• Bliksemdetector

  • Luchtkwaliteit



Weer terminologie

A
AFTN

Aeronautical Fixed Telecommunication Network (AFTN) er et verdensomspennende kommunikasjonsnettverk for utveksling av informasjon vedrørende luftfarten, deriblant meteorologisk informasjon.

Beskrivelse

Den norske delen av AFTN heter NAIS.

AGL

Above Ground Level (AGL) er høyde over bakken.

Se også

AIP

Flymeteorologi er værvarsler som gjelder luftfarten.

Organisering

I Norge er det Flyværtjenesten som utsteder disse varslene.

AIREP

Aircraft Report (AIREP) er en rapport fra et in-flight luftfartøy til en bakkestasjon om blant annet værforhold fartøyet har møtt på.

Beskrivelse

De meteorologiske forholdene som vanligvis rapporteres er ising, turbulens og vindskjær.

AMDAR

Aircraft Meteorological Data Relay (AMDAR) er et system for å samle inn og formidle meteorologiske data fra rutefly.

Beskrivelse

Dataene er innsamlet ved hjelp av de instrumentene som allerede er montert i flyet, så som statisk luftinntak og utvendige termometere, og fra flyets navigasjonssystemer. Disse dataene blir behandlet før de blir sendt til en bakkestasjon ved hjelp av radio, eventuelt via en satelitt.

Ikke alle rutefly har systemet installert.

I værvarslingen

AMDAR blir noe brukt i flyværvarslingen, men mest i varslingsmodeller som supplement til radiosondeoppstigninger.

Se også

AMSL

Above Mean Sea Level (AMSL) er høyde over middelvannstand, populært kalt høyde over havet.

Se også

AMSU-A1/A2

AMSU-A1/A2 (Advanced Microwave Sounding Units) er et instrument som kartlegger Jordas temperatur- og fuktighetsprofil fra jordoverflaten til øvre stratosfære, samt registrerer snødekke og iskonsentrasjon i havet.

Se også

AOR

Area of Responsibility (AOR) er en underinndeling av Flight Information Region (FIR) for luftrommet.

Beskrivelse

Norway Flight Information Region (FIR) en delt opp i følgende Area of Responsibility (AOR):

  • Bodø AOR
  • Stavanger AOR
  • Oslo AOR.

Grovt sett kan man si at ansvarsfordelingen er slik:

  • MWO Tromsø tar seg av Bodø AOR nord for 65°N og Bodø Oceanic FIR.
  • MWO Bergen tar seg av Bodø AOR sør for 65°N og Stavanger AOR.
  • MWO Oslo tar seg av Oslo AOR.

Se også

ASCAT

ASCAT (Advanced Scatterometer) er en avansert utgave av en værradar.

Beskrivelse

Eldre værsatellitter har også hatt værradar om bord, men mindre avanserte. Måler vindstyrke, vindretning, snø- og teleforhold.

Se også

ATIS

Automatic Terminal Information Service (ATIS) er en kontinuerlig og automatisk radiosending fra enkelte lufthavner.

Beskrivelse

Inneholder landingsinformasjon til innkommende luftfartøyer. METAR med trendvarsel er en del av denne sendingen.

ATOVS

ATOVS (Advansed TIROS N Operational Vertikal Sounder) er et system som kombinener data fra flere satellittinstrumenter.

Beskrivelse

ATOVS gjør det mulig å få data fra områder med få bakkeobservasjoner. F.eks. er det mulig å finne vinder og fuktighet i ulike lag av atmosfæren. ATOVS beregner, på grunnlag av strålingsegenskapene for gassabsorbsjon, et vertikalt snitt gjennom atmosfæren. Gassabsorbsjon vil si at ståling med spesielle bølgelengder bli absorbert av feks Ozon, vanndamp eller Karbondioksid. Den absorberte energien vil ikke samles i atmosfæren. De ulike gassene avgir derfor energien i form av stråling med spesielle bølgelengder. Denne strålingen brukes av ATOVS.

Bruksområde

Oppløsningen i data fra instrumentene som inngår i ATOVS er dårligere enn for AVHRR og er ikke like enkelt å visualisere. ATOVS data brukes blandt annet i værvarslingsmodeller. Vi har for øyeblikket ikke lagt ut noen eksempler på data hentet fra ATOVS.

Se også

AVHRR
Utsnitt av AVHRR data over Norge på en godværsdag. Oppløsningen i dette bildet er på 3 km. Bilde: met.no

AVHRR (Advanced Very High Resolution Radiometer) er et instrument som gir dag- og nattbilder av jordoverflaten, hav og skyer. Registrerer overflatetemperatur, is, snø, og vegetasjon.

Beskrivelse

Instrumentet har et speil som roterer om satellittens bevegelsesrettning og gjengir områder den passerer over. Området blir forstørret av et teleskop slik at stråling fra små felter treffer de ulike sensorene. Mens speilet roterer observeres strålingen fra området langs ei linje på tvers av banen. I løpet av den tiden det tar speilet å rotere en gang beveger satellitten seg langs ground track. Det lages da et bilde som gjenngir strålingen fra atmosfæren, linje for linje. Hver av sensorene er følsomme for spesielle bølgelengdeområder. Måleinstrumentet består av 5 eller 6 sensorer for måling av stråling fra ulike bølgelengdeområder. Fra synlig lys med bølgelengde 0,6 mikrometer til infrarød stråling med bølgelengde 12 mikrometer. Synlig lys er stråling som reflekteres fra et objekt. Infrarød stråling eller varmestråling som avgis fra alle legemer med en temperatur over det absolutte nullpunkt.

Bruksområde

Data fra dette instrumentet blir mest brukt ved Meteorologisk institutt. Foruten visuell tolkning av værsituasjonen er det mulig å bruke disse datene for beregninger av feks. sjøtemperatur, strålingsfluxer, skydekke og skytype.

Se også

AW

Aerodrome Warning er et varsel om signifikante værforhold angående håndtering av luftfartøy på bakken og drift av lufthavnen.

Beskrivelse

Varselet omfatter underkjølt nedbør, underkjølt tåke, sterk bakkevind/crossvind, sterkt snøfall, tordenfare og grunne inversjoner.

I værvarslingen

Blir utstedt for Gardermoen og Sola.

Se også

AWOS

Advanced Weather Observation System (AWOS) er en automatisk værobservasjonsstasjon.

Bruksområde

Stadig flere flyplasser blir utstyrt med AWOS som kan lage autometar når flyplassen er ubemannet, og være til hjelp for observatøren når plassen er bemannet.

Se også

Above Ground Level

Above Ground Level (AGL) er høyde over bakken.

Se også

Above Mean Sea Level

Above Mean Sea Level (AMSL) er høyde over middelvannstand, populært kalt høyde over havet.

Se også

Absolutt fuktighet

Absolutt fuktighet er et mål for hvor mye vanndamp det er innenfor et gitt område.

Dybdestoff

Benevnelsen er antall gram vanndamp pr. kubikkmeter luft (g/m3) eller ved vanndampens partialtrykk (Pa). Duggpunktstemperaturen er mye brukt blant meteorologer som et mål på den absolutte fuktigheten.

Se også

Absolutt temperatur

Kelvin (K) er en enhet for temperatur når den absolutte temperaturskalaen benyttes.

Beskrivelse

Kelvin brukes oftest i vitenskapelig sammenheng.

Se også

Absolutt temperaturskala

Den absolutte temperaturskalaen tar utgangspunkt i det absolutte nullpunkt som tilsvarer det laveste varmeinnhold et legeme kan ha.

Beskrivelse

I den absolutte temperaturskalaen forekommer det derfor ikke minusgrader. Intervallene mellom hele grader er like store i celsius- og kelvin-skalaen, slik at en endring på 1°C tilsvarer en endring på 1K (kelvin).

Se også

Absolutte fuktighet

Absolutt fuktighet er et mål for hvor mye vanndamp det er innenfor et gitt område.

Dybdestoff

Benevnelsen er antall gram vanndamp pr. kubikkmeter luft (g/m3) eller ved vanndampens partialtrykk (Pa). Duggpunktstemperaturen er mye brukt blant meteorologer som et mål på den absolutte fuktigheten.

Se også

Absolutte nullpunkt

Det absolutte nullpunkt er grensen for hvor kaldt det fysisk er mulig å bli.

Beskrivelse

Det absolutte nullpunkt er ved minus 273,15 oCelsius = 0 Kelvin.

Se også

Adiabatisk

Adiabatiske prosesser er termodynamiske prosesser uten energiutveksling med omgivelsene, det motsatte av diabatisk.

Innhold

Beskrivelse

Det er alltid en forenkling å si at en prosess er adiabatisk, ettersom alle prosesser i større eller mindre grad vekselvirker med omgivelsene. Hvis det i en prosess for eksempel avgis/mottas stråling, noe som er vanskelig å unngå i atmosfæren, er prosessen diabatisk (ikke-adiabatisk). Det kan likevel hende at strålingen har så lite å si for det totale bildet, at vi kan se bort fra den. I så fall blir det mye lettere å beregne prosessen ved å anta adiabatiske forhold.

Det som skjer når det pumpes luft inn i et sykkeldekk, er et godt eksempel på en adiabatisk prosess. Lufta presses inn i dekket med høyt trykk og denne sammenpressingen øker temperaturen. Når lufta pumpes inn utføres et arbeid, som øker molekylenes kinetiske energi, og temperaturen øker. Motsatt, hvis man slipper ut lufta, vil volumet av lufta økes, og temperaturen avtar.

Typer

I værvarslingen

I meteorologien særlig brukt i forbindelse med vurdering av stabilitetsforhold, se instabilitet, fuktigadiabaten og tørradiabaten.

Dybdestoff

I atmosfæren har vi en tilnærmet lik prosess. Atmosfærens trykk avtar med høyden. Luft som heves kommer under lavere trykk, og vil utvide seg om temperaturen avtar. Under forutsetning av at luften ikke er mettet, vil temperaturen avta med 1°/100 m.

Luft som senker seg vil komme under høyere trykk og bli sammentrykt. Hvis luften fortsatt ikke er mettet, vil temperaturen øke med 1°/100m. Mettet luft vil avta med mindre enn 1°/100m, på grunn av frigjort latent varme.

Den fuktigadiabatiske metningskurven er avhengig av hvor mye latent varme som blir frigjort. Vi kan dermed ikke snakke om bare en fuktigadiabatisk metningskurve. Den er i utgangspunktet avhengig av trykk og temperatur. Jo varmere luften er, dess mer fuktighet kan den inneholde. Som et gjennomsnitt og av praktiske grunner setter vi verdien 0.5°/100m for den fuktigadiabatiske metningskurven. Vi får da to adiabatiske temperaturkurver: fuktigadiabaten og tørradiabaten.

Se også

Adiabatiske prosesser

Adiabatiske prosesser er termodynamiske prosesser uten energiutveksling med omgivelsene, det motsatte av diabatisk.

Innhold

Beskrivelse

Det er alltid en forenkling å si at en prosess er adiabatisk, ettersom alle prosesser i større eller mindre grad vekselvirker med omgivelsene. Hvis det i en prosess for eksempel avgis/mottas stråling, noe som er vanskelig å unngå i atmosfæren, er prosessen diabatisk (ikke-adiabatisk). Det kan likevel hende at strålingen har så lite å si for det totale bildet, at vi kan se bort fra den. I så fall blir det mye lettere å beregne prosessen ved å anta adiabatiske forhold.

Det som skjer når det pumpes luft inn i et sykkeldekk, er et godt eksempel på en adiabatisk prosess. Lufta presses inn i dekket med høyt trykk og denne sammenpressingen øker temperaturen. Når lufta pumpes inn utføres et arbeid, som øker molekylenes kinetiske energi, og temperaturen øker. Motsatt, hvis man slipper ut lufta, vil volumet av lufta økes, og temperaturen avtar.

Typer

I værvarslingen

I meteorologien særlig brukt i forbindelse med vurdering av stabilitetsforhold, se instabilitet, fuktigadiabaten og tørradiabaten.

Dybdestoff

I atmosfæren har vi en tilnærmet lik prosess. Atmosfærens trykk avtar med høyden. Luft som heves kommer under lavere trykk, og vil utvide seg om temperaturen avtar. Under forutsetning av at luften ikke er mettet, vil temperaturen avta med 1°/100 m.

Luft som senker seg vil komme under høyere trykk og bli sammentrykt. Hvis luften fortsatt ikke er mettet, vil temperaturen øke med 1°/100m. Mettet luft vil avta med mindre enn 1°/100m, på grunn av frigjort latent varme.

Den fuktigadiabatiske metningskurven er avhengig av hvor mye latent varme som blir frigjort. Vi kan dermed ikke snakke om bare en fuktigadiabatisk metningskurve. Den er i utgangspunktet avhengig av trykk og temperatur. Jo varmere luften er, dess mer fuktighet kan den inneholde. Som et gjennomsnitt og av praktiske grunner setter vi verdien 0.5°/100m for den fuktigadiabatiske metningskurven. Vi får da to adiabatiske temperaturkurver: fuktigadiabaten og tørradiabaten.

Se også

Adveksjon

Adveksjon er horisontal forflytning av luft.

Beskrivelse

Adveksjon av luftmasser forklarer de fleste værfenomener og er grunnleggende i læren om fronter.

Typer

Se også

Adveksjonståke

Adveksjonståke er varm og fuktig luft som beveger seg (advekteres) over kaldere underlag slik at tåke inntreffer.

Beskrivelse

Havtåke i norske farvann er som regel av denne typen, særlig der havstrømmer møtes, for eksempel Barentshavet og Øst-Finnmark om sommeren. Ellers langs kysten vanligst om våren og forsommeren når havet er relativt kaldt.

Eksempel

Bildeserien er fra i Salangen i Sør-Troms 3. august 2004 og viser at:

Et høytrykksområde i nordområdene ga en varm, østlig luftstrøm over Skandinavia og havområdene vest for Norge. Lufta tar til seg fuktighet fra havet samtidig som lufttemperaturen nærmest havet avkjøles til havtemperatur. Tåken inntreffer når lufta avkjøles til duggpunkttemperatur.

Ved fralandsvind i godværssituasjoner dannes vanligvis tåka et stykke ut fra kysten og kommer eventuelt inn mot kysten med solgangsbris. Når forskjellen mellom temperaturen over land og hav er "ekstrem" og fralandsvinden samtidig er svak kan det dannes tåke direkte i fjordene, slik tilfellet var i Salangen.

  • Havtåke, som i dette tilfellet er grunn, det vil si at den når ikke opp i fjellene. Foto: Knut Bjørheim/met.no

  • Synoptisk situasjon som viser høytrykket. Det blåser med urviseren rundt et høytrykk. Synop-koden til observasjonene er også med på figuren. Illustrasjon: met.no

  • Observasjoner i regionen. På Andøya (stasjon 01010) meldes det om tåke (tre vannrette streker). Illustrasjon: met.no

Se også

Aerodrome Warning

Aerodrome Warning er et varsel om signifikante værforhold angående håndtering av luftfartøy på bakken og drift av lufthavnen.

Beskrivelse

Varselet omfatter underkjølt nedbør, underkjølt tåke, sterk bakkevind/crossvind, sterkt snøfall, tordenfare og grunne inversjoner.

I værvarslingen

Blir utstedt for Gardermoen og Sola.

Se også

Aerologi

Aerologi er læren om luft og oftest brukt om studier av de nederste lagene i atmosfæren.

Målemetode

Aerologiske målinger kommer fra værballonger, radiosonde, fly og satellitter som måler lufttemperatur, trykk, fuktighet og vind. Aerologi inkluderer forskning på for eksempel ozon, radioaktivitet og langbølget stråling i atmosfæren.

Se også

Aeronautical Fixed Telecommunication Network

Aeronautical Fixed Telecommunication Network (AFTN) er et verdensomspennende kommunikasjonsnettverk for utveksling av informasjon vedrørende luftfarten, deriblant meteorologisk informasjon.

Beskrivelse

Den norske delen av AFTN heter NAIS.

Aerosol

Aerosoler er ørsmå, finforstøvede dråper eller partikler av enten fast stoff eller væske i en gass.

Beskrivelse

Størrelsen på partiklene varierer fra mindre enn 10 nanometer til over 100 mikrometer i diameter. Aerosoler spiller en vesentlig rolle i dannelsen av skyer. Kort forklart er dette er fordi aerosoler gir vanndamp noe å "feste seg på" slik at det dannes skydråper.

Dessuten reflekterer og absorberer aerosoler solstråling. Vannløselige partikler påvirker skydråpenes antall og størrelse, som igjen bestemmer skyenes refleksjon av solstråling og den globale skydekningen.

Se også

Aerosoler

Aerosoler er ørsmå, finforstøvede dråper eller partikler av enten fast stoff eller væske i en gass.

Beskrivelse

Størrelsen på partiklene varierer fra mindre enn 10 nanometer til over 100 mikrometer i diameter. Aerosoler spiller en vesentlig rolle i dannelsen av skyer. Kort forklart er dette er fordi aerosoler gir vanndamp noe å "feste seg på" slik at det dannes skydråper.

Dessuten reflekterer og absorberer aerosoler solstråling. Vannløselige partikler påvirker skydråpenes antall og størrelse, som igjen bestemmer skyenes refleksjon av solstråling og den globale skydekningen.

Se også

Aerososolpartikler

Aerosoler er ørsmå, finforstøvede dråper eller partikler av enten fast stoff eller væske i en gass.

Beskrivelse

Størrelsen på partiklene varierer fra mindre enn 10 nanometer til over 100 mikrometer i diameter. Aerosoler spiller en vesentlig rolle i dannelsen av skyer. Kort forklart er dette er fordi aerosoler gir vanndamp noe å "feste seg på" slik at det dannes skydråper.

Dessuten reflekterer og absorberer aerosoler solstråling. Vannløselige partikler påvirker skydråpenes antall og størrelse, som igjen bestemmer skyenes refleksjon av solstråling og den globale skydekningen.

Se også

Aftenrøde gjør en god natt. Men morgenrøde drypper i hatt.
"Aftenrøde gjør en god natt." Foto: met.no

Beskrivelse

Mange varianter av dette værtegnet også. Egenlig er det samme tegn som Østa glette gir våt hette. Vesta klare vil lenge vare., men det er knyttet til soloppgang og solnedgang. En lav sol nær eller under horisonten farger skyene høyere opp på himmelen røde. Er det en sprekk i skydekket i vest om kvelden, slik at sola kan skinne og farge skyene røde, er det et tegn på at skydekket og nedbøren på sin ferd østover har kommet så langt at godværet er rett rundt hjørnet. "Morgenen blir søt". "Godt veir i morgo".

Det motsatte, en rød soloppgang, kan tyde på at himmelen er i ferd med å skye over. Det er bare en sprekk i skydekket i øst som sola kan lyse gjennom og gi skyene farge, og denne sprekken forsvinner snart. Et nedbørområde er på vei østover og snart kommer regnet:

"Morgon rø pissar i hø". "Mårå rø` gjør eftassnø".

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

Air Report

Aircraft Report (AIREP) er en rapport fra et in-flight luftfartøy til en bakkestasjon om blant annet værforhold fartøyet har møtt på.

Beskrivelse

De meteorologiske forholdene som vanligvis rapporteres er ising, turbulens og vindskjær.

Aircraft Meteorological Data Relay

Aircraft Meteorological Data Relay (AMDAR) er et system for å samle inn og formidle meteorologiske data fra rutefly.

Beskrivelse

Dataene er innsamlet ved hjelp av de instrumentene som allerede er montert i flyet, så som statisk luftinntak og utvendige termometere, og fra flyets navigasjonssystemer. Disse dataene blir behandlet før de blir sendt til en bakkestasjon ved hjelp av radio, eventuelt via en satelitt.

Ikke alle rutefly har systemet installert.

I værvarslingen

AMDAR blir noe brukt i flyværvarslingen, men mest i varslingsmodeller som supplement til radiosondeoppstigninger.

Se også

Aircraft Report

Aircraft Report (AIREP) er en rapport fra et in-flight luftfartøy til en bakkestasjon om blant annet værforhold fartøyet har møtt på.

Beskrivelse

De meteorologiske forholdene som vanligvis rapporteres er ising, turbulens og vindskjær.

Alpint klima

Høyfjellsklima eller alpint klima beskriver klimaet i høytliggende landområder.

Beskrivelse

Høyfjellsklima inngår imidlertid ikke i den generelle klimaklassifikasjonen, men kjennetegnes ved at temperaturen som regel er lavere, og dette er mest markert om sommeren. Forskjellen mellom dag- og nattemperatur er også forholdsvis stor. På dagtid er sterkere, med betydelig mer ultrafiolett stråling sammenliknet med lavlandet. Om natta er også utstrålingen fra bakken sterkere. I tillegg er luften renere og dens absolutte luktighet lavere.

På en måte kan det være enklere å beskrive klimaet i fjellet enn i lavlandet. I lavlandet er det store kontraster mellom kystklimaet på Vestlandet og innlandsklimaet i dalførene på Østlandet. Fjellene som er i mellom stenger for utvekslingen av luft. I høyfjellet er det mindre som stenger, og lufta fra havet i vest kan gå mer uhindret over store avstander, for eksempel på tvers over Sør-Norge til de svenske fjellene.

Dybdestoff

Store høyder resulterer i lavere lufttrykk og dermed redusert oksygeninnhold per volumenhet. I et gitt volum med luft vil det med andre ord ved økende høyde være mindre oksygenmolekyler til stede. På 2000 m o.h. er det bare i underkant av 80 % av oksygenet som er tilgjengelig sammenliknet med forholdene ved havnivå. På 3000 m o.h. er det sunket til 70 %.

Se også

Altimeter

Altimeter eller trykkhøydemåler er et fellesbegrep for instrumenter som måler høyde, særlig høydemålere i fly.

Innhold

Målemetode

Det vanligste er å bruke et aneroidbarometer til å måle trykkforskjellen mellom to nivåer. Lufttrykket avtar med høyden, noe avhengig av temperatur og andre atmosfæriske forhold. Basert på trykkforskjellen regner et altimeter ut omtrentlig høydeforskjell.

Det er også mulig å måle høyden til et fly, en radiosonde og lignende ved hjelp av satellittposisjonering (GPS). En helt annen metode er å måle høyde ved hjelp av laser. Noen satellitter har altimetre som måler topografi på denne måten.

Bruksområde

Alle flyplasser beregner QNH som flyene må bruke i lav høyde. Ved langdistanseflyvning er høyden i forhold til andre fly mest relevant, det vil si at flyene må holde seg i en FL gitt av flyvelederne, og da må altimeteret være innstilt etter ISA. Se også transition altitude og transition level.

Dybdestoff

Alitmetre baseres på Dh=Dp/(rg).

Hvis luftas tetthet (r) og gravitasjonsakselrasjonen (g) settes konstant, finnes høydeforskjellen (Dh) direkte av trykkforskjellen (Dp). Høydemålere i fly bruker dette prinsippet. Ved landing og avgang er det høyden i forhold til flyplassen (og terrenget rundt) som er mest relevant (height).

  • Altitude : høyde over havet
  • Height: høyde over bakken
  • FL (Flight Level): Trykkflater i standardatmosfæren (med 500ft mellomrom)
  • Dp = rgDh = Vekten (mg) av lufta i høydeintervallet mellom målingene.
  • r er gjennomsnittstetthet i luftsøylen.

For å slippe å regne ut dette hver gang har man ferdige tabeller på hver stasjon der det måles trykk. Man bruker da ulike tabeller for QFF og QNH.

Se også

Altimetere

Altimeter eller trykkhøydemåler er et fellesbegrep for instrumenter som måler høyde, særlig høydemålere i fly.

Innhold

Målemetode

Det vanligste er å bruke et aneroidbarometer til å måle trykkforskjellen mellom to nivåer. Lufttrykket avtar med høyden, noe avhengig av temperatur og andre atmosfæriske forhold. Basert på trykkforskjellen regner et altimeter ut omtrentlig høydeforskjell.

Det er også mulig å måle høyden til et fly, en radiosonde og lignende ved hjelp av satellittposisjonering (GPS). En helt annen metode er å måle høyde ved hjelp av laser. Noen satellitter har altimetre som måler topografi på denne måten.

Bruksområde

Alle flyplasser beregner QNH som flyene må bruke i lav høyde. Ved langdistanseflyvning er høyden i forhold til andre fly mest relevant, det vil si at flyene må holde seg i en FL gitt av flyvelederne, og da må altimeteret være innstilt etter ISA. Se også transition altitude og transition level.

Dybdestoff

Alitmetre baseres på Dh=Dp/(rg).

Hvis luftas tetthet (r) og gravitasjonsakselrasjonen (g) settes konstant, finnes høydeforskjellen (Dh) direkte av trykkforskjellen (Dp). Høydemålere i fly bruker dette prinsippet. Ved landing og avgang er det høyden i forhold til flyplassen (og terrenget rundt) som er mest relevant (height).

  • Altitude : høyde over havet
  • Height: høyde over bakken
  • FL (Flight Level): Trykkflater i standardatmosfæren (med 500ft mellomrom)
  • Dp = rgDh = Vekten (mg) av lufta i høydeintervallet mellom målingene.
  • r er gjennomsnittstetthet i luftsøylen.

For å slippe å regne ut dette hver gang har man ferdige tabeller på hver stasjon der det måles trykk. Man bruker da ulike tabeller for QFF og QNH.

Se også

Altimetre

Altimeter eller trykkhøydemåler er et fellesbegrep for instrumenter som måler høyde, særlig høydemålere i fly.

Innhold

Målemetode

Det vanligste er å bruke et aneroidbarometer til å måle trykkforskjellen mellom to nivåer. Lufttrykket avtar med høyden, noe avhengig av temperatur og andre atmosfæriske forhold. Basert på trykkforskjellen regner et altimeter ut omtrentlig høydeforskjell.

Det er også mulig å måle høyden til et fly, en radiosonde og lignende ved hjelp av satellittposisjonering (GPS). En helt annen metode er å måle høyde ved hjelp av laser. Noen satellitter har altimetre som måler topografi på denne måten.

Bruksområde

Alle flyplasser beregner QNH som flyene må bruke i lav høyde. Ved langdistanseflyvning er høyden i forhold til andre fly mest relevant, det vil si at flyene må holde seg i en FL gitt av flyvelederne, og da må altimeteret være innstilt etter ISA. Se også transition altitude og transition level.

Dybdestoff

Alitmetre baseres på Dh=Dp/(rg).

Hvis luftas tetthet (r) og gravitasjonsakselrasjonen (g) settes konstant, finnes høydeforskjellen (Dh) direkte av trykkforskjellen (Dp). Høydemålere i fly bruker dette prinsippet. Ved landing og avgang er det høyden i forhold til flyplassen (og terrenget rundt) som er mest relevant (height).

  • Altitude : høyde over havet
  • Height: høyde over bakken
  • FL (Flight Level): Trykkflater i standardatmosfæren (med 500ft mellomrom)
  • Dp = rgDh = Vekten (mg) av lufta i høydeintervallet mellom målingene.
  • r er gjennomsnittstetthet i luftsøylen.

For å slippe å regne ut dette hver gang har man ferdige tabeller på hver stasjon der det måles trykk. Man bruker da ulike tabeller for QFF og QNH.

Se også

Altitude

Altitude er en betegnelse for høyde som brukes i luftfarten om et luftbåret objekts høyde over et referansedatum, som regel MSL.

Se også

Altocumulus
Flak av altocumulus. Foto: Hans Waagen/met.no

Altocumulus (Ac), også kalt rukleskyer eller lammeskyer, er hvite eller gråaktige skyer som ligner skiver, baller eller helleliknende smådeler.

Beskrivelse

Skyene består for det meste av underkjølte små vanndråper, men ved meget lave temperaturer vil de også inneholde iskrystaller. Altocumulus, altostratus og nimbostratus kalles midlere skyer. Slike har skybase ca 2-5 km over bakkenivå.

Sett fra satellitt

Den røde pila på bildet over peker på et område som er dekket av altocumulus. Foto: met.no

I et satellittbilde er det forholdsvis lett å kjenne igjen skyer. Midlere og lave skyer ligger lavere enn syv kilometer og er varmere enn høye skyer og reflekterer mindre sollys enn høye skyer. Sammensetningen av kanalene i et RGB (124)-bilde gjør at de får et preg av gul farge. Temperaturen i toppen av skyene er viktig for hvilken farge de får i et RGB-bilde.

Altocumulus og stratocumulus ser ganske like ut og kan lett forveksles. Både altocumulus og stratocumulus kan se ut som en klumpete masse av små haugskyer. En måte å skille dem fra hverandre er at stratocumulus har høyere skytopptemperatur og vil være litt gulere. Dersom det ikke er klaring mellom de enkelte skyene eller at skyene har for liten horisontal utstrekning, kan de bli sett på som et sammenhengende lag av skyer. Det er da vanskelig å avgjøre hva slags skyer det er.

Se også

Altocumulus over Bodø. Foto: Hans Waagen/met.no
Altocumulus lenticularis
Altocumulus lenticularis. Foto: met.no

Altocumulus lenticularis, mandelsky eller linsesky på norsk, er en linseformet skytype og en av de mest karakteristiske skyene blant de midlere skyene.

Beskrivelse

Altocumulus lenticularis. Foto: Hans Waagen

Altocumulus lenticularis dannes ofte over eller på lesiden av fjell eller høydedrag når det blåser kraftig på tvers av fjellet. Luftstrømmen settes i en bølgebevegelse, og luftstrømmen som blir presset oppover av fjellbølgen blir avkjølt, og dermed fortetter fuktigheten seg til skydråper på bølgetoppene. Det ser ut som skyene ligger stille, samtidig som det blåser kraftig i den høyden skyene befinner seg i.

Lenticularis over Vega. Foto: Hans Erik Lindbom.

Skyene er et tegn på at det kan finnes fjellbølger. Siden fjellbølgene generer mye turbulens er dette en fare for luftfarten, spesielt småflytrafikk.

Se også

Eksterne lenker

Altostratus
Altostratus. Foto: Australian Severe Weather.

Altostratus (As) kalles også lagskyer og har et trevlet, stripet eller sløret skylag med blålig eller gråaktig fargetone.

Beskrivelse

Altostratus. Foto: Australian Severe Weather.

Lagskyene kan i øvre delen av skyen bestå av iskrystaller, men skyene vil i hovedsak bestå av underkjølte vanndråper. Altostratus gir ikke halo.

Altostratus finner man vanligvis i midlere nivå, men kan strekke seg opp i høyere nivå.

Se også

Ambolt
Cumulonimbus incus med en tydelig ambolt. Foto: Sigmund Tvemyr.

Ambolt brukes om den øverste delen av en velutviklet cumulonimbus.

Se også

Amplitude
Amplituden er merket med a. Illustrasjon: WMO.

Amplituden til en bølge er det maksimale vertikale utslaget fra nullnivå.

Beskrivelse

Amplituden er halve bøgehøyden til en enkeltbølge, og måles vanligvis i meter.

Se også

Bølgehøyde

Anabatisk vind

Anabatiske vinder er lokale vinder som blåser oppover en skråning eller dalside som følge av ulik soloppvarming på dalens sol- og skyggeside.

Beskrivelse

Mer vanlig er det motsatte fenomenet fallvind.

Se også

Anabatiske vinder

Anabatiske vinder er lokale vinder som blåser oppover en skråning eller dalside som følge av ulik soloppvarming på dalens sol- og skyggeside.

Beskrivelse

Mer vanlig er det motsatte fenomenet fallvind.

Se også

Anafront

En anafront er en front der lufta heves langs frontflaten.

Beskrivelse

Når varmlufta heves langs frontflaten samtidig som lufta på kaldluftssiden har en tendens til å stige, da snakker vi om en anafront. Skybeltene vil da være bredere enn i en katafront.

Temperaturen endres raskt ved frontpassasjen, duggpunkttemperaturen viser en mer gradvis endring. Det er mer nedbør i fronten og et bredere nedbørområde enn ved katafronter. Kraftig vindskjær konsentrert i frontpassasjen, etterfulgt av avtagende styrke.

Dybdestoff

Anafronter er som regel stasjonære fronter. Det kan ofte virke som disse frontene er lite aktive, men de er ofte arnested for lavtrykksdannelser (syklogenese).

Anafront (og katafront) blir i litteraturen ofte brukt i forbindelse med tilbringerbelter (conveyor belts) og isentropisk analyse, særlig etter at satellittbilder fikk en viktig plass i værvarslingen. Dette gir en bedre forståelse av luftens bevegelse relativt til frontflaten.

Se også

Anafronter

En anafront er en front der lufta heves langs frontflaten.

Beskrivelse

Når varmlufta heves langs frontflaten samtidig som lufta på kaldluftssiden har en tendens til å stige, da snakker vi om en anafront. Skybeltene vil da være bredere enn i en katafront.

Temperaturen endres raskt ved frontpassasjen, duggpunkttemperaturen viser en mer gradvis endring. Det er mer nedbør i fronten og et bredere nedbørområde enn ved katafronter. Kraftig vindskjær konsentrert i frontpassasjen, etterfulgt av avtagende styrke.

Dybdestoff

Anafronter er som regel stasjonære fronter. Det kan ofte virke som disse frontene er lite aktive, men de er ofte arnested for lavtrykksdannelser (syklogenese).

Anafront (og katafront) blir i litteraturen ofte brukt i forbindelse med tilbringerbelter (conveyor belts) og isentropisk analyse, særlig etter at satellittbilder fikk en viktig plass i værvarslingen. Dette gir en bedre forståelse av luftens bevegelse relativt til frontflaten.

Se også

Analyse

Væranalyser er en oppsummering av værsituasjonen på et bestemt tidspunkt.

Innhold

Beskrivelse

En analyse er oftest et kart der lavtrykk/høytrykk, trykklinjer (isobarer) og fronter er tegnet inn. En lignende tolkning som ligger frem i tid kalles prognose.

Bruksområde

I værvarsling brukt om tolkningen av et sett med værobservasjoner som er tatt på samme tid (synoptisk), f.eks. kl 12 utc.

Se også

Eksterne nettsteder

Anemometer

En vindmåler eller et anemometer måler vindhastighet og vindretning i forhold til kompasset.

Innhold

Beskrivelse

Vindhastighet oppgis i meter per sekund (m/s) og retning i grader (180 er fra sør, 360 fra nord, 90 fra øst osv.). Tidligere ble vind målt, eller egentlig observert, i form av påvirkning på omgivelsene (bøyning av greiner, skumtopper på bølgetopper, rasering av skog osv.) og kodet i Beaufortskalaen. Det vi i dag kaller vindhastighet ble tidligere referert til som vindstyrke.

Målemetoder

Hovedregelen er at vind måles i 10 meters høyde i åpent landskap. Eksponering er viktig å tenke på når vind skal måles for meteorologisk anvendelse. Derfor er det viktig å ta hensyn til terreng og bygningsmasse i nærheten. Her finnes internasjonale retningslinjer.

Typer

Det er to hovedtyper av vindmålere: Den "tradisjonelle" hvor vi bruker to instrumenter der det ene måler vindhastighet og det andre måler retning. Og den mest moderne, hvor vindhastighet blir målt ved hjelp av ultralyd:

Bruksområde

Vindmålinger er viktig for blant annet værvarsling, flytrafikk og båttrafikk. De blir også brukt til å kartlegge områder som kan være egnet til produksjon av vindkraft.

Gjør det selv

Det finnes noen instrumenter beregnet på privatpersoner, men disse er kostbare og gjør at få kjøper slikt utstyr.

For å få så god eksponering som mulig, vil mønet på et hus eller uthus være best egnet. Dette er ikke godt nok for meteorologisk anvendelse da et skråtak vil forsterke vinden, og vegger vil skape løftevinder. Derfor er det ikke særlig egnet å ha slikt utstyr på verandaen eller ut vinduet hvis man bor i blokk. Det anbefales derfor å vurdere behovet og nytten nøye før innkjøp av instrumenter.

Se også

Ekstern lenke

Anemometre

En vindmåler eller et anemometer måler vindhastighet og vindretning i forhold til kompasset.

Innhold

Beskrivelse

Vindhastighet oppgis i meter per sekund (m/s) og retning i grader (180 er fra sør, 360 fra nord, 90 fra øst osv.). Tidligere ble vind målt, eller egentlig observert, i form av påvirkning på omgivelsene (bøyning av greiner, skumtopper på bølgetopper, rasering av skog osv.) og kodet i Beaufortskalaen. Det vi i dag kaller vindhastighet ble tidligere referert til som vindstyrke.

Målemetoder

Hovedregelen er at vind måles i 10 meters høyde i åpent landskap. Eksponering er viktig å tenke på når vind skal måles for meteorologisk anvendelse. Derfor er det viktig å ta hensyn til terreng og bygningsmasse i nærheten. Her finnes internasjonale retningslinjer.

Typer

Det er to hovedtyper av vindmålere: Den "tradisjonelle" hvor vi bruker to instrumenter der det ene måler vindhastighet og det andre måler retning. Og den mest moderne, hvor vindhastighet blir målt ved hjelp av ultralyd:

Bruksområde

Vindmålinger er viktig for blant annet værvarsling, flytrafikk og båttrafikk. De blir også brukt til å kartlegge områder som kan være egnet til produksjon av vindkraft.

Gjør det selv

Det finnes noen instrumenter beregnet på privatpersoner, men disse er kostbare og gjør at få kjøper slikt utstyr.

For å få så god eksponering som mulig, vil mønet på et hus eller uthus være best egnet. Dette er ikke godt nok for meteorologisk anvendelse da et skråtak vil forsterke vinden, og vegger vil skape løftevinder. Derfor er det ikke særlig egnet å ha slikt utstyr på verandaen eller ut vinduet hvis man bor i blokk. Det anbefales derfor å vurdere behovet og nytten nøye før innkjøp av instrumenter.

Se også

Ekstern lenke

Aneroidbarometer

Aneroidbarometre ("uten væske") er et barometer som måler lufttrykk ved hjelp av en trekkspillformet metallboks.

Målemetode

Prinsippet er at boksen utvider seg når lufttrykket utenfor minker. Tilsvarende presses boksen sammen når lufttrykket utenfor øker. Mennesket har noe lignende innebygget i øret. Når lufttrykket endres raskt trykker det på trommehinna ("dotter i øret").

De fleste andre barometre er basert på at tyngden av lufta over målepunktet presser på en væskesøyle, se for eksempel kvikksølvbarometer.

Historikk

Det første aneroidbarometeret ble lansert av franskmannen Lucien Vidie i 1843.

Se også

Aneroidbarometre

Aneroidbarometre ("uten væske") er et barometer som måler lufttrykk ved hjelp av en trekkspillformet metallboks.

Målemetode

Prinsippet er at boksen utvider seg når lufttrykket utenfor minker. Tilsvarende presses boksen sammen når lufttrykket utenfor øker. Mennesket har noe lignende innebygget i øret. Når lufttrykket endres raskt trykker det på trommehinna ("dotter i øret").

De fleste andre barometre er basert på at tyngden av lufta over målepunktet presser på en væskesøyle, se for eksempel kvikksølvbarometer.

Historikk

Det første aneroidbarometeret ble lansert av franskmannen Lucien Vidie i 1843.

Se også

Antisyklon

Høytrykk (el. antisyklon) er et område hvor lufttrykket på en flate (f.eks bakken) er høyere enn omgivelsene.

Innhold

Beskrivelse

Høytrykk kjennetegnes med nedsynking av tørr kald luft over et stort område. Lufta virker skyoppløsende og fører til stabilt vær og opphold. Om vinteren kan et høytrykk også medføre kaldt vær. Dersom lufta føres ned over en varm fuktig flate kan det dannes tåke eller lave lagskyer.

Lufta strømmer med klokka rundt et høytrykk (motsatt på sørlige halvkule), men med en komponent mot lavere trykk i friksjonssjiktet nær bakken. Ettersom luft stadig forsvinner fra høytrykksområdet, må den erstattes av luft fra høyere luftlag. Derfor oppstår det nedadgående luftstrømmer (subsidens) og stabile forhold (lite skyer, ingen nedbør) i et høytrykk. Isobarene ligger vanligvis langt fra hverandre, noe som også fører til svake vinder. Vær imidlertid oppmerksom på at stabile forhold med svake vinder begunstiger tåkedannelse.

Varme høytrykk

Man tenker helst på de store (horisontalt og vertikalt) H-områdene i subtropiske strøk ca 30gr. N/S (f.eks. nær Azorene). De ligger ofte nærmest i ro og pumper varm luft nordover mot polarfronten (på N-hemisfære). Om sommeren er de typiske for havområdene, om vinteren strekker de seg oftere inn over land. Av og til beveger de seg nordover og blokkerer for lavtrykk vestfra. Værforholdene i selve høytrykksområdene preges av pent vær. Men når de varme fuktige luftmassene avkjøles i polare strøk blir det disig og tåke/yr (maritim varmluft).

Kalde høytrykk

Her mener man de typiske vinterhøytrykkene som dannes mest p.g.a. snødekt land i polare strøk. Vanlig f.eks. i Sibir, Canada og Nord-Skandinavia. Avkjølingen fra bakken fører til lavt trykk i høyere luftlag og høyt trykk i lavt nivå (<10.000ft). Disse høytrykkene blokkerer ikke særlig godt for lavtrykk vestfra, men de bidrar likevel ofte til at lavtrykkene presses rundt Nord-Skandinavia om vinteren.

Dybdestoff

polarfronten dannes lavtrykk i grenseflaten mellom polar luft og subtropisk luft. Lavtrykkene representerer bølgetoppene. Mellom to bølgetopper må det være en bølgedal, denne kan vi kalle høytrykksrygg. I ryggen vil det være antisyklonal strømning (lufta beveger seg med klokka). Lufta i en slik bølgedal/høytrykksrygg er forholdsvis kald, fordi den kalde polare luftmassen har trengt langt sør.

Se også

Area of Responsibility

Area of Responsibility (AOR) er en underinndeling av Flight Information Region (FIR) for luftrommet.

Beskrivelse

Norway Flight Information Region (FIR) en delt opp i følgende Area of Responsibility (AOR):

  • Bodø AOR
  • Stavanger AOR
  • Oslo AOR.

Grovt sett kan man si at ansvarsfordelingen er slik:

  • MWO Tromsø tar seg av Bodø AOR nord for 65°N og Bodø Oceanic FIR.
  • MWO Bergen tar seg av Bodø AOR sør for 65°N og Stavanger AOR.
  • MWO Oslo tar seg av Oslo AOR.

Se også

Arid

Tørt klima også kalt arid klima, er et område som har temperatur- og nedbørforhold i henhold til et sett kriterier.

Beskrivelse

Disse kriteriene er:

  • R < 2T hvis minst 70% av nedbøren kommer i vinterhalvåret
  • R < 2T + 14 hvis nedbøren er jevnt fordelt mellom sommer og vinter
  • R < 2T + 28 hvis minst 70% av R kommer i sommerhalvåret

R er årsnedbør i cm og T er årsmiddeltemperaturmperatur in °C.

Dette er klimasone B i Köppens klimaklassifikasjon.

Se også

Arid klima

Tørt klima også kalt arid klima, er et område som har temperatur- og nedbørforhold i henhold til et sett kriterier.

Beskrivelse

Disse kriteriene er:

  • R < 2T hvis minst 70% av nedbøren kommer i vinterhalvåret
  • R < 2T + 14 hvis nedbøren er jevnt fordelt mellom sommer og vinter
  • R < 2T + 28 hvis minst 70% av R kommer i sommerhalvåret

R er årsnedbør i cm og T er årsmiddeltemperaturmperatur in °C.

Dette er klimasone B i Köppens klimaklassifikasjon.

Se også

Arktisk front

En arktisk front er skillet mellom polar luft i sør og arktisk (kaldere) luft i nord.

Se også

Arktisk klima
Norge inndelt i Köppens klimasoner. Figur: met.no

Polarklima eller arktisk klima kjennetegnes ved at gjennomsnittstemperaturen er under +10°C i årets varmeste måned.

Beskrivelse

Ifølge Köppens klimaklassifikasjon defineres polarklima som områder der det ikke naturlig vokser trær på grunn av lave temperaturer.

Dette er klimasone E i Köppens klimaklassifikasjon. Deles videre inn i:

  • ET, tundraklima, der varmeste måned har en gjennomsnittstemperatur på mer enn 0°C.
  • EF, glasialt klima, der temperaturen i varmeste måned er under 0°C.

Utbredelse

På fastlands-Norge finner vi polarklima på deler av Varangerhalvøya. I Vardø har juli, som den varmeste måneden, en gjennomsnittstemperatur på + 9,2°C, og har med dette et polarklima. Store deler av våre fjellområder (ovenfor tregrensen) har høyfjellsklima, som tilsvarer polarklima. Se kart til høyre.

Se også

Arktiske fronter

En arktisk front er skillet mellom polar luft i sør og arktisk (kaldere) luft i nord.

Se også

Atmosfære

Atmosfæren er luftlaget som omgir Jorden.

Innhold

Beskrivelse

Atmosfæren ligger som et beskyttende teppe rundt jorda. Dermed får vi en temperatur som er så jevn at det går an å leve her. I korthet sørger atmosfæren for at det er balanse mellom mengden solstråling inn mot jorda, og jordstråling ut i verdensrommet. Solstrålene kan være synlige eller usynlige; de usynlige kalles ultrafiolett stråling (UV-stråling). Strålene fra jorda ut i verdensrommet er også usynlige, og kalles infrarød stråling.

Uten atmosfæren (drivhuseffekten) ville vi hatt langt varmere dager og svært mye kaldere netter. I dag er snittemperaturen for jorda ca. 15 ˚C. Uten atmosfæren ville denne snittemperatruren ha sunket med rundt 30 ˚C.

Inndeling

Atmosfæren har i prinsippet ingen ytre grense. Over noen hundre kilometers høyde er det Jordas magnetfelt, mer enn gravitasjonsfeltet, som holder på partiklene.

Atmosfæren er delt inn i flere lag:

Overgangen fra et lag til et annet omtales som pause:

Andre vanlige begreper i atmosfæren er:

Dybdestoff

Hvis en deler inn atmosfæren etter gassinnhold brukes gjerne begrepene:

Tabellene under viser gassblandingen i luftsjiktet nær bakken (i en tørr atmosfære). I homosfæren opp til ca 100 km endres blandingen i liten grad.

Gasser som utgjør ca 99,96 % av atmosfæren og har en relativt fast mengde over tid:

Gasstype Kjemisk formel Prosentdel
Nitrogen N2 78,08 %
Oksygen O2 20,95 %
Argon Ar 0,93 %
Neon Ne 0,0018 %
Helium He 0,0005 %
Krypton Kr 0,0001 %
Hydrogen H2 0,00006 %
Xenon Xe 0,000009 %

Det finnes også flere gasser som utgjør en forholdsvis liten del av atmosfæren, men som likevel har stor betydning siden de er drivhusgasser. Eksempler på viktige gasser i atmosfæren som har en mer varierende mengde over tid:

Gasstype Kjemisk formel Prosentdel
Karbondioksid CO2 0,038 %
Metan CH4 0,00017 %
Lystgass N2O 0,00003 %
Ozon O3 0,000007 %
Klorfluorkarboner KFK-gasser 0,00000001 %

(På grunn av avrunding av tallene vil ikke summen av gassmengdene bli nøyaktig 100 %.)

Totalt innhold av vanndamp i atmosfæren er ca 0,5 %. Nær bakken er konsentrasjonen av vanndamp høyere, men varierer sterkt med temperaturen; i tropene opp mot 4 % mens det i polarstrøkene og høyere luftlag bare er noen tiendels prosent eller mindre.

Flere av gassene i atmosfæren, de såkalte drivhusgassene (for eksempel CO2), er i endring. Oppdaterte tall på mengeden av CO2 i atmosfæren fra målinger på Mauna Loa, Hawaii, finnes hos Earth System Research Laboratory.

Se også

Eksterne lenker

Atmosfæren

Atmosfæren er luftlaget som omgir Jorden.

Innhold

Beskrivelse

Atmosfæren ligger som et beskyttende teppe rundt jorda. Dermed får vi en temperatur som er så jevn at det går an å leve her. I korthet sørger atmosfæren for at det er balanse mellom mengden solstråling inn mot jorda, og jordstråling ut i verdensrommet. Solstrålene kan være synlige eller usynlige; de usynlige kalles ultrafiolett stråling (UV-stråling). Strålene fra jorda ut i verdensrommet er også usynlige, og kalles infrarød stråling.

Uten atmosfæren (drivhuseffekten) ville vi hatt langt varmere dager og svært mye kaldere netter. I dag er snittemperaturen for jorda ca. 15 ˚C. Uten atmosfæren ville denne snittemperatruren ha sunket med rundt 30 ˚C.

Inndeling

Atmosfæren har i prinsippet ingen ytre grense. Over noen hundre kilometers høyde er det Jordas magnetfelt, mer enn gravitasjonsfeltet, som holder på partiklene.

Atmosfæren er delt inn i flere lag:

Overgangen fra et lag til et annet omtales som pause:

Andre vanlige begreper i atmosfæren er:

Dybdestoff

Hvis en deler inn atmosfæren etter gassinnhold brukes gjerne begrepene:

Tabellene under viser gassblandingen i luftsjiktet nær bakken (i en tørr atmosfære). I homosfæren opp til ca 100 km endres blandingen i liten grad.

Gasser som utgjør ca 99,96 % av atmosfæren og har en relativt fast mengde over tid:

Gasstype Kjemisk formel Prosentdel
Nitrogen N2 78,08 %
Oksygen O2 20,95 %
Argon Ar 0,93 %
Neon Ne 0,0018 %
Helium He 0,0005 %
Krypton Kr 0,0001 %
Hydrogen H2 0,00006 %
Xenon Xe 0,000009 %

Det finnes også flere gasser som utgjør en forholdsvis liten del av atmosfæren, men som likevel har stor betydning siden de er drivhusgasser. Eksempler på viktige gasser i atmosfæren som har en mer varierende mengde over tid:

Gasstype Kjemisk formel Prosentdel
Karbondioksid CO2 0,038 %
Metan CH4 0,00017 %
Lystgass N2O 0,00003 %
Ozon O3 0,000007 %
Klorfluorkarboner KFK-gasser 0,00000001 %

(På grunn av avrunding av tallene vil ikke summen av gassmengdene bli nøyaktig 100 %.)

Totalt innhold av vanndamp i atmosfæren er ca 0,5 %. Nær bakken er konsentrasjonen av vanndamp høyere, men varierer sterkt med temperaturen; i tropene opp mot 4 % mens det i polarstrøkene og høyere luftlag bare er noen tiendels prosent eller mindre.

Flere av gassene i atmosfæren, de såkalte drivhusgassene (for eksempel CO2), er i endring. Oppdaterte tall på mengeden av CO2 i atmosfæren fra målinger på Mauna Loa, Hawaii, finnes hos Earth System Research Laboratory.

Se også

Eksterne lenker

Atmospheric Boundary Layer

Grensesjiktet (eng. Atmospheric Boundary Layer) er vanligvis brukt om det nederste sjiktet av troposfæren, der luftstrømmene påvirkes av friksjon mot bakken.

Beskrivelse

Vertikal utstrekning på grensesjiktet varierer fra ca 50-100 m (i stabile forhold med lite vind) til ca 2km (i ustabile forhold med mye vind over ulendt terreng).

Se også

Aurora borealis
Nordlys i Honningsvåg. Foto: Odd G. Pettersen.

Nordlys (aurora borealis) er et fargerikt lys på nattehimmelen på de høye breddegrader langt nord på jordkloden.

Innhold

Beskrivelse

Nordlys over Skittentinden. Foto: Bjørnar G. Hansen/Visit Tromsø-region AS.

Nord- og sørlyset oppstår når elektroner, protoner og heliumkjerner fra Solas utstråling møter gassmolekyler i de ytre delene av jordatmosfæren, mellom 80 og 500 kilometer over bakken. Med en fart av 1600 km/t treffer partiklene oksygen- og nitrogenmolekylene, og det skapes et "flash" av lys; en såkalt "kvante". Hvor synlig dette "flashet" er, kommer an på hvilket molekyl som blir truffet av elektronet, og på trykket der kollisjonen skjer:

  • Er det et oksygenmolekyl som treffes, og kollisjonen skjer i lavtrykksdeler av atmosfæren, får vi en gul-grønn aurora.
  • Er trykket enda lavere blir lyset rødt. Kollisjoner med nitrogen danner blå farge.

Forekomst

Nordlys over Troms. Foto: Geir Bye/Visit Tromsø-region AS.

Nordlyset er ikke bare for oss nordboere: Dette er et fenomen som er vanlig på Jordas høye breddegrader, uavhengig av om du befinner deg langt nord eller langt sør på kloden. På den sørlige halvkule, heter det sørlys (aurora australis).

Reiser du for eksempel til New Zealand kan du være vitne til det samme skuespillet der, men da heter fenomenet "sørlys". Det spiller heller egentlig ingen rolle hvilken tid det er på året, men fenomenet er vanligst omkring jevndøgn (ca. 23. mars og 23. september), og natten må by på klart vær. På lyse sommernetter, eventuelt med midnattsol er det heller ikke mulig å se nordlyset, men det er der.

Når nord- og sørlys først og fremst opptrer ved polene er det fordi elektronene fra Sola er negativt ladet, og at Jordas magnetfelt derfor først og fremst styrer dem mot den magnetiske nord- og sydpol. Men i og med at auroraene henger sammen med solas utstråling, varierer utstrekningen på lyset med aktiviteten hos solflekkene. Aktiviteten hos solflekkene går i sykluser, og i perioder med topp aktivitet har folk så langt sør som Mexico City kunnet se nordlyset, mens folk i Brisbane, Australia, har kunnet studere sørlyset.

Historikk

Nordlys over Troms. Foto: Bjørnar G. Hansen/Visit Tromsø-region AS.

Fellesbetegnelsen for nord- og sørlyset er "auroraer". Navnet skriver seg fra den romerske gudinnen for morgenrøden, Aurora. Urbefolkningsgrupper både nord og sør på jordkloden har vært oppmerksomme på auroraene til alle tider, og de har spilt en rolle i religion og folketro for så vel inuittene i nord som maoriene i sør. Auroraene er omtalt i Bibelen, og "varslet ulykke" i middelalderens Europa.

Det var den norske vitenskapsmannen Kristian Birkeland (1867-1917) som først var i stand til å forklare nordlyset.

Eksterne lenker

Aust-tampen
Automatic Terminal Information Service

Automatic Terminal Information Service (ATIS) er en kontinuerlig og automatisk radiosending fra enkelte lufthavner.

Beskrivelse

Inneholder landingsinformasjon til innkommende luftfartøyer. METAR med trendvarsel er en del av denne sendingen.

Automatisk nedbørmåler
Geonor er en type helårs automatisk nedbørmåler som blir brukt ved Meteorologisk institutt. Det er montert en vindskjerm rundt måleren for å bremse vindfeltet og dermed bedre oppsamlingen av nedbøren. Foto: met.no

Automatiske nedbørmålere er instrumenter som leser av nedbør automatisk.

Målemetode

Den moderne måten å måle nedbør på er ved hjelp av vektprinsippet. Den vanligste måten er å måle vekta av oppsamlet nedbør og regne om til millimeter nedbør.

I automatiske nedbørmålere blir nedbøren samlet i ei bøtte som blir veid kontinuerlig, for eksempel ved hjelp av en vibrerende streng eller en vektcelle. Når det faller nedbør i bøtta, øker vekta. Da kan man beregne ut fra vektøkningen hvor mye nedbør som har falt, for eksempel den siste timen. Om vinteren bruker man frostvæske i bøtta for å smelte snøen. Når bøtta er full må den tømmes.

En annen måte er å måle antall ganger en fast mengde faller ned i måleren pr. minutt (se pluviometre). Dette summeres så til større tidsrom som timer og døgn. Slike målere er spesielt egnet til å måle nedbørintensitet.

Se også

Automatiske målere
Geonor er en type helårs automatisk nedbørmåler som blir brukt ved Meteorologisk institutt. Det er montert en vindskjerm rundt måleren for å bremse vindfeltet og dermed bedre oppsamlingen av nedbøren. Foto: met.no

Automatiske nedbørmålere er instrumenter som leser av nedbør automatisk.

Målemetode

Den moderne måten å måle nedbør på er ved hjelp av vektprinsippet. Den vanligste måten er å måle vekta av oppsamlet nedbør og regne om til millimeter nedbør.

I automatiske nedbørmålere blir nedbøren samlet i ei bøtte som blir veid kontinuerlig, for eksempel ved hjelp av en vibrerende streng eller en vektcelle. Når det faller nedbør i bøtta, øker vekta. Da kan man beregne ut fra vektøkningen hvor mye nedbør som har falt, for eksempel den siste timen. Om vinteren bruker man frostvæske i bøtta for å smelte snøen. Når bøtta er full må den tømmes.

En annen måte er å måle antall ganger en fast mengde faller ned i måleren pr. minutt (se pluviometre). Dette summeres så til større tidsrom som timer og døgn. Slike målere er spesielt egnet til å måle nedbørintensitet.

Se også

Automatiske nedbørmålere
Geonor er en type helårs automatisk nedbørmåler som blir brukt ved Meteorologisk institutt. Det er montert en vindskjerm rundt måleren for å bremse vindfeltet og dermed bedre oppsamlingen av nedbøren. Foto: met.no

Automatiske nedbørmålere er instrumenter som leser av nedbør automatisk.

Målemetode

Den moderne måten å måle nedbør på er ved hjelp av vektprinsippet. Den vanligste måten er å måle vekta av oppsamlet nedbør og regne om til millimeter nedbør.

I automatiske nedbørmålere blir nedbøren samlet i ei bøtte som blir veid kontinuerlig, for eksempel ved hjelp av en vibrerende streng eller en vektcelle. Når det faller nedbør i bøtta, øker vekta. Da kan man beregne ut fra vektøkningen hvor mye nedbør som har falt, for eksempel den siste timen. Om vinteren bruker man frostvæske i bøtta for å smelte snøen. Når bøtta er full må den tømmes.

En annen måte er å måle antall ganger en fast mengde faller ned i måleren pr. minutt (se pluviometre). Dette summeres så til større tidsrom som timer og døgn. Slike målere er spesielt egnet til å måle nedbørintensitet.

Se også

Autometar

Autometar er en automatisk værobservasjon fra en lufthavn, uten medvirkning fra en observatør.

Beskrivelse

En autometar inneholder korrekte verdier for vind, temperatur, luftfuktighet og QNH, men er mindre god på sikt, skymengde, skyhøyde, nedbørintensitet og nedbørtype.

En autometar er i formen lik en ordinær METAR, men teksten "AUTO" er oppgitt mellom dato-tids-gruppen og vinden. Systemet henter informasjon fra de meteorologiske instrumentene på lufthavnen, og blir laget av en datamaskin og distribuert gjennom NAIS.

Bruksområde

En autometar blir utstedt utenfor lufthavnens åpningstider, når plassen ikke er bemannet. Ikke alle lufthavner har systemet installert, og operasjonell drift er avhengig av Luftfartstilsynets godkjenning.

Se også

Avkjølingsindeks
Vindtette klær er viktig når det blåser på fjellet. Foto: Heidi Lippestad/met.no

Vindavkjølingsindeks (eng. wind chill) eller avkjølingsindeks viser den temperatur vi måtte hatt i «vindstille» forhold for å oppleve samme kulde som ved de eksisterende vind- og temperaturforhold.

Innhold

Beskrivelse

Vindavkjølingsindeksen regner om de aktuelle temperatur- og vindforhold til en følt eller effektiv temperatur. Se også kalkulatoren for beregning av vindavkjøling.

Tabell

Tabellen nedenfor viser hvordan indeksen varierer med den observerte temperaturen (i 2 meters høyde over bakken) og den observerte vindstyrken (i 10 meters høyde over bakken). Fargene sier noe om når forfrysninger kan forekomme:

  • allerede ved en indeks på -25 (lyseblått)
  • etter 10 minutter ved en indeks på -35 (mørkeblått): Varm hud som plutselig blir eksponert for kulden (kortere tid dersom huden er kald fra starten).
  • mindre enn to minutter ved -60 (rødt): Varm hud som plutselig blir eksponert for kulden. (Kortere tid dersom huden er kald fra starten).

Historikk

I 1939, under en ekspedisjon til Antarktis, ble det utført eksperimenter som ledet til en "vindavkjølingsindeks". Denne indeksen, med noen modifikasjoner, var i bruk i over 60 år.

I 2000 tok Environment Canada, som har ansvar for værvarsling, i tillegg til flere andre nasjonale miljøoppgaver, initiativ til å få utviklet en ny internasjonal standard, en indeks for vindavkjøling, basert på nyere relevant forskning. Teoretiske beregninger og uttesting førte til at Canada (og USA) i 2001 tok i bruk denne nye indeksen.

Dybdestoff

Formelen for beregning av vindavkjølingsindeksen W ser slik ut:

W = 13,12 + 0,6215*T - 11,37*V0,16 + 0,3965*T*V0,16

  • T = temperaturen i oC, målt i 2 meters høyde.
  • V= vindhastigheten i km/time, målt i 10 meters høyde.

Disse to verdiene inngår i en standard meteorologisk observasjon.

Se også

Avsetning

Avsetning (også kalt deposisjon) er en faseovergang direkte fra gass til fast form. Det motsatte kalles for sublimasjon.

Beskrivelse

En slik faseovergang kan være at vanndamp fryser til rim eller iskrystaller uten å gå veien om væske.

I kalde skyer, altså skyer med både iskrystaller og underkjølte skydråper, vil noen av de underkjølte dråpene til en viss grad gå over til vanndamp, som etter hvert vil avsettes direkte til små iskrystaller. Dette, sammen med underkjølte vannråper, gjør at iskrystallene vil vokse raskt og falle ut av skyen som snø, som vil nå bakken som det hvis temperaturen holder seg lav. Er temperaturen imidlertid høy nok i et bakkenært sjikt, vil snøflakene smelte og vi får regn.

Se også

Azor-høytrykket

Subtropiske høytrykksområder er betegnelsen på høytrykksbeltene som ligger på ca 30 grader nordlig og sørlig breddegrad.

Se også

B
Bakkeinversjon
Nederst i lia er skogen hvitrimet og lengre opp er den svart. Foto: Jonn Haga

En inversjon (av invers som betyr omvendt) er når temperaturen stiger med høyden.

Beskrivelse

Luftforurensing over Oslo i forbindelse med inversjon. Foto: Michael Gauss/met.no

Vanligvis vil temperaturen avta oppover i atmosfæren. Beveger vi oss oppover, til fjells eller opp i lufta med et fly, blir det som regel kaldere jo høyere vi kommer.

5. januar 2002 kl 8 registrerte man i Oslo -13,1°C på Blindern (snaut 100 moh), mens lufta ved Tryvann (500 m.o.h.) hadde en temperatur på +2,3°C. Dvs en forskjell på 15,4 grader. Dette var en temperaturendring som er motsatt av det vanlige.

Den viktigste årsaken til dette er at atmosfæren varmes opp nedenfra. Mesteparten av solstrålene (kort bølgelengde) går tvers gjennom atmosfæren uten å varme den opp nevneverdig. Til slutt treffer strålene Jordas overflate og denne tilføres varme og temperaturen på bakken eller havoverflaten stiger. Lufta som er i kontakt med underlaget varmes opp og konveksjon blander lufta oppover i atmosfæren. Resultatet er en likevektstilstand i atmosfærens nederste lag, troposfæren, med høyest temperatur nærmest bakken og fallende temperatur og lufttrykk oppover. Dette fører til at atmosfæren holder seg stabil, med den tyngste lufta nederst og lettere luft lenger oppe. Hadde lufttrykket vært konstant med høyden, ville temperaturen alltid ha økt med høyden og ikke avtatt.

Dybdestoff

Men ved samme lufttrykk er kald luft tyngre enn varm luft. Hvis temperaturen i lufta nær bakken av en eller annen grunn faller, vil den kaldeste (tyngste) lufta synke ned i de laveste områdene i terrenget på grunn av tyngdekraften. På en klar vinternatt med snø på bakken vil underlaget/snøen sende langbølget stråling ut i verdensrommet. Bakken mister varme og temperaturen i snøen faller. Lufta nær bakken avkjøles på grunn av kontakten med underlaget. Den avkjølte "tunge" lufta synker ned i de laveste områdene i terrenget; forsenkninger, daler, fjorder osv. I slike værsituasjoner vil vi da få en temperaturendring som er motsatt av det vanlige.

Når den tunge kalde lufta har lagt seg ned i de laveste områdene i terrenget, er den vanskelig å flytte på. Kommer varmere luft strømmende inn over et område som har hatt kaldt vintervær en stund, vil høyereliggende strøk kunne merke temperaturstigningen, uten at lufta kommer seg ned til de lavereliggende områdene. Her holder det seg kaldt. Det må kraftig vind til for å blande lufta slik at varmlufta også kommer seg ned til de mest skjermete lavereliggende områdene.

Se også

Ball lightning

Kulelyn (eng. ball lightning) er et lyn-fenomen av små eller store lysende kuler som enten kommer og forsvinner lydløst, eller dukker opp og forsvinner med et brak.

Beskrivelse

De fleste kulelyn er på størrelse med en grapefrukt og har en levetid på noen få sekunder. Diameteren kan komme opp i flere meter og levetiden sies å kunne komme opp i timer. De beveger seg gjerne horisontalt med rask "gangfart", det vil si få meter i sekundet. De kan også "stå" stille, sprette litt mot bakken eller andre faste legemer eller falle fra en sky mot bakken.

De kan dannes i forbindelse med cumulonimbus-skyer eller under vann i forbindelse med vulkansk aktivitet. De kan dø stille eller med et brak. Noen gjør ingen skade, mens andre kan ødelegge ganske mye. De kan oppstå innendørs, eventuelt komme inn gjennom skorstein eller ved å knuse seg gjennom vinduer.

Felles for denne typen lyn er at vitenskapen ennå ikke har funnet entydige svar på årsaken til fenomenet, men det finnes en rekke teorier.

Se også

Eksterne lenker

Barentz, Willem

Willem Barentz var en nederlandsk sjømann og opphavet til navnet Barentshavet.

Bakgrunn

Barentz er kjent for sine tre ekspedisjoner på 1590-tallet, der han lette etter nordøstpassasjen til Asia. På de 2 første kom han til Novaja Zemlja. På den 3. "oppdaget" han tilfeldigvis Spitsbergen i 1596, og rundet deretter nordsiden av Novaja Zemlja før ekspedisjonen ble sittende fast i isen. Han døde under et forsøk på å nå land i 1597.

Barograf

En barograf er et instrument som overfører måling av lufttrykk fra et barometer (vanligvis aneroidbarometer) til en papirremse.

Se også

Barografer

En barograf er et instrument som overfører måling av lufttrykk fra et barometer (vanligvis aneroidbarometer) til en papirremse.

Se også

Baroklin instabilitet

Baroklin instabilitet er dynamisk instabilitet som er den drivende mekanismen i dannelsen av frontlavtrykk

Beskrivelse

Horisontale temperaturforskjeller, vindøkning med høyden og statisk stabilitet er viktige faktorer som avgjør om baroklin instabilitet kommer til å oppstå eller ikke.

Se også

Barometer

Et barometer er et instrument som måler lufttrykk.

Innhold

Målemetode

Lufttrykket avtar med høyden. Et barometer måler vekten av en luftsøyle fra det stedet barometeret befinner seg og til "toppen" av atmosfæren. Selv om dette varierer med værsituasjonen kan vi si at lufttrykket avtar med 1 hekto Pascal (hPa) på 8m. Om du bor 80 m over havet, vil lufttrykket være 10 hPa lavere enn ved havets overflate.

Typer

Det finnes mange typer barometre, de mest brukt er:

Dybdestoff

Et barometer bør innstilles på hva lufttrykket ville være ved havets overflate (se Mean Sea Level Pressure og isobar). Når du skal justere skalaen på ditt hjemmebarometer anbefales at du også bruker trykket i havets nivå. Om du ikke bor i havets nivå vil lufttrykket som vises på barometeret ditt være for lavt, men endringene i trykket vil være reelle.

De lufttrykkverdiene (hver 6. time) som er oppgitt i tabellene på met.no er redusert til havets nivå. Det samme er de isobarer du kan se på værkartene på yr.no, på TV eller i aviser.

I værvarslingen

I meteorologien reduseres trykket til havets overflate. Da får vi et bilde av hvordan lufttrykket varierer i et bestemt nivå og ikke minst plasseringen av lavtrykk og høytrykk.

Bruken av trykkmålinger i profesjonell værvarsling er komplisert: Trykkmålinger blir her satt sammen med vindmålinger, satellittbilder og radarbilder på et kart. Dette gir et godt verktøy for analyse av værsituasjonen i et større område.

Bruksområde

Når et fly skal lande eller ta av fra en flyplass blir høydemåleren vanligvis justert til trykket på flyplassen redusert til havets nivå (QNH). Når flyet står på bakken vil høydemåleren vise flyplassens høyde over havet.

Noen har et barometer på armbåndsuret, men her vil lufttrykket endre seg straks man forandrer sin høydeposisjon i terrenget. Et slikt barometer kan bedre benyttes som høydemåler (altimeter) på fjellturer. En millibar (mb) eller hektoPascal (hPa) endring i lufttrykket betyr da en høydeendring på ca. 8 m.

Gjør det selv

Det finnes flere typer både analoge og digitale instrumenter på markedet. Det mest utbredte instrumentet i da er et aneroid barometer formet som en klokke. Et digitalt instrument med display av samme type som brukes på Meteorologisk institutt koster cirka kroner 25.000,-. Det er vanlig å plassere barometre innendørs både for temperaturstabiliteten og av praktiske hensyns skyld.

I alle tilfelle er det viktig å ta hensyn til instrumentets høyde over havet. Trykket avtar med høyden over havet. For å vite om en trykkverdi målt i for eksempel 300 meters høyde er høyere relativt enn en trykkverdi målt ved for eksempel 40 meter over havet, finnes en omregningsformel der verdiene regnes om til hva de ville ha vært hvis målingen var blitt utført ved havets nivå. Dette kalles reduksjon til havets nivå til tross for at trykkverdien er høyere etter reduksjonen. Disse reduserte verdiene kalles ofte QFF (brukt i værvarsling) eller QNH (brukt i luftfart).

Se også

Eksterne lenker

Barometre

Et barometer er et instrument som måler lufttrykk.

Innhold

Målemetode

Lufttrykket avtar med høyden. Et barometer måler vekten av en luftsøyle fra det stedet barometeret befinner seg og til "toppen" av atmosfæren. Selv om dette varierer med værsituasjonen kan vi si at lufttrykket avtar med 1 hekto Pascal (hPa) på 8m. Om du bor 80 m over havet, vil lufttrykket være 10 hPa lavere enn ved havets overflate.

Typer

Det finnes mange typer barometre, de mest brukt er:

Dybdestoff

Et barometer bør innstilles på hva lufttrykket ville være ved havets overflate (se Mean Sea Level Pressure og isobar). Når du skal justere skalaen på ditt hjemmebarometer anbefales at du også bruker trykket i havets nivå. Om du ikke bor i havets nivå vil lufttrykket som vises på barometeret ditt være for lavt, men endringene i trykket vil være reelle.

De lufttrykkverdiene (hver 6. time) som er oppgitt i tabellene på met.no er redusert til havets nivå. Det samme er de isobarer du kan se på værkartene på yr.no, på TV eller i aviser.

I værvarslingen

I meteorologien reduseres trykket til havets overflate. Da får vi et bilde av hvordan lufttrykket varierer i et bestemt nivå og ikke minst plasseringen av lavtrykk og høytrykk.

Bruken av trykkmålinger i profesjonell værvarsling er komplisert: Trykkmålinger blir her satt sammen med vindmålinger, satellittbilder og radarbilder på et kart. Dette gir et godt verktøy for analyse av værsituasjonen i et større område.

Bruksområde

Når et fly skal lande eller ta av fra en flyplass blir høydemåleren vanligvis justert til trykket på flyplassen redusert til havets nivå (QNH). Når flyet står på bakken vil høydemåleren vise flyplassens høyde over havet.

Noen har et barometer på armbåndsuret, men her vil lufttrykket endre seg straks man forandrer sin høydeposisjon i terrenget. Et slikt barometer kan bedre benyttes som høydemåler (altimeter) på fjellturer. En millibar (mb) eller hektoPascal (hPa) endring i lufttrykket betyr da en høydeendring på ca. 8 m.

Gjør det selv

Det finnes flere typer både analoge og digitale instrumenter på markedet. Det mest utbredte instrumentet i da er et aneroid barometer formet som en klokke. Et digitalt instrument med display av samme type som brukes på Meteorologisk institutt koster cirka kroner 25.000,-. Det er vanlig å plassere barometre innendørs både for temperaturstabiliteten og av praktiske hensyns skyld.

I alle tilfelle er det viktig å ta hensyn til instrumentets høyde over havet. Trykket avtar med høyden over havet. For å vite om en trykkverdi målt i for eksempel 300 meters høyde er høyere relativt enn en trykkverdi målt ved for eksempel 40 meter over havet, finnes en omregningsformel der verdiene regnes om til hva de ville ha vært hvis målingen var blitt utført ved havets nivå. Dette kalles reduksjon til havets nivå til tross for at trykkverdien er høyere etter reduksjonen. Disse reduserte verdiene kalles ofte QFF (brukt i værvarsling) eller QNH (brukt i luftfart).

Se også

Eksterne lenker

Baropausen

Eksobasen (også kalt baropausen eller termopausen) er overgangen mellom termosfæren og eksosfæren, ca 400-500 km over Jordas overflate.

Se også

Barosfæren

Heterosfæren (også kalt barosfæren) er sjiktet i Jordas atmosfære fra ca 100 km til eksobasen i ca 400-500 km høyde.

Dybdestoff

I heterosfæren spaltes gassmolekylene til enkeltatomer, og sammensetningen i ulike høydenivåer blir heterogent, i motsetning til i homosfære (under 100 km) der luftens gassblanding er tilnærmet konstant.

Se også

Bathymetri

Bathymetri er studiet av havdyp eller bunnivå (bunntopografi) i sjø og hav.

Beskrivelse

Navnet kommer fra gresk: βαθυς, dyp, og μετρον, måle. En bathymetrisk beskrivelse er som regel i form av kart som viser havdyp, disse kan benyttes til navigasjon. Man benytter også bathymetriske data til numeriske modeller når man modellerer vannnstrømninger.

Eksterne lenker

Wikipedia: Bathymetry

Beaufort

Beaufortskalaen er en skala som brukes til å bestemme vindstyrken. Skalaen er oppkalt etter Sir Francis Beaufort.

Beaufort Benevnelse m/s Knop
0 Stille 0,0-0,2 0-1
1 Flau vind 0,3-1,5 1-3
2 Svak vind 1,6-3,3 4-6
3 Lett bris 3,4-5,4 7-10
4 Laber bris 5,5-7,9 11-16
5 Frisk bris 8,0-10,7 17-21
6 Liten Kuling 10,8-13,8 22-27
7 Stiv kuling 13,9-17,1 28-33
8 Sterk kuling 17,2-20,7 34-40
9 Liten storm 20,8-24,4 41-47
10 Full storm 24,5-28,4 48-55
11 Sterk storm 28,5-32,6 56-63
12 Orkan 32,7- 64-

Se også

Beaufort, Francis

Sir Francis Beaufort var en britisk admiral (1774-1857) som utviklet en skala for hvordan forskjellige vindhastigheter virket på havoverflaten og seilføringen på seilskutene. Skalaen ble satt opp i 1806 og ble senere overført til forhold på landjorden og på fjellet.

Se også

Eksterne lenker

Beaufortskalaen

Beaufortskalaen er en skala som brukes til å bestemme vindstyrken. Skalaen er oppkalt etter Sir Francis Beaufort.

Beaufort Benevnelse m/s Knop
0 Stille 0,0-0,2 0-1
1 Flau vind 0,3-1,5 1-3
2 Svak vind 1,6-3,3 4-6
3 Lett bris 3,4-5,4 7-10
4 Laber bris 5,5-7,9 11-16
5 Frisk bris 8,0-10,7 17-21
6 Liten Kuling 10,8-13,8 22-27
7 Stiv kuling 13,9-17,1 28-33
8 Sterk kuling 17,2-20,7 34-40
9 Liten storm 20,8-24,4 41-47
10 Full storm 24,5-28,4 48-55
11 Sterk storm 28,5-32,6 56-63
12 Orkan 32,7- 64-

Se også

Beregning av fuktighet

Sett inn temperatur (°C) og duggpunktstemperatur (°C) for å beregne relativ fuktighet. Bruk punktum og ikke komma hvis du bruker desimaler.

Se også

Beregning av relativ fuktighet

Sett inn temperatur (°C) og duggpunktstemperatur (°C) for å beregne relativ fuktighet. Bruk punktum og ikke komma hvis du bruker desimaler.

Se også

Beregning av vindavkjøling

Sett inn temperatur (°C) og vind (m/s) for å beregne vindavkjølingseffekten. Bruk punktum og ikke komma hvis du bruker desimaler.

Se også

Bergensskolen

Bergensskolen er benevnelsen på fagmiljøet rundt Vilhelm Bjerknes etter at han i 1917 ble ansatt som styrer av den meteorologiske virksomheten ved det nyopprettede Geofysiske instituttet i Bergen, fra 1946 en del av Universitet i Bergen.

Beskrivelse

Bergensskolen er særlig knyttet til polarfrontsyklon-modellen, en modell som beskriver lavtrykksutvikling og frontdannelse. Mange profiler innen meteorologien startet sin vitenskapelige karriere her, f.eks. J. Bjerknes, H. Solberg, C.A. Rossby og T. Bergeron.

Se også

Bernoulli-effekten

Bernoulli-effekten viser seg når hastigheten i en luftstrøm påvirkes av terrenget luftstrømmen beveger seg i.

Beskrivelse

Lokalt vil vindhastigheten øke når lufta tvinges over eller rundt hindringer. Når meteorologene snakker om sterk vind "på utsatte steder", er som regel bernoulli-effekten en del av årsaken.

Bernoullis likning sier at trykket i en strøm (av væske eller gass) er omvendt proporsjonal med hastigheten. Lokalt vil vindhastigheten øke når lufta tvinges over eller rundt hindringer som fjell eller hus. Lokale trykkforskjeller (lavt trykk) vil oppstå. Bernoulli-effekten kan dermed bidra til skader av typen tak som rives av og tunge gjenstander som letter og flyttes.

Men det er ikke bare Bernoulli-effekten som medfører skader på faste og løse gjenstander. Er det sterk vind, er det også ofte kraftige vindkast eller turbulens. Denne effekten vil også kunne gjøre stor skade, for ekesmpel rive løs tak eller deler av tak.

Se også

Beufort

Beaufortskalaen er en skala som brukes til å bestemme vindstyrken. Skalaen er oppkalt etter Sir Francis Beaufort.

Beaufort Benevnelse m/s Knop
0 Stille 0,0-0,2 0-1
1 Flau vind 0,3-1,5 1-3
2 Svak vind 1,6-3,3 4-6
3 Lett bris 3,4-5,4 7-10
4 Laber bris 5,5-7,9 11-16
5 Frisk bris 8,0-10,7 17-21
6 Liten Kuling 10,8-13,8 22-27
7 Stiv kuling 13,9-17,1 28-33
8 Sterk kuling 17,2-20,7 34-40
9 Liten storm 20,8-24,4 41-47
10 Full storm 24,5-28,4 48-55
11 Sterk storm 28,5-32,6 56-63
12 Orkan 32,7- 64-

Se også

Biosfæren

Biosfæren er det nederste sjiktet av atmosfæren og den delen av jordskorpa med vannområder hvor det eksisterer naturlig liv.

Bisol
Bisol og Parry-bue i Porsgrunn. Foto: Morten Kleiva.

Bisol eller parhelion (eng. sun dog, mock sun eller subsun) er et optisk fenomen som skyldes sollysets brytning og refleksjon i iskrystaller i øvre troposfæren, oftest i forbindelse med cirrus-skyer og halo.

Innhold

Beskrivelse

Det spesielle med bisol er at iskrystallene er heksagonalformede med vertikal akse som lyset brytes i gjennom eller reflekteres mot. Bisolene er fokuspunkter på den "parheliske sirkelen" som vises som en horisontal linje (se bildet øverst). Bisol over sola og "solstolper" (vertikale lyslinjer) kan forklares på lignende måte.

Når sola er nær horisonten får haloen og den parheliske sirkelen samme vinkelavstand fra sola, slik at bisolene ligger på haloen. Hvis sola står høyere på himmelen vil eventuelle bisoler ligge utenfor haloen.

Eksempler

Fotografens kommentar til bildene: "Solen var i ferd med å gå ned og til tider kunne man se "fire soler", det endret seg hele tiden og da jeg tok bildene var det tre, enten som i et triangel eller tre ved siden av hverandre. Det var et fantastisk skue."

  • Parry-bue over, bisol til venstre. Foto: Raymond Myrland.

  • Bisol til høyre. Foto: Raymond Myrland.

  • Bisol til venstre. Foto: Raymond Myrland

Se også

Eksterne lenker

Bisoler
Bisol og Parry-bue i Porsgrunn. Foto: Morten Kleiva.

Bisol eller parhelion (eng. sun dog, mock sun eller subsun) er et optisk fenomen som skyldes sollysets brytning og refleksjon i iskrystaller i øvre troposfæren, oftest i forbindelse med cirrus-skyer og halo.

Innhold

Beskrivelse

Det spesielle med bisol er at iskrystallene er heksagonalformede med vertikal akse som lyset brytes i gjennom eller reflekteres mot. Bisolene er fokuspunkter på den "parheliske sirkelen" som vises som en horisontal linje (se bildet øverst). Bisol over sola og "solstolper" (vertikale lyslinjer) kan forklares på lignende måte.

Når sola er nær horisonten får haloen og den parheliske sirkelen samme vinkelavstand fra sola, slik at bisolene ligger på haloen. Hvis sola står høyere på himmelen vil eventuelle bisoler ligge utenfor haloen.

Eksempler

Fotografens kommentar til bildene: "Solen var i ferd med å gå ned og til tider kunne man se "fire soler", det endret seg hele tiden og da jeg tok bildene var det tre, enten som i et triangel eller tre ved siden av hverandre. Det var et fantastisk skue."

  • Parry-bue over, bisol til venstre. Foto: Raymond Myrland.

  • Bisol til høyre. Foto: Raymond Myrland.

  • Bisol til venstre. Foto: Raymond Myrland

Se også

Eksterne lenker

Bjerknes, Vilhelm
Vilhelm Bjerknes sa: "Gjennom 50 år har meteorologer i hele verden sett på værkart uten å oppdage de viktigste mønstrene på dem. Jeg ga bare den rette type kart til de rette unge menn, og de oppdaget fort rynkene i værets ansikt."

Vilhelm Bjerknes (1862-1951) eller Vilhelm Frimann Koren Bjerknes, var professor i mekanikk og matematisk fysikk.

Beskrivelse

Vilhelm Bjerknes' vitenskapelige arbeider er grunnleggende for all moderne værvarsling. Men også hans evne til å skape fruktbare forskningsmiljøer bidro sterkt til å heve nivået innen meteorologien. Bjerknes jobbetførst med matematisk teori for resonansfenomener og trådløs telegrafi. Fra omkring århundreskiftet ble han mer interessert i hydrodynamikk. Resultatet av dette arbeidet kjenner vi i dag som "Bjerknes' sirkulasjonssatser". Hans virkelige gjennombrudd kom da han startet arbeidet med å anvende hydrodynamisk teori til praktisk værvarsling.

Bakgrunn

  • I perioden 1888-91 tok Vilhelm Bjerknes lærereksamen, og studerte siden ved euroepsiek læresteder i Paris, i Genève, og i Bonn.
  • I 1891 ble Bjerknes amanuensis på Fysisk Institutt i Oslo.
  • I 1892 tok han sin doktorgrad, "Om elektricitetens bevægelse i Hertz' primære leder".
  • I 1893 ble Bjerknes professor i mekanikk og matematisk fysikk ved Stockholms Høgskola, en stilling han innehar til 1907.
  • I 1897 gjorde Bjerknes en oppdagelse som skulle føre ham over i geofysikken. Han fant da sine berømte sirkulasjonssatser, som gir forklaringen på hvordan sirkulerende bevegelser i en væske eller gass blir dannet.
  • I 1904 publiserte Vilhelm Bjerknes en artikkel, som sa at dårlig vær da værprognoser ble vitenskap kunne løses ved hjelp av likninger. Prinsipielt gjør likningene det mulig å beregne fordelingen av atmosfærens tilstand for ethvert tidspunkt framover i tid, dersom man kjenner temperatur, trykk, fuktighet og vindens retning og styrke i øyeblikket. Men allerede i en tale,"En rasjonell metode for værvarsling", som han holdt i Fysikersamfundet den 24. oktober 1903,la Bjerknes fram sine teorier offentlig.
  • I 1905 holdt han en tilsvarende forelesning ved The Carnegie Institution of Washington. Direktøren ved dette instituttet, dr. Woodward, ble smittet av den glød og begeistring Bjerknes la for dagen. Resultatet ble at fra 1906 og 35 år framover fikk Bjerknes et årlig bidrag fra Carnegie Institution for å anvende teoriene sine på problemer i meteorologi og oseanografi.
  • I 1907 var Vilhelm Bjerknes tilbake på på Fysisk Institutt i Oslo, som professor i mekanikk og teoretisk fysikk.
  • I 1912 ble han kalt til Leipzig for å lede det nye Gophysikaliches Institut ved Universitetet. Her konsentrerte han seg om prognoseoppgaven: Å arbeide med det teoretiske grunnlaget for beregning av morgendagens vær.
  • I 1917 ble Vilhelm Bjerknes ansatt som styrer av den meteorologiske virksomheten ved det nyopprettede Geofysiske instituttet i Bergen (fra 1946 en del av Universitet i Bergen). Bergensskolen er benevnelsen på fagmiljøet som ble dannet rundt Bjerknes på "Geofysen".
  • I 1926 gikk ferden tilbake til Oslo, hvor han var professor i mekanikk og teoretisk fysikk inntil han gikk av for aldersgrensen.

Se også

Bjerknessenteret

Bjerknessenteret er et forskningssenter som i hovedsak arbeider med de naturvitenskaplige aspektene ved klimaendringer, både i fortid og framtid.

Beskrivelse

Senteret har navnet sitt etter fysikeren og meteorologen Vilhelm Bjerknes og sønnen hans, Jacob Bjerknes. Begge var med på å etablere og utvikle Bergensskolen innen meteorologifaget, ideer som brakte meteorologien et langt skritt videre rett etter 1. verdenskrig.

Bjerknessenteret utgjør et sterkt fagmiljø innenfor meteorologi, oseanigrafi, geologi og matematikk og er utpekt som et "senter for fremragende forskning".

Samarbeid

Senteret ligger i Bergen og er et samarbeidsprosjekt mellom Havforskningsinstituttet, Nansensenteret og Universitetet i Bergen.

Eksterne lenker

Bora

Bora er en type fallvind fra Alperegionen mot Adriaterhavet.

Breddegrad

En breddegrad er et mål på et punkts posisjon nord eller syd for Ekvator.

Beskrivelse

Et sted som ligger på Ekvator-linjen har 0 gr. bredde. Polpunktene har 90 grader N/S bredde. Både lengde- og breddegrader angis i grader, minutter og sekunder.

Se også

Breddegrader

En breddegrad er et mål på et punkts posisjon nord eller syd for Ekvator.

Beskrivelse

Et sted som ligger på Ekvator-linjen har 0 gr. bredde. Polpunktene har 90 grader N/S bredde. Både lengde- og breddegrader angis i grader, minutter og sekunder.

Se også

Bris

Beaufortskalaen er en skala som brukes til å bestemme vindstyrken. Skalaen er oppkalt etter Sir Francis Beaufort.

Beaufort Benevnelse m/s Knop
0 Stille 0,0-0,2 0-1
1 Flau vind 0,3-1,5 1-3
2 Svak vind 1,6-3,3 4-6
3 Lett bris 3,4-5,4 7-10
4 Laber bris 5,5-7,9 11-16
5 Frisk bris 8,0-10,7 17-21
6 Liten Kuling 10,8-13,8 22-27
7 Stiv kuling 13,9-17,1 28-33
8 Sterk kuling 17,2-20,7 34-40
9 Liten storm 20,8-24,4 41-47
10 Full storm 24,5-28,4 48-55
11 Sterk storm 28,5-32,6 56-63
12 Orkan 32,7- 64-

Se også

Bryggjardøgri

Kakelinne, også kalt lefsetøværet, lefsetøyra eller bryggjardøgri, ble brukt som navn på en mildværperiode som ofte kom i desember.

Innhold

Beskrivelse

Tidligere trodde man at mildværet kom av all fyringen i forbindelse med julebaksten og det ble naturlig nok varmest helt i slutten av julestria, ved Tomasmesse.

Årsaken til en eller flere mildværsperioder er naturlig, noe statistikken gir belegg for: Temperaturen stiger forbigående en eller flere ganger i løpet av den siste måneden frem til Jul. Grafen viser flere mildværsperioder fra slutten av november og utover mot Jul. Spesielt interessant er det at temperaturen Julaften er ca. 1 grad høyere enn både Lille Julaften og 1. Juledag:


Dybdestoff

Det er slik at november, desember og noen ganger litt av januar innebærer en overgangsperiode der atmosfæren forsøker å stille seg om fra høst- til vintermodus. Dette innebærer en del kamper mellom mild luft fra sørvest og kald luft som dannes over kontinentene og Arktis.

Den kalde lufta skal på sikt, slik klimaet i det minste har vært til nå, dominere utover vinteren. Men i en overgangsperiode vil mild luft, hjulpet av kraftige lavtrykk, kunne drive vekk den kalde luften for en periode. Og det er disse periodene som utgjør kakelinna eller kakelinnene.

En annen myte vi får bekreftet er at det alltid er så kaldt på Nyttårsaften. Og det stemmer jo i hvert fall i Oslo, for Nyttårsaften er kaldeste dagen i desember, og omkring 2,5 grader kaldere enn Julaften. Etter nyttår flater temperaturen ut, og i løpet av 2. uka i januar kommer det gjerne mildere vær igjen.

Se også

Eksterne lenker

Brytende bølger
Vertikalt tverrsnitt gjennom og over Varangerhalvøya. Blå linjer er konstant potensiell temperatur (isentroper) og og grønne piler er vind. Luftstrømmen går fra høyre mot venstre og følger omtrent isentropene. Vi ser her vindforsterkning på lesiden av fjellet fordi fjellbølgene bryter over fjellet. Illustrasjon: met.no

Brytende fjellbølger er fjellbølger som blir brutt når de forplanter seg vertikalt over fjell eller fjellrygger.

Beskrivelse

Når fjellbølger forplanter seg vertikalt brytes de, hvis de treffer på et nivå med lav vindhastighet i forhold til vindhastigheten i nivåene lenger nede. Fjellbølger kan også brytes når de når tropopausen, siden tettheten der er så liten.

Når fjellbølger bryter i et lavt nivå, kan det oppstå sterk vind på lesiden av fjellet. Dette fenomenet vil på bakken oppleves som sterk fallvind.

Dybdestoff

Et nivå med lav vindhastighet i forhold til vinden lenger nede kalles et kritisk nivå (U(z) = 0), siden bølgeenergien her blir absorbert og reflektert til nivåene lenger nede.

Se også

Brytende fjellbølger
Vertikalt tverrsnitt gjennom og over Varangerhalvøya. Blå linjer er konstant potensiell temperatur (isentroper) og og grønne piler er vind. Luftstrømmen går fra høyre mot venstre og følger omtrent isentropene. Vi ser her vindforsterkning på lesiden av fjellet fordi fjellbølgene bryter over fjellet. Illustrasjon: met.no

Brytende fjellbølger er fjellbølger som blir brutt når de forplanter seg vertikalt over fjell eller fjellrygger.

Beskrivelse

Når fjellbølger forplanter seg vertikalt brytes de, hvis de treffer på et nivå med lav vindhastighet i forhold til vindhastigheten i nivåene lenger nede. Fjellbølger kan også brytes når de når tropopausen, siden tettheten der er så liten.

Når fjellbølger bryter i et lavt nivå, kan det oppstå sterk vind på lesiden av fjellet. Dette fenomenet vil på bakken oppleves som sterk fallvind.

Dybdestoff

Et nivå med lav vindhastighet i forhold til vinden lenger nede kalles et kritisk nivå (U(z) = 0), siden bølgeenergien her blir absorbert og reflektert til nivåene lenger nede.

Se også

Brånet skodda, fikk en høyvær.
Kan dette bli en god dag? Foto: met.no

En annen variant av dette værtegnet er ”Når skodda la seg i dalbunnen, ble det en god dag”.

Beskrivelse

Tåke dannes og forsvinner av forskjellige årsaker. Om høsten, på klare netter, avkjøles lufta mest i høyereliggende strøk, for eksempel i fjellet. Den kalde lufta renner ned i dalførene. Blir avkjølingen kraftig nok, dannes det tåke i dalbunnen der fuktighetskilden, elva, også befinner seg.

Når morgen kommer og sola igjen begynner å varme opp bakke og luft, vil denne tåka vanligvis løse seg opp, ”bråne”, og det blir en fin dag. Tidlig på høsten går denne prosessen greit, men jo kortere dager og jo lavere sol, desto vanskeligere blir det å få nok varme fra sola. Seinhøstes kan det nok tenkes at skodda blir liggende hele dagen.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

Bue om aften en vandrer vil glede. Bue om morgen gir varsel om væde.
Regnbue over Stavernodden i Vestfold. Foto: Gerd Røed.

Beskrivelse

Siste setning her viser en observasjon av regnvær vest for oss. Sjansen er stor for at dette regnet er på vei østover, mot oss. ”Varsel om væde”.

Regnbue ser vi også ofte når vi har regnbyger, altså en himmel med sprekker i skyene der sola slipper gjennom. Ses regnbuen om morgenen, kan dette tyde på at vi får en hel dag med mange regnbyger. Regnbuen om ettermiddagen kan komme i regnet fra den siste bygen denne dagen.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

Bukleskyer

Stratocumulus (Sc), også kalt bukleskyer, er hvitaktige eller gråblåe lag eller flak sammensatt av baller eller valker.

Beskrivelse

Stratocumulus et eksempel på lave skyer og er overveiende vannskyer. Ved lave temperaturer kan de inneholde iskrystaller og kornsnø. Av og til kan man se bølgeskyer i forbindelse med inversjonslag med kraftig vindskjær (Kelvin-Helmholtz-bølger). Disse skyene er i utgangspunktet stratocumulus.

Stratocumulusskyer er vanlig i inversjoner, men det er ikke ofte det dannes flotte Kelvin-Helmholtz-bølger.

Se også

Bulandet
Byge
Snøbyge over Tromsø. Foto: Gunnar Mellem.

En byge er betegnelsen på nedbør som kan være intens, men som har kort varighet og berører et begrenset geografisk område.

Innhold

Beskrivelse

Dette skjer fordi nedbøren kommer fra en enkelt bygesky (cumulonimbus-sky), som har en geografisk utstrekning på bare noen få kilometer. En byge er på sett og vis et lavtrykk på veldig liten skala (se instabilitetslavtrykk).

Kraftige byger gir gjerne fall i lufttrykket på et par hPa og det kan bli kraftige vindkast ved bakken.

Dannelse

Damatisk bygevær i nærheten av Namsos 2007. Foto: Terje O. Nordvik.

En typisk bygesky dannes og oppløses i løpet av ca 1 t, men avløses ofte av neste byge slik at nedbøren i lengre perioder kan fortone seg nesten sammenhengende. Bygenedbør er ofte intens på grunn av kraftige vertikale luftstrømmer og iskrystalleffekten.

Dybdestoff

Squall er et engelsk begrep for "kraftig byge" og kraftig bygenedbør og tordenvær er ikke uvanlig. Dersom squallene er organisert i en linje, beskrives de som en bygelinje (squall line).

I tropiske strøk (særlig i stillebeltet nær ekvator) er squalls et hyppig fenomen uten at det der er koblet til særskilte lavtrykk. Det er fordi på ekvator kan det ikke utvikles lavtrykk i vanlig fortand ettersom corioliskrafta er 0.

På Meteorologisk institutt brukes ofte "squall" til brukergrupper med engelsk som arbeidsspråk, f.eks. flygere. I henhold til internasjonal standard kreves det en plutselig vindøkning på minst 8 m/s før man kan kalle det "squall". I tillegg må vindstyrken nå opp i 11 m/s (liten kuling) og vare i minst 1 minutt (altså mer enn et vindkast).

Se også

Bygelinje
Symbolet for bygelinjer slik det vises på prognose- og analysekartene. Illustrasjon: met.no

I en bygelinje (eng. squall line) er bygene organisert langs en linje som godt kan bli flere hundre kilometer lang.

Beskrivelse

Bygelinjer dannes over for eksempel fjellkjeder, der oppvarming gjennom dagen gir næring til bygedannelse, men dannes også i ustabil luft foran en front.

Bygelinjer i varmsektoren foran en kaldfront er vanligvis en splittet kaldfront. Splittet eller dobbel kaldfront skyldes at kald luft i høyden beveger seg foran bakkefronten. Dette fjerner mye av nedbørspotensialet fra bakkefronten.

Bruksområde

Når du seiler eller flyr kan du styre unna en enkelt kraftig byge, men det er verre å komme rundt en bygelinje. Flyene vil fortrinnsvis gå over.

Se også

Bygelinjer
Symbolet for bygelinjer slik det vises på prognose- og analysekartene. Illustrasjon: met.no

I en bygelinje (eng. squall line) er bygene organisert langs en linje som godt kan bli flere hundre kilometer lang.

Beskrivelse

Bygelinjer dannes over for eksempel fjellkjeder, der oppvarming gjennom dagen gir næring til bygedannelse, men dannes også i ustabil luft foran en front.

Bygelinjer i varmsektoren foran en kaldfront er vanligvis en splittet kaldfront. Splittet eller dobbel kaldfront skyldes at kald luft i høyden beveger seg foran bakkefronten. Dette fjerner mye av nedbørspotensialet fra bakkefronten.

Bruksområde

Når du seiler eller flyr kan du styre unna en enkelt kraftig byge, men det er verre å komme rundt en bygelinje. Flyene vil fortrinnsvis gå over.

Se også

Byger
Snøbyge over Tromsø. Foto: Gunnar Mellem.

En byge er betegnelsen på nedbør som kan være intens, men som har kort varighet og berører et begrenset geografisk område.

Innhold

Beskrivelse

Dette skjer fordi nedbøren kommer fra en enkelt bygesky (cumulonimbus-sky), som har en geografisk utstrekning på bare noen få kilometer. En byge er på sett og vis et lavtrykk på veldig liten skala (se instabilitetslavtrykk).

Kraftige byger gir gjerne fall i lufttrykket på et par hPa og det kan bli kraftige vindkast ved bakken.

Dannelse

Damatisk bygevær i nærheten av Namsos 2007. Foto: Terje O. Nordvik.

En typisk bygesky dannes og oppløses i løpet av ca 1 t, men avløses ofte av neste byge slik at nedbøren i lengre perioder kan fortone seg nesten sammenhengende. Bygenedbør er ofte intens på grunn av kraftige vertikale luftstrømmer og iskrystalleffekten.

Dybdestoff

Squall er et engelsk begrep for "kraftig byge" og kraftig bygenedbør og tordenvær er ikke uvanlig. Dersom squallene er organisert i en linje, beskrives de som en bygelinje (squall line).

I tropiske strøk (særlig i stillebeltet nær ekvator) er squalls et hyppig fenomen uten at det der er koblet til særskilte lavtrykk. Det er fordi på ekvator kan det ikke utvikles lavtrykk i vanlig fortand ettersom corioliskrafta er 0.

På Meteorologisk institutt brukes ofte "squall" til brukergrupper med engelsk som arbeidsspråk, f.eks. flygere. I henhold til internasjonal standard kreves det en plutselig vindøkning på minst 8 m/s før man kan kalle det "squall". I tillegg må vindstyrken nå opp i 11 m/s (liten kuling) og vare i minst 1 minutt (altså mer enn et vindkast).

Se også

Bygesky
Cumulonimbus-skyer i Skien. Skyene lå nord og øst for byen og ga kraftig regn i Porsgrunnstraktene en halvtimes tid etter at bildet ble tatt. Foto: Sigmund Tvermyr.

Cumulonimbus (Cb) eller bygeskyer er ofte store og tette, opptårnede skymasser med stor vertikal utstrekning som er mer eller mindre stripet eller trevlet i toppen. Toppen brer seg ofte utover og får form av en ambolt.

Innhold

Beskrivelse

Oppblomstring av en calvus fra et større haugskyområde. Foto: Australian Severe Weather.

Bygeskyene er ofte ledsaget av sundrevne styggeværsskyer i lavere nivå. Bygeskyene består som oftest av vanndråper i den nederste delen og av iskrystaller i den øverste delen.

Cumulonimbus er en del av "skyfamilien" cumulus og har skybase i lavere nivå. På grunn av sin store vertikale utstrekning kan kan ha skytopp både i midlere og høyere nivå.

Livsløpet til en Cb er i størrelsesorden 1 time.

Typer

Kjølig og ustabilt vær skapte mange flotte skyformasjoner når cumulusskyene tårnet seg opp utover dagen. På bildet ser man en tydelig ambolt. Bildet er tatt 30. mai i Skien. Foto: Sigmund Tvermyr.

Det er vanlig å skille mellom to typer cumulonimbus:

  • Cumulonimbus calvus, som er uten tydelig amboltform (uten hår/skalle)
  • Cumulonimbus incus, med en tydelig amboltform. (Cumulonimbus capillatus (eg. hårete) er en incus.)

Forekomst

I Norge er Cb vanlig i alle bygesituasjoner. De er lettest å få øye på som ettermiddagsbyger i innlandet om sommeren. Torden- og haglbyger er som regel en Cb, men oftest blir det bare en ordinær regn- eller snøbyge.

Bruksområde

Cumulonimbus er av signifikant betydning for lufttrafikken.

Se også

Bygeskyer
Cumulonimbus-skyer i Skien. Skyene lå nord og øst for byen og ga kraftig regn i Porsgrunnstraktene en halvtimes tid etter at bildet ble tatt. Foto: Sigmund Tvermyr.

Cumulonimbus (Cb) eller bygeskyer er ofte store og tette, opptårnede skymasser med stor vertikal utstrekning som er mer eller mindre stripet eller trevlet i toppen. Toppen brer seg ofte utover og får form av en ambolt.

Innhold

Beskrivelse

Oppblomstring av en calvus fra et større haugskyområde. Foto: Australian Severe Weather.

Bygeskyene er ofte ledsaget av sundrevne styggeværsskyer i lavere nivå. Bygeskyene består som oftest av vanndråper i den nederste delen og av iskrystaller i den øverste delen.

Cumulonimbus er en del av "skyfamilien" cumulus og har skybase i lavere nivå. På grunn av sin store vertikale utstrekning kan kan ha skytopp både i midlere og høyere nivå.

Livsløpet til en Cb er i størrelsesorden 1 time.

Typer

Kjølig og ustabilt vær skapte mange flotte skyformasjoner når cumulusskyene tårnet seg opp utover dagen. På bildet ser man en tydelig ambolt. Bildet er tatt 30. mai i Skien. Foto: Sigmund Tvermyr.

Det er vanlig å skille mellom to typer cumulonimbus:

  • Cumulonimbus calvus, som er uten tydelig amboltform (uten hår/skalle)
  • Cumulonimbus incus, med en tydelig amboltform. (Cumulonimbus capillatus (eg. hårete) er en incus.)

Forekomst

I Norge er Cb vanlig i alle bygesituasjoner. De er lettest å få øye på som ettermiddagsbyger i innlandet om sommeren. Torden- og haglbyger er som regel en Cb, men oftest blir det bare en ordinær regn- eller snøbyge.

Bruksområde

Cumulonimbus er av signifikant betydning for lufttrafikken.

Se også

Bølgebunn
Bølgedal er merket som trough. Illustrasjon: WMO.

Bølgedal (eng. trough) eller bølgebunn er det laveste punktet på en bølge. Etterfølgende bølgedaler er vanligvis av ulik dybde i et komplekst bølgefelt.

Se også

Bølgedal
Bølgedal er merket som trough. Illustrasjon: WMO.

Bølgedal (eng. trough) eller bølgebunn er det laveste punktet på en bølge. Etterfølgende bølgedaler er vanligvis av ulik dybde i et komplekst bølgefelt.

Se også

Bølgedaler
Bølgedal er merket som trough. Illustrasjon: WMO.

Bølgedal (eng. trough) eller bølgebunn er det laveste punktet på en bølge. Etterfølgende bølgedaler er vanligvis av ulik dybde i et komplekst bølgefelt.

Se også

Bølgehøyde
Dønning i sterk fralandsvind på Jæren. Foto: Einar Egeland.

Bølgehøyde er den vertikale avstanden mellom bølgetopp og etterfølgende bølgedal.

Beskrivelse

Bølgehøyden er markert med H, det doble av amplituden (a). Illustrasjon: WMO.

Bølgehøyden måles vanligvis i meter. For et komplekst bølgefelt regnes den signifikante bølgehøyden ut fra målinger eller fra et modellert eller observert bølgespektrum.

Bruksområde

I varslene for havområdene inngår som regel et varsel om bølgehøyde. Forventet signifikant bølgehøyde blir da oppgitt i meter. For eksempel "Bankene utenfor Nordland ca 2m".

Typer

Bølgelengde
Bølgelengde er avstanden mellom bølgetoppene. Illustrasjon: WMO.

Bølgelengde er avstanden fra en bølgetopp til den neste, vanligvis målt i meter.

Beskrivelse

For et komplekst bølgefelt tolkes bølgelengden som den dominerende (mest energirike) bølgelengden til bølgespekteret, "peak wave length".

Se også

Bølgemodell
Stormbølger utenfor Jæren. Foto: Einar Egeland.

Bølgemodeller beregner fordelingen av signifikant bølgehøyde, bølgeretning og bølgeperiode i et havområde.

Innhold

Beskrivelse

Et utsnitt av et typisk modellgitter (WAM 10 km). Rutenettet indikerer oppløsningen (10 km). Illustrasjon: met.no

En bølgemodell estimerer vekst og forplantning av vindgenererte overflatebølger i frekvensområdet 0,04-0,5 Hz. Det ideelle ville være å modellere individuelle bølger men slike beregninger er ytterst. For bølgemodeller som brukes til operasjonell varsling er det derfor i stedet vanlig å regne på hvordan energifordelingen per retning og per frekvens, det vil si bølgelengde, endrer seg med tid og sted.

Energifordelingen per retning og frekvens kalles et todimensjonalt bølgespektrum. Havflaten representeres spektralt som summen av sinusoidale enkeltbølger med bestemt retning, frekvens og amplitude. Modellområdet er løst opp med et vanligvis regulært todimensjonalt gitter. Vinden er den ytre kraften som bestemmer sjøtilstanden sammen med horisontal forplantning av bølgeenergi, dissipasjon og ikke-lineær energiforplantning i frekvensrommet. Fra bølgespektret kan man avlede vanlige bølgeparametere som signifikant bølgehøyde, dominerende bølgeretning og bølgeperiode.

Typer

Disse bølgemodellene anvendes ved Meteorologisk institutt:

Dybdestoff

I utgangspunktet vil en stasjonær bølgemodell ikke være egnet til varsling, siden den ikke kan ta hensyn til skiftende vind- og bølgeforhold. For å kunne bruke en modell som ST-WAVE til varsling, er modellen forhåndskjørt for alle kombinasjoner av tre parametere: Signifikant bølgehøyde, dominerende bølgeperiode samt dominerende bølgeretning og resultatene er arkivert. Basert på varsler av de tre parametrene i havområdet utenfor kysten, hentes den situasjon frem fra arkivet som ligger nærmest den aktuelle situasjonen. Denne løsning er brukt på spesialvarsel for Stad, Sletta og Boknafjord.

Se også

Bølgemodeller
Stormbølger utenfor Jæren. Foto: Einar Egeland.

Bølgemodeller beregner fordelingen av signifikant bølgehøyde, bølgeretning og bølgeperiode i et havområde.

Innhold

Beskrivelse

Et utsnitt av et typisk modellgitter (WAM 10 km). Rutenettet indikerer oppløsningen (10 km). Illustrasjon: met.no

En bølgemodell estimerer vekst og forplantning av vindgenererte overflatebølger i frekvensområdet 0,04-0,5 Hz. Det ideelle ville være å modellere individuelle bølger men slike beregninger er ytterst. For bølgemodeller som brukes til operasjonell varsling er det derfor i stedet vanlig å regne på hvordan energifordelingen per retning og per frekvens, det vil si bølgelengde, endrer seg med tid og sted.

Energifordelingen per retning og frekvens kalles et todimensjonalt bølgespektrum. Havflaten representeres spektralt som summen av sinusoidale enkeltbølger med bestemt retning, frekvens og amplitude. Modellområdet er løst opp med et vanligvis regulært todimensjonalt gitter. Vinden er den ytre kraften som bestemmer sjøtilstanden sammen med horisontal forplantning av bølgeenergi, dissipasjon og ikke-lineær energiforplantning i frekvensrommet. Fra bølgespektret kan man avlede vanlige bølgeparametere som signifikant bølgehøyde, dominerende bølgeretning og bølgeperiode.

Typer

Disse bølgemodellene anvendes ved Meteorologisk institutt:

Dybdestoff

I utgangspunktet vil en stasjonær bølgemodell ikke være egnet til varsling, siden den ikke kan ta hensyn til skiftende vind- og bølgeforhold. For å kunne bruke en modell som ST-WAVE til varsling, er modellen forhåndskjørt for alle kombinasjoner av tre parametere: Signifikant bølgehøyde, dominerende bølgeperiode samt dominerende bølgeretning og resultatene er arkivert. Basert på varsler av de tre parametrene i havområdet utenfor kysten, hentes den situasjon frem fra arkivet som ligger nærmest den aktuelle situasjonen. Denne løsning er brukt på spesialvarsel for Stad, Sletta og Boknafjord.

Se også

Bølgeperiode
Eksempler på skipsobservasjoner. Illustrasjon: met.no

Bølgeperioder er tiden i sekunder fra en bølgetopp til neste bølgetopp "passerer" på samme sted.

Bruksområde

I værobservasjoner fra skip blir også bølgeperiode og dønningperiode rapportert.

Se også

Bølgeperioder
Eksempler på skipsobservasjoner. Illustrasjon: met.no

Bølgeperioder er tiden i sekunder fra en bølgetopp til neste bølgetopp "passerer" på samme sted.

Bruksområde

I værobservasjoner fra skip blir også bølgeperiode og dønningperiode rapportert.

Se også

Bølger
Bølger. Foto: Einar Egeland.

Bølger er periodiske svingninger som opptrer på overflaten av et medium.

Beskrivelse

Bølgelengden er gjengitt som lambda og bølgeperioden som T. Amplituden er gjengitt som a og bølgehøyden H. Illustrasjon: WMO.

I oseanografi tenker man først og fremst på bølger som vindgenererte overflatebølger eller vindsjø. Bølger på vannflaten oppstår som følge av vindens virkning på havet. Bølger i atmosfæren oppstår gjerne når stabil luft presses over fjell. Slike bølger kalles ofte lebølger fordi de opptrer i le av fjell.

Vindsjø oppstår på grunn av overføring (friksjon) av bevegelsesenergi (vind) fra luft til hav. Når vinden løyer får vi en periode med dønninger før havet gradvis flater ut. Dønning også komme fra gamle stormsentra langt unna, og det kan gjerne være flere dønningfelt av ulikt opphav på ett og samme sted. Hvis det blåser opp igjen vil som regel de nye bølgene få en annen retning enn de gamle. Sjøgangen er derfor summen av vindens virkning på havet lokalt pluss tidligere værsystemer langt borte.

Se også

Bølgeretning
Dønningretningen gitt som blå piler under tidsserien. Illustrasjon: met.no

Bølgeretning er retningen til et bølgefelt, vanligvis målt som retningen bølgene kommer fra.

Beskrivelse

For eksempel vil bølger med retning 270 grader komme fra vest. Bølgeretningen er gjerne oppgitt som "peak direction" (DDP), det vil si retningen til den dominerende (mest energirike delen) av c bølgespekteret. Andre mål på bølgeretning er "mean wave direction" (DDM), gjennomsnittsretningen til det todimensjonale bølgespekteret.

Retningen til dønningen er interessant siden denne er uavhengig av den lokale vindretningen og vises derfor ofte i prognoser av sjøtilstanden.

Se også

Bølgespektrum

Et bølgespektrum beskriver havoverflaten som summen av sinusoidale bølgekomponenter som hver har en unik bølgelengde, bølgeretning og amplitude.

Beskrivelse

Et todimensjonalt bølgespektrum fra den operasjonelle bølgemodellen ved Meteorologisk institutt. Illustrasjon: met.no

Forutsetningen for å benytte et bølgespektrum til å representere havflaten er at sjøtilstanden er tilnærmet statistisk stasjonær over et større geografisk område (minst noen hundre meter) og at bølgene er langryggede, dvs at bølgeenergien ikke brer seg som ringer fra et lokalt utspring.

Et endimensjonalt spektrum er avledet av det todimensjonale spekteret ved integrasjon rundt enhetssirkelen (over alle retninger). Et endimensjonalt bølgespektrum er dermed kun en funksjon av frekvens eller bølgetall. Bølgekomponentene fremstilles da som energitetthet pr frekvens eller bølgetall. Ut fra bølgespekteret kan man beregne vanlige bølgeparametre som signifikant bølgehøyde, dominerende bølgeretning og bølgeperiode.

Eksempel

Figuren viser et todimensjonalt bølgespektrum fra den operasjonelle bølgemodellen ved Meteorologisk institutt. Fargene angir hvor mye energi det er på en gitt frekvens og retning i spektret. Lange bølger (lav frekvens) ligger nær origo på figuren, mens kortere bølger (høyere frekvens) opptrer lenger ute. I dette tilfellet er det sørlig vind 20 knop som gir en del vindsjø i nordlig retning. Dessuten ses litt dønning som går i øst-nordøstlig retning. Den samme bølgeenergien er også fremstilt som et endimensjonalt spektrum (i rødt), hvor bølgeenergien er representert på andreaksen som energi pr Hz.

Se også

Bølgetopp
Figuren viser en sinusoidalt bølgeprofil hvor toppene er markert med crest. Illustrasjon: WMO.

Bølgetoppen (eng. crest) eller bølgekammen er det høyeste punktet på en bølge.

Beskrivelse

Etterfølgende bølgetopper er vanligvis av ulik høyde i et komplekst bølgefelt.

Se også

Bølgetopper
Figuren viser en sinusoidalt bølgeprofil hvor toppene er markert med crest. Illustrasjon: WMO.

Bølgetoppen (eng. crest) eller bølgekammen er det høyeste punktet på en bølge.

Beskrivelse

Etterfølgende bølgetopper er vanligvis av ulik høyde i et komplekst bølgefelt.

Se også

C
C

Celsius (C) er temperaturskalen som setter vannets fryse- og kokepunkt lik henholdsvis 0 og 100 grader.

Historikk

Anders Celsius (1701-44) var en svensk fysiker og kjemiker som i hovedsak er kjent for i 1742 å ha fastsett Celsius-temperaturskalaen (°C) etter smeltepunktet og kokepunktet til vann under normalt trykk ved havflaten. Han satte kokepunktet til 0 grader og smeltepunktet til 100 grader. Carl von Linne snudde senere skalaen slik vi kjenner den i dag.

I værvarslingen

Celsius skal alltid brukes i offisielle meteorologiske meldinger.

Se også

CAT

Klarluftsturbulens eller Clear Air Turbulence (CAT) er turbulens som oppstår i skyfrie områder i atmosfæren.

Beskrivelse

Klarluftsturbulens er et fenomen som forekommer i høyere lag av atmosfæren, og er knyttet til kraftige vindskjær, spesielt mellom kjernen av en jetstrøm og den omkringliggende luften, og er mest vanlig nær tropopausen og høydefronter.

Bruksområde

Klarluftsturbulens er en fare for lufttrafikken, både fordi den vanskelig lar seg oppdage før man er midt oppi den, men også fordi den kan være så kraftig at den forårsaker skade på skrog, passasjerer og besetning.

Se også

CAVOK

CAVOK står for Ceiling and visibility OK (skyhøyde og sikt OK), og er et element i en METAR.

Beskrivelse

CAVOK erstatter sikt, skymengde, skyhøyde og skytype, under forutsetning av at sikten er 10 km eller mer, at det ikke finnes skyer under lufthavnens laveste minimum sektorhøyde (minimum sector altitude), heller ingen CB-skyer, og at det ikke forkommer noe signifikant vær. CAVOK uttales "kav-okei".

Se også

CICERO

CICERO er det norske senteret for klimaforskning.

Eksterne lenker

CO2

CO2 eller karbondioksid er en drivhusgass og er ved vanlig trykk og temperatur en fargeløs gass med svak syrlig smak og lukt.

Innhold

Beskrivelse

CO2 består av 1 karbonatom og 2 oksygenatom. CO2 er en vesentlig del av livssyklusen på jorden i form av at pust, forbrenning og forråtnelse skaper CO2. Planter bruker CO2 som et viktig element i fotosyntesen.

CO2 sin funksjon som drivhusgass er vesentlig i klimasammenheng. Kort forklart slipper CO2 kortbølget sollys ned til bakken, mens langbølget varmestråling absorberes på vei ut fra jorden.

Tiltak for å begrense CO2-utslipp

Når en skal se på mulighetene for å begrense utslipp av CO2 må en være bevist at utslippene av CO2 i dag er sterkt koblet til mengden energi vi bruker. Skal vi kutte i utslippene er det to strategier som kan benyttes:

  • Kutte i mengden forbrukt energi.
  • Løsne koblingen mellom CO2 og energibruk.

Når det gjelder å kutte i mengden forbrukt engeri, finnes det mange gode tiltak en kan gjøre i dag og som man faktisk kan tjene penger på. På det personlige plan kan eksempler som etterisolering av hus og kjøre mindre bil nevnes. Her finnes det mange gode kilder på nettet som hos Klimaløftet.

Skal vi løsne koblingen mellom energibruk og CO2 utslipp, kommer vi inn i teknologi og teknologiutvikling og tiltak som karbonfangst, utbygging av fornybar energi og kvotehandel. Ideen bak kvotehandel er å gjøre utslipp til atmosfæren dyrere enn å utvikle alternative teknologiske løsninger.

I arbeidet med å kutte ned på CO2 utslippene og løsne koblingen mellom CO2 og energibruk er det svært viktig å være bevisst ulikheten i energibruk og CO2-utslipp i verden. For eksempel slipper Bangladesh ut ca. 0,5 tonn CO2 per innbygger i året, mens Norge slipper ut ca. 14 tonn CO2 per innbygger i året. Et forsvarlig nivå klimamessig ligger globalt på 2-4 tonn CO2 per innbygger i året. Skal utviklingsland komme opp på en levestandard som tilsvarer den norske, må de kunne øke energiforbruket. En vesentlig oppgave blir å hjelpe landene til en økt levestandard uten at det medfører store belastninger på miljøet eller store utslipp av drivhusgasser.

Det blir hevdet at vi ikke trenger å kutte i utslippene da de menneskelige utslippene bare utgjør 4-5% av de naturlige utslippene. Det stemmer at de menneskelige utslippene bare er 4-5 % av de naturlige utslippene. Det som blir en nøkkel her er at de naturlige utslippene er i et system i balanse, mens de menneskelige utslippene kommer som et tillegg til de naturlige. Faktisk så utgjør menneskeskapt CO2 nå ca. 30 % av CO2'en i atmosfæren. Dette kan virke ulogisk, men det har en ganske enkel forklaring. Paralellen til forretningsverdenen er veldig tydelig: Der snakker man om omsetning og netto overskudd. Et firma kan ha en omsetning på mange milliarder i året, men likevel gå med null i overskudd. Utgiftene er da like store som inntektene. For å gå i overskudd må inntektene være større enn utgiftene. Og hvis man setter dette overskuddet i banken så hoper det seg opp over tid. Slik er det også med CO2 i atmosfæren. Hvert år så går vi med et lite overskudd på grunn av de menneskeskapte CO2-utslippene. Og dette lille ekstra hvert år hoper seg altså opp i atmosfæren og i verdenshavene.

Dybdestoff

Jordas overflate absorberer solstråler, energien fra solstrålene sendes ut som varmestråling. Varmestråling, mer korrekt omtalt som infrarød stråling, er "langbølget stråling". Atmosfæren absorberer mye av den infrarøde strålingen. Drivhusgassene, som for eksempel vanndamp, ozon og CO2 fanger opp de infrarøde strålene, og reflekterer dem. Når mengden drivhusgasser øker i atmosfæren vil dette føre til en økt drivhuseffekt, noe som igjen medfører økte temperaturer på jorden. Enkelte hevder at havet vil ta opp det økte innholdet i CO2. Dette er dessverre ikke sant. Havet har kun begrenset mulighet for å ta opp CO2, og denne muligheten blir mindre jo varmere havet blir.

En økning i CO2 vil for enkelte områder gi økt plantevekst og matproduksjon, men dette gjelder ikke hele kloden. For eksempel Norge vil nyte et forbedret landbruk, i hvert fall under de mer moderate fremtidsscenariene. Men under de mer ekstreme scenariene (der den globale temperaturen øker med over fire grader) vil landbruket globalt kollapse, rett og slett fordi det ikke bare er CO2 som bestemmer planteveksten, men også tilgangen på vann, næring og temperatur. Tørke og flom vil som regel ha negativ innvirkning på plantevekst.

Se også

Eksterne lenker

Calima

Calima betegner en værsituasjon der tørr og varm luft fra øst blåser vestover og ut i Atlanterhavet og når blant annet Kanariøyene. Fenomenet kan vare fra noen timer og opp til en uke.

Beskrivelse

For å få til slik østavind må det subtropiske høytrykket ligge ganske langt nord, og det må være lavtrykk i områdene sør for Kanariøyene. Altså en litt annen værsituasjon enn det som fører til sirocco: Når lavtrykkene går inn over Middelhavet vil det blåse vestlige vinder over Kanariøyene.

Også calima fører med seg fint sandstøv fra Sahara, og den gir svært høy temperatur på Kanariøyene. Sikten blir nedsatt og fint sandstøv har en tendens til å legge seg på alle flater. Det interessante med Calima er at sandstøvet som hvirvles opp i temmelig høye luftlag over Sahara, kan drive med de østlige passatvindene helt over til det Nord-Amerikanske kontinentet; fra tid til annen i slikt omfang at det er tydelig synlig på satellittbilder.

Se også

Campbell-Stokes
En gammel Campbell-Stokes solregistrator. Foto: Morten Salomonsen/met.no
Campbell-Stokes solregistrator. Til høyre sees et mer moderne elektronisk instrument for avlesning av soltimer. Foto: Tor Skaslien/met.no

En Campbell-Stokes solregistrator er ei rund glasskule som måler soltimer.

Målemetode

I en halvmåne bak glasskula festes en papirstrimmel med påførte klokkeslett (se bilde under). Når sola skinner på kula virker kula som et forstørrelsesglass og det brennes et hull/en stripe i strimmelen, og dermed kan en lese av når det har vært sol (se nederste bilde under). I ettertid avleses strimmelen, og en noterer hvor lenge det totalt har vært solskinn den enkelte dag. Papiret byttes daglig og antall soltimer leses av.

Historikk

Allerede i 1646 ble et prisippet bak Campbell-Stokes solregistrator beskrevet av prof. Athanasius Kircher. I 1853 startet J.F. Campbell målinger basert på sin egen prototype som ligner mye på dagens instrument. Senere på 1800-tallet ble instrumentet modifisert av George Stokes (og R.H. Scott). De byttet ut Campbells "mahogny-pinne" med en papirstrimmel.

Se også

Campbell-Stokes solregistrator
En gammel Campbell-Stokes solregistrator. Foto: Morten Salomonsen/met.no
Campbell-Stokes solregistrator. Til høyre sees et mer moderne elektronisk instrument for avlesning av soltimer. Foto: Tor Skaslien/met.no

En Campbell-Stokes solregistrator er ei rund glasskule som måler soltimer.

Målemetode

I en halvmåne bak glasskula festes en papirstrimmel med påførte klokkeslett (se bilde under). Når sola skinner på kula virker kula som et forstørrelsesglass og det brennes et hull/en stripe i strimmelen, og dermed kan en lese av når det har vært sol (se nederste bilde under). I ettertid avleses strimmelen, og en noterer hvor lenge det totalt har vært solskinn den enkelte dag. Papiret byttes daglig og antall soltimer leses av.

Historikk

Allerede i 1646 ble et prisippet bak Campbell-Stokes solregistrator beskrevet av prof. Athanasius Kircher. I 1853 startet J.F. Campbell målinger basert på sin egen prototype som ligner mye på dagens instrument. Senere på 1800-tallet ble instrumentet modifisert av George Stokes (og R.H. Scott). De byttet ut Campbells "mahogny-pinne" med en papirstrimmel.

Se også

Campbell-Stokes solregistratorer
En gammel Campbell-Stokes solregistrator. Foto: Morten Salomonsen/met.no
Campbell-Stokes solregistrator. Til høyre sees et mer moderne elektronisk instrument for avlesning av soltimer. Foto: Tor Skaslien/met.no

En Campbell-Stokes solregistrator er ei rund glasskule som måler soltimer.

Målemetode

I en halvmåne bak glasskula festes en papirstrimmel med påførte klokkeslett (se bilde under). Når sola skinner på kula virker kula som et forstørrelsesglass og det brennes et hull/en stripe i strimmelen, og dermed kan en lese av når det har vært sol (se nederste bilde under). I ettertid avleses strimmelen, og en noterer hvor lenge det totalt har vært solskinn den enkelte dag. Papiret byttes daglig og antall soltimer leses av.

Historikk

Allerede i 1646 ble et prisippet bak Campbell-Stokes solregistrator beskrevet av prof. Athanasius Kircher. I 1853 startet J.F. Campbell målinger basert på sin egen prototype som ligner mye på dagens instrument. Senere på 1800-tallet ble instrumentet modifisert av George Stokes (og R.H. Scott). De byttet ut Campbells "mahogny-pinne" med en papirstrimmel.

Se også

Campell
En gammel Campbell-Stokes solregistrator. Foto: Morten Salomonsen/met.no
Campbell-Stokes solregistrator. Til høyre sees et mer moderne elektronisk instrument for avlesning av soltimer. Foto: Tor Skaslien/met.no

En Campbell-Stokes solregistrator er ei rund glasskule som måler soltimer.

Målemetode

I en halvmåne bak glasskula festes en papirstrimmel med påførte klokkeslett (se bilde under). Når sola skinner på kula virker kula som et forstørrelsesglass og det brennes et hull/en stripe i strimmelen, og dermed kan en lese av når det har vært sol (se nederste bilde under). I ettertid avleses strimmelen, og en noterer hvor lenge det totalt har vært solskinn den enkelte dag. Papiret byttes daglig og antall soltimer leses av.

Historikk

Allerede i 1646 ble et prisippet bak Campbell-Stokes solregistrator beskrevet av prof. Athanasius Kircher. I 1853 startet J.F. Campbell målinger basert på sin egen prototype som ligner mye på dagens instrument. Senere på 1800-tallet ble instrumentet modifisert av George Stokes (og R.H. Scott). De byttet ut Campbells "mahogny-pinne" med en papirstrimmel.

Se også

Campell-Stokes
En gammel Campbell-Stokes solregistrator. Foto: Morten Salomonsen/met.no
Campbell-Stokes solregistrator. Til høyre sees et mer moderne elektronisk instrument for avlesning av soltimer. Foto: Tor Skaslien/met.no

En Campbell-Stokes solregistrator er ei rund glasskule som måler soltimer.

Målemetode

I en halvmåne bak glasskula festes en papirstrimmel med påførte klokkeslett (se bilde under). Når sola skinner på kula virker kula som et forstørrelsesglass og det brennes et hull/en stripe i strimmelen, og dermed kan en lese av når det har vært sol (se nederste bilde under). I ettertid avleses strimmelen, og en noterer hvor lenge det totalt har vært solskinn den enkelte dag. Papiret byttes daglig og antall soltimer leses av.

Historikk

Allerede i 1646 ble et prisippet bak Campbell-Stokes solregistrator beskrevet av prof. Athanasius Kircher. I 1853 startet J.F. Campbell målinger basert på sin egen prototype som ligner mye på dagens instrument. Senere på 1800-tallet ble instrumentet modifisert av George Stokes (og R.H. Scott). De byttet ut Campbells "mahogny-pinne" med en papirstrimmel.

Se også

Cb
Cumulonimbus-skyer i Skien. Skyene lå nord og øst for byen og ga kraftig regn i Porsgrunnstraktene en halvtimes tid etter at bildet ble tatt. Foto: Sigmund Tvermyr.

Cumulonimbus (Cb) eller bygeskyer er ofte store og tette, opptårnede skymasser med stor vertikal utstrekning som er mer eller mindre stripet eller trevlet i toppen. Toppen brer seg ofte utover og får form av en ambolt.

Innhold

Beskrivelse

Oppblomstring av en calvus fra et større haugskyområde. Foto: Australian Severe Weather.

Bygeskyene er ofte ledsaget av sundrevne styggeværsskyer i lavere nivå. Bygeskyene består som oftest av vanndråper i den nederste delen og av iskrystaller i den øverste delen.

Cumulonimbus er en del av "skyfamilien" cumulus og har skybase i lavere nivå. På grunn av sin store vertikale utstrekning kan kan ha skytopp både i midlere og høyere nivå.

Livsløpet til en Cb er i størrelsesorden 1 time.

Typer

Kjølig og ustabilt vær skapte mange flotte skyformasjoner når cumulusskyene tårnet seg opp utover dagen. På bildet ser man en tydelig ambolt. Bildet er tatt 30. mai i Skien. Foto: Sigmund Tvermyr.

Det er vanlig å skille mellom to typer cumulonimbus:

  • Cumulonimbus calvus, som er uten tydelig amboltform (uten hår/skalle)
  • Cumulonimbus incus, med en tydelig amboltform. (Cumulonimbus capillatus (eg. hårete) er en incus.)

Forekomst

I Norge er Cb vanlig i alle bygesituasjoner. De er lettest å få øye på som ettermiddagsbyger i innlandet om sommeren. Torden- og haglbyger er som regel en Cb, men oftest blir det bare en ordinær regn- eller snøbyge.

Bruksområde

Cumulonimbus er av signifikant betydning for lufttrafikken.

Se også

Celsius

Celsius (C) er temperaturskalen som setter vannets fryse- og kokepunkt lik henholdsvis 0 og 100 grader.

Historikk

Anders Celsius (1701-44) var en svensk fysiker og kjemiker som i hovedsak er kjent for i 1742 å ha fastsett Celsius-temperaturskalaen (°C) etter smeltepunktet og kokepunktet til vann under normalt trykk ved havflaten. Han satte kokepunktet til 0 grader og smeltepunktet til 100 grader. Carl von Linne snudde senere skalaen slik vi kjenner den i dag.

I værvarslingen

Celsius skal alltid brukes i offisielle meteorologiske meldinger.

Se også

Chinook

Chinook er et lokalt navn på en fønvind som oppstår på østsiden av Rocky Mountains, USA.

Cirkumzenital bue
Her er den, den den cirkumzenitale buen. Selve buen er ikke så sjelden, men er spesiell fordi fargene er så klare og tydelige. Foto: Mike Mills

Cirkumzenital bue er et optisk fenomen som følge av sollys som bryter gjennom iskrystaller.

Beskrivelse

Den cirkumzenitale buen oppstår ved at sollyset brytes gjennom iskrystaller som har en spesiell form og som befinner seg høyt oppe i atmosfæren.

Se også

Eksterne lenker

Cirrocumulus
Cirrocumulus (makrellskyer). Foto: Thorbjørn Koch

Cirrocumulus (Cc), eller makrellskyer, opptrer som tynne, hvite flak eller lag.

Beskrivelse

De er klassifisert som høye skyer og kan være delt opp i små dotter eller baller uten å kaste skygge. Cirrocumulus består stort sett av iskrystaller.

Se også

Cirrostratus
Cirrostratus i forbindelse med en front. Foto: Hans Waagen/met.no

Cirrostratus (Cs), eller slørskyer, gir et hvitaktig skydekke som ikke visker ut randen av sol eller måne.

Beskrivelse

Cirrostratus klassifiseres som høye skyer og dannes når et luftlag med fuktig luft løftes oppover i atmosfæren.Det er vanlig at disse skyene danner halo. Slørskyene er hovedsakelig sammensatt av iskrystaller.

Sett fra satellitt

Satellittbilde av cirrostratus vest for Nord-Norge. Foto: met.no

I et satellittbilde er det forholdsvis lett å kjenne igjen skyer. Høye skyer blir lyse fordi de reflekterer mye sollys samtidig som de stråler ut lite varmestråling. Temperaturen i toppen av skyene er viktig for hvilken farge de får i et RGB-bilde.

Bildet nederst til høyre viser cirrostratus vest for Nord-Norge 12. april 2002:

  • Den røde pila på bildet viser cirrostratus i forbindelse med en varmfront.
  • De høye cirrostratus-skyene er lyse fordi de reflekterer mye solstråling samtidig som de har lav skytopptemperatur og stråler ut lite varmestråling.

Se også

Cirrus
Høy cirrus (fibratus) ved Florø. Foto: Asbjørn Aamot.

Cirrus (Ci), også kalt fjærskyer, opptrer i flak eller bånd med et stripet eller trevlet utseende, ofte helt hvite med silkeaktig glans.

Beskrivelse

Cirrus befinner seg i den øvre del av troposfæren. Skyer som er så høyt oppe i atmosfæren består nesten utelukkende av iskrystaller og kan være svært tynne. Skyene danner da et slør det er mulig å se igjennom dem.

  • Cirrusskyer med fallstriper. Et jetfly har nettopp passert over og etterlatt seg en kondensstripe. Foto: Sigmund Tvermyr.

  • Cumulus- og cirrusskyer (bakerst) over Grefsenkollen i Oslo. Foto: met.no

  • Høy cirrus (fibratus) over Florø. Foto: Asbjørn Aamot.

Sett fra satellitt

I et satellittbilde er det forholdsvis lett å kjenne igjen skyer. Høye skyer blir lyse fordi de reflekterer mye sollys samtidig som de stråler ut lite varmestråling. Temperaturen i toppen av skyene er viktig for hvilken farge de får i et RGB-bilde.

Se også

Cirrus-skyer
Høy cirrus (fibratus) ved Florø. Foto: Asbjørn Aamot.

Cirrus (Ci), også kalt fjærskyer, opptrer i flak eller bånd med et stripet eller trevlet utseende, ofte helt hvite med silkeaktig glans.

Beskrivelse

Cirrus befinner seg i den øvre del av troposfæren. Skyer som er så høyt oppe i atmosfæren består nesten utelukkende av iskrystaller og kan være svært tynne. Skyene danner da et slør det er mulig å se igjennom dem.

  • Cirrusskyer med fallstriper. Et jetfly har nettopp passert over og etterlatt seg en kondensstripe. Foto: Sigmund Tvermyr.

  • Cumulus- og cirrusskyer (bakerst) over Grefsenkollen i Oslo. Foto: met.no

  • Høy cirrus (fibratus) over Florø. Foto: Asbjørn Aamot.

Sett fra satellitt

I et satellittbilde er det forholdsvis lett å kjenne igjen skyer. Høye skyer blir lyse fordi de reflekterer mye sollys samtidig som de stråler ut lite varmestråling. Temperaturen i toppen av skyene er viktig for hvilken farge de får i et RGB-bilde.

Se også

Clear Air Turbulence

Klarluftsturbulens eller Clear Air Turbulence (CAT) er turbulens som oppstår i skyfrie områder i atmosfæren.

Beskrivelse

Klarluftsturbulens er et fenomen som forekommer i høyere lag av atmosfæren, og er knyttet til kraftige vindskjær, spesielt mellom kjernen av en jetstrøm og den omkringliggende luften, og er mest vanlig nær tropopausen og høydefronter.

Bruksområde

Klarluftsturbulens er en fare for lufttrafikken, både fordi den vanskelig lar seg oppdage før man er midt oppi den, men også fordi den kan være så kraftig at den forårsaker skade på skrog, passasjerer og besetning.

Se også

Cluster

Et cluster er i værvarslingen en gruppe med prognoser som ligner hverandre.

Beskrivelse

Ensembleprognoser (EPS) er et sett med prognoser for samme værsituasjon. Prognosene blir delt inn i "clusters" (grupper) med ulikt antall "medlemmer". Fordelingen brukes for å beregne sannsynligheten for at ulike værtyper skal inntreffe.

Co2

CO2 eller karbondioksid er en drivhusgass og er ved vanlig trykk og temperatur en fargeløs gass med svak syrlig smak og lukt.

Innhold

Beskrivelse

CO2 består av 1 karbonatom og 2 oksygenatom. CO2 er en vesentlig del av livssyklusen på jorden i form av at pust, forbrenning og forråtnelse skaper CO2. Planter bruker CO2 som et viktig element i fotosyntesen.

CO2 sin funksjon som drivhusgass er vesentlig i klimasammenheng. Kort forklart slipper CO2 kortbølget sollys ned til bakken, mens langbølget varmestråling absorberes på vei ut fra jorden.

Tiltak for å begrense CO2-utslipp

Når en skal se på mulighetene for å begrense utslipp av CO2 må en være bevist at utslippene av CO2 i dag er sterkt koblet til mengden energi vi bruker. Skal vi kutte i utslippene er det to strategier som kan benyttes:

  • Kutte i mengden forbrukt energi.
  • Løsne koblingen mellom CO2 og energibruk.

Når det gjelder å kutte i mengden forbrukt engeri, finnes det mange gode tiltak en kan gjøre i dag og som man faktisk kan tjene penger på. På det personlige plan kan eksempler som etterisolering av hus og kjøre mindre bil nevnes. Her finnes det mange gode kilder på nettet som hos Klimaløftet.

Skal vi løsne koblingen mellom energibruk og CO2 utslipp, kommer vi inn i teknologi og teknologiutvikling og tiltak som karbonfangst, utbygging av fornybar energi og kvotehandel. Ideen bak kvotehandel er å gjøre utslipp til atmosfæren dyrere enn å utvikle alternative teknologiske løsninger.

I arbeidet med å kutte ned på CO2 utslippene og løsne koblingen mellom CO2 og energibruk er det svært viktig å være bevisst ulikheten i energibruk og CO2-utslipp i verden. For eksempel slipper Bangladesh ut ca. 0,5 tonn CO2 per innbygger i året, mens Norge slipper ut ca. 14 tonn CO2 per innbygger i året. Et forsvarlig nivå klimamessig ligger globalt på 2-4 tonn CO2 per innbygger i året. Skal utviklingsland komme opp på en levestandard som tilsvarer den norske, må de kunne øke energiforbruket. En vesentlig oppgave blir å hjelpe landene til en økt levestandard uten at det medfører store belastninger på miljøet eller store utslipp av drivhusgasser.

Det blir hevdet at vi ikke trenger å kutte i utslippene da de menneskelige utslippene bare utgjør 4-5% av de naturlige utslippene. Det stemmer at de menneskelige utslippene bare er 4-5 % av de naturlige utslippene. Det som blir en nøkkel her er at de naturlige utslippene er i et system i balanse, mens de menneskelige utslippene kommer som et tillegg til de naturlige. Faktisk så utgjør menneskeskapt CO2 nå ca. 30 % av CO2'en i atmosfæren. Dette kan virke ulogisk, men det har en ganske enkel forklaring. Paralellen til forretningsverdenen er veldig tydelig: Der snakker man om omsetning og netto overskudd. Et firma kan ha en omsetning på mange milliarder i året, men likevel gå med null i overskudd. Utgiftene er da like store som inntektene. For å gå i overskudd må inntektene være større enn utgiftene. Og hvis man setter dette overskuddet i banken så hoper det seg opp over tid. Slik er det også med CO2 i atmosfæren. Hvert år så går vi med et lite overskudd på grunn av de menneskeskapte CO2-utslippene. Og dette lille ekstra hvert år hoper seg altså opp i atmosfæren og i verdenshavene.

Dybdestoff

Jordas overflate absorberer solstråler, energien fra solstrålene sendes ut som varmestråling. Varmestråling, mer korrekt omtalt som infrarød stråling, er "langbølget stråling". Atmosfæren absorberer mye av den infrarøde strålingen. Drivhusgassene, som for eksempel vanndamp, ozon og CO2 fanger opp de infrarøde strålene, og reflekterer dem. Når mengden drivhusgasser øker i atmosfæren vil dette føre til en økt drivhuseffekt, noe som igjen medfører økte temperaturer på jorden. Enkelte hevder at havet vil ta opp det økte innholdet i CO2. Dette er dessverre ikke sant. Havet har kun begrenset mulighet for å ta opp CO2, og denne muligheten blir mindre jo varmere havet blir.

En økning i CO2 vil for enkelte områder gi økt plantevekst og matproduksjon, men dette gjelder ikke hele kloden. For eksempel Norge vil nyte et forbedret landbruk, i hvert fall under de mer moderate fremtidsscenariene. Men under de mer ekstreme scenariene (der den globale temperaturen øker med over fire grader) vil landbruket globalt kollapse, rett og slett fordi det ikke bare er CO2 som bestemmer planteveksten, men også tilgangen på vann, næring og temperatur. Tørke og flom vil som regel ha negativ innvirkning på plantevekst.

Se også

Eksterne lenker

Comfort-index

Varmeindeks (eng. heat index eller humidex) er et mål på hvor komfortabel man føler seg når det er høy temperatur og høy luftfuktighet.

Innhold

Beskrivelse

Skal vi ha det forholdsvis behagelig når lufttemperaturen er høy, må kroppen ha mulighet til å kvitte seg med overskuddsvarme. Vi svetter og svetten fordamper. Denne prosessen fjerner varme fra kroppen. Når lufttemperaturen begynner å nærme seg kroppstemperaturen på 37 °C og det er høy relativ fuktighet, vil fordampingen av svette gå saktere. Dette får oss til å «føle» at temperaturen er høyere enn det termometeret viser. Når temperaturen er høyere enn kroppstemperaturen, vil i tillegg vanndamp i lufta kunne kondensere på kroppen vår, og ubehaget blir riktig stort og farlig. Jo større relativ fuktighet, desto mer kondensasjon.

Eksempler

Hvis lufttemperaturen er så høy som 35 °C og den relative fuktigheten er 40 %, vil det føles som om lufttemperaturen er 37 °C. Øker fuktigheten til 70 % , føles det som vi har en lufttemperatur på 50 °C!

En sommerdag i Norge ligger luftfuktigheten vanligvis på mellom 40 og 60 % når det er oppholdsvær. Det er sjelden at lufttemperaturen kommer over 30 °C. Da er det liten sjanse for at temperatur + luftfuktighet skal gi ubehagelige opplevelser. På sydlige breddegrader kan imidlertid denne kunnskapen være god å ta med seg.

Tabell


Se også

Eksterne lenker

Condensation trail
Kondensasjonsstriper (eksos) fra to fly i tillegg til cirrus-skyer. Foto: Australian Severe Weather

Kondensstriper, kondensasjonsstriper eller contrails (fra eng. condensation trail) er skystriper forårsaket av fly.

Beskrivelse

Kondensstripe med karakteristiske virvler, men bare på den ene siden. Foto: Tor Helge Skaslien/met.no

Kondensstriper har gjerne karakteristiske virvler som skyldes turbulens bak vingene eller flykroppen. Virvlene vises vanligvis bare på den ene siden. Turbulens er ikke relevant for at striper dannes, men viktig for hvordan de blir seende ut.

Kondensstriper som er gått i oppløsning kan forårsake cirrus-skyer.

Typer

Contrails i loop, sett fra satellitt. Klikk på bildet for større versjon. Foto: NOAA/met.no
  • Aerodynamiske striper skyldes avkjøling av lufta som passerer over flyvingen. Denne typen er av kort varighet og utydelig fra bakken. Fra flyet kan det observeres bedre, og kan av og til se ut som røykutvikling.
  • Eksosstriper skyldes utslipp av fuktighet og kondensasjonskjerner fra flyets drivstoff. Oppstår i høyere luftlag, vanligvis over 25000ft. Temperaturen er der så lav at metning lett inntreffer, selv om lufta i utgangspunktet er tørr.

Se også

Condensation trails
Kondensasjonsstriper (eksos) fra to fly i tillegg til cirrus-skyer. Foto: Australian Severe Weather

Kondensstriper, kondensasjonsstriper eller contrails (fra eng. condensation trail) er skystriper forårsaket av fly.

Beskrivelse

Kondensstripe med karakteristiske virvler, men bare på den ene siden. Foto: Tor Helge Skaslien/met.no

Kondensstriper har gjerne karakteristiske virvler som skyldes turbulens bak vingene eller flykroppen. Virvlene vises vanligvis bare på den ene siden. Turbulens er ikke relevant for at striper dannes, men viktig for hvordan de blir seende ut.

Kondensstriper som er gått i oppløsning kan forårsake cirrus-skyer.

Typer

Contrails i loop, sett fra satellitt. Klikk på bildet for større versjon. Foto: NOAA/met.no
  • Aerodynamiske striper skyldes avkjøling av lufta som passerer over flyvingen. Denne typen er av kort varighet og utydelig fra bakken. Fra flyet kan det observeres bedre, og kan av og til se ut som røykutvikling.
  • Eksosstriper skyldes utslipp av fuktighet og kondensasjonskjerner fra flyets drivstoff. Oppstår i høyere luftlag, vanligvis over 25000ft. Temperaturen er der så lav at metning lett inntreffer, selv om lufta i utgangspunktet er tørr.

Se også

Contrail
Kondensasjonsstriper (eksos) fra to fly i tillegg til cirrus-skyer. Foto: Australian Severe Weather

Kondensstriper, kondensasjonsstriper eller contrails (fra eng. condensation trail) er skystriper forårsaket av fly.

Beskrivelse

Kondensstripe med karakteristiske virvler, men bare på den ene siden. Foto: Tor Helge Skaslien/met.no

Kondensstriper har gjerne karakteristiske virvler som skyldes turbulens bak vingene eller flykroppen. Virvlene vises vanligvis bare på den ene siden. Turbulens er ikke relevant for at striper dannes, men viktig for hvordan de blir seende ut.

Kondensstriper som er gått i oppløsning kan forårsake cirrus-skyer.

Typer

Contrails i loop, sett fra satellitt. Klikk på bildet for større versjon. Foto: NOAA/met.no
  • Aerodynamiske striper skyldes avkjøling av lufta som passerer over flyvingen. Denne typen er av kort varighet og utydelig fra bakken. Fra flyet kan det observeres bedre, og kan av og til se ut som røykutvikling.
  • Eksosstriper skyldes utslipp av fuktighet og kondensasjonskjerner fra flyets drivstoff. Oppstår i høyere luftlag, vanligvis over 25000ft. Temperaturen er der så lav at metning lett inntreffer, selv om lufta i utgangspunktet er tørr.

Se også

Contrails
Kondensasjonsstriper (eksos) fra to fly i tillegg til cirrus-skyer. Foto: Australian Severe Weather

Kondensstriper, kondensasjonsstriper eller contrails (fra eng. condensation trail) er skystriper forårsaket av fly.

Beskrivelse

Kondensstripe med karakteristiske virvler, men bare på den ene siden. Foto: Tor Helge Skaslien/met.no

Kondensstriper har gjerne karakteristiske virvler som skyldes turbulens bak vingene eller flykroppen. Virvlene vises vanligvis bare på den ene siden. Turbulens er ikke relevant for at striper dannes, men viktig for hvordan de blir seende ut.

Kondensstriper som er gått i oppløsning kan forårsake cirrus-skyer.

Typer

Contrails i loop, sett fra satellitt. Klikk på bildet for større versjon. Foto: NOAA/met.no
  • Aerodynamiske striper skyldes avkjøling av lufta som passerer over flyvingen. Denne typen er av kort varighet og utydelig fra bakken. Fra flyet kan det observeres bedre, og kan av og til se ut som røykutvikling.
  • Eksosstriper skyldes utslipp av fuktighet og kondensasjonskjerner fra flyets drivstoff. Oppstår i høyere luftlag, vanligvis over 25000ft. Temperaturen er der så lav at metning lett inntreffer, selv om lufta i utgangspunktet er tørr.

Se også

Coordinated Universal Time

UTC er en kortform av Universal Time Coordinated og angir grunnlaget for sivile tidsangivelser i alle land.

Beskrivelse

UTC er ingen egentlig forkortelse, de to første bokstavene angir at det er snakk om en variant av universell tid (engelsk Universal Time) som forkortes UT, og den tredje bokstaven angir at det er koordinert tid (engelsk Coordinated).

Det forekommer ikke sommertid i UTC.

Bruksområde

I værvarsling er bruk av UTC nødvendig blant annet for å lage væranalyser.

Se også

Coriolis

Corioliskraften er jordrotasjonens avbøyende kraft som forklarer vindens og strømmen retning rundt høytrykk og lavtrykk i luft og hav.

Innhold

Opprinnelse

Corioliskraften henter sitt navn fra den franske matematikeren Gaspard Gustave Coriolis. Han var den første som utviklet de matematiske uttrykkene for de tilleggskreftene som oppstår når man studerer bevegelse ut fra et aksekors som roterer (Coriolis, G. G., 1835: Sur les équations du mouvement relatif des systèmes de corps. J. De l'Ecole royale polytechnique 15: 144–154)(*om likningene for relativ bevegelse i et system av legemer). Da Coriolis skrev artikkelen hadde han verken atmosfæren eller havet i tankene, faktisk heller ikke jordrotasjonen, men var mer opptatt av å studere tilleggskreftene i roterende systemer som for eksempel møllehjul. Det er den ene av disse tilleggskreftene (den andre er sentrifugalkraften) som idag bærer hans navn også innen meteorologi og oseanografi. Selv om tilleggskreftene grunnet jordrotasjonen var godt kjent innen meteorologi og oseanografi utover 1800 tallet var Coriolis sitt arbeid lite kjent. Navnet Corioliskraften ble derfor ikke tatt i bruk for alvor i meteorologisk og oseanografisk litteratur før tidlig på 1900 tallet.

Beskrivelse

Det er forskjellene i trykk som fører til bevegelser i luft og hav ( = vind i lufta, strøm i havet). Hadde jordkloden ikke rotert rundt sin egen akse, ville lufta og vannet beveget seg horisontalt fra der det er høyt trykk mot der det er lavt trykk i et forsøk på å utjevne trykkforskjellene. Men jorda roterer jo, og tilleggskreftene beskrevet av Coriolis kommer til anvendelse. Når partikler i luft og hav beveger seg i forhold til jordoverflaten på grunn av trykkforskjellene, samtidig som jorda roterer rundt sin egen akse, medfører Corioliskraften et mer komplisert bevegelsesmønster. Ved jordoverflaten vil derfor tre krefter i hovesak påvirke en partikkels bevegelse: • Trykk-kraften som virker fra høytrykk mot lavtrykk. • Corioliskraften som virker vinkelrett på bevegelsesretningen, til høyre på den nordlige halvkule og til venstre på den sørlige halvkule. • Friksjonskraften som virker i motsatt retning av bevegelsesretningen.

Se også

Eksterne lenker

Coriolis-effekten

Corioliskraften er jordrotasjonens avbøyende kraft som forklarer vindens og strømmen retning rundt høytrykk og lavtrykk i luft og hav.

Innhold

Opprinnelse

Corioliskraften henter sitt navn fra den franske matematikeren Gaspard Gustave Coriolis. Han var den første som utviklet de matematiske uttrykkene for de tilleggskreftene som oppstår når man studerer bevegelse ut fra et aksekors som roterer (Coriolis, G. G., 1835: Sur les équations du mouvement relatif des systèmes de corps. J. De l'Ecole royale polytechnique 15: 144–154)(*om likningene for relativ bevegelse i et system av legemer). Da Coriolis skrev artikkelen hadde han verken atmosfæren eller havet i tankene, faktisk heller ikke jordrotasjonen, men var mer opptatt av å studere tilleggskreftene i roterende systemer som for eksempel møllehjul. Det er den ene av disse tilleggskreftene (den andre er sentrifugalkraften) som idag bærer hans navn også innen meteorologi og oseanografi. Selv om tilleggskreftene grunnet jordrotasjonen var godt kjent innen meteorologi og oseanografi utover 1800 tallet var Coriolis sitt arbeid lite kjent. Navnet Corioliskraften ble derfor ikke tatt i bruk for alvor i meteorologisk og oseanografisk litteratur før tidlig på 1900 tallet.

Beskrivelse

Det er forskjellene i trykk som fører til bevegelser i luft og hav ( = vind i lufta, strøm i havet). Hadde jordkloden ikke rotert rundt sin egen akse, ville lufta og vannet beveget seg horisontalt fra der det er høyt trykk mot der det er lavt trykk i et forsøk på å utjevne trykkforskjellene. Men jorda roterer jo, og tilleggskreftene beskrevet av Coriolis kommer til anvendelse. Når partikler i luft og hav beveger seg i forhold til jordoverflaten på grunn av trykkforskjellene, samtidig som jorda roterer rundt sin egen akse, medfører Corioliskraften et mer komplisert bevegelsesmønster. Ved jordoverflaten vil derfor tre krefter i hovesak påvirke en partikkels bevegelse: • Trykk-kraften som virker fra høytrykk mot lavtrykk. • Corioliskraften som virker vinkelrett på bevegelsesretningen, til høyre på den nordlige halvkule og til venstre på den sørlige halvkule. • Friksjonskraften som virker i motsatt retning av bevegelsesretningen.

Se også

Eksterne lenker

Coriolis-kraften

Corioliskraften er jordrotasjonens avbøyende kraft som forklarer vindens og strømmen retning rundt høytrykk og lavtrykk i luft og hav.

Innhold

Opprinnelse

Corioliskraften henter sitt navn fra den franske matematikeren Gaspard Gustave Coriolis. Han var den første som utviklet de matematiske uttrykkene for de tilleggskreftene som oppstår når man studerer bevegelse ut fra et aksekors som roterer (Coriolis, G. G., 1835: Sur les équations du mouvement relatif des systèmes de corps. J. De l'Ecole royale polytechnique 15: 144–154)(*om likningene for relativ bevegelse i et system av legemer). Da Coriolis skrev artikkelen hadde han verken atmosfæren eller havet i tankene, faktisk heller ikke jordrotasjonen, men var mer opptatt av å studere tilleggskreftene i roterende systemer som for eksempel møllehjul. Det er den ene av disse tilleggskreftene (den andre er sentrifugalkraften) som idag bærer hans navn også innen meteorologi og oseanografi. Selv om tilleggskreftene grunnet jordrotasjonen var godt kjent innen meteorologi og oseanografi utover 1800 tallet var Coriolis sitt arbeid lite kjent. Navnet Corioliskraften ble derfor ikke tatt i bruk for alvor i meteorologisk og oseanografisk litteratur før tidlig på 1900 tallet.

Beskrivelse

Det er forskjellene i trykk som fører til bevegelser i luft og hav ( = vind i lufta, strøm i havet). Hadde jordkloden ikke rotert rundt sin egen akse, ville lufta og vannet beveget seg horisontalt fra der det er høyt trykk mot der det er lavt trykk i et forsøk på å utjevne trykkforskjellene. Men jorda roterer jo, og tilleggskreftene beskrevet av Coriolis kommer til anvendelse. Når partikler i luft og hav beveger seg i forhold til jordoverflaten på grunn av trykkforskjellene, samtidig som jorda roterer rundt sin egen akse, medfører Corioliskraften et mer komplisert bevegelsesmønster. Ved jordoverflaten vil derfor tre krefter i hovesak påvirke en partikkels bevegelse: • Trykk-kraften som virker fra høytrykk mot lavtrykk. • Corioliskraften som virker vinkelrett på bevegelsesretningen, til høyre på den nordlige halvkule og til venstre på den sørlige halvkule. • Friksjonskraften som virker i motsatt retning av bevegelsesretningen.

Se også

Eksterne lenker

Coriolisaksellerasjon

Corioliskraften er jordrotasjonens avbøyende kraft som forklarer vindens og strømmen retning rundt høytrykk og lavtrykk i luft og hav.

Innhold

Opprinnelse

Corioliskraften henter sitt navn fra den franske matematikeren Gaspard Gustave Coriolis. Han var den første som utviklet de matematiske uttrykkene for de tilleggskreftene som oppstår når man studerer bevegelse ut fra et aksekors som roterer (Coriolis, G. G., 1835: Sur les équations du mouvement relatif des systèmes de corps. J. De l'Ecole royale polytechnique 15: 144–154)(*om likningene for relativ bevegelse i et system av legemer). Da Coriolis skrev artikkelen hadde han verken atmosfæren eller havet i tankene, faktisk heller ikke jordrotasjonen, men var mer opptatt av å studere tilleggskreftene i roterende systemer som for eksempel møllehjul. Det er den ene av disse tilleggskreftene (den andre er sentrifugalkraften) som idag bærer hans navn også innen meteorologi og oseanografi. Selv om tilleggskreftene grunnet jordrotasjonen var godt kjent innen meteorologi og oseanografi utover 1800 tallet var Coriolis sitt arbeid lite kjent. Navnet Corioliskraften ble derfor ikke tatt i bruk for alvor i meteorologisk og oseanografisk litteratur før tidlig på 1900 tallet.

Beskrivelse

Det er forskjellene i trykk som fører til bevegelser i luft og hav ( = vind i lufta, strøm i havet). Hadde jordkloden ikke rotert rundt sin egen akse, ville lufta og vannet beveget seg horisontalt fra der det er høyt trykk mot der det er lavt trykk i et forsøk på å utjevne trykkforskjellene. Men jorda roterer jo, og tilleggskreftene beskrevet av Coriolis kommer til anvendelse. Når partikler i luft og hav beveger seg i forhold til jordoverflaten på grunn av trykkforskjellene, samtidig som jorda roterer rundt sin egen akse, medfører Corioliskraften et mer komplisert bevegelsesmønster. Ved jordoverflaten vil derfor tre krefter i hovesak påvirke en partikkels bevegelse: • Trykk-kraften som virker fra høytrykk mot lavtrykk. • Corioliskraften som virker vinkelrett på bevegelsesretningen, til høyre på den nordlige halvkule og til venstre på den sørlige halvkule. • Friksjonskraften som virker i motsatt retning av bevegelsesretningen.

Se også

Eksterne lenker

Corioliseffekten

Corioliskraften er jordrotasjonens avbøyende kraft som forklarer vindens og strømmen retning rundt høytrykk og lavtrykk i luft og hav.

Innhold

Opprinnelse

Corioliskraften henter sitt navn fra den franske matematikeren Gaspard Gustave Coriolis. Han var den første som utviklet de matematiske uttrykkene for de tilleggskreftene som oppstår når man studerer bevegelse ut fra et aksekors som roterer (Coriolis, G. G., 1835: Sur les équations du mouvement relatif des systèmes de corps. J. De l'Ecole royale polytechnique 15: 144–154)(*om likningene for relativ bevegelse i et system av legemer). Da Coriolis skrev artikkelen hadde han verken atmosfæren eller havet i tankene, faktisk heller ikke jordrotasjonen, men var mer opptatt av å studere tilleggskreftene i roterende systemer som for eksempel møllehjul. Det er den ene av disse tilleggskreftene (den andre er sentrifugalkraften) som idag bærer hans navn også innen meteorologi og oseanografi. Selv om tilleggskreftene grunnet jordrotasjonen var godt kjent innen meteorologi og oseanografi utover 1800 tallet var Coriolis sitt arbeid lite kjent. Navnet Corioliskraften ble derfor ikke tatt i bruk for alvor i meteorologisk og oseanografisk litteratur før tidlig på 1900 tallet.

Beskrivelse

Det er forskjellene i trykk som fører til bevegelser i luft og hav ( = vind i lufta, strøm i havet). Hadde jordkloden ikke rotert rundt sin egen akse, ville lufta og vannet beveget seg horisontalt fra der det er høyt trykk mot der det er lavt trykk i et forsøk på å utjevne trykkforskjellene. Men jorda roterer jo, og tilleggskreftene beskrevet av Coriolis kommer til anvendelse. Når partikler i luft og hav beveger seg i forhold til jordoverflaten på grunn av trykkforskjellene, samtidig som jorda roterer rundt sin egen akse, medfører Corioliskraften et mer komplisert bevegelsesmønster. Ved jordoverflaten vil derfor tre krefter i hovesak påvirke en partikkels bevegelse: • Trykk-kraften som virker fra høytrykk mot lavtrykk. • Corioliskraften som virker vinkelrett på bevegelsesretningen, til høyre på den nordlige halvkule og til venstre på den sørlige halvkule. • Friksjonskraften som virker i motsatt retning av bevegelsesretningen.

Se også

Eksterne lenker

Corioliskraften

Corioliskraften er jordrotasjonens avbøyende kraft som forklarer vindens og strømmen retning rundt høytrykk og lavtrykk i luft og hav.

Innhold

Opprinnelse

Corioliskraften henter sitt navn fra den franske matematikeren Gaspard Gustave Coriolis. Han var den første som utviklet de matematiske uttrykkene for de tilleggskreftene som oppstår når man studerer bevegelse ut fra et aksekors som roterer (Coriolis, G. G., 1835: Sur les équations du mouvement relatif des systèmes de corps. J. De l'Ecole royale polytechnique 15: 144–154)(*om likningene for relativ bevegelse i et system av legemer). Da Coriolis skrev artikkelen hadde han verken atmosfæren eller havet i tankene, faktisk heller ikke jordrotasjonen, men var mer opptatt av å studere tilleggskreftene i roterende systemer som for eksempel møllehjul. Det er den ene av disse tilleggskreftene (den andre er sentrifugalkraften) som idag bærer hans navn også innen meteorologi og oseanografi. Selv om tilleggskreftene grunnet jordrotasjonen var godt kjent innen meteorologi og oseanografi utover 1800 tallet var Coriolis sitt arbeid lite kjent. Navnet Corioliskraften ble derfor ikke tatt i bruk for alvor i meteorologisk og oseanografisk litteratur før tidlig på 1900 tallet.

Beskrivelse

Det er forskjellene i trykk som fører til bevegelser i luft og hav ( = vind i lufta, strøm i havet). Hadde jordkloden ikke rotert rundt sin egen akse, ville lufta og vannet beveget seg horisontalt fra der det er høyt trykk mot der det er lavt trykk i et forsøk på å utjevne trykkforskjellene. Men jorda roterer jo, og tilleggskreftene beskrevet av Coriolis kommer til anvendelse. Når partikler i luft og hav beveger seg i forhold til jordoverflaten på grunn av trykkforskjellene, samtidig som jorda roterer rundt sin egen akse, medfører Corioliskraften et mer komplisert bevegelsesmønster. Ved jordoverflaten vil derfor tre krefter i hovesak påvirke en partikkels bevegelse: • Trykk-kraften som virker fra høytrykk mot lavtrykk. • Corioliskraften som virker vinkelrett på bevegelsesretningen, til høyre på den nordlige halvkule og til venstre på den sørlige halvkule. • Friksjonskraften som virker i motsatt retning av bevegelsesretningen.

Se også

Eksterne lenker

Crest
Figuren viser en sinusoidalt bølgeprofil hvor toppene er markert med crest. Illustrasjon: WMO.

Bølgetoppen (eng. crest) eller bølgekammen er det høyeste punktet på en bølge.

Beskrivelse

Etterfølgende bølgetopper er vanligvis av ulik høyde i et komplekst bølgefelt.

Se også

Cu
Cumulus, med sine blomkålaktige utvekster, er kanskje den av skytypene som er lettest å dra kjensel på. Foto: Hans Waagen

Cumulus (Cu) også kalt haugskyer, er enkeltstående, tette skyer med skarpe konturer i form av kupler eller tårn.

Innhold

Beskrivelse

Cumulus har som regel en vannrett underside (skybase) og blomkål-lignende vertikale "oppblomstringer". Hele skyen har et hvitt utseende med en noe mørkere underside. Cumulus kan også forekomme i en noe mer opprevet form.

"Godværs-cumulus" som dannes om dagen over land om sommeren, har sin største utbredelse om ettermiddagen. Disse skyene faller imidlertid fort sammen mot kvelden når bakketemperaturen avtar. Cumulus består hovedsakelig av vanndråper.

Cumulus har skybasis i lavere nivå, men på grunn av sin store vertikale utstrekning kan cumulus ha skytopp også i midlere nivå.

Sett fra satellitt

Den røde pila på satellittbildet viser et område med flere store og små haugskyer. Foto: met.no

På et satellittbilde er det forholdsvis lett å kjenne igjen skyer. Midlere og lave skyer har skytopper lavere enn syv kilometer og har en høyere temperatur enn høye skyer og reflekterer mindre sollys enn høye skyer. Sammensetningen av kanalene i et RGB (124)-bilde gjør at de får et preg av gul farge. Temperaturen i toppen av skyene er viktig for hvilken farge de får i et RGB-bilde.

Haugskyene trer tydeligst frem over hav fordi vannet er mørkt. Store haugskyer vil være lyse på et satellittbilde fordi de strekker seg høyt opp i atmosfæren og får en lav skytopptemperatur. De fleste små og middels store haugskyene har en klar ytre grense. Dersom en cumulussky er i ferd med å vokse til en bygesky blir den "slørete" i toppen. Dette er et god tegn på at den kan gi tordenvær. Det du ser da er ambolten som hovedsaklig består av is og som strekker seg på utsiden av selve skyen.

Dybdestoff

Man kan bruke den såkalte cumulus-formelen til å anslå skyhøyden ved dannelse av cumulus. Formelen ser slik ut:

Differansen mellom bakketemperatur og duggpunktstemperatur x 400 = høyden i fot (T - Td)400=h. Eks.: T=20, Td=10 gir: (20-10)400=4000, skyhøyden blir 4000ft.

Det er én viktig forutsetning som må oppfylles for at dette skal være riktig: Skyene må dannes over avlesningsstedet for temperatur og duggpunkt.

Se også

Cumuliformede skyer
Foran til høyre ser man noen mindre cumulus-skyer. Sannsynligvis ligger det en cumulonimbus bak som gir nedbør. Den store skyen har nok vært en cumulonimbus som er i ferd med å ebbe ut. Foto: Sigmund Tvermyr.

Cumuliformede skyer (haugskyer) en samlebetegnelse for skyer med mindre horisontal ustrekning og stor vertikal utstrekning.

Beskrivelse

Disse skyer er dannet i raskt oppadgående luft og kan gi sterke regn-, sludd-, snø-, og haglbyger med torden.

Eksempler

Se også

Cumuloformede skyer
Foran til høyre ser man noen mindre cumulus-skyer. Sannsynligvis ligger det en cumulonimbus bak som gir nedbør. Den store skyen har nok vært en cumulonimbus som er i ferd med å ebbe ut. Foto: Sigmund Tvermyr.

Cumuliformede skyer (haugskyer) en samlebetegnelse for skyer med mindre horisontal ustrekning og stor vertikal utstrekning.

Beskrivelse

Disse skyer er dannet i raskt oppadgående luft og kan gi sterke regn-, sludd-, snø-, og haglbyger med torden.

Eksempler

Se også

Cumulonimbus
Cumulonimbus-skyer i Skien. Skyene lå nord og øst for byen og ga kraftig regn i Porsgrunnstraktene en halvtimes tid etter at bildet ble tatt. Foto: Sigmund Tvermyr.

Cumulonimbus (Cb) eller bygeskyer er ofte store og tette, opptårnede skymasser med stor vertikal utstrekning som er mer eller mindre stripet eller trevlet i toppen. Toppen brer seg ofte utover og får form av en ambolt.

Innhold

Beskrivelse

Oppblomstring av en calvus fra et større haugskyområde. Foto: Australian Severe Weather.

Bygeskyene er ofte ledsaget av sundrevne styggeværsskyer i lavere nivå. Bygeskyene består som oftest av vanndråper i den nederste delen og av iskrystaller i den øverste delen.

Cumulonimbus er en del av "skyfamilien" cumulus og har skybase i lavere nivå. På grunn av sin store vertikale utstrekning kan kan ha skytopp både i midlere og høyere nivå.

Livsløpet til en Cb er i størrelsesorden 1 time.

Typer

Kjølig og ustabilt vær skapte mange flotte skyformasjoner når cumulusskyene tårnet seg opp utover dagen. På bildet ser man en tydelig ambolt. Bildet er tatt 30. mai i Skien. Foto: Sigmund Tvermyr.

Det er vanlig å skille mellom to typer cumulonimbus:

  • Cumulonimbus calvus, som er uten tydelig amboltform (uten hår/skalle)
  • Cumulonimbus incus, med en tydelig amboltform. (Cumulonimbus capillatus (eg. hårete) er en incus.)

Forekomst

I Norge er Cb vanlig i alle bygesituasjoner. De er lettest å få øye på som ettermiddagsbyger i innlandet om sommeren. Torden- og haglbyger er som regel en Cb, men oftest blir det bare en ordinær regn- eller snøbyge.

Bruksområde

Cumulonimbus er av signifikant betydning for lufttrafikken.

Se også

Cumulunimbus
Cumulonimbus-skyer i Skien. Skyene lå nord og øst for byen og ga kraftig regn i Porsgrunnstraktene en halvtimes tid etter at bildet ble tatt. Foto: Sigmund Tvermyr.

Cumulonimbus (Cb) eller bygeskyer er ofte store og tette, opptårnede skymasser med stor vertikal utstrekning som er mer eller mindre stripet eller trevlet i toppen. Toppen brer seg ofte utover og får form av en ambolt.

Innhold

Beskrivelse

Oppblomstring av en calvus fra et større haugskyområde. Foto: Australian Severe Weather.

Bygeskyene er ofte ledsaget av sundrevne styggeværsskyer i lavere nivå. Bygeskyene består som oftest av vanndråper i den nederste delen og av iskrystaller i den øverste delen.

Cumulonimbus er en del av "skyfamilien" cumulus og har skybase i lavere nivå. På grunn av sin store vertikale utstrekning kan kan ha skytopp både i midlere og høyere nivå.

Livsløpet til en Cb er i størrelsesorden 1 time.

Typer

Kjølig og ustabilt vær skapte mange flotte skyformasjoner når cumulusskyene tårnet seg opp utover dagen. På bildet ser man en tydelig ambolt. Bildet er tatt 30. mai i Skien. Foto: Sigmund Tvermyr.

Det er vanlig å skille mellom to typer cumulonimbus:

  • Cumulonimbus calvus, som er uten tydelig amboltform (uten hår/skalle)
  • Cumulonimbus incus, med en tydelig amboltform. (Cumulonimbus capillatus (eg. hårete) er en incus.)

Forekomst

I Norge er Cb vanlig i alle bygesituasjoner. De er lettest å få øye på som ettermiddagsbyger i innlandet om sommeren. Torden- og haglbyger er som regel en Cb, men oftest blir det bare en ordinær regn- eller snøbyge.

Bruksområde

Cumulonimbus er av signifikant betydning for lufttrafikken.

Se også

Cumulus
Cumulus, med sine blomkålaktige utvekster, er kanskje den av skytypene som er lettest å dra kjensel på. Foto: Hans Waagen

Cumulus (Cu) også kalt haugskyer, er enkeltstående, tette skyer med skarpe konturer i form av kupler eller tårn.

Innhold

Beskrivelse

Cumulus har som regel en vannrett underside (skybase) og blomkål-lignende vertikale "oppblomstringer". Hele skyen har et hvitt utseende med en noe mørkere underside. Cumulus kan også forekomme i en noe mer opprevet form.

"Godværs-cumulus" som dannes om dagen over land om sommeren, har sin største utbredelse om ettermiddagen. Disse skyene faller imidlertid fort sammen mot kvelden når bakketemperaturen avtar. Cumulus består hovedsakelig av vanndråper.

Cumulus har skybasis i lavere nivå, men på grunn av sin store vertikale utstrekning kan cumulus ha skytopp også i midlere nivå.

Sett fra satellitt

Den røde pila på satellittbildet viser et område med flere store og små haugskyer. Foto: met.no

På et satellittbilde er det forholdsvis lett å kjenne igjen skyer. Midlere og lave skyer har skytopper lavere enn syv kilometer og har en høyere temperatur enn høye skyer og reflekterer mindre sollys enn høye skyer. Sammensetningen av kanalene i et RGB (124)-bilde gjør at de får et preg av gul farge. Temperaturen i toppen av skyene er viktig for hvilken farge de får i et RGB-bilde.

Haugskyene trer tydeligst frem over hav fordi vannet er mørkt. Store haugskyer vil være lyse på et satellittbilde fordi de strekker seg høyt opp i atmosfæren og får en lav skytopptemperatur. De fleste små og middels store haugskyene har en klar ytre grense. Dersom en cumulussky er i ferd med å vokse til en bygesky blir den "slørete" i toppen. Dette er et god tegn på at den kan gi tordenvær. Det du ser da er ambolten som hovedsaklig består av is og som strekker seg på utsiden av selve skyen.

Dybdestoff

Man kan bruke den såkalte cumulus-formelen til å anslå skyhøyden ved dannelse av cumulus. Formelen ser slik ut:

Differansen mellom bakketemperatur og duggpunktstemperatur x 400 = høyden i fot (T - Td)400=h. Eks.: T=20, Td=10 gir: (20-10)400=4000, skyhøyden blir 4000ft.

Det er én viktig forutsetning som må oppfylles for at dette skal være riktig: Skyene må dannes over avlesningsstedet for temperatur og duggpunkt.

Se også

D
DMI

DMI er det danske meteorologiske instituttet.

Eksterne lenker

DMO

Dependent Meteorological Office (DMO) er et meteorologisk kontor underlagt et MWO.

Beskrivelse

Flyværtjenestekontorene i Norge er DMOer. Værtjenestene på Svalbard, Bardufoss, Andøya og Bodø er underlagt MWO Tromsø, mens værtjenesten på Ørlandet er underlagt MWO Bergen.

Se også

DNMI

Meteorologisk institutt står for den offentlige meteorologiske tjeneste for sivile og militære formål i Norge.

Beskrivelse

Ved årsskiftet 2009/20010 hadde met.no 430 årsverk som jobber i den meteorologiske kjeden; fra observering av data via strømmen gjennom IT-systemet til meteorologisk personale som lager værvarlser og forskere som jobber med å forbedre varslene og utnytte data til økt forståelse for vær og klima. Egne meteorologer og forskere er dedikert til å bedre kvaliteten på varslene, enkelte av dem med spesielt fokus på yr.no.

Meteorologisk institutt har 230 meteorologiske observasjonsstasjoner på land. 38 stasjoner eies av samarbeidspartnere, (AVINOR ikke medregnet.) Av disse er:

  • 31 manuelle værstasjoner
  • 31 stasjoner har observatør
  • 207 automatiserte værstasjoner (AVS) hvorav 52 stasjoner har tilknyttet observatør

Av de automatiske værstasjonene ligger:

  • 54 stasjoner på flyplasser. 18 av disse stasjonene har tilknyttet observatør slik at de foretar visuelle observasjoner.
  • 10 værstasjoner er i Arktis/Antarktis. 9 av stasjonene ligger i Arktis. met.no har til sammen 18 ansatte på ishavet, for å fange opp farlige vær.

Historikk

Meteorologisk institutt ble opprettet 1. desember 1866 og er underlagt Kunnskapsdepartementet. Hovedadministrasjonen ligger på Blindern i Oslo og det er regionale værvarsligskontorer i Oslo, Bergen og Tromsø. I tillegg er det værtjenestekontorer på disse flyplassene: Ørlandet, Bodø, Bardufoss, Andøya og Svalbard.

Navnet var tidligere Det norske meteorologiske institutt (DNMI), navnet ble endret i 2002 og i 2012. Følg lenkene under og les mer om instituttets oppgaver og historie.

Eksterne lenker

DTG

Dato-tids-gruppe (DTG) er en sekssifret tidsangivelse, bestående av dato, timer, minutter.

Eksempel

021520Z betyr den andre dagen i måneden, klokken 15:20 UTC.

Bruksområde

Alle observasjoner og varsler i flyværvarslingen inneholder en DTG for å angi gyldighetstidspunkt eller -periode. En observasjon eller et varsel uten tidsangivelse (eller stedsangivelse) er ingenting verd.

Se også

Danmarks Meteorologiske Institut

DMI er det danske meteorologiske instituttet.

Eksterne lenker

Danmarks Meteorologiske Institutt

DMI er det danske meteorologiske instituttet.

Eksterne lenker

Dato-tids-gruppe

Dato-tids-gruppe (DTG) er en sekssifret tidsangivelse, bestående av dato, timer, minutter.

Eksempel

021520Z betyr den andre dagen i måneden, klokken 15:20 UTC.

Bruksområde

Alle observasjoner og varsler i flyværvarslingen inneholder en DTG for å angi gyldighetstidspunkt eller -periode. En observasjon eller et varsel uten tidsangivelse (eller stedsangivelse) er ingenting verd.

Se også

Datotidsgruppe

Dato-tids-gruppe (DTG) er en sekssifret tidsangivelse, bestående av dato, timer, minutter.

Eksempel

021520Z betyr den andre dagen i måneden, klokken 15:20 UTC.

Bruksområde

Alle observasjoner og varsler i flyværvarslingen inneholder en DTG for å angi gyldighetstidspunkt eller -periode. En observasjon eller et varsel uten tidsangivelse (eller stedsangivelse) er ingenting verd.

Se også

Delvis skyet
Lettskyet over Forskningsparken i Oslo. Foto: met.no

Skymengde er et mål for hvor stor del av himmelen som er dekket med skyer.

Innhold

Beskrivelse

Observert skymengde kan angis i antall åttendedeler av himmelen som er dekket av skyer eller som et prosent-tall. I SYNOP-meldingene er åttendedelene standard.

UttrykkSkymengde
Klart, evt. pent vær0-2 åttendedeler
Lettskyet1-3 åttendedeler
Delvis skyet3-5 åttendedeler
Skyet5-8 åttendedeler
Skiftende skydekkeVariasjon med minst 3/8, minst 2 ganger i perioden


I værvarslingen

Typiske uttrykk for forandringer i skydekke og nedbør:

  • Oppklarnende vær, oppklarning: Overgang til oppholdsvær med høyst 4/8 total skymengde.
  • Kortvarig (forbigående) oppklarning: Det begynner å skye til igjen i slutten av varslingsperioden eller litt senere.
  • Tiltykning til nedbør. Tiltyknende, tilskyende vær: Overgang fra oppholdsvær med klare partier på himmelen..
  • Lettere vær: Det ventes forsatt nedbør, men vesentlig mindre i denne perioden enn i foregående.

I flymeteorologien

Flyværtjenesten bruker andre uttrykk for skymengde. Disse er også internasjonal standard, men er regulert av ICAO gjennom METAR-koden.

ForkortelseUttrykkSkymengde
SKCSky Clear0 åttendedeler
FEWFew1-2 åttendedeler
SCTScattered3-4 åttendedeler
BKNBroken5-7 åttendedeler
OVCOvercast8 åttendedeler

Ekstern lenke

Den arktiske oscillasjon

Den arktiske oscillasjon (AO) (the Arctic Oscillation eller the Northern Annular Mode) er betegnelsen på et storstilt luftstrømsystem.

Beskrivelse

Luftmassene over Arktis svinger mellom Nordpolen og de omkringliggende områdene. Denne bevegelsen gjenspeiles i variasjonene i trykket ved havnivå, og er kjent som Den arktiske oscillasjonen (AO).

AO er nært beslektet med den nord-atlantiske oscillasjonen (NAO), men har en noe ulik teknisk deifinisjon: Nemlig den første empiriske ortogonale funksjonen (EOF) av trykket ved havnivå over den nordlige hemisfære, mens NAO er definert som trykkforskjellen (ved havnivå) mellom Island og Asorene (noen ganger brukes Lisboa eller Gibralter i stedenfor Asorene).

Se også

Den cirkumzenitale bue
Her er den, den den cirkumzenitale buen. Selve buen er ikke så sjelden, men er spesiell fordi fargene er så klare og tydelige. Foto: Mike Mills

Cirkumzenital bue er et optisk fenomen som følge av sollys som bryter gjennom iskrystaller.

Beskrivelse

Den cirkumzenitale buen oppstår ved at sollyset brytes gjennom iskrystaller som har en spesiell form og som befinner seg høyt oppe i atmosfæren.

Se også

Eksterne lenker

Den intertropiske konvergenssonen

Den intertropiske konvergenssonen eller Inter Tropical Convergence Zone (ITCZ) er der hvor nordøst-passat nord for Ekvator og sørøst-passat sør for Ekvator møtes.

Beskrivelse

Nær Ekvator finner vi ikke høytrykk og lavtrykk tilsvarende det vi har på høyere bredder. Det er andre fysiske forhold som skaper vind. Sola står høyt på himmelen året rundt i tropiske strøk, områdene på begge sider av Ekvator. Lufta ved bakken/havoverflaten varmes kraftig opp, blir lett og stiger til værs. Det er forholdsvis lavt lufttrykk i tropene (varm luft = lett luft = lavt lufttrykk), men det dannes ikke enkeltstående lavtrykksområder slik vi har på våre breddegrader.

Lufta som stiger til værs i tropene må erstattes av luft som kommer strømmende nord- og sørfra, fra de subtropiske høytrykkene omkring 30 o N og S. Disse luftbevegelsene, vinden, kalles passatvind, nordøst-passat nord for Ekvator, sørøst-passat sør for Ekvator. Der disse to passatene møtes (se også konvergens), har vi den intertropiske konvergenssonen. Denne sonen flytter seg med årstidene (solas posisjon), og er lengst nord når det er sommer på den nordlige halvkule.

Se også

Den nord-atlantiske oscillasjon

Den nord-atlantiske oscillasjon (NAO), på engelsk The North Atlantic Oscillation, er betegnelsen på et klimatisk fenomen som skyldes forskjellene i lufttrykk mellom Island og Asorene.

Innhold

Beskrivelse

Ordet oscillasjon betegner en type svingninger. Den nord-atlantiske oscillasjon kjennetegnes av at lufttrykket ved havnivå over Island svinger i motfase med tilsvarende trykk over Asorene. Det er stort sett på seinhøsten, om vinteren og tidlig på våren at NAO er framtredende.

NAO er nært forbundet med fenomenet Den arktiske oscillasjon som er et mer utbredt mønster av trykkvariasjon, mens NAO er av mer regional art.

Dybdestoff

Man bruker gjerne en indeks (NAO-indeksen) for å beskrive NAO-tilstanden:

  • Høy indeks gir vestavær: Trykket over Island lavere enn normalt. Dette medfører mer vestavind med mild og fuktig vestlig luftstrøm over Sør-Norge, slik at vi får milde vintre i sør.
  • Lav indeks gir østavær: Tilsier kaldere vintervær forbundet med luftmasser fra øst.

Indeksen er den standardiserte differansen mellom trykket over Asorene og Island (SLP står for Sea Level Pressure):

 (SLP[Asorene] - SLP[Island] - middelverdien)/standardavviket

Lufttrykket ved havnivå bestemmes av hvor mye luftmasse som ligger over havet og trykker. Når trykket endrer seg, er det en konsekvens av at luftmassene flytter på seg. Forskjell i trykket mellom ulike steder skaper også en kraft som gjør at vinder oppstår.

Et storstilt temperaturmønster med luft som er varmere enn normalt over Nord-Europa og kaldere enn normalt over det vestlige Grønland og Labrador, er forbundet med NAO. Likså er et nedbørmønster med mer nedbør enn normalt i det sørlige Skandinavia/Nord-Europa og mindre enn normalt over det sørlige Spania/Portugal et trekk som forbindes med positiv NAO-indeks.

Se også

Eksterne lenker

Dependent Meteorological Office

Dependent Meteorological Office (DMO) er et meteorologisk kontor underlagt et MWO.

Beskrivelse

Flyværtjenestekontorene i Norge er DMOer. Værtjenestene på Svalbard, Bardufoss, Andøya og Bodø er underlagt MWO Tromsø, mens værtjenesten på Ørlandet er underlagt MWO Bergen.

Se også

Deposisjon

Avsetning (også kalt deposisjon) er en faseovergang direkte fra gass til fast form. Det motsatte kalles for sublimasjon.

Beskrivelse

En slik faseovergang kan være at vanndamp fryser til rim eller iskrystaller uten å gå veien om væske.

I kalde skyer, altså skyer med både iskrystaller og underkjølte skydråper, vil noen av de underkjølte dråpene til en viss grad gå over til vanndamp, som etter hvert vil avsettes direkte til små iskrystaller. Dette, sammen med underkjølte vannråper, gjør at iskrystallene vil vokse raskt og falle ut av skyen som snø, som vil nå bakken som det hvis temperaturen holder seg lav. Er temperaturen imidlertid høy nok i et bakkenært sjikt, vil snøflakene smelte og vi får regn.

Se også

Det absolutte nullpunkt

Det absolutte nullpunkt er grensen for hvor kaldt det fysisk er mulig å bli.

Beskrivelse

Det absolutte nullpunkt er ved minus 273,15 oCelsius = 0 Kelvin.

Se også

Det finske meteorologiske institutt

FMI er det finske meteorologiske instituttet.

Se også

Eksterne lenker

Dette er MetOp
EUMETSAT sin planlagte METOP polarbanesatellitt. Illustrasjon: EUMETSAT

MetOp (Europeisk meteorologisk polarbanesatellitt) er en værsatellitt som administrert av EUMETSAT.

Innhold

Beskrivelse

MetOp gjør 14 runder rundt Jorda i døgnet, og dekker dermed jordoverflaten to ganger pr. døgn. Norges plassering på den nordlige halvkule gjør at MetOp-satellitten vil gi ekstra god dekning av norske områder. MetOp A er den første i rekken av tre polarbanesatellitter som skal skytes opp de neste årene:

  • MetOp A ble skutt opp fra Baikonour Cosmodrome i Kazakhstan i oktober 2006.
  • MetOp B skytes opp i 2010.
  • MetOp C skytes opp i 2014.

Det er den russiskproduserte Soyuz ST-raketten som skal ta MetOp ut i verdensrommet og det er beregnet at de tre satellittene til sammen skal være i drift fram til år 2020.

  • MetOp er utviklet i regi av EUMETSAT og Det europeiske romsenteret (ESA) og utviklingen har pågått i åtte år og kostet 19,1 milliarder norske kroner.
  • MetOp er utstyrt med instrumenter fra EUMETSAT, ESA, det franske romsenteret (CNES) og amerikanske US National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA).
  • Dataene fra MetOp skal leses ned i bakkestasjonen til Kongsberg Satellite Services (KSAT)Svalbard og derfra overføres de til EUMETSATs hovedkvarter i Darmstad, Tyskland.
  • MetOp-serien overtar for amerikanske NOAA-satellitter.

Tekniske fakta

  • MetOps egenvekt er 4085 kilo.
  • MetOp er 6,3 meter høy og 2,5 x 2,5 meter bred.
  • MetOp bringer med seg 12 hovedinstrumenter.
  • Et solcellepanel skal gi kraft til hovedinstrumentene.
  • Med solcellepanelet utfoldet vil satellitten være 17,6 x 6,6 x 5 meter.

Instrumenter

MetOp A bringer med seg 12 hovedinstrumenter, hvorav to har annen nytte enn meteorologisk. Et av dem; IASI, er det første instrumentet i sitt slag.

  • IASI (Infrared Atmospheric Sounding Interferometer)
  • ASCAT (Advanced Scatterometer)
  • GOME-2 (Global Ozone Monitoring Experiment-2)
  • MSH (Microwave Humidity Sounder)
  • GRAS (Global navigation satellite systems radio occulation GNSS Receiver for Atmospheric Sounding)
  • AMSU-A1/A2 (Advanced Microwave Sounding Units)
  • HIRS/4 (High Resolution Infrared Sounder)
  • AVHRR (Advanced Very High Resolution Radiometer)
  • A-DCS (Advanced Data Collection System)
  • SEM-2 (Space Environment Monitor)
  • HERITAGE
  • SARP-3 (Search And Rescue Processor)
  • SARR (Search And Rescue Repeater)

Se også

Diabatisk

Diabatiske prosesser er termodynamiske prosesser der det utveksles varmeenergi med omgivelsene, det motsatte av adiabatisk.

Eksempler

Typiske eksempler i meteorologien er stråling, fordampning og kondensasjon.

Se også

Diabatiske prosesser

Diabatiske prosesser er termodynamiske prosesser der det utveksles varmeenergi med omgivelsene, det motsatte av adiabatisk.

Eksempler

Typiske eksempler i meteorologien er stråling, fordampning og kondensasjon.

Se også

Diffluens

Diffluens er når luft strømmer i ulik retning ut fra et område, det "motsatte av" konfluens.

Se også

Dis

Dis er skydråper som sprer sollys slik at man får redusert sikt.

Beskrivelse

Dis kan også oppstå som følge av høy luftforurensning, gasser eller partikler som sprer sollyset slik at sikten blir mindre. Da kalles gjerne dette for ølrøyk eller smog. Når sikten i horisontal retning kommer under 1 km kalles det tåke.

Se også

Divergens

Divergens er hvor luft etter hvert spres utover i horiontalplanet, det motsatte av konvergens

Beskrivelse

I atmosfæren kan luftpartiklene bevege seg fritt i alle retninger. Ved å se på den gjennomsnittlige luftbevegelsen (vinden), framkommer et storstilt mønster: De stabile vindsystemene over verdenshavene, knyttet til høytrykk- og lavtrykksområder.

Eksempel

Et eksempel på divergens finner vi i de store høytrykkene omkring 30 grader nord og sør, der lufta synker ned til jordoverflaten for så å blåse ut i alle retninger fra høytrykkets sentrum.

Se også

Doldrums

Stillebelte (eng. doldrums) er områder på Jorden med svak vind.

Downburst

Microburst er betegnelsen på en lokal kraftig, men ofte kortvarig vind som dannes ved at forholdsvis kald luft strømmer ned til bakken under en bygesky.

Beskrivelse

I slike skyer er det kraftige vertikale bevegelser, opp og ned. Når det begynner å falle nedbør ut av en bygesky, kan dette medføre at de nedadgående luftstrømmene når helt ned til bakken og brer seg ut horisontalt. Kraftig vindskjær kan bli resultatet, noe som kan utgjøre en stor fare for flytrafikken, spesielt for fly i lav høyde, under landing og avgang.

Se også

Eksterne lenker

Drivhuseffekt

Drivhuseffekten er oppvarming av atmosfæren og jordens overflate som følge av at noen av gassene i atmosfæren absorberer en del av den infrarøde varmestrålingen fra jordoverflaten.

Beskrivelse

I et drivhus, med vegger og tak av glass, trenger mye av den kortbølgete strålingen gjennom glasset. Veldig lite av den langbølgete strålingen slipper ut igjen, gjennom vegger og tak. Denne "drivhuseffekten" ligner på den strålingsbalansen vi har mellom kortbølget og langbølget stråling i jordas atmosfære. Derav navnet.

Drivhuseffekten fører til at Jorden blir varmere enn om vi ikke hadde drivhuseffkten ved at deler av varmestrålingen fra Jorden blir stoppet i atmosfæren.

Dybdestoff

Mye av den kortbølgete solstrålingen passerer tvers gjennom atmosfæren og treffer jordoverflaten. En stor del av den langbølgete jordstrålingen stoppes imidlertid av noen gasser - drivhusgasser - i atmosfæren. I praksis betyr dette at ikke all varmen/energien fra Sola "slipper ut" i verdensrommet igjen. Dermed blir temperaturen i atmosfæren høyere enn hva den ville vært uten disse gassene; særlig nær jordoverflaten,. Vi får en gjennomsnittstemperatur i lufta ved jordoverflaten på ca. 15 °C , som gir grunnlag for liv på Jorda. Uten drivhuseffekten ville middeltemperaturen ligget på -18 °C. En økning av drivhusgassene i atmosfæren vil gjøre drivhuseffekten sterkere.

Se også

Drivhuseffekt

Drivhuseffekten er oppvarming av atmosfæren og jordens overflate som følge av at noen av gassene i atmosfæren absorberer en del av den infrarøde varmestrålingen fra jordoverflaten.

Beskrivelse

I et drivhus, med vegger og tak av glass, trenger mye av den kortbølgete strålingen gjennom glasset. Veldig lite av den langbølgete strålingen slipper ut igjen, gjennom vegger og tak. Denne "drivhuseffekten" ligner på den strålingsbalansen vi har mellom kortbølget og langbølget stråling i jordas atmosfære. Derav navnet.

Drivhuseffekten fører til at Jorden blir varmere enn om vi ikke hadde drivhuseffkten ved at deler av varmestrålingen fra Jorden blir stoppet i atmosfæren.

Dybdestoff

Mye av den kortbølgete solstrålingen passerer tvers gjennom atmosfæren og treffer jordoverflaten. En stor del av den langbølgete jordstrålingen stoppes imidlertid av noen gasser - drivhusgasser - i atmosfæren. I praksis betyr dette at ikke all varmen/energien fra Sola "slipper ut" i verdensrommet igjen. Dermed blir temperaturen i atmosfæren høyere enn hva den ville vært uten disse gassene; særlig nær jordoverflaten,. Vi får en gjennomsnittstemperatur i lufta ved jordoverflaten på ca. 15 °C , som gir grunnlag for liv på Jorda. Uten drivhuseffekten ville middeltemperaturen ligget på -18 °C. En økning av drivhusgassene i atmosfæren vil gjøre drivhuseffekten sterkere.

Se også

Drivhuseffekten

Drivhuseffekten er oppvarming av atmosfæren og jordens overflate som følge av at noen av gassene i atmosfæren absorberer en del av den infrarøde varmestrålingen fra jordoverflaten.

Beskrivelse

I et drivhus, med vegger og tak av glass, trenger mye av den kortbølgete strålingen gjennom glasset. Veldig lite av den langbølgete strålingen slipper ut igjen, gjennom vegger og tak. Denne "drivhuseffekten" ligner på den strålingsbalansen vi har mellom kortbølget og langbølget stråling i jordas atmosfære. Derav navnet.

Drivhuseffekten fører til at Jorden blir varmere enn om vi ikke hadde drivhuseffkten ved at deler av varmestrålingen fra Jorden blir stoppet i atmosfæren.

Dybdestoff

Mye av den kortbølgete solstrålingen passerer tvers gjennom atmosfæren og treffer jordoverflaten. En stor del av den langbølgete jordstrålingen stoppes imidlertid av noen gasser - drivhusgasser - i atmosfæren. I praksis betyr dette at ikke all varmen/energien fra Sola "slipper ut" i verdensrommet igjen. Dermed blir temperaturen i atmosfæren høyere enn hva den ville vært uten disse gassene; særlig nær jordoverflaten,. Vi får en gjennomsnittstemperatur i lufta ved jordoverflaten på ca. 15 °C , som gir grunnlag for liv på Jorda. Uten drivhuseffekten ville middeltemperaturen ligget på -18 °C. En økning av drivhusgassene i atmosfæren vil gjøre drivhuseffekten sterkere.

Se også

Drivhusgass

Drivhusgasser er gasser som påvirker strålingsbalansen i atmosfæren, og dermed temperaturen på Jorden.

Innhold

Beskrivelse

I utgangspunktet er drivhuseffekten en naturlig prosess. Menneskelig aktivitet påvirker imidlertid atmosfærens sammensetning av gasser, for eksempel ved utslipp i forbindelse med fyring (ved, kull, olje), bilkjøring eller industrivirksomhet.

Forurensning som bestråles av sterkt sollys kan danne en fotokjemisk tåke som blant annet består av ozon. Dermed stiger ozonnivået i atmosfærens nederste del, og den naturlige drivhuseffekten forsterkes. En økning av mengden klimagasser gjør at atmosfæren holder på mer varme enn den ellers ville gjort.

De fleste klimaforskere mener at gjennomsnittstemperaturen i atmosfæren har økt det siste hundreåret og at den viktigste årsaken er menneskelig aktivitet. Forskerne mener også at temperaturen vil fortsette å øke i lang tid, selv om utslippene av klimagasser holdes på dagens nivå.

Typer

Viktige drivhusgasser i Jordas atmosfære er:

Se også

Eksterne lenker

Drivhusgassene

Drivhusgasser er gasser som påvirker strålingsbalansen i atmosfæren, og dermed temperaturen på Jorden.

Innhold

Beskrivelse

I utgangspunktet er drivhuseffekten en naturlig prosess. Menneskelig aktivitet påvirker imidlertid atmosfærens sammensetning av gasser, for eksempel ved utslipp i forbindelse med fyring (ved, kull, olje), bilkjøring eller industrivirksomhet.

Forurensning som bestråles av sterkt sollys kan danne en fotokjemisk tåke som blant annet består av ozon. Dermed stiger ozonnivået i atmosfærens nederste del, og den naturlige drivhuseffekten forsterkes. En økning av mengden klimagasser gjør at atmosfæren holder på mer varme enn den ellers ville gjort.

De fleste klimaforskere mener at gjennomsnittstemperaturen i atmosfæren har økt det siste hundreåret og at den viktigste årsaken er menneskelig aktivitet. Forskerne mener også at temperaturen vil fortsette å øke i lang tid, selv om utslippene av klimagasser holdes på dagens nivå.

Typer

Viktige drivhusgasser i Jordas atmosfære er:

Se også

Eksterne lenker

Drivhusgasser

Drivhusgasser er gasser som påvirker strålingsbalansen i atmosfæren, og dermed temperaturen på Jorden.

Innhold

Beskrivelse

I utgangspunktet er drivhuseffekten en naturlig prosess. Menneskelig aktivitet påvirker imidlertid atmosfærens sammensetning av gasser, for eksempel ved utslipp i forbindelse med fyring (ved, kull, olje), bilkjøring eller industrivirksomhet.

Forurensning som bestråles av sterkt sollys kan danne en fotokjemisk tåke som blant annet består av ozon. Dermed stiger ozonnivået i atmosfærens nederste del, og den naturlige drivhuseffekten forsterkes. En økning av mengden klimagasser gjør at atmosfæren holder på mer varme enn den ellers ville gjort.

De fleste klimaforskere mener at gjennomsnittstemperaturen i atmosfæren har økt det siste hundreåret og at den viktigste årsaken er menneskelig aktivitet. Forskerne mener også at temperaturen vil fortsette å øke i lang tid, selv om utslippene av klimagasser holdes på dagens nivå.

Typer

Viktige drivhusgasser i Jordas atmosfære er:

Se også

Eksterne lenker

Drivis
Drivis utenfor Hopen værstasjon. Foto: Erik Bjørnstad/met.no

Drivis (eng. drift ice) kalles alle former for havis, bortsett fra fastis, uanhengig av hvilken form den har eller hvordan den er fordelt.

Se også

Drop-sonde

Drop-sonde er en radiosonde med en liten fallskjerm, som blir sluppet fra fly.

Beskrivelse

De fleste radiosondene blir festet til værballonger som slippes fra faste steder på jordoverflaten. Med drop-sonder kan man i større grad oppsøke værfenomener som man ønsker å studere nærmere.

Se også

Drop-sonder

Drop-sonde er en radiosonde med en liten fallskjerm, som blir sluppet fra fly.

Beskrivelse

De fleste radiosondene blir festet til værballonger som slippes fra faste steder på jordoverflaten. Med drop-sonder kan man i større grad oppsøke værfenomener som man ønsker å studere nærmere.

Se også

Dugg

Dugg er vanndamp som kondenserer mot bakken.

Beskrivelse

Dugg oppstår når temperaturen på bakken faller under luftas duggpunktstemperatur. Hvis bakketemperaturen samtidig er på minussiden avsettes vanndampen som rim.

Se også

Duggpunktstemperatur

Duggpunktstemperatur er den temperaturen lufta må avkjøles til før metning (duggdannelse) inntreffer.

Beskrivelse

Duggpunktstemperaturen er alltid lavere enn temperaturen, og gir i mye større grad et bilde av den absolutte fuktigheten i lufta, enn relativ fuktighet gjør.

Se også

Eksterne lenker

Duggpunkttemperatur

Duggpunktstemperatur er den temperaturen lufta må avkjøles til før metning (duggdannelse) inntreffer.

Beskrivelse

Duggpunktstemperaturen er alltid lavere enn temperaturen, og gir i mye større grad et bilde av den absolutte fuktigheten i lufta, enn relativ fuktighet gjør.

Se også

Eksterne lenker

Dust devil

Støvvirvler eller sandvirvler (eng. dust devil) tydelig definerte lokale virvelbevegelser i atmosfæren frakter sand og støv til værs.

Beskrivelse

Støvvirvlene skyldes sterk soloppvarming av bakken i et område med mye sand eller tørr jord. Lufta nær bakken stiger lokalt (konveksjon) og det settes i gang en "støvete" virvel når luft fra omgivelsene strømmer inn for å erstatte den oppstigende, varme lufta.

Forekomst

I Norge blir det ofte observert slike fenomener om våren over jordbruksområder med nypløyd tørr jord, før veksten har begynt. Virvlene er gjerne noen meter høye, med en diameter på noen få meter.

Se også

Dust devil

Støvvirvler eller sandvirvler (eng. dust devil) tydelig definerte lokale virvelbevegelser i atmosfæren frakter sand og støv til værs.

Beskrivelse

Støvvirvlene skyldes sterk soloppvarming av bakken i et område med mye sand eller tørr jord. Lufta nær bakken stiger lokalt (konveksjon) og det settes i gang en "støvete" virvel når luft fra omgivelsene strømmer inn for å erstatte den oppstigende, varme lufta.

Forekomst

I Norge blir det ofte observert slike fenomener om våren over jordbruksområder med nypløyd tørr jord, før veksten har begynt. Virvlene er gjerne noen meter høye, med en diameter på noen få meter.

Se også

Døgngjennomsnitt

Døgngjennomsnitt eller døgnmiddel er gjennomsnittet av en værparameter for et helt døgn.

Se også

Døgnmiddel

Døgngjennomsnitt eller døgnmiddel er gjennomsnittet av en værparameter for et helt døgn.

Se også

Døgnmiddeltemperatur

Døgnmiddeltemperatur er gjennomsnittstemperaturen gjennom et temperaturdøgn.

Dybdestoff

Døgnmiddeltemperaturen fra manuelle værstasjoner regnes ut med følgende formel:

t = N - k(N-min)

  • N = 1/3 (t06 + t12 + t18), dvs. gjennomsnittet av temperaturen kl 06, 12 og 18 UTC.
  • k er en faktor som varierer med sted og måned.
  • min er temperaturdøgnets minimumstemperatur.

En forenklet metode: t = 1/4 (t06 + t18 + min + max)

Se også

Døgnmiddeltemperaturen

Døgnmiddeltemperatur er gjennomsnittstemperaturen gjennom et temperaturdøgn.

Dybdestoff

Døgnmiddeltemperaturen fra manuelle værstasjoner regnes ut med følgende formel:

t = N - k(N-min)

  • N = 1/3 (t06 + t12 + t18), dvs. gjennomsnittet av temperaturen kl 06, 12 og 18 UTC.
  • k er en faktor som varierer med sted og måned.
  • min er temperaturdøgnets minimumstemperatur.

En forenklet metode: t = 1/4 (t06 + t18 + min + max)

Se også

Døgnmiddeltemperaturer

Døgnmiddeltemperatur er gjennomsnittstemperaturen gjennom et temperaturdøgn.

Dybdestoff

Døgnmiddeltemperaturen fra manuelle værstasjoner regnes ut med følgende formel:

t = N - k(N-min)

  • N = 1/3 (t06 + t12 + t18), dvs. gjennomsnittet av temperaturen kl 06, 12 og 18 UTC.
  • k er en faktor som varierer med sted og måned.
  • min er temperaturdøgnets minimumstemperatur.

En forenklet metode: t = 1/4 (t06 + t18 + min + max)

Se også

Døgnmiddelverdi

Døgngjennomsnitt eller døgnmiddel er gjennomsnittet av en værparameter for et helt døgn.

Se også

Døgnverdi

Døgnverdier er værobservasjoner som gjelder for et døgn.

Typer

Døgnverdier oppgis vanligvis i form av:

Se også

Døgnverdier

Døgnverdier er værobservasjoner som gjelder for et døgn.

Typer

Døgnverdier oppgis vanligvis i form av:

Se også

Dønning
Sommerdønninger. Foto: Einar Egeland.

Dønning (eng. swell) er lange bølger som er generert av et fjerntliggende værsystem og som derfor er uavhengig av den lokale vinden. Dønning kan vandre over store avstander.

Beskrivelse

Dønningperioden oppgitt som "swell period" og er markert med sjøgrønn stiplet linje. Illustrasjon: met.no

Siden bølger beveger seg med forskjellig hastighet (er dispersive) vil langperiodiske bølger forflytte seg raskere enn kortere, mer høyfrekvente bølger. Etter en tid "sorteres" derfor bølgene etter Bølgelengden og får en svært periodisk form. Bølgelengden til dønning kan være flere hundre meter. Typisk bølgeperiode er 8-20 sekund.

Se også

Dønninger
Sommerdønninger. Foto: Einar Egeland.

Dønning (eng. swell) er lange bølger som er generert av et fjerntliggende værsystem og som derfor er uavhengig av den lokale vinden. Dønning kan vandre over store avstander.

Beskrivelse

Dønningperioden oppgitt som "swell period" og er markert med sjøgrønn stiplet linje. Illustrasjon: met.no

Siden bølger beveger seg med forskjellig hastighet (er dispersive) vil langperiodiske bølger forflytte seg raskere enn kortere, mer høyfrekvente bølger. Etter en tid "sorteres" derfor bølgene etter Bølgelengden og får en svært periodisk form. Bølgelengden til dønning kan være flere hundre meter. Typisk bølgeperiode er 8-20 sekund.

Se også

Dønningperiode
Eksempler på skipsobservasjoner. Illustrasjon: met.no

Bølgeperioder er tiden i sekunder fra en bølgetopp til neste bølgetopp "passerer" på samme sted.

Bruksområde

I værobservasjoner fra skip blir også bølgeperiode og dønningperiode rapportert.

Se også

Dønningperioder
Eksempler på skipsobservasjoner. Illustrasjon: met.no

Bølgeperioder er tiden i sekunder fra en bølgetopp til neste bølgetopp "passerer" på samme sted.

Bruksområde

I værobservasjoner fra skip blir også bølgeperiode og dønningperiode rapportert.

Se også

E
EIS

European Ice Services (EIS) er en organisasjon som jobber for å forbedre den operasjonelle iskartleggingen og isvarslingen i Polhavet og Østersjøen.

Innhold

Beskrivelse

EIS ønsker også å bidra til å øke samfunnets oppmerksomhet omkring isproblematikk i de deler av Europas havområder som berøres av havis. Havisens rolle i klimaprosessene, ikke minst når det gjelder klimaendringer, skal også studeres.

Samarbeid

EIS ble stiftet i 2007 er en samarbeidsorganisasjon mellom Danmarks Meteorologiske Institutt, Finsk institutt for marin forskning og Meteorologisk institutt i Norge. EIS vil samarbeide med North American Ice Service, særlig når det gjelder bruk av satellitter til å kartlegge isforholdene i Arktis.

Eksterne lenker

Se også

ENSO

ENSO står for El Niño Southern Oscillation, som omfatter både El Niño og La Niña og endringene i Walkersirkulasjonen.

Se også

EPS

Ensembleprognoser eller Ensemble Prediction System (EPS), er et sett med prognoser for samme værsituasjon.

Innhold

Beskrivelse

Prognosene blir delt inn i grupper (clusters) med ulikt antall "medlemmer". Fordelingen brukes for å beregne sannsynligheten for at ulike værtyper skal inntreffe. Beregningene krever enorm regnekapasitet og de fleste europeiske landene deler på utgiftene gjennom medlemsorganisasjonen ECMWF.

Eksempel

Hvis f.eks. 20 av 50 simuleringer ligner hverandre, mens de øvrige 30 spriker i alle retninger, kan man si at de 20 gir den mest sannsynlige værutviklingen. Kanskje gir alle prognosene svak vind eller oppholdsvær, selv om alt annet spriker. Det gir verdifull informasjon for mange brukere.

Se også

Eksterne lenker

ESA

ESA står for European Space Agency eller på norsk; Den europeiske romfartsorganisajon.

Beskrivelse

Formålet til organisasjonen er å forme utviklingen av Europas romkompetanse og sikre at investeringer i rommet gavner innbyggerne i Europa. En av oppgavene ESA har påtatt seg, er å utvikle og utplassere meteorologiske satellitter i rommet.

Samarbeid

ESA består av 17 europeiske land.

Eksterne lenker

EUMETNET

EUMETNET er en samarbeidsorganisasjon som består av de nasjonale meteorologiske instituttene i Europa.

Beskrivelse

Været kjenner ingen grenser og det verdensomspennende meteorlogiske samarbeidet er godt utbygd gjennom FN-organet WMO.EUMETNET har som oppgave å utvide samarbeidet på meteorologiområdet i Europa. Dette arbeidet spenner vidt, og omhandler observasjonssystemer, datapolitikk (databaser, databehandling og dataformidling), meteorologiske produkter/varsler, forskning og utvikling, opplæring og hjelp/støtte til ikke-medlemmers nasjonale meteorologiske institutt på en ikke-kommersiell basis.

Spesielle program gjennomføres innenfor de forskjellige fagområdene, der hver nasjon bidrar forholdsvis når det gjelder innsats og ressurser. Et eksempel på et samarbeidsprosjekt er MeteoAlarm.

EUMETNET skal samordne sine aktiviteter med andre europeiske organisasjoner innenfor meteorologiområdet, se lenkene under.


Eksterne lenker

EUMETNET

ECMWF

EUMETSAT

EUMETSAT

EUMETSAT står for European Organisation for the eploitation of meteorological satellites og er en internasjonal organisasjon med formål å utnytte informasjon fra meteorologiske satellitter.

Innhold

Beskrivelse

EUMETSAT er ansvarlig for satellittene 6, 8 og 9 over Europa og Afrika, og Meteosat 5 og 7 over Det indiske hav. I oktober 2006 skjøt man opp den første euroepiske polarbanesatellitten fra Baikonour i Kasakstan. Satellitten er den første i en serie på tre, som skal forsyne meteorologer og forskere med data fram til år 2020.

MetOp-satellittene er utviklet via et samarbeid mellom EUMETSAT og ESA, med EADS Astrium som hovedkontraktør.

Samarbeid

Organisasjonen har 22 medlemsstater og 6 samarbeidsstater i Europa, hvor Norge er ett av medlemslandene.

Dybdestoff

I mer enn 25 år har organisasjonen forsynt Europa med en strøm av data til bruk i værvarsling og globale klimastudier. For tiden er det Meteosat 8 som sender oss data, mens Meteosat 9 ble skutt opp 21. desember 2005. Rekken av europeiske satellitter har bidratt til at værvarslene blir stadig bedre, og har gitt forskerne en stadig bedre kunnskap når det gjelder klimaspørsmål.

En stadig mer avansert teknologi har skapt ditto avanserte behov for meteorologiske data. I denne forbindelse har EUMETSAT og dens samarbeidspartnere utviklet en ny generasjon meteorologiske satellitter; Meteosat Second Generation.

Den nye generasjonen er designet for å kunne gi bedre bilder med høyere oppløsning, raskere enn tidligere. I dag overfører satellittene bilder av jordoverflaten, skyer og atmosfæriske fenomener, med en oppløsning på 1 km (3 km for infrarøde stråler), i 15 minutters sekvenser. Det er foreløpig planlagt oppskyting av ytterligere to Meteosat-satellitter; Meteosat 10 og 11. Dette vil gi Europa satellittdekning fram til 2018.

Se også

Eksterne lenker

Edward Lorenz

Edward Norton Lorenz (1917-2008) var en amerikansk meteorolog som innførte begrepet sommerfugleffekt innen kaosteorien.

Bakgrunn

Lorenz var opprinnelig matematiker. Han startet sin meteorologkarriere under 2. verdenskrig, da U.S. Army Air Corps tok ham inn som værvarsler. Etter krigen fortsatte han å studere meteorologi ved Massachusetts Institute of Technology (MIT), hvor han senere også tok en doktorgrad og ble utnevnt til professor. Lorenz pensjonerte seg i 1987, men fortsatt sine atmosfæriske studier også i tida etterpå.

Se også

Eksterne lenker

Edward Norton Lorenz

Edward Norton Lorenz (1917-2008) var en amerikansk meteorolog som innførte begrepet sommerfugleffekt innen kaosteorien.

Bakgrunn

Lorenz var opprinnelig matematiker. Han startet sin meteorologkarriere under 2. verdenskrig, da U.S. Army Air Corps tok ham inn som værvarsler. Etter krigen fortsatte han å studere meteorologi ved Massachusetts Institute of Technology (MIT), hvor han senere også tok en doktorgrad og ble utnevnt til professor. Lorenz pensjonerte seg i 1987, men fortsatt sine atmosfæriske studier også i tida etterpå.

Se også

Eksterne lenker

Effektiv temperatur
Vinden føles kaldere enn hva termometeret viser... Foto: Heidi Lippestad/met.no

Følt temperatur eller effektiv temperatur, sier noe om hvor mye (eller lite) varme menneskekroppen må avgi til lufta, når det er vind eller høy luftfuktighet.

Innhold

Beskrivelse

Følt temperatur er ikke en reell temperatur som kan måles med et termometer, men en måte å tallfeste den kombinerte effekten av vind eller høy luftfuktighet med temperatur slik at vi kan handle fornuftig.

Vind og luftfuktighet påvirker varmefølelsen til kroppen. Er det mye vind, føles det kaldere enn hva termometeret viser. Er det høy luftfuktighet og varmt, kjennes det varmere ut enn når lufta er tørr.

Vind

Kroppen avkjøles raskere når det blåser. Termometeret måler luftmolekylenes "energitilstand" og denne er den samme om det er vindstille eller om det blåser. Men hvordan huden vår reagerer, hvor stort varmetapet fra kroppen vår er, er blant annet avhengig av vinden.

En tykk ullgenser kan holde oss varm når det er vindstille og vi står stille. Begynner det å blåse eller kjører vi på ski ned en bratt bakke, vil den varme lufta som fins inne i genseren og som virker som isolasjon mot de kalde omgivelsene, bli fjernet. Det kommer kald luft inn mot huden og vi begynner å fryse. Kroppen taper varme til lufta. Er huden våt eller klærne fuktige, vil fordamping av denne fuktigheten også føre til varmetap. Vind vil føre til økt fordamping og dermed økt avkjøling.

For å gi en indikasjon på hvor stort varmetapet er når det blåser, kan en bruke en avkjølingsindeks som sammenligner varmetapet en får når det blåser ved ulike temperaturer, sammenlignet med tilsvarende varmetap i vindstille luft.

Luftfuktighet

Luftfuktigheten påvirker varmetransporten ut av kroppen. Når temperaturen er høy, vil kroppen prøve å kjøle seg ned gjennom svette. Kroppen holdes avkjølt fordi svetten fordamper og trekker varmeenergi ut av kroppen. Når det er høy relativ fuktighet, og lufta begynner å nærme seg metningspunktet, vil det gå tregere å fordampe bort svetten. Kroppen har vanskeligere for å holde seg avkjølt og vil prøve å produsere mer svette. Det fører til at ubehaget blir større. For å gi en indikasjon på hvor varmt kroppen føler at det er, når det er høy luftfuktighet, brukes ofte en varmeindeks.

Når temperaturen er lav, er vanndampmengden lufta kan inneholde mye lavere. Mange mener at fuktig, rå luft ved sjøen om vinteren kjennes like kald ut som tørr luft på innlandet, selv om lufttemperaturen i innlandet kan være betydelig lavere. Altså at kald luft ved en viss temperatur oppleves enda kjøligere hvis det er høy relativ fuktighet. Ved kuldegrader kan forskjellene i varmekapasitet og varmeledningsevne mellom tørr og fuktig luft maksimalt være i størrelsesorden noen promille. Disse egenskapene ved lufta kan derfor ikke forklare noen forskjell i følt kulde.

Er det ispartikler eller tåkedråper i lufta, vil disse kunne smelte eller fordampe ved kontakt med hud og klær og ta varme fra kroppen. Det er uklart om det kan finnes andre mekanismer som gjør at luftfuktigheten kan påvirke avkjølingen av kroppen ved lave temperaturer.

Se også

Eksobasen

Eksobasen (også kalt baropausen eller termopausen) er overgangen mellom termosfæren og eksosfæren, ca 400-500 km over Jordas overflate.

Se også

Eksosfaeren

Eksosfæren er sjiktet i Jordas atmosfære over termosfæren, dvs. over 400-500 km høyde (eksobasen).

Dybdestoff

Eksosfæren domineres av atomært hydrogen, helium og oksygen. Sammensetningen påvirkes av solaktiviteten. Massetettheten i høydenivåene til polarbanesatellitter (ca 800 km) varierer for eksempel så mye med solaktiviteten at det påvirker satellittbanene, på grunn av endret friksjon. Høyere friksjon trekker satellittene nedover til områder med enda høyere friksjon, slik at levetiden reduseres.

Se også

Eksosfæren

Eksosfæren er sjiktet i Jordas atmosfære over termosfæren, dvs. over 400-500 km høyde (eksobasen).

Dybdestoff

Eksosfæren domineres av atomært hydrogen, helium og oksygen. Sammensetningen påvirkes av solaktiviteten. Massetettheten i høydenivåene til polarbanesatellitter (ca 800 km) varierer for eksempel så mye med solaktiviteten at det påvirker satellittbanene, på grunn av endret friksjon. Høyere friksjon trekker satellittene nedover til områder med enda høyere friksjon, slik at levetiden reduseres.

Se også

Ekstreme verdier

Ekstremverdier er ytterpunktene av klimaet på ett sted.

Innhold

Beskrivelse

En viktig klimainformasjon er informasjon om ekstreme værbegivenheter. Dette gjelder både observerte og beregnede verdier. Observerte ekstremverdier er som oftest enkeltobservasjoner av for eksempel maksimums- og minimumstemperaturer og høyeste nedbørmengder. Størrelsen på disse er avhengige av hvor lenge en observasjonsstasjon har vært i drift.

Eksempler

I Norge har vi heldigvis sjelden virkelig ekstremt vær når vi ser det i verdensmålestokk, men likevel kan også norsk ekstremt vær på meget brutale måter vise hvilke enorme krefter som værsystemene har.

+15ºC i januar høres mye ut for de fleste steder i Norge, men har det vært varmere enn det? Hva er det kaldeste vi har målt i Norge? Svar på disse spørsmålene ligger i ekstremverdiene som er målt.

Bruksområde

Når observasjonsrekken er lang nok, kan man ved hjelp av statistiske metoder beregne hvilke verdier som for eksempel i gjennomsnitt overskrides hvert 100 år eller hvert 1000 år. Det vil si at man kan si hvor ofte en verdi forekommer, men ikke akkurat når den vil komme. Dette er en viktig forskjell mellom et værvarsel og en klimainformasjon.

Se også

Ekstremer

Ekstremverdier er ytterpunktene av klimaet på ett sted.

Innhold

Beskrivelse

En viktig klimainformasjon er informasjon om ekstreme værbegivenheter. Dette gjelder både observerte og beregnede verdier. Observerte ekstremverdier er som oftest enkeltobservasjoner av for eksempel maksimums- og minimumstemperaturer og høyeste nedbørmengder. Størrelsen på disse er avhengige av hvor lenge en observasjonsstasjon har vært i drift.

Eksempler

I Norge har vi heldigvis sjelden virkelig ekstremt vær når vi ser det i verdensmålestokk, men likevel kan også norsk ekstremt vær på meget brutale måter vise hvilke enorme krefter som værsystemene har.

+15ºC i januar høres mye ut for de fleste steder i Norge, men har det vært varmere enn det? Hva er det kaldeste vi har målt i Norge? Svar på disse spørsmålene ligger i ekstremverdiene som er målt.

Bruksområde

Når observasjonsrekken er lang nok, kan man ved hjelp av statistiske metoder beregne hvilke verdier som for eksempel i gjennomsnitt overskrides hvert 100 år eller hvert 1000 år. Det vil si at man kan si hvor ofte en verdi forekommer, men ikke akkurat når den vil komme. Dette er en viktig forskjell mellom et værvarsel og en klimainformasjon.

Se også

Ekstremvarsel
Ekstremværet Tuva observert fra Jæren. Foto: Einar Egeland.

Et ekstremvarsel er et spesielt værvarsel som omhandler farlig vær. I Norge er det Meteorologisk institutt som kan sende ut varsel om ekstremvær.

En sjelden gang kan været bli en fare for liv og verdier, dersom samfunnet ikke er forberedt. Sender Meteorologisk institutt ut et varsel om farlig vær i forkant, kan man sette i gang tiltak som reduserer ødeleggelsene. Varsel om "ekstremvær" utarbeides etter er en egen beredskapsplan.

Innhold

Navnsetting av ekstremvær

Det skal alltid være klart og tydelig hvilken værhendelse det snakkes om, derfor får ekstremværene navn. Ved å navngi ekstremværene letter det kommunikasjonen mellom meteorologer, myndigheter og allmennheten, både i forkant, under og etter et ekstremvær.

Meteorologisk institutt har sendt ut mellom ett og åtte ekstremvarsler i året. Se navneliste over norske ekstremvær.

Kriterier for å sende ut ekstremværvarsel

Værfenomener som kan forårsake et ekstremværvarsel er:

  • Sterk vind, som ekstremværet Dagmar
  • Store nedbørmengder, som ekstremværet Petra
  • Høy vannstand og bølger, som ekstremværet Berit

Det er ikke bare værtypen, men også området som rammes, som avgjør om det skal sendes ekstremværvarsel. Det sendes bare ut når det rammer et større område, som et fylke. Vinden må også være sterkere i Troms før det sendes ut ekstremvarsel, enn i fylker på Østlandet, fordi infrastrukturen tåler tøffere værforhold lang vestkysten og i Nord-Norge enn på Østlandet.

Bakgrunn

Nyttårsaften 1991 varslet Meteorologisk institutt vind av orkans styrke i Møre og Romsdal neste dag. Få registrerte dette værvarselet og ødeleggelsene ble store da uværet slo til. Både allmennheten og myndighetene var uforberedt, ingen beredskap og skadeforebyggende tiltak var satt i gang for raskt å kunne bøte på de store skadene på infrastruktur og bygninger. Utrolig nok gikk ingen menneskeliv tapt.

Denne hendelsen viste at gode værvarsler formidlet gjennom allmennkringkasting (radio og TV) ikke alltid er tilstrekkelig til å få samfunnet til å reagere når farlig vær er i vente. I etterkant av nyttårsorkanen 1. januar 1992 ble det derfor utarbeidet en varslingsplan for ekstreme værhendelser. Planen ble tatt i bruk i 1994 og har siden vist seg å være et godt hjelpemiddel for myndighetene når det gjelder å begrense materielle skader og redde liv.

Dybdestoff

I Norge har Meteorologisk institutt har ansvar for en beredskapsplan for varsling av ekstreme værhendelser. Planen sørger for at de riktige instansene er forberedt når været slår til, slik at samfunnets infrastruktur i størst mulig grad kan opprettholdes. I varslingsplanen inngår en liste over navn som brukes fortløpende for å identifisere de forskjellige ekstremværhendelsene. Hensikten med navnsettingen er å lette kommunikasjonen mellom myndigheter og meteorolog, slik at ikke misforståelser oppstår.

De to hovedredningssentralene og Flomvarslingstjenesten ved Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er de første mottakere av et ekstremværvarsel (e-post og sms). Deretter spres varselet videre til:

  • Justisdepartementet - beredskap
  • Beredskapskontorene til Fylkesmennene i de fylkene som rammes av været - beredskap
  • Politimyndigheten i det aktuelle området – i tilfelle evakuering
  • Kommunale etater i det aktuelle området – for å sikre verdier
  • Etater som har nasjonalt ansvar for kommunikasjon (vei, jernbane) og el-forsyning
  • Media – for å varsle allmennheten

Andre lenker

Ekstremverdier

Ekstremverdier er ytterpunktene av klimaet på ett sted.

Innhold

Beskrivelse

En viktig klimainformasjon er informasjon om ekstreme værbegivenheter. Dette gjelder både observerte og beregnede verdier. Observerte ekstremverdier er som oftest enkeltobservasjoner av for eksempel maksimums- og minimumstemperaturer og høyeste nedbørmengder. Størrelsen på disse er avhengige av hvor lenge en observasjonsstasjon har vært i drift.

Eksempler

I Norge har vi heldigvis sjelden virkelig ekstremt vær når vi ser det i verdensmålestokk, men likevel kan også norsk ekstremt vær på meget brutale måter vise hvilke enorme krefter som værsystemene har.

+15ºC i januar høres mye ut for de fleste steder i Norge, men har det vært varmere enn det? Hva er det kaldeste vi har målt i Norge? Svar på disse spørsmålene ligger i ekstremverdiene som er målt.

Bruksområde

Når observasjonsrekken er lang nok, kan man ved hjelp av statistiske metoder beregne hvilke verdier som for eksempel i gjennomsnitt overskrides hvert 100 år eller hvert 1000 år. Det vil si at man kan si hvor ofte en verdi forekommer, men ikke akkurat når den vil komme. Dette er en viktig forskjell mellom et værvarsel og en klimainformasjon.

Se også

Ekstremvær
Ekstremværet Tuva observert fra Jæren. Foto: Einar Egeland.

Et ekstremvarsel er et spesielt værvarsel som omhandler farlig vær. I Norge er det Meteorologisk institutt som kan sende ut varsel om ekstremvær.

En sjelden gang kan været bli en fare for liv og verdier, dersom samfunnet ikke er forberedt. Sender Meteorologisk institutt ut et varsel om farlig vær i forkant, kan man sette i gang tiltak som reduserer ødeleggelsene. Varsel om "ekstremvær" utarbeides etter er en egen beredskapsplan.

Innhold

Navnsetting av ekstremvær

Det skal alltid være klart og tydelig hvilken værhendelse det snakkes om, derfor får ekstremværene navn. Ved å navngi ekstremværene letter det kommunikasjonen mellom meteorologer, myndigheter og allmennheten, både i forkant, under og etter et ekstremvær.

Meteorologisk institutt har sendt ut mellom ett og åtte ekstremvarsler i året. Se navneliste over norske ekstremvær.

Kriterier for å sende ut ekstremværvarsel

Værfenomener som kan forårsake et ekstremværvarsel er:

  • Sterk vind, som ekstremværet Dagmar
  • Store nedbørmengder, som ekstremværet Petra
  • Høy vannstand og bølger, som ekstremværet Berit

Det er ikke bare værtypen, men også området som rammes, som avgjør om det skal sendes ekstremværvarsel. Det sendes bare ut når det rammer et større område, som et fylke. Vinden må også være sterkere i Troms før det sendes ut ekstremvarsel, enn i fylker på Østlandet, fordi infrastrukturen tåler tøffere værforhold lang vestkysten og i Nord-Norge enn på Østlandet.

Bakgrunn

Nyttårsaften 1991 varslet Meteorologisk institutt vind av orkans styrke i Møre og Romsdal neste dag. Få registrerte dette værvarselet og ødeleggelsene ble store da uværet slo til. Både allmennheten og myndighetene var uforberedt, ingen beredskap og skadeforebyggende tiltak var satt i gang for raskt å kunne bøte på de store skadene på infrastruktur og bygninger. Utrolig nok gikk ingen menneskeliv tapt.

Denne hendelsen viste at gode værvarsler formidlet gjennom allmennkringkasting (radio og TV) ikke alltid er tilstrekkelig til å få samfunnet til å reagere når farlig vær er i vente. I etterkant av nyttårsorkanen 1. januar 1992 ble det derfor utarbeidet en varslingsplan for ekstreme værhendelser. Planen ble tatt i bruk i 1994 og har siden vist seg å være et godt hjelpemiddel for myndighetene når det gjelder å begrense materielle skader og redde liv.

Dybdestoff

I Norge har Meteorologisk institutt har ansvar for en beredskapsplan for varsling av ekstreme værhendelser. Planen sørger for at de riktige instansene er forberedt når været slår til, slik at samfunnets infrastruktur i størst mulig grad kan opprettholdes. I varslingsplanen inngår en liste over navn som brukes fortløpende for å identifisere de forskjellige ekstremværhendelsene. Hensikten med navnsettingen er å lette kommunikasjonen mellom myndigheter og meteorolog, slik at ikke misforståelser oppstår.

De to hovedredningssentralene og Flomvarslingstjenesten ved Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er de første mottakere av et ekstremværvarsel (e-post og sms). Deretter spres varselet videre til:

  • Justisdepartementet - beredskap
  • Beredskapskontorene til Fylkesmennene i de fylkene som rammes av været - beredskap
  • Politimyndigheten i det aktuelle området – i tilfelle evakuering
  • Kommunale etater i det aktuelle området – for å sikre verdier
  • Etater som har nasjonalt ansvar for kommunikasjon (vei, jernbane) og el-forsyning
  • Media – for å varsle allmennheten

Andre lenker

Ekstremværvarsel
Ekstremværet Tuva observert fra Jæren. Foto: Einar Egeland.

Et ekstremvarsel er et spesielt værvarsel som omhandler farlig vær. I Norge er det Meteorologisk institutt som kan sende ut varsel om ekstremvær.

En sjelden gang kan været bli en fare for liv og verdier, dersom samfunnet ikke er forberedt. Sender Meteorologisk institutt ut et varsel om farlig vær i forkant, kan man sette i gang tiltak som reduserer ødeleggelsene. Varsel om "ekstremvær" utarbeides etter er en egen beredskapsplan.

Innhold

Navnsetting av ekstremvær

Det skal alltid være klart og tydelig hvilken værhendelse det snakkes om, derfor får ekstremværene navn. Ved å navngi ekstremværene letter det kommunikasjonen mellom meteorologer, myndigheter og allmennheten, både i forkant, under og etter et ekstremvær.

Meteorologisk institutt har sendt ut mellom ett og åtte ekstremvarsler i året. Se navneliste over norske ekstremvær.

Kriterier for å sende ut ekstremværvarsel

Værfenomener som kan forårsake et ekstremværvarsel er:

  • Sterk vind, som ekstremværet Dagmar
  • Store nedbørmengder, som ekstremværet Petra
  • Høy vannstand og bølger, som ekstremværet Berit

Det er ikke bare værtypen, men også området som rammes, som avgjør om det skal sendes ekstremværvarsel. Det sendes bare ut når det rammer et større område, som et fylke. Vinden må også være sterkere i Troms før det sendes ut ekstremvarsel, enn i fylker på Østlandet, fordi infrastrukturen tåler tøffere værforhold lang vestkysten og i Nord-Norge enn på Østlandet.

Bakgrunn

Nyttårsaften 1991 varslet Meteorologisk institutt vind av orkans styrke i Møre og Romsdal neste dag. Få registrerte dette værvarselet og ødeleggelsene ble store da uværet slo til. Både allmennheten og myndighetene var uforberedt, ingen beredskap og skadeforebyggende tiltak var satt i gang for raskt å kunne bøte på de store skadene på infrastruktur og bygninger. Utrolig nok gikk ingen menneskeliv tapt.

Denne hendelsen viste at gode værvarsler formidlet gjennom allmennkringkasting (radio og TV) ikke alltid er tilstrekkelig til å få samfunnet til å reagere når farlig vær er i vente. I etterkant av nyttårsorkanen 1. januar 1992 ble det derfor utarbeidet en varslingsplan for ekstreme værhendelser. Planen ble tatt i bruk i 1994 og har siden vist seg å være et godt hjelpemiddel for myndighetene når det gjelder å begrense materielle skader og redde liv.

Dybdestoff

I Norge har Meteorologisk institutt har ansvar for en beredskapsplan for varsling av ekstreme værhendelser. Planen sørger for at de riktige instansene er forberedt når været slår til, slik at samfunnets infrastruktur i størst mulig grad kan opprettholdes. I varslingsplanen inngår en liste over navn som brukes fortløpende for å identifisere de forskjellige ekstremværhendelsene. Hensikten med navnsettingen er å lette kommunikasjonen mellom myndigheter og meteorolog, slik at ikke misforståelser oppstår.

De to hovedredningssentralene og Flomvarslingstjenesten ved Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er de første mottakere av et ekstremværvarsel (e-post og sms). Deretter spres varselet videre til:

  • Justisdepartementet - beredskap
  • Beredskapskontorene til Fylkesmennene i de fylkene som rammes av været - beredskap
  • Politimyndigheten i det aktuelle området – i tilfelle evakuering
  • Kommunale etater i det aktuelle området – for å sikre verdier
  • Etater som har nasjonalt ansvar for kommunikasjon (vei, jernbane) og el-forsyning
  • Media – for å varsle allmennheten

Andre lenker

Ekvator

Ekvator er en tenkt linje (sirkel) rundt Jorda midtveis mellom polene.

Legger vi et plan gjennom denne sirkelen, vil dette planet stå vinkelrett på Jordas rotasjonsakse. Ekvator deler Jordas overflate inn i den nordlige og sørlige halvkule. Breddegraden ved ekvator er 0° pr. definisjon.

Ekvatorialbeltet

Ekvatorialbeltet er beltet langs ekvator der passatvindbeltene møtes.

Ekvipotensiell temperatur

Ekvivalent potensiell temperatur er en tenkt temperatur som lufta et stykke over bakken ville fått, hvis den ble senket ned til havnivå samtidig som all fuktighet ble kondensert til vann.

Beskrivelse

Når vann fordamper til vanndamp, bruker en energi. Når vanndamp kondenserer til vann, frigjøres energi. Ekvivalent potensiell temperatur er derfor en størrelse som tar hensyn til den potensielle energien som ligger i selve vanndampen.

Siden luftas tetthet er avhengig av trykk, temperatur og fuktighet, er dette også en temperaturverdi som indikerer luftas tetthet. Når man kan se bort i fra trykket og luftfuktigheten ved å bruke ekvivalent potensiell temperatur, er det lettere å sammenligne tettheten til luftmassene. Ekvivalent potensiell temperatur brukes derfor hyppig av meteorologene til å finne fronter, siden frontene oppstår der det er tetthetsforskjeller.

Eksempel

Man må her tenke seg fuktig luft med en gitt temperatur et stykke over bakkenivå, f.eks. 5°C 1500 m.o.h. Hvis all fuktigheten kondenserer og faller ut som regn, vil det bli frigjort energi (se vannets kretsløp). Hvis denne energien i sin helhet brukes til å varme opp den gjenværende tørre lufta, får vi såkalt ekvivalent temperatur, f.eks. 7°C.

Ekvivalent potensiell temperatur får vi ved å regne oss langs tørr-adiabaten ned til havnivå (ca 1°C/100m), dvs. 15°C/1500m. Ekvivalent potensiell temperatur i dette tilfellet er altså 7°C + 15°C = 22°C. I et radiosondediagram vil dette være en ganske enkel oppgave. Energien som kan frigjøres gjennom kondensasjon/nedbør kalles for øvrig latent varme før den blir frigjort.

Se også

Ekvivalent potensiell temperatur

Ekvivalent potensiell temperatur er en tenkt temperatur som lufta et stykke over bakken ville fått, hvis den ble senket ned til havnivå samtidig som all fuktighet ble kondensert til vann.

Beskrivelse

Når vann fordamper til vanndamp, bruker en energi. Når vanndamp kondenserer til vann, frigjøres energi. Ekvivalent potensiell temperatur er derfor en størrelse som tar hensyn til den potensielle energien som ligger i selve vanndampen.

Siden luftas tetthet er avhengig av trykk, temperatur og fuktighet, er dette også en temperaturverdi som indikerer luftas tetthet. Når man kan se bort i fra trykket og luftfuktigheten ved å bruke ekvivalent potensiell temperatur, er det lettere å sammenligne tettheten til luftmassene. Ekvivalent potensiell temperatur brukes derfor hyppig av meteorologene til å finne fronter, siden frontene oppstår der det er tetthetsforskjeller.

Eksempel

Man må her tenke seg fuktig luft med en gitt temperatur et stykke over bakkenivå, f.eks. 5°C 1500 m.o.h. Hvis all fuktigheten kondenserer og faller ut som regn, vil det bli frigjort energi (se vannets kretsløp). Hvis denne energien i sin helhet brukes til å varme opp den gjenværende tørre lufta, får vi såkalt ekvivalent temperatur, f.eks. 7°C.

Ekvivalent potensiell temperatur får vi ved å regne oss langs tørr-adiabaten ned til havnivå (ca 1°C/100m), dvs. 15°C/1500m. Ekvivalent potensiell temperatur i dette tilfellet er altså 7°C + 15°C = 22°C. I et radiosondediagram vil dette være en ganske enkel oppgave. Energien som kan frigjøres gjennom kondensasjon/nedbør kalles for øvrig latent varme før den blir frigjort.

Se også

El Nino
Animasjonen viser avvik fra normal temperaturfordeling i Stillehavet. Illustrasjon: NOAA/met.no

El Niño er et havfenomen i Sør-Amerika som oppstår med 2-7 års mellomrom når havet utenfor Peru og Equador blir unormalt varmt.

Innhold

Beskrivelse

Vanligvis er dette området rikt på fisk fordi kalde vannmasser som stiger opp fra dypet bringer med seg næringsrikt vann. Under en El Niño-episode forsvinner det næringsrike vannet, vannmassene blir unormalt varme, og fisket slår feil. I disse periodene opplever man også uvanlig store nedbørmengder og flommer på Stillehavssiden av Andes.

Siden fenomenet oftest når sitt høydepunkt ved juletider kalte fiskerne det for "El Niño", som en hentydning til Jesusbarnet (el niño betyr "guttebarnet" på spansk).

Svært lenge ble El Niño betraktet som et lokalt værfenomen. Først i begynnelsen av det tjuende århundret forsto forskere at fenomenet utvikler seg på en mye større skala i og med at man fant en sammenheng mellom El Niño og uregelmessigheter i monsun-forholdene i Asia.

Typer

Sirkulasjonen i det ekvatorielle Stillehavet og i atmosfæren over kan skifte mellom ulike regimer:

Det ikke er noen skarpe skiller mellom regimene, men oppdelingen gjøres slik det har vist seg hensiktsmessig.

I havvarslingen

Enkelte varsler av El Niño strekker seg 10 måneder framover i tid, men er svært usikre når de går så langt fram i tid. Varslene som går to til tre måneder fram i tid er erfaringsmessig noenlunde pålitelige med tanke på hvilken retning utviklingen vil ta, men de er langt fra like sikre som "vanlige" værvarsler.

Det er mulig å sjekke de ukentlige oppdateringene om tilstanden i Stillehavet og varslene framover (Weekly ENSO Update) hos NOAA (se lenke under).

Dybdestoff

Under El Niño blir havet varmere i øst (utenfor det amerikanske kontinentet). Konveksjonen svekkes og konveksjonsområdet forskyves fra det vestlige Stillehavet (Indonesia, Australia) og mot det sentrale Stillehavet. Passatvindene, som normalt blåser fra øst mot vest, svekkes.

Endringene i konveksjonsområdet og passatvindene er to sider av hvordan atmosfæresirkulasjonen forandrer seg ved havoverflaten og høyere opp over ekvator. Tenk på dette som en celle med vestgående bevegelse over havet, oppstigning over konveksjonsområdet og østgående returvinder i høyden. Dette fenomenet kalles Walker-sirkulasjon. Walker-sirkulasjonen avtar i styrke under El Niño (og spinner opp farten under La Niña).

De ulike sirkulasjonsregimene avløser hverandre, men varigheten på episoder og pausene mellom dem er ikke konstant. Det er denne karakteren som gjør det vanskelig å varsle El Niño langt fram i tid. En sammenligning: På våre breddegrader domineres sirkulasjonen i lufta av høytrykk og lavtrykk, som kan sies å være en annen type sirkulasjonsregimer. Disse trykksystemene kommer og går, og veksler seg i mellom på en ganske kaotisk måte. (Derfor er det vanskelig å varsle været særlig mye lenger fram i tid enn en uke.) På en liknende måte veksler sirkulasjonen i lufta over det ekvatorielle Stillehavet også på en ganske kaotisk måte, mellom de tre regimene (se over). Den viktige forskjellen er at "kaoset" har en annen tidsskala der, det går mye tregere i og med at det går om lag ett år for at sirkulasjonen skal skifte fra et av regimene til et annet.

Se også

Eksterne lenker

El Niño
Animasjonen viser avvik fra normal temperaturfordeling i Stillehavet. Illustrasjon: NOAA/met.no

El Niño er et havfenomen i Sør-Amerika som oppstår med 2-7 års mellomrom når havet utenfor Peru og Equador blir unormalt varmt.

Innhold

Beskrivelse

Vanligvis er dette området rikt på fisk fordi kalde vannmasser som stiger opp fra dypet bringer med seg næringsrikt vann. Under en El Niño-episode forsvinner det næringsrike vannet, vannmassene blir unormalt varme, og fisket slår feil. I disse periodene opplever man også uvanlig store nedbørmengder og flommer på Stillehavssiden av Andes.

Siden fenomenet oftest når sitt høydepunkt ved juletider kalte fiskerne det for "El Niño", som en hentydning til Jesusbarnet (el niño betyr "guttebarnet" på spansk).

Svært lenge ble El Niño betraktet som et lokalt værfenomen. Først i begynnelsen av det tjuende århundret forsto forskere at fenomenet utvikler seg på en mye større skala i og med at man fant en sammenheng mellom El Niño og uregelmessigheter i monsun-forholdene i Asia.

Typer

Sirkulasjonen i det ekvatorielle Stillehavet og i atmosfæren over kan skifte mellom ulike regimer:

Det ikke er noen skarpe skiller mellom regimene, men oppdelingen gjøres slik det har vist seg hensiktsmessig.

I havvarslingen

Enkelte varsler av El Niño strekker seg 10 måneder framover i tid, men er svært usikre når de går så langt fram i tid. Varslene som går to til tre måneder fram i tid er erfaringsmessig noenlunde pålitelige med tanke på hvilken retning utviklingen vil ta, men de er langt fra like sikre som "vanlige" værvarsler.

Det er mulig å sjekke de ukentlige oppdateringene om tilstanden i Stillehavet og varslene framover (Weekly ENSO Update) hos NOAA (se lenke under).

Dybdestoff

Under El Niño blir havet varmere i øst (utenfor det amerikanske kontinentet). Konveksjonen svekkes og konveksjonsområdet forskyves fra det vestlige Stillehavet (Indonesia, Australia) og mot det sentrale Stillehavet. Passatvindene, som normalt blåser fra øst mot vest, svekkes.

Endringene i konveksjonsområdet og passatvindene er to sider av hvordan atmosfæresirkulasjonen forandrer seg ved havoverflaten og høyere opp over ekvator. Tenk på dette som en celle med vestgående bevegelse over havet, oppstigning over konveksjonsområdet og østgående returvinder i høyden. Dette fenomenet kalles Walker-sirkulasjon. Walker-sirkulasjonen avtar i styrke under El Niño (og spinner opp farten under La Niña).

De ulike sirkulasjonsregimene avløser hverandre, men varigheten på episoder og pausene mellom dem er ikke konstant. Det er denne karakteren som gjør det vanskelig å varsle El Niño langt fram i tid. En sammenligning: På våre breddegrader domineres sirkulasjonen i lufta av høytrykk og lavtrykk, som kan sies å være en annen type sirkulasjonsregimer. Disse trykksystemene kommer og går, og veksler seg i mellom på en ganske kaotisk måte. (Derfor er det vanskelig å varsle været særlig mye lenger fram i tid enn en uke.) På en liknende måte veksler sirkulasjonen i lufta over det ekvatorielle Stillehavet også på en ganske kaotisk måte, mellom de tre regimene (se over). Den viktige forskjellen er at "kaoset" har en annen tidsskala der, det går mye tregere i og med at det går om lag ett år for at sirkulasjonen skal skifte fra et av regimene til et annet.

Se også

Eksterne lenker

Elevation

Elevation er en betegnelse for høyde som brukes i luftfarten om toppen av et jordfast objekts, for eksempel en fjelltopp eller toppen av en mast, høyde over et referansedatum, som regel MSL.

Se også

Energigradtall

Energigradtall eller fyringsgraddager er et mål på oppvarmingsbehovet.

Beskrivelse

Tabellen viser energigradtallet ut fra døgnmiddeltemperaturen. Illustrasjon: met.no

Utgangspunktet for beregning av energigradtall er døgnmiddeltemperaturen. Man antar at det ikke foreligger noe fyringsbehov når døgnmiddeltemperaturen overstiger 17 ºC.

Ligger døgnmiddeltemperaturen på 17 ºC eller høyere, blir energigradtallet 0 (ikke noe fyringsbehov). Ligger døgnmiddeltemperaturen derimot under 17 ºC, legger man til det antall grader som skal til for å komme opp i 17.

Energigradtall for måneder og år får en ved å summere døgntallene.

Dybdestoff

Meteorologisk institutt har utgitt en rapport der en finner normalverdier for energigradtall for samtlige kommuner i landet: Rapport Klima 23, 2002: Energigradtall (pdf-fil).

Se også

Ensembleprognoser

Ensembleprognoser eller Ensemble Prediction System (EPS), er et sett med prognoser for samme værsituasjon.

Innhold

Beskrivelse

Prognosene blir delt inn i grupper (clusters) med ulikt antall "medlemmer". Fordelingen brukes for å beregne sannsynligheten for at ulike værtyper skal inntreffe. Beregningene krever enorm regnekapasitet og de fleste europeiske landene deler på utgiftene gjennom medlemsorganisasjonen ECMWF.

Eksempel

Hvis f.eks. 20 av 50 simuleringer ligner hverandre, mens de øvrige 30 spriker i alle retninger, kan man si at de 20 gir den mest sannsynlige værutviklingen. Kanskje gir alle prognosene svak vind eller oppholdsvær, selv om alt annet spriker. Det gir verdifull informasjon for mange brukere.

Se også

Eksterne lenker

Ettermiddagsbyger

Ettermiddagsbyger brukes mest om byger som dannes over innlandet om sommeren.

Beskrivelse

I instabil luft vil det ofte være skyfritt om natta. Etterhvert som sola kommer høyere på himmelen utover morgenen/formiddagen, vil bakken varmes opp. Det nederste luftlaget nær bakken vil så varmes opp og stige til værs. Det danner seg små cumulus-skyer.

Utover dagen vil disse skyene vokse seg større og kunne utvikle seg til cumulonimbus-skyer, som kan gi nedbør (regn, hagl, torden). De når ofte sitt maksimum i den delen av døgnet bakketemperaturen er høyest, det vil si om ettermiddagen.

Når temperaturmaksimum er nådd, ofte ved 14-15-tida, når sola har begynt å synke, vil bakken gradvis avkjøles. Den bakkenære lufta vil ikke lengre varmes opp, cumulusskyene vil ikke få ny tilførsel av fuktighet nedenfra og de tørker litt etter litt ut. Himmelen klarner opp.

Se også

EuroGOOS

EuroGOOS (GOOS står for The Global Ocean Observing System) er en oseanografisk samarbeidsorganisasjon i Europa.

Beskrivelse

Formålet med EuroGOOS er å utvikle operativ oseanografi i europeiske farvann og nærliggende havområder.

Samarbeid

35 organisasjoner i 18 europeiske land samarbeider om EuroGOOS.

Eksterne lenker

European Ice Services

European Ice Services (EIS) er en organisasjon som jobber for å forbedre den operasjonelle iskartleggingen og isvarslingen i Polhavet og Østersjøen.

Innhold

Beskrivelse

EIS ønsker også å bidra til å øke samfunnets oppmerksomhet omkring isproblematikk i de deler av Europas havområder som berøres av havis. Havisens rolle i klimaprosessene, ikke minst når det gjelder klimaendringer, skal også studeres.

Samarbeid

EIS ble stiftet i 2007 er en samarbeidsorganisasjon mellom Danmarks Meteorologiske Institutt, Finsk institutt for marin forskning og Meteorologisk institutt i Norge. EIS vil samarbeide med North American Ice Service, særlig når det gjelder bruk av satellitter til å kartlegge isforholdene i Arktis.

Eksterne lenker

Se også

Europeisk meteorologisk polarbanesatellitt
EUMETSAT sin planlagte METOP polarbanesatellitt. Illustrasjon: EUMETSAT

MetOp (Europeisk meteorologisk polarbanesatellitt) er en værsatellitt som administrert av EUMETSAT.

Innhold

Beskrivelse

MetOp gjør 14 runder rundt Jorda i døgnet, og dekker dermed jordoverflaten to ganger pr. døgn. Norges plassering på den nordlige halvkule gjør at MetOp-satellitten vil gi ekstra god dekning av norske områder. MetOp A er den første i rekken av tre polarbanesatellitter som skal skytes opp de neste årene:

  • MetOp A ble skutt opp fra Baikonour Cosmodrome i Kazakhstan i oktober 2006.
  • MetOp B skytes opp i 2010.
  • MetOp C skytes opp i 2014.

Det er den russiskproduserte Soyuz ST-raketten som skal ta MetOp ut i verdensrommet og det er beregnet at de tre satellittene til sammen skal være i drift fram til år 2020.

  • MetOp er utviklet i regi av EUMETSAT og Det europeiske romsenteret (ESA) og utviklingen har pågått i åtte år og kostet 19,1 milliarder norske kroner.
  • MetOp er utstyrt med instrumenter fra EUMETSAT, ESA, det franske romsenteret (CNES) og amerikanske US National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA).
  • Dataene fra MetOp skal leses ned i bakkestasjonen til Kongsberg Satellite Services (KSAT)Svalbard og derfra overføres de til EUMETSATs hovedkvarter i Darmstad, Tyskland.
  • MetOp-serien overtar for amerikanske NOAA-satellitter.

Tekniske fakta

  • MetOps egenvekt er 4085 kilo.
  • MetOp er 6,3 meter høy og 2,5 x 2,5 meter bred.
  • MetOp bringer med seg 12 hovedinstrumenter.
  • Et solcellepanel skal gi kraft til hovedinstrumentene.
  • Med solcellepanelet utfoldet vil satellitten være 17,6 x 6,6 x 5 meter.

Instrumenter

MetOp A bringer med seg 12 hovedinstrumenter, hvorav to har annen nytte enn meteorologisk. Et av dem; IASI, er det første instrumentet i sitt slag.

  • IASI (Infrared Atmospheric Sounding Interferometer)
  • ASCAT (Advanced Scatterometer)
  • GOME-2 (Global Ozone Monitoring Experiment-2)
  • MSH (Microwave Humidity Sounder)
  • GRAS (Global navigation satellite systems radio occulation GNSS Receiver for Atmospheric Sounding)
  • AMSU-A1/A2 (Advanced Microwave Sounding Units)
  • HIRS/4 (High Resolution Infrared Sounder)
  • AVHRR (Advanced Very High Resolution Radiometer)
  • A-DCS (Advanced Data Collection System)
  • SEM-2 (Space Environment Monitor)
  • HERITAGE
  • SARP-3 (Search And Rescue Processor)
  • SARR (Search And Rescue Repeater)

Se også

F
F

Fahrenheit (F) er en enhet for temperatur.

Bruksområde

Fahrenheit brukes i noen engelsktalende land og i tidligere engelske kolonier. EU (herunder også UK og Irland) bruker nå Celsius.

Dybdestoff

Ved konvertering fra fahrenheit-grader til celsius-grader brukes formelen C = (5/9) x (F-32). Eks.: 32°F = (5/9) x 0 = 0°C.

Se også

FIR

Flight Information Region (FIR) er en inndeling av luftrommet.

Beskrivelse

Norsk luftrom er inndelt i:

  • Norway FIR
  • Bodø Oceanic FIR

Norway FIR er igjen delt opp i Area of Responsibility (AOR).

Se også

FL

Trykkflate eller flygenivå (Flight Level) (FL) er en tenkt flate i atmosfæren der lufttrykket er likt over hele flaten.

Bruksområde

Flygenivå brukes mye i luftfarten. Flyene måler høyden i trykk ved hjelp av altimetre. For at to fly i samme område skal unngå kollisjon passer flygelederne på at flyene beveger seg i ulike trykkflater (se standardatmosfæren).

Trykkflater brukes også mye i værvarsling for å få et bilde av luftstrømmene i øvre troposfære (se også isohypse).

Se også

FMI

FMI er det finske meteorologiske instituttet.

Se også

Eksterne lenker

FNs klimapanel

FNs klimapanel eller The Intergovernmental Panel of Climate Change (IPCC) består av forskere innen klima og tilgrensende fagområder fra hele verden som skal framskaffe informasjon om årsakene til klimaendringer.

Innhold

Beskrivelse

Klimapanelet ble nedsatt i 1988 av Den meteorologiske verdensorganisasjonen (WMO) og FNs miljøprogram (UNEP) og settes sammen med en ny gruppe forskere for hver rapport. Først utnevenes forskere fra hver av de ulike landene som er med. Deretter jobber forskerne sammen i grupper ut fra sine fagfelt.

Forskerne jobber sammen etter konsensusprinsippet, det vil si at alle medlemmer må være enige om innholdet i rapporten. De vurderer den nyeste vitenskapelige, tekniske og sosio-økonomiske litteratur som er relevant for å forstå risikoen for menneskeskapte klimaendringer og potensielle virkninger, samt mulige tiltak og tilpasninger. Vurderingene skal være objektive og omfatte all relevant litteratur som tilfredsstiller vanlige krav til dokumentasjon i vitenskapelig publisering.

Informasjonen Klimapanelet framskaffer skal være relevant for beslutningstakere, men politisk nøytral. Klimapanelet driver ikke egen forskning eller overvåking av klimarelevante parametere. Involverte fagfolk og institusjoner dekker et vidt spekter innen fagfelt som meteorologi, oseanografi, overvåking, geofysikk, geologi og atmosfærekjemi.

Kjernen i IPCC sitt arbeid er å sammenstille all forskning som er utgitt siden forrige hovedrapport i én rapport. FN har produsert 4 hovedrapporter (i 1990, 1995, 2001 og 2007), som hver består av delrapporter. Delrapport 1 om det vitenskapelige grunnlaget prøver å gi svar på hva som har skjedd og vil skje med klimaet og hva som påvirker denne utviklingen. Denne delrapporten danner hovedgrunnlaget for Klimapanelets konklusjoner omkring menneskeskapt global oppvarming.

Dybdestoff

Det påstås i enkelte fora at store grupper forskere er uenige i IPCC sitt arbeid. En mer korrekt formulering er nok: Noen forskere er uenige i noenav konklusjonene fra FNs Klimapanel. Forklaringen er som følger:

Klimapanelet konkluderer med at det er 90 % sannsynlighet for at det er en sammenheng mellom menneskeskapte klimagassutslipp og global oppvarming de siste 50 årene. 90 % sannsynlighet er en nesten uovertruffen sannsynlighet for en teori i naturvitenskapene. Det er veldig få teorier som finner støtte på et så høyt nivå. Derfor er konklusjonen angående den globale middeltemperaturen nærmest uangripelig.

Teorien om menneskeskapte klimaendringer har holdt seg siden før FNs Klimapanel begynte med sine rapporter på slutten av 1980-årene, og har blitt bekreftet, og tilskrevet stadig høyere sannsynlighet, i hver av de fire rapportene. Men FNs Klimapanel kommer jo med en rekke andre konklusjoner i tillegg, som alle er tillagt et eller annet sannsynlighetsnivå. Disse sannsynlighetsnivåene går for eksempel ned jo mer regional man blir i sine konklusjoner (vi kan ikke si at temperaturutviklingen i Oslo, heller ikke i Norge, er primært menneskeskapt selv om vi kan si det på global og faktisk også kontinental skala). Sannsynlighetsnivået går også typisk ned når man begynner å snakke om nedbør og vind, ikke bare temperatur. Vi er også mindre sikre på mange av effektene av klimaendringene. Med den rivende utviklingen som foregår på modellutvikling, regnekapasitet, prosessforståelse og datagrunnlag er det å forvente at hver ny klimarapport gir en bedre forståelse av klimasystemet og klimaendringer og effektene av dette på regional skala, i flere variable osv.

En skal også være klar over at kritikken mot konklusjonene til FNs klimapanel faktisk går begge veier: Noen hevder at menneskenes innvirkning på klimaet er overvurdert, mens andre mener at den er undervurdert. Konklusjonene fra FNs klimapanel er følgelig mer "midt på treet" enn det man ofte kan få inntrykk av.

Forskning foregår ved at ideer foreslås ("hypoteser formuleres") og testes. Hvis de ikke holder under test må de forkastes. Hypotesen om at de siste 40 til 50 års globale temperaturutvikling hovedsakelig er forårsaket av menneskeskapte klimagassutslipp har vært utsatt for testing ved hjelp av en rekke forskjellige vitenskapelige metoder og angrepsvinkler, av forskere på universiteter og forskningsinstitusjoner verden rundt. Den har alltid bestått testene. Kan den feile engang? Ja, den kan det. Det er ikke veldig sannsynlig, men den kan det.

Delrapport I, som tar for seg den klimavitenskapelige forståelsen av klimaendringene, baserer seg på et grunnlag som omfatter mer enn 5000 forskningsarbeider publisert i vitenskapelige tidsskrift. Selve rapporten er skrevet av 152 forskere. I tillegg deltok 450 forskere som bidragsytende forfattere. Med andre ord har omkring 600 personer med relevant bakgrunn vært involvert i skrivingen. 75 prosent av dem som skrev den fjerde rapporten i 2007 var nye, og deltok ikke ved skrivingen av den tredje hovedrapporten fra 2001. Ca. 600 personer har kommentert de to utkastene i to høringsrunder, og det er behandlet mer enn 30 000 kommentarer. Sammendraget for beslutningstakere er i tillegg godkjent enstemmig av alle av FNs medlemsland som er med i arbeidet, blant disse alle de store landene.

Se også

Eksterne lenker

Fahrenheit

Fahrenheit (F) er en enhet for temperatur.

Bruksområde

Fahrenheit brukes i noen engelsktalende land og i tidligere engelske kolonier. EU (herunder også UK og Irland) bruker nå Celsius.

Dybdestoff

Ved konvertering fra fahrenheit-grader til celsius-grader brukes formelen C = (5/9) x (F-32). Eks.: 32°F = (5/9) x 0 = 0°C.

Se også

Fallvind

Fallvind er en fellesbetegnelse for vind som slår ned fra høyere luftlag, ofte sterk og turbulent.

Beskrivelse

Fallvind kan oppstå på forskjellige måter. I forbindelse med fjellbølger kan luften bli presset ned på lesiden av et fjell og gir sterke og kraftige fallvinder. I forbindelse med kraftige bygeskyer, kan en få sterk og kald fallvind fra den sentrale delen av bygeskyen.

Dybdestoff

Tradisjonelt sett har en forklart fallvind med at tung og kald luft får fart ned fra høyere fjellområder på grunn av tyngdekraften. Denne forklaringen er både forenklet og misvisende, siden fallvind kan oppstå uavhengig av om lufta er tung eller lett. Tyngden i seg selv er derfor ikke den viktigste bidragsyteren til at lufta "faller" ned fra høyden.

Se også

Farenheit

Fahrenheit (F) er en enhet for temperatur.

Bruksområde

Fahrenheit brukes i noen engelsktalende land og i tidligere engelske kolonier. EU (herunder også UK og Irland) bruker nå Celsius.

Dybdestoff

Ved konvertering fra fahrenheit-grader til celsius-grader brukes formelen C = (5/9) x (F-32). Eks.: 32°F = (5/9) x 0 = 0°C.

Se også

Fasit

Fasit til oppgaven på solgangsbris:

  • Arendal: Sørvestlig
  • Bergen: Nordlig
  • Tromsø: Nordøstlig
  • Svenskekysten: Nordvestlig
  • Norkapp-Vardø: Østlig (med tåke!)
Fast is

Fastis (eng. fast ice) er sammenhengende havis som dannes og blir hengende fast til kysten.

Beskrivelse

Fastis kan dannes på stedet ved frysing av sjøvann, men den kan også dannes ved at drivis av en hvilken som helst tykkelse fryser sammen. Fastisens bredde kan være fra noen få meter til mange hundre kilometer ut fra kysten. Hvis fastisen rager mer enn 2 m opp over havflaten, kalles den isshelf. Fastisen kan bli mer enn et år gammel og da kan alderen angis ved at gammel-, toårs-, eller flerårs- settes foran.

Dybdestoff

Fastis er festet til en av disse:

  • Stranden.
  • En isvegg (bre på grunn).
  • En isbarriere (flytende isfront).
  • Grunne banker.
  • Grunnstøtte isfjell.

Vertikale bevegelser kan skje ved forandringer i vannstanden.

Se også

Fastis

Fastis (eng. fast ice) er sammenhengende havis som dannes og blir hengende fast til kysten.

Beskrivelse

Fastis kan dannes på stedet ved frysing av sjøvann, men den kan også dannes ved at drivis av en hvilken som helst tykkelse fryser sammen. Fastisens bredde kan være fra noen få meter til mange hundre kilometer ut fra kysten. Hvis fastisen rager mer enn 2 m opp over havflaten, kalles den isshelf. Fastisen kan bli mer enn et år gammel og da kan alderen angis ved at gammel-, toårs-, eller flerårs- settes foran.

Dybdestoff

Fastis er festet til en av disse:

  • Stranden.
  • En isvegg (bre på grunn).
  • En isbarriere (flytende isfront).
  • Grunne banker.
  • Grunnstøtte isfjell.

Vertikale bevegelser kan skje ved forandringer i vannstanden.

Se også

Fedje
Feet

Fot er et mål for avstand og en fot er lik 30,48 cm.

Bruksområde

I flyværtjenesten er alle vertikale avstander oppgitt i fot, og alle vertikale hastigheter oppgitt i fot per sekund (feet per second) som forkortes fps.

Se også

Fiskebank
Oversiktkart som viser alle fiskebankene Meteorologisk institutt utarbeider varsler for. Illustrasjon: met.no

En fiskebanke er et grunt havområde hvor det samler seg fisk.

Se også

Eksterne lenker

Fiskebanke
Oversiktkart som viser alle fiskebankene Meteorologisk institutt utarbeider varsler for. Illustrasjon: met.no

En fiskebanke er et grunt havområde hvor det samler seg fisk.

Se også

Eksterne lenker

Fiskebankene
Oversiktkart som viser alle fiskebankene Meteorologisk institutt utarbeider varsler for. Illustrasjon: met.no

En fiskebanke er et grunt havområde hvor det samler seg fisk.

Se også

Eksterne lenker

Fiskebanker
Oversiktkart som viser alle fiskebankene Meteorologisk institutt utarbeider varsler for. Illustrasjon: met.no

En fiskebanke er et grunt havområde hvor det samler seg fisk.

Se også

Eksterne lenker

Fiskebanker Vesterålen-Sogn og Fjordane
Fiskebanker i nord
Fiskebanker i sør
Fiskebanker mellom Vesterålen og Hordaland

Se også

Fiskebanker rundt Island og Grønland
Fiskebanker rundt Storbritannia
Fiskefelt

Et fiskefelt er et avgrenset havområde brukt til fiske.

I værvarslingen

Meteorologisk institutt utarbeider varsler for fiskefelt, i tillegg til fiskebanker.

Se også

Fiskefelter

Et fiskefelt er et avgrenset havområde brukt til fiske.

I værvarslingen

Meteorologisk institutt utarbeider varsler for fiskefelt, i tillegg til fiskebanker.

Se også

Fjellbølger
Altocumulus lenticularis som viser fjellbølgeaktivitet i Lofoten 14. september 2009. Foto: Marco Nescher.

Fjellbølger er luft som settes i bølgebevegelse når den strømmer over fjell.

Innhold

Beskrivelse

Vakre fjellbølger i Tromsø 17.12.2010. Foto: Eirik Mikal Samuelsen, met.no

Fjellbølger oppstår når sterk vind blåser over en fjelltopp eller fjellrygg samtidig som luftstrømmen rundt fjelltoppnivået er stabilt sjiktet. Fjellbølger kan forplante seg både horisontal og vertikalt i forhold til fjelltoppen eller fjellryggen. Fjellbølger kan skape mye turbulens fordi de gir opphav til store vindvariasjoner både i rom og tid, og kan derfor være til stor fare for flytrafikken.

Typer

Satellittbilde over Nord-Norge 14. september 2009. De bølgeformede skyene strekker seg fra Lofoten og opp til Finnmark. Illustrasjon: NOAA/met.no

Fjellbølger kan grovt sett klassifiseres inn i to typer og ofte kan virkeligheten være en kombinasjon av begge:

Eksempler

Hvis det er nok fuktighet i lufta, vil bølgebevegelsen kunne komme fram i form av skyer (se figur). Den vanligste skytypen som dannes på grunn av fjellbølger kalles for altocumulus lenticularis.

Se også

Fjære

Fjære eller lavvann er den laveste vannstanden i den daglige variasjonen av tidevann.

Beskrivelse

Tida mellom to lavvann er som for høyvann ca 12 timer og 25 minutter. Fjære opptrer i prinsippet midt mellom to påfølgende høyvann.

Se også

Eksterne lenker

Fjærskyer
Høy cirrus (fibratus) ved Florø. Foto: Asbjørn Aamot.

Cirrus (Ci), også kalt fjærskyer, opptrer i flak eller bånd med et stripet eller trevlet utseende, ofte helt hvite med silkeaktig glans.

Beskrivelse

Cirrus befinner seg i den øvre del av troposfæren. Skyer som er så høyt oppe i atmosfæren består nesten utelukkende av iskrystaller og kan være svært tynne. Skyene danner da et slør det er mulig å se igjennom dem.

  • Cirrusskyer med fallstriper. Et jetfly har nettopp passert over og etterlatt seg en kondensstripe. Foto: Sigmund Tvermyr.

  • Cumulus- og cirrusskyer (bakerst) over Grefsenkollen i Oslo. Foto: met.no

  • Høy cirrus (fibratus) over Florø. Foto: Asbjørn Aamot.

Sett fra satellitt

I et satellittbilde er det forholdsvis lett å kjenne igjen skyer. Høye skyer blir lyse fordi de reflekterer mye sollys samtidig som de stråler ut lite varmestråling. Temperaturen i toppen av skyene er viktig for hvilken farge de får i et RGB-bilde.

Se også

Flakskred
Bilde av flakskred. Foto: Ingvar Tøndel/Statens Vegvesen.

Flakskred er når snøen løsner langs én linje, og en hel fjellside kan løsne og falle ut.

Beskrivelse

Dette er den klart farligste typen snøskred, og i riktig store skred kan enorme snømasser skli ut. Slike skred kan oppnå en svært høy hastighet, og kan gjøre stor skade på terreng, bebyggelse og veg.

Se også

Flau vind
Røros rundt nyttår 2001. Vi kan så vidt se hvilken retning røyken har. Det betyr at det er flau vind. Foto: Arne Lindelien/met.no

Flau vind er betegnelsen på vindstyrke 1 (0,3-1,5 m/s) på Beaufortskalaen.

Se også

Flight Information Region

Flight Information Region (FIR) er en inndeling av luftrommet.

Beskrivelse

Norsk luftrom er inndelt i:

  • Norway FIR
  • Bodø Oceanic FIR

Norway FIR er igjen delt opp i Area of Responsibility (AOR).

Se også

Flight Level

Trykkflate eller flygenivå (Flight Level) (FL) er en tenkt flate i atmosfæren der lufttrykket er likt over hele flaten.

Bruksområde

Flygenivå brukes mye i luftfarten. Flyene måler høyden i trykk ved hjelp av altimetre. For at to fly i samme område skal unngå kollisjon passer flygelederne på at flyene beveger seg i ulike trykkflater (se standardatmosfæren).

Trykkflater brukes også mye i værvarsling for å få et bilde av luftstrømmene i øvre troposfære (se også isohypse).

Se også

Flo

Flo eller høyvann er den høyeste vannstanden i den daglige variasjonen av tidevann.

Beskrivelse

Tida mellom to påfølgende høyvann er ca. 12 timer og 25 minutter, det vil si et halvt månedøgn. Flo følger i prinsippet månens gang rundt jorda, og er sterkest på den sida av jorda der månen er. Det er også flo på motsatt side, men der er virkninga av månen litt svakere, og høyvannet blir derfor litt lavere.

Se også

Eksterne lenker

Flom
Flom i Espeland ved Bergen. Foto: Einar Egeland.

Flom er unormal vannføring eller vannstand i elver og bekker (vassdrag).

Beskrivelse

Flom oppstår særlig om våren ved (rask) snøsmelting i fjellet og/eller ved store nedbørmengder på kort tid. I Norge er det Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) som har ansvaret for å overvåke vannføring og melde/varsle om flomfare.

Meteorologisk institutt bistår NVE med værinformasjon, for eksempel beregning av nedbørmengde i forbindelse med flomfare.

Se også

Eksterne lenker

Flygenivå

Trykkflate eller flygenivå (Flight Level) (FL) er en tenkt flate i atmosfæren der lufttrykket er likt over hele flaten.

Bruksområde

Flygenivå brukes mye i luftfarten. Flyene måler høyden i trykk ved hjelp av altimetre. For at to fly i samme område skal unngå kollisjon passer flygelederne på at flyene beveger seg i ulike trykkflater (se standardatmosfæren).

Trykkflater brukes også mye i værvarsling for å få et bilde av luftstrømmene i øvre troposfære (se også isohypse).

Se også

Flymeteorologi

Flymeteorologi er værvarsler som gjelder luftfarten.

Organisering

I Norge er det Flyværtjenesten som utsteder disse varslene.

Flyværvarsling

Flymeteorologi er værvarsler som gjelder luftfarten.

Organisering

I Norge er det Flyværtjenesten som utsteder disse varslene.

Fokksnø

Fokksnø er snø som har blåst og lagt seg til ro på lesiden av fjell eller fjellrygger.

Se også

Foot

Fot er et mål for avstand og en fot er lik 30,48 cm.

Bruksområde

I flyværtjenesten er alle vertikale avstander oppgitt i fot, og alle vertikale hastigheter oppgitt i fot per sekund (feet per second) som forkortes fps.

Se også

Fordamping

Fordampning skjer når noen molekyler i en flytende væske beveger seg raskere enn andre, og unnslipper væsken til den overliggende luften.

Beskrivelse

Fordampning vil skje helt inntil luften over væsken er blitt mettet av vanndamp. Når vann fordamper, vil molekylene i vanndampen utøve et trykk på atmosfæren, og vil selv bli en del av det totale atmosfæretrykket. Jo større antall molekyler som unnslipper væsken, desto høyere vil vanndamptrykket være. Vanntemperaturen vil i stor grad bestemme muligheten til fordampning. Hvis vannet blir oppvarmet øker molekylenes kinetiske energi, og flere molekyler får mulighet til å unnslippe.

Lufttemperaturen påvirker også fordampningen. Varm luft er i stand til å inneholde mer vanndamp enn kald luft, så fordampningen skjer raskere hvis lufttemperaturen økes. Hvis tørr luft erstatter mettet luft, holdes fordampningsprosessen ved like. Vinden er altså i stand til å påvirke fordampningen. Det er en kjent sak at det er dårlig klestørk på stille dager med fuktig luft, mens en annen dag med like høy fuktighet og vind gir utmerket tørke.

Det er et "paradoks" at tørr luft i Syden, la oss si med lufttemperatur på 40 oC og relativ fuktighet på 11 %, inneholder like mye vann som fuktig luft hos oss med lufttempemperatur 5,5 oC og relativ fuktighet på 90 %.

Se også

Fordampning

Fordampning skjer når noen molekyler i en flytende væske beveger seg raskere enn andre, og unnslipper væsken til den overliggende luften.

Beskrivelse

Fordampning vil skje helt inntil luften over væsken er blitt mettet av vanndamp. Når vann fordamper, vil molekylene i vanndampen utøve et trykk på atmosfæren, og vil selv bli en del av det totale atmosfæretrykket. Jo større antall molekyler som unnslipper væsken, desto høyere vil vanndamptrykket være. Vanntemperaturen vil i stor grad bestemme muligheten til fordampning. Hvis vannet blir oppvarmet øker molekylenes kinetiske energi, og flere molekyler får mulighet til å unnslippe.

Lufttemperaturen påvirker også fordampningen. Varm luft er i stand til å inneholde mer vanndamp enn kald luft, så fordampningen skjer raskere hvis lufttemperaturen økes. Hvis tørr luft erstatter mettet luft, holdes fordampningsprosessen ved like. Vinden er altså i stand til å påvirke fordampningen. Det er en kjent sak at det er dårlig klestørk på stille dager med fuktig luft, mens en annen dag med like høy fuktighet og vind gir utmerket tørke.

Det er et "paradoks" at tørr luft i Syden, la oss si med lufttemperatur på 40 oC og relativ fuktighet på 11 %, inneholder like mye vann som fuktig luft hos oss med lufttempemperatur 5,5 oC og relativ fuktighet på 90 %.

Se også

Forfrysning
En pelskant beskytter godt mot forfrysning. Foto: Heidi Lippestad/met.no

Forfrysning er når hud og underliggende vev utsettes for meget lave temperaturer og fryser.

Innhold

Beskrivelse

Så lang tid tar det å forfryse i minutter (stjerne = usannsynlig med forfrysninger):

Tabell

Undersøk vindavkjølingsfaktoren før du går ut om vinteren! En titt bare på termometeret er ikke nok hvis det blåser. Vær sikker på at du er godt påkledd. Selv en høy indeks kan være farlig hvis utendørsoppholdet varer lenge. Husk at rask bevegelse f.eks. bruk av snøscooter eller utforkjøring på ski i stille luft har samme effekt som om du står stille og det blåser.

Følt temperatur jfr. Vindavkjølingsindeks Faregrad Virkning på kroppen Gode råd
0 til -10 Liten
  • Svakt ubehag.
  • Kle deg varmt med tanke på utendørstemperaturen.
-10 til -25 Moderat
  • Ubehagelig.
  • Bar hud føles kald.
  • Fare for unormal lav kroppstemperatur (hypotermi) ved lengre opphold uten passende beskyttelse.
  • Kle deg varmt.
  • Det er viktig med vindtette ytterplagg.
  • Husk hodeplagg, skjerf og votter.
  • Vær i bevegelse.
-25 til -45 Stor
  • Fare for forfrysninger.
  • Pass på fingre og tær, ansikt (spesielt nese og ører for følelsesløshet og hvitfarge).
  • Fare for unormal lav kroppstemperatur (hypotermi) ved lengre opphold uten passende beskyttelse.
  • Kle deg varmt, helst flere lag med vindtette ytterplagg.
  • Dekk all bar hud, særlig ansikt og hender.
  • Ha på hodeplagg, votter, skjerf. Finlandshette som dekker mye av ansiktet er en lur oppfinnelse.
  • Unngå bar hud mot vinden.
  • Vær i bevegelse.
-45 til -59 Ekstrem
  • Bar hud kan fryse i løpet av minutter.
  • Kontroller ofte ansikt og ekstremiteter for følelsesløshet og hvitfarge (forfrysning).
  • Stor fare for unormal lav kroppstemperatur (hypotermi) ved lengre opphold utendørs.
  • Vær forsiktig! Kle deg meget varmt, flere lag med vindtett plagg ytterst.
  • Dekk all bar hud med passende klesplagg, særlig ansikt og hender.
  • Begrens utendørs aktiviteter til korte perioder.
  • Vær forberedt på å begrense eller avlyse utendørs aktiviteter.
  • Vær i bevegelse hele tiden.
-60 og kaldere Ekstrem
  • Utendørsforholdene er livsfarlige.
  • Bar hud kan fryse på mindre enn to minutter.
  • Hold deg innendørs.

Se også

Eksterne sider

Fot

Fot er et mål for avstand og en fot er lik 30,48 cm.

Bruksområde

I flyværtjenesten er alle vertikale avstander oppgitt i fot, og alle vertikale hastigheter oppgitt i fot per sekund (feet per second) som forkortes fps.

Se også

Francis Beaufort

Sir Francis Beaufort var en britisk admiral (1774-1857) som utviklet en skala for hvordan forskjellige vindhastigheter virket på havoverflaten og seilføringen på seilskutene. Skalaen ble satt opp i 1806 og ble senere overført til forhold på landjorden og på fjellet.

Se også

Eksterne lenker

Frekvensfordeling

Frekvensfordeling gir en beskrivelse av hvor hyppig noe inntreffer.

Friksjonskraft

Friksjonskraft er en kraft som virker i motsatt retning av et legemes bevegelse og skyldes den "bremsende" effekten som kontakten med omgivelsene medfører.

Beskrivelse

Når luft beveger seg over et underlag, vil de nederste luftpartiklene kollidere med "ujevnhetene" til underlaget. Disse ujevnhetene varierer veldig i dimensjon, fra kornaksene i en åker til Himalayas fjellkjeder.

I større eller mindre grad vil underlaget bremse luftas bevegelse nær jordoverflaten, men oppbremsingen vil også forplante seg videre oppover et stykke, avhengig av vindhastighet, luftas stabilitet og underlagets ruhet. Dette kalles "friksjon" og friksjonskraften virker i motsatt retning av bevegelsen.

Friksjonskraften

Friksjonskraft er en kraft som virker i motsatt retning av et legemes bevegelse og skyldes den "bremsende" effekten som kontakten med omgivelsene medfører.

Beskrivelse

Når luft beveger seg over et underlag, vil de nederste luftpartiklene kollidere med "ujevnhetene" til underlaget. Disse ujevnhetene varierer veldig i dimensjon, fra kornaksene i en åker til Himalayas fjellkjeder.

I større eller mindre grad vil underlaget bremse luftas bevegelse nær jordoverflaten, men oppbremsingen vil også forplante seg videre oppover et stykke, avhengig av vindhastighet, luftas stabilitet og underlagets ruhet. Dette kalles "friksjon" og friksjonskraften virker i motsatt retning av bevegelsen.

Friksjonslaget

Grensesjiktet (eng. Atmospheric Boundary Layer) er vanligvis brukt om det nederste sjiktet av troposfæren, der luftstrømmene påvirkes av friksjon mot bakken.

Beskrivelse

Vertikal utstrekning på grensesjiktet varierer fra ca 50-100 m (i stabile forhold med lite vind) til ca 2km (i ustabile forhold med mye vind over ulendt terreng).

Se også

Frisk bris

Frisk bris er betegnelsen på vindstyrke 5 (8,0-10,7 m/s) på Beaufortskalaen.

Se også

Front

En front er skillet mellom en kald og en varm luftmasse.

Innhold

Beskrivelse

Det er aldri den varme lufta som presser bort den kalde, heller ikke i en varmfront. Den kalde lufta trekker seg unna og gir plass til den varme. Vanligvis vil kaldlufta trekke seg saktere unna enn vinden på varmluftsiden skulle tilsi. Det fører til at varmlufta glir over den kalde. Klassiske varmfronter er derfor anafronter. Det er alltid vindhastigheten og vindretningretningen i den kalde luftmassen som avgjør hvilken type front vi har.

Fronter representerer områder hvor luft stiger, og bidrar til å danne skyer og nedbør. Front brukes helst om luftmasseskillet nær bakkenivå, mens frontflate er hele luftmasseskillet mellom bakken og tropopausen. Temperaturskillet i de to luftmassene er mer eller mindre observerbart fra bakken opp til tropopausen (8-15 km over bakken).

Det dannes lett bølger på grenseflaten mellom ulike luftmasser, fordi varm og kald luft har ulik tetthet. En lavtrykkutvikling i en frontsone kan sammenliknes med en bølge på havet (som dannes på grenseflaten mellom hav og luft).

Typer

Dybdestoff: Hastighet

Figuren viser en kaldfronts vindkomponent. Illustrasjon: met.no
Figuren viser hvordan man kan regne seg fram i tid for å finne frontens framtidige hastiget. Illustrasjon: met.no

Hvis vinden er jevn og uten typiske kast, kan kaldfrontenes hastighet grovt estimeres ved å se på vindkomponenten som er vinkelrett på fronten. Hvis det er en varmfront må man se på hastigheten til kaldlufta som fortrenges.

Når vinden er med tydelige vindkast, som ofte er tilfelle etter en kaldfront, må man heller se på vinden i 850hPa (ca 1500 m.o.h.). Lufta bak en kaldfront blir gjerne ustabil, det vil si med luftstrømmer i vertikalretningen. Bevegelsesenergi overføres fra de relativt høye vindhastighetene i 850hPa-nivå til sjiktet nær bakken.

Meteorologene bruker ofte geostrofisk vind som referanse for fronthastigheten. Som tommelfingerregel vil varmfronter og varme okklusjoner bevege seg i 2/3-hastighet i forhold til den geostrofiske vindkomponenten som er vinkelrett på fronten. Kaldfronter og kalde okklusjoner beveger seg med tilnærmet geostrofisk hastighet. Den geostrofiske vinden vil som regel tilta med høyden, til gjengjeld vil vinden i øvre del av troposfæren ligge mer parallelt med frontflaten, slik at komponenten vinkelrett på frontflaten ikke endres så mye.

En annen metode for å anslå fronthastigheten er å se hvor raskt den har beveget seg de siste timene. Dermed kan man regne seg fremover i tid (ekstrapolere). Dette kan bli veldig feil i situasjoner der frontene raskt endrer hastighet.

På grunn av at frontene alltid ligger i et tråg vil det være et vindskjær i frontsonen, og dette vindskjæret gir konvergens nær bakken. Dette forsterker tendensen til stigende luft i den lavere del av troposfæren. Vertikalhastigheten er i størrelsesorden noen centimeter per sekund. Til sammenligning kan vertikalhastigheten i kraftige tordenbyger (cumulonimbus) komme opp i 25m/s.

Dybdestoff: Termalrygg

Figuren viser et typisk isobarmønster ifm. en front. (De røde linjene er isotermer). Illustrasjon: met.no

Når en kaldfront beveger seg østover vil det blåse sørlige (dvs. som regel milde) vinder foran den. Dermed stiger ofte temperaturen i områdene foran fronten (i tillegg til at varmsektoren naturlig hadde høyere temperaturer) og vi får en termalrygg i isotermmønsteret.

På grunn av termalryggen kan temperaturforskjellene før og etter frontpassasjen bli endel større enn den opprinnelige temperaturforskjellen mellom luftmassene skulle tyde på.

Dybdestoff: Skyer og nedbør

Når luftmassene er i bevegelse vil den varme lufta (lav tetthet dvs. lett) ha en tendens til å løftes over den kalde (høy tetthet dvs. tung). Fronten er en konvergenssone (lufta "hoper seg opp") p.g.a. vindskjæret, og det fører også til at lufta stiger. Dermed blir det dannelse av skyer og nedbør.

Se også

Front

En front er skillet mellom en kald og en varm luftmasse.

Innhold

Beskrivelse

Det er aldri den varme lufta som presser bort den kalde, heller ikke i en varmfront. Den kalde lufta trekker seg unna og gir plass til den varme. Vanligvis vil kaldlufta trekke seg saktere unna enn vinden på varmluftsiden skulle tilsi. Det fører til at varmlufta glir over den kalde. Klassiske varmfronter er derfor anafronter. Det er alltid vindhastigheten og vindretningretningen i den kalde luftmassen som avgjør hvilken type front vi har.

Fronter representerer områder hvor luft stiger, og bidrar til å danne skyer og nedbør. Front brukes helst om luftmasseskillet nær bakkenivå, mens frontflate er hele luftmasseskillet mellom bakken og tropopausen. Temperaturskillet i de to luftmassene er mer eller mindre observerbart fra bakken opp til tropopausen (8-15 km over bakken).

Det dannes lett bølger på grenseflaten mellom ulike luftmasser, fordi varm og kald luft har ulik tetthet. En lavtrykkutvikling i en frontsone kan sammenliknes med en bølge på havet (som dannes på grenseflaten mellom hav og luft).

Typer

Dybdestoff: Hastighet

Figuren viser en kaldfronts vindkomponent. Illustrasjon: met.no
Figuren viser hvordan man kan regne seg fram i tid for å finne frontens framtidige hastiget. Illustrasjon: met.no

Hvis vinden er jevn og uten typiske kast, kan kaldfrontenes hastighet grovt estimeres ved å se på vindkomponenten som er vinkelrett på fronten. Hvis det er en varmfront må man se på hastigheten til kaldlufta som fortrenges.

Når vinden er med tydelige vindkast, som ofte er tilfelle etter en kaldfront, må man heller se på vinden i 850hPa (ca 1500 m.o.h.). Lufta bak en kaldfront blir gjerne ustabil, det vil si med luftstrømmer i vertikalretningen. Bevegelsesenergi overføres fra de relativt høye vindhastighetene i 850hPa-nivå til sjiktet nær bakken.

Meteorologene bruker ofte geostrofisk vind som referanse for fronthastigheten. Som tommelfingerregel vil varmfronter og varme okklusjoner bevege seg i 2/3-hastighet i forhold til den geostrofiske vindkomponenten som er vinkelrett på fronten. Kaldfronter og kalde okklusjoner beveger seg med tilnærmet geostrofisk hastighet. Den geostrofiske vinden vil som regel tilta med høyden, til gjengjeld vil vinden i øvre del av troposfæren ligge mer parallelt med frontflaten, slik at komponenten vinkelrett på frontflaten ikke endres så mye.

En annen metode for å anslå fronthastigheten er å se hvor raskt den har beveget seg de siste timene. Dermed kan man regne seg fremover i tid (ekstrapolere). Dette kan bli veldig feil i situasjoner der frontene raskt endrer hastighet.

På grunn av at frontene alltid ligger i et tråg vil det være et vindskjær i frontsonen, og dette vindskjæret gir konvergens nær bakken. Dette forsterker tendensen til stigende luft i den lavere del av troposfæren. Vertikalhastigheten er i størrelsesorden noen centimeter per sekund. Til sammenligning kan vertikalhastigheten i kraftige tordenbyger (cumulonimbus) komme opp i 25m/s.

Dybdestoff: Termalrygg

Figuren viser et typisk isobarmønster ifm. en front. (De røde linjene er isotermer). Illustrasjon: met.no

Når en kaldfront beveger seg østover vil det blåse sørlige (dvs. som regel milde) vinder foran den. Dermed stiger ofte temperaturen i områdene foran fronten (i tillegg til at varmsektoren naturlig hadde høyere temperaturer) og vi får en termalrygg i isotermmønsteret.

På grunn av termalryggen kan temperaturforskjellene før og etter frontpassasjen bli endel større enn den opprinnelige temperaturforskjellen mellom luftmassene skulle tyde på.

Dybdestoff: Skyer og nedbør

Når luftmassene er i bevegelse vil den varme lufta (lav tetthet dvs. lett) ha en tendens til å løftes over den kalde (høy tetthet dvs. tung). Fronten er en konvergenssone (lufta "hoper seg opp") p.g.a. vindskjæret, og det fører også til at lufta stiger. Dermed blir det dannelse av skyer og nedbør.

Se også

Fronter

En front er skillet mellom en kald og en varm luftmasse.

Innhold

Beskrivelse

Det er aldri den varme lufta som presser bort den kalde, heller ikke i en varmfront. Den kalde lufta trekker seg unna og gir plass til den varme. Vanligvis vil kaldlufta trekke seg saktere unna enn vinden på varmluftsiden skulle tilsi. Det fører til at varmlufta glir over den kalde. Klassiske varmfronter er derfor anafronter. Det er alltid vindhastigheten og vindretningretningen i den kalde luftmassen som avgjør hvilken type front vi har.

Fronter representerer områder hvor luft stiger, og bidrar til å danne skyer og nedbør. Front brukes helst om luftmasseskillet nær bakkenivå, mens frontflate er hele luftmasseskillet mellom bakken og tropopausen. Temperaturskillet i de to luftmassene er mer eller mindre observerbart fra bakken opp til tropopausen (8-15 km over bakken).

Det dannes lett bølger på grenseflaten mellom ulike luftmasser, fordi varm og kald luft har ulik tetthet. En lavtrykkutvikling i en frontsone kan sammenliknes med en bølge på havet (som dannes på grenseflaten mellom hav og luft).

Typer

Dybdestoff: Hastighet

Figuren viser en kaldfronts vindkomponent. Illustrasjon: met.no
Figuren viser hvordan man kan regne seg fram i tid for å finne frontens framtidige hastiget. Illustrasjon: met.no

Hvis vinden er jevn og uten typiske kast, kan kaldfrontenes hastighet grovt estimeres ved å se på vindkomponenten som er vinkelrett på fronten. Hvis det er en varmfront må man se på hastigheten til kaldlufta som fortrenges.

Når vinden er med tydelige vindkast, som ofte er tilfelle etter en kaldfront, må man heller se på vinden i 850hPa (ca 1500 m.o.h.). Lufta bak en kaldfront blir gjerne ustabil, det vil si med luftstrømmer i vertikalretningen. Bevegelsesenergi overføres fra de relativt høye vindhastighetene i 850hPa-nivå til sjiktet nær bakken.

Meteorologene bruker ofte geostrofisk vind som referanse for fronthastigheten. Som tommelfingerregel vil varmfronter og varme okklusjoner bevege seg i 2/3-hastighet i forhold til den geostrofiske vindkomponenten som er vinkelrett på fronten. Kaldfronter og kalde okklusjoner beveger seg med tilnærmet geostrofisk hastighet. Den geostrofiske vinden vil som regel tilta med høyden, til gjengjeld vil vinden i øvre del av troposfæren ligge mer parallelt med frontflaten, slik at komponenten vinkelrett på frontflaten ikke endres så mye.

En annen metode for å anslå fronthastigheten er å se hvor raskt den har beveget seg de siste timene. Dermed kan man regne seg fremover i tid (ekstrapolere). Dette kan bli veldig feil i situasjoner der frontene raskt endrer hastighet.

På grunn av at frontene alltid ligger i et tråg vil det være et vindskjær i frontsonen, og dette vindskjæret gir konvergens nær bakken. Dette forsterker tendensen til stigende luft i den lavere del av troposfæren. Vertikalhastigheten er i størrelsesorden noen centimeter per sekund. Til sammenligning kan vertikalhastigheten i kraftige tordenbyger (cumulonimbus) komme opp i 25m/s.

Dybdestoff: Termalrygg

Figuren viser et typisk isobarmønster ifm. en front. (De røde linjene er isotermer). Illustrasjon: met.no

Når en kaldfront beveger seg østover vil det blåse sørlige (dvs. som regel milde) vinder foran den. Dermed stiger ofte temperaturen i områdene foran fronten (i tillegg til at varmsektoren naturlig hadde høyere temperaturer) og vi får en termalrygg i isotermmønsteret.

På grunn av termalryggen kan temperaturforskjellene før og etter frontpassasjen bli endel større enn den opprinnelige temperaturforskjellen mellom luftmassene skulle tyde på.

Dybdestoff: Skyer og nedbør

Når luftmassene er i bevegelse vil den varme lufta (lav tetthet dvs. lett) ha en tendens til å løftes over den kalde (høy tetthet dvs. tung). Fronten er en konvergenssone (lufta "hoper seg opp") p.g.a. vindskjæret, og det fører også til at lufta stiger. Dermed blir det dannelse av skyer og nedbør.

Se også

Frontflate

En frontflate er grenseflaten mellom to luftmasser.

Beskrivelse

Frontflaten er skrå i forhold til havoverflaten. Vanlig helningsvinkel er mellom 1/50 og 1/200. Når den kalde lufta fortrenger den varme har vi kaldfront. Hvis den kalde lufta trekker seg unna og gir plass til den varme er det varmfront. Den kaldeste lufta vil alltid ligge som en kile under den varmere.

Eksempler

For en kaldfront er frontflaten brattest i et sjikt noen hundre meter over bakken, ca 1:100, deretter flater den ut til ca 1:300.


For en varmfront har frontflaten en jevnere helning, oftest mellom 1:200 og 1:300 (dvs. f.eks. 300 kilometer i horisontal retning for hver kilometer i vertikal retning).

Se også

Frontflater

En frontflate er grenseflaten mellom to luftmasser.

Beskrivelse

Frontflaten er skrå i forhold til havoverflaten. Vanlig helningsvinkel er mellom 1/50 og 1/200. Når den kalde lufta fortrenger den varme har vi kaldfront. Hvis den kalde lufta trekker seg unna og gir plass til den varme er det varmfront. Den kaldeste lufta vil alltid ligge som en kile under den varmere.

Eksempler

For en kaldfront er frontflaten brattest i et sjikt noen hundre meter over bakken, ca 1:100, deretter flater den ut til ca 1:300.


For en varmfront har frontflaten en jevnere helning, oftest mellom 1:200 og 1:300 (dvs. f.eks. 300 kilometer i horisontal retning for hver kilometer i vertikal retning).

Se også

Frontlavtrykk

Et frontlavtrykk er et lavtrykk som dannes i en frontsone.

Dannelse

I en front oppstår det lett bølger fordi sonen skiller to fluider (væsker, gasser) med ulik tetthet, analogt med bølger på vann. Bølgene på f.eks. polarfronten utvikler seg ofte til lavtrykk med full sirkulasjon (bølgebrytning). Bølgelengden er gjerne ca. 2000 km.

Husk at det i en frontsone er mye tilgjengelig energi. Energikilden som har betydning for dannelsen er temperaturforskjellene mellom to luftmasser og latent varme.

Hvert frontlavtrykk får en tilhørende varmfront, kaldfront og senere en okklusjon. Frontlavtrykkene kommer ofte i familier/serier fordi det fortløpende oppstår bølger på frontsonen (særlig polarfronten). Bølgene/lavtrykkene forplanter seg langs jet-strømmen, oftest østover. Husk at bølger som oppstår kan forplante seg mye raskere rundt jorda enn hastigheten til det enkelte lavtrykk (analogt med å kaste en stein i vannet). En bølge/lavtrykk som dannes som en le-effekt bak Rocky Mountains kan altså gi flere bølger hvorav den ene f.eks. kan gi utløse lavtrykk over Norge.

Se også

Frontnedbør

Frontnedbør er nedbør som dannes i en front: varmfront, kaldfront eller okklusjon.

Innhold

Beskrivelse

Frontnedbør er en av tre hovedtyper nedbør. De andre er bygenedbør og orografisk nedbør.

Ved frontnedbør, særlig i forbindelse med varmfronter, er det som regel et jevnt grått skybilde med nedbør over en lengre periode og over et stort område. Til forskjell fra bygenedbør der skydekket er mer skiftende og nedbøren treffer mer lokalt og tilfeldig.

I frontsoner vil den varme lufta presses over den kalde. Luft som presses oppover vil alltid avkjøles. Avkjøling øker den relative fuktigheten i lufta. Ved 100 % relativ fuktighet får vi kondensasjon/metning, dvs. dannelse av vanndråper eller iskrystaller. Disse partiklene kan fortsette å vokse til nedbør (yr, regn, sludd, snø).

Typer

  • Varmfront: Nedbøren starter som regel 200-300 km før fronten passerer ved bakken. Økende nedbør inntil fronten passerer. Etter frontpassasjen stort sett opphold, evt. litt yr.
  • Kaldfront: Nedbøren er mer kortvarig og kommer mer plutselig enn ved varmfront. Nedbør fra nimbostratus eller Cumulonimbus, dvs. den kan ha bygete karakter. Oppklarning når fronten har passert, deretter instabil luft med byger.
  • Okklusjon: Kan ligne en varmfront eller en kaldfront. Mest nedbør nær okklusjonspunktet (når fronten ikke er ferdig okkludert).

Frontene er markert på analysekartene og prognosekartene på yr.no.

Se også

Eksterne lenker

Frontogenese

En frontogenese er dannelsen av en front.

Beskrivelse

Det vil si at to luftmasser med ulik tetthet (temperatur) presses mot hverandre. Frontogenese brukes også om situasjoner der en svak frontsone intensiveres.

Se også

Frontogeneser

En frontogenese er dannelsen av en front.

Beskrivelse

Det vil si at to luftmasser med ulik tetthet (temperatur) presses mot hverandre. Frontogenese brukes også om situasjoner der en svak frontsone intensiveres.

Se også

Frontskyer

Frontskyer er skyer som oppstår i forbindelse med fronter.

Beskrivelse

Frontene er i bevegelse fra venstre mot høyre. Varmfronten fortrenger kaldluften, kaldfronten den varme luften. Illustrasjon: met.no

Dannelsen av skyer er avhengig av forholdene både i varm- og kaldlufta, og utviklingen på polarfronten. Fronter kan ha ulike egenskaper, noe som gjør at det dannes forskjellige typer skyer. Et idealisert bilde av et frontsystem kan sees i illustrasjonen til høyre.

Fordi varmfrontens skråning er relativ svak (ca 1:200), får vi en langsom hevning av varmluften over kaldluften. Dette gir stratiformede skyer av typen cirrus, cirrostratus, altostratus og nimbostratus.

Aktive og raske kaldfronter er "bratte" (ca 1:100), og den varme luften blir hurtig presset oppover. Hvis luften i utgangspunktet er fuktig og instabil, får vi dannet store cumulus og cumulonimbus. Vi kan få sterke byger, kanskje med torden. Hvis kaldfrontens skråning er relativ svak, vil vi få skyer som er tilnærmet lik varmfrontens skyer.

Dette er i hovedtrekk de skyene en kan forvente å finne i forbindelse med fronter. Mange andre typer kan imidlertid forekomme, en er avhengig av forholdene både i varm- og kaldlufta og utviklingen på polarfronten.

Dybdestoff

Skykoder for frontskyer:

Se også

Fronttåke

Fronttåke er tåke som dannes i forbindelse med fronter.

Beskrivelse

Tåken dannes når lufta ved bakken mettes på grunn av fordampning av regndråper. Dette skjer som oftest i forbindelse med varmfronter der nedbørsskyene trekker inn i høyden over lufta ved bakken.

Nedbøren tilfører lufta fuktighet og det kan se ut som skyene senker seg helt ned til bakken. Hvis regnet er varmere enn den opprinnelige luften skjer en overmetning noe som fører til fordampning/blanding.

Se også

Frost
Frost. Foto: Frida Meyer.

Frost er temperatur lavere enn 0 ºC.

Se også

Frostblomst
Det ser ut som en kvist med pels, men det er en frostblomst i desember. Foto: Kjersti Iden

Frostblomster (eng. frostflower) er vekster som får "pels" av iskrystaller og er et sjeldent fenomen.

Beskrivelse

Når temperaturen synker og vannet fryser, presses vannet ut av porene i treet idet det fryser til. Islaget er svært tynt, og smelter ved berøring.

Frostdøgn

Frostdøgn er et temperaturdøgn med minimumstemperatur under 0 grader.

Se også

Frostflower
Det ser ut som en kvist med pels, men det er en frostblomst i desember. Foto: Kjersti Iden

Frostblomster (eng. frostflower) er vekster som får "pels" av iskrystaller og er et sjeldent fenomen.

Beskrivelse

Når temperaturen synker og vannet fryser, presses vannet ut av porene i treet idet det fryser til. Islaget er svært tynt, og smelter ved berøring.

Frostrøyk
En frostig liten holme i Kongssundet på Næra i Ringsaker den 24.10.2010. Det er -10ºC i gryet og frostrøyken er i ferd med å lette. Foto: Erik Aaseth.

Frostrøyk er en type tåke som dannes på kalde vinterdager over åpent vann.

Hurtigruta passerer Munkholmen i frostrøyk en kald januardag. Foto: Terje Nordvik.

Beskrivelse

Når svært kald luft strømmer over åpent (og relativt varmere) vann, vil det inntreffe hurtig fordampning til - og oppvarming av lufta nærmest vannoverflaten. Denne oppvarmede og fuktige lufta stiger raskt, samtidig kondenserer fuktigheten. Dette ser ut som røyk.

Frostrøyk ved "Smeltehytta" på Røros. 31. januar 2001 kom lufttemperaturen ned i ca. -36 grader. Foto: Heidi Lippestad/met.no

Hvis sjiktet med kaldest luft er tynt vil ikke "røyken" forsvinne i høyden, men fylle opp kaldluftssjiktet og det oppstår tåke (frosttåke).

Forekomst

I Norge er frostrøyk typisk over vann som ikke har frosset om vinteren. Særlig vanlig er det i fjordene lengst nord i landet, f.eks. når kaldlufta fra Finnmarksvidda siver ut over de åpne fjordene. Men også i Sør-Norge, f.eks. over Mjøsa og Oslofjorden er frostrøyk og frosttåke ganske vanlig.

Se også

Frosttåke

Frosttåke oppstår i en inversjon i forbindelse med frostrøyk.

Bruksområde

Frosttåke kan føre til kraftig ising på fartøy og lignende.

Se også

Frysekjerne

Frysekjerner er faste partikler saltpartikler som vannmolekylene kan feste seg til og gå over fra flytende til fast form.

Beskrivelse

En frysekjerne vil typisk være en saltpartikkel, et støvkorn eller en forurensningspartikkel fra industri eller en vulkan som gjør det lettere for underkjølt vanndamp/-dråper i en sky å fryse til is. Uten frysekjerner kan skyen bestå av underkjølt vanndamp/-dråper selv med temperaturer ned mot minus 40ºC.

Se også

Frysekjerner

Frysekjerner er faste partikler saltpartikler som vannmolekylene kan feste seg til og gå over fra flytende til fast form.

Beskrivelse

En frysekjerne vil typisk være en saltpartikkel, et støvkorn eller en forurensningspartikkel fra industri eller en vulkan som gjør det lettere for underkjølt vanndamp/-dråper i en sky å fryse til is. Uten frysekjerner kan skyen bestå av underkjølt vanndamp/-dråper selv med temperaturer ned mot minus 40ºC.

Se også

Frøyabanken
Ft

Fot er et mål for avstand og en fot er lik 30,48 cm.

Bruksområde

I flyværtjenesten er alle vertikale avstander oppgitt i fot, og alle vertikale hastigheter oppgitt i fot per sekund (feet per second) som forkortes fps.

Se også

Fujita-Pearson skalaen

Fujita-Pearsonskalaen anslår vindhastigheter knyttet til tornadoer.

Beskrivelse

Når meteorologer i USA skal anslå vindhastigheter knyttet til tornadoer, bruker de the Fujita-Pearson Tornado Intensity Scale. Skalaen fremkommer ved å vurdere flere typer skader, hvilke trykkrefter som skal til for å ødelegge ulike objekter og deretter vindhastigheter avledet fra trykkreftene. Skalaen er gjengitt under og de amerikanske uttrykkene for ødeleggelser er beholdt.

Klassifikasjon

Vindhastighet

Ødeleggelse

F 0

Opptil 32 m/s

Light

F 1

33 - 50 m/s

Moderate

F 2

51 - 70 m/s

Considerable

F 3 71 - 92 m/s

Severe

F 4

93 - 116 m/s

Devastating

F 5

117 - 142 m/s

Unbelievable

F 6

143 - 170 m/s

Out of this World!

Se også

Fujita-Pearsonskalaen

Fujita-Pearsonskalaen anslår vindhastigheter knyttet til tornadoer.

Beskrivelse

Når meteorologer i USA skal anslå vindhastigheter knyttet til tornadoer, bruker de the Fujita-Pearson Tornado Intensity Scale. Skalaen fremkommer ved å vurdere flere typer skader, hvilke trykkrefter som skal til for å ødelegge ulike objekter og deretter vindhastigheter avledet fra trykkreftene. Skalaen er gjengitt under og de amerikanske uttrykkene for ødeleggelser er beholdt.

Klassifikasjon

Vindhastighet

Ødeleggelse

F 0

Opptil 32 m/s

Light

F 1

33 - 50 m/s

Moderate

F 2

51 - 70 m/s

Considerable

F 3 71 - 92 m/s

Severe

F 4

93 - 116 m/s

Devastating

F 5

117 - 142 m/s

Unbelievable

F 6

143 - 170 m/s

Out of this World!

Se også

Fuktigadiabaten

Fuktigadiabaten er når temperaturen i fuktig (mettet) luft avtar med 0,5gr/100m.

Beskrivelse

Hvis temperaturen avtar mer eller mindre enn 0,5 gr/100 m, kalles lufta henholdsvis ustabil og stabil.

Se også

Full storm

Full storm er betegnelsen på vindstyrke 10 (24,5-28,4 m/s) på Beaufortskalaen.

Se også

Funnel

En trombe (eng. funnel) er en traktformet sky på undersiden av skybasen som ikke strekker seg ned til bakken.

Beskrivelse

Når en trombe slår ned til bakken kalles dette for en tornado.

Se også

Fyringsbehov

Energigradtall eller fyringsgraddager er et mål på oppvarmingsbehovet.

Beskrivelse

Tabellen viser energigradtallet ut fra døgnmiddeltemperaturen. Illustrasjon: met.no

Utgangspunktet for beregning av energigradtall er døgnmiddeltemperaturen. Man antar at det ikke foreligger noe fyringsbehov når døgnmiddeltemperaturen overstiger 17 ºC.

Ligger døgnmiddeltemperaturen på 17 ºC eller høyere, blir energigradtallet 0 (ikke noe fyringsbehov). Ligger døgnmiddeltemperaturen derimot under 17 ºC, legger man til det antall grader som skal til for å komme opp i 17.

Energigradtall for måneder og år får en ved å summere døgntallene.

Dybdestoff

Meteorologisk institutt har utgitt en rapport der en finner normalverdier for energigradtall for samtlige kommuner i landet: Rapport Klima 23, 2002: Energigradtall (pdf-fil).

Se også

Fyringsgraddager

Energigradtall eller fyringsgraddager er et mål på oppvarmingsbehovet.

Beskrivelse

Tabellen viser energigradtallet ut fra døgnmiddeltemperaturen. Illustrasjon: met.no

Utgangspunktet for beregning av energigradtall er døgnmiddeltemperaturen. Man antar at det ikke foreligger noe fyringsbehov når døgnmiddeltemperaturen overstiger 17 ºC.

Ligger døgnmiddeltemperaturen på 17 ºC eller høyere, blir energigradtallet 0 (ikke noe fyringsbehov). Ligger døgnmiddeltemperaturen derimot under 17 ºC, legger man til det antall grader som skal til for å komme opp i 17.

Energigradtall for måneder og år får en ved å summere døgntallene.

Dybdestoff

Meteorologisk institutt har utgitt en rapport der en finner normalverdier for energigradtall for samtlige kommuner i landet: Rapport Klima 23, 2002: Energigradtall (pdf-fil).

Se også

Fyringssesong
Tabellen viser fyringssesongen basert på normalverdier for noen steder i Norge. Illustrasjon: met.no

Fyringssesongen defineres gjerne som perioden fra døgnmiddeltemperaturen passerer under 11 ºC om høsten og til den igjen passerer 9 ºC om våren.

Se også

Færøybanken
Færøybankene
Føhn
Spektakulær skyvegg i Lofoten i forbindelse med lokal føneffekt. Foto: Axel Hennig.

Fønvind (fra tysk: Föhn) er en vind som fører til lokal temperaturstigning.

Innhold

Beskrivelse

Den er vanlig over hele kloden, men begrepet ble først brukt om luft som strømmet over de sveitsiske Alper. Enkelte steder bruker man fortsatt lokale navn: chinook i Rocky Mountains, puelche på vestsiden av Andesfjellene og zonda i Argentina på østsiden av Andesfjellene.

Tradisjonelt har det vært postulert at føneffekten kommer som følge av at lufta som ble presset opp og over et fjell, har kommet ned i samme nivå som der hevningen over fjellet startet, og fikk en høyere temperatur enn ved starten av prosessen på grunn av frigitt kondensasjonsvarme. (Se illustrasjon nedenfor.) Imidlertid har nyere forskning vist at denne effekten ofte er svært liten. Den kondensasjonen som skjer på lo-siden fører til fordampning når luften begynner sin tur ned le-siden av fjellet. Dette vil faktisk bidra til avkjøling av luften.

Det som antas å være sannheten om føneffekten skyldes forholdsvis varm luft i høyde omkring fjelltopp og som tvinges ned på le-siden. Oppvarmingen vil derfor skje som følge av tørr-adiabatisk nedsynkning med 1 oC pr 100m.

Forekomst

Den tradisjonelle definisjonen av fønvind for Østlandet. Illustrasjon: Tor Helge Skaslien/met.no

Fønvind er vanlig på Østlandet ved vestlig eller nordvestlig vind (se illustrasjon til høyre) og på Vestlandet når luft østfra presses over Langfjella. En del fjordstrøk på Nordvestlandet (f.eks. Tafjord og Sunndalsøra) slår stadig vekk til med temperaturrekorder i typiske føn-situasjoner (sørøstlig vind). Fønvind forekommer også i Trøndelag ved vind mellom sørvest og sørøst og i Nord-Norge ved vind over større fjellmassiv som Lyngsalpene eller grensefjellene mot Sverige og Finland.

Føneffekter kan også inntreffe i forbindelse med mer lokale høydedrag. Fra lesiden kan man av og til se dette som spektakulære "skyvegger" (Föhnmauer) mot toppen av høydedraget, se bildet øverst på siden.

Dybdestoff

Når luft stiger og synker i atmosfæren, kan vi vanligvis betrakte det som skjer i lufta som adiabatiske prosesser. Når en luftstrøm møter en fjellkjede og tvinges til å stige, faller temperaturen i lufta ca. 1 oC pr. 100 m, inntil lufta når metning. Ytterligere hevning og avkjøling medfører at noe av vanndampen i lufta kondenseres til vanndråper. Kondensasjon frigir varme som tilføres lufta, slik at fortsatt hevning av lufta bare vil gi et temperaturfall på ca. 0,5 grader celsius pr. 100 m.

Se også

Føhnvind
Spektakulær skyvegg i Lofoten i forbindelse med lokal føneffekt. Foto: Axel Hennig.

Fønvind (fra tysk: Föhn) er en vind som fører til lokal temperaturstigning.

Innhold

Beskrivelse

Den er vanlig over hele kloden, men begrepet ble først brukt om luft som strømmet over de sveitsiske Alper. Enkelte steder bruker man fortsatt lokale navn: chinook i Rocky Mountains, puelche på vestsiden av Andesfjellene og zonda i Argentina på østsiden av Andesfjellene.

Tradisjonelt har det vært postulert at føneffekten kommer som følge av at lufta som ble presset opp og over et fjell, har kommet ned i samme nivå som der hevningen over fjellet startet, og fikk en høyere temperatur enn ved starten av prosessen på grunn av frigitt kondensasjonsvarme. (Se illustrasjon nedenfor.) Imidlertid har nyere forskning vist at denne effekten ofte er svært liten. Den kondensasjonen som skjer på lo-siden fører til fordampning når luften begynner sin tur ned le-siden av fjellet. Dette vil faktisk bidra til avkjøling av luften.

Det som antas å være sannheten om føneffekten skyldes forholdsvis varm luft i høyde omkring fjelltopp og som tvinges ned på le-siden. Oppvarmingen vil derfor skje som følge av tørr-adiabatisk nedsynkning med 1 oC pr 100m.

Forekomst

Den tradisjonelle definisjonen av fønvind for Østlandet. Illustrasjon: Tor Helge Skaslien/met.no

Fønvind er vanlig på Østlandet ved vestlig eller nordvestlig vind (se illustrasjon til høyre) og på Vestlandet når luft østfra presses over Langfjella. En del fjordstrøk på Nordvestlandet (f.eks. Tafjord og Sunndalsøra) slår stadig vekk til med temperaturrekorder i typiske føn-situasjoner (sørøstlig vind). Fønvind forekommer også i Trøndelag ved vind mellom sørvest og sørøst og i Nord-Norge ved vind over større fjellmassiv som Lyngsalpene eller grensefjellene mot Sverige og Finland.

Føneffekter kan også inntreffe i forbindelse med mer lokale høydedrag. Fra lesiden kan man av og til se dette som spektakulære "skyvegger" (Föhnmauer) mot toppen av høydedraget, se bildet øverst på siden.

Dybdestoff

Når luft stiger og synker i atmosfæren, kan vi vanligvis betrakte det som skjer i lufta som adiabatiske prosesser. Når en luftstrøm møter en fjellkjede og tvinges til å stige, faller temperaturen i lufta ca. 1 oC pr. 100 m, inntil lufta når metning. Ytterligere hevning og avkjøling medfører at noe av vanndampen i lufta kondenseres til vanndråper. Kondensasjon frigir varme som tilføres lufta, slik at fortsatt hevning av lufta bare vil gi et temperaturfall på ca. 0,5 grader celsius pr. 100 m.

Se også

Følt temperatur
Vinden føles kaldere enn hva termometeret viser... Foto: Heidi Lippestad/met.no

Følt temperatur eller effektiv temperatur, sier noe om hvor mye (eller lite) varme menneskekroppen må avgi til lufta, når det er vind eller høy luftfuktighet.

Innhold

Beskrivelse

Følt temperatur er ikke en reell temperatur som kan måles med et termometer, men en måte å tallfeste den kombinerte effekten av vind eller høy luftfuktighet med temperatur slik at vi kan handle fornuftig.

Vind og luftfuktighet påvirker varmefølelsen til kroppen. Er det mye vind, føles det kaldere enn hva termometeret viser. Er det høy luftfuktighet og varmt, kjennes det varmere ut enn når lufta er tørr.

Vind

Kroppen avkjøles raskere når det blåser. Termometeret måler luftmolekylenes "energitilstand" og denne er den samme om det er vindstille eller om det blåser. Men hvordan huden vår reagerer, hvor stort varmetapet fra kroppen vår er, er blant annet avhengig av vinden.

En tykk ullgenser kan holde oss varm når det er vindstille og vi står stille. Begynner det å blåse eller kjører vi på ski ned en bratt bakke, vil den varme lufta som fins inne i genseren og som virker som isolasjon mot de kalde omgivelsene, bli fjernet. Det kommer kald luft inn mot huden og vi begynner å fryse. Kroppen taper varme til lufta. Er huden våt eller klærne fuktige, vil fordamping av denne fuktigheten også føre til varmetap. Vind vil føre til økt fordamping og dermed økt avkjøling.

For å gi en indikasjon på hvor stort varmetapet er når det blåser, kan en bruke en avkjølingsindeks som sammenligner varmetapet en får når det blåser ved ulike temperaturer, sammenlignet med tilsvarende varmetap i vindstille luft.

Luftfuktighet

Luftfuktigheten påvirker varmetransporten ut av kroppen. Når temperaturen er høy, vil kroppen prøve å kjøle seg ned gjennom svette. Kroppen holdes avkjølt fordi svetten fordamper og trekker varmeenergi ut av kroppen. Når det er høy relativ fuktighet, og lufta begynner å nærme seg metningspunktet, vil det gå tregere å fordampe bort svetten. Kroppen har vanskeligere for å holde seg avkjølt og vil prøve å produsere mer svette. Det fører til at ubehaget blir større. For å gi en indikasjon på hvor varmt kroppen føler at det er, når det er høy luftfuktighet, brukes ofte en varmeindeks.

Når temperaturen er lav, er vanndampmengden lufta kan inneholde mye lavere. Mange mener at fuktig, rå luft ved sjøen om vinteren kjennes like kald ut som tørr luft på innlandet, selv om lufttemperaturen i innlandet kan være betydelig lavere. Altså at kald luft ved en viss temperatur oppleves enda kjøligere hvis det er høy relativ fuktighet. Ved kuldegrader kan forskjellene i varmekapasitet og varmeledningsevne mellom tørr og fuktig luft maksimalt være i størrelsesorden noen promille. Disse egenskapene ved lufta kan derfor ikke forklare noen forskjell i følt kulde.

Er det ispartikler eller tåkedråper i lufta, vil disse kunne smelte eller fordampe ved kontakt med hud og klær og ta varme fra kroppen. Det er uklart om det kan finnes andre mekanismer som gjør at luftfuktigheten kan påvirke avkjølingen av kroppen ved lave temperaturer.

Se også

Føn
Spektakulær skyvegg i Lofoten i forbindelse med lokal føneffekt. Foto: Axel Hennig.

Fønvind (fra tysk: Föhn) er en vind som fører til lokal temperaturstigning.

Innhold

Beskrivelse

Den er vanlig over hele kloden, men begrepet ble først brukt om luft som strømmet over de sveitsiske Alper. Enkelte steder bruker man fortsatt lokale navn: chinook i Rocky Mountains, puelche på vestsiden av Andesfjellene og zonda i Argentina på østsiden av Andesfjellene.

Tradisjonelt har det vært postulert at føneffekten kommer som følge av at lufta som ble presset opp og over et fjell, har kommet ned i samme nivå som der hevningen over fjellet startet, og fikk en høyere temperatur enn ved starten av prosessen på grunn av frigitt kondensasjonsvarme. (Se illustrasjon nedenfor.) Imidlertid har nyere forskning vist at denne effekten ofte er svært liten. Den kondensasjonen som skjer på lo-siden fører til fordampning når luften begynner sin tur ned le-siden av fjellet. Dette vil faktisk bidra til avkjøling av luften.

Det som antas å være sannheten om føneffekten skyldes forholdsvis varm luft i høyde omkring fjelltopp og som tvinges ned på le-siden. Oppvarmingen vil derfor skje som følge av tørr-adiabatisk nedsynkning med 1 oC pr 100m.

Forekomst

Den tradisjonelle definisjonen av fønvind for Østlandet. Illustrasjon: Tor Helge Skaslien/met.no

Fønvind er vanlig på Østlandet ved vestlig eller nordvestlig vind (se illustrasjon til høyre) og på Vestlandet når luft østfra presses over Langfjella. En del fjordstrøk på Nordvestlandet (f.eks. Tafjord og Sunndalsøra) slår stadig vekk til med temperaturrekorder i typiske føn-situasjoner (sørøstlig vind). Fønvind forekommer også i Trøndelag ved vind mellom sørvest og sørøst og i Nord-Norge ved vind over større fjellmassiv som Lyngsalpene eller grensefjellene mot Sverige og Finland.

Føneffekter kan også inntreffe i forbindelse med mer lokale høydedrag. Fra lesiden kan man av og til se dette som spektakulære "skyvegger" (Föhnmauer) mot toppen av høydedraget, se bildet øverst på siden.

Dybdestoff

Når luft stiger og synker i atmosfæren, kan vi vanligvis betrakte det som skjer i lufta som adiabatiske prosesser. Når en luftstrøm møter en fjellkjede og tvinges til å stige, faller temperaturen i lufta ca. 1 oC pr. 100 m, inntil lufta når metning. Ytterligere hevning og avkjøling medfører at noe av vanndampen i lufta kondenseres til vanndråper. Kondensasjon frigir varme som tilføres lufta, slik at fortsatt hevning av lufta bare vil gi et temperaturfall på ca. 0,5 grader celsius pr. 100 m.

Se også

Fønvind
Spektakulær skyvegg i Lofoten i forbindelse med lokal føneffekt. Foto: Axel Hennig.

Fønvind (fra tysk: Föhn) er en vind som fører til lokal temperaturstigning.

Innhold

Beskrivelse

Den er vanlig over hele kloden, men begrepet ble først brukt om luft som strømmet over de sveitsiske Alper. Enkelte steder bruker man fortsatt lokale navn: chinook i Rocky Mountains, puelche på vestsiden av Andesfjellene og zonda i Argentina på østsiden av Andesfjellene.

Tradisjonelt har det vært postulert at føneffekten kommer som følge av at lufta som ble presset opp og over et fjell, har kommet ned i samme nivå som der hevningen over fjellet startet, og fikk en høyere temperatur enn ved starten av prosessen på grunn av frigitt kondensasjonsvarme. (Se illustrasjon nedenfor.) Imidlertid har nyere forskning vist at denne effekten ofte er svært liten. Den kondensasjonen som skjer på lo-siden fører til fordampning når luften begynner sin tur ned le-siden av fjellet. Dette vil faktisk bidra til avkjøling av luften.

Det som antas å være sannheten om føneffekten skyldes forholdsvis varm luft i høyde omkring fjelltopp og som tvinges ned på le-siden. Oppvarmingen vil derfor skje som følge av tørr-adiabatisk nedsynkning med 1 oC pr 100m.

Forekomst

Den tradisjonelle definisjonen av fønvind for Østlandet. Illustrasjon: Tor Helge Skaslien/met.no

Fønvind er vanlig på Østlandet ved vestlig eller nordvestlig vind (se illustrasjon til høyre) og på Vestlandet når luft østfra presses over Langfjella. En del fjordstrøk på Nordvestlandet (f.eks. Tafjord og Sunndalsøra) slår stadig vekk til med temperaturrekorder i typiske føn-situasjoner (sørøstlig vind). Fønvind forekommer også i Trøndelag ved vind mellom sørvest og sørøst og i Nord-Norge ved vind over større fjellmassiv som Lyngsalpene eller grensefjellene mot Sverige og Finland.

Føneffekter kan også inntreffe i forbindelse med mer lokale høydedrag. Fra lesiden kan man av og til se dette som spektakulære "skyvegger" (Föhnmauer) mot toppen av høydedraget, se bildet øverst på siden.

Dybdestoff

Når luft stiger og synker i atmosfæren, kan vi vanligvis betrakte det som skjer i lufta som adiabatiske prosesser. Når en luftstrøm møter en fjellkjede og tvinges til å stige, faller temperaturen i lufta ca. 1 oC pr. 100 m, inntil lufta når metning. Ytterligere hevning og avkjøling medfører at noe av vanndampen i lufta kondenseres til vanndråper. Kondensasjon frigir varme som tilføres lufta, slik at fortsatt hevning av lufta bare vil gi et temperaturfall på ca. 0,5 grader celsius pr. 100 m.

Se også

G
GMT
Hvert år lar tusenvis av turister seg fotografere med ett ben på hver side av 0-meridianen. 0-meridianen er imidlertid flyttet mange ganger i årenes løp - også etter at den ble markert med en rød stripe i bakken på observatoriet i Greenwich... Foto: met.no

Greenwich Mean Time forkortes GMT og er en tenkt linje som løper nord-syd på jordkloden, gjennom Greenwich i England. På norsk kalles den Greenwich-meridianen eller 0-meridianen.

Innhold

Bruksområde

Ved innføringen av 0-meridianen fikk verden en felles tidsoppfatning. Tidsangivelse, navigering og en rekke andre praktiske spørsmål som hvert enkelt land (eller by!) selv hadde sine egne ordninger for, ble dermed standardisert. Det skulle imidlertid en urmaker til for å ordne opp i skipsforlisene, men dette er en helt annen historie....

I dag brukes UTC som felles tidsreferanse.

Historikk

Observatoriet i Greenwich. Foto: met.no

Det er ingen tilfeldighet at 0-meridianen går nettopp gjennom England. England var en stor sjøfartsnasjon, med mange skip på alle hav. For ofte havarerte skipene fordi de ikke kjente sin lengdegrads-posisjon. For å finne breddegraden navigerte man etter himmellegemene; sola om dagen og stjernene om natten. Således visste man alltid hvor langt syd eller nord man befant seg på sjøkartet. Men det fantes ingen sikre måter for å avgjøre hvor langt øst eller vest man var kommet. Observatoriet i Greenwich ble opprettet for å løse problemene.

Den fikk navnet 0-meridianen på den internasjonale meridian-konferansen i 1884. Alle geografiske posisjoner på Jorden er definert ved sin lengdegrad og sin breddegrad.

Se også

Eksterne lenker

GRAS

GRAS (Global navigation satellite systems radio occulation GNSS Receiver for Atmospheric Sounding) er et system som styrer MetOps navigasjon langs dens bane.

Beskrivelse

Måler atmosfærens temperatur og luftfuktighet ved å utnytte jordas krumming, ved hjelp av GPS-satellitter. Dette gir en ny type målinger.

Se også

Gaspard Gustave Coriolis

Gaspard Gustave Coriolis var en fransk fysiker og ingeniør (1792-1843) som la det matematiske grunnlaget for å beskrive bevegelser i et roterende system.

Se også

Geopotensiell høyde

Geopotensiell høyde er høyden fra havnivå til en trykkflate.

I værvarslingen

Hyppig brukt i værvarsling for å identifisere luftstrømmene i øvre troposfære.

Se også

Geostasjonær værsatellitt

Geostasjonære værsatellitter er satellitter som ligger i faste posisjoner i forhold til jordoverflata, ca 36.000 km over ekvator.

Beskrivelse

En geostasjonær satellitt vil derfor bruke 24 timer på ett omløp rundt Jordens akse. Fra sin høyde 35 800 km over jordoverflaten, "ser" den rundt 42% av Jorden til enhver tid.

De meteorologiske geostasjonære satellittene måler strålingen fra Jorden og atmosfæren. En måling av hele jordskiven er ferdig etter 15, eller 30 minutter avhengig hvor ny satellitten er. Den hyppige tilgangen på data sammen med informasjon om atmosfærens vanndampinnhold, gjør de meteorologiske geostasjonære satellittene svært godt egnet til overvåking av storstilte værsystemer. I særlig grad kan de gi verdifull informasjon om kraftige lavtrykk som utvikler seg raskt.

Se også

Geostasjonære satellitter

Geostasjonære værsatellitter er satellitter som ligger i faste posisjoner i forhold til jordoverflata, ca 36.000 km over ekvator.

Beskrivelse

En geostasjonær satellitt vil derfor bruke 24 timer på ett omløp rundt Jordens akse. Fra sin høyde 35 800 km over jordoverflaten, "ser" den rundt 42% av Jorden til enhver tid.

De meteorologiske geostasjonære satellittene måler strålingen fra Jorden og atmosfæren. En måling av hele jordskiven er ferdig etter 15, eller 30 minutter avhengig hvor ny satellitten er. Den hyppige tilgangen på data sammen med informasjon om atmosfærens vanndampinnhold, gjør de meteorologiske geostasjonære satellittene svært godt egnet til overvåking av storstilte værsystemer. I særlig grad kan de gi verdifull informasjon om kraftige lavtrykk som utvikler seg raskt.

Se også

Geostasjonære værsatellitter

Geostasjonære værsatellitter er satellitter som ligger i faste posisjoner i forhold til jordoverflata, ca 36.000 km over ekvator.

Beskrivelse

En geostasjonær satellitt vil derfor bruke 24 timer på ett omløp rundt Jordens akse. Fra sin høyde 35 800 km over jordoverflaten, "ser" den rundt 42% av Jorden til enhver tid.

De meteorologiske geostasjonære satellittene måler strålingen fra Jorden og atmosfæren. En måling av hele jordskiven er ferdig etter 15, eller 30 minutter avhengig hvor ny satellitten er. Den hyppige tilgangen på data sammen med informasjon om atmosfærens vanndampinnhold, gjør de meteorologiske geostasjonære satellittene svært godt egnet til overvåking av storstilte værsystemer. I særlig grad kan de gi verdifull informasjon om kraftige lavtrykk som utvikler seg raskt.

Se også

Geostrofisk vind

Geostrofisk vind, også kalt likevektsvind, er vinden et stykke over bakken, i en høyde der luftens friksjon mot terrenget ikke påvirker vindstyrke og retning (se grensesjiktet).

Beskrivelse

Man antar da likevekt mellom trykk-kraft og Coriolis-kraft. I stabil luft med svak vind, kan geostrofisk vind inntreffe fra 50-100 m over bakkenivå. I ustabil luft (kraftig vertikal bevegelse i lufta) med sterk vind i ulendt terreng, vil geostrofiske forhold typisk inntreffe et par km over bakkenivå. Geostrofisk vind er en forenkling fordi man antar rettlinjede bevegelser. For presise utregninger bør gradientvind brukes.

Se også

Geostrofisk vind

Geostrofisk vind, også kalt likevektsvind, er vinden et stykke over bakken, i en høyde der luftens friksjon mot terrenget ikke påvirker vindstyrke og retning (se grensesjiktet).

Beskrivelse

Man antar da likevekt mellom trykk-kraft og Coriolis-kraft. I stabil luft med svak vind, kan geostrofisk vind inntreffe fra 50-100 m over bakkenivå. I ustabil luft (kraftig vertikal bevegelse i lufta) med sterk vind i ulendt terreng, vil geostrofiske forhold typisk inntreffe et par km over bakkenivå. Geostrofisk vind er en forenkling fordi man antar rettlinjede bevegelser. For presise utregninger bør gradientvind brukes.

Se også

Gjennomgangshøyde

Transition altitude eller gjennomgangshøyde er høyden over en flyplass der man på flyets høydemåler ved take-off bytter referanse fra flyplassens QNH til standardatmosfæren (ISA).

Se også

Gjennomgangsnivå

Transition level eller gjennomgangsnivå er høyden over en flyplass der man på flyets høydemåler ved innflyging bytter referanse fra standardatmosfæren (ISA) til flyplassens QNH.

Se også

Gjennomsnitt

Gjennomsnittsverdi eller middelverdi brukes i årsgjennomsnitt, månedsgjennomsnitt og døgngjennomsnitt.

Gjennomsnittstemperatur

Gjennomsnittstemperatur er gjennomsnittsverdien av temperaturen over en gitt tidsperiode eller over et gitt område horisontalt eller vertikalt.

Beskrivelse

I fagmiljøer bruker man gjerne eller middelltemperatur om gjennomsnittstemperatur.

Se også

Gjennomsnittstemperaturen

Gjennomsnittstemperatur er gjennomsnittsverdien av temperaturen over en gitt tidsperiode eller over et gitt område horisontalt eller vertikalt.

Beskrivelse

I fagmiljøer bruker man gjerne eller middelltemperatur om gjennomsnittstemperatur.

Se også

Gjennomsnittsverdi

Gjennomsnittsverdi eller middelverdi brukes i årsgjennomsnitt, månedsgjennomsnitt og døgngjennomsnitt.

Gjennomsnittsverdier

Gjennomsnittsverdi eller middelverdi brukes i årsgjennomsnitt, månedsgjennomsnitt og døgngjennomsnitt.

Glasialt

Glasialt klima er klima med lav temperatur og nedbør av snø som ikke smelter om sommeren.

Se også

Glasialt klima

Glasialt klima er klima med lav temperatur og nedbør av snø som ikke smelter om sommeren.

Se også

Global middeltemperatur

Global middeltemperatur er et estimat av jordens gjennomsnittlige overflatetemperatur over hele kloden.

Beskrivelse

Den globale middeltemperaturen kan ikke måles direkte, men må beregnes ut i fra et nettverk av målinger over hele kloden. Nettverket med målestasjoner (og typen termometere) er ikke jevnt fordelt, har endret seg over tid, og er derfor krevende å estimere nøyaktig.

Dybdestoff

Det finnes flere ulike estimater, for eksempel gjort ved Climate Research Unit (CRU) i England og NASA/GISS i USA. Videre finnes estimat basert på analyser - såkalt 're-analyser' - gjort med fysiske modeller av atmosfæren. Disse bruker alle tilgjengelige observasjoner (for eksempel trykk, temperatur fra målestasjoner, radiosonder, og satellittmålinger) for å gjengi et mest mulig nøyaktig bilde av atmosfærens tilstand. Re-analysene er gjort ved blant annet European Centre for Medium-range Weather Forecasts (ECMWF) i England og ved National Center of Environmental Prediction (NCEP) i USA.

Eksterne lenker

Glorie
Slik så en glorie ut i Åfjord. Foto: Terje O. Nordvik.

Glorie er ringer i hele fargespekteret som dannes på oversiden av et tåke- eller skylag.

Beskrivelse

Hvis du befinner deg på en fjelltopp og har et tåke- eller skylag under deg og sola i ryggen, vil du kunne se din egen skygge på toppen av skylaget og en glorie rundt skyggen: Ringer i forskjellige farger med sentrum i "anti-solpunktet".

Dannelsen av disse ringene er ikke helt forstått teoretisk, men det som skjer har en viss likhet med dannelsen av regnbuer. Det er sollyset som brytes, reflekteres og spres i bittesmå vanndråper med en radius ca. 0,05 mm. (Regndråper er mye større og kan ha en radius på ca. 5 mm.) Det som skjer med lyset når det treffer en stor regndråpe og en eller flere regnbuer dannes, er forskjellig fra det som skjer når vi har bittesmå sky- eller tåkedråper.

Når vi ser ned på et tåkelag under oss, eller vi sitter i et fly og flyr over skyene, vil noen av strålene fra sola treffe dråpene på overflaten av tåka eller skyen. Inne i dråpene vil lyset brytes, spres og reflekteres tilbake til øyet vårt og det dannes et ringformet mønster med mange farger på skyoverflaten.

Se også

Graddagstall

Energigradtall eller fyringsgraddager er et mål på oppvarmingsbehovet.

Beskrivelse

Tabellen viser energigradtallet ut fra døgnmiddeltemperaturen. Illustrasjon: met.no

Utgangspunktet for beregning av energigradtall er døgnmiddeltemperaturen. Man antar at det ikke foreligger noe fyringsbehov når døgnmiddeltemperaturen overstiger 17 ºC.

Ligger døgnmiddeltemperaturen på 17 ºC eller høyere, blir energigradtallet 0 (ikke noe fyringsbehov). Ligger døgnmiddeltemperaturen derimot under 17 ºC, legger man til det antall grader som skal til for å komme opp i 17.

Energigradtall for måneder og år får en ved å summere døgntallene.

Dybdestoff

Meteorologisk institutt har utgitt en rapport der en finner normalverdier for energigradtall for samtlige kommuner i landet: Rapport Klima 23, 2002: Energigradtall (pdf-fil).

Se også

Gradestokk
Klassisk termometer eller gradestokk. Foto: iStock.

Et termometer er et instrument til å måle temperaturen i et stoff (gasser, væsker, faste stoffer).

Innhold

Beskrivelse

Prinsippet bak de fleste termometre er at stoff utvider seg eller trekker seg sammen når temperaturen i stoffet endres.

Siden temperaturendringer i stoffer er basert på temperaturstråling, kan ikke termometre plasseres ukritisk rundt. Termometret beskyttes mot direkte varmestråling fra sola ved å plasseres inne i en hvit trehytte eller en hvit plasthytte med dobbel vegg. I tillegg vurderes stedene for slik plassering ut fra en rekke fysiske parametere. Termometret og skjermen/hytta plasseres slik at det blir målt cirka 2 meter over bakkenivå.

Termometre må kalibreres for å vise riktig temperatur, men siden så godt som alle termometre i dag masseproduseres, er det veldig små avvik. Disse avvikene er som regel knyttet til urenheter i materialet (sprit og platina) og små avvik i tykkelse og lengde på platinatråd. Slike avvik utgjør normalt inntil ca 0,1 °C. Dette regnes som tilstrekkelig nøyaktig til meteorologisk bruk.

For å påvise nøyaktigheten til et termometer sammenlignes det med en kalibrert referanse i et temperaturregulert væskebad. Dette regnes som en meget pålitelig måte å kalibrere termometre. En annen metode er å sammenligne termometret med en feltreferanse på aktuelt målested. Dette er en mye brukt metode for å dokumentere målesløyfer og langtidsstabilitet.

Typer

I et kvikksølvtermometer er det en søyle av kvikksølv inne i et glassrør som endrer volum, og denne endringen kan avleses på en skala. Kvikksølvsøylens lengde når termometeret plasseres i smeltende snø/is avmerkes (0 grader celsius). Tilsvarende settes termometeret i kokende vann. Kvikksølvsøylen utvider seg og et nytt merke avsettes (100 grader celsius). Avstanden mellom de to merkene inndeles i 100 delstreker med samme avstand. Skalaen forlenges videre forbi 100-streken og på den andre siden av 0-merket. Slik kalibreres et termometer som skal vise temperaturen i grader celsius ( oC ).

Andre typer termometre benytter egenskapene i andre væsker/gasser. Metallers følsomhet (volumendring) for temperaturendringer utnyttes også i enkelte termometre.

Måleenheter

I Europa bruker vi Celsius som måleenhet, men det finnes også andre enheter for å oppgi temperatur:

Målemetode

I tradisjonell meteorologisk observasjon brukes et "væske-i-glass"-termometer. I dette termometeret er det en søyle av væske (kvikksølv, sprit eller kvikksølv-thallium) inne i et glassrør. Søylen utvider seg med stigende temperatur og trekker seg sammen med synkende temperatur. Enden av søylen avleses på en skala.

I dag finnes det flere måleprinsipper for å måle temperatur elektronisk. Det måleprinsippet som Meteorologisk institutt har valgt, er å måle elektrisk motstand i en platinatråd. Ved 100 Ω (uttales: ohm) er temperaturen 0 °C. Ved lavere motstand er temperaturen lavere og ved høyere motstand er temperaturen høyere.

Gjør det selv

Hvis du bor i enebolig eller har leilighet med fasade mot nord er det greit å henge termometeret ut av vinduet og med litt avstand fra glasset. Glass er ikke så god isolator som mange tror. De som har fasade mot sør, må finne andre måter å skjerme instrumentet. Dette kan for eksempel være å utnytte overheng på verandaen. Slik tilpassing kan gå på bekostning av lengde på kabel. Her kan nevnes at det nå finnes flere trådløse termometre på markedet. For de fleste er ikke nøyaktighetskravet så veldig stort, slik at utstyret kan være relativt rimelig.

Se også

Eksterne lenker

Gradientvind

Gradientvind er vinden et stykke over bakken, i en høyde der luftens friksjon mot terrenget ikke påvirker vindstyrke og retning (se grensesjiktet).

Beskrivelse

Man antar likevekt, det vil si at summen av kreftene som virker på en luftpartikkel blir 0. Dette er samme utgangspunkt som geostrofisk vind. Men i den geostrofisk antakelsen ser man bort fra sentrifugalkreftene ved krumme luftbevegelser. I nærheten av lavtrykk på liten skala har sentrifugaleffekten betydning, for eksempel nær en tornado.

Se også

Graupel

Graupel er nedbør med en hard kjerne omgitt av vann, mykere enn hagl, men mer kompakt enn snøflak.

Beskrivelse

Nedbørtypen er hvite, runde eller koniske partikler med 2-5 mm dynamisk diameter. Partiklene går lett i stykker når de treffer bakken og opptrer med kort varighet.

Se også

Gravitasjonsbølger

Gravitasjonsbølger er bølger i atmosfæren eller havet som oppstår fordi gravitasjonen prøver å få lufta eller havet tilbake i likevektstilstand.

Innhold

Beskrivelse

Gravitasjonsbølgene oppstår når luft eller væske som er stabilit sjiktet kommer ut av hydrostatisk likevekt etter å ha blitt påvirket av en ytre kraft.

Typer

Bølger på havet er en type gravitasjonsbølge som oppstår på overflaten mellom land og hav. I tillegg finnes det en rekke bølgetyper som oppstår alene i atmosfæren:

Ulike typer bølger kan forplante seg horisontalt eller vertikalt.

Dybdestoff

Gravitasjonsbølgebegrepet som knytter seg til Albert Einsteins generelle relativitetsteori har ikke noe med det meteorologiske begrepet å gjøre.

Se også

Greenwich Mean Time
Hvert år lar tusenvis av turister seg fotografere med ett ben på hver side av 0-meridianen. 0-meridianen er imidlertid flyttet mange ganger i årenes løp - også etter at den ble markert med en rød stripe i bakken på observatoriet i Greenwich... Foto: met.no

Greenwich Mean Time forkortes GMT og er en tenkt linje som løper nord-syd på jordkloden, gjennom Greenwich i England. På norsk kalles den Greenwich-meridianen eller 0-meridianen.

Innhold

Bruksområde

Ved innføringen av 0-meridianen fikk verden en felles tidsoppfatning. Tidsangivelse, navigering og en rekke andre praktiske spørsmål som hvert enkelt land (eller by!) selv hadde sine egne ordninger for, ble dermed standardisert. Det skulle imidlertid en urmaker til for å ordne opp i skipsforlisene, men dette er en helt annen historie....

I dag brukes UTC som felles tidsreferanse.

Historikk

Observatoriet i Greenwich. Foto: met.no

Det er ingen tilfeldighet at 0-meridianen går nettopp gjennom England. England var en stor sjøfartsnasjon, med mange skip på alle hav. For ofte havarerte skipene fordi de ikke kjente sin lengdegrads-posisjon. For å finne breddegraden navigerte man etter himmellegemene; sola om dagen og stjernene om natten. Således visste man alltid hvor langt syd eller nord man befant seg på sjøkartet. Men det fantes ingen sikre måter for å avgjøre hvor langt øst eller vest man var kommet. Observatoriet i Greenwich ble opprettet for å løse problemene.

Den fikk navnet 0-meridianen på den internasjonale meridian-konferansen i 1884. Alle geografiske posisjoner på Jorden er definert ved sin lengdegrad og sin breddegrad.

Se også

Eksterne lenker

Greenwich Meantime
Hvert år lar tusenvis av turister seg fotografere med ett ben på hver side av 0-meridianen. 0-meridianen er imidlertid flyttet mange ganger i årenes løp - også etter at den ble markert med en rød stripe i bakken på observatoriet i Greenwich... Foto: met.no

Greenwich Mean Time forkortes GMT og er en tenkt linje som løper nord-syd på jordkloden, gjennom Greenwich i England. På norsk kalles den Greenwich-meridianen eller 0-meridianen.

Innhold

Bruksområde

Ved innføringen av 0-meridianen fikk verden en felles tidsoppfatning. Tidsangivelse, navigering og en rekke andre praktiske spørsmål som hvert enkelt land (eller by!) selv hadde sine egne ordninger for, ble dermed standardisert. Det skulle imidlertid en urmaker til for å ordne opp i skipsforlisene, men dette er en helt annen historie....

I dag brukes UTC som felles tidsreferanse.

Historikk

Observatoriet i Greenwich. Foto: met.no

Det er ingen tilfeldighet at 0-meridianen går nettopp gjennom England. England var en stor sjøfartsnasjon, med mange skip på alle hav. For ofte havarerte skipene fordi de ikke kjente sin lengdegrads-posisjon. For å finne breddegraden navigerte man etter himmellegemene; sola om dagen og stjernene om natten. Således visste man alltid hvor langt syd eller nord man befant seg på sjøkartet. Men det fantes ingen sikre måter for å avgjøre hvor langt øst eller vest man var kommet. Observatoriet i Greenwich ble opprettet for å løse problemene.

Den fikk navnet 0-meridianen på den internasjonale meridian-konferansen i 1884. Alle geografiske posisjoner på Jorden er definert ved sin lengdegrad og sin breddegrad.

Se også

Eksterne lenker

Greenwich-meridianen
Hvert år lar tusenvis av turister seg fotografere med ett ben på hver side av 0-meridianen. 0-meridianen er imidlertid flyttet mange ganger i årenes løp - også etter at den ble markert med en rød stripe i bakken på observatoriet i Greenwich... Foto: met.no

Greenwich Mean Time forkortes GMT og er en tenkt linje som løper nord-syd på jordkloden, gjennom Greenwich i England. På norsk kalles den Greenwich-meridianen eller 0-meridianen.

Innhold

Bruksområde

Ved innføringen av 0-meridianen fikk verden en felles tidsoppfatning. Tidsangivelse, navigering og en rekke andre praktiske spørsmål som hvert enkelt land (eller by!) selv hadde sine egne ordninger for, ble dermed standardisert. Det skulle imidlertid en urmaker til for å ordne opp i skipsforlisene, men dette er en helt annen historie....

I dag brukes UTC som felles tidsreferanse.

Historikk

Observatoriet i Greenwich. Foto: met.no

Det er ingen tilfeldighet at 0-meridianen går nettopp gjennom England. England var en stor sjøfartsnasjon, med mange skip på alle hav. For ofte havarerte skipene fordi de ikke kjente sin lengdegrads-posisjon. For å finne breddegraden navigerte man etter himmellegemene; sola om dagen og stjernene om natten. Således visste man alltid hvor langt syd eller nord man befant seg på sjøkartet. Men det fantes ingen sikre måter for å avgjøre hvor langt øst eller vest man var kommet. Observatoriet i Greenwich ble opprettet for å løse problemene.

Den fikk navnet 0-meridianen på den internasjonale meridian-konferansen i 1884. Alle geografiske posisjoner på Jorden er definert ved sin lengdegrad og sin breddegrad.

Se også

Eksterne lenker

Greenwichmeridianen
Hvert år lar tusenvis av turister seg fotografere med ett ben på hver side av 0-meridianen. 0-meridianen er imidlertid flyttet mange ganger i årenes løp - også etter at den ble markert med en rød stripe i bakken på observatoriet i Greenwich... Foto: met.no

Greenwich Mean Time forkortes GMT og er en tenkt linje som løper nord-syd på jordkloden, gjennom Greenwich i England. På norsk kalles den Greenwich-meridianen eller 0-meridianen.

Innhold

Bruksområde

Ved innføringen av 0-meridianen fikk verden en felles tidsoppfatning. Tidsangivelse, navigering og en rekke andre praktiske spørsmål som hvert enkelt land (eller by!) selv hadde sine egne ordninger for, ble dermed standardisert. Det skulle imidlertid en urmaker til for å ordne opp i skipsforlisene, men dette er en helt annen historie....

I dag brukes UTC som felles tidsreferanse.

Historikk

Observatoriet i Greenwich. Foto: met.no

Det er ingen tilfeldighet at 0-meridianen går nettopp gjennom England. England var en stor sjøfartsnasjon, med mange skip på alle hav. For ofte havarerte skipene fordi de ikke kjente sin lengdegrads-posisjon. For å finne breddegraden navigerte man etter himmellegemene; sola om dagen og stjernene om natten. Således visste man alltid hvor langt syd eller nord man befant seg på sjøkartet. Men det fantes ingen sikre måter for å avgjøre hvor langt øst eller vest man var kommet. Observatoriet i Greenwich ble opprettet for å løse problemene.

Den fikk navnet 0-meridianen på den internasjonale meridian-konferansen i 1884. Alle geografiske posisjoner på Jorden er definert ved sin lengdegrad og sin breddegrad.

Se også

Eksterne lenker

Grensesjiktet

Grensesjiktet (eng. Atmospheric Boundary Layer) er vanligvis brukt om det nederste sjiktet av troposfæren, der luftstrømmene påvirkes av friksjon mot bakken.

Beskrivelse

Vertikal utstrekning på grensesjiktet varierer fra ca 50-100 m (i stabile forhold med lite vind) til ca 2km (i ustabile forhold med mye vind over ulendt terreng).

Se også

Gust

Vindkast (eng. gust) er den største øyeblikkelige vindhastigheten en vindmåler registrerer i et tidsrom, vanligvis 10 minutter.

Beskrivelse

Vindhastigheten varierer mye i løpet av kort tid. Perioder, korte eller lange, med sterk vind avløses av perioder med roligere vindforhold. Vindretningen varierer også mye. For å kunne si noe meningsfylt om vinden, må vi operere med gjennomsnittsvinden (middelvind) for retning og styrke over et tidsrom, f.eks. 10 minutter. Dette gjøres når vinden observeres (måles) og når den varsles i værmeldingene.

De sterkeste vindkastene kan ha en hastighet på opptil 1,5 ganger middelvindhastigheten i et tidsrom. Det er disse vindkastene som kan gjøre stor skade, f. eks. på trær og bygninger. Når det i værmeldingen varsles om stiv kuling, middelvindhastighet på 15 m/s, kan det komme kortvarige vindkast med hastighet på over 20 m/s.

Det er viktig å merke seg at betegnelser som "liten kuling" og "full storm" knytter seg til middelvindhastigheten. Det er galt å si "stiv kuling, 15 m/s, med liten storm i kastene", selv om det ventes vindkast med en hastighet på 22 m/s. Vindkastenes maksimale hastighet kan oppgis i observasjoner og værvarsler, men da kun som hastighet (m/s) og ikke knyttet til Beauforts vindskala.

Dybdestoff

Verdensrekorden for vindkast, som ikke er relatert til tornadoer, er på 408 km/t. Rekorden ble registrert i forbindelse med den tropiske syklonen Olivia 10. april 1996 på Barrow Island i Australia. Den forrige rekorden var på 372 km/t og er fra april 1934 i Mount Washington i USA.

Se også

Går sola ned i sekk, så er den neste dag vekk.

En annen variant av dette værtegnet er "Når sola går ned i sekk, står ho opp i en bekk".

Beskrivelse

Etter en fin dag uten skyer forsvinner sola i et skylag nær horisonten i vest. Den går ned i en "sekk". Dette skylaget kan være ytterkanten av et stort nedbørområde på vei fra vest østover mot oss. I løpet av natta trekker skyene over himmelen. Neste morgen er det overskyet, "sola er vekk" og sjansene er store for at det faller nedbør: "Sola står opp i en bekk".

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

H
H2o

Vanndamp (H2O) er vann i gassform.

Beskrivelse

Vanndamp opptrer som en usynlig gass i atmosfæren. Når vanndampen kondenserer til vann, blir den synlig og kan sees i form av skyer eller regndråper. Vanndamp er vår viktigste drivhusgass og står for en langt større del av drivhuseffekten enn for eksempel CO2.

I dagligtale snakker man om vanndamp som den synlige røyken som kommer fra en kokende kjele med vann. Dette er egentlig feil, siden røyken en ser, er skydannelse som oppstår fordi den varme vanndampen avkjøles av lufta utenfor kjelen og går over til synlige små vanndråper i væskeform.

Dybdestoff

Atmosfæren kan bare holde på en gitt mengde vanndamp i lufta. Dette er avhengig av luftas temperatur og trykk. Luft med mye vanndamp er lettere enn luft med lite vanndamp. Dette skyldes at H2O-molekylene er lettere enn nitrogen- og oksygenmolekylene som det finnes mest av i den tørre lufta.

Når det er mye vanndamp, vil H2O-molekylene oppta plassen som de tyngre molekylene ellers ville hatt, og lufta blir lettere. Luft med vann i væskeform i form av skyer eller regndråper, vil imidlertid være langt tyngre enn luft uten vann i væskeform. I meteorologien er det derfor viktig å skille mellom vann i gassform og vann i væskeform.

Se også

HERITAGE

HERITAGE er en instrumentpakke fra USA som sikrer at MetOp og amerikanske satellitter supplerer hverandre.

Se også

HIRLAM

HIRLAM er en forkortelse for High Resolution Limited Area Model.

HIRS/4

HIRS/4 (High Resolution Infrared Sounder) er et instrument som kalkulerer temperatur og lufttrykk fra jordoverflaten til omlag 40 kilometers høyde.

Beskrivelse

Måler også havtemperatur, ozonlaget, skyhøyde og bakkestråling.

Se også

HPa

HektoPascal (hPa) er en enhet for lufttrykk.

Beskrivelse

Gjennomsnittlig lufttrykk ved havets overflate er 1013,26 hPa. 1 hektoPascal (hPa) = 1 millibar (mb) = mmHg x 1.333224 = 100 Pascal. hektoPascal (hPa) er den riktige benevnelsen på lufttrykk i henhold til internasjonal standard. Millibar (mb) og millimeter kvikksølv (mmHg) er eldre begreper som etter hvert vil falle ut av språket.

Se også

Hadleycellen

Hadleycellen er et storstilt vindsystem, hvor varm luft over ekvator stiger og brer seg mot polene når den kommer til tropopausen.

Beskrivelse

Oppstigningen ved ekvator strekker seg høyt opp i atmosfæren, noe som gjerne medfører skydannelse og store nedbørsmengder. Hadleycellen skaper store omveltninger i luftmassene over ekvator, med oppstigning like ved ekvator (med nedbør) og nedsynkende tørr luft ved høyere breddegrader. Dette er igjen er med på å skape passatvindene og det inter-tropiske konvergensbeltet. Dette systemet sørger for at subtropene som for eksempel i Nord-Afrika og Middelhavsområdet, gjerne er tørre mens det er fuktige og frodige regnskoger nær ekvator som for eksempel i Amazonas, Indonesia og Kongo.

Hadleycellen skaper også et stillebelte som har vært besværlig for sjøfarten gjennom historien, i tillegg til passatvinder som har vært gunstige for krysning mot vest over verdenshavene.

Se også

Eksterne lenker

Hadleysirkulasjon

Hadleysirkulasjon er betegnelsen på den vertikale sirkulasjonen mellom ekvatorielle strøk og de subtropiske høytrykksområder ved ca 30 grader N/S.

Beskrivelse

Beskriver hvordan lufta stiger nær ekvator opp til tropopausen, beveger seg nordover/sørover mot polene, synker ned ved høytrykksområdene, for så å strømme mot ekvator nær havnivå (passatvindene).

Se også

Hagl
Eksempel på giganthagl. Foto: Jon.

Hagl er iskuler som dannes i bygeskyer som cumulonimbus, til forskjell fra kornsnø og iskorn.

Beskrivelse

I en bygesky vil det som regel være både ispartikler og underkjølte vanndråper. Vanndråpene fryser når de kommer i berøring med ispartiklene eller frysekjernene. Vertikale luftstrømmer i forbindelse med bygeskyen kaster hagl og/eller vanndråper opp og ned inntil tyngden blir stor nok til at de faller til bakken.

I kraftige byger (som regel tordenbyger) kan det oppstå ishagl med diameter fra 0,5 til 12-13 cm. Vekten er blitt observert til rundt 1 kg (!). Store hagl kan forårsake stor skade når de treffer bakken.

Forekomst

I Norge forekommer de kraftigste haglskurene i forbindelse med ettermiddagsbyger i innlandet om sommeren, men diameteren på haglpartiklene overstiger sjelden 1-2 cm. Om vinteren er det vanlig med sprøhagl i kyststrøkene ved bygevær fra vest-nordvest. Sprøhagl er sammensatt av mange enkeltstående små vanndråper eller iskrystaller og er mer porøse eller hvitere enn ishagl og har en diameter opp til 0,5 cm.

Se også

Halo
Halo i Trondheim. Foto: Terje O. Nordvik.

Halo er optiske fenomener, ringer, buer eller lysende punkter som har sin årsak i sollysets brytning i iskrystaller som svever i atmosfæren.

Beskrivelse

Kuppelen skjermer for sola slik at halo-ringen og bisolene på hver side vises tydelig. Fargene er på innsiden av den lysende ringen, noe som kjennetegner en ekte halo. Horisontalt mellom bisolene ser vi også deler av den parheliske sirkelen. Foto: Ukjent.

Haloen kjennetegnes ved at fargene vises på innsiden av den lysende ringen, med rødfargen innerst. Halo-fenomenene skyldes sollysets (eventuelt "månelysets") brytning gjennom iskrystaller, som regel i den øvre troposfæren men også i lavtliggende iståke. Mest vanlig opptrer haloen som en lysende ring med vinkelradius på ca 22°.

Iskrystaller forekommer i mange ulike fasonger, former og orientering, og dette forårsaker forskjellige lysfenomener. Sekskantede (heksagonale) prismer med tilfeldig retning på aksen gir den vanlige halo-ringen, men det kan også forekomme sekundære ringer med større radius.

Sollyset brytes i cirrus-skyer (iskrystaller) slik at det konsentreres til en lysende ring. Illustrasjon: met.no

Se også

Eksterne lenker

Haltenbanken
Harald Ulrik Sverdrup

Harald Ulrik Sverdrup (1888-1957) var professor i meteorologi og assistent for Vilhelm Bjerknes 1911-17.

Bakgrunn

Sverdrup ble født i Sogn og ble cand. real i 1914 og dr. philos i 1917. Sverdrup var professor i meteorologi ved Universitetet i Bergen fra 1926 med tre års permisjon for å fungere som direktør for Scripps Institution of Oceanography, California. Andre stillinger han hadde:

  • Vitenskapelig leder av Maud ekspedisjonen 1917-25.
  • Assistent ved Carnegieinstituttets avdeling for jordmagnetiske undersøkelser, Washington i 1922.
  • Assosiert forsker ved samme institutt i 1926 og perioden 1928-40.
  • Professor i oseanografi ved UCLA 1936-48.
  • Direktør ved Norsk Polarinstitutt fra 1948 og professor II i geofysikk ved UiO fra 1949.
  • Dekanus ved Det matematisk naturvitenskapelige fakultet 1954-57. Han var drivkraften bak den nye studieordningen som ble innført ved fakultetet i 1958.

I USA ble det i 1960 opprettet et fond til minne om Sverdrup "Sverdrup Memorial Foundation" som administreres av Det amerikanske meteorologiske selskap.

Haugskyer
Cumulus, med sine blomkålaktige utvekster, er kanskje den av skytypene som er lettest å dra kjensel på. Foto: Hans Waagen

Cumulus (Cu) også kalt haugskyer, er enkeltstående, tette skyer med skarpe konturer i form av kupler eller tårn.

Innhold

Beskrivelse

Cumulus har som regel en vannrett underside (skybase) og blomkål-lignende vertikale "oppblomstringer". Hele skyen har et hvitt utseende med en noe mørkere underside. Cumulus kan også forekomme i en noe mer opprevet form.

"Godværs-cumulus" som dannes om dagen over land om sommeren, har sin største utbredelse om ettermiddagen. Disse skyene faller imidlertid fort sammen mot kvelden når bakketemperaturen avtar. Cumulus består hovedsakelig av vanndråper.

Cumulus har skybasis i lavere nivå, men på grunn av sin store vertikale utstrekning kan cumulus ha skytopp også i midlere nivå.

Sett fra satellitt

Den røde pila på satellittbildet viser et område med flere store og små haugskyer. Foto: met.no

På et satellittbilde er det forholdsvis lett å kjenne igjen skyer. Midlere og lave skyer har skytopper lavere enn syv kilometer og har en høyere temperatur enn høye skyer og reflekterer mindre sollys enn høye skyer. Sammensetningen av kanalene i et RGB (124)-bilde gjør at de får et preg av gul farge. Temperaturen i toppen av skyene er viktig for hvilken farge de får i et RGB-bilde.

Haugskyene trer tydeligst frem over hav fordi vannet er mørkt. Store haugskyer vil være lyse på et satellittbilde fordi de strekker seg høyt opp i atmosfæren og får en lav skytopptemperatur. De fleste små og middels store haugskyene har en klar ytre grense. Dersom en cumulussky er i ferd med å vokse til en bygesky blir den "slørete" i toppen. Dette er et god tegn på at den kan gi tordenvær. Det du ser da er ambolten som hovedsaklig består av is og som strekker seg på utsiden av selve skyen.

Dybdestoff

Man kan bruke den såkalte cumulus-formelen til å anslå skyhøyden ved dannelse av cumulus. Formelen ser slik ut:

Differansen mellom bakketemperatur og duggpunktstemperatur x 400 = høyden i fot (T - Td)400=h. Eks.: T=20, Td=10 gir: (20-10)400=4000, skyhøyden blir 4000ft.

Det er én viktig forutsetning som må oppfylles for at dette skal være riktig: Skyene må dannes over avlesningsstedet for temperatur og duggpunkt.

Se også

Havbølge
Bølger. Foto: Einar Egeland.

Bølger er periodiske svingninger som opptrer på overflaten av et medium.

Beskrivelse

Bølgelengden er gjengitt som lambda og bølgeperioden som T. Amplituden er gjengitt som a og bølgehøyden H. Illustrasjon: WMO.

I oseanografi tenker man først og fremst på bølger som vindgenererte overflatebølger eller vindsjø. Bølger på vannflaten oppstår som følge av vindens virkning på havet. Bølger i atmosfæren oppstår gjerne når stabil luft presses over fjell. Slike bølger kalles ofte lebølger fordi de opptrer i le av fjell.

Vindsjø oppstår på grunn av overføring (friksjon) av bevegelsesenergi (vind) fra luft til hav. Når vinden løyer får vi en periode med dønninger før havet gradvis flater ut. Dønning også komme fra gamle stormsentra langt unna, og det kan gjerne være flere dønningfelt av ulikt opphav på ett og samme sted. Hvis det blåser opp igjen vil som regel de nye bølgene få en annen retning enn de gamle. Sjøgangen er derfor summen av vindens virkning på havet lokalt pluss tidligere værsystemer langt borte.

Se også

Havgula
Sjøbris (dag og kveld). Illustrasjon: met.no/Tor Helge Skaslien.
Vindretning utover dagen. Illustrasjon: met.no/Tor Helge Skaslien.

Sjøbris er når sjøluft blir dratt inn mot lavtrykket, det vil si inn mot land.

Beskrivelse

Effekten kan merkes fra tidlig formiddag, men er som regel sterkest et stykke ut på ettermiddagen. Langs det meste av Norskekysten kan vindstyrken komme opp i ca frisk bris 8-10m/s. I tillegg kan det være andre årsaker til at vindstyrken blir høyere eller lavere.

Sjøbrisen kan av og til merkes flere mil inn over land, men med mindre styrke enn på kysten. Vindretningen dreier etter hvert som sola passerer over horisonten, derav navnet solgangsbris. Først blåser det rett på kysten, senere parallelt med kysten. Retningen bestemmes i hovedsak av trykk-kraften (lavtrykksplasseringen) og Coriolis-effekten, og varierer langs kysten.

"Havgula" er et annet navn på sjøbris som særlig er brukt på Vestlandet.

Se også

Havis
Havis ved Hopen værstasjon. Foto: Ragnar Sønstebø/met.no

Havis (eng. sea ice) er frosset havvann som flyter på havoverflaten.

Innhold

Beskrivelse

Skip som tar seg fram mellom isflak. Foto: Detlef Froemming/Deutscher Wetterdienst.

Havis dekker store deler av Arktis og Antarktis og dannes og smeltes med de polare årstidene.I Arktis overlever noe is flere år, mens havisen rundt Antaktis er sesong is som i hovedsaksmelter bort i den varme årstiden. Selv om både Arktis og Antarktis er av avgjørende betydning for marine pattedyr og fugler, ser havisen i Arktis ut til å ha en viktigere rolle for regulering av klimaet.

Typer

Satellittbilde over nordvestlige deler av Spitsbergen og den arktiske iskanten i Norskehavet. Foto: met.no

Sett fra satellitt

Bildet til høyre viser nordvestlige deler av Spitsbergen og den arktiske iskanten i Norskehavet:

  • Spitsbergen er dekket av snø og trer fram nede til høyre i bildet.
  • Grensen mellom åpen sjø og havis er tegnet inn med en blå strek.
  • Den gule pila peker på et område med tett is.
  • Den røde pila peker på et område nær iskanten der isen blir brudt opp i mindre flak som etterhvert smelter.

Se også

Eksterne lenker

Havmodeller

Havmodeller beregner sjøtemperatur og strøm.

Innhold

Beskrivelse

Modellen for dette formål har betegnelsen MI-POM og med utgangspunkt i denne er det laget flere regionale modeller som brukes av Meteorologisk institutt.

I værvarslingen

Havvarsling forteller om havtemperatur, strømretning og -styrke, bølgehøyde og -retning i norske farvann, samt havis i Arktis. Varslene er basert på havvarslingsmodellene. Havvarsling har vært Meteorologisk institutts oppgave siden 1866.

Se også

Eksterne lenker

Havnivå

Havnivå er den trege komponenten av vannstand og framkommer ved å beregne havets middelnivå over en periode som er tilstrekkelig lang til at variasjoner, forårsaket av tidevannskrefter og vær, ikke påvirker resultatet.

Innhold

Beskrivelse

Havnivået måles i dag på to måter: Vannstandsmålinger på stasjoner langs kystene og fra satellitter. Beregning av havnivå fra måleserier på kyststasjoner vil være påvirket av landhevning.

Tidseriene fra noen få vannstandsstasjoner går om lag 100 år tilbake i tid, men på grunn av den svært begrenset dekningen, er det meste av analyse gjort på observasjoner etter 2. verdenskrig, da datadekningen ble bedre. Satellittmålingene dekker perioden etter 1990, men er av interesse til tross for den relativt korte perioden fordi dette er de eneste pålitelige dataene som foreligger for åpne havområder.

Bakgrunn

Figuren viser utviklingen av globalt havnivå (i mm) gjennom de siste hundre årene. Illustrasjon: IPCC

De viktigste årskaene til endringer i havnivået er oppvarming/nedkjøling av havet og endringer i fordeling av vann og is mellom hav og land. Ved oppvarming av havet vil havnivået stige på grunn av termisk ekspensjon. Endringer i fordelingen mellom hav og land av vann i ulike faser skjer først og fremst ved smelting eller tilfrysing av isbreer. Smelting av havis vil ikke gi noe bidrag, på grunn av Arkimedes' lov om fortrengning av væske.

Når havnivå stiger på grunn av smelting av isbreer, vil økningen av vannmassen over havbunnen og reduksjonen av vannets (isens) masse på land, føre til en kompensasjon ved at havbunnen synker og kontinentene stiger. Ved likevekt vil denne kompensasjonen utgjøre om lag 1/3 av endringen i vannets høyde over havbunnen. En slik kompensasjon vil ikke finne sted når havnivået endres ved termisk ekspensjon i og med at denne prosessen ikke påvirker havets masse.

Studiene av vannstandsdata viser at havnivået har steget med 1 til 3 mm/år i de senere tiår.

Dybdestoff

Problemene med vannstandsdmålinger fra kyststasjoner er flere:

Det største problemet er at jorden "lever" i den forstand at kontinentalplatene ikke ligger i ro. Vannstanden endres lokalt ved jordskjelv, men dette inntreffer så plutselig at det kan la seg korrigere, samt ved landhevning/senkning. Det siste skjer fortsatt i Skandinavia som en tilpassning til at isen fra forrige istid forsvant. Denne landhevningen er størst i Bottenviken (mellom Sverige og Finland), der den er om lag 8 mm/år. I sørlige deler av Danmark synker faktisk landet litt, men med mye mindre fart enn hevningen av Bottenviken.

Et annet og mye mindre problem med vannstandsmålinger langs kysten, er at det kan forekomme endringer i styrken av strømmene langs kysten, som faktisk er knyttet til vannstanden. På grunn av usikkerhetene velger en del forskere å holde seg til måleserier som strekker seg om lag 50 år eller mer tilbake i tid.

Satellittmålinger er ikke beheftet med de samme kildene til usikkerhet. Derimot er det andre mulige feilkilder, som at det er behov for en svært presis beskrivelse av satellittens bane.

Se også

Eksterne lenker

Havstrømmer

Havstrømmer er havets bevegelse i ulike dybdenivåer.

Beskrivelse

Siden havet har en horisontal utstrekning som er mange ganger større enn bunndypet er havets bevegelse nær horisontal unntatt på de aller minste skalaer. Nær overflaten er havstrømmene dominert av atmosfæren. Det øvre sjiktet (0-5m) reagerer raskt på endringer i vindretning og -styrke.

Tidevannet er derimot et barotropt fenomen, det vil si at tidevannsstrømmene er like sterke gjennom hele vannsøylen. Havets egenbevegelse er styrt av fordelingen av salt og temperatur. På samme måte som lavtrykk og høytrykk i atmosfæren oppstår mellom luftmasser av ulik tetthet vil virvler i havet oppstå mellom vannmasser med ulik tetthet. Langs kysten av kontinenter finner man kyststrømmer som i stor grad domineres av kontrasten mellom ferskt kystvann (fra elver) og saltere vannmasser lengre til havs.

Typer

  • Golfstrømmen
  • Kyststrømmen

Se også

Havvarslingsmodeller

Havmodeller beregner sjøtemperatur og strøm.

Innhold

Beskrivelse

Modellen for dette formål har betegnelsen MI-POM og med utgangspunkt i denne er det laget flere regionale modeller som brukes av Meteorologisk institutt.

I værvarslingen

Havvarsling forteller om havtemperatur, strømretning og -styrke, bølgehøyde og -retning i norske farvann, samt havis i Arktis. Varslene er basert på havvarslingsmodellene. Havvarsling har vært Meteorologisk institutts oppgave siden 1866.

Se også

Eksterne lenker

Height

Height er en betegnelse for høyde som brukes i luftfarten om et jordfast objekts høyde over bakken den står på , eller et luftbåret objekts høyde over bakken (AGL).

Se også

Hektopascal

HektoPascal (hPa) er en enhet for lufttrykk.

Beskrivelse

Gjennomsnittlig lufttrykk ved havets overflate er 1013,26 hPa. 1 hektoPascal (hPa) = 1 millibar (mb) = mmHg x 1.333224 = 100 Pascal. hektoPascal (hPa) er den riktige benevnelsen på lufttrykk i henhold til internasjonal standard. Millibar (mb) og millimeter kvikksølv (mmHg) er eldre begreper som etter hvert vil falle ut av språket.

Se også

Hestebreddene

Hestebreddene er områder på ca. 30 º nordlige og sørlige breddegrader i Atlanterhavet og Stillehavet.

Beskrivelse

Typisk for områdene er lite vind. Navnet kommer av at seilskip kunne bli liggende så lenge uten vind at hestene ombord på skutene døde.

Hetebølge

Hetebølge er når mer enn fem dager på rad ligger minst 5 °C over maksimumstemperaturnormalen fra normalperioden 1961-1990 (WMO-definisjon).

Heterosfære

Heterosfæren (også kalt barosfæren) er sjiktet i Jordas atmosfære fra ca 100 km til eksobasen i ca 400-500 km høyde.

Dybdestoff

I heterosfæren spaltes gassmolekylene til enkeltatomer, og sammensetningen i ulike høydenivåer blir heterogent, i motsetning til i homosfære (under 100 km) der luftens gassblanding er tilnærmet konstant.

Se også

Heterosfæren

Heterosfæren (også kalt barosfæren) er sjiktet i Jordas atmosfære fra ca 100 km til eksobasen i ca 400-500 km høyde.

Dybdestoff

I heterosfæren spaltes gassmolekylene til enkeltatomer, og sammensetningen i ulike høydenivåer blir heterogent, i motsetning til i homosfære (under 100 km) der luftens gassblanding er tilnærmet konstant.

Se også

Hmax

Maksimal bølgehøyde (Hmax) er den høyeste enkeltbølgen observert over en periode på 20 minutter.

Beskrivelse

Forholdet mellom maksimal bølgehøyde (Hmax) og signifikant bølgehøyde (Hs) varierer med antall bølgepassasjer og bølgespekterets form. I ekstreme tilfeller kan enkeltbølger bli mer enn dobbelt så store som den signifikante bølgehøyden, men forholdet er vanligvis 1,6-1,8.

Bruksområde

Maksimal bølgehøyde oppgis ikke alltid i varslene, men som en hovedregel kan man anta at den er 1,6-1,8 ganger signifikant bølgehøyde.

Se også

Holder myggen seg nede ved bakken, er det tegn på regn.

Dette er egentlig det samme værtegnet som Voksende skyer gir gjerne regn; minker de, kan en vente tørrvær.

Beskrivelse

Myggen merker økende fuktighet i høyere luftlag og trekker ned mot bakken, der lufta (foreløpig) er tørrere. Økende luftfuktighet kan være et tegn på at nedbør kan falle innen kort tid.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

Homosfære

Homosfæren (også kalt turbosfæren) er sjiktet av Jordas atmosfære opp til ca 100 km høyde, der lufta består av godt blandede molekylære gasser, slik at gassinnholdet i sjiktet blir relativt homogent.

Se også

Homosfæren

Homosfæren (også kalt turbosfæren) er sjiktet av Jordas atmosfære opp til ca 100 km høyde, der lufta består av godt blandede molekylære gasser, slik at gassinnholdet i sjiktet blir relativt homogent.

Se også

Horisontal temperaturgradient

En front er skillet mellom en kald og en varm luftmasse.

Innhold

Beskrivelse

Det er aldri den varme lufta som presser bort den kalde, heller ikke i en varmfront. Den kalde lufta trekker seg unna og gir plass til den varme. Vanligvis vil kaldlufta trekke seg saktere unna enn vinden på varmluftsiden skulle tilsi. Det fører til at varmlufta glir over den kalde. Klassiske varmfronter er derfor anafronter. Det er alltid vindhastigheten og vindretningretningen i den kalde luftmassen som avgjør hvilken type front vi har.

Fronter representerer områder hvor luft stiger, og bidrar til å danne skyer og nedbør. Front brukes helst om luftmasseskillet nær bakkenivå, mens frontflate er hele luftmasseskillet mellom bakken og tropopausen. Temperaturskillet i de to luftmassene er mer eller mindre observerbart fra bakken opp til tropopausen (8-15 km over bakken).

Det dannes lett bølger på grenseflaten mellom ulike luftmasser, fordi varm og kald luft har ulik tetthet. En lavtrykkutvikling i en frontsone kan sammenliknes med en bølge på havet (som dannes på grenseflaten mellom hav og luft).

Typer

Dybdestoff: Hastighet

Figuren viser en kaldfronts vindkomponent. Illustrasjon: met.no
Figuren viser hvordan man kan regne seg fram i tid for å finne frontens framtidige hastiget. Illustrasjon: met.no

Hvis vinden er jevn og uten typiske kast, kan kaldfrontenes hastighet grovt estimeres ved å se på vindkomponenten som er vinkelrett på fronten. Hvis det er en varmfront må man se på hastigheten til kaldlufta som fortrenges.

Når vinden er med tydelige vindkast, som ofte er tilfelle etter en kaldfront, må man heller se på vinden i 850hPa (ca 1500 m.o.h.). Lufta bak en kaldfront blir gjerne ustabil, det vil si med luftstrømmer i vertikalretningen. Bevegelsesenergi overføres fra de relativt høye vindhastighetene i 850hPa-nivå til sjiktet nær bakken.

Meteorologene bruker ofte geostrofisk vind som referanse for fronthastigheten. Som tommelfingerregel vil varmfronter og varme okklusjoner bevege seg i 2/3-hastighet i forhold til den geostrofiske vindkomponenten som er vinkelrett på fronten. Kaldfronter og kalde okklusjoner beveger seg med tilnærmet geostrofisk hastighet. Den geostrofiske vinden vil som regel tilta med høyden, til gjengjeld vil vinden i øvre del av troposfæren ligge mer parallelt med frontflaten, slik at komponenten vinkelrett på frontflaten ikke endres så mye.

En annen metode for å anslå fronthastigheten er å se hvor raskt den har beveget seg de siste timene. Dermed kan man regne seg fremover i tid (ekstrapolere). Dette kan bli veldig feil i situasjoner der frontene raskt endrer hastighet.

På grunn av at frontene alltid ligger i et tråg vil det være et vindskjær i frontsonen, og dette vindskjæret gir konvergens nær bakken. Dette forsterker tendensen til stigende luft i den lavere del av troposfæren. Vertikalhastigheten er i størrelsesorden noen centimeter per sekund. Til sammenligning kan vertikalhastigheten i kraftige tordenbyger (cumulonimbus) komme opp i 25m/s.

Dybdestoff: Termalrygg

Figuren viser et typisk isobarmønster ifm. en front. (De røde linjene er isotermer). Illustrasjon: met.no

Når en kaldfront beveger seg østover vil det blåse sørlige (dvs. som regel milde) vinder foran den. Dermed stiger ofte temperaturen i områdene foran fronten (i tillegg til at varmsektoren naturlig hadde høyere temperaturer) og vi får en termalrygg i isotermmønsteret.

På grunn av termalryggen kan temperaturforskjellene før og etter frontpassasjen bli endel større enn den opprinnelige temperaturforskjellen mellom luftmassene skulle tyde på.

Dybdestoff: Skyer og nedbør

Når luftmassene er i bevegelse vil den varme lufta (lav tetthet dvs. lett) ha en tendens til å løftes over den kalde (høy tetthet dvs. tung). Fronten er en konvergenssone (lufta "hoper seg opp") p.g.a. vindskjæret, og det fører også til at lufta stiger. Dermed blir det dannelse av skyer og nedbør.

Se også

Horisontale temperaturgradienter

En front er skillet mellom en kald og en varm luftmasse.

Innhold

Beskrivelse

Det er aldri den varme lufta som presser bort den kalde, heller ikke i en varmfront. Den kalde lufta trekker seg unna og gir plass til den varme. Vanligvis vil kaldlufta trekke seg saktere unna enn vinden på varmluftsiden skulle tilsi. Det fører til at varmlufta glir over den kalde. Klassiske varmfronter er derfor anafronter. Det er alltid vindhastigheten og vindretningretningen i den kalde luftmassen som avgjør hvilken type front vi har.

Fronter representerer områder hvor luft stiger, og bidrar til å danne skyer og nedbør. Front brukes helst om luftmasseskillet nær bakkenivå, mens frontflate er hele luftmasseskillet mellom bakken og tropopausen. Temperaturskillet i de to luftmassene er mer eller mindre observerbart fra bakken opp til tropopausen (8-15 km over bakken).

Det dannes lett bølger på grenseflaten mellom ulike luftmasser, fordi varm og kald luft har ulik tetthet. En lavtrykkutvikling i en frontsone kan sammenliknes med en bølge på havet (som dannes på grenseflaten mellom hav og luft).

Typer

Dybdestoff: Hastighet

Figuren viser en kaldfronts vindkomponent. Illustrasjon: met.no
Figuren viser hvordan man kan regne seg fram i tid for å finne frontens framtidige hastiget. Illustrasjon: met.no

Hvis vinden er jevn og uten typiske kast, kan kaldfrontenes hastighet grovt estimeres ved å se på vindkomponenten som er vinkelrett på fronten. Hvis det er en varmfront må man se på hastigheten til kaldlufta som fortrenges.

Når vinden er med tydelige vindkast, som ofte er tilfelle etter en kaldfront, må man heller se på vinden i 850hPa (ca 1500 m.o.h.). Lufta bak en kaldfront blir gjerne ustabil, det vil si med luftstrømmer i vertikalretningen. Bevegelsesenergi overføres fra de relativt høye vindhastighetene i 850hPa-nivå til sjiktet nær bakken.

Meteorologene bruker ofte geostrofisk vind som referanse for fronthastigheten. Som tommelfingerregel vil varmfronter og varme okklusjoner bevege seg i 2/3-hastighet i forhold til den geostrofiske vindkomponenten som er vinkelrett på fronten. Kaldfronter og kalde okklusjoner beveger seg med tilnærmet geostrofisk hastighet. Den geostrofiske vinden vil som regel tilta med høyden, til gjengjeld vil vinden i øvre del av troposfæren ligge mer parallelt med frontflaten, slik at komponenten vinkelrett på frontflaten ikke endres så mye.

En annen metode for å anslå fronthastigheten er å se hvor raskt den har beveget seg de siste timene. Dermed kan man regne seg fremover i tid (ekstrapolere). Dette kan bli veldig feil i situasjoner der frontene raskt endrer hastighet.

På grunn av at frontene alltid ligger i et tråg vil det være et vindskjær i frontsonen, og dette vindskjæret gir konvergens nær bakken. Dette forsterker tendensen til stigende luft i den lavere del av troposfæren. Vertikalhastigheten er i størrelsesorden noen centimeter per sekund. Til sammenligning kan vertikalhastigheten i kraftige tordenbyger (cumulonimbus) komme opp i 25m/s.

Dybdestoff: Termalrygg

Figuren viser et typisk isobarmønster ifm. en front. (De røde linjene er isotermer). Illustrasjon: met.no

Når en kaldfront beveger seg østover vil det blåse sørlige (dvs. som regel milde) vinder foran den. Dermed stiger ofte temperaturen i områdene foran fronten (i tillegg til at varmsektoren naturlig hadde høyere temperaturer) og vi får en termalrygg i isotermmønsteret.

På grunn av termalryggen kan temperaturforskjellene før og etter frontpassasjen bli endel større enn den opprinnelige temperaturforskjellen mellom luftmassene skulle tyde på.

Dybdestoff: Skyer og nedbør

Når luftmassene er i bevegelse vil den varme lufta (lav tetthet dvs. lett) ha en tendens til å løftes over den kalde (høy tetthet dvs. tung). Fronten er en konvergenssone (lufta "hoper seg opp") p.g.a. vindskjæret, og det fører også til at lufta stiger. Dermed blir det dannelse av skyer og nedbør.

Se også

Hovedside

MetLex - Meteorologisk Leksikon

MetLex er et norsk meteorologileksikon laget av fagfolk på Meteorologisk institutt.
Leksikonet ble relansert i desember 2009 og inneholder 706 sider.
All tekst kan kopieres og brukes fritt. Søk i tema og ta en titt på kategoriene eller lista over alle sider.

Aktuelt

  • [1]Skredovervåkning og nedbørverifisering i Lyngen.
  • [2]Forskning i høyfjellet..


Visste du at ...

Meteorologileksikon:Ukens bilde/2016/Uke 31

Hs
Den signifikante bølgehøyden er også omtrentlig lik Hm0, integralet av bølgespekteret. Illustrasjon: WMO.

Signifikant bølgehøyde (Hs) er gjennomsnittsverdien av den høyeste tredjedelen av individuelle bølgehøyder i en 20 minutters periode.

Innhold

Beskrivelse

Dette skal tilsvare den bølgehøyden som en trent observatør (for eksempel en sjømann) vil anslå bølgehøyden til. Den signifikante bølgehøyden er også omtrent proporsjonal med kvadratroten av den totale bølgeenergien, som er integralet av bølgespekteret. Enkeltbølger kan være opptil dobbelt så store som den signifikante bølgehøyden.

Monsterbølger

10. mars 2008 ble det målt en signifikant bølgehøyde på 17,8 meter utenfor Irland. Det er nær 100 års verdi for Nord Atlanterhavet. (Tallene angir antall meter.) Illustrasjon: met.no

I forbindelse med et kraftig lavtrykk som kom inn over Irland og England, ble det 10. mars 2008 målt en signifikant bølgehøyde på hele 17,8 meter, noe som er nær en 100-års verdi for Nord-Atlanterhavet. Målingen ble gjort av en britisk bøye.

Også varslingsmodellen som Meteorologisk institutt benytter, har varslet bølgehøyder opp mot 18 meter i området, men slike målinger er kontroversielle. En tilsvarende høyde ble målt under orkanen Katrina utenfor New Orleans. I januar 2006 målte en bøye på Norne feltet i Norskehavet en signifikant bølgehøyde på 17 meter. Begge målingene er satt i tvil.

11. november 2001 ble den signifikante bølgehøyden observert fra værskipet Polarfront i Norskehavet (posisjon 66 gr. nordlig bredde, 02 gr. østlig lengde) til 15,5 meter, men den maksimale bølgehøyden var på hele 27,2 meter!

Olje/gassinstallasjon Signifikant bølgehøyde Dato
Heidrun 16,5 m (usikker verdi) 11. november 2001
Værskipet Polarfront 15,5 m 11. november 2001
Draugen 15,2 m 11. november 2001
Frigg/Heimdal 14,0 m 12. desember 1990
Gullfaks C/Stattfjord 13,3 m 31. januar 1995
Ekofisk 13,0 m 12. desember 1990


Eksempel

Eksempel på en måleserie av vannstandsendringer i løpet av 90 sekunder. Illustrasjon: WMO.

Gitt 1000 bølger der 2/3 av bølgene er under 4m. De øvrige 333 (høyeste 1/3-del) fordeler seg slik: 1 på 8m, 10 på 7m, 50 på 6m, 100 på 5m og 172 på 4m. Signifikant bølgehøyde: (1x8 + 10x7 + 50x6 + 100x5 + 172x4) : 333 = 4,7m.

Se også

Hundedagene

Hundedagene er et gammelt værtegn som starter 23. juli og går ut på at man trodde at hvis perioden startet med godt vær vil dette fortsette den neste måneden.

Beskrivelse

I slutten av juli og begynnelsen av august er det ofte en vedvarenhetsperiode. Det vil si at når atmosfæren har bestemt seg for å holde på én type vær, så har den vansker med å ombestemme seg. Dette kan gjerne holde seg i tre til fire uker og gjentar seg såpass ofte at det har blitt et etablert værtegn, men det er også mange år det ikke stemmer.

Se også

Eksterne lenker

Hundedager

Hundedagene er et gammelt værtegn som starter 23. juli og går ut på at man trodde at hvis perioden startet med godt vær vil dette fortsette den neste måneden.

Beskrivelse

I slutten av juli og begynnelsen av august er det ofte en vedvarenhetsperiode. Det vil si at når atmosfæren har bestemt seg for å holde på én type vær, så har den vansker med å ombestemme seg. Dette kan gjerne holde seg i tre til fire uker og gjentar seg såpass ofte at det har blitt et etablert værtegn, men det er også mange år det ikke stemmer.

Se også

Eksterne lenker

Hurricane

En tropisk orkan (eng. hurricane) er en tropisk syklon med vindhastighet over 117 km/timen.

Innhold

Beskrivelse

Begrept orkan er først og fremst en betegnelse på en vindhastighet, mens en tropisk orkan er et lavtrykk med opprinnelse i tropene.

Sett fra satellitt

Den tropiske okanen ERIN 14. september 2001. Foto: Canada Centre for Remote Sensing /met.no

På et satellittbilde vil et ekstremt tropisk lavtrykk kjennetegnes som en stor bygesky. Bildet til høyre viser den tropiske okanen ERIN som nådde kysten av USA 14. september 2001:

  • Den røde pila viser at det midt inne i skymassivet er et skyfritt øye der det er kraftig nedsynking av luft.
  • De tykke røde pilene indikerer vindretning og vindstyrke nær bakken. Luft føres inn mot orkansenteret der det føres opp og kondenserer.
  • Den grønne pila viser at det er små bygeskyer som ligger i bånd parallellt med vindretningen nær bakken.
  • Luft føres ut i toppen av orkansenteret og danner et tynt slør av høye Cirruskyer vist ved den gule pila.

Se også

Eksterne lenker

Hydrodynamikk

Hydrodynamikk er transport av luft.

Hydrologer

Hydrologer studerer vannets fysiske og kjemiske egenskaper, forekomst, fordeling og kretsløp.

Se også

Hydrologi

Hydrologi er læren om vannet på og i jorda, og om elver, innsjøer, grunnvann, snø og is.

Se også

Eksterne lenker

Hydrostatisk instabilitet

Statisk instabilitet eller hydrostatisk instabilitet, er når temperaturen avtar oppover med mer enn 1° pr. 100m.

Innhold

Beskrivelse

Statisk instabilitet oppstår når den vertikale trykkkraften på lufta som virker oppover, er større en tyngdekraften på lufta. Når instabilitet først er oppstått, prøver naturen å komme tilbake til en stabil tilstand for å oppnå hydrostatisk likevekt. I instabil (ustabil) luft oppstår det vertikalbevegelser for å "utjevne" temperaturforskjellene som er oppstått mellom to høydenivå og dermed komme tilbake til likeveksttilstand.

Eksempler

Ustabil luft kalles ofte bygeluft fordi det lett dannes cumuliformede skyer og eventuelt byger når lufta stiger (se skyer). Ustabil luft er i Norge mest forbundet med været etter en kaldfront eller i andre situasjoner med typisk maritim kaldluft (se luftmasser)

Men det kan også være svært ustabil luft i en godværssituasjon, for eksempel ettermiddagsbyger om sommeren som dannes fordi lufta nær bakken stiger etter at den er varmet opp av solinnstrålingen.

Dybdestoff

Temperaturreduksjonen på mer enn 1° pr. 100m refereres til umettet luft. Når lufta er mettet, er tilsvarende forhold 0.5°/100m.

Se også

Hydrostatisk likevekt

Hydrostatisk likevekt er en likevekt mellom gravitasjonskraften og vertikal "trykk-kraft".

Beskrivelse

Hydrostatisk likevekt blir ofte benyttet i numeriske værmodeller for å forenkle bevegelsesligningene, men gjelder strengt tatt ikke når luftpartiklene er i vertikal akselerasjon. For å modellere kraftige konvektive systemer må konveksjonen parameteriseres eller en kan bruke ikke-hydrostatiske modeller.

Det vil for eksempel være perioder med vesentlig vertikal akselerasjon i ”livsløpet” til en tordenbyge, der vertikalhastigheten kan komme opp i 20 til 25m/s.

Dybdestoff

Skjematisk figur som beskriver hydrostatisk likevekt. Illustrasjon: met.no
  • Trykk (p) er definert som kraft (F) per flateenhet (A).
  • Masse (m) er definert som tetthet (r) multiplisert med volum (V).

Se også illustrasjonen til høyre.

Det barometriske lufttrykket på ethvert sted i atmosfæren tilsvarer vekten av lufta fra målepunktet opp til lufttomt rom. Trykket avtar med høyde over havet og forskjellen i lufttrykket mellom to høyder tilsvarer vekten av lufta mellom målepunktene.

Se også

Hygrograf

En hygrograf er et instrument som fortløpende overfører målingene fra et hygrometer til en grafisk fremstilling på papir.

Se også

Hygrografer

En hygrograf er et instrument som fortløpende overfører målingene fra et hygrometer til en grafisk fremstilling på papir.

Se også

Hygrometer

Et hygrometer er et instrument til å måle luftfuktighet.

Innhold

Målemetode

Den tradisjonelle måten å måle luftfuktighet på er ved hjelp av hårhygrometer. Hårene trekker seg sammen ved tørt vær og utvider seg ved vått vær. Hårene kobles sammen med en visermekanisme og en skala.

Moderne hygrometre består av et "porøst" stoff som inneholder en vannmengde proporsjonal med luftfuktigheten. Vannmengden i dette stoffet påvirker de elektroniske egenskapene til det. Dette omformes så til et elektronisk signal som er lineært proporsjonal med luftfuktigheten.

En tredje måte å få et mål på vannmengden i atmosfæren er ved hjelp av duggpunktspeil. Et speil med nøyaktig temperaturregulering avkjøles til det dannes dugg på speilet. Temperaturen dette skjer ved kalles duggpunktstemperatur.

Gjør det selv

Det enkleste er å kjøpe et kombinert trådløst inne/ute termometer/hygrometer. Disse koster rundt kroner 600,- og er lette å montere. Plassering og eksponering er som for et termometer.

Ekstern lenke

Se også

Hygrometre

Et hygrometer er et instrument til å måle luftfuktighet.

Innhold

Målemetode

Den tradisjonelle måten å måle luftfuktighet på er ved hjelp av hårhygrometer. Hårene trekker seg sammen ved tørt vær og utvider seg ved vått vær. Hårene kobles sammen med en visermekanisme og en skala.

Moderne hygrometre består av et "porøst" stoff som inneholder en vannmengde proporsjonal med luftfuktigheten. Vannmengden i dette stoffet påvirker de elektroniske egenskapene til det. Dette omformes så til et elektronisk signal som er lineært proporsjonal med luftfuktigheten.

En tredje måte å få et mål på vannmengden i atmosfæren er ved hjelp av duggpunktspeil. Et speil med nøyaktig temperaturregulering avkjøles til det dannes dugg på speilet. Temperaturen dette skjer ved kalles duggpunktstemperatur.

Gjør det selv

Det enkleste er å kjøpe et kombinert trådløst inne/ute termometer/hygrometer. Disse koster rundt kroner 600,- og er lette å montere. Plassering og eksponering er som for et termometer.

Ekstern lenke

Se også

Høst
Innhøsting i kveldssol. Foto: Heidi Lippestad/met.no
Høstfarger i Skjellbreia i Vestre Toten. Foto: Jørn Ole Steina.

Høst er overgangen fra sommer til vinter og den perioden av året normal døgnmiddeltemperatur er mellom 10 og 0ºC (disse inkludert) og temperaturtendensen samtidig er fallende gjennom perioden.

Beskrivelse

Dersom et sted ikke har klimatologisk sommer, begynner høsten første dag temperaturen synker fra årets normalmaksimum.

Se også

Høsten
Innhøsting i kveldssol. Foto: Heidi Lippestad/met.no
Høstfarger i Skjellbreia i Vestre Toten. Foto: Jørn Ole Steina.

Høst er overgangen fra sommer til vinter og den perioden av året normal døgnmiddeltemperatur er mellom 10 og 0ºC (disse inkludert) og temperaturtendensen samtidig er fallende gjennom perioden.

Beskrivelse

Dersom et sted ikke har klimatologisk sommer, begynner høsten første dag temperaturen synker fra årets normalmaksimum.

Se også

Høstjevndøgn

Høstjevndøgn er den ene av de to dagene i året da Sola står rett over Ekvator og natt og dag er like lange.

Beskrivelse

Høstjevndøgn er vanligvis 23. september. Vårjevndøgn er den tilsvarende dagen om våren.

Se også

Eksterne lenker

Høyde over havet

Above Mean Sea Level (AMSL) er høyde over middelvannstand, populært kalt høyde over havet.

Se også

Høydeinversjon
Nederst i lia er skogen hvitrimet og lengre opp er den svart. Foto: Jonn Haga

En inversjon (av invers som betyr omvendt) er når temperaturen stiger med høyden.

Beskrivelse

Luftforurensing over Oslo i forbindelse med inversjon. Foto: Michael Gauss/met.no

Vanligvis vil temperaturen avta oppover i atmosfæren. Beveger vi oss oppover, til fjells eller opp i lufta med et fly, blir det som regel kaldere jo høyere vi kommer.

5. januar 2002 kl 8 registrerte man i Oslo -13,1°C på Blindern (snaut 100 moh), mens lufta ved Tryvann (500 m.o.h.) hadde en temperatur på +2,3°C. Dvs en forskjell på 15,4 grader. Dette var en temperaturendring som er motsatt av det vanlige.

Den viktigste årsaken til dette er at atmosfæren varmes opp nedenfra. Mesteparten av solstrålene (kort bølgelengde) går tvers gjennom atmosfæren uten å varme den opp nevneverdig. Til slutt treffer strålene Jordas overflate og denne tilføres varme og temperaturen på bakken eller havoverflaten stiger. Lufta som er i kontakt med underlaget varmes opp og konveksjon blander lufta oppover i atmosfæren. Resultatet er en likevektstilstand i atmosfærens nederste lag, troposfæren, med høyest temperatur nærmest bakken og fallende temperatur og lufttrykk oppover. Dette fører til at atmosfæren holder seg stabil, med den tyngste lufta nederst og lettere luft lenger oppe. Hadde lufttrykket vært konstant med høyden, ville temperaturen alltid ha økt med høyden og ikke avtatt.

Dybdestoff

Men ved samme lufttrykk er kald luft tyngre enn varm luft. Hvis temperaturen i lufta nær bakken av en eller annen grunn faller, vil den kaldeste (tyngste) lufta synke ned i de laveste områdene i terrenget på grunn av tyngdekraften. På en klar vinternatt med snø på bakken vil underlaget/snøen sende langbølget stråling ut i verdensrommet. Bakken mister varme og temperaturen i snøen faller. Lufta nær bakken avkjøles på grunn av kontakten med underlaget. Den avkjølte "tunge" lufta synker ned i de laveste områdene i terrenget; forsenkninger, daler, fjorder osv. I slike værsituasjoner vil vi da få en temperaturendring som er motsatt av det vanlige.

Når den tunge kalde lufta har lagt seg ned i de laveste områdene i terrenget, er den vanskelig å flytte på. Kommer varmere luft strømmende inn over et område som har hatt kaldt vintervær en stund, vil høyereliggende strøk kunne merke temperaturstigningen, uten at lufta kommer seg ned til de lavereliggende områdene. Her holder det seg kaldt. Det må kraftig vind til for å blande lufta slik at varmlufta også kommer seg ned til de mest skjermete lavereliggende områdene.

Se også

Høydeinversjoner
Nederst i lia er skogen hvitrimet og lengre opp er den svart. Foto: Jonn Haga

En inversjon (av invers som betyr omvendt) er når temperaturen stiger med høyden.

Beskrivelse

Luftforurensing over Oslo i forbindelse med inversjon. Foto: Michael Gauss/met.no

Vanligvis vil temperaturen avta oppover i atmosfæren. Beveger vi oss oppover, til fjells eller opp i lufta med et fly, blir det som regel kaldere jo høyere vi kommer.

5. januar 2002 kl 8 registrerte man i Oslo -13,1°C på Blindern (snaut 100 moh), mens lufta ved Tryvann (500 m.o.h.) hadde en temperatur på +2,3°C. Dvs en forskjell på 15,4 grader. Dette var en temperaturendring som er motsatt av det vanlige.

Den viktigste årsaken til dette er at atmosfæren varmes opp nedenfra. Mesteparten av solstrålene (kort bølgelengde) går tvers gjennom atmosfæren uten å varme den opp nevneverdig. Til slutt treffer strålene Jordas overflate og denne tilføres varme og temperaturen på bakken eller havoverflaten stiger. Lufta som er i kontakt med underlaget varmes opp og konveksjon blander lufta oppover i atmosfæren. Resultatet er en likevektstilstand i atmosfærens nederste lag, troposfæren, med høyest temperatur nærmest bakken og fallende temperatur og lufttrykk oppover. Dette fører til at atmosfæren holder seg stabil, med den tyngste lufta nederst og lettere luft lenger oppe. Hadde lufttrykket vært konstant med høyden, ville temperaturen alltid ha økt med høyden og ikke avtatt.

Dybdestoff

Men ved samme lufttrykk er kald luft tyngre enn varm luft. Hvis temperaturen i lufta nær bakken av en eller annen grunn faller, vil den kaldeste (tyngste) lufta synke ned i de laveste områdene i terrenget på grunn av tyngdekraften. På en klar vinternatt med snø på bakken vil underlaget/snøen sende langbølget stråling ut i verdensrommet. Bakken mister varme og temperaturen i snøen faller. Lufta nær bakken avkjøles på grunn av kontakten med underlaget. Den avkjølte "tunge" lufta synker ned i de laveste områdene i terrenget; forsenkninger, daler, fjorder osv. I slike værsituasjoner vil vi da få en temperaturendring som er motsatt av det vanlige.

Når den tunge kalde lufta har lagt seg ned i de laveste områdene i terrenget, er den vanskelig å flytte på. Kommer varmere luft strømmende inn over et område som har hatt kaldt vintervær en stund, vil høyereliggende strøk kunne merke temperaturstigningen, uten at lufta kommer seg ned til de lavereliggende områdene. Her holder det seg kaldt. Det må kraftig vind til for å blande lufta slik at varmlufta også kommer seg ned til de mest skjermete lavereliggende områdene.

Se også

Høydemåler

Altimeter eller trykkhøydemåler er et fellesbegrep for instrumenter som måler høyde, særlig høydemålere i fly.

Innhold

Målemetode

Det vanligste er å bruke et aneroidbarometer til å måle trykkforskjellen mellom to nivåer. Lufttrykket avtar med høyden, noe avhengig av temperatur og andre atmosfæriske forhold. Basert på trykkforskjellen regner et altimeter ut omtrentlig høydeforskjell.

Det er også mulig å måle høyden til et fly, en radiosonde og lignende ved hjelp av satellittposisjonering (GPS). En helt annen metode er å måle høyde ved hjelp av laser. Noen satellitter har altimetre som måler topografi på denne måten.

Bruksområde

Alle flyplasser beregner QNH som flyene må bruke i lav høyde. Ved langdistanseflyvning er høyden i forhold til andre fly mest relevant, det vil si at flyene må holde seg i en FL gitt av flyvelederne, og da må altimeteret være innstilt etter ISA. Se også transition altitude og transition level.

Dybdestoff

Alitmetre baseres på Dh=Dp/(rg).

Hvis luftas tetthet (r) og gravitasjonsakselrasjonen (g) settes konstant, finnes høydeforskjellen (Dh) direkte av trykkforskjellen (Dp). Høydemålere i fly bruker dette prinsippet. Ved landing og avgang er det høyden i forhold til flyplassen (og terrenget rundt) som er mest relevant (height).

  • Altitude : høyde over havet
  • Height: høyde over bakken
  • FL (Flight Level): Trykkflater i standardatmosfæren (med 500ft mellomrom)
  • Dp = rgDh = Vekten (mg) av lufta i høydeintervallet mellom målingene.
  • r er gjennomsnittstetthet i luftsøylen.

For å slippe å regne ut dette hver gang har man ferdige tabeller på hver stasjon der det måles trykk. Man bruker da ulike tabeller for QFF og QNH.

Se også

Høye skyer
Cirrus-skyer: Eksempel på høy skytype. Foto: Hans Waagen.

Høye skyer er skyer som har skybase ca 3-10 km over bakkenivå.

Typer

Se også

Ekstern lenke

Høyfjellsklima

Høyfjellsklima eller alpint klima beskriver klimaet i høytliggende landområder.

Beskrivelse

Høyfjellsklima inngår imidlertid ikke i den generelle klimaklassifikasjonen, men kjennetegnes ved at temperaturen som regel er lavere, og dette er mest markert om sommeren. Forskjellen mellom dag- og nattemperatur er også forholdsvis stor. På dagtid er sterkere, med betydelig mer ultrafiolett stråling sammenliknet med lavlandet. Om natta er også utstrålingen fra bakken sterkere. I tillegg er luften renere og dens absolutte luktighet lavere.

På en måte kan det være enklere å beskrive klimaet i fjellet enn i lavlandet. I lavlandet er det store kontraster mellom kystklimaet på Vestlandet og innlandsklimaet i dalførene på Østlandet. Fjellene som er i mellom stenger for utvekslingen av luft. I høyfjellet er det mindre som stenger, og lufta fra havet i vest kan gå mer uhindret over store avstander, for eksempel på tvers over Sør-Norge til de svenske fjellene.

Dybdestoff

Store høyder resulterer i lavere lufttrykk og dermed redusert oksygeninnhold per volumenhet. I et gitt volum med luft vil det med andre ord ved økende høyde være mindre oksygenmolekyler til stede. På 2000 m o.h. er det bare i underkant av 80 % av oksygenet som er tilgjengelig sammenliknet med forholdene ved havnivå. På 3000 m o.h. er det sunket til 70 %.

Se også

Høylandsklima

Høyfjellsklima eller alpint klima beskriver klimaet i høytliggende landområder.

Beskrivelse

Høyfjellsklima inngår imidlertid ikke i den generelle klimaklassifikasjonen, men kjennetegnes ved at temperaturen som regel er lavere, og dette er mest markert om sommeren. Forskjellen mellom dag- og nattemperatur er også forholdsvis stor. På dagtid er sterkere, med betydelig mer ultrafiolett stråling sammenliknet med lavlandet. Om natta er også utstrålingen fra bakken sterkere. I tillegg er luften renere og dens absolutte luktighet lavere.

På en måte kan det være enklere å beskrive klimaet i fjellet enn i lavlandet. I lavlandet er det store kontraster mellom kystklimaet på Vestlandet og innlandsklimaet i dalførene på Østlandet. Fjellene som er i mellom stenger for utvekslingen av luft. I høyfjellet er det mindre som stenger, og lufta fra havet i vest kan gå mer uhindret over store avstander, for eksempel på tvers over Sør-Norge til de svenske fjellene.

Dybdestoff

Store høyder resulterer i lavere lufttrykk og dermed redusert oksygeninnhold per volumenhet. I et gitt volum med luft vil det med andre ord ved økende høyde være mindre oksygenmolekyler til stede. På 2000 m o.h. er det bare i underkant av 80 % av oksygenet som er tilgjengelig sammenliknet med forholdene ved havnivå. På 3000 m o.h. er det sunket til 70 %.

Se også

Høyt lufttrykk

Høytrykk (el. antisyklon) er et område hvor lufttrykket på en flate (f.eks bakken) er høyere enn omgivelsene.

Innhold

Beskrivelse

Høytrykk kjennetegnes med nedsynking av tørr kald luft over et stort område. Lufta virker skyoppløsende og fører til stabilt vær og opphold. Om vinteren kan et høytrykk også medføre kaldt vær. Dersom lufta føres ned over en varm fuktig flate kan det dannes tåke eller lave lagskyer.

Lufta strømmer med klokka rundt et høytrykk (motsatt på sørlige halvkule), men med en komponent mot lavere trykk i friksjonssjiktet nær bakken. Ettersom luft stadig forsvinner fra høytrykksområdet, må den erstattes av luft fra høyere luftlag. Derfor oppstår det nedadgående luftstrømmer (subsidens) og stabile forhold (lite skyer, ingen nedbør) i et høytrykk. Isobarene ligger vanligvis langt fra hverandre, noe som også fører til svake vinder. Vær imidlertid oppmerksom på at stabile forhold med svake vinder begunstiger tåkedannelse.

Varme høytrykk

Man tenker helst på de store (horisontalt og vertikalt) H-områdene i subtropiske strøk ca 30gr. N/S (f.eks. nær Azorene). De ligger ofte nærmest i ro og pumper varm luft nordover mot polarfronten (på N-hemisfære). Om sommeren er de typiske for havområdene, om vinteren strekker de seg oftere inn over land. Av og til beveger de seg nordover og blokkerer for lavtrykk vestfra. Værforholdene i selve høytrykksområdene preges av pent vær. Men når de varme fuktige luftmassene avkjøles i polare strøk blir det disig og tåke/yr (maritim varmluft).

Kalde høytrykk

Her mener man de typiske vinterhøytrykkene som dannes mest p.g.a. snødekt land i polare strøk. Vanlig f.eks. i Sibir, Canada og Nord-Skandinavia. Avkjølingen fra bakken fører til lavt trykk i høyere luftlag og høyt trykk i lavt nivå (<10.000ft). Disse høytrykkene blokkerer ikke særlig godt for lavtrykk vestfra, men de bidrar likevel ofte til at lavtrykkene presses rundt Nord-Skandinavia om vinteren.

Dybdestoff

polarfronten dannes lavtrykk i grenseflaten mellom polar luft og subtropisk luft. Lavtrykkene representerer bølgetoppene. Mellom to bølgetopper må det være en bølgedal, denne kan vi kalle høytrykksrygg. I ryggen vil det være antisyklonal strømning (lufta beveger seg med klokka). Lufta i en slik bølgedal/høytrykksrygg er forholdsvis kald, fordi den kalde polare luftmassen har trengt langt sør.

Se også

Høytrykk

Høytrykk (el. antisyklon) er et område hvor lufttrykket på en flate (f.eks bakken) er høyere enn omgivelsene.

Innhold

Beskrivelse

Høytrykk kjennetegnes med nedsynking av tørr kald luft over et stort område. Lufta virker skyoppløsende og fører til stabilt vær og opphold. Om vinteren kan et høytrykk også medføre kaldt vær. Dersom lufta føres ned over en varm fuktig flate kan det dannes tåke eller lave lagskyer.

Lufta strømmer med klokka rundt et høytrykk (motsatt på sørlige halvkule), men med en komponent mot lavere trykk i friksjonssjiktet nær bakken. Ettersom luft stadig forsvinner fra høytrykksområdet, må den erstattes av luft fra høyere luftlag. Derfor oppstår det nedadgående luftstrømmer (subsidens) og stabile forhold (lite skyer, ingen nedbør) i et høytrykk. Isobarene ligger vanligvis langt fra hverandre, noe som også fører til svake vinder. Vær imidlertid oppmerksom på at stabile forhold med svake vinder begunstiger tåkedannelse.

Varme høytrykk

Man tenker helst på de store (horisontalt og vertikalt) H-områdene i subtropiske strøk ca 30gr. N/S (f.eks. nær Azorene). De ligger ofte nærmest i ro og pumper varm luft nordover mot polarfronten (på N-hemisfære). Om sommeren er de typiske for havområdene, om vinteren strekker de seg oftere inn over land. Av og til beveger de seg nordover og blokkerer for lavtrykk vestfra. Værforholdene i selve høytrykksområdene preges av pent vær. Men når de varme fuktige luftmassene avkjøles i polare strøk blir det disig og tåke/yr (maritim varmluft).

Kalde høytrykk

Her mener man de typiske vinterhøytrykkene som dannes mest p.g.a. snødekt land i polare strøk. Vanlig f.eks. i Sibir, Canada og Nord-Skandinavia. Avkjølingen fra bakken fører til lavt trykk i høyere luftlag og høyt trykk i lavt nivå (<10.000ft). Disse høytrykkene blokkerer ikke særlig godt for lavtrykk vestfra, men de bidrar likevel ofte til at lavtrykkene presses rundt Nord-Skandinavia om vinteren.

Dybdestoff

polarfronten dannes lavtrykk i grenseflaten mellom polar luft og subtropisk luft. Lavtrykkene representerer bølgetoppene. Mellom to bølgetopper må det være en bølgedal, denne kan vi kalle høytrykksrygg. I ryggen vil det være antisyklonal strømning (lufta beveger seg med klokka). Lufta i en slik bølgedal/høytrykksrygg er forholdsvis kald, fordi den kalde polare luftmassen har trengt langt sør.

Se også

Høytrykksrygg
Det skraverte området viser en høytrykksrygg. Illustrasjon: met.no

Høytrykksrygger eller bare rygger, er v-formede isobarmønstre som bare oppstår i høytrykk. Tilsvarende for lavtrykk, kalles tråg.

Se også

Høytrykksrygger
Det skraverte området viser en høytrykksrygg. Illustrasjon: met.no

Høytrykksrygger eller bare rygger, er v-formede isobarmønstre som bare oppstår i høytrykk. Tilsvarende for lavtrykk, kalles tråg.

Se også

Høyvann

Flo eller høyvann er den høyeste vannstanden i den daglige variasjonen av tidevann.

Beskrivelse

Tida mellom to påfølgende høyvann er ca. 12 timer og 25 minutter, det vil si et halvt månedøgn. Flo følger i prinsippet månens gang rundt jorda, og er sterkest på den sida av jorda der månen er. Det er også flo på motsatt side, men der er virkninga av månen litt svakere, og høyvannet blir derfor litt lavere.

Se også

Eksterne lenker

I
I dag du om sola ser en stor ring. I morgen du av sola ser ingenting.
Eksempel på "ring rundt sola". Foto: Jan Mostrøm/met.no
Eksempel på bisol. Foto: Rasmus Benestad/met.no

En annen variant av dette værtegnet er "Ring rundt sola betyr væromslag og nedbør".

Beskrivelse

De store sammenhengende skysystemene som vanligvis beveger seg fra vest mot øst på våre breddegrader viser seg ofte først som et lag av tynne gjennomsiktige skyer. Disse skyene befinner seg høyt oppe i troposfæren og består av iskrystaller. Når sola skinner gjennom slike skyer, brytes lysstrålene.

Iskrystallene virker som små prismer. Lysbrytningen fører til forskjellige lysmønstre på himmelen, ofte i forskjellige farger. Det vanligste er en ring rundt sola, men også enkelte sterkt lysende "flekker" eller streker kan vises. Disse kalles blant annet bisol, værsol, solulv.

De forskjellige optiske fenomenene forteller at observatøren ser skyer i ytterkanten av et nedbørområde. Et varsel som ofte slår til er da at skyene vil tilta i mengde og tykkelse, sola forsvinner og nedbør vil falle om noen timer, kanskje neste dag. Det kommer regn eller snø, avhengig av årstida.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

IAVW

Vulkansk aske (eng. volcanic ash) finnes i atmosfæren og er en stor sikkerhetsrisiko for luftfarten.

Innhold

Beskrivelse

Vulkansk aske er vanskelig å oppdage fra et fly og den synes ikke på værradaren. Det eneste kjente motmiddelet er å legge om rutene, det vil si å fly rundt, over eller under askeskyen. Asken er farlig av flere grunner:

  • Det farligste fenomenet er at askepartiklenes smeltepunkt er lavere enn turbinmotorenes arbeidstemperatur. Dette fører til at asken smelter til en tyktflytende, lavalignende masse, som sakte flyter bakover i motoren og kveler den. Uten motorkraft blir jetfly forvandlet til glidefly, om enn dårlige sådan.
  • Langt oppe i atmosfæren, der de store passasjerflyene ferdes, er det svært tørt. Når et fly flyr gjennom en askesky, gnisser askepartiklene mot flykroppen og genererer statisk elektrisitet. Dette kan observeres som mange små elektriske utladninger, St. Elms ild. Disse utladningene fører til forstyrrelser i radiosambandet, slik at besetningen ikke får varslet noen eller bedt om assistanse.
  • Askepartiklene er veldig harde, og har skarpe kanter, noe som gjør at alle fremovervendte overflater effektivt blir sandblåst. Spesielt utsatt er frontvinduene, som blir matte, og flygerene mister sikten fremover.
  • Rørene til friskluftinntak og lignende kan bli så kraftig sandblåst at det fører til brudd.

Historikk

Kart over Volcanic Ash Advisory Centre (VAAC) ansvarsområder. Illustrasjon: ICAO

Luftfartsindustrien ble for alvor oppmerksom på vulkansk aske som en sikkerhetsrisiko 24. juni 1982, da British Airways flight 9, en Boeing 747, på vei fra London til Auckland fløy inn i en askesky fra den indonesiske vulkanen Mount Galunggung. Alle fire motorene stoppet, og flyet var nær ved å havarere med 263 personer om bord. Kaptein Eric Moody sin annonsering over høytaleranlegget til passasjerene har gått inn i luftfartshistorien som tidenes underdrivelse:

«Ladies and gentlemen, this is your captain speaking. We have a small problem. All four engines have stopped. We are doing our damnedest to get it under control. I trust you are not in too much distress.»

Samarbeid

Etter hendelsen i 1982 (som senere ble kalt «the Jakarta Incident») ble det opprettet flere Volcanic Ash Advisory Centre (VAAC), som har som oppgave å utstede varsler om vulkansk aske i atmosfæren: Volcanic ash advisory (VAA).

Volcanic Ash Advisory Centre er en del av International Airways Volcano Watch (IAVW). Dette er et internasjonalt system satt i gang av ICAO for å identifisere områder med vulkansk aske og å varsle bevegelsene til disse gjennom å utstede Notam og SIGMET. Observasjoner kommer fra satellitter, fly som er underveis, vulkanobservatorier og andre organisasjoner.

I Norge er det Flyværtjenesten som formidler observasjoner om askeskyer og varsler om spredningen av dem.

Eksterne lenker

ICAO

International Civil Aviation Organisation (ICAO), eller Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart, er en FN-organisasjon som har ansvaret for å vedlikeholde og utvikle regelverket for internasjonal sivil luftfart.

Beskrivelse

Organisasjonen stiller krav til organiseringen av flyværtjenester i hvert enkelt medlemsland. For militær flyvirksomhet følges omtrent de samme retningslinjene for flyværtjenester. Værtjenester for sivil flytrafikk reguleres gjennom ICAOs regelverk.

Eksterne lenker

ICAO Standard Atmosphere

Standardatmosfæren eller ISA (ICAO Standard Atmosphere), er en hypotetisk "gjennomsnittsatmosfære" der fysiske parametre er fastsatt en gang for alle.

Bruksområde

Standardatmosfæren brukes som referanse for høydemålere i fly ved distanseflyvning. Fordi høydemålerne til to fly som møtes begge er kalibrert etter standardatmosfæren, risikerer de ikke å kollidere. På den andre siden viser høydemålerne feil høyde i forhold til virkeligheten (sann høyde) og andre prosedyrer brukes derfor under avgang og landing.

Dybdestoff

Temperaturen i havets nivå til 15°C i Norge, Brasil og alle andre steder. Tilsvarende settes:

  • lufttrykket i havets nivå til 1013.25hPa
  • temperaturendringen med høyden (lapse rate) til -0.65°/100m
  • tropopausehøyde/-temp til 11000m/-57°

Se også

IGA

IGA-prognose (International General Aviation) er et meteorologisk varsel for et bestemt område.

Beskrivelse

Varselet er skrevet dels i kodeform, dels i forkortet engelsk klartekst. Varselet gjelder fra bakken og opp til og med 10.000 fot (FL100).

Det er laget spesielt med tanke på VFR-flyvning og inneholder informasjon om forventet:

Bruksområde

Det blir laget IGA-prognoser for fire områder:

  • Sørlige og sørøstlige deler av Oslo AOR
  • Kyst- og fjordstrøkene i Stavanger AOR
  • Kyst- og fjordstrøkene mellom 62°N og 65°N
  • Kyst- og fjordstrøkene i Nordland og Troms, dalene rundt Bardufoss, kyst- og fjordstrøkene i Finnmark, og Finnmarksvidda.
IGA-prognose

IGA-prognose (International General Aviation) er et meteorologisk varsel for et bestemt område.

Beskrivelse

Varselet er skrevet dels i kodeform, dels i forkortet engelsk klartekst. Varselet gjelder fra bakken og opp til og med 10.000 fot (FL100).

Det er laget spesielt med tanke på VFR-flyvning og inneholder informasjon om forventet:

Bruksområde

Det blir laget IGA-prognoser for fire områder:

  • Sørlige og sørøstlige deler av Oslo AOR
  • Kyst- og fjordstrøkene i Stavanger AOR
  • Kyst- og fjordstrøkene mellom 62°N og 65°N
  • Kyst- og fjordstrøkene i Nordland og Troms, dalene rundt Bardufoss, kyst- og fjordstrøkene i Finnmark, og Finnmarksvidda.
IMC

Instrument meteorological conditions (IMC) er værforhold som utelukker en pilot fra å fly etter visuelle flygeregler (VFR), i motsetning til visual meteorological conditions.

Se også

IPCC

FNs klimapanel eller The Intergovernmental Panel of Climate Change (IPCC) består av forskere innen klima og tilgrensende fagområder fra hele verden som skal framskaffe informasjon om årsakene til klimaendringer.

Innhold

Beskrivelse

Klimapanelet ble nedsatt i 1988 av Den meteorologiske verdensorganisasjonen (WMO) og FNs miljøprogram (UNEP) og settes sammen med en ny gruppe forskere for hver rapport. Først utnevenes forskere fra hver av de ulike landene som er med. Deretter jobber forskerne sammen i grupper ut fra sine fagfelt.

Forskerne jobber sammen etter konsensusprinsippet, det vil si at alle medlemmer må være enige om innholdet i rapporten. De vurderer den nyeste vitenskapelige, tekniske og sosio-økonomiske litteratur som er relevant for å forstå risikoen for menneskeskapte klimaendringer og potensielle virkninger, samt mulige tiltak og tilpasninger. Vurderingene skal være objektive og omfatte all relevant litteratur som tilfredsstiller vanlige krav til dokumentasjon i vitenskapelig publisering.

Informasjonen Klimapanelet framskaffer skal være relevant for beslutningstakere, men politisk nøytral. Klimapanelet driver ikke egen forskning eller overvåking av klimarelevante parametere. Involverte fagfolk og institusjoner dekker et vidt spekter innen fagfelt som meteorologi, oseanografi, overvåking, geofysikk, geologi og atmosfærekjemi.

Kjernen i IPCC sitt arbeid er å sammenstille all forskning som er utgitt siden forrige hovedrapport i én rapport. FN har produsert 4 hovedrapporter (i 1990, 1995, 2001 og 2007), som hver består av delrapporter. Delrapport 1 om det vitenskapelige grunnlaget prøver å gi svar på hva som har skjedd og vil skje med klimaet og hva som påvirker denne utviklingen. Denne delrapporten danner hovedgrunnlaget for Klimapanelets konklusjoner omkring menneskeskapt global oppvarming.

Dybdestoff

Det påstås i enkelte fora at store grupper forskere er uenige i IPCC sitt arbeid. En mer korrekt formulering er nok: Noen forskere er uenige i noenav konklusjonene fra FNs Klimapanel. Forklaringen er som følger:

Klimapanelet konkluderer med at det er 90 % sannsynlighet for at det er en sammenheng mellom menneskeskapte klimagassutslipp og global oppvarming de siste 50 årene. 90 % sannsynlighet er en nesten uovertruffen sannsynlighet for en teori i naturvitenskapene. Det er veldig få teorier som finner støtte på et så høyt nivå. Derfor er konklusjonen angående den globale middeltemperaturen nærmest uangripelig.

Teorien om menneskeskapte klimaendringer har holdt seg siden før FNs Klimapanel begynte med sine rapporter på slutten av 1980-årene, og har blitt bekreftet, og tilskrevet stadig høyere sannsynlighet, i hver av de fire rapportene. Men FNs Klimapanel kommer jo med en rekke andre konklusjoner i tillegg, som alle er tillagt et eller annet sannsynlighetsnivå. Disse sannsynlighetsnivåene går for eksempel ned jo mer regional man blir i sine konklusjoner (vi kan ikke si at temperaturutviklingen i Oslo, heller ikke i Norge, er primært menneskeskapt selv om vi kan si det på global og faktisk også kontinental skala). Sannsynlighetsnivået går også typisk ned når man begynner å snakke om nedbør og vind, ikke bare temperatur. Vi er også mindre sikre på mange av effektene av klimaendringene. Med den rivende utviklingen som foregår på modellutvikling, regnekapasitet, prosessforståelse og datagrunnlag er det å forvente at hver ny klimarapport gir en bedre forståelse av klimasystemet og klimaendringer og effektene av dette på regional skala, i flere variable osv.

En skal også være klar over at kritikken mot konklusjonene til FNs klimapanel faktisk går begge veier: Noen hevder at menneskenes innvirkning på klimaet er overvurdert, mens andre mener at den er undervurdert. Konklusjonene fra FNs klimapanel er følgelig mer "midt på treet" enn det man ofte kan få inntrykk av.

Forskning foregår ved at ideer foreslås ("hypoteser formuleres") og testes. Hvis de ikke holder under test må de forkastes. Hypotesen om at de siste 40 til 50 års globale temperaturutvikling hovedsakelig er forårsaket av menneskeskapte klimagassutslipp har vært utsatt for testing ved hjelp av en rekke forskjellige vitenskapelige metoder og angrepsvinkler, av forskere på universiteter og forskningsinstitusjoner verden rundt. Den har alltid bestått testene. Kan den feile engang? Ja, den kan det. Det er ikke veldig sannsynlig, men den kan det.

Delrapport I, som tar for seg den klimavitenskapelige forståelsen av klimaendringene, baserer seg på et grunnlag som omfatter mer enn 5000 forskningsarbeider publisert i vitenskapelige tidsskrift. Selve rapporten er skrevet av 152 forskere. I tillegg deltok 450 forskere som bidragsytende forfattere. Med andre ord har omkring 600 personer med relevant bakgrunn vært involvert i skrivingen. 75 prosent av dem som skrev den fjerde rapporten i 2007 var nye, og deltok ikke ved skrivingen av den tredje hovedrapporten fra 2001. Ca. 600 personer har kommentert de to utkastene i to høringsrunder, og det er behandlet mer enn 30 000 kommentarer. Sammendraget for beslutningstakere er i tillegg godkjent enstemmig av alle av FNs medlemsland som er med i arbeidet, blant disse alle de store landene.

Se også

Eksterne lenker

IPPC

Internet Pilot Planning Center (IPPC) er Avinor sin nettportal for piloters planlegging av flyging.

Se også

Eksterne lenker

  • IPPC (se menyvalget Briefings)
ISA

Standardatmosfæren eller ISA (ICAO Standard Atmosphere), er en hypotetisk "gjennomsnittsatmosfære" der fysiske parametre er fastsatt en gang for alle.

Bruksområde

Standardatmosfæren brukes som referanse for høydemålere i fly ved distanseflyvning. Fordi høydemålerne til to fly som møtes begge er kalibrert etter standardatmosfæren, risikerer de ikke å kollidere. På den andre siden viser høydemålerne feil høyde i forhold til virkeligheten (sann høyde) og andre prosedyrer brukes derfor under avgang og landing.

Dybdestoff

Temperaturen i havets nivå til 15°C i Norge, Brasil og alle andre steder. Tilsvarende settes:

  • lufttrykket i havets nivå til 1013.25hPa
  • temperaturendringen med høyden (lapse rate) til -0.65°/100m
  • tropopausehøyde/-temp til 11000m/-57°

Se også

ITCZ

Den intertropiske konvergenssonen eller Inter Tropical Convergence Zone (ITCZ) er der hvor nordøst-passat nord for Ekvator og sørøst-passat sør for Ekvator møtes.

Beskrivelse

Nær Ekvator finner vi ikke høytrykk og lavtrykk tilsvarende det vi har på høyere bredder. Det er andre fysiske forhold som skaper vind. Sola står høyt på himmelen året rundt i tropiske strøk, områdene på begge sider av Ekvator. Lufta ved bakken/havoverflaten varmes kraftig opp, blir lett og stiger til værs. Det er forholdsvis lavt lufttrykk i tropene (varm luft = lett luft = lavt lufttrykk), men det dannes ikke enkeltstående lavtrykksområder slik vi har på våre breddegrader.

Lufta som stiger til værs i tropene må erstattes av luft som kommer strømmende nord- og sørfra, fra de subtropiske høytrykkene omkring 30 o N og S. Disse luftbevegelsene, vinden, kalles passatvind, nordøst-passat nord for Ekvator, sørøst-passat sør for Ekvator. Der disse to passatene møtes (se også konvergens), har vi den intertropiske konvergenssonen. Denne sonen flytter seg med årstidene (solas posisjon), og er lengst nord når det er sommer på den nordlige halvkule.

Se også

Ice pellets

Iskorn (eng. ice pellets) er regndråper som fryser til is før de når bakken.

Beskrivelse

Harde og blanke kuler på opptil 0,5 cm, kan hende med vannkjerne. Iskorn tyder på bakkeinversjon, med underkjølte dråper over.

Se også

Indian summer

Indian Summer brukes vanligvis om en periode med rolig og ganske varmt vær utpå høsten – før vinteren setter inn.

Innhold

Beskrivelse

Været er preget av lite vind, lite skyer og gjerne litt disig med lokal morgentåke over landområdene. Perioden bør helst inntreffe etter den første frosten. Klimatisk betyr dette gjerne oktober eller november på det som tilsvarer norske breddegrader, i hvert fall etter høstjevndøgn. Tilsvarende april eller mai eller etter vårjevndøgn på den sørlige halvkule.

Den kan vare fra noen få dager til en uke eller mer. Når vi derfor av og til snakker om en Indian Summer allerede i september trekker vi nok definisjonen litt langt. En varm periode på disse tider må nok mer betegnes som en forlengelse av sommeren, og ikke en egen "atpåsommer" etter at det har vært ganske kjølig en periode.

Historikk

Begrepet Indian Summer har eksistert i over 200 år, men det finnes ingen internasjonal, samstemt definisjon. Noen har forsøkt seg med å definere den som en uvanlig varm periode med temperaturer over 20 grader, som inntreffer utpå høsten, etter en periode med kjøligere vær. Det er en grei definisjon, men følelsen av sommer kan nok også inntre selv om temperaturen ikke når opp i 20 grader. Andre mener at en Indian Summer minst må ha 21 grader i en syv dagers tid, etter at man har passert høstjevndøgn.

Indian Summer oppsto sannsynligvis en gang sent på 1700-tallet eller tidlig på 1800-tallet. Flere kilder angir to forskjellige forfattere som skal ha brukt betegnelsen på en værmessig rolig periode på det nordamerikanske kontinentet: Etter at sommerens varme med tordenbyger og tornadoer var forbi, men før de kalde og turbulente vinterstormene satte i gang. I denne overgangsperiode kan en ofte oppleve en periode med rolig og pent vær.

Perioden kan ha fått navnet fordi indianerne brukte den til jakt og fangst, og til å høste inn det siste av vinterforrådet.Andre mener at indianerne under perioden med indianerkriger benyttet denne perioden til å angripe hvite nybyggere. Derav navnet. Men samtidig hevdes at det føderale hæren benyttet den samme perioden til straffeekspedisjoner etter indianere som hadde angrepet nybyggerbosettinger. Altså flere mulige historiske forklaringer.

Det kan også være en forklaring at en slik rolig mellomperiode mellom høst og vinter var mye vanligere i indianerterritoriene enn langs den nordamerikanske østkysten.

Fra de nordamerikanske sørstatene skal Indian Summer ha blitt brukt som navn på den varmeste perioden av sommeren, fra slutten av juli til slutten av august, omtrent sammenfallende med Hundedagene. Den siste forklaringen til navnet stammer fra Asia. Det sies at skipene som krysset det indiske hav ble tyngre lastet og seilte med hyppigere frekvens i sommerperioden, da været vanligvis var ganske rolig. Mange skip skal ha hatt et lastemerke IS på skroget, på det nivå som ble ansett trygt gjennom den indiske sommer – Indian Summer.

Dybdestoff

Selv om begrepet Indian Summer bare har vært i bruk i et par hundre år, har selve værfenomenet eksistert i uminnelige tider. Derfor finnes fra gammelt av mange forskjellige slags navn på en slik rolig og ganske varm periode:

  • I tidligere tiders Europa hadde man for eksempel altweibersommer, allehelgensommer, St.Martins sommer og sankt Lukas sommer.
  • Sankt Lukas har sin katolske helgendag 18. oktober.
  • I Italia ventet man en varm periode i november, og feiret denne gjerne i forbindelse med Sankt Martins dag 11. november. (På norsk kalles denne dagen Mortensdagen, og da spiser man mortensgås. I brystbenet til gåsa spådde man så vinterværet. Hvite flekker betydde snø, brune flekker frost og kulde. Var beinet rødt etter steikingen skulle det bli en streng vinter med mye kulde og snø. Men var det hvitt ville vinteren bli mild med lite snø).
  • I Sverige henger bruker man gjerne betegnelsen Brittsommer i stedet for Indian Summer. Dette henger sammen med sammen med navnedagen til Britta og Birgitta, som er 7. oktober, akkurat passe tidspunkt for en liten Indian Summer etter det klima man har i det meste av Sverige. Det ble holdt et eget høstmarked på de tider, og ofte slo det til med en noe varmere periode omtrent da.
  • Husmannssommer eller fattigmannssommer er andre betegnelser, fordi husmennene gjerne benyttet fine høstdager til innhøsting for eget bruk, etter at slått og potetopptaking for storbonden var unnagjort.
  • Andre steder heter det f.eks.grevlingsommer, fordi grevlingen også benytter anledningen i rolig og varmt høstvær til å samle forråd av mat for vinteren.

Diverse poplåter og filmer bærer tittelen Indian Summer. Blant annet låta Indian Summer på The Doors album Morrison Hotel fra 1970.

Se også

Individuell bølgehøyde

Individuell bølgehøyde er høyden mellom en bølgedal og etterfølgende bølgetopp.

Beskrivelse

Maksimal individuell bølgehøyde i en periode på 20 minutter vil alltid være høyere enn signifikant bølgehøyde, normalt med en faktor på ca. 1,6. For eksempel vil en varslet bølgehøyde på 2,0 meter gi individuelle bølger (enkeltbølger) på ca. 3 meter.

Se også

Infrarød stråling

Infrarød stråling er varmen som stråles fra jorda ut i verdensrommet.

Beskrivelse

Det er ikke bare sola som utstråler energi (varme). Jordas overflate absorberer ultrafiolett (kortbølget) stråling fra Sola. Men jordoverflaten, atmosfæren og skyene sender også ut stråling. Infrarød stråling omtales i dagligtale som varmestråling. Infrarød stråling er "langbølget stråling".

Atmosfæren absorberer mye av den infrarøde strålingen. Drivhusgassene, som for ekeksempel vanndamp, ozon og karbondioksid fanger opp de infrarøde strålene, og reflekterer dem. Dermed beholder jorda såpass mye varme at det klimaet vi i dag kjenner, opprettholdes.

Se også

Innlandsklima

Innlandsklima er klimaet på innlandet og kjennetegnes ofte av store variasjoner mellom sommer og vinter, og kan ofte være relativt tørt.

Se også

Instabilitet

Instabilitet er at atmosfæren har kommet ut av sin likevektstilstand.

Typer

I atmosfæren har en flere typer instabilitet. De viktigste er:

Instabilitet

Instabilitet er at atmosfæren har kommet ut av sin likevektstilstand.

Typer

I atmosfæren har en flere typer instabilitet. De viktigste er:

Instabilitetslavtrykk

Instabilitetslavtrykk er lavtrykk som dannes over havet på vinteren, særlig når det er stor forskjell i havtemperatur og lufttemperatur (se instabilitet).

Beskrivelse

En kraftig byge er et slags instabilitetslavtrykk på svært liten skala. Tropiske sykloner og polare lavtrykk er eksempler på instabilitetslavtrykk på større skala. Instabilitetslavtrykk skyldes store temperaturforskjeller i vertikal retning og har ingen fronter, i motsetning til et frontlavtrykk.

Instabilitetslavtrykk er knyttet til områder med kraftig konveksjon. De forekommer normalt over hav der tilførsel av fuktighet og varme fra havoverflaten gir stor vertikal temperaturgradient (lapse rate) og gode vilkår for vekst av bygeskyer av typen Cumulus og Cumulonimbus. Diameteren er mindre enn for frontlavtrykk, oftest i intervallet 50-1000 km.

Siden instabilitetslavtrykk er knyttet til områder med sterk vertikalbevegelse i skyene, kan de produsere kraftige vinder knyttet til innstrømning under skybasen, og også fallvinder knyttet til nedbørsutløsning.

Se også

Instrument meteorological conditions

Instrument meteorological conditions (IMC) er værforhold som utelukker en pilot fra å fly etter visuelle flygeregler (VFR), i motsetning til visual meteorological conditions.

Se også

Inter Tropical Convergence Zone

Den intertropiske konvergenssonen eller Inter Tropical Convergence Zone (ITCZ) er der hvor nordøst-passat nord for Ekvator og sørøst-passat sør for Ekvator møtes.

Beskrivelse

Nær Ekvator finner vi ikke høytrykk og lavtrykk tilsvarende det vi har på høyere bredder. Det er andre fysiske forhold som skaper vind. Sola står høyt på himmelen året rundt i tropiske strøk, områdene på begge sider av Ekvator. Lufta ved bakken/havoverflaten varmes kraftig opp, blir lett og stiger til værs. Det er forholdsvis lavt lufttrykk i tropene (varm luft = lett luft = lavt lufttrykk), men det dannes ikke enkeltstående lavtrykksområder slik vi har på våre breddegrader.

Lufta som stiger til værs i tropene må erstattes av luft som kommer strømmende nord- og sørfra, fra de subtropiske høytrykkene omkring 30 o N og S. Disse luftbevegelsene, vinden, kalles passatvind, nordøst-passat nord for Ekvator, sørøst-passat sør for Ekvator. Der disse to passatene møtes (se også konvergens), har vi den intertropiske konvergenssonen. Denne sonen flytter seg med årstidene (solas posisjon), og er lengst nord når det er sommer på den nordlige halvkule.

Se også

International Airways Volcano Watch

Vulkansk aske (eng. volcanic ash) finnes i atmosfæren og er en stor sikkerhetsrisiko for luftfarten.

Innhold

Beskrivelse

Vulkansk aske er vanskelig å oppdage fra et fly og den synes ikke på værradaren. Det eneste kjente motmiddelet er å legge om rutene, det vil si å fly rundt, over eller under askeskyen. Asken er farlig av flere grunner:

  • Det farligste fenomenet er at askepartiklenes smeltepunkt er lavere enn turbinmotorenes arbeidstemperatur. Dette fører til at asken smelter til en tyktflytende, lavalignende masse, som sakte flyter bakover i motoren og kveler den. Uten motorkraft blir jetfly forvandlet til glidefly, om enn dårlige sådan.
  • Langt oppe i atmosfæren, der de store passasjerflyene ferdes, er det svært tørt. Når et fly flyr gjennom en askesky, gnisser askepartiklene mot flykroppen og genererer statisk elektrisitet. Dette kan observeres som mange små elektriske utladninger, St. Elms ild. Disse utladningene fører til forstyrrelser i radiosambandet, slik at besetningen ikke får varslet noen eller bedt om assistanse.
  • Askepartiklene er veldig harde, og har skarpe kanter, noe som gjør at alle fremovervendte overflater effektivt blir sandblåst. Spesielt utsatt er frontvinduene, som blir matte, og flygerene mister sikten fremover.
  • Rørene til friskluftinntak og lignende kan bli så kraftig sandblåst at det fører til brudd.

Historikk

Kart over Volcanic Ash Advisory Centre (VAAC) ansvarsområder. Illustrasjon: ICAO

Luftfartsindustrien ble for alvor oppmerksom på vulkansk aske som en sikkerhetsrisiko 24. juni 1982, da British Airways flight 9, en Boeing 747, på vei fra London til Auckland fløy inn i en askesky fra den indonesiske vulkanen Mount Galunggung. Alle fire motorene stoppet, og flyet var nær ved å havarere med 263 personer om bord. Kaptein Eric Moody sin annonsering over høytaleranlegget til passasjerene har gått inn i luftfartshistorien som tidenes underdrivelse:

«Ladies and gentlemen, this is your captain speaking. We have a small problem. All four engines have stopped. We are doing our damnedest to get it under control. I trust you are not in too much distress.»

Samarbeid

Etter hendelsen i 1982 (som senere ble kalt «the Jakarta Incident») ble det opprettet flere Volcanic Ash Advisory Centre (VAAC), som har som oppgave å utstede varsler om vulkansk aske i atmosfæren: Volcanic ash advisory (VAA).

Volcanic Ash Advisory Centre er en del av International Airways Volcano Watch (IAVW). Dette er et internasjonalt system satt i gang av ICAO for å identifisere områder med vulkansk aske og å varsle bevegelsene til disse gjennom å utstede Notam og SIGMET. Observasjoner kommer fra satellitter, fly som er underveis, vulkanobservatorier og andre organisasjoner.

I Norge er det Flyværtjenesten som formidler observasjoner om askeskyer og varsler om spredningen av dem.

Eksterne lenker

International Civil Aviation Organisation

International Civil Aviation Organisation (ICAO), eller Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart, er en FN-organisasjon som har ansvaret for å vedlikeholde og utvikle regelverket for internasjonal sivil luftfart.

Beskrivelse

Organisasjonen stiller krav til organiseringen av flyværtjenester i hvert enkelt medlemsland. For militær flyvirksomhet følges omtrent de samme retningslinjene for flyværtjenester. Værtjenester for sivil flytrafikk reguleres gjennom ICAOs regelverk.

Eksterne lenker

International General Aviation

IGA-prognose (International General Aviation) er et meteorologisk varsel for et bestemt område.

Beskrivelse

Varselet er skrevet dels i kodeform, dels i forkortet engelsk klartekst. Varselet gjelder fra bakken og opp til og med 10.000 fot (FL100).

Det er laget spesielt med tanke på VFR-flyvning og inneholder informasjon om forventet:

Bruksområde

Det blir laget IGA-prognoser for fire områder:

  • Sørlige og sørøstlige deler av Oslo AOR
  • Kyst- og fjordstrøkene i Stavanger AOR
  • Kyst- og fjordstrøkene mellom 62°N og 65°N
  • Kyst- og fjordstrøkene i Nordland og Troms, dalene rundt Bardufoss, kyst- og fjordstrøkene i Finnmark, og Finnmarksvidda.
International Standard Atmosphere

Standardatmosfæren eller ISA (ICAO Standard Atmosphere), er en hypotetisk "gjennomsnittsatmosfære" der fysiske parametre er fastsatt en gang for alle.

Bruksområde

Standardatmosfæren brukes som referanse for høydemålere i fly ved distanseflyvning. Fordi høydemålerne til to fly som møtes begge er kalibrert etter standardatmosfæren, risikerer de ikke å kollidere. På den andre siden viser høydemålerne feil høyde i forhold til virkeligheten (sann høyde) og andre prosedyrer brukes derfor under avgang og landing.

Dybdestoff

Temperaturen i havets nivå til 15°C i Norge, Brasil og alle andre steder. Tilsvarende settes:

  • lufttrykket i havets nivå til 1013.25hPa
  • temperaturendringen med høyden (lapse rate) til -0.65°/100m
  • tropopausehøyde/-temp til 11000m/-57°

Se også

Internet Pilot Planning Center

Internet Pilot Planning Center (IPPC) er Avinor sin nettportal for piloters planlegging av flyging.

Se også

Eksterne lenker

  • IPPC (se menyvalget Briefings)
Intertropiske konvergenssonen

Den intertropiske konvergenssonen eller Inter Tropical Convergence Zone (ITCZ) er der hvor nordøst-passat nord for Ekvator og sørøst-passat sør for Ekvator møtes.

Beskrivelse

Nær Ekvator finner vi ikke høytrykk og lavtrykk tilsvarende det vi har på høyere bredder. Det er andre fysiske forhold som skaper vind. Sola står høyt på himmelen året rundt i tropiske strøk, områdene på begge sider av Ekvator. Lufta ved bakken/havoverflaten varmes kraftig opp, blir lett og stiger til værs. Det er forholdsvis lavt lufttrykk i tropene (varm luft = lett luft = lavt lufttrykk), men det dannes ikke enkeltstående lavtrykksområder slik vi har på våre breddegrader.

Lufta som stiger til værs i tropene må erstattes av luft som kommer strømmende nord- og sørfra, fra de subtropiske høytrykkene omkring 30 o N og S. Disse luftbevegelsene, vinden, kalles passatvind, nordøst-passat nord for Ekvator, sørøst-passat sør for Ekvator. Der disse to passatene møtes (se også konvergens), har vi den intertropiske konvergenssonen. Denne sonen flytter seg med årstidene (solas posisjon), og er lengst nord når det er sommer på den nordlige halvkule.

Se også

Inversjon
Nederst i lia er skogen hvitrimet og lengre opp er den svart. Foto: Jonn Haga

En inversjon (av invers som betyr omvendt) er når temperaturen stiger med høyden.

Beskrivelse

Luftforurensing over Oslo i forbindelse med inversjon. Foto: Michael Gauss/met.no

Vanligvis vil temperaturen avta oppover i atmosfæren. Beveger vi oss oppover, til fjells eller opp i lufta med et fly, blir det som regel kaldere jo høyere vi kommer.

5. januar 2002 kl 8 registrerte man i Oslo -13,1°C på Blindern (snaut 100 moh), mens lufta ved Tryvann (500 m.o.h.) hadde en temperatur på +2,3°C. Dvs en forskjell på 15,4 grader. Dette var en temperaturendring som er motsatt av det vanlige.

Den viktigste årsaken til dette er at atmosfæren varmes opp nedenfra. Mesteparten av solstrålene (kort bølgelengde) går tvers gjennom atmosfæren uten å varme den opp nevneverdig. Til slutt treffer strålene Jordas overflate og denne tilføres varme og temperaturen på bakken eller havoverflaten stiger. Lufta som er i kontakt med underlaget varmes opp og konveksjon blander lufta oppover i atmosfæren. Resultatet er en likevektstilstand i atmosfærens nederste lag, troposfæren, med høyest temperatur nærmest bakken og fallende temperatur og lufttrykk oppover. Dette fører til at atmosfæren holder seg stabil, med den tyngste lufta nederst og lettere luft lenger oppe. Hadde lufttrykket vært konstant med høyden, ville temperaturen alltid ha økt med høyden og ikke avtatt.

Dybdestoff

Men ved samme lufttrykk er kald luft tyngre enn varm luft. Hvis temperaturen i lufta nær bakken av en eller annen grunn faller, vil den kaldeste (tyngste) lufta synke ned i de laveste områdene i terrenget på grunn av tyngdekraften. På en klar vinternatt med snø på bakken vil underlaget/snøen sende langbølget stråling ut i verdensrommet. Bakken mister varme og temperaturen i snøen faller. Lufta nær bakken avkjøles på grunn av kontakten med underlaget. Den avkjølte "tunge" lufta synker ned i de laveste områdene i terrenget; forsenkninger, daler, fjorder osv. I slike værsituasjoner vil vi da få en temperaturendring som er motsatt av det vanlige.

Når den tunge kalde lufta har lagt seg ned i de laveste områdene i terrenget, er den vanskelig å flytte på. Kommer varmere luft strømmende inn over et område som har hatt kaldt vintervær en stund, vil høyereliggende strøk kunne merke temperaturstigningen, uten at lufta kommer seg ned til de lavereliggende områdene. Her holder det seg kaldt. Det må kraftig vind til for å blande lufta slik at varmlufta også kommer seg ned til de mest skjermete lavereliggende områdene.

Se også

Inversjoner
Nederst i lia er skogen hvitrimet og lengre opp er den svart. Foto: Jonn Haga

En inversjon (av invers som betyr omvendt) er når temperaturen stiger med høyden.

Beskrivelse

Luftforurensing over Oslo i forbindelse med inversjon. Foto: Michael Gauss/met.no

Vanligvis vil temperaturen avta oppover i atmosfæren. Beveger vi oss oppover, til fjells eller opp i lufta med et fly, blir det som regel kaldere jo høyere vi kommer.

5. januar 2002 kl 8 registrerte man i Oslo -13,1°C på Blindern (snaut 100 moh), mens lufta ved Tryvann (500 m.o.h.) hadde en temperatur på +2,3°C. Dvs en forskjell på 15,4 grader. Dette var en temperaturendring som er motsatt av det vanlige.

Den viktigste årsaken til dette er at atmosfæren varmes opp nedenfra. Mesteparten av solstrålene (kort bølgelengde) går tvers gjennom atmosfæren uten å varme den opp nevneverdig. Til slutt treffer strålene Jordas overflate og denne tilføres varme og temperaturen på bakken eller havoverflaten stiger. Lufta som er i kontakt med underlaget varmes opp og konveksjon blander lufta oppover i atmosfæren. Resultatet er en likevektstilstand i atmosfærens nederste lag, troposfæren, med høyest temperatur nærmest bakken og fallende temperatur og lufttrykk oppover. Dette fører til at atmosfæren holder seg stabil, med den tyngste lufta nederst og lettere luft lenger oppe. Hadde lufttrykket vært konstant med høyden, ville temperaturen alltid ha økt med høyden og ikke avtatt.

Dybdestoff

Men ved samme lufttrykk er kald luft tyngre enn varm luft. Hvis temperaturen i lufta nær bakken av en eller annen grunn faller, vil den kaldeste (tyngste) lufta synke ned i de laveste områdene i terrenget på grunn av tyngdekraften. På en klar vinternatt med snø på bakken vil underlaget/snøen sende langbølget stråling ut i verdensrommet. Bakken mister varme og temperaturen i snøen faller. Lufta nær bakken avkjøles på grunn av kontakten med underlaget. Den avkjølte "tunge" lufta synker ned i de laveste områdene i terrenget; forsenkninger, daler, fjorder osv. I slike værsituasjoner vil vi da få en temperaturendring som er motsatt av det vanlige.

Når den tunge kalde lufta har lagt seg ned i de laveste områdene i terrenget, er den vanskelig å flytte på. Kommer varmere luft strømmende inn over et område som har hatt kaldt vintervær en stund, vil høyereliggende strøk kunne merke temperaturstigningen, uten at lufta kommer seg ned til de lavereliggende områdene. Her holder det seg kaldt. Det må kraftig vind til for å blande lufta slik at varmlufta også kommer seg ned til de mest skjermete lavereliggende områdene.

Se også

Ionosfæren

Ionosfæren er sjiktet i Jordas atmosfære mellom ca 60 og 300 km høyde.

Dybdestoff

Ionosfæren karakteriseres av luftlag (D,E, F1 og F2-lag) som ultrafiolett stråling og radioaktiv stråling har omdannet til ioner og frie elektroner. Disse lagene reflekterer radiobølger. D,E, F1 og F2-lagene ligger i hhv. 70, 110, 160 og 300 km høyde (omtrentlig).

Se også

Iridescent clouds
Fargespill i inversjonsskyer: Bølgebevegelsene i en temperaturinversjon et stykke opp i atmosfæren lager skyer i bølgetoppene. Foto: Geir Øye

Iriserende skyer (eng. iridescent clouds) er fargerike skyer, typisk perlemorskyer.

Beskrivelse

Lignende fargespill kan også dukke opp i for eksempel cirrus eller andre skytyper.

Se også

Eksterne lenker

Iridicent clouds
Fargespill i inversjonsskyer: Bølgebevegelsene i en temperaturinversjon et stykke opp i atmosfæren lager skyer i bølgetoppene. Foto: Geir Øye

Iriserende skyer (eng. iridescent clouds) er fargerike skyer, typisk perlemorskyer.

Beskrivelse

Lignende fargespill kan også dukke opp i for eksempel cirrus eller andre skytyper.

Se også

Eksterne lenker

Iriserende skyer
Fargespill i inversjonsskyer: Bølgebevegelsene i en temperaturinversjon et stykke opp i atmosfæren lager skyer i bølgetoppene. Foto: Geir Øye

Iriserende skyer (eng. iridescent clouds) er fargerike skyer, typisk perlemorskyer.

Beskrivelse

Lignende fargespill kan også dukke opp i for eksempel cirrus eller andre skytyper.

Se også

Eksterne lenker

Is
Drivis på Palmafossen i Voss, desember 2007. Foto: Frida Meyer.

Is er vann (H2O) i fast form.

Dybdestoff

Nyis på Lorttjern i Nordmarka, Oslo. Foto: Øyvind Nordli/met.no

At vann som fryser vil fremtre som blankt handler ikke om isen i seg selv, men om hvordan lys reflekteres. Hvilke deler av sollyset som slippes gjennom, reflekteres eller absorberes vil kunne variere en god del som en følge av hvordan forholdene var når vannet frøs til; fra mørk stålis til mer porøs is om har vært gjennom frysing og tining. Stålis vil slippe igjennom det meste av sollyset og fremtre omtrent som en vindusrute, mens mer porøs is med luftblærer vil reflektere en god del og fremtre mer gråaktig, mot hvitt.

Se også

Is-slag

Is-slag er når flytende nedbør over frysepunktet treffer et underlag med minusgrader.

Bruksområde

Både underkjølt regn og is-slag representerer en fare for luftfarten, idet de skaper til dels sterk ising.

Se også

Isallobar

Isallobar er en linje gjennom punkter som har hatt samme endring i lufttrykk i siste observasjonsperiode. Meteorologene tegner isallobarer for å få bedre oversikt over bevegelsen til trykksentra og fronter.

Isentroper
Vertikalt tverrsnitt gjennom og over Varangerhalvøya som viser blåe linjer med konstant potensiell temperatur (isentroper). Illustrasjon: met.no

Isentroper er linjer gjennom punkter med samme potensiell temperatur.

Beskrivelse

Isentrop betyr egentlig lik "entropi". Siden konstant entropi tilsvarer konstant potensiell temperatur, vil linjer med samme potensiell temperatur også være linjer med lik entropi.

Se også

Isfjell

Isfjell er et massivt stykke is av alle slags former, som flyter med toppen mer enn 5 m opp over sjøen.

Beskrivelse

Isfjellet har brukket av fra en bre som ligger på grunn eller flyter, eller fra en isshelf. Normalt ligger ca. 90% av isfjellet under havoverflaten.

Bruksområde

Isfjell kan drive langt og være til stor fare for skipstrafikken.

Se også

Ishagl

Ishagl er iskuler eller uformelige isklumper med diameter over 0,5 cm (øvre grense ca. 12 cm).

Beskrivelse

Ishalg dannes ved at et lite iskorn beveger seg opp og ned i en bygesky og vokser ved at lag på lag av underkjølt vann fryser på overflaten.

Ishagl med vekt opptil en kg er registrert!

Se også

Ising
Ising på lysstolpe på moloen i Djupvik havn, i ytre del av Lyngenfjorden. Foto: Karl-Idar Berg.

Ising er når vanndråper eller våt snø fryser fast som is på for eksempel på bakken, fly eller skip.

Innhold

Beskrivelse

Ising i atmosfæren er et resultat av ulike fysiske forhold. Årsakene variere fra sted til sted, men er sterkt forbundet med topografiske forhold. Ising kan også være et problem for fartøyer, og forårsakes i hovedsak av sjøsprøyt.

Typer

På fly

For luftfarten er ising et velkjent problem, og kan føre til alvorlige hendelser hvis ikke mottiltak blir truffet. Isingen fører til økt luftmotstand, dårligere motoreffekt (propellerising), økt vekt og at vingenes løfteevne forringes.

Ising på fly kan forhindres ved hjelp av fjerning av is som har festet seg før avgang (de-icing) eller ved å forhindre at is bygger seg opp under flyging (anti-icing systemer). Anti-icing kan være elektrisk oppvarming av overflater, ved å lede varm luft fra motorene til vingeforkantene eller å bruke oppblåsbare gummilister som ved å pumpes opp, brekker opp islaget som har festet seg.

Ising forekommer også i stempelmotorer med forgasser (forgasserising), noe som fører til dårligere motorytelse, eventuelt motorstopp. Kan forebygges ved å slå på forgasservarmen. Ising i pitot-røret fører til feilaktig avlesing av flyets fart gjennom luften, derfor finnes det pitot-rørsvarme.

Andre måter å unngå ising, er å unngå luftrom med varslet eller observert ising (fly rundt), eller å utsette avgangen til forholdene har forbedret seg.

Mange havarier har sin årsak i ising, den mest kjente i Skandinavia er kanskje SAS’ flight 751 som 27. desember 1991 styrtet i Gottröra i Norrtälje i Sverige. Årsaken ble fastslått å være forårsaket av klaris som løsnet fra oversiden av vingene og ble sugd inn i motorene og gjorde at de stoppet.

På skip

Ising i Djupvik havn vinteren 2010. Foto: Karl-Idar Berg.

For skipsfarten har ising ført til mange havari og tapte liv. Store mengder is fører til at skipets balansepunkt endres slik at stabiliteten reduseres. Problemet er spesielt farlig for små skip slik som fiskebåter.

Ising fra sjøsprøyt er et stort problem for skip, bøyer og plattformer som opererer på høye breddegrader. I hovedsak oppstår dette når kaldt sjøvann sprøytes over utsatte steder mens lufttemperaturen er under frysepunktet.

Ising på skip kan forekomme dersom man har mye vind, vanligvis over 9 m/s, lufttemperatur under -1.7 grader og lav hav temperatur, normalt under 7 grader. I tillegg vil skipets karakteristikk slik som hastighet, retning, lengde og fribord ha betydning for isningen.

På ledninger

Varierer temperaturen mellom 0 °C og 3 °C kan det ofte komme mye våt snø som klistrer seg til hindringer. Faller temperaturen kan dette fryse og danne is. Dette er den vanligste formen for ising på norske kraftlinjer i lavereliggende, skjermede områder. På deler av Sørlandet kan isbelastningen f eks bli opp mot 10 kilo pr. løpemeter med ledning.

Særlig er dette kjent fra Canada. Der førte en "isingstorm" til en serie havarier for lednings- og kraftlinjemaster i januar 1998.

Se også

Eksterne lenker

Iskant

Iskant er skillet mellom isfritt hav og områder dekket av mer eller mindre havis i en hvilket som helst form, men ved et bestemt tidspunkt.

Beskrivelse

Iskanten kan være tett eller åpen.

Se også

Iskart
Kartet viser isforholdene i Oslofjorden, rundt Danmark og i Bottenviken 29. januar 2010. Det er uvanlig at det forekommer såpass mye drivis i disse i våre farvann og langs kysten av Danmark. Gamle iskart viser at vinteren 1986-87 har vært den verste isvinteren så langt. Illustrasjon: met.no

Iskart er kart som viser hvor og hvor mye havis det er i vannet.

Kartforklaringer

  • Fast Ice (grått): Fastis.
  • Very Closed Drift Ice (rødt): 9/10-10/10 av vannet er dekket med drivis.
  • Close Drift Ice (oransje): 7/10-9/10 av vannet er dekket med drivis.
  • Open Drift Ice (gult): 4/10-7/10 av vannet er dekket med drivis.
  • Very Open Drift Ice (grønt): 1/10-4/10 av vannet er dekket med drivis.
  • Open Water (blått): 0/10-1/10 av vannet er dekket med drivis.

Se også

Eksterne lenker

Iskonsentrasjon

Iskonsentrasjon er forholdet mellom den delen av et havområde som er dekket av is og størrelsen på området.

Beskrivelse

Forholdet angis i tiendedeler og åttendedeler. Størrelsen på området må ikke være større enn at man fra observasjonsstedet kan se i hvilken grad havflaten er dekket av is, det vil si ved god sikt innen en radius på ca. 1 nautisk mil.

Se også

Iskorn

Iskorn (eng. ice pellets) er regndråper som fryser til is før de når bakken.

Beskrivelse

Harde og blanke kuler på opptil 0,5 cm, kan hende med vannkjerne. Iskorn tyder på bakkeinversjon, med underkjølte dråper over.

Se også

Iskrystalleffekten

Iskrystalleffekten består i at vanndampen i atmosfæren lettere kondenseres på et iskrystall enn på en skydråpe, noe som fører til at iskrystallene i en sky vokser raskere enn vanndråpene

Beskrivelse

Iskrystalleffekten inntreffer i større eller mindre grad i alle skyer med blanding av is og vann og kan føre til nedbør i alle varianter, men det beste eksempelet er bygeskyer:

Når cumulus-skyer vokser vertikalt avkjøles lufta. Etter hvert blir det en effektiv blanding av iskrystaller og underkjølte vanndråper. Vanndampmolekylene i lufta slår seg ned på overflaten til iskrystallene slik at krystallene vokser. Fra overflaten til de underkjølte skydråpene skjer det en fordamping. Vi kan si at denne prosessen fører til at iskrystallene vokser på skydråpenes bekostning.

Kraftige byger (cumulonimbus), kjennetegnes ved en slørete amboltform i øvre del som skyldes iskrystaller. Vertikale luftstrømmer hiver iskrystallene opp og ned, de kolliderer med underkjølte vannråper inntil de blir så tunge at de faller ned som hagl eller snø. Hagl blir det hvis de underkjølte vanndråpene er relativt store, vakre snøkrystaller hvis vanndampen sublimerer på iskrystallene. Haglkornene eller snøflakene smelter eventuelt til regndråper før de når bakken.

Nesten all nedbør i Norge skyldes iskrystalleffekten.

Dybdestoff

En sky som inneholder iskrystaller trenger mindre fuktighet for å avgi nedbør enn en sky med vanndråper. Årsaken er at vanndamp kondenserer lettere på en isflate (krystall) enn på en vannflate (dråpe), det vil si at metningskurven for is ligger litt under metningskurven for vann.

Se også

Iskrystalleffekten

Iskrystalleffekten består i at vanndampen i atmosfæren lettere kondenseres på et iskrystall enn på en skydråpe, noe som fører til at iskrystallene i en sky vokser raskere enn vanndråpene

Beskrivelse

Iskrystalleffekten inntreffer i større eller mindre grad i alle skyer med blanding av is og vann og kan føre til nedbør i alle varianter, men det beste eksempelet er bygeskyer:

Når cumulus-skyer vokser vertikalt avkjøles lufta. Etter hvert blir det en effektiv blanding av iskrystaller og underkjølte vanndråper. Vanndampmolekylene i lufta slår seg ned på overflaten til iskrystallene slik at krystallene vokser. Fra overflaten til de underkjølte skydråpene skjer det en fordamping. Vi kan si at denne prosessen fører til at iskrystallene vokser på skydråpenes bekostning.

Kraftige byger (cumulonimbus), kjennetegnes ved en slørete amboltform i øvre del som skyldes iskrystaller. Vertikale luftstrømmer hiver iskrystallene opp og ned, de kolliderer med underkjølte vannråper inntil de blir så tunge at de faller ned som hagl eller snø. Hagl blir det hvis de underkjølte vanndråpene er relativt store, vakre snøkrystaller hvis vanndampen sublimerer på iskrystallene. Haglkornene eller snøflakene smelter eventuelt til regndråper før de når bakken.

Nesten all nedbør i Norge skyldes iskrystalleffekten.

Dybdestoff

En sky som inneholder iskrystaller trenger mindre fuktighet for å avgi nedbør enn en sky med vanndråper. Årsaken er at vanndamp kondenserer lettere på en isflate (krystall) enn på en vannflate (dråpe), det vil si at metningskurven for is ligger litt under metningskurven for vann.

Se også

Iskrystallene
Vakre iskrystaller. Foto: Ingrid Simonson.

Iskrystaller oppstår når vanndampen i lufta går direkte over til is og de faste vannmolekylene danner fine mønstre.

Beskrivelse

Iskrystaller på sibirsk kornell. Foto: Britt Torun Lundby.

Mønstrene minner om snøkrystaller, men dannes "lokalt" på kvisten ved at vanndamp kondenseres til is. Det er altså ikke ikke nedbør eller "snøfall" som har lagt seg på kvistene.

Vanndampmolekylene slår seg lettest ned på spisse gjenstander, gresstrå, kvister etc. På jevne flater er det litt vanskeligere å få rimet til å dannes. Når først en liten iskrystall har dannet seg på en kvist, vil denne krystallen tiltrekke seg flere vanndampmolekyler og krystallen vokser, ofte i fine mønstre.

Vi kan se det når det dannes isroser på innsiden av vindusruter. Når det snør vil en snøpartikkel ofte være sammensatt av små sekskantete krystaller. Temperatur- og fuktighetsforholdene i atmosfæren har betydning for hvordan snøkrystallene dannes og hvordan de blir seende ut.

Er temperaturen i lufta nær bakken under 0 °C og den relative fuktigheten i lufta 100 %, vil noe av fuktigheten slå seg ned på bakken og det dannes rim.

Iskrystaller på sibirsk kornell. Foto: Britt Torun Lundby.

Se også

Iskrystaller
Vakre iskrystaller. Foto: Ingrid Simonson.

Iskrystaller oppstår når vanndampen i lufta går direkte over til is og de faste vannmolekylene danner fine mønstre.

Beskrivelse

Iskrystaller på sibirsk kornell. Foto: Britt Torun Lundby.

Mønstrene minner om snøkrystaller, men dannes "lokalt" på kvisten ved at vanndamp kondenseres til is. Det er altså ikke ikke nedbør eller "snøfall" som har lagt seg på kvistene.

Vanndampmolekylene slår seg lettest ned på spisse gjenstander, gresstrå, kvister etc. På jevne flater er det litt vanskeligere å få rimet til å dannes. Når først en liten iskrystall har dannet seg på en kvist, vil denne krystallen tiltrekke seg flere vanndampmolekyler og krystallen vokser, ofte i fine mønstre.

Vi kan se det når det dannes isroser på innsiden av vindusruter. Når det snør vil en snøpartikkel ofte være sammensatt av små sekskantete krystaller. Temperatur- og fuktighetsforholdene i atmosfæren har betydning for hvordan snøkrystallene dannes og hvordan de blir seende ut.

Er temperaturen i lufta nær bakken under 0 °C og den relative fuktigheten i lufta 100 %, vil noe av fuktigheten slå seg ned på bakken og det dannes rim.

Iskrystaller på sibirsk kornell. Foto: Britt Torun Lundby.

Se også

Ismodell
Isflak. Foto: Marcos Poircires/met.no

Ismodeller er datprogrammer som beregner isutbredelse, iskonsentrasjon, istykkelse og isdrift i Arktis og hvor det ellers måtte forekomme havis.

Innhold

Beskriveslse

Modellen for dette formål har betegnelsen MI-IM (Meteorologisk Institutts IsModell). MI-IM er koblet i tandem med MI-POM og har i ett hvert tilfelle samme avstand mellom beregningspunkter som sistnevnte. Modellen er utviklet av forskere ved Meteorologisk institutt. Den er imidlertid svært lik sjøis-modeller i bruk ved andre institutter.

I værvarslingen

Eksempler på isvarslingsprodukter fra ismodellen for Svalbard-området. (Denne modellen har en horisontal grid-oppløsning på 4 km.)

Iskonsentrasjon-varsel for områdene rundt Svalbard. Illustrasjon: met.no
Isdrift-varsel for områdene rundt Svalbard. Illustrasjon: met.no
Istykkelse-varsel for områdene rundt Svalbard. Illustrasjon: met.no

Se også

Eksterne lenker

Ismodeller
Isflak. Foto: Marcos Poircires/met.no

Ismodeller er datprogrammer som beregner isutbredelse, iskonsentrasjon, istykkelse og isdrift i Arktis og hvor det ellers måtte forekomme havis.

Innhold

Beskriveslse

Modellen for dette formål har betegnelsen MI-IM (Meteorologisk Institutts IsModell). MI-IM er koblet i tandem med MI-POM og har i ett hvert tilfelle samme avstand mellom beregningspunkter som sistnevnte. Modellen er utviklet av forskere ved Meteorologisk institutt. Den er imidlertid svært lik sjøis-modeller i bruk ved andre institutter.

I værvarslingen

Eksempler på isvarslingsprodukter fra ismodellen for Svalbard-området. (Denne modellen har en horisontal grid-oppløsning på 4 km.)

Iskonsentrasjon-varsel for områdene rundt Svalbard. Illustrasjon: met.no
Isdrift-varsel for områdene rundt Svalbard. Illustrasjon: met.no
Istykkelse-varsel for områdene rundt Svalbard. Illustrasjon: met.no

Se også

Eksterne lenker

Isnåler

Isnåler eller snøstjerner er bittesmå nåler eller stjerner som kan falle ut av lufta fra "klar himmel" når temperaturen er lav, men også fra iståke eller tåke.

Se også

Isobar

En isobar er en linje gjennom områder med samme lufttrykk.

Beskrivelse

"Iso" betyr lik og "bar" er en eldre enhet for trykk (jfr. millibar).

Isobarene er et must på enhver væranalyse. Ved hjelp av isobarer blir lavtrykk og høytrykk lokalisert og vinden blåser i grove trekk parallelt med isobarene.

Se også

Isobarer

En isobar er en linje gjennom områder med samme lufttrykk.

Beskrivelse

"Iso" betyr lik og "bar" er en eldre enhet for trykk (jfr. millibar).

Isobarene er et must på enhver væranalyse. Ved hjelp av isobarer blir lavtrykk og høytrykk lokalisert og vinden blåser i grove trekk parallelt med isobarene.

Se også

Isohyet

Isohyet er en linje på et kart, trukket gjennom punkter med samme nedbørmengde.

Isohypse

Isohypse er en linje gjennom punkter med samme geopotensielle høyde.

I værvarslingen

Mest vanlig i værvarsling er isohypsekart for trykkflaten 500hPa, som gir et godt bilde av luftstrømmen i øvre troposfære.

Se også

Isotach

Isotakk eller isotach er en linje gjennom punkter med samme vindhastighet.

Isotakk

Isotakk eller isotach er en linje gjennom punkter med samme vindhastighet.

Isoterm
Isotermer (de oransje linjene) i 500hPa over Grønland. Tallene tilsvarer temperaturen. Illustrasjon: met.no

En isoterm er en linje gjennom punkter med samme temperatur.

Se også

Isotermer
Isotermer (de oransje linjene) i 500hPa over Grønland. Tallene tilsvarer temperaturen. Illustrasjon: met.no

En isoterm er en linje gjennom punkter med samme temperatur.

Se også

Iståke

Iståke er små svevende iskrystaller som svever i lufta og sikten reduseres til under 1 km. Temperaturen er vanligvis veldig lav, under - 30 gr. C.

Se også

Isvarsling
Isflak. Foto: Marcos Poircires/met.no

Ismodeller er datprogrammer som beregner isutbredelse, iskonsentrasjon, istykkelse og isdrift i Arktis og hvor det ellers måtte forekomme havis.

Innhold

Beskriveslse

Modellen for dette formål har betegnelsen MI-IM (Meteorologisk Institutts IsModell). MI-IM er koblet i tandem med MI-POM og har i ett hvert tilfelle samme avstand mellom beregningspunkter som sistnevnte. Modellen er utviklet av forskere ved Meteorologisk institutt. Den er imidlertid svært lik sjøis-modeller i bruk ved andre institutter.

I værvarslingen

Eksempler på isvarslingsprodukter fra ismodellen for Svalbard-området. (Denne modellen har en horisontal grid-oppløsning på 4 km.)

Iskonsentrasjon-varsel for områdene rundt Svalbard. Illustrasjon: met.no
Isdrift-varsel for områdene rundt Svalbard. Illustrasjon: met.no
Istykkelse-varsel for områdene rundt Svalbard. Illustrasjon: met.no

Se også

Eksterne lenker

J
Jet
Jetstrøm over Norge (fra syd mot nord) som gjorde flyturen Oslo-Tromsø svært hurtig med medvind på 200-300 km/time. Illustrasjon: met.no

Jetstrømmer eller jet er en sterk luftstrøm, med hastighet større enn 30 m/s eller 108 km/time, i den øvre delen av troposfæren.

Innhold

Beskrivelse

Områdene med den sterkeste vinden slynger seg som en slange rundt jorden og er knyttet til utviklingen av lavtrykk ved bakken. De kraftigste jetstrømmene kan ha områder med vindhastighet opp mot 500 km/time. Det er som regel sterk turbulens i ytterkantene av jetstrømmene.

Disse sterke vindene dannes der det er store horisontale temperaturforskjeller i atmosfæren, dvs. der frontene befinner seg. Norge ligger i vestavindsbeltet der det ofte er stor temperaturforskjell mellom tropeluft fra sør og polarluft fra nord. Her dannes "polarfronten".

Langs denne oppstår de kraftige lavtrykkene som passerer Nord-Europa fra vest mot øst. I høyere luftlag nær polarfronten vil det derfor ofte være jetstrømmer med sterk vind.

Sett fra satellitt

Et sammensatt satellittbilde av en jetstrøm over deler av Nord-Atlanteren. Foto: NOAA/met.no

I et satellittbilde kan man finne jetstrømmen ved et bånd av høye tynne skyer som vist i bildet nederst til høyre. Bildet viser et sammensatt bilde over deler av Nord-Atlanteren 12. april 2002:

  • Den sterkeste vinden ligger sør for disse skyene og er vist ved de grå pilene.
  • Den røde pila viser at det rett under jetstrømmen kan være skyfritt.
  • Den gule pila viser et område der jetstrømmen bukter seg. Slike buktninger er tegn på at et lavtrykk kan være i ferd med å dannes. Det dannes da tykke skyer som strekker seg ned mot bakken. Vindretningen i forbindelse med jetstrømmen gir en indikasjon på hvilken vei et lavtrykk beveger seg.

Bruksområde

Langdistansefly benytter seg av disse luftstrømmene for å skaffe seg medvind og dermed redusere energiforbruk og flytid, men de unngår jetstrømmene hvis det blir motvind.

Se også

Jet Stream
Jetstrøm over Norge (fra syd mot nord) som gjorde flyturen Oslo-Tromsø svært hurtig med medvind på 200-300 km/time. Illustrasjon: met.no

Jetstrømmer eller jet er en sterk luftstrøm, med hastighet større enn 30 m/s eller 108 km/time, i den øvre delen av troposfæren.

Innhold

Beskrivelse

Områdene med den sterkeste vinden slynger seg som en slange rundt jorden og er knyttet til utviklingen av lavtrykk ved bakken. De kraftigste jetstrømmene kan ha områder med vindhastighet opp mot 500 km/time. Det er som regel sterk turbulens i ytterkantene av jetstrømmene.

Disse sterke vindene dannes der det er store horisontale temperaturforskjeller i atmosfæren, dvs. der frontene befinner seg. Norge ligger i vestavindsbeltet der det ofte er stor temperaturforskjell mellom tropeluft fra sør og polarluft fra nord. Her dannes "polarfronten".

Langs denne oppstår de kraftige lavtrykkene som passerer Nord-Europa fra vest mot øst. I høyere luftlag nær polarfronten vil det derfor ofte være jetstrømmer med sterk vind.

Sett fra satellitt

Et sammensatt satellittbilde av en jetstrøm over deler av Nord-Atlanteren. Foto: NOAA/met.no

I et satellittbilde kan man finne jetstrømmen ved et bånd av høye tynne skyer som vist i bildet nederst til høyre. Bildet viser et sammensatt bilde over deler av Nord-Atlanteren 12. april 2002:

  • Den sterkeste vinden ligger sør for disse skyene og er vist ved de grå pilene.
  • Den røde pila viser at det rett under jetstrømmen kan være skyfritt.
  • Den gule pila viser et område der jetstrømmen bukter seg. Slike buktninger er tegn på at et lavtrykk kan være i ferd med å dannes. Det dannes da tykke skyer som strekker seg ned mot bakken. Vindretningen i forbindelse med jetstrømmen gir en indikasjon på hvilken vei et lavtrykk beveger seg.

Bruksområde

Langdistansefly benytter seg av disse luftstrømmene for å skaffe seg medvind og dermed redusere energiforbruk og flytid, men de unngår jetstrømmene hvis det blir motvind.

Se også

Jetstrøm
Jetstrøm over Norge (fra syd mot nord) som gjorde flyturen Oslo-Tromsø svært hurtig med medvind på 200-300 km/time. Illustrasjon: met.no

Jetstrømmer eller jet er en sterk luftstrøm, med hastighet større enn 30 m/s eller 108 km/time, i den øvre delen av troposfæren.

Innhold

Beskrivelse

Områdene med den sterkeste vinden slynger seg som en slange rundt jorden og er knyttet til utviklingen av lavtrykk ved bakken. De kraftigste jetstrømmene kan ha områder med vindhastighet opp mot 500 km/time. Det er som regel sterk turbulens i ytterkantene av jetstrømmene.

Disse sterke vindene dannes der det er store horisontale temperaturforskjeller i atmosfæren, dvs. der frontene befinner seg. Norge ligger i vestavindsbeltet der det ofte er stor temperaturforskjell mellom tropeluft fra sør og polarluft fra nord. Her dannes "polarfronten".

Langs denne oppstår de kraftige lavtrykkene som passerer Nord-Europa fra vest mot øst. I høyere luftlag nær polarfronten vil det derfor ofte være jetstrømmer med sterk vind.

Sett fra satellitt

Et sammensatt satellittbilde av en jetstrøm over deler av Nord-Atlanteren. Foto: NOAA/met.no

I et satellittbilde kan man finne jetstrømmen ved et bånd av høye tynne skyer som vist i bildet nederst til høyre. Bildet viser et sammensatt bilde over deler av Nord-Atlanteren 12. april 2002:

  • Den sterkeste vinden ligger sør for disse skyene og er vist ved de grå pilene.
  • Den røde pila viser at det rett under jetstrømmen kan være skyfritt.
  • Den gule pila viser et område der jetstrømmen bukter seg. Slike buktninger er tegn på at et lavtrykk kan være i ferd med å dannes. Det dannes da tykke skyer som strekker seg ned mot bakken. Vindretningen i forbindelse med jetstrømmen gir en indikasjon på hvilken vei et lavtrykk beveger seg.

Bruksområde

Langdistansefly benytter seg av disse luftstrømmene for å skaffe seg medvind og dermed redusere energiforbruk og flytid, men de unngår jetstrømmene hvis det blir motvind.

Se også

Jetstrømmer
Jetstrøm over Norge (fra syd mot nord) som gjorde flyturen Oslo-Tromsø svært hurtig med medvind på 200-300 km/time. Illustrasjon: met.no

Jetstrømmer eller jet er en sterk luftstrøm, med hastighet større enn 30 m/s eller 108 km/time, i den øvre delen av troposfæren.

Innhold

Beskrivelse

Områdene med den sterkeste vinden slynger seg som en slange rundt jorden og er knyttet til utviklingen av lavtrykk ved bakken. De kraftigste jetstrømmene kan ha områder med vindhastighet opp mot 500 km/time. Det er som regel sterk turbulens i ytterkantene av jetstrømmene.

Disse sterke vindene dannes der det er store horisontale temperaturforskjeller i atmosfæren, dvs. der frontene befinner seg. Norge ligger i vestavindsbeltet der det ofte er stor temperaturforskjell mellom tropeluft fra sør og polarluft fra nord. Her dannes "polarfronten".

Langs denne oppstår de kraftige lavtrykkene som passerer Nord-Europa fra vest mot øst. I høyere luftlag nær polarfronten vil det derfor ofte være jetstrømmer med sterk vind.

Sett fra satellitt

Et sammensatt satellittbilde av en jetstrøm over deler av Nord-Atlanteren. Foto: NOAA/met.no

I et satellittbilde kan man finne jetstrømmen ved et bånd av høye tynne skyer som vist i bildet nederst til høyre. Bildet viser et sammensatt bilde over deler av Nord-Atlanteren 12. april 2002:

  • Den sterkeste vinden ligger sør for disse skyene og er vist ved de grå pilene.
  • Den røde pila viser at det rett under jetstrømmen kan være skyfritt.
  • Den gule pila viser et område der jetstrømmen bukter seg. Slike buktninger er tegn på at et lavtrykk kan være i ferd med å dannes. Det dannes da tykke skyer som strekker seg ned mot bakken. Vindretningen i forbindelse med jetstrømmen gir en indikasjon på hvilken vei et lavtrykk beveger seg.

Bruksområde

Langdistansefly benytter seg av disse luftstrømmene for å skaffe seg medvind og dermed redusere energiforbruk og flytid, men de unngår jetstrømmene hvis det blir motvind.

Se også

Jevndøgnsstorm

Jevndøgnsstorm er et gammelt begrep brukt av sjøfolk på begge sider av nordlige Atlanterhavet.

Jordrotasjon

Corioliskraften er jordrotasjonens avbøyende kraft som forklarer vindens og strømmen retning rundt høytrykk og lavtrykk i luft og hav.

Innhold

Opprinnelse

Corioliskraften henter sitt navn fra den franske matematikeren Gaspard Gustave Coriolis. Han var den første som utviklet de matematiske uttrykkene for de tilleggskreftene som oppstår når man studerer bevegelse ut fra et aksekors som roterer (Coriolis, G. G., 1835: Sur les équations du mouvement relatif des systèmes de corps. J. De l'Ecole royale polytechnique 15: 144–154)(*om likningene for relativ bevegelse i et system av legemer). Da Coriolis skrev artikkelen hadde han verken atmosfæren eller havet i tankene, faktisk heller ikke jordrotasjonen, men var mer opptatt av å studere tilleggskreftene i roterende systemer som for eksempel møllehjul. Det er den ene av disse tilleggskreftene (den andre er sentrifugalkraften) som idag bærer hans navn også innen meteorologi og oseanografi. Selv om tilleggskreftene grunnet jordrotasjonen var godt kjent innen meteorologi og oseanografi utover 1800 tallet var Coriolis sitt arbeid lite kjent. Navnet Corioliskraften ble derfor ikke tatt i bruk for alvor i meteorologisk og oseanografisk litteratur før tidlig på 1900 tallet.

Beskrivelse

Det er forskjellene i trykk som fører til bevegelser i luft og hav ( = vind i lufta, strøm i havet). Hadde jordkloden ikke rotert rundt sin egen akse, ville lufta og vannet beveget seg horisontalt fra der det er høyt trykk mot der det er lavt trykk i et forsøk på å utjevne trykkforskjellene. Men jorda roterer jo, og tilleggskreftene beskrevet av Coriolis kommer til anvendelse. Når partikler i luft og hav beveger seg i forhold til jordoverflaten på grunn av trykkforskjellene, samtidig som jorda roterer rundt sin egen akse, medfører Corioliskraften et mer komplisert bevegelsesmønster. Ved jordoverflaten vil derfor tre krefter i hovesak påvirke en partikkels bevegelse: • Trykk-kraften som virker fra høytrykk mot lavtrykk. • Corioliskraften som virker vinkelrett på bevegelsesretningen, til høyre på den nordlige halvkule og til venstre på den sørlige halvkule. • Friksjonskraften som virker i motsatt retning av bevegelsesretningen.

Se også

Eksterne lenker

Jørgen Holmboe

Jørgen Holmboe (1902-79) var assistent for Vilhelm Bjerknes 1927-29 og meteorolog i Norge 1929-37.

Bakgrunn

Holmboe ble født i Hammerfest, og ble cand. real i 1930. Han ble professor ved MIT i 1937. Senere professor ved UCLA.

K
K

Kelvin (K) er en enhet for temperatur når den absolutte temperaturskalaen benyttes.

Beskrivelse

Kelvin brukes oftest i vitenskapelig sammenheng.

Se også

K-faktor

K-faktor er en koeffisient som brukes ved beregning av middeltemperaturen for et døgn.

Innhold

Beskrivelse

K-faktoren kompenserer for mangelen på manuelle målinger nattestid. På automatiske værstasjoner måles temperaturen kontinuerlig, og logges hver time. Da blir middeltemperaturen gjennomsnittet av 24 timesverdier.

Bruksområder

I mange sammenhenger bruker vi likevel fortsatt den gamle metoden. Det kommer av at det er behov for å sammenlikne med tidligere år, og da bør beregningsmetoden være den samme.

Dybdestoff

K-faktoren varierer fra stasjon til stasjon, og fra måned til måned. Døgnmiddeltemperaturen TAM regnes ut ved formelen TAM = N - k(N-min), der N er gjennomsnittet av observasjonene kl 6, 12 og 18 UTC, k er k-faktoren og min er minimumstemperaturen i døgnet.

Se også

K-faktoren

K-faktor er en koeffisient som brukes ved beregning av middeltemperaturen for et døgn.

Innhold

Beskrivelse

K-faktoren kompenserer for mangelen på manuelle målinger nattestid. På automatiske værstasjoner måles temperaturen kontinuerlig, og logges hver time. Da blir middeltemperaturen gjennomsnittet av 24 timesverdier.

Bruksområder

I mange sammenhenger bruker vi likevel fortsatt den gamle metoden. Det kommer av at det er behov for å sammenlikne med tidligere år, og da bør beregningsmetoden være den samme.

Dybdestoff

K-faktoren varierer fra stasjon til stasjon, og fra måned til måned. Døgnmiddeltemperaturen TAM regnes ut ved formelen TAM = N - k(N-min), der N er gjennomsnittet av observasjonene kl 6, 12 og 18 UTC, k er k-faktoren og min er minimumstemperaturen i døgnet.

Se også

K. Wladimir Köppen

K. Wladimir Köppen (1846-1940) var en tysk klimatolog.

Beskrivelse

K. Wladimir Köppen publiserte systemet med inndelingen i klimasoner i den detaljerte formen første gang i 1918 og reviderte det senere flere ganger helt frem mot sin død.

Se også

Kakelinna

Kakelinne, også kalt lefsetøværet, lefsetøyra eller bryggjardøgri, ble brukt som navn på en mildværperiode som ofte kom i desember.

Innhold

Beskrivelse

Tidligere trodde man at mildværet kom av all fyringen i forbindelse med julebaksten og det ble naturlig nok varmest helt i slutten av julestria, ved Tomasmesse.

Årsaken til en eller flere mildværsperioder er naturlig, noe statistikken gir belegg for: Temperaturen stiger forbigående en eller flere ganger i løpet av den siste måneden frem til Jul. Grafen viser flere mildværsperioder fra slutten av november og utover mot Jul. Spesielt interessant er det at temperaturen Julaften er ca. 1 grad høyere enn både Lille Julaften og 1. Juledag:


Dybdestoff

Det er slik at november, desember og noen ganger litt av januar innebærer en overgangsperiode der atmosfæren forsøker å stille seg om fra høst- til vintermodus. Dette innebærer en del kamper mellom mild luft fra sørvest og kald luft som dannes over kontinentene og Arktis.

Den kalde lufta skal på sikt, slik klimaet i det minste har vært til nå, dominere utover vinteren. Men i en overgangsperiode vil mild luft, hjulpet av kraftige lavtrykk, kunne drive vekk den kalde luften for en periode. Og det er disse periodene som utgjør kakelinna eller kakelinnene.

En annen myte vi får bekreftet er at det alltid er så kaldt på Nyttårsaften. Og det stemmer jo i hvert fall i Oslo, for Nyttårsaften er kaldeste dagen i desember, og omkring 2,5 grader kaldere enn Julaften. Etter nyttår flater temperaturen ut, og i løpet av 2. uka i januar kommer det gjerne mildere vær igjen.

Se også

Eksterne lenker

Kakelinne

Kakelinne, også kalt lefsetøværet, lefsetøyra eller bryggjardøgri, ble brukt som navn på en mildværperiode som ofte kom i desember.

Innhold

Beskrivelse

Tidligere trodde man at mildværet kom av all fyringen i forbindelse med julebaksten og det ble naturlig nok varmest helt i slutten av julestria, ved Tomasmesse.

Årsaken til en eller flere mildværsperioder er naturlig, noe statistikken gir belegg for: Temperaturen stiger forbigående en eller flere ganger i løpet av den siste måneden frem til Jul. Grafen viser flere mildværsperioder fra slutten av november og utover mot Jul. Spesielt interessant er det at temperaturen Julaften er ca. 1 grad høyere enn både Lille Julaften og 1. Juledag:


Dybdestoff

Det er slik at november, desember og noen ganger litt av januar innebærer en overgangsperiode der atmosfæren forsøker å stille seg om fra høst- til vintermodus. Dette innebærer en del kamper mellom mild luft fra sørvest og kald luft som dannes over kontinentene og Arktis.

Den kalde lufta skal på sikt, slik klimaet i det minste har vært til nå, dominere utover vinteren. Men i en overgangsperiode vil mild luft, hjulpet av kraftige lavtrykk, kunne drive vekk den kalde luften for en periode. Og det er disse periodene som utgjør kakelinna eller kakelinnene.

En annen myte vi får bekreftet er at det alltid er så kaldt på Nyttårsaften. Og det stemmer jo i hvert fall i Oslo, for Nyttårsaften er kaldeste dagen i desember, og omkring 2,5 grader kaldere enn Julaften. Etter nyttår flater temperaturen ut, og i løpet av 2. uka i januar kommer det gjerne mildere vær igjen.

Se også

Eksterne lenker

Kald luftmasse

Luftmasser er et stort område (~ flere hundre km2) med homogen luft med hensyn på temperatur, fuktighet og stabilitet.

Innhold

Beskrivelse

Luftmassen dannes over tid i et område med lite vind og omtrent likt underlag. Luften kommer etter hvert i likevekt med underlaget.

Duggpunkttemperaturen er ofte den mest konservative parameteren i en luftmasse, altså den størrelsen som endres minst over tid. På et værkart er det fornuftig å lete etter observasjoner med omtrent samme duggpunkttemperatur hvis man ønsker å identifisere en luftmasse.

Grenseflaten mellom to luftmasser kalles frontflate.

Typer

I sum er det praktisk med inndeling i fire typer luftmasser:

  • Kontintental kaldluft: Delvis skyet, lite nedbør, god sikt, lett konveksjon/termikk/turbulens
  • Kontinental varmluft: Normalt tørt, stabilt, pent vær
  • Maritim kaldluft: Cu/Cb, byger, gusty, turbulent, god sikt utenom byger
  • Maritim varmluft: Jevn vind, disig/tåke/stratus, yr. Fine forhold over inversjonen.

Eksempler

Hva skjer når det er nordvestlig vind over Norge på vinterstid?

Luften hentes ned fra Grønland/Jan Mayen. Luftmassen ble dannet over snø- eller isdekte områder, dvs. kontinental (tørr) luft med pent vær. Den blåser så ut over åpent hav. Lufta er kaldere enn overflaten (havet), altså kontinental kaldluft. Etter hvert suger den til seg noe fuktighet fra havet og modifiseres til maritim kaldluft. Det dannes byger. Særlig når den kalde lufta kommer over den "varme" Golfstrømmen blir bygene kraftige. At nordvesten henger sammen med byger, er noe "alle" mellom Lindesnes og Finnmark vet.

Dybdestoff

Typiske områder der luftmasser dannes er:

  • Stillebeltet nær ekvator (ekvatorialluft)
  • De store H-trykksområder ca 30°N/S for ekvator (tropeluft/subtropisk luft)
  • Snødekte landområder (polarluft)
  • Områder der både land og sjø er dekt av snø/is (arktisk/antarktisk luft)

Meteorologisk sett er det viktigere å klassifisere lufta i forhold til underlaget den blåser inn over enn geografisk opprinnelse. Når en luftmasse blåser vekk fra det underlaget den var i likevekt med, modifiseres den av det nye underlaget:

  • Luftmassen er kaldere enn overflaten til området den blåser inn over (kaldluftsadveksjon).
  • Luftmassen er varmere enn overflaten til området den blåser inn over (varmluftsadveksjon).

Se også

Kald okklusjon
Symbolet for en kald-okklusjon slik det vises på prognose- og analysekartene. Illustrasjon: met.no

En kald-okklusjon er en okklusjon der kaldlufta bak den opprinnelige kaldfronten var kaldere enn foran den opprinnelige varmfronten. Når en kald-okklusjon passerer, synker temperaturen.

Se også

Kald-okklusjon
Symbolet for en kald-okklusjon slik det vises på prognose- og analysekartene. Illustrasjon: met.no

En kald-okklusjon er en okklusjon der kaldlufta bak den opprinnelige kaldfronten var kaldere enn foran den opprinnelige varmfronten. Når en kald-okklusjon passerer, synker temperaturen.

Se også

Kald-okklusjoner
Symbolet for en kald-okklusjon slik det vises på prognose- og analysekartene. Illustrasjon: met.no

En kald-okklusjon er en okklusjon der kaldlufta bak den opprinnelige kaldfronten var kaldere enn foran den opprinnelige varmfronten. Når en kald-okklusjon passerer, synker temperaturen.

Se også

Kaldfront
Symbolet for en kaldfront slik den vises på prognose- og analysekartene. Illustrasjon: met.no

Kaldfront er når kaldlufta fortrenger varm luft.

Beskrivelse

Figuren viser vindmønsteret til en kaldfront. Illustrasjon: met.no

Kaldfronter tegnes oftest blå, med trekanter på. Trekantene peker i den retning fronten beveger seg. Dersom fronten ligger mer eller mindre i ro kalles den en stasjonær front. En kaldfront beveger seg raskere enn en varmfront.

I det laveste sjiktet har kaldfronter har en mye "brattere" frontflate enn varmfronter, men over noen hundre meter er forskjellen som regel liten.

Hvis vinden er jevn og uten typiske kast, kan kaldfrontenes hastighet grovt estimeres ved å se på vindkomponenten som er vinkelrett på fronten.

Se også

Kaldfronten
Symbolet for en kaldfront slik den vises på prognose- og analysekartene. Illustrasjon: met.no

Kaldfront er når kaldlufta fortrenger varm luft.

Beskrivelse

Figuren viser vindmønsteret til en kaldfront. Illustrasjon: met.no

Kaldfronter tegnes oftest blå, med trekanter på. Trekantene peker i den retning fronten beveger seg. Dersom fronten ligger mer eller mindre i ro kalles den en stasjonær front. En kaldfront beveger seg raskere enn en varmfront.

I det laveste sjiktet har kaldfronter har en mye "brattere" frontflate enn varmfronter, men over noen hundre meter er forskjellen som regel liten.

Hvis vinden er jevn og uten typiske kast, kan kaldfrontenes hastighet grovt estimeres ved å se på vindkomponenten som er vinkelrett på fronten.

Se også

Kaldfronter
Symbolet for en kaldfront slik den vises på prognose- og analysekartene. Illustrasjon: met.no

Kaldfront er når kaldlufta fortrenger varm luft.

Beskrivelse

Figuren viser vindmønsteret til en kaldfront. Illustrasjon: met.no

Kaldfronter tegnes oftest blå, med trekanter på. Trekantene peker i den retning fronten beveger seg. Dersom fronten ligger mer eller mindre i ro kalles den en stasjonær front. En kaldfront beveger seg raskere enn en varmfront.

I det laveste sjiktet har kaldfronter har en mye "brattere" frontflate enn varmfronter, men over noen hundre meter er forskjellen som regel liten.

Hvis vinden er jevn og uten typiske kast, kan kaldfrontenes hastighet grovt estimeres ved å se på vindkomponenten som er vinkelrett på fronten.

Se også

Kaldluftsadveksjon

Kaldluftsadveksjon er luft som beveger seg (advekteres) over vann eller land med høyere temperatur enn lufta.

Se også

Kaldokklusjon
Symbolet for en kald-okklusjon slik det vises på prognose- og analysekartene. Illustrasjon: met.no

En kald-okklusjon er en okklusjon der kaldlufta bak den opprinnelige kaldfronten var kaldere enn foran den opprinnelige varmfronten. Når en kald-okklusjon passerer, synker temperaturen.

Se også

Kalmer

Kalmer er belter over verdenshavene med lite vind.

Kaos

Kaosteori er en teori som handler om at enkelte ikke-lineære systemer er kaotiske fordi de under gitte forutsetninger kan gi uforutsigbare resultater.

Innhold

Beskrivelse

Et kaotisk system er svært sensitiv i forhold til startvilkårene i likningene som skal beskrive systemet matematisk (se dybdestoff). Atmosfæren er et eksempel på et slikt kaotisk system hvor sommerfugleffekten er vanlig når man skal gjøre beregninger på flere dager eller uker.

Bruksområde

Kaos brukes etter hvert i mange ulike betydninger og i mange ulike fag. Selv i et kaotisk system, som atmosfæren, finnes det som regel noe orden og forutsigbarhet. Moderne kaosteori har fått tilnærmet like høy status som relativitetsteori og kvantefysikk. Den amerikanske meteorologen Edward Lorenz har hatt lignende betydning for kaosteori, som Einstein hadde for relativitetsteorien. Særlig har sommerfugleffekten blitt et velkjent begrep.

I praktisk værvarsling har man forsøkt å løse noe av problemet med å sette i gang datamaskinene med tilnærmet samme input mange ganger, såkalt ensembleprognoser.

Historikk

I 1960 var kapasiteten til datamaskinene alt for liten til å implementere realistiske simuleringer av atmosfæren, men det pågikk en del forsøk. Det var da Lorenz, nærmest ved et uhell, gjorde sin store oppdagelse. Han skulle gjenta en simulering og hadde et utprint med tall med 3 desimaler fra datamaskina (f.eks. 12.854). Når han startet en ny simulering med disse tallene fikk han en helt annen værutvikling. Årsaken var at minnet i datamaskina avrundet med 6 desimaler (12.854123), altså mer nøyaktig enn utskriften. Den enkle konklusjonen var altså at tilsynelatende ubetydelige forskjeller i initialbetingelsene førte til svært forskjellige resultater etter noe tid.

Hypotesen var at modellen ville komme i likevekt etter en stund (grafen ville stoppe i et punkt) evt. at den grafiske løsningen ville repetere seg selv etter en stund. Ingen av delene skjedde. Uforutsigbarheten fortsatte i det uendelige, men innenfor grensene av "sommerfuglvingene" (Lorenz attractors). Med andre ord et slags system i kaoset.

Dette er den såkalte sommerfugleffekten og la mye av grunnlaget for det man kaller deterministisk kaos.

Dybdestoff

Lorenz satte opp en enkel modell av 1. ordens differensialligninger for å se nærmere på fenomenet:

dx/dt = a(y-x)dy/dt = bx - y - xzdz/dt = xy - cz

a, b og c er konstanter, mens x, y og z beskriver koordinatsystemet.

Sett inn verdier for konstantene a, b, c (f.eks. a=10, b=28 og c=8/3) og løs ligningene f.eks. med 4. ordens Runge-Kutta. Mer om dette i "The Lorenz Equations: Bifurcations, Chaos and Strange Attractors" av Colin Sparrow.

Det er disse ligningene som gir en 3D-løsning (se animasjon under sommerfugleffekten). Selv om den matematiske beskrivelsen av værutviklingen er mye mer komplisert, blir poenget med at små feil i initialbetingelsene gjør store utslag etter et visst antall integreringer det samme.

Se også

Eksterne lenker

Kaosteori

Kaosteori er en teori som handler om at enkelte ikke-lineære systemer er kaotiske fordi de under gitte forutsetninger kan gi uforutsigbare resultater.

Innhold

Beskrivelse

Et kaotisk system er svært sensitiv i forhold til startvilkårene i likningene som skal beskrive systemet matematisk (se dybdestoff). Atmosfæren er et eksempel på et slikt kaotisk system hvor sommerfugleffekten er vanlig når man skal gjøre beregninger på flere dager eller uker.

Bruksområde

Kaos brukes etter hvert i mange ulike betydninger og i mange ulike fag. Selv i et kaotisk system, som atmosfæren, finnes det som regel noe orden og forutsigbarhet. Moderne kaosteori har fått tilnærmet like høy status som relativitetsteori og kvantefysikk. Den amerikanske meteorologen Edward Lorenz har hatt lignende betydning for kaosteori, som Einstein hadde for relativitetsteorien. Særlig har sommerfugleffekten blitt et velkjent begrep.

I praktisk værvarsling har man forsøkt å løse noe av problemet med å sette i gang datamaskinene med tilnærmet samme input mange ganger, såkalt ensembleprognoser.

Historikk

I 1960 var kapasiteten til datamaskinene alt for liten til å implementere realistiske simuleringer av atmosfæren, men det pågikk en del forsøk. Det var da Lorenz, nærmest ved et uhell, gjorde sin store oppdagelse. Han skulle gjenta en simulering og hadde et utprint med tall med 3 desimaler fra datamaskina (f.eks. 12.854). Når han startet en ny simulering med disse tallene fikk han en helt annen værutvikling. Årsaken var at minnet i datamaskina avrundet med 6 desimaler (12.854123), altså mer nøyaktig enn utskriften. Den enkle konklusjonen var altså at tilsynelatende ubetydelige forskjeller i initialbetingelsene førte til svært forskjellige resultater etter noe tid.

Hypotesen var at modellen ville komme i likevekt etter en stund (grafen ville stoppe i et punkt) evt. at den grafiske løsningen ville repetere seg selv etter en stund. Ingen av delene skjedde. Uforutsigbarheten fortsatte i det uendelige, men innenfor grensene av "sommerfuglvingene" (Lorenz attractors). Med andre ord et slags system i kaoset.

Dette er den såkalte sommerfugleffekten og la mye av grunnlaget for det man kaller deterministisk kaos.

Dybdestoff

Lorenz satte opp en enkel modell av 1. ordens differensialligninger for å se nærmere på fenomenet:

dx/dt = a(y-x)dy/dt = bx - y - xzdz/dt = xy - cz

a, b og c er konstanter, mens x, y og z beskriver koordinatsystemet.

Sett inn verdier for konstantene a, b, c (f.eks. a=10, b=28 og c=8/3) og løs ligningene f.eks. med 4. ordens Runge-Kutta. Mer om dette i "The Lorenz Equations: Bifurcations, Chaos and Strange Attractors" av Colin Sparrow.

Det er disse ligningene som gir en 3D-løsning (se animasjon under sommerfugleffekten). Selv om den matematiske beskrivelsen av værutviklingen er mye mer komplisert, blir poenget med at små feil i initialbetingelsene gjør store utslag etter et visst antall integreringer det samme.

Se også

Eksterne lenker

Karbondioksid

CO2 eller karbondioksid er en drivhusgass og er ved vanlig trykk og temperatur en fargeløs gass med svak syrlig smak og lukt.

Innhold

Beskrivelse

CO2 består av 1 karbonatom og 2 oksygenatom. CO2 er en vesentlig del av livssyklusen på jorden i form av at pust, forbrenning og forråtnelse skaper CO2. Planter bruker CO2 som et viktig element i fotosyntesen.

CO2 sin funksjon som drivhusgass er vesentlig i klimasammenheng. Kort forklart slipper CO2 kortbølget sollys ned til bakken, mens langbølget varmestråling absorberes på vei ut fra jorden.

Tiltak for å begrense CO2-utslipp

Når en skal se på mulighetene for å begrense utslipp av CO2 må en være bevist at utslippene av CO2 i dag er sterkt koblet til mengden energi vi bruker. Skal vi kutte i utslippene er det to strategier som kan benyttes:

  • Kutte i mengden forbrukt energi.
  • Løsne koblingen mellom CO2 og energibruk.

Når det gjelder å kutte i mengden forbrukt engeri, finnes det mange gode tiltak en kan gjøre i dag og som man faktisk kan tjene penger på. På det personlige plan kan eksempler som etterisolering av hus og kjøre mindre bil nevnes. Her finnes det mange gode kilder på nettet som hos Klimaløftet.

Skal vi løsne koblingen mellom energibruk og CO2 utslipp, kommer vi inn i teknologi og teknologiutvikling og tiltak som karbonfangst, utbygging av fornybar energi og kvotehandel. Ideen bak kvotehandel er å gjøre utslipp til atmosfæren dyrere enn å utvikle alternative teknologiske løsninger.

I arbeidet med å kutte ned på CO2 utslippene og løsne koblingen mellom CO2 og energibruk er det svært viktig å være bevisst ulikheten i energibruk og CO2-utslipp i verden. For eksempel slipper Bangladesh ut ca. 0,5 tonn CO2 per innbygger i året, mens Norge slipper ut ca. 14 tonn CO2 per innbygger i året. Et forsvarlig nivå klimamessig ligger globalt på 2-4 tonn CO2 per innbygger i året. Skal utviklingsland komme opp på en levestandard som tilsvarer den norske, må de kunne øke energiforbruket. En vesentlig oppgave blir å hjelpe landene til en økt levestandard uten at det medfører store belastninger på miljøet eller store utslipp av drivhusgasser.

Det blir hevdet at vi ikke trenger å kutte i utslippene da de menneskelige utslippene bare utgjør 4-5% av de naturlige utslippene. Det stemmer at de menneskelige utslippene bare er 4-5 % av de naturlige utslippene. Det som blir en nøkkel her er at de naturlige utslippene er i et system i balanse, mens de menneskelige utslippene kommer som et tillegg til de naturlige. Faktisk så utgjør menneskeskapt CO2 nå ca. 30 % av CO2'en i atmosfæren. Dette kan virke ulogisk, men det har en ganske enkel forklaring. Paralellen til forretningsverdenen er veldig tydelig: Der snakker man om omsetning og netto overskudd. Et firma kan ha en omsetning på mange milliarder i året, men likevel gå med null i overskudd. Utgiftene er da like store som inntektene. For å gå i overskudd må inntektene være større enn utgiftene. Og hvis man setter dette overskuddet i banken så hoper det seg opp over tid. Slik er det også med CO2 i atmosfæren. Hvert år så går vi med et lite overskudd på grunn av de menneskeskapte CO2-utslippene. Og dette lille ekstra hvert år hoper seg altså opp i atmosfæren og i verdenshavene.

Dybdestoff

Jordas overflate absorberer solstråler, energien fra solstrålene sendes ut som varmestråling. Varmestråling, mer korrekt omtalt som infrarød stråling, er "langbølget stråling". Atmosfæren absorberer mye av den infrarøde strålingen. Drivhusgassene, som for eksempel vanndamp, ozon og CO2 fanger opp de infrarøde strålene, og reflekterer dem. Når mengden drivhusgasser øker i atmosfæren vil dette føre til en økt drivhuseffekt, noe som igjen medfører økte temperaturer på jorden. Enkelte hevder at havet vil ta opp det økte innholdet i CO2. Dette er dessverre ikke sant. Havet har kun begrenset mulighet for å ta opp CO2, og denne muligheten blir mindre jo varmere havet blir.

En økning i CO2 vil for enkelte områder gi økt plantevekst og matproduksjon, men dette gjelder ikke hele kloden. For eksempel Norge vil nyte et forbedret landbruk, i hvert fall under de mer moderate fremtidsscenariene. Men under de mer ekstreme scenariene (der den globale temperaturen øker med over fire grader) vil landbruket globalt kollapse, rett og slett fordi det ikke bare er CO2 som bestemmer planteveksten, men også tilgangen på vann, næring og temperatur. Tørke og flom vil som regel ha negativ innvirkning på plantevekst.

Se også

Eksterne lenker

Karmabølger
Et godt eksempel på karmanvirvler ved Jan Mayen (øverst i venstre hjørne). Skyene ligger rundt 200-300 meter over havet og de hvite «dottene» som ligger mellom Jan Mayen og Norge er såkalte skygater. Foto: NOAA/met.no

Karmanvirvler eller karmanbølger er virvler på baksiden av kjegleformede fjell, oppkalt etter Theodore von Kármán.

Innhold

Beskrivelse

Samme situasjon som på bildet over, men svart-hvitt-bilde. Foto: NOAA/met.no

Når det er skyer, blir det et bølgemønster som bare kan sees ovenfra. Se satellittbilder til høyre. Hvis man står på bakken under disse virvlene merker man at vinden snur omtrent hver time.

Karmanvirvler oppstår gjerne på øyer som Jan Mayen eller vulkanske øyer i Stillehavet. På Jan Mayen kan man få disse virvlene når kald luft bryter ut fra isen i Arktis. Spesielle atmosfæriske forhold (stabilt sjikt rundt fjelltoppnivå og passe med vind i samme nivå) gjør at lufta blåser rundt, og ikke over, fjellet Beerenberg på Jan Mayen. Kjegleformen gjør at det blir dannet virvler. På bildet til høyre vises karmanvirvlene i bakkant av fjellet (2277 m.o.h).

I værvarslingen

Samme situasjon som på bildene over. Skyene er bygeskyer som vokser etter hvert som de blir tilført energi fra det varme havet. Jo lenger mot sør de flytter seg, jo større blir de. Foto: NOAA/met.no

For folk flest er ikke dette farlig, men for flygere kan karmanvirvler være riktig skummelt og det er derfor meteorologene følger ekstra med på dette værfenomenet. Fly tar alltid av i motvind og hvis vinden plutselig snur, mister flygerne hele løftet.

Eksempel

Se også

Eksterne lenker

Karmanbølger
Et godt eksempel på karmanvirvler ved Jan Mayen (øverst i venstre hjørne). Skyene ligger rundt 200-300 meter over havet og de hvite «dottene» som ligger mellom Jan Mayen og Norge er såkalte skygater. Foto: NOAA/met.no

Karmanvirvler eller karmanbølger er virvler på baksiden av kjegleformede fjell, oppkalt etter Theodore von Kármán.

Innhold

Beskrivelse

Samme situasjon som på bildet over, men svart-hvitt-bilde. Foto: NOAA/met.no

Når det er skyer, blir det et bølgemønster som bare kan sees ovenfra. Se satellittbilder til høyre. Hvis man står på bakken under disse virvlene merker man at vinden snur omtrent hver time.

Karmanvirvler oppstår gjerne på øyer som Jan Mayen eller vulkanske øyer i Stillehavet. På Jan Mayen kan man få disse virvlene når kald luft bryter ut fra isen i Arktis. Spesielle atmosfæriske forhold (stabilt sjikt rundt fjelltoppnivå og passe med vind i samme nivå) gjør at lufta blåser rundt, og ikke over, fjellet Beerenberg på Jan Mayen. Kjegleformen gjør at det blir dannet virvler. På bildet til høyre vises karmanvirvlene i bakkant av fjellet (2277 m.o.h).

I værvarslingen

Samme situasjon som på bildene over. Skyene er bygeskyer som vokser etter hvert som de blir tilført energi fra det varme havet. Jo lenger mot sør de flytter seg, jo større blir de. Foto: NOAA/met.no

For folk flest er ikke dette farlig, men for flygere kan karmanvirvler være riktig skummelt og det er derfor meteorologene følger ekstra med på dette værfenomenet. Fly tar alltid av i motvind og hvis vinden plutselig snur, mister flygerne hele løftet.

Eksempel

Se også

Eksterne lenker

Karmanvirvler
Et godt eksempel på karmanvirvler ved Jan Mayen (øverst i venstre hjørne). Skyene ligger rundt 200-300 meter over havet og de hvite «dottene» som ligger mellom Jan Mayen og Norge er såkalte skygater. Foto: NOAA/met.no

Karmanvirvler eller karmanbølger er virvler på baksiden av kjegleformede fjell, oppkalt etter Theodore von Kármán.

Innhold

Beskrivelse

Samme situasjon som på bildet over, men svart-hvitt-bilde. Foto: NOAA/met.no

Når det er skyer, blir det et bølgemønster som bare kan sees ovenfra. Se satellittbilder til høyre. Hvis man står på bakken under disse virvlene merker man at vinden snur omtrent hver time.

Karmanvirvler oppstår gjerne på øyer som Jan Mayen eller vulkanske øyer i Stillehavet. På Jan Mayen kan man få disse virvlene når kald luft bryter ut fra isen i Arktis. Spesielle atmosfæriske forhold (stabilt sjikt rundt fjelltoppnivå og passe med vind i samme nivå) gjør at lufta blåser rundt, og ikke over, fjellet Beerenberg på Jan Mayen. Kjegleformen gjør at det blir dannet virvler. På bildet til høyre vises karmanvirvlene i bakkant av fjellet (2277 m.o.h).

I værvarslingen

Samme situasjon som på bildene over. Skyene er bygeskyer som vokser etter hvert som de blir tilført energi fra det varme havet. Jo lenger mot sør de flytter seg, jo større blir de. Foto: NOAA/met.no

For folk flest er ikke dette farlig, men for flygere kan karmanvirvler være riktig skummelt og det er derfor meteorologene følger ekstra med på dette værfenomenet. Fly tar alltid av i motvind og hvis vinden plutselig snur, mister flygerne hele løftet.

Eksempel

Se også

Eksterne lenker

Karmøy
Katabatisk vind

Katabatisk vind er vind som "faller" ned på grunn av tyngdekraften fordi den er kald og tung, for eksempel på breer.

Se også

Katafront

En katafront er en front der lufta typisk synker langs frontflaten.

Beskrivelse

Kaldlufta kan også trenge igjennom en kaldfrontflate i høyere nivå (kalles "split front" eller dobbel kaldfront), og forårsake kraftig instabilitet/byger et stykke foran bakkefronten.

Kata-kaldfronter kjennetegnes av rask oppklaring etter fronten og et forholdsvis svakt vindskjær. Temperaturen synker gradvis før, mens duggpunkttemperaturen endres raskt. Lite nedbør i selve fronten, men mulighet for bygelinje et stykke foran.

Bruksområder

Katafront (og anafront) blir i litteraturen ofte brukt i forbindelse med tilbringerbelter (conveyor belts) og isentropisk analyse, særlig etter at satellittbilder fikk en viktig plass i værvarsling. Det gir en bedre forståelse av luftens bevegelse relativt til frontflaten.

Se også

Katafronter

En katafront er en front der lufta typisk synker langs frontflaten.

Beskrivelse

Kaldlufta kan også trenge igjennom en kaldfrontflate i høyere nivå (kalles "split front" eller dobbel kaldfront), og forårsake kraftig instabilitet/byger et stykke foran bakkefronten.

Kata-kaldfronter kjennetegnes av rask oppklaring etter fronten og et forholdsvis svakt vindskjær. Temperaturen synker gradvis før, mens duggpunkttemperaturen endres raskt. Lite nedbør i selve fronten, men mulighet for bygelinje et stykke foran.

Bruksområder

Katafront (og anafront) blir i litteraturen ofte brukt i forbindelse med tilbringerbelter (conveyor belts) og isentropisk analyse, særlig etter at satellittbilder fikk en viktig plass i værvarsling. Det gir en bedre forståelse av luftens bevegelse relativt til frontflaten.

Se også

Kelvin

Kelvin (K) er en enhet for temperatur når den absolutte temperaturskalaen benyttes.

Beskrivelse

Kelvin brukes oftest i vitenskapelig sammenheng.

Se også

Kelvin Helmholtzbølger
Kelvin Helmholtzbølger fotografert i Valdres. Foto: Pål Evensen/met.no
Over vestfjorden en august-kveld. Foto: Alvin Jensvold.

Kelvin Helmholtzbølger er bølger i atmosfæren som oppstår under spesielle atmosfæriske forhold.

Kelvin Helmholtz foreviget på Jæren. Foto: Einar Egeland.
Også fra Jæren. Foto: Einar Egeland.

Innhold

Beskrivelse

Når en har to luftmasser med ulik tetthet samtidig som en har stor vindforandring med høyden (se vindskjær), vil Kelvin Helmholtz-instabilitet kunne oppstå, som igjen skaper Kelvin Helmholtzbølger. Hvis det er nok fuktighet i lufta kan man se bølgeskyer som på figuren, men siden atmosfæren prøver å kom tilbake til likevekt, har disse skyene relativt kort levetid.

Dybdestoff

For at Kelvin Helmholtz-instabilitet skal oppstå, må en matematisk størrelse kalt Richardson-tallet, være mindre enn 0,25. Richardson-tallet beskriver forholdet mellom den statiske stabiliteten og vindskjæret.

Se også

Eksterne lenker

Kelvin-Helmholtz-bølger
Kelvin Helmholtzbølger fotografert i Valdres. Foto: Pål Evensen/met.no
Over vestfjorden en august-kveld. Foto: Alvin Jensvold.

Kelvin Helmholtzbølger er bølger i atmosfæren som oppstår under spesielle atmosfæriske forhold.

Kelvin Helmholtz foreviget på Jæren. Foto: Einar Egeland.
Også fra Jæren. Foto: Einar Egeland.

Innhold

Beskrivelse

Når en har to luftmasser med ulik tetthet samtidig som en har stor vindforandring med høyden (se vindskjær), vil Kelvin Helmholtz-instabilitet kunne oppstå, som igjen skaper Kelvin Helmholtzbølger. Hvis det er nok fuktighet i lufta kan man se bølgeskyer som på figuren, men siden atmosfæren prøver å kom tilbake til likevekt, har disse skyene relativt kort levetid.

Dybdestoff

For at Kelvin Helmholtz-instabilitet skal oppstå, må en matematisk størrelse kalt Richardson-tallet, være mindre enn 0,25. Richardson-tallet beskriver forholdet mellom den statiske stabiliteten og vindskjæret.

Se også

Eksterne lenker

Kelvinbølge

Kelvinbølger er gravitasjonsbølger i hav eller atmosfære som skyldes ubalanse mellom trykkgradient og coriolis-kraften nær grensesjiktet.

Forekomst

I forbindelse med El Niño er det kelvinbølgen som fører varmt "overflatevann" fra den vestlige til den østlige delen av Stillehavet i ekvatorielle strøk. Kelvinbølgen oppstår når passatvinden i vestlige del svekkes.

Se også

Kelvinbølger

Kelvinbølger er gravitasjonsbølger i hav eller atmosfære som skyldes ubalanse mellom trykkgradient og coriolis-kraften nær grensesjiktet.

Forekomst

I forbindelse med El Niño er det kelvinbølgen som fører varmt "overflatevann" fra den vestlige til den østlige delen av Stillehavet i ekvatorielle strøk. Kelvinbølgen oppstår når passatvinden i vestlige del svekkes.

Se også

Klarluftsturbulens

Klarluftsturbulens eller Clear Air Turbulence (CAT) er turbulens som oppstår i skyfrie områder i atmosfæren.

Beskrivelse

Klarluftsturbulens er et fenomen som forekommer i høyere lag av atmosfæren, og er knyttet til kraftige vindskjær, spesielt mellom kjernen av en jetstrøm og den omkringliggende luften, og er mest vanlig nær tropopausen og høydefronter.

Bruksområde

Klarluftsturbulens er en fare for lufttrafikken, både fordi den vanskelig lar seg oppdage før man er midt oppi den, men også fordi den kan være så kraftig at den forårsaker skade på skrog, passasjerer og besetning.

Se også

Klarvær

Klarvær defineres av skymengden som observeres kl 6, 12 og 18 UTC.

Innhold

Beskrivelse

Summen av observasjonstallene vil bli et tall mellom 0 (helt klart vær ved alle observasjonene) og 24 (helt overskyet ved alle). Dersom summen er 4 eller mindre, betegnes dagen som en klarværsdag. Vi har også betegnelsen penværsdag.

Bruksområde

Meteorologisk institutt bruker begrepet "klarværsdag" i statistikk. Du finner oversikt over antall dager med pent -, klart - og overskyet vær i vår tjeneste eKlima.

Se også

Eksterne lenker

Klarværsdag

Klarvær defineres av skymengden som observeres kl 6, 12 og 18 UTC.

Innhold

Beskrivelse

Summen av observasjonstallene vil bli et tall mellom 0 (helt klart vær ved alle observasjonene) og 24 (helt overskyet ved alle). Dersom summen er 4 eller mindre, betegnes dagen som en klarværsdag. Vi har også betegnelsen penværsdag.

Bruksområde

Meteorologisk institutt bruker begrepet "klarværsdag" i statistikk. Du finner oversikt over antall dager med pent -, klart - og overskyet vær i vår tjeneste eKlima.

Se også

Eksterne lenker

Klima

Klima (av gr. skråning eller helning) er været over tid.

Innhold

Beskrivelse

Årsaken til navnet ligger hos de greske filosofene, som før Kristi fødsel begynte å studere årsakene til og systemer i værforholdene.

Skråningen eller helningen er solens innfallsvinkel, og den bestemmes av solens høyde over horisonten. Innfallsvinkelen er det som avgjør hvor mye varme solen tilfører luften. Dette betyr at breddegraden, som angir hvor langt nord eller sør et sted er i forhold til ekvator, er den viktigste faktoren som påvirker klimaet.

Metoder

Klimaet beskrives best ved hjelp av statistisk informasjon som er beregnet på grunnlag av meteorologiske observasjoner over så lang tid at de enkelte værsituasjonene ikke i vesentlig grad påvirker resultatene, ofte brukes 30-års perioder.

Det vanligste er å bestemme normaler og å sammenligne dagens vær og observasjoner i forhold til disse normalene. Men klimaet kan også beskrives over kortere tidsrom, sånn som de siste 30 døgn, eller siste år osv. Man sammenligner verdier fra de ulike periodene for å beskrive om været har vært normalt eller ikke.

Til sammen gir normaler, variasjoner, ekstreme verdier og annen klimainformasjon en systematisk statistisk beskrivelse av værforholdene på et sted.

Bruksområder

Mens været spiller en viktig rolle i dagliglivet, er informasjon om klimaet viktig for å kunne planlegge fremover i tid. Klimainformasjonene forteller i virkeligheten både hva som er vanlig vær og hva som er mulig vær på et sted. Vekslingene i været skaper store vanskeligheter for dem som skal planlegge noe som er avhengig av været. Her er det ofte et spørsmål om sikkerhet og økonomi.

Det kan være at lave sommertemperaturer førte til mindre salg av mineralvann og iskrem, mye tåke reduserte trafikk på flyplasser, stort salg av fyringsolje på grunn av kald vinter, det var lite snø i alpinanlegg, frost ødela eplehøsten, godt vær gjorde byggeprosjekter billigere og tidligere ferdig.

Klimainformasjon gir også grunnlag for dimensjonering for mange konstruksjoner og systemer. Hus, veger, jernbaner, TV-master, vannkraftanlegg må bygges slik at de er tilpasset klimaet i Norge. Skal en konstruksjon tåle alt vær som den vil bli utsatt for, eller er det mer økonomisk å regne med skader gjennomsnittlig for eksempel hvert 25. år? Og hva kan skadene føre med seg? Hvor høyt må forsikringspremier settes?

Nesten all energiproduksjon i Norge er basert på vann. Derfor er det meget viktig å vite mest mulig om nedbørforholdene og hvordan de varierer for å sikre en mest mulig stabil og stor nok kraftproduksjon. Når årsrapportene skal legges frem er det viktig å vise hvor mye avvik i været fra klimanormalene er årsaker til de økonomiske resultatene til virksomhetene.

Været i vekstsesongen bestemmer både om eller hvor et planteslag kan dyrkes i Norge og i tilfelle det kan dyrkes hvor stor årsveksten blir hver enkelt år. Er det mulig å innføre planten og dyrke den med tilfredsstillende økonomi?

De siste årene er fokuset på mulige fremtidige klimaendringer økt. Derfor er forskning på dette området blitt stadig viktigere. Klimaforskning er nødvendig for å finne ut av hvordan globale klimaendringer vil virke inn på lokalklimaet på ulike steder i Norge eller andre steder i verden.

Internasjonalt samarbeid

Været stopper ikke ved landegrensene, derfor er også svært viktig med internasjonalt samarbeid innen klimaforskning. Dette samarbeidet strekker seg fra enkel datautveksling til store internasjonale forskningsprogram. En av de mest kjente resultatene av internasjonalt samarbeid er FNs klimapanel. Innen datautveksling finnes det nasjonale databaser som er åpne for publikum, et eksempel her er den norske portalen eKlima. Tilsvarende internasjonal kilde er for eksempel ECA&D.

Se også

Eksterne lenker

Klimaendring

Klimaendringer er når "gjennomsnittsværet" over tid endrer karakter.

Innhold

Beskrivelse

Klimaendringer har forekommet til alle tider. Årsakene til klimaendringene er koblet til hvilken tidsperiode en tar for seg. Før den industrielle revolusjon (ca 1850) var det hovedsaklig naturlige årsaker til de observerte klimaendringene på jorden, mens etter industrialiseringen har menneskeheten påvirket klimautviklingen i større og større grad.

Skal en bedømme konsekvensene av klimaendringer må en se på hva disse betyr lokalt for ulike områder i verden. En global oppvarming, som vi har nå, har for Norge isolert sett relativt små konsekvenser, mens områdene rundt Sahara blir hardt rammet og kan bli nærmest ubeboelige. En konsekvens som kan komme er at det blir mer uro i verden etter som folkegrupper må flytte på seg for å finne nye steder de kan bo.

Typer

Klimaforskere jobber med å beskrive disse endringene, og prøve å finne årsakene til disse. Det er vanlig å dele klimaendringene i to hovedgrupper:

Historikk

Historisk har jordens klima gjennomgått store endringer. Går en riktig langt tilbake, det vil si milliarder av år, har det variert mellom svært varme perioder og perioder der store deler av den nordlige halvkule jorda var dekket av is. De siste millioner år har vært preget av istider som varte i størrelseordenen 100 000 år, avbrutt av kortere mellomistider. Vi er nå inne i en slik mellomistid.

Ser en enda mer i detalj på de siste par tusen år, finner en at det i vikingtiden var nesten like varmt som i dag. Etter det har det trolig vært systematisk kaldere enn i dag. Følger en utviklingen de siste 150 årene (den perioden vi har direkte målinger av temperatur), finner en at temperaturen steg frem mot 1930-tallet og hadde en svak nedgang etter 1940 frem mot 1970. Etter 1970 har den globale temperaturen steget raskt, opp til et nivå som trolig er det varmeste på 100 000 år.

Det er verdt å merke seg at de generelle trekkene i klimaendringer som er beskrevet her gjelder globalt, og at det regionalt og lokalt kan være store avvik fra dette.

Dybdestoff

De konkrete temperaturøkningsestimatene fra FNs klimapanel strekker seg fram til år 2100. Mange steder er imidlertid klimaendringene synlige. Satellittdata tilbake til 1978 viser at isutbredelsen i Arktis har krympet med inntil 3,3 % per tiår. På den nordlige halvkule har områder med tele i bakken vinterstid minket med 7 % siden år 1900. Fra 1906 til 2005 har den globale middeltemperaturen steget med 0,74 °C. Økningen har gått stadig raskere; de siste 50 årene har den ligget på 0,13 °C pr. tiår. Aller raskest har det gått de siste årene.

Se også

Klimaendringer

Klimaendringer er når "gjennomsnittsværet" over tid endrer karakter.

Innhold

Beskrivelse

Klimaendringer har forekommet til alle tider. Årsakene til klimaendringene er koblet til hvilken tidsperiode en tar for seg. Før den industrielle revolusjon (ca 1850) var det hovedsaklig naturlige årsaker til de observerte klimaendringene på jorden, mens etter industrialiseringen har menneskeheten påvirket klimautviklingen i større og større grad.

Skal en bedømme konsekvensene av klimaendringer må en se på hva disse betyr lokalt for ulike områder i verden. En global oppvarming, som vi har nå, har for Norge isolert sett relativt små konsekvenser, mens områdene rundt Sahara blir hardt rammet og kan bli nærmest ubeboelige. En konsekvens som kan komme er at det blir mer uro i verden etter som folkegrupper må flytte på seg for å finne nye steder de kan bo.

Typer

Klimaforskere jobber med å beskrive disse endringene, og prøve å finne årsakene til disse. Det er vanlig å dele klimaendringene i to hovedgrupper:

Historikk

Historisk har jordens klima gjennomgått store endringer. Går en riktig langt tilbake, det vil si milliarder av år, har det variert mellom svært varme perioder og perioder der store deler av den nordlige halvkule jorda var dekket av is. De siste millioner år har vært preget av istider som varte i størrelseordenen 100 000 år, avbrutt av kortere mellomistider. Vi er nå inne i en slik mellomistid.

Ser en enda mer i detalj på de siste par tusen år, finner en at det i vikingtiden var nesten like varmt som i dag. Etter det har det trolig vært systematisk kaldere enn i dag. Følger en utviklingen de siste 150 årene (den perioden vi har direkte målinger av temperatur), finner en at temperaturen steg frem mot 1930-tallet og hadde en svak nedgang etter 1940 frem mot 1970. Etter 1970 har den globale temperaturen steget raskt, opp til et nivå som trolig er det varmeste på 100 000 år.

Det er verdt å merke seg at de generelle trekkene i klimaendringer som er beskrevet her gjelder globalt, og at det regionalt og lokalt kan være store avvik fra dette.

Dybdestoff

De konkrete temperaturøkningsestimatene fra FNs klimapanel strekker seg fram til år 2100. Mange steder er imidlertid klimaendringene synlige. Satellittdata tilbake til 1978 viser at isutbredelsen i Arktis har krympet med inntil 3,3 % per tiår. På den nordlige halvkule har områder med tele i bakken vinterstid minket med 7 % siden år 1900. Fra 1906 til 2005 har den globale middeltemperaturen steget med 0,74 °C. Økningen har gått stadig raskere; de siste 50 årene har den ligget på 0,13 °C pr. tiår. Aller raskest har det gått de siste årene.

Se også

Klimaet

Klima (av gr. skråning eller helning) er været over tid.

Innhold

Beskrivelse

Årsaken til navnet ligger hos de greske filosofene, som før Kristi fødsel begynte å studere årsakene til og systemer i værforholdene.

Skråningen eller helningen er solens innfallsvinkel, og den bestemmes av solens høyde over horisonten. Innfallsvinkelen er det som avgjør hvor mye varme solen tilfører luften. Dette betyr at breddegraden, som angir hvor langt nord eller sør et sted er i forhold til ekvator, er den viktigste faktoren som påvirker klimaet.

Metoder

Klimaet beskrives best ved hjelp av statistisk informasjon som er beregnet på grunnlag av meteorologiske observasjoner over så lang tid at de enkelte værsituasjonene ikke i vesentlig grad påvirker resultatene, ofte brukes 30-års perioder.

Det vanligste er å bestemme normaler og å sammenligne dagens vær og observasjoner i forhold til disse normalene. Men klimaet kan også beskrives over kortere tidsrom, sånn som de siste 30 døgn, eller siste år osv. Man sammenligner verdier fra de ulike periodene for å beskrive om været har vært normalt eller ikke.

Til sammen gir normaler, variasjoner, ekstreme verdier og annen klimainformasjon en systematisk statistisk beskrivelse av værforholdene på et sted.

Bruksområder

Mens været spiller en viktig rolle i dagliglivet, er informasjon om klimaet viktig for å kunne planlegge fremover i tid. Klimainformasjonene forteller i virkeligheten både hva som er vanlig vær og hva som er mulig vær på et sted. Vekslingene i været skaper store vanskeligheter for dem som skal planlegge noe som er avhengig av været. Her er det ofte et spørsmål om sikkerhet og økonomi.

Det kan være at lave sommertemperaturer førte til mindre salg av mineralvann og iskrem, mye tåke reduserte trafikk på flyplasser, stort salg av fyringsolje på grunn av kald vinter, det var lite snø i alpinanlegg, frost ødela eplehøsten, godt vær gjorde byggeprosjekter billigere og tidligere ferdig.

Klimainformasjon gir også grunnlag for dimensjonering for mange konstruksjoner og systemer. Hus, veger, jernbaner, TV-master, vannkraftanlegg må bygges slik at de er tilpasset klimaet i Norge. Skal en konstruksjon tåle alt vær som den vil bli utsatt for, eller er det mer økonomisk å regne med skader gjennomsnittlig for eksempel hvert 25. år? Og hva kan skadene føre med seg? Hvor høyt må forsikringspremier settes?

Nesten all energiproduksjon i Norge er basert på vann. Derfor er det meget viktig å vite mest mulig om nedbørforholdene og hvordan de varierer for å sikre en mest mulig stabil og stor nok kraftproduksjon. Når årsrapportene skal legges frem er det viktig å vise hvor mye avvik i været fra klimanormalene er årsaker til de økonomiske resultatene til virksomhetene.

Været i vekstsesongen bestemmer både om eller hvor et planteslag kan dyrkes i Norge og i tilfelle det kan dyrkes hvor stor årsveksten blir hver enkelt år. Er det mulig å innføre planten og dyrke den med tilfredsstillende økonomi?

De siste årene er fokuset på mulige fremtidige klimaendringer økt. Derfor er forskning på dette området blitt stadig viktigere. Klimaforskning er nødvendig for å finne ut av hvordan globale klimaendringer vil virke inn på lokalklimaet på ulike steder i Norge eller andre steder i verden.

Internasjonalt samarbeid

Været stopper ikke ved landegrensene, derfor er også svært viktig med internasjonalt samarbeid innen klimaforskning. Dette samarbeidet strekker seg fra enkel datautveksling til store internasjonale forskningsprogram. En av de mest kjente resultatene av internasjonalt samarbeid er FNs klimapanel. Innen datautveksling finnes det nasjonale databaser som er åpne for publikum, et eksempel her er den norske portalen eKlima. Tilsvarende internasjonal kilde er for eksempel ECA&D.

Se også

Eksterne lenker

Klimaforandring

Klimaendringer er når "gjennomsnittsværet" over tid endrer karakter.

Innhold

Beskrivelse

Klimaendringer har forekommet til alle tider. Årsakene til klimaendringene er koblet til hvilken tidsperiode en tar for seg. Før den industrielle revolusjon (ca 1850) var det hovedsaklig naturlige årsaker til de observerte klimaendringene på jorden, mens etter industrialiseringen har menneskeheten påvirket klimautviklingen i større og større grad.

Skal en bedømme konsekvensene av klimaendringer må en se på hva disse betyr lokalt for ulike områder i verden. En global oppvarming, som vi har nå, har for Norge isolert sett relativt små konsekvenser, mens områdene rundt Sahara blir hardt rammet og kan bli nærmest ubeboelige. En konsekvens som kan komme er at det blir mer uro i verden etter som folkegrupper må flytte på seg for å finne nye steder de kan bo.

Typer

Klimaforskere jobber med å beskrive disse endringene, og prøve å finne årsakene til disse. Det er vanlig å dele klimaendringene i to hovedgrupper:

Historikk

Historisk har jordens klima gjennomgått store endringer. Går en riktig langt tilbake, det vil si milliarder av år, har det variert mellom svært varme perioder og perioder der store deler av den nordlige halvkule jorda var dekket av is. De siste millioner år har vært preget av istider som varte i størrelseordenen 100 000 år, avbrutt av kortere mellomistider. Vi er nå inne i en slik mellomistid.

Ser en enda mer i detalj på de siste par tusen år, finner en at det i vikingtiden var nesten like varmt som i dag. Etter det har det trolig vært systematisk kaldere enn i dag. Følger en utviklingen de siste 150 årene (den perioden vi har direkte målinger av temperatur), finner en at temperaturen steg frem mot 1930-tallet og hadde en svak nedgang etter 1940 frem mot 1970. Etter 1970 har den globale temperaturen steget raskt, opp til et nivå som trolig er det varmeste på 100 000 år.

Det er verdt å merke seg at de generelle trekkene i klimaendringer som er beskrevet her gjelder globalt, og at det regionalt og lokalt kan være store avvik fra dette.

Dybdestoff

De konkrete temperaturøkningsestimatene fra FNs klimapanel strekker seg fram til år 2100. Mange steder er imidlertid klimaendringene synlige. Satellittdata tilbake til 1978 viser at isutbredelsen i Arktis har krympet med inntil 3,3 % per tiår. På den nordlige halvkule har områder med tele i bakken vinterstid minket med 7 % siden år 1900. Fra 1906 til 2005 har den globale middeltemperaturen steget med 0,74 °C. Økningen har gått stadig raskere; de siste 50 årene har den ligget på 0,13 °C pr. tiår. Aller raskest har det gått de siste årene.

Se også

Klimaforandringer

Klimaendringer er når "gjennomsnittsværet" over tid endrer karakter.

Innhold

Beskrivelse

Klimaendringer har forekommet til alle tider. Årsakene til klimaendringene er koblet til hvilken tidsperiode en tar for seg. Før den industrielle revolusjon (ca 1850) var det hovedsaklig naturlige årsaker til de observerte klimaendringene på jorden, mens etter industrialiseringen har menneskeheten påvirket klimautviklingen i større og større grad.

Skal en bedømme konsekvensene av klimaendringer må en se på hva disse betyr lokalt for ulike områder i verden. En global oppvarming, som vi har nå, har for Norge isolert sett relativt små konsekvenser, mens områdene rundt Sahara blir hardt rammet og kan bli nærmest ubeboelige. En konsekvens som kan komme er at det blir mer uro i verden etter som folkegrupper må flytte på seg for å finne nye steder de kan bo.

Typer

Klimaforskere jobber med å beskrive disse endringene, og prøve å finne årsakene til disse. Det er vanlig å dele klimaendringene i to hovedgrupper:

Historikk

Historisk har jordens klima gjennomgått store endringer. Går en riktig langt tilbake, det vil si milliarder av år, har det variert mellom svært varme perioder og perioder der store deler av den nordlige halvkule jorda var dekket av is. De siste millioner år har vært preget av istider som varte i størrelseordenen 100 000 år, avbrutt av kortere mellomistider. Vi er nå inne i en slik mellomistid.

Ser en enda mer i detalj på de siste par tusen år, finner en at det i vikingtiden var nesten like varmt som i dag. Etter det har det trolig vært systematisk kaldere enn i dag. Følger en utviklingen de siste 150 årene (den perioden vi har direkte målinger av temperatur), finner en at temperaturen steg frem mot 1930-tallet og hadde en svak nedgang etter 1940 frem mot 1970. Etter 1970 har den globale temperaturen steget raskt, opp til et nivå som trolig er det varmeste på 100 000 år.

Det er verdt å merke seg at de generelle trekkene i klimaendringer som er beskrevet her gjelder globalt, og at det regionalt og lokalt kan være store avvik fra dette.

Dybdestoff

De konkrete temperaturøkningsestimatene fra FNs klimapanel strekker seg fram til år 2100. Mange steder er imidlertid klimaendringene synlige. Satellittdata tilbake til 1978 viser at isutbredelsen i Arktis har krympet med inntil 3,3 % per tiår. På den nordlige halvkule har områder med tele i bakken vinterstid minket med 7 % siden år 1900. Fra 1906 til 2005 har den globale middeltemperaturen steget med 0,74 °C. Økningen har gått stadig raskere; de siste 50 årene har den ligget på 0,13 °C pr. tiår. Aller raskest har det gått de siste årene.

Se også

Klimainndeling

Klimainndelinger er hvordan en deler Jorden inn i soner med likt klima.

Eksempel

Et eksempel på en slik inndeling er Köppens klimaklassifikasjon

Klimainndelinger

Klimainndelinger er hvordan en deler Jorden inn i soner med likt klima.

Eksempel

Et eksempel på en slik inndeling er Köppens klimaklassifikasjon

Klimanormal

Normaler er gjennomsnittsverdier over en bestemt 30-års periode (normalperiode) og i dag brukes normalene for 1961-1990.

Innhold

Beskrivelse

Det er interessant å kjenne til de mest ekstreme situasjonene, men det er like interessant å vite hvordan vanlig vær er. Her kommer normalene inn. Selv om det er store variasjoner i været, har det et hovedmønster som gjør at det kan lages en statistisk beskrivelse av det. Det meste av denne beskrivelsen kan være meget enkel.

Det er en internasjonal avtale om at normalene skal benyttes som offisielle gjennomsnittsverdier slik at det blir likt over hele verden. Grunnlaget for alle klimainformasjoner er systematiske observasjoner av været over en lengre periode. Den vanligste klimainformasjonen som lages ut fra observasjonene er gjennomsnittsverider og variasjoner rundt disse.

Bruksområde

Når man har registrert et spesielt vær, kan man finne ut hvor stort avviket er i forhold til normalen, men vel så ofte bruker en normalen som en fast referanseperiode ved sammenlikning mellom ulike værstasjoner.

Ettersom normalperioden også er internasjonalt bestemt, kan for eksempel kartframstillinger av nedbør og temperatur lett krysse landegrenser.

Dybdestoff

Normalene er ikke alene tilstrekkelige for å beskrive klimaet på et sted. Like viktig er variasjonene rundt dem. Variasjoner er derfor hvor mye været kan variere uten å være unormalt.

Variabiliteten er et uttrykk for hvor mye været kan variere uten at noe unaturlig har skjedd. Variabiliteten beregnes ved hjelp av forskjellige statistiske metoder, og den uttrykkes ofte som sannsynlighet for avvik fra normalene.

Et eksempel:

  • Temperaturobservasjoner for juli på Blindern gir en månedsnormal eller middeltemperatur i årene 1961-1990 på 16,5°C.
  • I halvparten av årene har juli månedstemperaturer mellom 15,8°C og 17,4°C.
  • I gjennomsnitt hvert 20. år er månedstemperaturen over 18,5°C.

Hvis månedstemperaturen for juli et år blir 16,0°C, er det en helt vanlig månedstemperatur, mens en månedstemperatur på 19,0°C er en uvanlig månedstemperatur. Men de er begge en del av de naturlige variasjonene i været, og forekomst av en så høy månedstemperatur for juli er en del av klimaet på Blindern.

Se også

Eksterne lenker

Klimanormaler

Normaler er gjennomsnittsverdier over en bestemt 30-års periode (normalperiode) og i dag brukes normalene for 1961-1990.

Innhold

Beskrivelse

Det er interessant å kjenne til de mest ekstreme situasjonene, men det er like interessant å vite hvordan vanlig vær er. Her kommer normalene inn. Selv om det er store variasjoner i været, har det et hovedmønster som gjør at det kan lages en statistisk beskrivelse av det. Det meste av denne beskrivelsen kan være meget enkel.

Det er en internasjonal avtale om at normalene skal benyttes som offisielle gjennomsnittsverdier slik at det blir likt over hele verden. Grunnlaget for alle klimainformasjoner er systematiske observasjoner av været over en lengre periode. Den vanligste klimainformasjonen som lages ut fra observasjonene er gjennomsnittsverider og variasjoner rundt disse.

Bruksområde

Når man har registrert et spesielt vær, kan man finne ut hvor stort avviket er i forhold til normalen, men vel så ofte bruker en normalen som en fast referanseperiode ved sammenlikning mellom ulike værstasjoner.

Ettersom normalperioden også er internasjonalt bestemt, kan for eksempel kartframstillinger av nedbør og temperatur lett krysse landegrenser.

Dybdestoff

Normalene er ikke alene tilstrekkelige for å beskrive klimaet på et sted. Like viktig er variasjonene rundt dem. Variasjoner er derfor hvor mye været kan variere uten å være unormalt.

Variabiliteten er et uttrykk for hvor mye været kan variere uten at noe unaturlig har skjedd. Variabiliteten beregnes ved hjelp av forskjellige statistiske metoder, og den uttrykkes ofte som sannsynlighet for avvik fra normalene.

Et eksempel:

  • Temperaturobservasjoner for juli på Blindern gir en månedsnormal eller middeltemperatur i årene 1961-1990 på 16,5°C.
  • I halvparten av årene har juli månedstemperaturer mellom 15,8°C og 17,4°C.
  • I gjennomsnitt hvert 20. år er månedstemperaturen over 18,5°C.

Hvis månedstemperaturen for juli et år blir 16,0°C, er det en helt vanlig månedstemperatur, mens en månedstemperatur på 19,0°C er en uvanlig månedstemperatur. Men de er begge en del av de naturlige variasjonene i været, og forekomst av en så høy månedstemperatur for juli er en del av klimaet på Blindern.

Se også

Eksterne lenker

Klimaprojeksjon

Klimaprojeksjoner eller klimascenarier er beregnede utviklinger for fremtidens klima.

Innhold

Beskrivelse

Beregningene gjøres ved hjelp av store datamodeller som beskriver prosessene i klimasystemet, og scenarier for utslipp av drivhusgasser.

Dybdestoff

Det er umulig å varsle vær mer enn ca en uke frem i tid. Dette har å gjøre med ikke-lineariteter i værvarslingsmodellene. Det skal ikke mer enn en bitte liten forstyrrelse til før utviklingen av værsystemene tar en helt annen bane. Jo lengre vekk fra utgangspunktet vi beveger oss (det vil si jo lengre frem i tid vi forsøker å varsle) desto større kan feilen bli. Og forbi en ukes tid er det faktisk ikke mulig å varsle været pr. dag.

Klima er noe helt annet - det er en statistisk representasjon av været (i IPCC-sammenheng er klima noe enda større: Det gjelder ikke bare utviklingen i atmosfæren ("været"), men også i havet, i isen, på, landjorda osv. samt koblingen mellom disse. Disse statistiske verdiene er lettere å forutsi fremover i tid fordi man ikke skal forutsi det eksakte været en bestemt dag, men snarere hvilke rammer været varierer innenfor, noe som er mindre sensitivt til forstyrrelser.

Så, omtrent alt (inkludert å forutsi klima 50 år fremover i tid) er lettere å gjøre enn å varsle vær noen uker fremover i tid. Dette betyr ikke at det er lett å forutsi klima 50 år fremover i tid. Men noen deler av klimasystemet er lettere å forutsi enn andre. Det er for eksempel lettere jo større skala man ser på. Derfor er det lettere å si noe om global temperatur om 50 år enn om temperaturen i Oslo om 50 år. Og noen variable er lettere å forutsi enn andre. For eksempel er det lettere å si noe om temperatur enn om nedbør eller vind.

Den sammenhengen man oftest diskuterer - den mellom klimagasser og global middeltemperatur - har vært godt forstått siden før IPCC begynte med sine rapporter. Alle de fire IPCC-rapportene har kommet med omtrent de samme forutsigelsene av sammenhengen mellom klimagasser og global middeltemperatur, til tross for den rivende utviklingen som har foregått på modellutvikling, regnekapasitet, prosessforståelse og datagrunnlag. Dette er fordi sammenhengen egentlig er ganske enkel, og man trenger ikke fancy klimamodeller for å forstå den. Det man trenger de fancy modellene til er: 1. Å bekrefte sammenhengen ved å se at den holder i stadig mer kompliserte (realistiske) modeller, og 2. Å forstå klimautviklingen på regional skala, i andre variable (så som nedbør) og så videre.

Se også

Eksterne lenker

Klimaprojeksjoner

Klimaprojeksjoner eller klimascenarier er beregnede utviklinger for fremtidens klima.

Innhold

Beskrivelse

Beregningene gjøres ved hjelp av store datamodeller som beskriver prosessene i klimasystemet, og scenarier for utslipp av drivhusgasser.

Dybdestoff

Det er umulig å varsle vær mer enn ca en uke frem i tid. Dette har å gjøre med ikke-lineariteter i værvarslingsmodellene. Det skal ikke mer enn en bitte liten forstyrrelse til før utviklingen av værsystemene tar en helt annen bane. Jo lengre vekk fra utgangspunktet vi beveger oss (det vil si jo lengre frem i tid vi forsøker å varsle) desto større kan feilen bli. Og forbi en ukes tid er det faktisk ikke mulig å varsle været pr. dag.

Klima er noe helt annet - det er en statistisk representasjon av været (i IPCC-sammenheng er klima noe enda større: Det gjelder ikke bare utviklingen i atmosfæren ("været"), men også i havet, i isen, på, landjorda osv. samt koblingen mellom disse. Disse statistiske verdiene er lettere å forutsi fremover i tid fordi man ikke skal forutsi det eksakte været en bestemt dag, men snarere hvilke rammer været varierer innenfor, noe som er mindre sensitivt til forstyrrelser.

Så, omtrent alt (inkludert å forutsi klima 50 år fremover i tid) er lettere å gjøre enn å varsle vær noen uker fremover i tid. Dette betyr ikke at det er lett å forutsi klima 50 år fremover i tid. Men noen deler av klimasystemet er lettere å forutsi enn andre. Det er for eksempel lettere jo større skala man ser på. Derfor er det lettere å si noe om global temperatur om 50 år enn om temperaturen i Oslo om 50 år. Og noen variable er lettere å forutsi enn andre. For eksempel er det lettere å si noe om temperatur enn om nedbør eller vind.

Den sammenhengen man oftest diskuterer - den mellom klimagasser og global middeltemperatur - har vært godt forstått siden før IPCC begynte med sine rapporter. Alle de fire IPCC-rapportene har kommet med omtrent de samme forutsigelsene av sammenhengen mellom klimagasser og global middeltemperatur, til tross for den rivende utviklingen som har foregått på modellutvikling, regnekapasitet, prosessforståelse og datagrunnlag. Dette er fordi sammenhengen egentlig er ganske enkel, og man trenger ikke fancy klimamodeller for å forstå den. Det man trenger de fancy modellene til er: 1. Å bekrefte sammenhengen ved å se at den holder i stadig mer kompliserte (realistiske) modeller, og 2. Å forstå klimautviklingen på regional skala, i andre variable (så som nedbør) og så videre.

Se også

Eksterne lenker

Klimascenarie

Klimaprojeksjoner eller klimascenarier er beregnede utviklinger for fremtidens klima.

Innhold

Beskrivelse

Beregningene gjøres ved hjelp av store datamodeller som beskriver prosessene i klimasystemet, og scenarier for utslipp av drivhusgasser.

Dybdestoff

Det er umulig å varsle vær mer enn ca en uke frem i tid. Dette har å gjøre med ikke-lineariteter i værvarslingsmodellene. Det skal ikke mer enn en bitte liten forstyrrelse til før utviklingen av værsystemene tar en helt annen bane. Jo lengre vekk fra utgangspunktet vi beveger oss (det vil si jo lengre frem i tid vi forsøker å varsle) desto større kan feilen bli. Og forbi en ukes tid er det faktisk ikke mulig å varsle været pr. dag.

Klima er noe helt annet - det er en statistisk representasjon av været (i IPCC-sammenheng er klima noe enda større: Det gjelder ikke bare utviklingen i atmosfæren ("været"), men også i havet, i isen, på, landjorda osv. samt koblingen mellom disse. Disse statistiske verdiene er lettere å forutsi fremover i tid fordi man ikke skal forutsi det eksakte været en bestemt dag, men snarere hvilke rammer været varierer innenfor, noe som er mindre sensitivt til forstyrrelser.

Så, omtrent alt (inkludert å forutsi klima 50 år fremover i tid) er lettere å gjøre enn å varsle vær noen uker fremover i tid. Dette betyr ikke at det er lett å forutsi klima 50 år fremover i tid. Men noen deler av klimasystemet er lettere å forutsi enn andre. Det er for eksempel lettere jo større skala man ser på. Derfor er det lettere å si noe om global temperatur om 50 år enn om temperaturen i Oslo om 50 år. Og noen variable er lettere å forutsi enn andre. For eksempel er det lettere å si noe om temperatur enn om nedbør eller vind.

Den sammenhengen man oftest diskuterer - den mellom klimagasser og global middeltemperatur - har vært godt forstått siden før IPCC begynte med sine rapporter. Alle de fire IPCC-rapportene har kommet med omtrent de samme forutsigelsene av sammenhengen mellom klimagasser og global middeltemperatur, til tross for den rivende utviklingen som har foregått på modellutvikling, regnekapasitet, prosessforståelse og datagrunnlag. Dette er fordi sammenhengen egentlig er ganske enkel, og man trenger ikke fancy klimamodeller for å forstå den. Det man trenger de fancy modellene til er: 1. Å bekrefte sammenhengen ved å se at den holder i stadig mer kompliserte (realistiske) modeller, og 2. Å forstå klimautviklingen på regional skala, i andre variable (så som nedbør) og så videre.

Se også

Eksterne lenker

Klimascenarier

Klimaprojeksjoner eller klimascenarier er beregnede utviklinger for fremtidens klima.

Innhold

Beskrivelse

Beregningene gjøres ved hjelp av store datamodeller som beskriver prosessene i klimasystemet, og scenarier for utslipp av drivhusgasser.

Dybdestoff

Det er umulig å varsle vær mer enn ca en uke frem i tid. Dette har å gjøre med ikke-lineariteter i værvarslingsmodellene. Det skal ikke mer enn en bitte liten forstyrrelse til før utviklingen av værsystemene tar en helt annen bane. Jo lengre vekk fra utgangspunktet vi beveger oss (det vil si jo lengre frem i tid vi forsøker å varsle) desto større kan feilen bli. Og forbi en ukes tid er det faktisk ikke mulig å varsle været pr. dag.

Klima er noe helt annet - det er en statistisk representasjon av været (i IPCC-sammenheng er klima noe enda større: Det gjelder ikke bare utviklingen i atmosfæren ("været"), men også i havet, i isen, på, landjorda osv. samt koblingen mellom disse. Disse statistiske verdiene er lettere å forutsi fremover i tid fordi man ikke skal forutsi det eksakte været en bestemt dag, men snarere hvilke rammer været varierer innenfor, noe som er mindre sensitivt til forstyrrelser.

Så, omtrent alt (inkludert å forutsi klima 50 år fremover i tid) er lettere å gjøre enn å varsle vær noen uker fremover i tid. Dette betyr ikke at det er lett å forutsi klima 50 år fremover i tid. Men noen deler av klimasystemet er lettere å forutsi enn andre. Det er for eksempel lettere jo større skala man ser på. Derfor er det lettere å si noe om global temperatur om 50 år enn om temperaturen i Oslo om 50 år. Og noen variable er lettere å forutsi enn andre. For eksempel er det lettere å si noe om temperatur enn om nedbør eller vind.

Den sammenhengen man oftest diskuterer - den mellom klimagasser og global middeltemperatur - har vært godt forstått siden før IPCC begynte med sine rapporter. Alle de fire IPCC-rapportene har kommet med omtrent de samme forutsigelsene av sammenhengen mellom klimagasser og global middeltemperatur, til tross for den rivende utviklingen som har foregått på modellutvikling, regnekapasitet, prosessforståelse og datagrunnlag. Dette er fordi sammenhengen egentlig er ganske enkel, og man trenger ikke fancy klimamodeller for å forstå den. Det man trenger de fancy modellene til er: 1. Å bekrefte sammenhengen ved å se at den holder i stadig mer kompliserte (realistiske) modeller, og 2. Å forstå klimautviklingen på regional skala, i andre variable (så som nedbør) og så videre.

Se også

Eksterne lenker

Klimascenario

Klimaprojeksjoner eller klimascenarier er beregnede utviklinger for fremtidens klima.

Innhold

Beskrivelse

Beregningene gjøres ved hjelp av store datamodeller som beskriver prosessene i klimasystemet, og scenarier for utslipp av drivhusgasser.

Dybdestoff

Det er umulig å varsle vær mer enn ca en uke frem i tid. Dette har å gjøre med ikke-lineariteter i værvarslingsmodellene. Det skal ikke mer enn en bitte liten forstyrrelse til før utviklingen av værsystemene tar en helt annen bane. Jo lengre vekk fra utgangspunktet vi beveger oss (det vil si jo lengre frem i tid vi forsøker å varsle) desto større kan feilen bli. Og forbi en ukes tid er det faktisk ikke mulig å varsle været pr. dag.

Klima er noe helt annet - det er en statistisk representasjon av været (i IPCC-sammenheng er klima noe enda større: Det gjelder ikke bare utviklingen i atmosfæren ("været"), men også i havet, i isen, på, landjorda osv. samt koblingen mellom disse. Disse statistiske verdiene er lettere å forutsi fremover i tid fordi man ikke skal forutsi det eksakte været en bestemt dag, men snarere hvilke rammer været varierer innenfor, noe som er mindre sensitivt til forstyrrelser.

Så, omtrent alt (inkludert å forutsi klima 50 år fremover i tid) er lettere å gjøre enn å varsle vær noen uker fremover i tid. Dette betyr ikke at det er lett å forutsi klima 50 år fremover i tid. Men noen deler av klimasystemet er lettere å forutsi enn andre. Det er for eksempel lettere jo større skala man ser på. Derfor er det lettere å si noe om global temperatur om 50 år enn om temperaturen i Oslo om 50 år. Og noen variable er lettere å forutsi enn andre. For eksempel er det lettere å si noe om temperatur enn om nedbør eller vind.

Den sammenhengen man oftest diskuterer - den mellom klimagasser og global middeltemperatur - har vært godt forstått siden før IPCC begynte med sine rapporter. Alle de fire IPCC-rapportene har kommet med omtrent de samme forutsigelsene av sammenhengen mellom klimagasser og global middeltemperatur, til tross for den rivende utviklingen som har foregått på modellutvikling, regnekapasitet, prosessforståelse og datagrunnlag. Dette er fordi sammenhengen egentlig er ganske enkel, og man trenger ikke fancy klimamodeller for å forstå den. Det man trenger de fancy modellene til er: 1. Å bekrefte sammenhengen ved å se at den holder i stadig mer kompliserte (realistiske) modeller, og 2. Å forstå klimautviklingen på regional skala, i andre variable (så som nedbør) og så videre.

Se også

Eksterne lenker

Klimasoner

Köppens klimaklassifikasjon er den meste kjente og vanlige metoden for å dele Jorda inn i klimasoner. Sonene er delt inn etter temperatur- og nedbørnormaler, i samsvar med det som observeres av vegetasjonssoner.

Innhold

Klimasoner

Norge inndelt i Köppens klimasoner: Det meste av landet kommer inn under D, mange kyststrøk kommer under C og deler av Øst-Finnmark, samt endel fjellområder, kommer under E. Figur: met.no

Klimasoner deles inn i fem hovedgrupper:

A Tropisk klima Middeltemperatur > 18° C i alle årets måneder.
B Tørt klima Et område som har temperatur- og nedbørsforhold i henhold til en av de tre kriteriene under:
  • R < 2T hvis minst 70% av nedbøren kommer i vinterhalvåret
  • R < 2T + 14 hvis nedbøren er jevnt fordelt mellom sommer og vinter
  • R < 2T + 28 hvis minst 70% av R kommer i sommerhalvåret

R er årsnedbør i cm og T er årsmiddeltemperaturmperatur in °C.

C Varm-temperert klima Temperaturen i årets kaldeste måned er mellom +18 og -3°C. Nedbørmengden ligger over grensene for tørt klima (B).
D Kald-temperert klima Temperaturen i årets kaldeste måned er under -3°C, i den varmeste over +10°C.
E Polarklima Middeltemperatur under +10°C i årets varmeste måned.


Klimatyper

Hver klimasone deles inn i undertyper ved hjelp av bokstav nr. 2:

Af Tropisk regnklima f = fuktig: Fuktig hele året. Den tørreste måneden har minst 60 mm nedbør.
Am Regnklima med tørketid deler av året m = regnklima med tørketid deler av året: Am-klima har en eller flere måneder med mindre enn 60 mm nedbør. Nedbøren i øvrige måneder er desto større, slik at tropisk regnklima blir riktig betegnelse. Nedbørsmengden i den tørreste måneden er større enn 4% av differensen mellom 2500 mm og årsnedbør.
Aw Savanne Den tørreste måneden mindre enn 60 mm og mindre enn grensen for Am.
BS Steppe S = steppe: Tørt område med ubetydelig nedbør og begrenset vegetasjon, gjerne gress-sletter. Grensene under er en innsnevring av "Tørt klima" (se B over) for å skille steppe fra ørken.
  • T< R < 2T hvis minst 70% av nedbøren kommer i vinterhalvåret.
  • T + 7 < R < 2T + 14 hvis nedbøren er jevnt fordelt mellom sommer og vinter.
  • T + 14 < R < 2T + 28 hvis minst 70% av R kommer i sommerhalvåret.
BW Ørken W = ørken: Mindre nedbør enn steppe (S). Altså:
  • R < T hvis minst 70% av nedbøren kommer i vinterhalvåret.
  • R < T + 7 hvis nedbøren er jevnt fordelt mellom sommer og vinter.
  • R < T + 14 hvis minst 70% av R kommer i sommerhalvåret.
Cw Varmt vintertørt w = vintertørke: Den tørreste vintermåneden har mindre enn en tidel av nedbøren i den fuktigste sommermåneden.
Cs Varmt sommertørt s = sommertørke: Den tørreste sommermåneden har mindre enn 30 mm nedbør og mindre enn en tredel av nedbøren i den fuktigste vintermåneden.
Cf Temperert og fuktig f = fuktig: Fuktig hele året.
Dw Kaldt vintertørt w = vintertørke: Den tørreste vintermåneden har mindre enn en tidel av nedbøren i den fuktigste sommermåneden.
Df Kaldt og fuktig f = fuktig: Fuktig hele året.
ET Tundra T = tundra: Minst en måned i året har middeltemperatur over 0°C.
EF Permafrost F = permafrost: Alle måneder har middeltemperatur under 0°C.

Klimaundertyper

Ved hjelp av en tredje bokstav deles hver klimasonetype inn i undertyper:

a (svært) varm sommer Middeltemperatur i årets varmeste måned over +22°C.
b mild/varm sommer Middeltemperatur i varmeste måned under +22°C, men minst fire måneder med middeltemperatur på minst +10°C.
c kjølig (og kort) sommer Middeltemperatur i den varmeste måned under +22°C, og samtidig en til tre måneder med middeltemperatur på minst +10°C.
d (svært) kald vinter Middeltemperatur i årets kaldeste måned under -38°C.
g "Monsun-" og "Ganges-type" Høyest temperatur før sommersolverv (regntiden).
h tørt og varmt Årsmiddeltemperatur over +18° C.
k tørt og "kaldt" Årsmiddeltemperatur under +18° C.

Se også

Klimatolog

Klimatologer jobber med klima og forståelsen av klimasystemene.

Klimatologer

Klimatologer jobber med klima og forståelsen av klimasystemene.

Klimatologi

Klimatologi er læren om klimaet.

Se også

Klimatrend

Klimatrender beskriver i hvilken hovedretning klimaet endrer seg.

Beskrivelse

Lange kvalitetssikrede dataserier er av avgjørende betydning for å kunne vurdere langsiktige trender og endringer i klima. I Norge går flere serier tilbake til 1800-tallet, og som danner grunnlaget for å kunne studere klimautviklingen.

Enkelte av stasjonene med langtidsserier er blitt nøye valgt ut som såkalte «referanse klimastasjoner» (RCS). Langtidsseriene fra disse stasjonene er spesielt godt kvalitetskontrollert, og er de som best viser temperaturutviklingen i ulike deler av Norge gjennom de siste 100-150 år. Stasjonene inngår også i et verdensomspennende nett av stasjoner, der det er spesielt høye krav til kvalitet for lange dataserier.

Dybdestoff

Været endrer seg betydelig fra dag til dag og fra måned til måned og dette gir et noe kaotisk bilde. For å kunne si noe om trender og klimautviklingen over tid, er det vanlig å benytte såkalte filtre, som er mer robuste enn for eksempel glidende middelverdier. Forskjellen er at hver enkelt verdi som inngår i glidende middelverdier teller likt, mens de vektes ulikt ved bruk av filtre. På sistnevnte vil derfor ikke ekstremår få like stor innvirkning. Som vekter benyttes ofte verdier fra en Gauss-fordeling.

Eksterne lenker

Klimatrender

Klimatrender beskriver i hvilken hovedretning klimaet endrer seg.

Beskrivelse

Lange kvalitetssikrede dataserier er av avgjørende betydning for å kunne vurdere langsiktige trender og endringer i klima. I Norge går flere serier tilbake til 1800-tallet, og som danner grunnlaget for å kunne studere klimautviklingen.

Enkelte av stasjonene med langtidsserier er blitt nøye valgt ut som såkalte «referanse klimastasjoner» (RCS). Langtidsseriene fra disse stasjonene er spesielt godt kvalitetskontrollert, og er de som best viser temperaturutviklingen i ulike deler av Norge gjennom de siste 100-150 år. Stasjonene inngår også i et verdensomspennende nett av stasjoner, der det er spesielt høye krav til kvalitet for lange dataserier.

Dybdestoff

Været endrer seg betydelig fra dag til dag og fra måned til måned og dette gir et noe kaotisk bilde. For å kunne si noe om trender og klimautviklingen over tid, er det vanlig å benytte såkalte filtre, som er mer robuste enn for eksempel glidende middelverdier. Forskjellen er at hver enkelt verdi som inngår i glidende middelverdier teller likt, mens de vektes ulikt ved bruk av filtre. På sistnevnte vil derfor ikke ekstremår få like stor innvirkning. Som vekter benyttes ofte verdier fra en Gauss-fordeling.

Eksterne lenker

Klimavitenskap

Klimatologi er læren om klimaet.

Se også

Knop

Knop er en gammel måleenhet for hastighet.

Beskrivelse

1 knop = 1 nautisk mil / time = 1852m / 3600s » 0,51m/s.

Bruksområde

Knop blir delvis brukt i meteorologien, særlig av hensyn til sjøfart og lufttrafikk. I flyværtjenesten er alle horisontale hastigheter oppgitt i knop.

Se også

Koalesens

Koalesens er prosessen som fører til at skydråper og snøkrystaller vokser ved kollisjoner med hverandre.

Beskrivelse

Når dråpene blir store nok vil de øke fallhastigheten og falle ned mot bakken som nedbør. Dette kan inntreffe både i varme og kalde skyer.

Dybdestoff

De viktigste prosessene i koalesens er:

  • De små skydråpene fordamper og det skjer kondensasjon på de større dråpene.
  • Når de største dråpene begynner å falle, vil de kollidere med dråpene rett under.
  • Under fallet dannes det et lite undertrykk på oversiden av dråpen, et "vakuum". Her vil mindre dråper bli "suget" inn og smelte sammen med den store dråpen.

Kompliserende forhold i dette bildet er forekomsten av iskrystaller og underkjølte vanndråper. Vertikale luftstrømmer kan transportere partiklene opp og ned i en sky og blande partikler med forskjellige fysiske egenskaper.

Se også

Komfortindeks

Varmeindeks (eng. heat index eller humidex) er et mål på hvor komfortabel man føler seg når det er høy temperatur og høy luftfuktighet.

Innhold

Beskrivelse

Skal vi ha det forholdsvis behagelig når lufttemperaturen er høy, må kroppen ha mulighet til å kvitte seg med overskuddsvarme. Vi svetter og svetten fordamper. Denne prosessen fjerner varme fra kroppen. Når lufttemperaturen begynner å nærme seg kroppstemperaturen på 37 °C og det er høy relativ fuktighet, vil fordampingen av svette gå saktere. Dette får oss til å «føle» at temperaturen er høyere enn det termometeret viser. Når temperaturen er høyere enn kroppstemperaturen, vil i tillegg vanndamp i lufta kunne kondensere på kroppen vår, og ubehaget blir riktig stort og farlig. Jo større relativ fuktighet, desto mer kondensasjon.

Eksempler

Hvis lufttemperaturen er så høy som 35 °C og den relative fuktigheten er 40 %, vil det føles som om lufttemperaturen er 37 °C. Øker fuktigheten til 70 % , føles det som vi har en lufttemperatur på 50 °C!

En sommerdag i Norge ligger luftfuktigheten vanligvis på mellom 40 og 60 % når det er oppholdsvær. Det er sjelden at lufttemperaturen kommer over 30 °C. Da er det liten sjanse for at temperatur + luftfuktighet skal gi ubehagelige opplevelser. På sydlige breddegrader kan imidlertid denne kunnskapen være god å ta med seg.

Tabell


Se også

Eksterne lenker

Kondensasjon

Kondensasjon er overgang fra gass til væske og et resultat av avkjøling av luften, den motsatte prosessen av fordampning.

Beskrivelse

Kondensasjon krever at den relative fuktigheten er omkring 100 %. Det må dessuten være kondensasjonskjerner til stede, for eksempel ørsmå støv-, røyk- og saltpartikler.

Hvis luften avkjøles under konstant trykk, vil den etter hvert komme ned på en temperatur hvor metning oppstår. Denne temperaturen er kalt duggpunktstemperaturen, eller ganske enkelt duggpunktet.

Når fuktig luft avkjøles til under duggpunktstemperaturen får vi overmetning. Noe av vanndampen kondenserer til vanndråper på luftens kondensasjonskjerner.

En mikroskopisk dråpe kan vokse til synbar størrelse i løpet av et sekund!

Eksempel

Når temperaturen faller til duggpunktstemperaturen om natten avsettes vanndråpene som dugg på bakken. Hvis duggpunktstemperaturen er lavere enn 0 oC, får vi rim.

Overmetningen vil sannsynligvis bare sjeldent overstige 1 %, men dette ser ut til å være nok til at kondensasjonen er større enn fordampningen. Skydråpene kan variere i størrelse, men en diameter på 2 til 100μ ser ut til å være vanlig.

Se også

Kondensasjonskjerne

Kondesasjonskjerner er små partikler i lufta som gjør det lettere for vanndamp å kondensere. Partiklene er svært viktig for at det kan dannes nedbør.

Se også

Kondensasjonskjerner

Kondesasjonskjerner er små partikler i lufta som gjør det lettere for vanndamp å kondensere. Partiklene er svært viktig for at det kan dannes nedbør.

Se også

Kondensasjonsstripe
Kondensasjonsstriper (eksos) fra to fly i tillegg til cirrus-skyer. Foto: Australian Severe Weather

Kondensstriper, kondensasjonsstriper eller contrails (fra eng. condensation trail) er skystriper forårsaket av fly.

Beskrivelse

Kondensstripe med karakteristiske virvler, men bare på den ene siden. Foto: Tor Helge Skaslien/met.no

Kondensstriper har gjerne karakteristiske virvler som skyldes turbulens bak vingene eller flykroppen. Virvlene vises vanligvis bare på den ene siden. Turbulens er ikke relevant for at striper dannes, men viktig for hvordan de blir seende ut.

Kondensstriper som er gått i oppløsning kan forårsake cirrus-skyer.

Typer

Contrails i loop, sett fra satellitt. Klikk på bildet for større versjon. Foto: NOAA/met.no
  • Aerodynamiske striper skyldes avkjøling av lufta som passerer over flyvingen. Denne typen er av kort varighet og utydelig fra bakken. Fra flyet kan det observeres bedre, og kan av og til se ut som røykutvikling.
  • Eksosstriper skyldes utslipp av fuktighet og kondensasjonskjerner fra flyets drivstoff. Oppstår i høyere luftlag, vanligvis over 25000ft. Temperaturen er der så lav at metning lett inntreffer, selv om lufta i utgangspunktet er tørr.

Se også

Kondensasjonsstriper
Kondensasjonsstriper (eksos) fra to fly i tillegg til cirrus-skyer. Foto: Australian Severe Weather

Kondensstriper, kondensasjonsstriper eller contrails (fra eng. condensation trail) er skystriper forårsaket av fly.

Beskrivelse

Kondensstripe med karakteristiske virvler, men bare på den ene siden. Foto: Tor Helge Skaslien/met.no

Kondensstriper har gjerne karakteristiske virvler som skyldes turbulens bak vingene eller flykroppen. Virvlene vises vanligvis bare på den ene siden. Turbulens er ikke relevant for at striper dannes, men viktig for hvordan de blir seende ut.

Kondensstriper som er gått i oppløsning kan forårsake cirrus-skyer.

Typer

Contrails i loop, sett fra satellitt. Klikk på bildet for større versjon. Foto: NOAA/met.no
  • Aerodynamiske striper skyldes avkjøling av lufta som passerer over flyvingen. Denne typen er av kort varighet og utydelig fra bakken. Fra flyet kan det observeres bedre, og kan av og til se ut som røykutvikling.
  • Eksosstriper skyldes utslipp av fuktighet og kondensasjonskjerner fra flyets drivstoff. Oppstår i høyere luftlag, vanligvis over 25000ft. Temperaturen er der så lav at metning lett inntreffer, selv om lufta i utgangspunktet er tørr.

Se også

Kondensasjonstriper
Kondensasjonsstriper (eksos) fra to fly i tillegg til cirrus-skyer. Foto: Australian Severe Weather

Kondensstriper, kondensasjonsstriper eller contrails (fra eng. condensation trail) er skystriper forårsaket av fly.

Beskrivelse

Kondensstripe med karakteristiske virvler, men bare på den ene siden. Foto: Tor Helge Skaslien/met.no

Kondensstriper har gjerne karakteristiske virvler som skyldes turbulens bak vingene eller flykroppen. Virvlene vises vanligvis bare på den ene siden. Turbulens er ikke relevant for at striper dannes, men viktig for hvordan de blir seende ut.

Kondensstriper som er gått i oppløsning kan forårsake cirrus-skyer.

Typer

Contrails i loop, sett fra satellitt. Klikk på bildet for større versjon. Foto: NOAA/met.no
  • Aerodynamiske striper skyldes avkjøling av lufta som passerer over flyvingen. Denne typen er av kort varighet og utydelig fra bakken. Fra flyet kan det observeres bedre, og kan av og til se ut som røykutvikling.
  • Eksosstriper skyldes utslipp av fuktighet og kondensasjonskjerner fra flyets drivstoff. Oppstår i høyere luftlag, vanligvis over 25000ft. Temperaturen er der så lav at metning lett inntreffer, selv om lufta i utgangspunktet er tørr.

Se også

Kondensstripe
Kondensasjonsstriper (eksos) fra to fly i tillegg til cirrus-skyer. Foto: Australian Severe Weather

Kondensstriper, kondensasjonsstriper eller contrails (fra eng. condensation trail) er skystriper forårsaket av fly.

Beskrivelse

Kondensstripe med karakteristiske virvler, men bare på den ene siden. Foto: Tor Helge Skaslien/met.no

Kondensstriper har gjerne karakteristiske virvler som skyldes turbulens bak vingene eller flykroppen. Virvlene vises vanligvis bare på den ene siden. Turbulens er ikke relevant for at striper dannes, men viktig for hvordan de blir seende ut.

Kondensstriper som er gått i oppløsning kan forårsake cirrus-skyer.

Typer

Contrails i loop, sett fra satellitt. Klikk på bildet for større versjon. Foto: NOAA/met.no
  • Aerodynamiske striper skyldes avkjøling av lufta som passerer over flyvingen. Denne typen er av kort varighet og utydelig fra bakken. Fra flyet kan det observeres bedre, og kan av og til se ut som røykutvikling.
  • Eksosstriper skyldes utslipp av fuktighet og kondensasjonskjerner fra flyets drivstoff. Oppstår i høyere luftlag, vanligvis over 25000ft. Temperaturen er der så lav at metning lett inntreffer, selv om lufta i utgangspunktet er tørr.

Se også

Kondensstriper
Kondensasjonsstriper (eksos) fra to fly i tillegg til cirrus-skyer. Foto: Australian Severe Weather

Kondensstriper, kondensasjonsstriper eller contrails (fra eng. condensation trail) er skystriper forårsaket av fly.

Beskrivelse

Kondensstripe med karakteristiske virvler, men bare på den ene siden. Foto: Tor Helge Skaslien/met.no

Kondensstriper har gjerne karakteristiske virvler som skyldes turbulens bak vingene eller flykroppen. Virvlene vises vanligvis bare på den ene siden. Turbulens er ikke relevant for at striper dannes, men viktig for hvordan de blir seende ut.

Kondensstriper som er gått i oppløsning kan forårsake cirrus-skyer.

Typer

Contrails i loop, sett fra satellitt. Klikk på bildet for større versjon. Foto: NOAA/met.no
  • Aerodynamiske striper skyldes avkjøling av lufta som passerer over flyvingen. Denne typen er av kort varighet og utydelig fra bakken. Fra flyet kan det observeres bedre, og kan av og til se ut som røykutvikling.
  • Eksosstriper skyldes utslipp av fuktighet og kondensasjonskjerner fra flyets drivstoff. Oppstår i høyere luftlag, vanligvis over 25000ft. Temperaturen er der så lav at metning lett inntreffer, selv om lufta i utgangspunktet er tørr.

Se også

Konfluens

Konfluens er luft fra ulike retninger strømmer sammen og det "motsatt av" diffluens.

Se også

Kontinentalklima

Innlandsklima er klimaet på innlandet og kjennetegnes ofte av store variasjoner mellom sommer og vinter, og kan ofte være relativt tørt.

Se også

Kontinentalt klima

Innlandsklima er klimaet på innlandet og kjennetegnes ofte av store variasjoner mellom sommer og vinter, og kan ofte være relativt tørt.

Se også

Konveksjon

Konveksjon er oppstigende luftbevegelse i atmosfæren som skyldes oppvarming av lufta nærmest jordoverflaten.

Beskrivelse

Stabilitetsforholdene oppover i atmosfæren er avgjørende for hvor høyt opp det er mulig for lufta stige. Den oppstigende lufta vil avkjøles adiabatisk. Inneholder lufta tilstrekkelig med vanndamp og blir temperaturfallet stort nok, får vi dannelse av konvektive skyer, cumulus og muligens cumulonimbus.

Se også

Konvektiv nedbør

Konvektiv nedbør er nedbør fra konvektive skyer, som regel bygenedbør.

Se også

Konvektive skyer
Cumulonimbus-skyer i Skien. Skyene lå nord og øst for byen og ga kraftig regn i Porsgrunnstraktene en halvtimes tid etter at bildet ble tatt. Foto: Sigmund Tvermyr.

Cumulonimbus (Cb) eller bygeskyer er ofte store og tette, opptårnede skymasser med stor vertikal utstrekning som er mer eller mindre stripet eller trevlet i toppen. Toppen brer seg ofte utover og får form av en ambolt.

Innhold

Beskrivelse

Oppblomstring av en calvus fra et større haugskyområde. Foto: Australian Severe Weather.

Bygeskyene er ofte ledsaget av sundrevne styggeværsskyer i lavere nivå. Bygeskyene består som oftest av vanndråper i den nederste delen og av iskrystaller i den øverste delen.

Cumulonimbus er en del av "skyfamilien" cumulus og har skybase i lavere nivå. På grunn av sin store vertikale utstrekning kan kan ha skytopp både i midlere og høyere nivå.

Livsløpet til en Cb er i størrelsesorden 1 time.

Typer

Kjølig og ustabilt vær skapte mange flotte skyformasjoner når cumulusskyene tårnet seg opp utover dagen. På bildet ser man en tydelig ambolt. Bildet er tatt 30. mai i Skien. Foto: Sigmund Tvermyr.

Det er vanlig å skille mellom to typer cumulonimbus:

  • Cumulonimbus calvus, som er uten tydelig amboltform (uten hår/skalle)
  • Cumulonimbus incus, med en tydelig amboltform. (Cumulonimbus capillatus (eg. hårete) er en incus.)

Forekomst

I Norge er Cb vanlig i alle bygesituasjoner. De er lettest å få øye på som ettermiddagsbyger i innlandet om sommeren. Torden- og haglbyger er som regel en Cb, men oftest blir det bare en ordinær regn- eller snøbyge.

Bruksområde

Cumulonimbus er av signifikant betydning for lufttrafikken.

Se også

Konvergens

Konvergens er når vinden blåser inn mot lavtrykket, for så å stige til værs, det motsatte av divergens.

Se også

Koppanemometer
Eksempler på koppanemometer (skålkorsanemometer) med vindfløy.

Et skålkorsanemometer eller koppanemometer er den vanligste typen av vindmålere.

Beskrivelse

Et skålkorsanemometer er den "tradisjonelle" måten å måle vind på ved å bruke to instrumenter der det ene måler vindhastighet og det andre måler retning. Et skålkorsanemometer består av bevegelige deler som slites og må skiftes etter hvert.

Hvis man ønsker å fange opp raske horisontale og vertikale endringer i vindhastigheten, for eksempel målinger av turbulens, egner det seg best å benytte vindmålere med ultralyd.

Målemetode

Skålkorsanemometeret roterer etter hvert som det fanger opp luftas bevegelsesenergi. Hastigheten måles av et instrument som har skåler påmontert en aksel. Vinden "fanges" i skålene og akselen går rundt. Rotasjonshastigheten til akselen er proporsjonal med vindhastigheten. Hver omdreining av aksen gir en elektrisk puls til et "telleverk" som tolker dette om til hastighet.

Retning måles ved at en vane (ser nesten ut som en bred og veldig kort og flat padleåre) er påmontert en aksling. Akslingens posisjon påvises av flere elektriske kontaktpunkter. Signalene fra denne sendes til samme rapporterings/avlesningsutstyr som vindhastigheten.

Se også

Koppanemometre
Eksempler på koppanemometer (skålkorsanemometer) med vindfløy.

Et skålkorsanemometer eller koppanemometer er den vanligste typen av vindmålere.

Beskrivelse

Et skålkorsanemometer er den "tradisjonelle" måten å måle vind på ved å bruke to instrumenter der det ene måler vindhastighet og det andre måler retning. Et skålkorsanemometer består av bevegelige deler som slites og må skiftes etter hvert.

Hvis man ønsker å fange opp raske horisontale og vertikale endringer i vindhastigheten, for eksempel målinger av turbulens, egner det seg best å benytte vindmålere med ultralyd.

Målemetode

Skålkorsanemometeret roterer etter hvert som det fanger opp luftas bevegelsesenergi. Hastigheten måles av et instrument som har skåler påmontert en aksel. Vinden "fanges" i skålene og akselen går rundt. Rotasjonshastigheten til akselen er proporsjonal med vindhastigheten. Hver omdreining av aksen gir en elektrisk puls til et "telleverk" som tolker dette om til hastighet.

Retning måles ved at en vane (ser nesten ut som en bred og veldig kort og flat padleåre) er påmontert en aksling. Akslingens posisjon påvises av flere elektriske kontaktpunkter. Signalene fra denne sendes til samme rapporterings/avlesningsutstyr som vindhastigheten.

Se også

Kornmo

Kornmo er lyn på så lang avstand at torden ikke kan høres og kan bare observeres bare når det er mørkt.

Se også

Kornmo

Kornmo er lyn på så lang avstand at torden ikke kan høres og kan bare observeres bare når det er mørkt.

Se også

Kornsnø
Eksempel på kornsnø. Foto: Jan Mostrøm/met.no

Kornsnø (eng. snow grains) er små hvite kornete faste partikler som faller ut av tåke/tåkeskyer.

Beskrivelse

De dannes ved at små vann- eller skydråper (underkjølte) fryser og baller seg sammen til større korn.

Kornsnø minner litt om små hagl, men dannes i helt andre skytyper enn hagl. Kornsnø tyder på lagdelte skyer med små underkjølte vanndråper og er et signal til flyoperativt personell om isingsfare i skyene.

Se også

Korona

Korona er betegnelsen på en eller flere ringer rundt sol eller måne, som dannes ved at lysstrålene påvirkes når de går gjennom en sky.

Beskrivelse

Ikke alle ringer rundt sola er haloer. Når lysstrålen bøyes rundt vanndråper eller iskrystaller kan korona oppstå som følge av hjørneeffekter eller interferens. Dette skaper områder (ringer) med sterkt lys (farger) og mørke områder. I slike tilfeller vil fargene i ringen(e) rundt sola være motsatt, altså med fargene på yttersiden av den lysende ringen og rødfargen ytterst. Rødt bøyes mest, men brytes minst.

Dette må ikke forveksles med solens korona (solens ytre atmosfære).

Se også

Korttidsvarsel

Korttidsvarsler

Vi utarbeider ”korttidsvarsler” som har en gyldighetsperiode på 1-2 døgn, 24-48 timer. Disse er detaljerte når det gjelder å beskrive værets variasjon i løpet av gyldighetsperioden, samtidig som værvariasjonen i de forskjellige landsdelene, fylkene og distriktene beskrives. Disse varslene oppdateres når meteorologene får ny informasjon (observasjoner, prognoser, beregninger). 3-4 ganger i døgnet foreligger det nye korttidsvarsler.

Kryosfære

Kryosfæren (av gresk, kryos; kald) er alt frossent vann og mark på overflaten av jorda.

Beskrivelse

Kryosfæren omfatter den delen av jordas overflate der vann eksisterer i fast form, som inkluderer sjøis, snø, is på innsjøer og elver, alle former for isbreer (inkludert innlandsis) og frost i jord (inkludert permafrost).

Kryosfæren spiller en sentral rolle i klimasystemet og for energibalansen på jordas overflate. I tillegg til påvirkingen den har på fuktighet, skyer, nedbør, hydrologi, atmosfærisk og oseanografisk sirkulasjon, spiller den også en sentral rolle når det gjelder såkalte tilbakekoblingsmekanismer i klimasystemet. For eksempel smelter is og snø når temperaturen øker. Landmassen og havet som da kommer fram i dagen, er mørkere enn is og snø, og tar opp mer varme fra sola slik at den gjenværende isen og snøen smelter stadig raskere.

Se også

Kryosfæren

Kryosfæren (av gresk, kryos; kald) er alt frossent vann og mark på overflaten av jorda.

Beskrivelse

Kryosfæren omfatter den delen av jordas overflate der vann eksisterer i fast form, som inkluderer sjøis, snø, is på innsjøer og elver, alle former for isbreer (inkludert innlandsis) og frost i jord (inkludert permafrost).

Kryosfæren spiller en sentral rolle i klimasystemet og for energibalansen på jordas overflate. I tillegg til påvirkingen den har på fuktighet, skyer, nedbør, hydrologi, atmosfærisk og oseanografisk sirkulasjon, spiller den også en sentral rolle når det gjelder såkalte tilbakekoblingsmekanismer i klimasystemet. For eksempel smelter is og snø når temperaturen øker. Landmassen og havet som da kommer fram i dagen, er mørkere enn is og snø, og tar opp mer varme fra sola slik at den gjenværende isen og snøen smelter stadig raskere.

Se også

Kulde
Kaldt! Lufttemperaturen på Røros kom ned i ca -36 grader i slutten av januar 2001. Foto: Heidi Lippestad/met.no

Kulde eller opplevelsen av kulde avhenger av temperatur, vind og luftfuktighet. Denne opplevelsen kan tallfestes gjennom å bruke en såkalt følt temperatur.

Beskrivelse

For å unngå forfrysninger, er det viktig å være forberedt. Det er viktig at de som planlegger utendørsaktiviteter vinterstid tar hensyn til vindavkjølingen, slik at ingen utsettes for unødvendige påkjenninger ved lav temperatur/sterk vind. Gir et værvarsel sterk vind og lav temperatur må det varme klær til for å unngå frostskader.

Kroppen vår vil også vende seg til kulde. Folk som har levd lenge i et kaldt klima er som regel i stand til å motstå kulde bedre enn de som kommer fra varmere strøk.

Tips

Viktig å kle seg godt for den som skal jobbe ute. Foto: met.no
  • Å oppholde seg i le for vinden reduserer forfrysningsfaren betydelig, men den vil aldri forsvinne! Selv i vindstille vær vil lav temperatur kunne gi forfrysninger.
  • For personer som må oppholde seg ute, f.eks. i jobbsammenheng, er det viktig å ta pauser innendørs for å gjenvinne varmen i kroppen.
  • Uteaktiviteter med barn, f.eks. skoleturer og utelek i barnehager, bør kortes ned i tid eller avlyses ved lav temperatur/vind. Idrettsarrangementer utendørs bør utsettes eller avlyses, både av hensyn til deltakere og tilskuere.
  • Fysisk aktivitet, bevegelse, f.eks. å gå på ski, øker forbrenningen i kroppen og det produseres varme. Alder og fysisk form spiller her en rolle: Eldre personer og barn har ofte mindre muskelmasse, slik at det produseres mindre varme. Solskinn, selv på en kald vinterdag, kan også tilføre kroppen varme.

Se også

Kuldehull

Kuldehull er et folkelig begrep om et sted en ofte opplever at det er kaldere enn andre områder rundt.

Beskrivelse

Kald luft er tyngre enn varm luft. Dette vil føre til at den kaldeste luften i stille vær vil synke ned i senkninger i terrenget. Disse senkningene vil oppleves som betydelig kaldere enn områdene rundt. Slike senkninger kan være på ulike skalaer, fra lokale søkk til store daler.

Se også


Eksterne lenker

Kuldepoler

Kuldepoler er stedene på Jordens sørlige og nordlige halvkule som har lavest gjennomsnittstemperatur.

Kulelyn

Kulelyn (eng. ball lightning) er et lyn-fenomen av små eller store lysende kuler som enten kommer og forsvinner lydløst, eller dukker opp og forsvinner med et brak.

Beskrivelse

De fleste kulelyn er på størrelse med en grapefrukt og har en levetid på noen få sekunder. Diameteren kan komme opp i flere meter og levetiden sies å kunne komme opp i timer. De beveger seg gjerne horisontalt med rask "gangfart", det vil si få meter i sekundet. De kan også "stå" stille, sprette litt mot bakken eller andre faste legemer eller falle fra en sky mot bakken.

De kan dannes i forbindelse med cumulonimbus-skyer eller under vann i forbindelse med vulkansk aktivitet. De kan dø stille eller med et brak. Noen gjør ingen skade, mens andre kan ødelegge ganske mye. De kan oppstå innendørs, eventuelt komme inn gjennom skorstein eller ved å knuse seg gjennom vinduer.

Felles for denne typen lyn er at vitenskapen ennå ikke har funnet entydige svar på årsaken til fenomenet, men det finnes en rekke teorier.

Se også

Eksterne lenker

Kuling

Beaufortskalaen er en skala som brukes til å bestemme vindstyrken. Skalaen er oppkalt etter Sir Francis Beaufort.

Beaufort Benevnelse m/s Knop
0 Stille 0,0-0,2 0-1
1 Flau vind 0,3-1,5 1-3
2 Svak vind 1,6-3,3 4-6
3 Lett bris 3,4-5,4 7-10
4 Laber bris 5,5-7,9 11-16
5 Frisk bris 8,0-10,7 17-21
6 Liten Kuling 10,8-13,8 22-27
7 Stiv kuling 13,9-17,1 28-33
8 Sterk kuling 17,2-20,7 34-40
9 Liten storm 20,8-24,4 41-47
10 Full storm 24,5-28,4 48-55
11 Sterk storm 28,5-32,6 56-63
12 Orkan 32,7- 64-

Se også

Kvasi-stasjonær front
Symbolet for en stasjonær front slik det vises på prognose- og analysekartene. Illustrasjon: met.no

Stasjonære fronter eller kvasistasjonære fronter er fronter som ligger tilnærmet i ro.

Beskrivelse

Figuren viser vindmønsteret til en stasjonær front. Illustrasjon: met.no

Hvis fronten ligger mer eller mindre i ro regner vi med at den beveger seg med mindre enn 5 knop, eller ca 10 km/t. Stasjonære fronter tegnes med både trekanter på en side og halvsirkler på den andre siden.

Stasjonære fronter er som regel anafronter. Det kan ofte virke som disse frontene er lite aktive, men de er ofte arnested for syklogenese (lavtrykksdannelse).

Se også

Kvasistasjonær front
Symbolet for en stasjonær front slik det vises på prognose- og analysekartene. Illustrasjon: met.no

Stasjonære fronter eller kvasistasjonære fronter er fronter som ligger tilnærmet i ro.

Beskrivelse

Figuren viser vindmønsteret til en stasjonær front. Illustrasjon: met.no

Hvis fronten ligger mer eller mindre i ro regner vi med at den beveger seg med mindre enn 5 knop, eller ca 10 km/t. Stasjonære fronter tegnes med både trekanter på en side og halvsirkler på den andre siden.

Stasjonære fronter er som regel anafronter. Det kan ofte virke som disse frontene er lite aktive, men de er ofte arnested for syklogenese (lavtrykksdannelse).

Se også

Kvikksølvbarometer
Fuess kvikksølvbarometer. Foto: met.no

Et kvikksølvbarometer er en type barometer som måler lufttrykk.

Målemetode

Prinsippet er at tyngden av lufta over målepunktet presser på en væskesøyle. Det er mulig å bruke både vann, kvikksølv eller en hvilken som helst væske, men kvikksølv egner seg svært godt på grunn av høy tetthet.

Den mest vanlige tradisjonelle målemetode er en kvikksølvsøyle i et glass. Øverst i glasset er vakuum som motvirker tyngdegraften. i den andre enden etter en sving (eller "u") er det åpent mot luft. Ved høyt trykk presser luften mot kvikksølvet og søylen ligger høyere i glasset.

met.no hadde tidligere kvikksølvbarometere på sine værstasjoner, men disse er i dag erstattet med barometere som bruker andre målemetoder.

Se også

Kvikksølvbarometre
Fuess kvikksølvbarometer. Foto: met.no

Et kvikksølvbarometer er en type barometer som måler lufttrykk.

Målemetode

Prinsippet er at tyngden av lufta over målepunktet presser på en væskesøyle. Det er mulig å bruke både vann, kvikksølv eller en hvilken som helst væske, men kvikksølv egner seg svært godt på grunn av høy tetthet.

Den mest vanlige tradisjonelle målemetode er en kvikksølvsøyle i et glass. Øverst i glasset er vakuum som motvirker tyngdegraften. i den andre enden etter en sving (eller "u") er det åpent mot luft. Ved høyt trykk presser luften mot kvikksølvet og søylen ligger høyere i glasset.

met.no hadde tidligere kvikksølvbarometere på sine værstasjoner, men disse er i dag erstattet med barometere som bruker andre målemetoder.

Se også

Kystklima

Kystklima er klimaet i overgangen mellom havklima og innlandsklima.

Se også

Köppens klimaklassifikasjon

Köppens klimaklassifikasjon er den meste kjente og vanlige metoden for å dele Jorda inn i klimasoner. Sonene er delt inn etter temperatur- og nedbørnormaler, i samsvar med det som observeres av vegetasjonssoner.

Innhold

Klimasoner

Norge inndelt i Köppens klimasoner: Det meste av landet kommer inn under D, mange kyststrøk kommer under C og deler av Øst-Finnmark, samt endel fjellområder, kommer under E. Figur: met.no

Klimasoner deles inn i fem hovedgrupper:

A Tropisk klima Middeltemperatur > 18° C i alle årets måneder.
B Tørt klima Et område som har temperatur- og nedbørsforhold i henhold til en av de tre kriteriene under:
  • R < 2T hvis minst 70% av nedbøren kommer i vinterhalvåret
  • R < 2T + 14 hvis nedbøren er jevnt fordelt mellom sommer og vinter
  • R < 2T + 28 hvis minst 70% av R kommer i sommerhalvåret

R er årsnedbør i cm og T er årsmiddeltemperaturmperatur in °C.

C Varm-temperert klima Temperaturen i årets kaldeste måned er mellom +18 og -3°C. Nedbørmengden ligger over grensene for tørt klima (B).
D Kald-temperert klima Temperaturen i årets kaldeste måned er under -3°C, i den varmeste over +10°C.
E Polarklima Middeltemperatur under +10°C i årets varmeste måned.


Klimatyper

Hver klimasone deles inn i undertyper ved hjelp av bokstav nr. 2:

Af Tropisk regnklima f = fuktig: Fuktig hele året. Den tørreste måneden har minst 60 mm nedbør.
Am Regnklima med tørketid deler av året m = regnklima med tørketid deler av året: Am-klima har en eller flere måneder med mindre enn 60 mm nedbør. Nedbøren i øvrige måneder er desto større, slik at tropisk regnklima blir riktig betegnelse. Nedbørsmengden i den tørreste måneden er større enn 4% av differensen mellom 2500 mm og årsnedbør.
Aw Savanne Den tørreste måneden mindre enn 60 mm og mindre enn grensen for Am.
BS Steppe S = steppe: Tørt område med ubetydelig nedbør og begrenset vegetasjon, gjerne gress-sletter. Grensene under er en innsnevring av "Tørt klima" (se B over) for å skille steppe fra ørken.
  • T< R < 2T hvis minst 70% av nedbøren kommer i vinterhalvåret.
  • T + 7 < R < 2T + 14 hvis nedbøren er jevnt fordelt mellom sommer og vinter.
  • T + 14 < R < 2T + 28 hvis minst 70% av R kommer i sommerhalvåret.
BW Ørken W = ørken: Mindre nedbør enn steppe (S). Altså:
  • R < T hvis minst 70% av nedbøren kommer i vinterhalvåret.
  • R < T + 7 hvis nedbøren er jevnt fordelt mellom sommer og vinter.
  • R < T + 14 hvis minst 70% av R kommer i sommerhalvåret.
Cw Varmt vintertørt w = vintertørke: Den tørreste vintermåneden har mindre enn en tidel av nedbøren i den fuktigste sommermåneden.
Cs Varmt sommertørt s = sommertørke: Den tørreste sommermåneden har mindre enn 30 mm nedbør og mindre enn en tredel av nedbøren i den fuktigste vintermåneden.
Cf Temperert og fuktig f = fuktig: Fuktig hele året.
Dw Kaldt vintertørt w = vintertørke: Den tørreste vintermåneden har mindre enn en tidel av nedbøren i den fuktigste sommermåneden.
Df Kaldt og fuktig f = fuktig: Fuktig hele året.
ET Tundra T = tundra: Minst en måned i året har middeltemperatur over 0°C.
EF Permafrost F = permafrost: Alle måneder har middeltemperatur under 0°C.

Klimaundertyper

Ved hjelp av en tredje bokstav deles hver klimasonetype inn i undertyper:

a (svært) varm sommer Middeltemperatur i årets varmeste måned over +22°C.
b mild/varm sommer Middeltemperatur i varmeste måned under +22°C, men minst fire måneder med middeltemperatur på minst +10°C.
c kjølig (og kort) sommer Middeltemperatur i den varmeste måned under +22°C, og samtidig en til tre måneder med middeltemperatur på minst +10°C.
d (svært) kald vinter Middeltemperatur i årets kaldeste måned under -38°C.
g "Monsun-" og "Ganges-type" Høyest temperatur før sommersolverv (regntiden).
h tørt og varmt Årsmiddeltemperatur over +18° C.
k tørt og "kaldt" Årsmiddeltemperatur under +18° C.

Se også

Køppen, Wladimir

K. Wladimir Köppen (1846-1940) var en tysk klimatolog.

Beskrivelse

K. Wladimir Köppen publiserte systemet med inndelingen i klimasoner i den detaljerte formen første gang i 1918 og reviderte det senere flere ganger helt frem mot sin død.

Se også

L
Labil luft


Ustabil luft også kalt labil luft, er en luftmasse der de vertikale temperaturforholdene er slik at det foregår (mer eller mindre kraftig) vertikal transport av luft. Dette medfører dannelse av cumulusskyer. Er lufta instabil i et tykt luftlag, dannes cumulonimbusskyer som medfører bygevær,

Se også

Lagskyer
Altostratus. Foto: Australian Severe Weather.

Altostratus (As) kalles også lagskyer og har et trevlet, stripet eller sløret skylag med blålig eller gråaktig fargetone.

Beskrivelse

Altostratus. Foto: Australian Severe Weather.

Lagskyene kan i øvre delen av skyen bestå av iskrystaller, men skyene vil i hovedsak bestå av underkjølte vanndråper. Altostratus gir ikke halo.

Altostratus finner man vanligvis i midlere nivå, men kan strekke seg opp i høyere nivå.

Se også

Laminær strømning

Laminær strømning er luftstrøm uten turbulens.

Beskrivelse

Det vil si at luftpartiklene beveger seg tilnærmet langs en rettlinjet bane, ingen vertikal forflytning eller høyre/venstre.

Se også

Lammeskyer
Flak av altocumulus. Foto: Hans Waagen/met.no

Altocumulus (Ac), også kalt rukleskyer eller lammeskyer, er hvite eller gråaktige skyer som ligner skiver, baller eller helleliknende smådeler.

Beskrivelse

Skyene består for det meste av underkjølte små vanndråper, men ved meget lave temperaturer vil de også inneholde iskrystaller. Altocumulus, altostratus og nimbostratus kalles midlere skyer. Slike har skybase ca 2-5 km over bakkenivå.

Sett fra satellitt

Den røde pila på bildet over peker på et område som er dekket av altocumulus. Foto: met.no

I et satellittbilde er det forholdsvis lett å kjenne igjen skyer. Midlere og lave skyer ligger lavere enn syv kilometer og er varmere enn høye skyer og reflekterer mindre sollys enn høye skyer. Sammensetningen av kanalene i et RGB (124)-bilde gjør at de får et preg av gul farge. Temperaturen i toppen av skyene er viktig for hvilken farge de får i et RGB-bilde.

Altocumulus og stratocumulus ser ganske like ut og kan lett forveksles. Både altocumulus og stratocumulus kan se ut som en klumpete masse av små haugskyer. En måte å skille dem fra hverandre er at stratocumulus har høyere skytopptemperatur og vil være litt gulere. Dersom det ikke er klaring mellom de enkelte skyene eller at skyene har for liten horisontal utstrekning, kan de bli sett på som et sammenhengende lag av skyer. Det er da vanskelig å avgjøre hva slags skyer det er.

Se også

Altocumulus over Bodø. Foto: Hans Waagen/met.no
Landbris
Landbris (natt og morgen). Illustrasjon: Tor Helge Skaslien/met.no
Vindretning om natta. Illustrasjon: Tor Helge Skaslien/met.no

Landbris er når lufta siver ut fra land på grunn av lavtrykket som ligger over sjøen.

Beskrivelse

Landbrisen er som regel svak, men det kan blåse friskt enkelte steder. Et stykke fra land kan man også om natta merke at Coriolis-krafta dreier vinden mot høyre.

Se også

Landnord

Landsør og landnord er vind som kommer fra land; fra sørøst og nordøst.

Beskrivelse

Dette er vindretninger som vikingene brukte, og begrepene var i alle fall i bruk på Vestlandet fram til 1940-50 tallet. Det er tydelig at retningene eller begrepene har "oppstått" på Vestlandet, men de ble også benyttet andre steder - selv om det ikke passet med at landsør kom fra land.

Se også

Landsør

Landsør og landnord er vind som kommer fra land; fra sørøst og nordøst.

Beskrivelse

Dette er vindretninger som vikingene brukte, og begrepene var i alle fall i bruk på Vestlandet fram til 1940-50 tallet. Det er tydelig at retningene eller begrepene har "oppstått" på Vestlandet, men de ble også benyttet andre steder - selv om det ikke passet med at landsør kom fra land.

Se også

Landsør og landnord

Landsør og landnord er vind som kommer fra land; fra sørøst og nordøst.

Beskrivelse

Dette er vindretninger som vikingene brukte, og begrepene var i alle fall i bruk på Vestlandet fram til 1940-50 tallet. Det er tydelig at retningene eller begrepene har "oppstått" på Vestlandet, men de ble også benyttet andre steder - selv om det ikke passet med at landsør kom fra land.

Se også

Langfjella

Langfjella er en samlebetegnelse, og benyttes om fjellområdene som strekker seg fra og med Setedalsheiene i sør opp mot Jotunheimen i nord.

Beskrivelse

Fjellkjeden skiller Vestlandet fra Østlandet, og utgjør svært ofte et værskille med forskjellig vær på vestsiden og østsiden. I Langfjella kan man også finne det berømte vannskillet, en tenkt skillelinje som går mellom vassdragene som renner ned til Vestlandet og de som renner ned til Østlandet.

Se også

Langtidsvarsel

Langtidsvarsler

”Langtidsvarslene” utarbeides en gang i døgnet og foreligger ca. kl. 12 alle ukedager. Varslene angir værutviklingen i dagene som kommer etter korttidsvarselperioden. Til sammen dekker de to varslene en periode på ca. 7 dager.

Detaljeringsgraden avtar utover i varslingsperioden pga. økende usikkerhet, men graden av usikkerhet kan variere fra værsituasjon til værsituasjon.

Lapse rate

Vertikal temperaturgradient (eng. lapse rate) er et mål på hvor mye temperaturen endrer seg med høyden.

Beskrivelse

I de nederste kilometrene av atmosfæren avtar temperaturen i gjennomsnitt med ca 0,65 grader/100m. Den vertikale temperaturgradienten er et mål på den statiske stabiliteten i atmosfæren og er til stor hjelp når meteorologene skal vurdere hvilke skytyper som kan ventes.

Av og til stiger temperaturen med høyden og dette kalles en inversjon.

Se også

Latent varme

Latent varme er den "uforløste" energien som er bundet opp av fuktig luft.

Innhold

Beskrivelse

Hvis energien frigjøres gjennom kondensasjon vil det sette i gang sterkere opp- og nedadgående strømmer (vertikalbevegelser) i lufta. Kondensasjon av 15 gram vanndamp frigjør like mye varme som forbrenning av ca 1 gram bensin.

Eksempel

Et godt eksempel på dette i Norge er varmfronter som kommer vestfra inn mot fjellheimen. Den fuktige lufta presses oppover mot fjellene slik at nedbøren forsterkes. Dette utløser mye latent varme og det dannes gjerne tordenskyer (cumulonimbus inne i varmfronten, noe som ellers er uvanlig.

Dybdestoff

Et middels eller lite lavtrykk på ca 1000km i diameter har en bevegelsesenergi (vindenergi) på ca 1018 Joule ≈ 12 x 106 tonn TNT ≈ 2store hydrogenbomber. Frigjøring av latent varme, det vil si kondensasjon av vanndamp, vil bidra med ca. 10 ganger så energi (20 hydrogenbomber).

Se også

Lave skyer
Cumulus-skyer: Eksempel på lav skytype. Foto: Hans Waagen.

Lave skyer er skyer som har skybase lavere enn 2 km over bakkenivå.

Innhold

Beskrivelse

Lave skyer består for det meste av vanndråper, men kan ved lave temperaturer inneholde iskrystaller. Det kan av og til dannes stratocumulus under nedbørskylag. En kan være oppmerksom på at stratocumulus alene kun gir ubetydelig nedbør. Hvis en har nedbør av betydning, så må den komme fra et overliggende nedbørskylag.

Typer

Se også

Ekstern lenke

Laveste brukbare flygenivå

Laveste brukbare flygenivå er den laveste høyden et luftfartøy kan fly med høydemåleren innstilt på 1013,25 (ISA).

Beskrivelse

Under denne høyden må høydemåleren være innstilt etter lokal QNH. En fartøysjef er ansvarlig for å utarbeide eller innhente en "Laveste brukbare flygenivå", for å opprettholde nødvendig separasjon fra terreng når luftfartøyet er kommet på marsjhøyde.

Opplysninger om atmosfærens forventede tilstand er nødvendig for å regne ut dette og opplysningene blir skaffet til veie av flyværtjenesten.

Se også

Lavt lufttrykk

Lavtrykk (el. sykloner) er et område hvor lufttrykket er lavere enn omgivelsene.

Innhold

Beskrivelse

I et lavtrykk har man oppstigende luft som danner skyer, noe som ofte fører til vind og nedbør. Lufta strømmer mot klokka (anticlockwise) rundt et lavtrykk på den nordlige halvkula og motsatt på sørlige halvkula.

Typer

Sett fra satellitt

Lavtrykk over Norskehavet og et høytrykk over Finland 10. april 2002. RGB(124)-bildet er sammensatt av to påfølgende pass fra NOAA-satellittene. Foto: met.no

Lavtrykk har flere velkjente trekk som er mulig å se i et satellittbilde. Bildet til høyre viser et lavtrykk over Norskehavet og et høytrykk over Finland 10. april 2002:

  • Lavtrykksenter er vist ved den gule pila og kan gjennkjennes som en spiral av skyer i ulike lag. Nær bakken er det ofte et tett lag av skyer. Høyere oppe er det et tynnere lag av høye skyer. På den nordlige halvkule vil vinden rundt et lavtrykk peke mot klokka og føre luft inn mot lavtrykksenteret. Dette kan kjennetegnes med at skyer legger seg i bånd rundt lavtrykket.
  • Varmfronten kjennetegnes på et satellittbilde ved et bånd av høye skyer som vist ved den røde pila og den stipplede linja på bildet over. Varmfronten beveger seg mot klokka rundt lavtrykket.
  • Kaldfronten i forbindelse med dette lavtrykket er vist ved den blå pila. På et satellittbilde kan kaldfronten kjennetegnes som et bånd av bygeskyer som beveger seg mot klokka rundt lavtrykksenteret. Kaldfronten strekker seg fra varmfronten som vist ved den blå stipplede linja. Kald luft som trekkes sørover vest for lavtrykket danner ustabil luft. Det kan da dannes lave bygeskyer mens det er lite høye skyer.
  • Varmsektoren på bildet er ikke tydelig. Et slør av høye Cirrusskyer dekker eventuelle lavere skyer.
  • Høytrykk vises med den grønne pila i bildet. Høytrykksituasjoner gir ofte klart vær som i dette bildet.

Dybdestoff

En middels/liten syklon på ca 1000km i diameter har en bevegelsesenergi (vindenergi) på ca 1018 Joule ≈ 12 x 106 tonn TNT ≈ 2store hydrogenbomber.

Frigjøring av latent varme, dvs. kondensasjon av vanndamp, vil bidra med ca. 10 ganger så energi (20 hydrogenbomber). Kondensasjon av 15 gram vanndamp frigjør like mye varme som forbrenning av ca 1 gram bensin.

Se også

Lavtrykk

Lavtrykk (el. sykloner) er et område hvor lufttrykket er lavere enn omgivelsene.

Innhold

Beskrivelse

I et lavtrykk har man oppstigende luft som danner skyer, noe som ofte fører til vind og nedbør. Lufta strømmer mot klokka (anticlockwise) rundt et lavtrykk på den nordlige halvkula og motsatt på sørlige halvkula.

Typer

Sett fra satellitt

Lavtrykk over Norskehavet og et høytrykk over Finland 10. april 2002. RGB(124)-bildet er sammensatt av to påfølgende pass fra NOAA-satellittene. Foto: met.no

Lavtrykk har flere velkjente trekk som er mulig å se i et satellittbilde. Bildet til høyre viser et lavtrykk over Norskehavet og et høytrykk over Finland 10. april 2002:

  • Lavtrykksenter er vist ved den gule pila og kan gjennkjennes som en spiral av skyer i ulike lag. Nær bakken er det ofte et tett lag av skyer. Høyere oppe er det et tynnere lag av høye skyer. På den nordlige halvkule vil vinden rundt et lavtrykk peke mot klokka og føre luft inn mot lavtrykksenteret. Dette kan kjennetegnes med at skyer legger seg i bånd rundt lavtrykket.
  • Varmfronten kjennetegnes på et satellittbilde ved et bånd av høye skyer som vist ved den røde pila og den stipplede linja på bildet over. Varmfronten beveger seg mot klokka rundt lavtrykket.
  • Kaldfronten i forbindelse med dette lavtrykket er vist ved den blå pila. På et satellittbilde kan kaldfronten kjennetegnes som et bånd av bygeskyer som beveger seg mot klokka rundt lavtrykksenteret. Kaldfronten strekker seg fra varmfronten som vist ved den blå stipplede linja. Kald luft som trekkes sørover vest for lavtrykket danner ustabil luft. Det kan da dannes lave bygeskyer mens det er lite høye skyer.
  • Varmsektoren på bildet er ikke tydelig. Et slør av høye Cirrusskyer dekker eventuelle lavere skyer.
  • Høytrykk vises med den grønne pila i bildet. Høytrykksituasjoner gir ofte klart vær som i dette bildet.

Dybdestoff

En middels/liten syklon på ca 1000km i diameter har en bevegelsesenergi (vindenergi) på ca 1018 Joule ≈ 12 x 106 tonn TNT ≈ 2store hydrogenbomber.

Frigjøring av latent varme, dvs. kondensasjon av vanndamp, vil bidra med ca. 10 ganger så energi (20 hydrogenbomber). Kondensasjon av 15 gram vanndamp frigjør like mye varme som forbrenning av ca 1 gram bensin.

Se også

Lavtrykket

Lavtrykk (el. sykloner) er et område hvor lufttrykket er lavere enn omgivelsene.

Innhold

Beskrivelse

I et lavtrykk har man oppstigende luft som danner skyer, noe som ofte fører til vind og nedbør. Lufta strømmer mot klokka (anticlockwise) rundt et lavtrykk på den nordlige halvkula og motsatt på sørlige halvkula.

Typer

Sett fra satellitt

Lavtrykk over Norskehavet og et høytrykk over Finland 10. april 2002. RGB(124)-bildet er sammensatt av to påfølgende pass fra NOAA-satellittene. Foto: met.no

Lavtrykk har flere velkjente trekk som er mulig å se i et satellittbilde. Bildet til høyre viser et lavtrykk over Norskehavet og et høytrykk over Finland 10. april 2002:

  • Lavtrykksenter er vist ved den gule pila og kan gjennkjennes som en spiral av skyer i ulike lag. Nær bakken er det ofte et tett lag av skyer. Høyere oppe er det et tynnere lag av høye skyer. På den nordlige halvkule vil vinden rundt et lavtrykk peke mot klokka og føre luft inn mot lavtrykksenteret. Dette kan kjennetegnes med at skyer legger seg i bånd rundt lavtrykket.
  • Varmfronten kjennetegnes på et satellittbilde ved et bånd av høye skyer som vist ved den røde pila og den stipplede linja på bildet over. Varmfronten beveger seg mot klokka rundt lavtrykket.
  • Kaldfronten i forbindelse med dette lavtrykket er vist ved den blå pila. På et satellittbilde kan kaldfronten kjennetegnes som et bånd av bygeskyer som beveger seg mot klokka rundt lavtrykksenteret. Kaldfronten strekker seg fra varmfronten som vist ved den blå stipplede linja. Kald luft som trekkes sørover vest for lavtrykket danner ustabil luft. Det kan da dannes lave bygeskyer mens det er lite høye skyer.
  • Varmsektoren på bildet er ikke tydelig. Et slør av høye Cirrusskyer dekker eventuelle lavere skyer.
  • Høytrykk vises med den grønne pila i bildet. Høytrykksituasjoner gir ofte klart vær som i dette bildet.

Dybdestoff

En middels/liten syklon på ca 1000km i diameter har en bevegelsesenergi (vindenergi) på ca 1018 Joule ≈ 12 x 106 tonn TNT ≈ 2store hydrogenbomber.

Frigjøring av latent varme, dvs. kondensasjon av vanndamp, vil bidra med ca. 10 ganger så energi (20 hydrogenbomber). Kondensasjon av 15 gram vanndamp frigjør like mye varme som forbrenning av ca 1 gram bensin.

Se også

Lavvann

Fjære eller lavvann er den laveste vannstanden i den daglige variasjonen av tidevann.

Beskrivelse

Tida mellom to lavvann er som for høyvann ca 12 timer og 25 minutter. Fjære opptrer i prinsippet midt mellom to påfølgende høyvann.

Se også

Eksterne lenker

Le-lavtrykk

Le-lavtrykk er et lavtrykk som er dannet i le av en større fjellkjede.

Beskrivelse

På le-siden av større fjellmassiver kan lufttrykket ved bakken bli lavere enn områdene rundt, og danner det seg et lavtrykk eller tråg. Som regel er dette svake og lite signifikante lavtrykk. På spesielle steder som for eksempel i Genova-bukta i Italia kan de riktig nok dominere værbildet.

Selv om le-lavtrykkene som regel er svake, kan det lett bli kraftige vindskjær og turbulens i forbindelse med fjellene, men det har ikke direkte sammenheng med disse lavtrykkene.

Se også

Lebølger

Lebølger eller fangede lebølger (eng. trapped lee waves) er fjellbølger som forplanter seg horisontalt i flere nivåer i en serie bak fjellet.

Beskrivelse

Lebølger oppstår hvis vindhastigheten før fjellet øker jevnt med høyden samtidig som den statiske stabiliteten avtar.

Se også

Lefestøværet

Kakelinne, også kalt lefsetøværet, lefsetøyra eller bryggjardøgri, ble brukt som navn på en mildværperiode som ofte kom i desember.

Innhold

Beskrivelse

Tidligere trodde man at mildværet kom av all fyringen i forbindelse med julebaksten og det ble naturlig nok varmest helt i slutten av julestria, ved Tomasmesse.

Årsaken til en eller flere mildværsperioder er naturlig, noe statistikken gir belegg for: Temperaturen stiger forbigående en eller flere ganger i løpet av den siste måneden frem til Jul. Grafen viser flere mildværsperioder fra slutten av november og utover mot Jul. Spesielt interessant er det at temperaturen Julaften er ca. 1 grad høyere enn både Lille Julaften og 1. Juledag:


Dybdestoff

Det er slik at november, desember og noen ganger litt av januar innebærer en overgangsperiode der atmosfæren forsøker å stille seg om fra høst- til vintermodus. Dette innebærer en del kamper mellom mild luft fra sørvest og kald luft som dannes over kontinentene og Arktis.

Den kalde lufta skal på sikt, slik klimaet i det minste har vært til nå, dominere utover vinteren. Men i en overgangsperiode vil mild luft, hjulpet av kraftige lavtrykk, kunne drive vekk den kalde luften for en periode. Og det er disse periodene som utgjør kakelinna eller kakelinnene.

En annen myte vi får bekreftet er at det alltid er så kaldt på Nyttårsaften. Og det stemmer jo i hvert fall i Oslo, for Nyttårsaften er kaldeste dagen i desember, og omkring 2,5 grader kaldere enn Julaften. Etter nyttår flater temperaturen ut, og i løpet av 2. uka i januar kommer det gjerne mildere vær igjen.

Se også

Eksterne lenker

Lefsetøvær

Kakelinne, også kalt lefsetøværet, lefsetøyra eller bryggjardøgri, ble brukt som navn på en mildværperiode som ofte kom i desember.

Innhold

Beskrivelse

Tidligere trodde man at mildværet kom av all fyringen i forbindelse med julebaksten og det ble naturlig nok varmest helt i slutten av julestria, ved Tomasmesse.

Årsaken til en eller flere mildværsperioder er naturlig, noe statistikken gir belegg for: Temperaturen stiger forbigående en eller flere ganger i løpet av den siste måneden frem til Jul. Grafen viser flere mildværsperioder fra slutten av november og utover mot Jul. Spesielt interessant er det at temperaturen Julaften er ca. 1 grad høyere enn både Lille Julaften og 1. Juledag:


Dybdestoff

Det er slik at november, desember og noen ganger litt av januar innebærer en overgangsperiode der atmosfæren forsøker å stille seg om fra høst- til vintermodus. Dette innebærer en del kamper mellom mild luft fra sørvest og kald luft som dannes over kontinentene og Arktis.

Den kalde lufta skal på sikt, slik klimaet i det minste har vært til nå, dominere utover vinteren. Men i en overgangsperiode vil mild luft, hjulpet av kraftige lavtrykk, kunne drive vekk den kalde luften for en periode. Og det er disse periodene som utgjør kakelinna eller kakelinnene.

En annen myte vi får bekreftet er at det alltid er så kaldt på Nyttårsaften. Og det stemmer jo i hvert fall i Oslo, for Nyttårsaften er kaldeste dagen i desember, og omkring 2,5 grader kaldere enn Julaften. Etter nyttår flater temperaturen ut, og i løpet av 2. uka i januar kommer det gjerne mildere vær igjen.

Se også

Eksterne lenker

Lefsetøyra

Kakelinne, også kalt lefsetøværet, lefsetøyra eller bryggjardøgri, ble brukt som navn på en mildværperiode som ofte kom i desember.

Innhold

Beskrivelse

Tidligere trodde man at mildværet kom av all fyringen i forbindelse med julebaksten og det ble naturlig nok varmest helt i slutten av julestria, ved Tomasmesse.

Årsaken til en eller flere mildværsperioder er naturlig, noe statistikken gir belegg for: Temperaturen stiger forbigående en eller flere ganger i løpet av den siste måneden frem til Jul. Grafen viser flere mildværsperioder fra slutten av november og utover mot Jul. Spesielt interessant er det at temperaturen Julaften er ca. 1 grad høyere enn både Lille Julaften og 1. Juledag:


Dybdestoff

Det er slik at november, desember og noen ganger litt av januar innebærer en overgangsperiode der atmosfæren forsøker å stille seg om fra høst- til vintermodus. Dette innebærer en del kamper mellom mild luft fra sørvest og kald luft som dannes over kontinentene og Arktis.

Den kalde lufta skal på sikt, slik klimaet i det minste har vært til nå, dominere utover vinteren. Men i en overgangsperiode vil mild luft, hjulpet av kraftige lavtrykk, kunne drive vekk den kalde luften for en periode. Og det er disse periodene som utgjør kakelinna eller kakelinnene.

En annen myte vi får bekreftet er at det alltid er så kaldt på Nyttårsaften. Og det stemmer jo i hvert fall i Oslo, for Nyttårsaften er kaldeste dagen i desember, og omkring 2,5 grader kaldere enn Julaften. Etter nyttår flater temperaturen ut, og i løpet av 2. uka i januar kommer det gjerne mildere vær igjen.

Se også

Eksterne lenker

Lengdegrad

En lengdegrad er et mål på et punkts avstand (angitt i grader, minutter og sekunder) øst eller vest for en linje (0-meridianen) som går fra pol til pol gjennom Greenwich i England.

Beskrivelse

Beveger vi oss 180 grader øst eller vest for 0-meridianen møtes vi langs samme meridian på motsatt side av jordkloden ved datolinjen.

Se også

Lengdegrader

En lengdegrad er et mål på et punkts avstand (angitt i grader, minutter og sekunder) øst eller vest for en linje (0-meridianen) som går fra pol til pol gjennom Greenwich i England.

Beskrivelse

Beveger vi oss 180 grader øst eller vest for 0-meridianen møtes vi langs samme meridian på motsatt side av jordkloden ved datolinjen.

Se også

Lenticularis
Altocumulus lenticularis. Foto: met.no

Altocumulus lenticularis, mandelsky eller linsesky på norsk, er en linseformet skytype og en av de mest karakteristiske skyene blant de midlere skyene.

Beskrivelse

Altocumulus lenticularis. Foto: Hans Waagen

Altocumulus lenticularis dannes ofte over eller på lesiden av fjell eller høydedrag når det blåser kraftig på tvers av fjellet. Luftstrømmen settes i en bølgebevegelse, og luftstrømmen som blir presset oppover av fjellbølgen blir avkjølt, og dermed fortetter fuktigheten seg til skydråper på bølgetoppene. Det ser ut som skyene ligger stille, samtidig som det blåser kraftig i den høyden skyene befinner seg i.

Lenticularis over Vega. Foto: Hans Erik Lindbom.

Skyene er et tegn på at det kan finnes fjellbølger. Siden fjellbølgene generer mye turbulens er dette en fare for luftfarten, spesielt småflytrafikk.

Se også

Eksterne lenker

Lett bris

Lett bris er betegnelsen på vindstyrke 3 (3,4-5,4 m/s) på Beaufortskalaen.

Se også

Likevektsvind

Geostrofisk vind, også kalt likevektsvind, er vinden et stykke over bakken, i en høyde der luftens friksjon mot terrenget ikke påvirker vindstyrke og retning (se grensesjiktet).

Beskrivelse

Man antar da likevekt mellom trykk-kraft og Coriolis-kraft. I stabil luft med svak vind, kan geostrofisk vind inntreffe fra 50-100 m over bakkenivå. I ustabil luft (kraftig vertikal bevegelse i lufta) med sterk vind i ulendt terreng, vil geostrofiske forhold typisk inntreffe et par km over bakkenivå. Geostrofisk vind er en forenkling fordi man antar rettlinjede bevegelser. For presise utregninger bør gradientvind brukes.

Se også

Lille istid

Lille istid er navnet på en kjøligere periode fra 1400-1500 tallet og fram mot midten av 1800-tallet.

Beskrivelse

Perioden var spesielt preget av kalde vintre, men også de andre årstidene bar preg av en gjennomgående kald periode. Studier viser at den lille istid trolig skyldes en kombinasjon av svakere solstråling og mange vulkanutbrudd. Det meste av den lille istid fant sted før den industrielle revolusjon da de menneskeskapte utslippene av klimagasser skjøt fart. Derfor er det svært lite sannsynlig at denne klimaendringen var menneskeskapt, men at den derimot gir et eksempel på hva slags klimaendringer naturen selv kan stå for. Vi har for tiden et klima som er cirka 2 ºC varmere enn i den lille istid.

Utbredelse

I våre områder var det særlig ille i en periode på begynnelsen av 1800-tallet. Avlinger sviktet og til tross for barkebrød og andre nødløsninger, var det mye sult og høy dødelighet. Under den lille istid hadde de fleste breer sine bretunger betydelig lengre nede i dalene enn i dag, og flere gårder måtte fraflyttes.

Se også

Linsesky
Altocumulus lenticularis. Foto: met.no

Altocumulus lenticularis, mandelsky eller linsesky på norsk, er en linseformet skytype og en av de mest karakteristiske skyene blant de midlere skyene.

Beskrivelse

Altocumulus lenticularis. Foto: Hans Waagen

Altocumulus lenticularis dannes ofte over eller på lesiden av fjell eller høydedrag når det blåser kraftig på tvers av fjellet. Luftstrømmen settes i en bølgebevegelse, og luftstrømmen som blir presset oppover av fjellbølgen blir avkjølt, og dermed fortetter fuktigheten seg til skydråper på bølgetoppene. Det ser ut som skyene ligger stille, samtidig som det blåser kraftig i den høyden skyene befinner seg i.

Lenticularis over Vega. Foto: Hans Erik Lindbom.

Skyene er et tegn på at det kan finnes fjellbølger. Siden fjellbølgene generer mye turbulens er dette en fare for luftfarten, spesielt småflytrafikk.

Se også

Eksterne lenker

Liten kuling

Liten kuling er betegnelsen på vindstyrke 6 (10,8-13,8 m/s) på Beaufortskalaen.

Se også

Liten storm
Båt i liten storm. Foto: Einar Egeland.

Liten storm er betegnelsen på vindstyrke 9 (20,8-24,4 m/s) på Beaufortskalaen.

Se også

Lokal klima

Lokalklima er klima i liten skala.

Se også

Lokalklima

Lokalklima er klima i liten skala.

Se også

Luftfuktighet

Luftfuktighet er det toalte vanndampinnholdet i lufta.

Beskrivelse

Luftfuktighet er et viktig parameter for å forutsi været. Det er spesielt interessant å måle luftfuktigheten oppover i atmosfæren. Dette gjøres ved å koble instrumenter til en radiosender og en ballong (radiosonder).

Se også

Luftfuktigheten

Luftfuktighet er det toalte vanndampinnholdet i lufta.

Beskrivelse

Luftfuktighet er et viktig parameter for å forutsi været. Det er spesielt interessant å måle luftfuktigheten oppover i atmosfæren. Dette gjøres ved å koble instrumenter til en radiosender og en ballong (radiosonder).

Se også

Luftmasse

Luftmasser er et stort område (~ flere hundre km2) med homogen luft med hensyn på temperatur, fuktighet og stabilitet.

Innhold

Beskrivelse

Luftmassen dannes over tid i et område med lite vind og omtrent likt underlag. Luften kommer etter hvert i likevekt med underlaget.

Duggpunkttemperaturen er ofte den mest konservative parameteren i en luftmasse, altså den størrelsen som endres minst over tid. På et værkart er det fornuftig å lete etter observasjoner med omtrent samme duggpunkttemperatur hvis man ønsker å identifisere en luftmasse.

Grenseflaten mellom to luftmasser kalles frontflate.

Typer

I sum er det praktisk med inndeling i fire typer luftmasser:

  • Kontintental kaldluft: Delvis skyet, lite nedbør, god sikt, lett konveksjon/termikk/turbulens
  • Kontinental varmluft: Normalt tørt, stabilt, pent vær
  • Maritim kaldluft: Cu/Cb, byger, gusty, turbulent, god sikt utenom byger
  • Maritim varmluft: Jevn vind, disig/tåke/stratus, yr. Fine forhold over inversjonen.

Eksempler

Hva skjer når det er nordvestlig vind over Norge på vinterstid?

Luften hentes ned fra Grønland/Jan Mayen. Luftmassen ble dannet over snø- eller isdekte områder, dvs. kontinental (tørr) luft med pent vær. Den blåser så ut over åpent hav. Lufta er kaldere enn overflaten (havet), altså kontinental kaldluft. Etter hvert suger den til seg noe fuktighet fra havet og modifiseres til maritim kaldluft. Det dannes byger. Særlig når den kalde lufta kommer over den "varme" Golfstrømmen blir bygene kraftige. At nordvesten henger sammen med byger, er noe "alle" mellom Lindesnes og Finnmark vet.

Dybdestoff

Typiske områder der luftmasser dannes er:

  • Stillebeltet nær ekvator (ekvatorialluft)
  • De store H-trykksområder ca 30°N/S for ekvator (tropeluft/subtropisk luft)
  • Snødekte landområder (polarluft)
  • Områder der både land og sjø er dekt av snø/is (arktisk/antarktisk luft)

Meteorologisk sett er det viktigere å klassifisere lufta i forhold til underlaget den blåser inn over enn geografisk opprinnelse. Når en luftmasse blåser vekk fra det underlaget den var i likevekt med, modifiseres den av det nye underlaget:

  • Luftmassen er kaldere enn overflaten til området den blåser inn over (kaldluftsadveksjon).
  • Luftmassen er varmere enn overflaten til området den blåser inn over (varmluftsadveksjon).

Se også

Luftmassene

Luftmasser er et stort område (~ flere hundre km2) med homogen luft med hensyn på temperatur, fuktighet og stabilitet.

Innhold

Beskrivelse

Luftmassen dannes over tid i et område med lite vind og omtrent likt underlag. Luften kommer etter hvert i likevekt med underlaget.

Duggpunkttemperaturen er ofte den mest konservative parameteren i en luftmasse, altså den størrelsen som endres minst over tid. På et værkart er det fornuftig å lete etter observasjoner med omtrent samme duggpunkttemperatur hvis man ønsker å identifisere en luftmasse.

Grenseflaten mellom to luftmasser kalles frontflate.

Typer

I sum er det praktisk med inndeling i fire typer luftmasser:

  • Kontintental kaldluft: Delvis skyet, lite nedbør, god sikt, lett konveksjon/termikk/turbulens
  • Kontinental varmluft: Normalt tørt, stabilt, pent vær
  • Maritim kaldluft: Cu/Cb, byger, gusty, turbulent, god sikt utenom byger
  • Maritim varmluft: Jevn vind, disig/tåke/stratus, yr. Fine forhold over inversjonen.

Eksempler

Hva skjer når det er nordvestlig vind over Norge på vinterstid?

Luften hentes ned fra Grønland/Jan Mayen. Luftmassen ble dannet over snø- eller isdekte områder, dvs. kontinental (tørr) luft med pent vær. Den blåser så ut over åpent hav. Lufta er kaldere enn overflaten (havet), altså kontinental kaldluft. Etter hvert suger den til seg noe fuktighet fra havet og modifiseres til maritim kaldluft. Det dannes byger. Særlig når den kalde lufta kommer over den "varme" Golfstrømmen blir bygene kraftige. At nordvesten henger sammen med byger, er noe "alle" mellom Lindesnes og Finnmark vet.

Dybdestoff

Typiske områder der luftmasser dannes er:

  • Stillebeltet nær ekvator (ekvatorialluft)
  • De store H-trykksområder ca 30°N/S for ekvator (tropeluft/subtropisk luft)
  • Snødekte landområder (polarluft)
  • Områder der både land og sjø er dekt av snø/is (arktisk/antarktisk luft)

Meteorologisk sett er det viktigere å klassifisere lufta i forhold til underlaget den blåser inn over enn geografisk opprinnelse. Når en luftmasse blåser vekk fra det underlaget den var i likevekt med, modifiseres den av det nye underlaget:

  • Luftmassen er kaldere enn overflaten til området den blåser inn over (kaldluftsadveksjon).
  • Luftmassen er varmere enn overflaten til området den blåser inn over (varmluftsadveksjon).

Se også

Luftmasser

Luftmasser er et stort område (~ flere hundre km2) med homogen luft med hensyn på temperatur, fuktighet og stabilitet.

Innhold

Beskrivelse

Luftmassen dannes over tid i et område med lite vind og omtrent likt underlag. Luften kommer etter hvert i likevekt med underlaget.

Duggpunkttemperaturen er ofte den mest konservative parameteren i en luftmasse, altså den størrelsen som endres minst over tid. På et værkart er det fornuftig å lete etter observasjoner med omtrent samme duggpunkttemperatur hvis man ønsker å identifisere en luftmasse.

Grenseflaten mellom to luftmasser kalles frontflate.

Typer

I sum er det praktisk med inndeling i fire typer luftmasser:

  • Kontintental kaldluft: Delvis skyet, lite nedbør, god sikt, lett konveksjon/termikk/turbulens
  • Kontinental varmluft: Normalt tørt, stabilt, pent vær
  • Maritim kaldluft: Cu/Cb, byger, gusty, turbulent, god sikt utenom byger
  • Maritim varmluft: Jevn vind, disig/tåke/stratus, yr. Fine forhold over inversjonen.

Eksempler

Hva skjer når det er nordvestlig vind over Norge på vinterstid?

Luften hentes ned fra Grønland/Jan Mayen. Luftmassen ble dannet over snø- eller isdekte områder, dvs. kontinental (tørr) luft med pent vær. Den blåser så ut over åpent hav. Lufta er kaldere enn overflaten (havet), altså kontinental kaldluft. Etter hvert suger den til seg noe fuktighet fra havet og modifiseres til maritim kaldluft. Det dannes byger. Særlig når den kalde lufta kommer over den "varme" Golfstrømmen blir bygene kraftige. At nordvesten henger sammen med byger, er noe "alle" mellom Lindesnes og Finnmark vet.

Dybdestoff

Typiske områder der luftmasser dannes er:

  • Stillebeltet nær ekvator (ekvatorialluft)
  • De store H-trykksområder ca 30°N/S for ekvator (tropeluft/subtropisk luft)
  • Snødekte landområder (polarluft)
  • Områder der både land og sjø er dekt av snø/is (arktisk/antarktisk luft)

Meteorologisk sett er det viktigere å klassifisere lufta i forhold til underlaget den blåser inn over enn geografisk opprinnelse. Når en luftmasse blåser vekk fra det underlaget den var i likevekt med, modifiseres den av det nye underlaget:

  • Luftmassen er kaldere enn overflaten til området den blåser inn over (kaldluftsadveksjon).
  • Luftmassen er varmere enn overflaten til området den blåser inn over (varmluftsadveksjon).

Se også

Lufttemperatur
Klassisk termometer eller gradestokk. Foto: iStock.

Temperatur er et mål på hvor hurtig atomene eller molekylene beveger seg; et stoffs indre bevegelsesenergi.

Innhold

Beskrivelse

Når varme (energi) tilføres, endres energitilstanden og temperaturen øker. Det er ingen bevelgelse i atomene/molekylene ved det absolutte nullpunkt.

Temperaturskalaen beveger seg på begge sider av 0-punktet, noe som kan skape forvirring i forhold til begrepsbruken når temperaturen beveger seg fra for eksempel -12 °C til -10 °C. På et gammeldags termometer (se bildet), som består av en kvikksølvsøyle inne i et glassrør med en skala der 0-punktet ligger omtrent midt på, ser man tydelig at:

  • Temperaturen synker hvis den går fra -10 °C til -12 °C (kvikksølvsøylen blir kortere).
  • -10 °C er en høyere temperatur enn -12 °C (streken for -10 °C er høyere opp på skalen enn -12 °C)
  • Hvis temperaturen øker, blir det varmere (kvikksølvsøylen blir lengre).

Hvis meteorologen sier: "Temperaturen i Tromsø er nå -13 °C. Den forventes å stige noe i løpet av formiddagen." da skal det bli litt mildere.

Typer

Temperatur kan måles med flere måleenheter:

I værvarslingen

Uttrykkene for temperaturendringer brukes blant annet i tekstvarslene på yr.no.

Typiske uttrykk for temperaturendringer Forventet endring
Uendret, stort sett uendret. 0-2 grader.
Litt kaldere, varmere, kjøligere, mildere. Litt høyere, lavere temperatur. 2-4 grader.
Kaldere, varmere, kjøligere, mildere. 4-7 grader.
Betydelig kaldere, varmere, kjøligere, mildere. Mer enn 7 grader.

Se også

Eksterne lenker

Lufttetthet

Lufttetthet er massen av lufta pr. volum.

Beskrivelse

Lufttettheten er avhengig av lufttrykk, temperatur og luftfuktighet. Luft med høy temperatur og høy fuktighet har større tetthet enn kald og tørr luft, og er derfor lettere. Lufttettheten sier derfor noe om hvor mye lufta veier.

Dybdestoff

For at atmosfæren skal holdes i hydrostatisk likevekt må tettheten avta oppover i atmosfæren.

Se også

Lufttrykk

Lufttrykk er vekten av all luften i en søyle over instrumentet eller målepunktet. Lufttrykk oppgis i hektopascal, hPa (1 hPa = 100 Pa).

Innhold

Beskrivelse

Trykk er definert som "kraft fordelt på en flate".

Vanligvis forbinder man lavt lufttrykk med dårlig vær (skyer, nedbør, vind) mens høyt trykk forbindes med pent vær (sol, klarvær, lite vind). Dette er ikke alltid tilfelle, men det som er det avgjørende er lufttrykkforandringene - eller tendensen - over tid.

Synker lufttrykket raskt - kanskje 10 hPa på tre timer - går det mot dårligere vær ( se isallobar). En rask stigning av lufttrykket kan vise at det dårlige været har passert og man kan forvente en bedring i været. Et skikkelig høytrykk med stabilt vær over lengre tid har gjerne bygget seg opp over flere døgn. Et slikt høytrykk kan holde seg i flere uker.

Typer

Lavtrykk og høytrykk er velkjente fenomener som har mye å si for været i Norge og andre land som ligger mellom 45 og 70 grader nord eller sør. Et lavtrykk på disse bredder er et stort værsystem som strekker seg over flere tusen kilometer.

Dybdestoff

Med lufttrykket mener vi vekten av den luftsøylen som er vertikalt over det stedet lufttrykket måles. Gjennomsnittlig er vekten av luften over en m² omkring 10 tonn ved havets overflate. Lufttrykket avtar raskt med høyden.

Lufttrykket ved havets overflate i en ICAO standard atmosfære ( ISA) er 1013,2 hPa.

Målenheten for lufttrykk er hPa, hektopascal. Tidligere ble dette oppgit i millibar, mb. (1 mb = 1 hPa).

Se også

Eksterne lenker

Lufttrykk ved havnivå

Lufttrykk ved havnivå eller Mean Sea Level Pressure (MSLP) er lufttrykket som er oppgitt i en værobservasjon (SYNOP) og som er justert til havets nivå.

Beskrivelse

Målinger av lufttrykk skjer både over land og hav. Ettersom lufta blir tynnere dess høyere man befinner seg, vil også lufttrykket være lavere. For at man skal kunne sammenlikne lufttrykket overalt må man justere målinger over land til havnivå. Dette gjøres ved at det målte lufttrykket justeres til havets nivå enten ved QFF eller etter standardatmosfæren. Uten denne justeringen ville målinger fra fjellstasjoner alltid vise lavest trykk, og det ville blitt håpløst å finne de virkelige lavtrykkene.

I værvarslingen

Lufttrykket ved havets nivå er svært viktig for meteorologene. En analyse av værsituasjonen innebærer å tegne isobarer i havnivå. Først når dette er gjort får meteorologene en oversikt over hvor lavtrykk og høytrykk befinner seg.

Se også

Lufttrykket

Lufttrykk er vekten av all luften i en søyle over instrumentet eller målepunktet. Lufttrykk oppgis i hektopascal, hPa (1 hPa = 100 Pa).

Innhold

Beskrivelse

Trykk er definert som "kraft fordelt på en flate".

Vanligvis forbinder man lavt lufttrykk med dårlig vær (skyer, nedbør, vind) mens høyt trykk forbindes med pent vær (sol, klarvær, lite vind). Dette er ikke alltid tilfelle, men det som er det avgjørende er lufttrykkforandringene - eller tendensen - over tid.

Synker lufttrykket raskt - kanskje 10 hPa på tre timer - går det mot dårligere vær ( se isallobar). En rask stigning av lufttrykket kan vise at det dårlige været har passert og man kan forvente en bedring i været. Et skikkelig høytrykk med stabilt vær over lengre tid har gjerne bygget seg opp over flere døgn. Et slikt høytrykk kan holde seg i flere uker.

Typer

Lavtrykk og høytrykk er velkjente fenomener som har mye å si for været i Norge og andre land som ligger mellom 45 og 70 grader nord eller sør. Et lavtrykk på disse bredder er et stort værsystem som strekker seg over flere tusen kilometer.

Dybdestoff

Med lufttrykket mener vi vekten av den luftsøylen som er vertikalt over det stedet lufttrykket måles. Gjennomsnittlig er vekten av luften over en m² omkring 10 tonn ved havets overflate. Lufttrykket avtar raskt med høyden.

Lufttrykket ved havets overflate i en ICAO standard atmosfære ( ISA) er 1013,2 hPa.

Målenheten for lufttrykk er hPa, hektopascal. Tidligere ble dette oppgit i millibar, mb. (1 mb = 1 hPa).

Se også

Eksterne lenker

Lyn
Lyn på Bornholm i juli 2007. Foto: Terje O. Nordvik.

Lyn er en gnist som utløses når spenningen mellom et område med positiv elektrisitet og et område med negativ elektrisitet i atmosfæren blir stor nok.

Innhold

Beskrivelse

Lyn fotografert i Horten, 4. juli 2009. Foto: Frank Oknes

Lyn kan observeres uten at torden høres, hvis lynutløsningen skjer langt nok unna. Særlig om natta observeres dette fenomenet.

Lyn er ikke noe annet enn en vanlig gnist, men gnisten i et lyn er mye lengre enn det en vanlig gnist. I naturen kan lengden på lynet bli svært stor: Fra noen hundre meter til flere titalls kilometer. Lynet kan utløses mellom to områder innenfor samme sky, mellom to forskjellige skyer, eller mellom en sky og bakken. Bare 1/3 til 1/4 av alle lyn treffer bakken.

Typer

Tre lyn over Oslo 29. juli 2008. Foto: Fredrik Jensen.

For folk flest er et lyn et lyn. Dersom man går litt dypere inn i materien, viser det seg at det kan være forskjellige varianter:

  • Positive og negative lyn.
  • Lyn som går ovenfra og ned.
  • Lyn som går nedenfra og opp.
  • Kornmo
  • Kulelyn

Positive lyn er som regel sterkere enn negative. Derfor oppstår det lettere skader ved positive lynutladninger.

Dybdestoff

Lyn i Oslo 26. juli 2006. Foto: Fredrik Jensen.

Mekanismen som fører til at det blir ulik ladningsfordeling inne i skyene, står i forbindelse med dannelsen av nedbør i skyene. Når det dannes nedbørpartikler og disse vokser, skilles også positiv og negativ ladning fra hverandre. Som regel blir det slik at den positive ladningen samles høyt oppe i skyen, mens den negative ladningen samles nede.

Det er ikke lett å måle hvor mye elektrisitet det er i et lyn. Imidlertid er det mulig å finne ut hvor sterk strømstyrken er. Det er gjort en del undersøkelser som viser at strømstyrken kan variere mellom noen tusen ampère (A) til 300.000 A. Det er faktisk observert lyn i Norge med en strømstyrke på nesten 300 000 ampère (2007), men det hører til sjeldenhetene.

I sikringsskapet hjemme er det vanligvis sikringer som skal tåle strømstyrker fra 10 til 60-80 A. Når strømmen blir sterkere enn det sikringene er laget for, ødelegges de og strømmen brytes.

Lynet velger den veien som er enklest å ta akkurat idet det utlades. Den enkleste veien er som regel den korteste. Derfor plasseres en lynavleder slik at den stikker noe høyere opp enn det den skal beskytte. Fra avlederen går det metalltråder (gode strømledere) ned til bakken. Riktig satt opp gir disse god beskyttelse.

Se også

Eksterne lenker

Lyse netter

Lyse netter er betegnelsen på perioden hvor solsenteret er mindre enn 18° under horisonten i den mørkeste delen av natten.

Beskrivelse

I Fastlands-Norge starter sesongen med lyse netter fra 22.-23. mars ved Nordkapp og 27.-28. april ved Lindesnes. De lyse nettene varer til august eller september.

Se også

Lysende nattskyer
Lysende nattskyer over Asker. Foto: Pål Evensen/met.no

Lysende nattskyer eller noctilucent clouds (NLC) på engelsk, er skyer som ser ut til å lyse i mørket.

Innhold

Beskrivelse

Lysende nattskyer på Trøndelagskysten. Foto: Dag Olav Bollingmo

Lysende nattskyer dannes nær mesopausen i ca 80 km høyde, det vil si langt høyere enn alle andre skyer. På grunn av ekstremt lave temperaturer i denne delen av atmosfæren (-120 grader C) dannes det lett ispartikler på støv (aerosoler) som måtte befinne seg der.

Isen stammer antagelig fra vanndamp som igjen er dannet av metangassutslipp fra jorda. Man er ennå ikke helt sikre på hva slags partikler som gir opphav til disse. Det kan både være partikler fra verdensrommet og fra jorda. Mangel på tidligere observasjoner kan tyde på at vulkanutbrudd eller forurensningen etter den industrielle revolusjonen er opphav til støvpartiklene.

Forekomst

Lysende nattskyer i skjærgården utenfor Kragerø, natt til 15. juli 2009. Foto: Svein Byholt

I Norge kan skyene observeres om sommeren etter hvert som nettene blir mørkere, fra siste halvdel av juli i Sør-Norge. De lyses opp nedenfra, og sola må være mellom 6 og 16 grader under horisonten.

Historikk

Første kjente observasjon av lysende nattskyer ble gjort i 1885, et par år etter det kraftigste vulkanutbrudd i nyere tid (Krakatauvulkanen, Indonesia, 1883).

Dybdestoff

Metaninnholdet i atmosfæren har økt mye de siste 150 årene, og kommer hovedsaklig fra forråtnelsesprosesser i sumper og myrer og fra store jordbruksområder. Metan er en drivhusgass som er 4,5 ganger mer effektiv enn CO2.

Det forskes på om det er en sammenheng mellom økt drivhuseffekt og dannelsen av NLC-skyer. Blant annet har forskere fra land i nordområdene foretatt systematiske radarmålinger av himmelfenomenet siden 1987. Raketter blir også benyttet for å nå opp til dette atmosfærelaget med måleinstrumenter. På fjellet ved Andenes i Vesterålen ligger det et praktfullt observatorium (ALOMAR) med et internasjonalt forskningsmiljø og med blant annet Lidar-instrumenter som måler gjennom mesopausen.

Eksterne lenker

Løssnøskred

Løssnøskred er når snøen løsner i et punkt og sprer seg nedover en fjellside som en vifte.

Beskrivelse

Vanligvis er det ikke svært store snømengder i denne typen skred, og det er ikke den farligste typen.

Se også

M
MET

Meteorologisk institutt står for den offentlige meteorologiske tjeneste for sivile og militære formål i Norge.

Beskrivelse

Ved årsskiftet 2009/20010 hadde met.no 430 årsverk som jobber i den meteorologiske kjeden; fra observering av data via strømmen gjennom IT-systemet til meteorologisk personale som lager værvarlser og forskere som jobber med å forbedre varslene og utnytte data til økt forståelse for vær og klima. Egne meteorologer og forskere er dedikert til å bedre kvaliteten på varslene, enkelte av dem med spesielt fokus på yr.no.

Meteorologisk institutt har 230 meteorologiske observasjonsstasjoner på land. 38 stasjoner eies av samarbeidspartnere, (AVINOR ikke medregnet.) Av disse er:

  • 31 manuelle værstasjoner
  • 31 stasjoner har observatør
  • 207 automatiserte værstasjoner (AVS) hvorav 52 stasjoner har tilknyttet observatør

Av de automatiske værstasjonene ligger:

  • 54 stasjoner på flyplasser. 18 av disse stasjonene har tilknyttet observatør slik at de foretar visuelle observasjoner.
  • 10 værstasjoner er i Arktis/Antarktis. 9 av stasjonene ligger i Arktis. met.no har til sammen 18 ansatte på ishavet, for å fange opp farlige vær.

Historikk

Meteorologisk institutt ble opprettet 1. desember 1866 og er underlagt Kunnskapsdepartementet. Hovedadministrasjonen ligger på Blindern i Oslo og det er regionale værvarsligskontorer i Oslo, Bergen og Tromsø. I tillegg er det værtjenestekontorer på disse flyplassene: Ørlandet, Bodø, Bardufoss, Andøya og Svalbard.

Navnet var tidligere Det norske meteorologiske institutt (DNMI), navnet ble endret i 2002 og i 2012. Følg lenkene under og les mer om instituttets oppgaver og historie.

Eksterne lenker

METAR

METAR er navnet på en internasjonal kode som brukes til formidling av rutinemessige værobservasjoner for luftfarten.

Innhold

Beskrivelse

Forkortelsen METAR stammer trolig fra franske "MÉTéorologique Aviation Régulière", men den engelske varianten "METeorological Aerodrome Report" benyttes også. Koden er utarbeidet av Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO).

Eksempel

Eksempelet under er fra observasjoner gjort på Flesland i Bergen 28. oktober 2009:

METAR 280950Z VRB02KT 9999 FEW020 BKN070 06/03 Q1016 BECMG 14010KT RMK WIND 1200FT 15007KT

De ulike delene betyr:

  • 280950Z = tidspunkt
  • VRB02KT = Vind av to knops styrke, med variabel vindretning.
  • 9999 = Sikten er på 10 km eller mer.
  • FEW020 = En eller to åttendedeler skydekke i 2000 fot høyde.
  • BKN070 = Fem til sju åttendedeler skydekke i 7000 fot høyde.
  • 06/03 = Temperatur +6°C, doggpunkt +3°C.
  • Q1016 = QNH er 1016.
  • BECMG = Varig endring i løpet av de to neste timene.
  • 14010KT = Vind av ti knops styrke, fra retning 140° (sørøstlig).
  • RMK WIND 1200FT 15007KT = Tilleggsinformasjon: vinden i 1200 fot høyde er sju knop fra 150°.

Bruksområde

METAR brukes også som navn på selve observasjonen. METAR sendes ut ti minutter før hver hele time, og eventuelt også ti minutter før hver halve time.

Se også

METAR og SPECI

METAR er navnet på en internasjonal kode som brukes til formidling av rutinemessige værobservasjoner for luftfarten.

Innhold

Beskrivelse

Forkortelsen METAR stammer trolig fra franske "MÉTéorologique Aviation Régulière", men den engelske varianten "METeorological Aerodrome Report" benyttes også. Koden er utarbeidet av Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO).

Eksempel

Eksempelet under er fra observasjoner gjort på Flesland i Bergen 28. oktober 2009:

METAR 280950Z VRB02KT 9999 FEW020 BKN070 06/03 Q1016 BECMG 14010KT RMK WIND 1200FT 15007KT

De ulike delene betyr:

  • 280950Z = tidspunkt
  • VRB02KT = Vind av to knops styrke, med variabel vindretning.
  • 9999 = Sikten er på 10 km eller mer.
  • FEW020 = En eller to åttendedeler skydekke i 2000 fot høyde.
  • BKN070 = Fem til sju åttendedeler skydekke i 7000 fot høyde.
  • 06/03 = Temperatur +6°C, doggpunkt +3°C.
  • Q1016 = QNH er 1016.
  • BECMG = Varig endring i løpet av de to neste timene.
  • 14010KT = Vind av ti knops styrke, fra retning 140° (sørøstlig).
  • RMK WIND 1200FT 15007KT = Tilleggsinformasjon: vinden i 1200 fot høyde er sju knop fra 150°.

Bruksområde

METAR brukes også som navn på selve observasjonen. METAR sendes ut ti minutter før hver hele time, og eventuelt også ti minutter før hver halve time.

Se også

MOTNE-kode

En MOTNE-kode er en kode som gir informasjon om en rullebanes tilstand (rullebanestatus).

Beskrivelse

Koden består av åtte tall, og gies som tilleggsinformasjon i en METAR. Koden oppgir hva rullebanen er dekket av (snø, slaps, is), hvor stor del av banen som er dekket, tykkelsen på dekket, og antatt bremseeffekt. Koden er sjeldent i bruk for tiden.

Se også

MOTNE-koder

En MOTNE-kode er en kode som gir informasjon om en rullebanes tilstand (rullebanestatus).

Beskrivelse

Koden består av åtte tall, og gies som tilleggsinformasjon i en METAR. Koden oppgir hva rullebanen er dekket av (snø, slaps, is), hvor stor del av banen som er dekket, tykkelsen på dekket, og antatt bremseeffekt. Koden er sjeldent i bruk for tiden.

Se også

MSH

MSH (Microwave Humidity Sounder) er et instrument som samler informasjon om atmosfæren og jordoverflaten, særlig luftfuktighet og overflatetemperaturer.

Beskrivelse

Kartlegger is, skydekke, nedbør, og tåke. Måler overflatetemperaturen på jorda.

Se også

MSL

Middelvann (eng. Mean sea level, MSL) er gjennomsnittet av 19 år med timevise vannstandsobservasjoner for en havn.

Beskrivelse

Tidsrommet på 19 år er valgt fordi tidevannet blant annet har en variasjon med periode på 18,6 år.

Se også

MWO

Meteorological Watch Office (MWO) overvåker meteorologiske forhold som påvirker luftfarten innenfor kontorets ansvarsområde.

Beskrivelse

Kontorene er kontinuerlig bemannet og har i tillegg ansvaret for å utstede og formidle SIGMET. Et MWO kan ha underlagt et eller flere Dependent Meteorological Office (DMO).

Beskrivelse

I Norge er det tre MWO'er, som alle er knyttet til Meteorologisk institutt:

  • MWO Tromsø, som har ansvarsområde Bodø AOR nord for 65°N og Bodø Oceanic FIR. Værtjenestekontorene på Svalbard, Bardufoss, Andøya og Bodø er underlagt MWO Tromsø.
  • MWO Bergen, som har ansvarsområde Bodø AOR sør for 65°N og Stavanger AOR. Værtjenestekontoret på Ørlandet er underlagt MWO Bergen.
  • MWO Oslo, som har ansvarsområde Oslo AOR.

Se også

Magnetosfære

Magnetosfæren er øvre del av Jordas atmosfære (over ca 100 km), der partikkelbevegelsene for en stor del styres av Jordas magnetfelt.

Beskrivelse

Partikkelstrømmen fra Sola gir en elliptisk form på magnetfeltet, med størst utstrekning fra Jordas skyggeside.

Se også

Magnetosfæren

Magnetosfæren er øvre del av Jordas atmosfære (over ca 100 km), der partikkelbevegelsene for en stor del styres av Jordas magnetfelt.

Beskrivelse

Partikkelstrømmen fra Sola gir en elliptisk form på magnetfeltet, med størst utstrekning fra Jordas skyggeside.

Se også

Makrellskyer
Cirrocumulus (makrellskyer). Foto: Thorbjørn Koch

Cirrocumulus (Cc), eller makrellskyer, opptrer som tynne, hvite flak eller lag.

Beskrivelse

De er klassifisert som høye skyer og kan være delt opp i små dotter eller baller uten å kaste skygge. Cirrocumulus består stort sett av iskrystaller.

Se også

Makroklima

Makroklima er klima over store områder.

Se også

Maks bølgehøyde

Maksimal bølgehøyde (Hmax) er den høyeste enkeltbølgen observert over en periode på 20 minutter.

Beskrivelse

Forholdet mellom maksimal bølgehøyde (Hmax) og signifikant bølgehøyde (Hs) varierer med antall bølgepassasjer og bølgespekterets form. I ekstreme tilfeller kan enkeltbølger bli mer enn dobbelt så store som den signifikante bølgehøyden, men forholdet er vanligvis 1,6-1,8.

Bruksområde

Maksimal bølgehøyde oppgis ikke alltid i varslene, men som en hovedregel kan man anta at den er 1,6-1,8 ganger signifikant bølgehøyde.

Se også

Maksimal bølgehøyde

Maksimal bølgehøyde (Hmax) er den høyeste enkeltbølgen observert over en periode på 20 minutter.

Beskrivelse

Forholdet mellom maksimal bølgehøyde (Hmax) og signifikant bølgehøyde (Hs) varierer med antall bølgepassasjer og bølgespekterets form. I ekstreme tilfeller kan enkeltbølger bli mer enn dobbelt så store som den signifikante bølgehøyden, men forholdet er vanligvis 1,6-1,8.

Bruksområde

Maksimal bølgehøyde oppgis ikke alltid i varslene, men som en hovedregel kan man anta at den er 1,6-1,8 ganger signifikant bølgehøyde.

Se også

Maksimalverdi

En maksimumsverdi er betegnelsen på den største verdien av en værparameter.

Eksempel

For eksempel er 35,6 maksimumsverdien for lufttemperatur i Norge, målt i grader Celsius.

Se ogå

Maksimumstemperatur
Maksimumstemperaturen
Maksimumsverdi

En maksimumsverdi er betegnelsen på den største verdien av en værparameter.

Eksempel

For eksempel er 35,6 maksimumsverdien for lufttemperatur i Norge, målt i grader Celsius.

Se ogå

Maksimumsverdier

En maksimumsverdi er betegnelsen på den største verdien av en værparameter.

Eksempel

For eksempel er 35,6 maksimumsverdien for lufttemperatur i Norge, målt i grader Celsius.

Se ogå

Mammatus
Mammatus over Masfjorden. Foto: Jan Mostrøm/met.no

Mammatus (av latin jur) er en kuleformet utvekst på undersiden av en sky.

Beskrivelse

Mammatusskyer i forbindelse med stratocumulusskyer. Foto: Tor H. Skaslien/met.no

Mammatus oppstår som følge av raske vertikalbevegelser og inntreffer i forbindelse med flere skytyper, først og fremst cumulonimbus, altocumulus og stratocumulus.

Se også

Mandelsky
Altocumulus lenticularis. Foto: met.no

Altocumulus lenticularis, mandelsky eller linsesky på norsk, er en linseformet skytype og en av de mest karakteristiske skyene blant de midlere skyene.

Beskrivelse

Altocumulus lenticularis. Foto: Hans Waagen

Altocumulus lenticularis dannes ofte over eller på lesiden av fjell eller høydedrag når det blåser kraftig på tvers av fjellet. Luftstrømmen settes i en bølgebevegelse, og luftstrømmen som blir presset oppover av fjellbølgen blir avkjølt, og dermed fortetter fuktigheten seg til skydråper på bølgetoppene. Det ser ut som skyene ligger stille, samtidig som det blåser kraftig i den høyden skyene befinner seg i.

Lenticularis over Vega. Foto: Hans Erik Lindbom.

Skyene er et tegn på at det kan finnes fjellbølger. Siden fjellbølgene generer mye turbulens er dette en fare for luftfarten, spesielt småflytrafikk.

Se også

Eksterne lenker

Manuelle nedbørmålere
En manuell nedbørmåler. Foto: met.no

Manuelle nedbørmålere er instrumenter som leser av nedbør manuelt.

Målemetode

En manuell nedbørmåler består av en beholder/bøtte med med en gitt diameter i toppen. Oppsamlet nedbør i beholderen blir tømt 1-4 ganger i døgnet (se nedbørdøgn) i et måleglass hvor volum blir vist i mm (høyde) av vannsøylen.

Ved fast nedbør (snø, sludd, hagl) må innholdet i beholderen tas inn og smeltes før avlesning kan skje. Dette fordi snø tar mer plass enn vann. 1 cm tørr snø tilsvarer ca 1 mm regn. De manuelle målingene tas til faste tider, og de avleste verdiene formidles til Meteorologisk institutt.

Se også

Mean Sea Level Pressure

Lufttrykk ved havnivå eller Mean Sea Level Pressure (MSLP) er lufttrykket som er oppgitt i en værobservasjon (SYNOP) og som er justert til havets nivå.

Beskrivelse

Målinger av lufttrykk skjer både over land og hav. Ettersom lufta blir tynnere dess høyere man befinner seg, vil også lufttrykket være lavere. For at man skal kunne sammenlikne lufttrykket overalt må man justere målinger over land til havnivå. Dette gjøres ved at det målte lufttrykket justeres til havets nivå enten ved QFF eller etter standardatmosfæren. Uten denne justeringen ville målinger fra fjellstasjoner alltid vise lavest trykk, og det ville blitt håpløst å finne de virkelige lavtrykkene.

I værvarslingen

Lufttrykket ved havets nivå er svært viktig for meteorologene. En analyse av værsituasjonen innebærer å tegne isobarer i havnivå. Først når dette er gjort får meteorologene en oversikt over hvor lavtrykk og høytrykk befinner seg.

Se også

Mean sea level

Middelvann (eng. Mean sea level, MSL) er gjennomsnittet av 19 år med timevise vannstandsobservasjoner for en havn.

Beskrivelse

Tidsrommet på 19 år er valgt fordi tidevannet blant annet har en variasjon med periode på 18,6 år.

Se også

Mekanisk turbulens

Mekanisk turbulens er når luftstrømmen brytes opp av hindringer (fjell) i terrenget på grunn av friksjon.

Beskrivelse

Mekanisk turbulens oppstår når vinden endrer retning og/eller hastighet horisontalt og/eller vertikalt. Vindskjær er en form for mekaniske turbulens som oppstår når vinden endrer retning over korte avstander.

Bruksområde

Begrepet er hyppig brukt innenfor flyværvarsling.

Se også

Menneskeskapte klimaendringer

Menneskeskapte klimaendringer er klimaendringer som påvirkes av menneskeheten, som for eksempel utslipp av drivhusgasser

Beskrivelse

I tillegg til utslipp av drivhusgasser, er andre menneskelige faktorer: aerosoler, eller endring i arealbruk. Klimaendringene det siste århundret har trolig svært store innslag av menneskeskapte klimaendringer, spesielt gjelder dette perioden etter 1970.

Dybdestoff

Klimaet gjennomgår store naturlige svingninger, det er derfor det har vært så vanskelig å skille mellom naturlige variasjoner og menneskeskapte. I dag er det ikke varmere på jorda enn det var i siste mellom-istid. Men temperaturene som beregnes for 100 år frem i tiden er høyere enn det som har vært opplevd på millioner av år (dvs. lenge før menneskene eksisterte på jorda). I tillegg skjer endringene mye fortere enn det som har skjedd før, noe som gir naturen veldig liten anledning til å omstille seg.

På så regional skala (dvs. for Norge som land) er det naturligvis større usikkerheter om hva som vil skje forover i tid, her jobbes det mye med å redusere usikkerheten i form av nedskalering. Når det for eksempel gjelder isbreer tilsier de beste estimatene at i løpet av hundre år vil alt bortsett fra de aller største breene i Norge smelte bort. Se for øvrig nettsidene til RegClim som utvikler scenarioer for klimautvikling i Norden, eller SeNorge med fremskrivninger av klimaet i Norge i de neste hundre år.

Endret arealbruk i verden er en del av de menneskelige påvirkningene av klimasystemet. Her er det kommet opp forslag for å benytte dette til å dempe den globale oppvarmingen. Et eksempel er at økt skogplanting skal kunne dempe oppvarmingen. Dette er en sannhet med visse modifikasjoner. Det er sant at voksende trær binder CO2. Men når trærne er utvokst er de mer eller mindre i balanse med omgivelsene. Dette innebærer at det har en betydning hva som skjer med skogen videre. Hvis vi brenner den, går CO2en tilbake til atmosfæren. Hvis vi hogger den og planter ny skog kan ny CO2 bindes. Hvis den blir stående vil den etter hvert "gå i null". Det er følgelig umulig å beregne effekten av skogplanting uten å legge inn scenarier om hva som vil skje med skogen videre. Et annet aspekt er at den avkjølende effekten av CO2-bindingen i voksende skog på høyere breddegrader blir kansellert av at refleksjonen av solstråler minker når skogen vokser. Derfor er det bare på lavere breddegrader at økt skogplanting kan ha en avkjølende effekt på energibudsjettet.

I media blir enkelte ekstreme hendelser koblet til global oppvarming, et eksempel er orkanen Katarina. Det er helt umulig å tilskrive en spesiell hendelse som orkanen Katarina til et fenomen som global oppvarming, og det er også umulig å si at de ikke er forbundet med hverandre. De værfenomenene som oppstår til enhver tid er på mange måter tilfeldige, de er resultater av små forstyrrelser som oppstår innenfor et rammeverk. Dette rammeverket er klimaet vårt. Når klimaet endrer seg, endres også rammene været varierer innenfor. Det er mye som tyder på at orkaner og stormer blir sterkere i et varmere klima, men det er foreløpig ingen faste bevis på at det blir flere av dem (se rapport). På dette området hersker det fremdeles stor usikkerhet og store uenigheter.

Se også

Mesopausen

Mesopausen er overgangen mellom mesosfæren og termosfæren, ca 80 km over jordoverflaten.

Beskrivelse

I mesopausen er temperaturen lavere enn noe annet sted i våre nære omgivelser, under 100 minusgrader. Lufttrykket er nede i ca 0.01 hPa.

Lysende nattskyer kan dannes i mesopausen.

Se også

Mesosfæren

Mesosfæren er laget i Jordas atmosfære mellom stratosfæren og termosfæren, det vil si i ca 50 til 80 km høyde.

Beskrivelse

I dette laget avtar temperaturen med høyden opp til mesopausen, fordi lufta er lite egnet til å absorbere strålingsenergi, og det er netto varmestråling ut av området. I polare strøk er mesosfæren kaldere om sommeren enn om vinteren.

Se også

Mesoskala

Mesoskala brukes om meteorologiske fenomener som har horisontal utstrekning (skala), vanligvis mellom rundt 10 og 1000 kilometer.

Beskrivelse

Mesoskala skiller seg på den ene side fra den såkalte synoptiske skala, som gjelder meteorologiske fenomen med større utstrekning, og på den annen side mikroskala, som gjelder mindre fenomener.

For meteorologiske fenomener i mesoskala har ofte corioliskraften en mindre dominerende rolle enn fenomener med større utstrekning (synoptisk skala). Dessuten er ofte vertikale akselerasjoner viktigere.

Eksempler

Eksempler på slike fenomener er kraftige bygeskyer, solgangsbris, små nedbørbånd og polare lavtrykk.

Met.no

Meteorologisk institutt står for den offentlige meteorologiske tjeneste for sivile og militære formål i Norge.

Beskrivelse

Ved årsskiftet 2009/20010 hadde met.no 430 årsverk som jobber i den meteorologiske kjeden; fra observering av data via strømmen gjennom IT-systemet til meteorologisk personale som lager værvarlser og forskere som jobber med å forbedre varslene og utnytte data til økt forståelse for vær og klima. Egne meteorologer og forskere er dedikert til å bedre kvaliteten på varslene, enkelte av dem med spesielt fokus på yr.no.

Meteorologisk institutt har 230 meteorologiske observasjonsstasjoner på land. 38 stasjoner eies av samarbeidspartnere, (AVINOR ikke medregnet.) Av disse er:

  • 31 manuelle værstasjoner
  • 31 stasjoner har observatør
  • 207 automatiserte værstasjoner (AVS) hvorav 52 stasjoner har tilknyttet observatør

Av de automatiske værstasjonene ligger:

  • 54 stasjoner på flyplasser. 18 av disse stasjonene har tilknyttet observatør slik at de foretar visuelle observasjoner.
  • 10 værstasjoner er i Arktis/Antarktis. 9 av stasjonene ligger i Arktis. met.no har til sammen 18 ansatte på ishavet, for å fange opp farlige vær.

Historikk

Meteorologisk institutt ble opprettet 1. desember 1866 og er underlagt Kunnskapsdepartementet. Hovedadministrasjonen ligger på Blindern i Oslo og det er regionale værvarsligskontorer i Oslo, Bergen og Tromsø. I tillegg er det værtjenestekontorer på disse flyplassene: Ørlandet, Bodø, Bardufoss, Andøya og Svalbard.

Navnet var tidligere Det norske meteorologiske institutt (DNMI), navnet ble endret i 2002 og i 2012. Følg lenkene under og les mer om instituttets oppgaver og historie.

Eksterne lenker

MetOp
EUMETSAT sin planlagte METOP polarbanesatellitt. Illustrasjon: EUMETSAT

MetOp (Europeisk meteorologisk polarbanesatellitt) er en værsatellitt som administrert av EUMETSAT.

Innhold

Beskrivelse

MetOp gjør 14 runder rundt Jorda i døgnet, og dekker dermed jordoverflaten to ganger pr. døgn. Norges plassering på den nordlige halvkule gjør at MetOp-satellitten vil gi ekstra god dekning av norske områder. MetOp A er den første i rekken av tre polarbanesatellitter som skal skytes opp de neste årene:

  • MetOp A ble skutt opp fra Baikonour Cosmodrome i Kazakhstan i oktober 2006.
  • MetOp B skytes opp i 2010.
  • MetOp C skytes opp i 2014.

Det er den russiskproduserte Soyuz ST-raketten som skal ta MetOp ut i verdensrommet og det er beregnet at de tre satellittene til sammen skal være i drift fram til år 2020.

  • MetOp er utviklet i regi av EUMETSAT og Det europeiske romsenteret (ESA) og utviklingen har pågått i åtte år og kostet 19,1 milliarder norske kroner.
  • MetOp er utstyrt med instrumenter fra EUMETSAT, ESA, det franske romsenteret (CNES) og amerikanske US National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA).
  • Dataene fra MetOp skal leses ned i bakkestasjonen til Kongsberg Satellite Services (KSAT)Svalbard og derfra overføres de til EUMETSATs hovedkvarter i Darmstad, Tyskland.
  • MetOp-serien overtar for amerikanske NOAA-satellitter.

Tekniske fakta

  • MetOps egenvekt er 4085 kilo.
  • MetOp er 6,3 meter høy og 2,5 x 2,5 meter bred.
  • MetOp bringer med seg 12 hovedinstrumenter.
  • Et solcellepanel skal gi kraft til hovedinstrumentene.
  • Med solcellepanelet utfoldet vil satellitten være 17,6 x 6,6 x 5 meter.

Instrumenter

MetOp A bringer med seg 12 hovedinstrumenter, hvorav to har annen nytte enn meteorologisk. Et av dem; IASI, er det første instrumentet i sitt slag.

  • IASI (Infrared Atmospheric Sounding Interferometer)
  • ASCAT (Advanced Scatterometer)
  • GOME-2 (Global Ozone Monitoring Experiment-2)
  • MSH (Microwave Humidity Sounder)
  • GRAS (Global navigation satellite systems radio occulation GNSS Receiver for Atmospheric Sounding)
  • AMSU-A1/A2 (Advanced Microwave Sounding Units)
  • HIRS/4 (High Resolution Infrared Sounder)
  • AVHRR (Advanced Very High Resolution Radiometer)
  • A-DCS (Advanced Data Collection System)
  • SEM-2 (Space Environment Monitor)
  • HERITAGE
  • SARP-3 (Search And Rescue Processor)
  • SARR (Search And Rescue Repeater)

Se også

MeteoAlarm

MeteoAlarm er navnet på et nettsted der de meteorologiske instituttene i Europa legger advarsler om spesielle værrelaterte hendelser.

Beskrivelse

Sterk vind, store nedbørmengder/flom, stort snøfall, ekstremt høy/lav temperatur, skogbrannfare og stormflo er eksempler på vær- og værrelaterte hendelser som varsles på MeteoAlarm. Varslene presenteres grafisk på et Europa-kart, og faregraden markeres etter en fargeskala. Hvert land velger selv hvilke fenomener som de ønsker å presentere advarsler om på MeteoAlarm. Kriteriene for bruken av de forskjellige fargeskalaene varierer også noe fra land til land, avhengig av de klimatiske forholdene

Det er EUMETNET som står bak og finansierer opprettelsen og utviklingen av nettstedet og etterhvert som stadig flere tidligere øst-europeiske land slutter seg til EUMETNET, utvides også antall land som bidrar med å legge advarsler ut på MeteoAlarm.

Eksterne lenker

MeteoAlarm

Meteoalarm

MeteoAlarm er navnet på et nettsted der de meteorologiske instituttene i Europa legger advarsler om spesielle værrelaterte hendelser.

Beskrivelse

Sterk vind, store nedbørmengder/flom, stort snøfall, ekstremt høy/lav temperatur, skogbrannfare og stormflo er eksempler på vær- og værrelaterte hendelser som varsles på MeteoAlarm. Varslene presenteres grafisk på et Europa-kart, og faregraden markeres etter en fargeskala. Hvert land velger selv hvilke fenomener som de ønsker å presentere advarsler om på MeteoAlarm. Kriteriene for bruken av de forskjellige fargeskalaene varierer også noe fra land til land, avhengig av de klimatiske forholdene

Det er EUMETNET som står bak og finansierer opprettelsen og utviklingen av nettstedet og etterhvert som stadig flere tidligere øst-europeiske land slutter seg til EUMETNET, utvides også antall land som bidrar med å legge advarsler ut på MeteoAlarm.

Eksterne lenker

MeteoAlarm

Meteogram

Et meteogram er en grafisk framstilling av et punktvarsel (et varsel for et bestemt sted eller et geografisk punkt, definert ved lengde og bredde).

Beskrivelse

Meteogrammet presenterer været beregnet ved bruk av en atmosfæremodell.

Eksterne lenker

Meteogrammer

Et meteogram er en grafisk framstilling av et punktvarsel (et varsel for et bestemt sted eller et geografisk punkt, definert ved lengde og bredde).

Beskrivelse

Meteogrammet presenterer været beregnet ved bruk av en atmosfæremodell.

Eksterne lenker

Meteorologi

Meteorologi (gresk meteoros (i luft) og logos (lære)) er vitenskapen om atmosfæren og de fysiske prosessene som foregår der.

Beskrivelse

Meteorologi er en vitenskap som søker å forstå de fysiske og kjemiske prosessene som finner sted i de nederste 50 kilometrene av jordens atmosfære. Meteorologer prøver å forstå observerte fenomener i atmosfæren basert på grunnleggende naturlover om masse, krefter, bevegelse og energi.

Meteorologi går grovt sett ut på å finne ut hvor luften stiger opp og hvor den synker. Når luften varmes opp, stiger den. Når den kommer opp i høyere luftlag må den bruke energi for å "dytte" unna den luften som allerede er der. Dette fører til at den avkjøles. Avkjølingen gjør at noe av vanndampen i luften kondenseres, og iskrystaller eller vanndråper dannes. Partiklene vokser seg større og større og faller ned som nedbør når de blir tunge nok. Det meteorologene prøver å finne ut av er hvor og hvor fort luften stiger eller synker.

Været er den samlede daglige opplevelsen av de atmosfæriske elementene: lufttemperatur, nedbør, vind, solskinn, skyer osv., og hvordan disse virker sammen. Elementene måler vi ved hjelp av meteorologiske instrumenter. Været oppstår som følge av solens ujevne oppvarming av jordoverflaten/havet. Derfor er været ikke bare det du ser ut av vinduet ditt - det er en sammenhengende global prosess, men med store lokale forskjeller. Vær beskrives ved hjelp av observasjoner av vind, temperatur, trykk og luftfuktighet.

Historikk

Selv om de gamle grekerne sikkert ikke var de første som prøvde å forutsi været, kan det passe å begynne med dem. Antikkens grekere var nemlig de første som gjorde meteorologi til en vitenskap, og i år 350 f. Kr. skrev Aristoteles sin lærebok om meteorologi "Meteorologika".

De gamle grekerne levde i et område prisgitt både luft, jord, ild og vann. Derfor falt det naturlig å knytte guddommene til elementene. Zevs var tordengud og hersker over regn og storm, Poseidon var konge over havet, og Hades var hersker over jordens indre. Koblet med deres intense søken etter kunnskap var det naturlig at de også prøvde å forstå hvilke krefter som påvirket været. Aristoteles mente at verden var strukturert slik at den var mulig å forstå, og selv om mennesker ikke var født med denne forståelsen, mente Aristoteles at de hadde både trangen og muligheten til å oppnå den. Denne oppfatningen hadde også de som på midten av 1800-tallet begynte å utvikle det som i dag er blitt den moderne meteorologien.

Se også

Meteorological Aerodrome Report

METAR er navnet på en internasjonal kode som brukes til formidling av rutinemessige værobservasjoner for luftfarten.

Innhold

Beskrivelse

Forkortelsen METAR stammer trolig fra franske "MÉTéorologique Aviation Régulière", men den engelske varianten "METeorological Aerodrome Report" benyttes også. Koden er utarbeidet av Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO).

Eksempel

Eksempelet under er fra observasjoner gjort på Flesland i Bergen 28. oktober 2009:

METAR 280950Z VRB02KT 9999 FEW020 BKN070 06/03 Q1016 BECMG 14010KT RMK WIND 1200FT 15007KT

De ulike delene betyr:

  • 280950Z = tidspunkt
  • VRB02KT = Vind av to knops styrke, med variabel vindretning.
  • 9999 = Sikten er på 10 km eller mer.
  • FEW020 = En eller to åttendedeler skydekke i 2000 fot høyde.
  • BKN070 = Fem til sju åttendedeler skydekke i 7000 fot høyde.
  • 06/03 = Temperatur +6°C, doggpunkt +3°C.
  • Q1016 = QNH er 1016.
  • BECMG = Varig endring i løpet av de to neste timene.
  • 14010KT = Vind av ti knops styrke, fra retning 140° (sørøstlig).
  • RMK WIND 1200FT 15007KT = Tilleggsinformasjon: vinden i 1200 fot høyde er sju knop fra 150°.

Bruksområde

METAR brukes også som navn på selve observasjonen. METAR sendes ut ti minutter før hver hele time, og eventuelt også ti minutter før hver halve time.

Se også

Meteorological Watch Office

Meteorological Watch Office (MWO) overvåker meteorologiske forhold som påvirker luftfarten innenfor kontorets ansvarsområde.

Beskrivelse

Kontorene er kontinuerlig bemannet og har i tillegg ansvaret for å utstede og formidle SIGMET. Et MWO kan ha underlagt et eller flere Dependent Meteorological Office (DMO).

Beskrivelse

I Norge er det tre MWO'er, som alle er knyttet til Meteorologisk institutt:

  • MWO Tromsø, som har ansvarsområde Bodø AOR nord for 65°N og Bodø Oceanic FIR. Værtjenestekontorene på Svalbard, Bardufoss, Andøya og Bodø er underlagt MWO Tromsø.
  • MWO Bergen, som har ansvarsområde Bodø AOR sør for 65°N og Stavanger AOR. Værtjenestekontoret på Ørlandet er underlagt MWO Bergen.
  • MWO Oslo, som har ansvarsområde Oslo AOR.

Se også

Meteorologisk institutt

Meteorologisk institutt står for den offentlige meteorologiske tjeneste for sivile og militære formål i Norge.

Beskrivelse

Ved årsskiftet 2009/20010 hadde met.no 430 årsverk som jobber i den meteorologiske kjeden; fra observering av data via strømmen gjennom IT-systemet til meteorologisk personale som lager værvarlser og forskere som jobber med å forbedre varslene og utnytte data til økt forståelse for vær og klima. Egne meteorologer og forskere er dedikert til å bedre kvaliteten på varslene, enkelte av dem med spesielt fokus på yr.no.

Meteorologisk institutt har 230 meteorologiske observasjonsstasjoner på land. 38 stasjoner eies av samarbeidspartnere, (AVINOR ikke medregnet.) Av disse er:

  • 31 manuelle værstasjoner
  • 31 stasjoner har observatør
  • 207 automatiserte værstasjoner (AVS) hvorav 52 stasjoner har tilknyttet observatør

Av de automatiske værstasjonene ligger:

  • 54 stasjoner på flyplasser. 18 av disse stasjonene har tilknyttet observatør slik at de foretar visuelle observasjoner.
  • 10 værstasjoner er i Arktis/Antarktis. 9 av stasjonene ligger i Arktis. met.no har til sammen 18 ansatte på ishavet, for å fange opp farlige vær.

Historikk

Meteorologisk institutt ble opprettet 1. desember 1866 og er underlagt Kunnskapsdepartementet. Hovedadministrasjonen ligger på Blindern i Oslo og det er regionale værvarsligskontorer i Oslo, Bergen og Tromsø. I tillegg er det værtjenestekontorer på disse flyplassene: Ørlandet, Bodø, Bardufoss, Andøya og Svalbard.

Navnet var tidligere Det norske meteorologiske institutt (DNMI), navnet ble endret i 2002 og i 2012. Følg lenkene under og les mer om instituttets oppgaver og historie.

Eksterne lenker

Meteosat

Meteosat er en geostasjonær værsatellitt.

Innhold

Beskrivelse

Meteosat-6 ligger på 10° vest. Meteosat-7 ligger pr. oktober 2005 0° vest, med skal i løpet av første halvdel av 2006 flyttes til 63°E for å erstatte Meteosat-5. Meteosat-8 ligger ved 3.4° vest og er Eumetsat sin operasjonelle satellitt for Europa og Afrika samt østlige deler av Atlanterhavet. For å øke stabiliteten har satellittene en egenrotasjon på 100 omdreininger per minutt. Siden 1995 har alle høyoppløselige bildedata fra Meteosat blitt kryptert, bortsett fra data klokken 00, 06, 12 og 18 UTC.

Typer

Historikk

Meteosat-1 ble skutt ut i bane i 1977. I dag er fire Meteosat satellitter i geostasjonær bane, Meteosat-5, -6, -7 og -8. Meteosat-5 ligger over det Indiske Hav på 63°øst. Denne vil i løpet av våren 2006 gå tom for drivstoff og vil ble dekonterminert.

Onsdag 21. desember klokken 23.33 norsk vintertid ble MSG2 skutt opp. Den vil bli hetende Meteosat9 når den blir operasjonell og skal plasseres ved 0.0°Vest og blir hovedsatellitten for Europa og Afrika.

Se også

Meteosat-8

METEOSAT 8 er en geostasjonær værsatellitt.

Beskrivelse

Meteosat 8 byr på en rekke nye muligheter sammenlignet med forgjengeren Meteosat-7. MVIRI instrumentet ombord i Meteosat-7 er erstattet med SEVIRI (Spinning Enhanced Visible and Infra Red Imager) som har 12 kanaler. METEOSAT 8 blir, som sine forgjengere, stabilisert ved hjelp av en egenrotasjon på omtrent 100 omdreininger per minutt. SEVIRI bruker egenrotasjonen tilsvarende MVIRI, til å observere jorden linjevis (øst-vest) og bygger linje på linje fra sør mot nord. SEVIRI bruker 13 minutter per målesekvens, i motsetning til MVIRI som bruker 25 minutter. SEVIRI sender kontinuerlig rådata til jorden (3.2 Mbit/sekund) og leverer ett komplett datasett hvert 15. minutt. Oppløsningen for SEVIRI er også bedre enn i MVIRI. HRV (High Resolution Visible) kanalen har, rett under satellitten, en oppløsning på 1 km. De andre kanalene har en oppløsning på 3 km rett under satellitten.

Historikk

MSG-1 (Meteosat Second Generation) ble vellykket skutt opp fra Kourou i Fransk Guiana med Ariane-5 22:45:10 UTC 29. august 2002, og ble operasjonell fra 2004. Fra da av heter den METEOSAT 8.

Se også

Metning
Metningskurven er en grafisk fremstilling av hvor mye vanndamp (absolutt fuktighet) lufta kan inneholde som funksjon av temperatur. Illustrasjon: met.no

Metning eller overmetning inntreffer når vanndamp i lufta begynner å kondensere.

Innhold

Beskrivelse

Metning inntreffer med når lufta ikke kan holde på mer fuktighet uten sky- eller nedbørsdannelse. Varm luft kan holde på mer fuktighet enn kald luft.

Forekomst

På Svalbard, på Finnmarksvidda og lignende steder kan det om vinteren snø fra nesten klar luft fordi lufta nesten ikke klarer å holde på fuktighet ved lave temperaturer.

Dybdestoff

Vanninnholdet i atmosfæren avhenger av fordampningen fra vegetasjon/fuktig mark, men særlig fra vannflater, verdenshavene etc. Det finnes en grense for hvor mye vanndamp lufta kan inneholde og denne grensen er en funksjon av temperaturen.

Se også

Metningskurven
Metningskurven er en grafisk fremstilling av hvor mye vanndamp (absolutt fuktighet) lufta kan inneholde som funksjon av temperatur. Illustrasjon: met.no

Metning eller overmetning inntreffer når vanndamp i lufta begynner å kondensere.

Innhold

Beskrivelse

Metning inntreffer med når lufta ikke kan holde på mer fuktighet uten sky- eller nedbørsdannelse. Varm luft kan holde på mer fuktighet enn kald luft.

Forekomst

På Svalbard, på Finnmarksvidda og lignende steder kan det om vinteren snø fra nesten klar luft fordi lufta nesten ikke klarer å holde på fuktighet ved lave temperaturer.

Dybdestoff

Vanninnholdet i atmosfæren avhenger av fordampningen fra vegetasjon/fuktig mark, men særlig fra vannflater, verdenshavene etc. Det finnes en grense for hvor mye vanndamp lufta kan inneholde og denne grensen er en funksjon av temperaturen.

Se også

Microburst

Microburst er betegnelsen på en lokal kraftig, men ofte kortvarig vind som dannes ved at forholdsvis kald luft strømmer ned til bakken under en bygesky.

Beskrivelse

I slike skyer er det kraftige vertikale bevegelser, opp og ned. Når det begynner å falle nedbør ut av en bygesky, kan dette medføre at de nedadgående luftstrømmene når helt ned til bakken og brer seg ut horisontalt. Kraftig vindskjær kan bli resultatet, noe som kan utgjøre en stor fare for flytrafikken, spesielt for fly i lav høyde, under landing og avgang.

Se også

Eksterne lenker

Microburst

Microburst er betegnelsen på en lokal kraftig, men ofte kortvarig vind som dannes ved at forholdsvis kald luft strømmer ned til bakken under en bygesky.

Beskrivelse

I slike skyer er det kraftige vertikale bevegelser, opp og ned. Når det begynner å falle nedbør ut av en bygesky, kan dette medføre at de nedadgående luftstrømmene når helt ned til bakken og brer seg ut horisontalt. Kraftig vindskjær kan bli resultatet, noe som kan utgjøre en stor fare for flytrafikken, spesielt for fly i lav høyde, under landing og avgang.

Se også

Eksterne lenker

Middel

Gjennomsnittsverdi eller middelverdi brukes i årsgjennomsnitt, månedsgjennomsnitt og døgngjennomsnitt.

Middeltemperatur

Døgnmiddeltemperatur er gjennomsnittstemperaturen gjennom et temperaturdøgn.

Dybdestoff

Døgnmiddeltemperaturen fra manuelle værstasjoner regnes ut med følgende formel:

t = N - k(N-min)

  • N = 1/3 (t06 + t12 + t18), dvs. gjennomsnittet av temperaturen kl 06, 12 og 18 UTC.
  • k er en faktor som varierer med sted og måned.
  • min er temperaturdøgnets minimumstemperatur.

En forenklet metode: t = 1/4 (t06 + t18 + min + max)

Se også

Middeltemperaturen

Døgnmiddeltemperatur er gjennomsnittstemperaturen gjennom et temperaturdøgn.

Dybdestoff

Døgnmiddeltemperaturen fra manuelle værstasjoner regnes ut med følgende formel:

t = N - k(N-min)

  • N = 1/3 (t06 + t12 + t18), dvs. gjennomsnittet av temperaturen kl 06, 12 og 18 UTC.
  • k er en faktor som varierer med sted og måned.
  • min er temperaturdøgnets minimumstemperatur.

En forenklet metode: t = 1/4 (t06 + t18 + min + max)

Se også

Middelvann

Middelvann (eng. Mean sea level, MSL) er gjennomsnittet av 19 år med timevise vannstandsobservasjoner for en havn.

Beskrivelse

Tidsrommet på 19 år er valgt fordi tidevannet blant annet har en variasjon med periode på 18,6 år.

Se også

Middelverdi

Gjennomsnittsverdi eller middelverdi brukes i årsgjennomsnitt, månedsgjennomsnitt og døgngjennomsnitt.

Middelverdier

Gjennomsnittsverdi eller middelverdi brukes i årsgjennomsnitt, månedsgjennomsnitt og døgngjennomsnitt.

Midlere skyer
Altostratus-skyer: Eksempel på middels høy skytype. Foto: Australian Severe Weather

Midlere eller middels høye skyer, er skyer som har skybase 2-5 km over bakkenivå.

Typer

Se også

Ekstern lenke

Midnattsol

Midnattsol innebærer at solen ikke går under horisonten ved sin laveste døgnlige posisjon.

Beskrivelse

Fenomenet intreffer hele eller deler av tiden mellom vårjevndøgn og høstjevndøgn nord for den norlige Polarsirkelen, og mellom høstjevndøgn og vårjevndøgn sør for den sydlige Polarsirkelen.

Antall dager med midnattsol i løpet av en sesong, øker med avstanden fra polarsirkelen i retning mot polpunktet. Flest dager er det ved selve polpunktet hvor det er teoretisk mulig å se solen sammenhengende i seks måneder.

  • Bildet er fra Steigen, tatt fra Bø på Engeløya, tvers over Vestfjorden mot Lofotveggen. Foto: Jakob Eitrheim.

  • Midnattsol i Steigen, Nordland, tatt fra Bø på Engeløya. Foto: Jakob Eitrheim.

  • Også fra Steigen i Nordland. Foto: Jakob Eitrheim.

  • Midnattsol i Nupen i Kvæfjord kommune, med utsikt nordover Andfjorden. Foto: Jakob Eitrheim.

Se også

Eksterne lenker

Midnattsola

Midnattsol innebærer at solen ikke går under horisonten ved sin laveste døgnlige posisjon.

Beskrivelse

Fenomenet intreffer hele eller deler av tiden mellom vårjevndøgn og høstjevndøgn nord for den norlige Polarsirkelen, og mellom høstjevndøgn og vårjevndøgn sør for den sydlige Polarsirkelen.

Antall dager med midnattsol i løpet av en sesong, øker med avstanden fra polarsirkelen i retning mot polpunktet. Flest dager er det ved selve polpunktet hvor det er teoretisk mulig å se solen sammenhengende i seks måneder.

  • Bildet er fra Steigen, tatt fra Bø på Engeløya, tvers over Vestfjorden mot Lofotveggen. Foto: Jakob Eitrheim.

  • Midnattsol i Steigen, Nordland, tatt fra Bø på Engeløya. Foto: Jakob Eitrheim.

  • Også fra Steigen i Nordland. Foto: Jakob Eitrheim.

  • Midnattsol i Nupen i Kvæfjord kommune, med utsikt nordover Andfjorden. Foto: Jakob Eitrheim.

Se også

Eksterne lenker

Millibar

Millibar er en gammel benevnelse for lufttrykk. 1 millibar (mb) = 1 hektopascal (hPa).

Se også

Min QNH

Min QNH er et varsel om laveste forventede QNH i et område eller på en strekning for en tidsperiode.

Bruksområde

Brukes til å beregne laveste brukbare flygenivå.

Se også


Minimalverdi

En minimumsverdi er den laveste verdien av en værparameter.

Eksempel

For eksempel er -51,4 minimumsverdien for lufttemperatur i Norge, målt i grader celsius.

Se ogå

Minimumstemperatur
Minimumsverdi

En minimumsverdi er den laveste verdien av en værparameter.

Eksempel

For eksempel er -51,4 minimumsverdien for lufttemperatur i Norge, målt i grader celsius.

Se ogå

Minimumsverdier

En minimumsverdi er den laveste verdien av en værparameter.

Eksempel

For eksempel er -51,4 minimumsverdien for lufttemperatur i Norge, målt i grader celsius.

Se ogå

Mistral

Mistral er en fallvind fra Alpene gjennom Rhonedalen i Frankrike.

Moilanen
Moilanen-bue fra Beitostølen. På bildet sees også halo, bisol og solstolpe (pilar). Foto: Pål Evensen/met.no

En moilanen-bue (eng. Moilanen arc) er et sjeldent optisk fenomen som bare oppstår i iståke nær bakken og ved svært lav solhøyde.

Beskrivelse

Moilanen-buer observeres når sola skinner på iskrystaller. Bildet til høyre viser en slik bue 11 grader over sola, en kald og klar dag med lett frosttåke. Se den spesielle V-formen inni halo-buen.

Det finnes per i dag ingen allment akseptert optisk forklaring på Molianen-buen.

Se også

Eksterne lenker

Moilanen arc
Moilanen-bue fra Beitostølen. På bildet sees også halo, bisol og solstolpe (pilar). Foto: Pål Evensen/met.no

En moilanen-bue (eng. Moilanen arc) er et sjeldent optisk fenomen som bare oppstår i iståke nær bakken og ved svært lav solhøyde.

Beskrivelse

Moilanen-buer observeres når sola skinner på iskrystaller. Bildet til høyre viser en slik bue 11 grader over sola, en kald og klar dag med lett frosttåke. Se den spesielle V-formen inni halo-buen.

Det finnes per i dag ingen allment akseptert optisk forklaring på Molianen-buen.

Se også

Eksterne lenker

Moilanen-bue
Moilanen-bue fra Beitostølen. På bildet sees også halo, bisol og solstolpe (pilar). Foto: Pål Evensen/met.no

En moilanen-bue (eng. Moilanen arc) er et sjeldent optisk fenomen som bare oppstår i iståke nær bakken og ved svært lav solhøyde.

Beskrivelse

Moilanen-buer observeres når sola skinner på iskrystaller. Bildet til høyre viser en slik bue 11 grader over sola, en kald og klar dag med lett frosttåke. Se den spesielle V-formen inni halo-buen.

Det finnes per i dag ingen allment akseptert optisk forklaring på Molianen-buen.

Se også

Eksterne lenker

Moilanen-buer
Moilanen-bue fra Beitostølen. På bildet sees også halo, bisol og solstolpe (pilar). Foto: Pål Evensen/met.no

En moilanen-bue (eng. Moilanen arc) er et sjeldent optisk fenomen som bare oppstår i iståke nær bakken og ved svært lav solhøyde.

Beskrivelse

Moilanen-buer observeres når sola skinner på iskrystaller. Bildet til høyre viser en slik bue 11 grader over sola, en kald og klar dag med lett frosttåke. Se den spesielle V-formen inni halo-buen.

Det finnes per i dag ingen allment akseptert optisk forklaring på Molianen-buen.

Se også

Eksterne lenker

Monsun

Monsun er en vind som skifter retning to ganger i året på grunn av oppvarming av store landområder om sommeren (pålandsvind), og avkjøling om vinteren (fralandsvind).

Innhold

Beskrivelse

Monsun betyr egentlig årstid, og brukes særlig om forholdene i Det Indiske hav og i Sør-Kina-havet. Overgangen til pålandsvind kan skje raskt, og er forbundet med store nedbørsmengder når den fuktige havlufta heves over landområdene.

Monsuneffekten gir vindhastigheter på opptil liten kuling ved fralandsvind og stiv kuling ved pålandvind. I tillegg kommer andre årsaker til vind, for eksempel dannes det lett tropiske sykloner når monsunen skifter retning.

Eksempler

Forekomst

I Norge har vi også monsunlignende effekter. Om vinteren er utfallsvind vanlig, men andre fenomener har hos oss mye større betydning for værutviklingen. Om sommeren er land- og sjøbris vanlig. Solgangsbrisen varierer over døgnet, og på mye mindre geografisk skala enn monsun, men ellers har disse to fenomenene samme årsak.

Se også

Mslp

Lufttrykk ved havnivå eller Mean Sea Level Pressure (MSLP) er lufttrykket som er oppgitt i en værobservasjon (SYNOP) og som er justert til havets nivå.

Beskrivelse

Målinger av lufttrykk skjer både over land og hav. Ettersom lufta blir tynnere dess høyere man befinner seg, vil også lufttrykket være lavere. For at man skal kunne sammenlikne lufttrykket overalt må man justere målinger over land til havnivå. Dette gjøres ved at det målte lufttrykket justeres til havets nivå enten ved QFF eller etter standardatmosfæren. Uten denne justeringen ville målinger fra fjellstasjoner alltid vise lavest trykk, og det ville blitt håpløst å finne de virkelige lavtrykkene.

I værvarslingen

Lufttrykket ved havets nivå er svært viktig for meteorologene. En analyse av værsituasjonen innebærer å tegne isobarer i havnivå. Først når dette er gjort får meteorologene en oversikt over hvor lavtrykk og høytrykk befinner seg.

Se også

Måløy
Månebue
Det er sjelden at månelyset er sterkt nok til å lage en regnbue med farger. Foto: Skjalg Andersen.

Regnbue av måneskinn dannes ved at lysstrålene fra månen (reflektert sollys), brytes i regndråpene.

Beskrivelse

Månebuen dannes på samme måte som den vanlige regnbuen (dannet av sollyset), men er et fenomen som forekommer sjeldent. Hovedårsaken er at månelyset er så mye svakere enn sollyset.

For at en månebue skal kunne oppstå, må disse forutsetningene være tilstede:

  • Månen være full eller bortimot full. Da er månelyset sterkest.
  • Det må regne på motsatt side av der månen befinner seg. Vi ser buen med månelyset i ryggen.
  • Himmelen må være mørk.
  • Månen må ikke stå høyere på himmelen enn 42º.

Se også

Eksterne lenker

Månebuer
Det er sjelden at månelyset er sterkt nok til å lage en regnbue med farger. Foto: Skjalg Andersen.

Regnbue av måneskinn dannes ved at lysstrålene fra månen (reflektert sollys), brytes i regndråpene.

Beskrivelse

Månebuen dannes på samme måte som den vanlige regnbuen (dannet av sollyset), men er et fenomen som forekommer sjeldent. Hovedårsaken er at månelyset er så mye svakere enn sollyset.

For at en månebue skal kunne oppstå, må disse forutsetningene være tilstede:

  • Månen være full eller bortimot full. Da er månelyset sterkest.
  • Det må regne på motsatt side av der månen befinner seg. Vi ser buen med månelyset i ryggen.
  • Himmelen må være mørk.
  • Månen må ikke stå høyere på himmelen enn 42º.

Se også

Eksterne lenker

Månedsgjennomsnitt

Månedsgjennomsnitt eller månedsmiddel er gjennomsnittet for en værparameter i løpet av en måned.

Beskrivelse

I praksis regnes månedsgjennomsnittet ut ved å ta gjennomsnittet av alle døgngjennomsnittene.

Se også

Månedsmiddel

Månedsgjennomsnitt eller månedsmiddel er gjennomsnittet for en værparameter i løpet av en måned.

Beskrivelse

I praksis regnes månedsgjennomsnittet ut ved å ta gjennomsnittet av alle døgngjennomsnittene.

Se også

Månedsmiddeltemperatur

Månedsmiddeltemperatur er gjennomsnittet av månedens døgnmiddeltemperaturer.

Se også

Månedsmiddelverdi

Månedsgjennomsnitt eller månedsmiddel er gjennomsnittet for en værparameter i løpet av en måned.

Beskrivelse

I praksis regnes månedsgjennomsnittet ut ved å ta gjennomsnittet av alle døgngjennomsnittene.

Se også

Månedsverdi

Månedsverdier er sammendrag av værobservasjoner slik at de gjelder for en måned.

Eksempler

Eksempler på slike er gjennomsnittstemperatur og nedbørsum.

Se også

Månedsverdier

Månedsverdier er sammendrag av værobservasjoner slik at de gjelder for en måned.

Eksempler

Eksempler på slike er gjennomsnittstemperatur og nedbørsum.

Se også

Månefasene

Månefaser hører hjemme under faget astrofysikk og ikke meteorologi.

Månefaser og været

På våre breddegrader er månens tiltrekningskraft ubetydelig i forhold til samspillet mellom lavtrykk og høytrykk - som er de fenomenene som forårsaker været i Norge. Hvis månen skulle ha noen betydning for været, burde det være samme vær over hele Norge på samme tidspunkt, men det er det svært sjelden.

Det kan ikke helt utelukkes at månens tiltrekningskraft kan forsterke eller svekke et allerede eksisterende værfenomen noe. Det er imidlertid utelukket at månefasen eller retningen der månen tennes kan skape et værfenomen, eller gi økt hyppighet av visse værfenomener.

Månens tiltrekningskraft gir endringen mellom flo og fjære i havet. I tropene lager månens tiltrekningskraft tilsvarende "tideluft", der lufttrykket varierer noe. Men tideluft-variasjonen i tropene er ikke det som skaper været der.

Månefasene var i tidligere tider koblet til været i almanakken, men det ga så dårlig samsvar at det er fjernet.

Se også

Eksterne lenker

Månefaser

Månefaser hører hjemme under faget astrofysikk og ikke meteorologi.

Månefaser og været

På våre breddegrader er månens tiltrekningskraft ubetydelig i forhold til samspillet mellom lavtrykk og høytrykk - som er de fenomenene som forårsaker været i Norge. Hvis månen skulle ha noen betydning for været, burde det være samme vær over hele Norge på samme tidspunkt, men det er det svært sjelden.

Det kan ikke helt utelukkes at månens tiltrekningskraft kan forsterke eller svekke et allerede eksisterende værfenomen noe. Det er imidlertid utelukket at månefasen eller retningen der månen tennes kan skape et værfenomen, eller gi økt hyppighet av visse værfenomener.

Månens tiltrekningskraft gir endringen mellom flo og fjære i havet. I tropene lager månens tiltrekningskraft tilsvarende "tideluft", der lufttrykket varierer noe. Men tideluft-variasjonen i tropene er ikke det som skaper været der.

Månefasene var i tidligere tider koblet til været i almanakken, men det ga så dårlig samsvar at det er fjernet.

Se også

Eksterne lenker

Mørketid
Siste sol i Vadsø før mørketida. Foto: Vadsø kommune.

Mørketid er når Sola er under horisonten hele døgnet.

Innhold

Beskrivelse

Mørketid i Tromsø. Foto: Bård Løken/Visit Tromsø-region AS.

Mørketida skyldes et astronomisk fenomen: Jordaksen heller i forhold til det planet Jorda beveger seg i rundt Sola. Derfor har vi også midnattsol om sommeren langt mot nord. Hvis Jorda hadde vært uten atmosfære, ville Polarsirkelen vært den sydligste grensa for mørketida. Men sollyset avbøyes på sin vei gjennom jordatmosfæren, slik at sola kommer høyere på himmelen. Som en følge av dette fenomenet flyttes grensa for mørketid lengre mot nord.

Forekomst

De nordligste landsdelene i Norge har en kortere eller lengre "mørketid" omkring vintersolverv, avhengig av breddegraden. Jo lengre nord, jo lengre er mørketida. Se oversikt over hvor og når det er mørketid på yr.no.

Bodø, som ligger nord for Polarsirkelen, har faktisk en daglengde på ca. 50 minutter ved vintersolverv. Men høye fjell i sør stenger for sola slik at den er borte fra byen en hel måned. Først et stykke ute i januar kan man se de første solstrålene igjen. Folk på Røst, som ligger omtrent like langt mot nord som Bodø, kan se sola hele året fordi de har fri horisont mot sør, om været tillater det.

I værvarslingen

Det brukes egne symboler for mørketid som viser at sola plasseres under horisonten, sammen med lite eller mye skyer. Ventes det overskyet vær, og sola ikke skal kunne ses, brukes de vanlige symbolene, uansett årstid.

Se også

Eksterne lenker

Mørketida
Siste sol i Vadsø før mørketida. Foto: Vadsø kommune.

Mørketid er når Sola er under horisonten hele døgnet.

Innhold

Beskrivelse

Mørketid i Tromsø. Foto: Bård Løken/Visit Tromsø-region AS.

Mørketida skyldes et astronomisk fenomen: Jordaksen heller i forhold til det planet Jorda beveger seg i rundt Sola. Derfor har vi også midnattsol om sommeren langt mot nord. Hvis Jorda hadde vært uten atmosfære, ville Polarsirkelen vært den sydligste grensa for mørketida. Men sollyset avbøyes på sin vei gjennom jordatmosfæren, slik at sola kommer høyere på himmelen. Som en følge av dette fenomenet flyttes grensa for mørketid lengre mot nord.

Forekomst

De nordligste landsdelene i Norge har en kortere eller lengre "mørketid" omkring vintersolverv, avhengig av breddegraden. Jo lengre nord, jo lengre er mørketida. Se oversikt over hvor og når det er mørketid på yr.no.

Bodø, som ligger nord for Polarsirkelen, har faktisk en daglengde på ca. 50 minutter ved vintersolverv. Men høye fjell i sør stenger for sola slik at den er borte fra byen en hel måned. Først et stykke ute i januar kan man se de første solstrålene igjen. Folk på Røst, som ligger omtrent like langt mot nord som Bodø, kan se sola hele året fordi de har fri horisont mot sør, om været tillater det.

I værvarslingen

Det brukes egne symboler for mørketid som viser at sola plasseres under horisonten, sammen med lite eller mye skyer. Ventes det overskyet vær, og sola ikke skal kunne ses, brukes de vanlige symbolene, uansett årstid.

Se også

Eksterne lenker

N
NAIS

Norwegian Aeronautical Information System (NAIS) er et informasjonssystem for norsk luftfart og er den norske delen av AFTN.

Beskrivelse

Systemet eies og driftes av AVINOR, og er flyværtjenestens viktigste kanal for innhenting og distribusjon av varsler og observasjoner til luftfarten.

Eksterne lenker

NAO

Den nord-atlantiske oscillasjon (NAO), på engelsk The North Atlantic Oscillation, er betegnelsen på et klimatisk fenomen som skyldes forskjellene i lufttrykk mellom Island og Asorene.

Innhold

Beskrivelse

Ordet oscillasjon betegner en type svingninger. Den nord-atlantiske oscillasjon kjennetegnes av at lufttrykket ved havnivå over Island svinger i motfase med tilsvarende trykk over Asorene. Det er stort sett på seinhøsten, om vinteren og tidlig på våren at NAO er framtredende.

NAO er nært forbundet med fenomenet Den arktiske oscillasjon som er et mer utbredt mønster av trykkvariasjon, mens NAO er av mer regional art.

Dybdestoff

Man bruker gjerne en indeks (NAO-indeksen) for å beskrive NAO-tilstanden:

  • Høy indeks gir vestavær: Trykket over Island lavere enn normalt. Dette medfører mer vestavind med mild og fuktig vestlig luftstrøm over Sør-Norge, slik at vi får milde vintre i sør.
  • Lav indeks gir østavær: Tilsier kaldere vintervær forbundet med luftmasser fra øst.

Indeksen er den standardiserte differansen mellom trykket over Asorene og Island (SLP står for Sea Level Pressure):

 (SLP[Asorene] - SLP[Island] - middelverdien)/standardavviket

Lufttrykket ved havnivå bestemmes av hvor mye luftmasse som ligger over havet og trykker. Når trykket endrer seg, er det en konsekvens av at luftmassene flytter på seg. Forskjell i trykket mellom ulike steder skaper også en kraft som gjør at vinder oppstår.

Et storstilt temperaturmønster med luft som er varmere enn normalt over Nord-Europa og kaldere enn normalt over det vestlige Grønland og Labrador, er forbundet med NAO. Likså er et nedbørmønster med mer nedbør enn normalt i det sørlige Skandinavia/Nord-Europa og mindre enn normalt over det sørlige Spania/Portugal et trekk som forbindes med positiv NAO-indeks.

Se også

Eksterne lenker

NAO-indeksen

Den nord-atlantiske oscillasjon (NAO), på engelsk The North Atlantic Oscillation, er betegnelsen på et klimatisk fenomen som skyldes forskjellene i lufttrykk mellom Island og Asorene.

Innhold

Beskrivelse

Ordet oscillasjon betegner en type svingninger. Den nord-atlantiske oscillasjon kjennetegnes av at lufttrykket ved havnivå over Island svinger i motfase med tilsvarende trykk over Asorene. Det er stort sett på seinhøsten, om vinteren og tidlig på våren at NAO er framtredende.

NAO er nært forbundet med fenomenet Den arktiske oscillasjon som er et mer utbredt mønster av trykkvariasjon, mens NAO er av mer regional art.

Dybdestoff

Man bruker gjerne en indeks (NAO-indeksen) for å beskrive NAO-tilstanden:

  • Høy indeks gir vestavær: Trykket over Island lavere enn normalt. Dette medfører mer vestavind med mild og fuktig vestlig luftstrøm over Sør-Norge, slik at vi får milde vintre i sør.
  • Lav indeks gir østavær: Tilsier kaldere vintervær forbundet med luftmasser fra øst.

Indeksen er den standardiserte differansen mellom trykket over Asorene og Island (SLP står for Sea Level Pressure):

 (SLP[Asorene] - SLP[Island] - middelverdien)/standardavviket

Lufttrykket ved havnivå bestemmes av hvor mye luftmasse som ligger over havet og trykker. Når trykket endrer seg, er det en konsekvens av at luftmassene flytter på seg. Forskjell i trykket mellom ulike steder skaper også en kraft som gjør at vinder oppstår.

Et storstilt temperaturmønster med luft som er varmere enn normalt over Nord-Europa og kaldere enn normalt over det vestlige Grønland og Labrador, er forbundet med NAO. Likså er et nedbørmønster med mer nedbør enn normalt i det sørlige Skandinavia/Nord-Europa og mindre enn normalt over det sørlige Spania/Portugal et trekk som forbindes med positiv NAO-indeks.

Se også

Eksterne lenker

NAO: Den nord-atlantiske oscillasjon

Den nord-atlantiske oscillasjon (NAO), på engelsk The North Atlantic Oscillation, er betegnelsen på et klimatisk fenomen som skyldes forskjellene i lufttrykk mellom Island og Asorene.

Innhold

Beskrivelse

Ordet oscillasjon betegner en type svingninger. Den nord-atlantiske oscillasjon kjennetegnes av at lufttrykket ved havnivå over Island svinger i motfase med tilsvarende trykk over Asorene. Det er stort sett på seinhøsten, om vinteren og tidlig på våren at NAO er framtredende.

NAO er nært forbundet med fenomenet Den arktiske oscillasjon som er et mer utbredt mønster av trykkvariasjon, mens NAO er av mer regional art.

Dybdestoff

Man bruker gjerne en indeks (NAO-indeksen) for å beskrive NAO-tilstanden:

  • Høy indeks gir vestavær: Trykket over Island lavere enn normalt. Dette medfører mer vestavind med mild og fuktig vestlig luftstrøm over Sør-Norge, slik at vi får milde vintre i sør.
  • Lav indeks gir østavær: Tilsier kaldere vintervær forbundet med luftmasser fra øst.

Indeksen er den standardiserte differansen mellom trykket over Asorene og Island (SLP står for Sea Level Pressure):

 (SLP[Asorene] - SLP[Island] - middelverdien)/standardavviket

Lufttrykket ved havnivå bestemmes av hvor mye luftmasse som ligger over havet og trykker. Når trykket endrer seg, er det en konsekvens av at luftmassene flytter på seg. Forskjell i trykket mellom ulike steder skaper også en kraft som gjør at vinder oppstår.

Et storstilt temperaturmønster med luft som er varmere enn normalt over Nord-Europa og kaldere enn normalt over det vestlige Grønland og Labrador, er forbundet med NAO. Likså er et nedbørmønster med mer nedbør enn normalt i det sørlige Skandinavia/Nord-Europa og mindre enn normalt over det sørlige Spania/Portugal et trekk som forbindes med positiv NAO-indeks.

Se også

Eksterne lenker

NLC
Lysende nattskyer over Asker. Foto: Pål Evensen/met.no

Lysende nattskyer eller noctilucent clouds (NLC) på engelsk, er skyer som ser ut til å lyse i mørket.

Innhold

Beskrivelse

Lysende nattskyer på Trøndelagskysten. Foto: Dag Olav Bollingmo

Lysende nattskyer dannes nær mesopausen i ca 80 km høyde, det vil si langt høyere enn alle andre skyer. På grunn av ekstremt lave temperaturer i denne delen av atmosfæren (-120 grader C) dannes det lett ispartikler på støv (aerosoler) som måtte befinne seg der.

Isen stammer antagelig fra vanndamp som igjen er dannet av metangassutslipp fra jorda. Man er ennå ikke helt sikre på hva slags partikler som gir opphav til disse. Det kan både være partikler fra verdensrommet og fra jorda. Mangel på tidligere observasjoner kan tyde på at vulkanutbrudd eller forurensningen etter den industrielle revolusjonen er opphav til støvpartiklene.

Forekomst

Lysende nattskyer i skjærgården utenfor Kragerø, natt til 15. juli 2009. Foto: Svein Byholt

I Norge kan skyene observeres om sommeren etter hvert som nettene blir mørkere, fra siste halvdel av juli i Sør-Norge. De lyses opp nedenfra, og sola må være mellom 6 og 16 grader under horisonten.

Historikk

Første kjente observasjon av lysende nattskyer ble gjort i 1885, et par år etter det kraftigste vulkanutbrudd i nyere tid (Krakatauvulkanen, Indonesia, 1883).

Dybdestoff

Metaninnholdet i atmosfæren har økt mye de siste 150 årene, og kommer hovedsaklig fra forråtnelsesprosesser i sumper og myrer og fra store jordbruksområder. Metan er en drivhusgass som er 4,5 ganger mer effektiv enn CO2.

Det forskes på om det er en sammenheng mellom økt drivhuseffekt og dannelsen av NLC-skyer. Blant annet har forskere fra land i nordområdene foretatt systematiske radarmålinger av himmelfenomenet siden 1987. Raketter blir også benyttet for å nå opp til dette atmosfærelaget med måleinstrumenter. På fjellet ved Andenes i Vesterålen ligger det et praktfullt observatorium (ALOMAR) med et internasjonalt forskningsmiljø og med blant annet Lidar-instrumenter som måler gjennom mesopausen.

Eksterne lenker

NM

Nautisk mil er et mål for avstand og tilsvarer 1852 meter.

Bruksområde

I flyværvarsling er alle horisontale avstander oppgitt i nautiske mil. Unntak: Horisontal sikt er oppgitt i meter.

Se også

NOAA
Logoen til NOAA. Illustrasjon: NOAA

NOAA står for National Oceanographic and Atmospheric Administration og er den organisasjonen i USA som har de fleste av oppgavene som Meteorologisk institutt har i Norge.

Innhold

Beskrivelse

Organisasjonen ligger under Handelsdepartementet (Department of Commerce) og har det overordnede ansvaret for varsling av naturhendelser i luft og i hav som kan true liv, miljø og verdier.

I tillegg til operativ værvarsling og overvåking av atmosfærens og havets tilstand, drives en utstrakt forskningsvirksomhet. Blant annet har organisasjonen ansvaret for flere meteorologiske satellitter og måledata som kommer fra disse.

Samarbeid

Meteorologisk institutt leser ned og benytter data fra satellittene som administreres av NOAA.

Se også

Eksterne lenker

NOAA-satellitter

NOAA-satellitter er en type polarbanesatellitter.

Beskrivelse

Ombord i NOAA satellittene er det i hovedsak to grupper av sensorer for meteorlologiske foremål:

  • AVHRR (Advanced Very High Resolution Radiometer)
  • ATOVS (Advansed TIROS N Operational Vertikal Sounder)

NOAA-satellittene består i dag bare av passive sensorer. Passive sensorer vil si at de ikke sender ut egen stråling, men bare observere stråling sendt ut fra endre legemer.

Se også

Eksterne lenker

NORDMET

NORDMET er betegnelsen på et samarbeid mellom de nordiske meteorologiske instituttene.

Beskrivelse

Været kjenner ingen geografiske landegrenser. Innenfor et begrenset geografisk område, som Norden, er vær og klima tilnærmet likt. Værvarslingsproblematikk og forskningsinnsats innenfor meteorologien går i samme retning.

Samarbeid

I en tid med knapphet på ressurser (økonomi og personell) er det fornuftig å samarbeide der det er mulig og naturlig. NORDMET-samarbeidet omfatter meteorologiske observasjoner, informasjonsbehandling, produktutvikling, produksjon av meteorologisk informasjon og opplæring/undervisning.

Beslutninger om NORDMET-samarbeidet tas av direktørene for de nordiske meteorologiske instituttene. Direktørene utpeker også en "NORDMET styringsgruppe" som sørger for at samarbeidsprosjektene drives framover.

Eksterne lenker

Naar Tustra faar skjegg og Hesten faar man, Da bør hver sjømand at skynde paa land.

En annen variant av dette værtegnet er ”Når Oksen tek på seg sin hatt, Blæs det innyver den heile natt.”

Beskrivelse

Mange ordtak knytter seg til værendringer når det legger seg en sky (tåke) rundt en fjelltopp.

En værendring skyldes ofte en endring i vindretningen. Tørr innlandsluft kan erstattes av fuktigere havluft. Vindendringen skjer oftest først i høyere luftlag. Mange lavlandsstrøk i landet vårt skjermes godt av terrenget mot vind og vær, i alle fall en tid. Men fjellområdene er mer utsatt. Legger det seg en ”hatt” over en fjelltopp, er det et tegn på at det er fuktig luft i høyere luftlag. Øker skymengden, slik at hatten vokser og kanskje blir et sammenhengende skylag, kan dette tyde på at et nedbørområde er på vei.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

National Oceanographic and Atmospheric Administration
Logoen til NOAA. Illustrasjon: NOAA

NOAA står for National Oceanographic and Atmospheric Administration og er den organisasjonen i USA som har de fleste av oppgavene som Meteorologisk institutt har i Norge.

Innhold

Beskrivelse

Organisasjonen ligger under Handelsdepartementet (Department of Commerce) og har det overordnede ansvaret for varsling av naturhendelser i luft og i hav som kan true liv, miljø og verdier.

I tillegg til operativ værvarsling og overvåking av atmosfærens og havets tilstand, drives en utstrakt forskningsvirksomhet. Blant annet har organisasjonen ansvaret for flere meteorologiske satellitter og måledata som kommer fra disse.

Samarbeid

Meteorologisk institutt leser ned og benytter data fra satellittene som administreres av NOAA.

Se også

Eksterne lenker

Naturlige klimaendringer

Naturlige klimaendringer er klimaendringer med drivkrefter i naturen selv, som for eksempel variasjoner i solen.

Innhold

Beskrivelse

De naturlige kreftene til å drive klimaendringer består av samspillet mellom jorden og solen. Opp igjenom årtusenene har solens aktivitet variert noe som har gitt ulik mengde energi fra fra solen til jorden. I tillegg har jordens bane rundt solen variert, samt at helningen på jordaksen varierer.

Historikk

I gjennom historien har jodens klima variert mye. Tar en for seg den siste millionen år finner en at jordens klima har vært preget av istider, med korte mellomistider. Vi er nå inne i en mellomistid. På en kortere tidsskala, de siste 2000 år, ser en at dette er en periode der vi hadde en relativt varm middelalder, for så å ha det kaldere på 1800-tallet. Siden den gang har jordens temperatur steget klart. Årsaken til disse variasjonene frem til industiell tid har utelatende vært naturlige variasjoner, i praksis samspillet mellom solen og jorden.

I varmetiden for 6-8000 år siden var innstrålingen fra sola om sommeren høyere, fordi jordaksen bikket mer i forhold til jordbaneplanet. Polarsirkelen lå da lengre sør, på det sørligste omtrent ved Snåsa i Trøndelag. Nå er Polarisrkelen på vei nordover, og sommerinnstrålingen er minkende. (Polarsirkelen går nordover med en fart på omlag 14 meter pr. år.) Sett i et slikt perspektiv er vi på vei inn i en ny istid! Tidsrommet for istid/mellomistid er omlag 100 000 år.

Dybdestoff

På en noe kortere tidsskala, noe 10 000 år finner vi såkalte Dansgaard-Oeschger hendelser. Man vet ikke helt hva som forårsaker disse svingningene. At de er der, tyder jo på at jordens klima ikke er så stabilt, men er ganske følsomt overfor ulike forhold.

Når vi ser på hvordan de naturlige variasjonene har vært opp igjenom tiden finner vi at temperaturen har endret seg først som en følge av endringer i innstrålingen fra solen. Etter hvert som tempearuren har steget har mengden [[CO2]] og andre drivhusgasser i atmosfæren økt. Dette har medført at oppvarmingen har gått raskere og til høyere temperaturer enn om vi ikke hadde fått endringer i drivhusgasser. At temperaturen har steget raskere som en følge av økte konsentrasjoner av drivhusgasser kan greit forklares med fysikk.

På kortere tidskalaer hører store vulkanutbrudd med som driver av klimavariasjoner. Et vulkanutbrudd resulterer i at en rekke forskjellige typer gasser og partikler sendes ut i atmosfæren. Partiklene vil ha en avkjølende effekt, ved at de reflekterer sollys tilbake til verdensrommet. De av gassene som er klimagasser (så som vanndamp og [[CO2]]) vil ha en oppvarmende effekt.

Det virker sannsynlig at de store vulkanutbruddene som skjedde for 55 millioner år siden - da Atlanterhavet åpnet seg og Island ble skapt - førte til så store klimagassutslipp at gjennomsnittstemperaturen på jorda økte med cirka 8 grader. Men vanligvis fører ikke vulkanutbrudd til så store klimagassutslipp, og typisk sett dominerer den avkjølende effekten over den oppvarmende effekten.

For eksempel resulterte det store utbruddet på Mount Pinatubo på Filipinene i 1991 i at gjennomsnittstemperaturen på jorda gikk ned med omtrent en halv grad, noe som varte i et par år. Siden CO2-målingene startet på slutten av 1950-tallet, har CO2-konsentrasjonen økt gradvis, ikke i sprang (som kunne forventes fra vulkanutslipp), så i denne perioden har vulkanene helt klart ikke hatt noen dominerende effekt på CO2-utviklingen.

Når det gjelder temperaturen på for eksempel Grønland, er det ikke nødvendigvis slik at det følger den globale temperaturen (f.eks. blir den sterkt påvirket av lokale vinder). Dermed kan man ikke direkte sammenligne Grønlandstemperaturen med den globale temperaturen.

Dybdestoff om solas påvirkning

Figuren viser global middeltemperatur (blåkurve) og kosmisk stråling (antall per 30 døgn). Det man gjenkjenner i tidsserien for kosmisk stråling er den 11-årige solflekksyklusen (høyt tall når vi er i solflekkminimum, slik som nå). Men vi ser ingen trend utover dette, til tross for den tydelige trenden i global middeltemperatur.

Det har foregått en intens debatt om dette i årevis. Spørsmålene er som følger:

Kan sola gi endringer i klimaet på jorda? Til dette må man klart si ja. Solens energiutstråling og dens variasjoner har innvirkning på klimaet, og disse variasjonene er forbundet med solflekk-variasjonene (flere sykluser, deriblant den mest kjente - 11-årssyklusen - som vi akkurat nå er inne i et minimum av). Både sola endrer seg i styrke, og jordas bane rundt sola endrer seg, og vil til sammen gi variasjoner i hvor sterk innstrålingen på jorda fra sola er.

Kan kosmisk stråling gi endringer i klimaet på jorda? Spørsmålet har ikke et klart svar. Kosmisk stråling er nøytroner og protoner som kommer fra både sola og fra andre galakser i verdensrommet (mens det vi vanligvis tenker på som solstråler er fotoner).

Den galaktiske kosmiske strålingen er i utgangspunktet nokså konstant, men når den kommer inn i vårt solsystem blir den påvirket av solens magnetfelt. Jordas magnetfelt varierer, akkurat som solflekkene og solutstrålingen. Alt dette er symptomer på at solaktiviteten varierer. Dermed varierer også den galaktiske kosmiske strålingen i takt med solflekkene, og det blir vanskelig å skille solens påvirkning fra den kosmiske strålingens påvirkning.

Hvorvidt hvordan kosmisk stråling kan gi endringer i klimaet på jorda, er det ikke et klart svar på. Men teorien fra den danske solforskeren Svensmark går på at de kosmiske strålene forandrer skydannelsen. Mindre kosmisk stråling gir i følge denne teorien færre skyer og dermed større oppvarming. Det er mulig at dette er rett, men prosessen er ikke bevist i atmosfæren (selv om den fungerer i såkalte 'tåkekammere' som fysikere bruker til å måle partikkelstråling med).

Er sola og/eller den kosmiske strålingen årsaken til den globale oppvarmingen de siste 50 årene? Svaret er nei. Grunnen er at mens det har vært en klar ppadgående trend i den globale temperaturen har det ikke vært en trend i denne perioden for noen av indeksene for solaktivitet, og heller ikke for den kosmiske strålingen. (Se figuren til høyre.)

I tillegg er det ifølge IPCC 2007 ikke dokumentert noen trend i skydekket disse siste 50 årene. Uten trend i strålingen, og uten trend i skydekket (som skulle være mekanismen for å påvirke klimaet på jorda), står tesen nokså ribbet tilbake, slik Nature Magazine har antydet (Nature, 448, 8-9 (5. July 2007).

Se også

Nautisk mil

Nautisk mil er et mål for avstand og tilsvarer 1852 meter.

Bruksområde

I flyværvarsling er alle horisontale avstander oppgitt i nautiske mil. Unntak: Horisontal sikt er oppgitt i meter.

Se også

Nautrisk mil

Nautisk mil er et mål for avstand og tilsvarer 1852 meter.

Bruksområde

I flyværvarsling er alle horisontale avstander oppgitt i nautiske mil. Unntak: Horisontal sikt er oppgitt i meter.

Se også

Nedbør
Regnbyger over Asker. Foto: Tore Strand.

Nedbør er vann i flytende eller fast form som når bakken.

Innhold

Beskrivelse

Forskjellige prosesser inne i skyene kan få noen av partiklene til å vokse (se koalesens og iskrystallteori). Blir de store nok faller de ut av skyene og når bakken. Vi kaller dette for nedbør.

Nedbørformen avhenger av temperaturen i lufta nær bakken, der nedbørmåleren er plassert og av de fysiske prosessene som foregår inne i skyene.

Skyer består av partikler (vanndråper og/eller iskrystaller) som er så små at oppdrift og tyngdekraft nesten oppveier hverandre. Dermed holder de seg svevende i atmosfæren. Skydråpene har en diameter på ca. 0,01 mm.

Typer

Dybdestoff

Hvor mye vann utgjør f.eks. 1 mm nedbør?

Om du tegner opp ett kvadrat - 1 m i sidekant og høyde 1 mm, - og gjør disse størrelsene om til samme enhet (dm) - vil du få: 1 m * 1 m * 1 mm = 10 dm * 10 dm * 0.01 dm = 1 dm3 = 1 liter.

En mm nedbør gir altså en liter vann på en kvadratmeter. En typisk villatomt er på rundt 1000 kvadratmeter (1 mål). 1 mm nedbør gir med andre ord 1000 liter vann på en typisk villa-tomt. Normalt vannforbruk for en familie - er ca. 150 m3/år. Dette svarer til 150 mm nedbør på villatomta.

En hagevannspreder sender kanskje ut ca. 10 liter vann på 5 minutter. Det blir 120 liter på en time. Om det faller 1 mm nedbør på 'tomta' på en time (svak nedbørintensitet), er det like mye vann som sendes ut fra 8 hagevannspredere.

I Oslo-området faller det ca. 800 mm nedbør/år og i Bergens-området faller det ca. 2000 - 3000 mm/år.Det er ikke sant at det "alltid" regner i Bergen. Gjennomsnittlig faller det nedbør i Bergen 240 dager i året.

I værvarslingen

Nedbør, forekomst og mengde, varierer mye fra sted til sted og er vanskelig å varsle. Hvis meteorologene varsler at det er ventet "litt nedbør" mener de at det ventes 0,5-2 mm på enkelte målestasjoner i distriktet de neste 24 timer.

Meteorologene bruker disse veiledende kriteriene for varsling av nedbørmengde i korttidsvarsler, men grensen for "store nedbørmengder" settes høyere i nedbørrike distrikter:

  • Pent vær, oppholdsvær: Høyst 0,0 mm neste 24 timer
  • Stort sett oppholdsvær: Det kan bli nedbør på målestasjonene, men høyst 0,4 mm neste 24 timer
  • Litt nedbør. Lette byger. Enkelte byger: Det ventes 0,5-2 mm på enkelte målestasjoner i distriktet de neste 24 timer
  • Regn, sludd, snø, byger: 2-20 mm på en del målestasjoner neste 24 timer
  • Regn, sludd, snø, til dels store eller betydelige nedbørmengder: Over 20 mm på en del målestasjoner i distriktet neste 24 timer

Se også

Nedbørdøgn

Et nedbørdøgn defineres i Norge som tiden fra kl 06 UTC til kl 06 UTC neste dag. Data loggføres på dagen målingen er foretatt, f.eks. vil nedbør falt mellom 06.00 17.mai og 06.00. 18. mai loggføres på 18. mai.

Bruksområde

Alle norske meteorologiske stasjoner melder målt nedbørmengde på dette tidspunktet. Noen manuelt bemannede stasjoner melder i tillegg kl 00, 12 og 18 UTC, og enkeltmålingene summeres opp til 24 timers døgnnedbør. Automatiske værstasjoner melder nedbørmengde hver hele time. Noen instrumenttyper kalt pluviometre melder nedbørmengde hvert minutt.

Nedbøren vil øke mens sjøen flør, særlig i vestlig og nordvestlig vær.

En annen variant av dette værtegnet er ”Vinden ga seg når sjøen falt”.

Beskrivelse

De to værtegnene beskriver værendringer som skjer når et lavtrykk, med tilhørende nedbør og vind, passerer et sted på kysten. Vanlig flo og fjære skyldes månens og solas påvirkning på havoverflaten, så værvarsleren må klare å skille ut den ekstra effekten som lufttrykk-forandringen har på flo og fjære.

Når et lavtrykk er på vei inn mot kysten vestfra, vil havet flø. Med lavtrykket følger nedbør, som begynner svakt men øker på inntil lavtrykket passerer og nedbøren gir seg.

Vinden øker også når lavtrykket nærmer seg. Etter at lavtrykket har passert, begynner lufttrykket å stige. Dette bidrar til at sjøen faller. Vinden vil også som regel gradvis minke i styrke.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

Nedbørindikator

En nedbørindikator gir en indikasjon om det er nedbør eller ikke (ja/nei).

Målemetode

En nedbørindikator måler antall minutter i timen med nedbør. Den blir brukt sammen med automatiske nedbørmålere for å kvalitetsikre data fra denne.

Typer

Disse nedbørindikatorene brukes ved Meteorologisk institutt:

  • Thies Precipitation Monitor
  • Vaisala DRD11A

Se også

Nedbørindikatorer

En nedbørindikator gir en indikasjon om det er nedbør eller ikke (ja/nei).

Målemetode

En nedbørindikator måler antall minutter i timen med nedbør. Den blir brukt sammen med automatiske nedbørmålere for å kvalitetsikre data fra denne.

Typer

Disse nedbørindikatorene brukes ved Meteorologisk institutt:

  • Thies Precipitation Monitor
  • Vaisala DRD11A

Se også

Nedbørmåler
Avlesing av en manuell nedbørmåler. Foto: Bård Gudim.

En nedbørmåler måler mengde nedbør som har kommet i en viss periode.

Innhold

Målemetode

Da nedbør i fast form (snø, sludd, hagl osv) er forskjellig i tetthet enn vann, er det mengden (volum) nedbør etter smelting som tradisjonelt blir rapportert.

Nedbørmåleren monteres vanligvis i ca 2 meters høyde, men på steder med mye snø monteres den så høyt at den kommer over maksimal snødybde om vinteren. For å få så god eksponering som mulig, er det viktig å ikke ha bygninger og vekster som skjermer for nedbørmåleren. Her er det egne internasjonale regler for plassering av slikt utstyr med tanke på eksponering.

Nedbøren oppgis i millimeter (mm). Faller det 1 mm nedbør på et areal på 1000 m2, tilsvarer det en vannmengde på 1 m3 = 1 tonn.

Typer

Det er to hovedtyper nedbørmålere:

Bruksområde

Nedbørmålinger blir brukt til flere formål. Meteorologisk institutt bruker de blant annet i klimaforskning, og kommunene bruker nedbørdata for dimensjonering av avløpssystemene. Nedbørdata er også viktig for kraftselskapene.

Gjør det selv

Det finnes noen enkle nedbørmålere som er beregnet på privatpersoner, men disse er ikke egnet til helårsbruk. Målerne kan kjøpes i mange detaljbutikker. De er oftest gjennomsiktige med en skala i mm nedbør på siden, som gjør det enkelt å lese av nedbørmengden.

Se også

Ekstern lenke

Nedbørmålere
Avlesing av en manuell nedbørmåler. Foto: Bård Gudim.

En nedbørmåler måler mengde nedbør som har kommet i en viss periode.

Innhold

Målemetode

Da nedbør i fast form (snø, sludd, hagl osv) er forskjellig i tetthet enn vann, er det mengden (volum) nedbør etter smelting som tradisjonelt blir rapportert.

Nedbørmåleren monteres vanligvis i ca 2 meters høyde, men på steder med mye snø monteres den så høyt at den kommer over maksimal snødybde om vinteren. For å få så god eksponering som mulig, er det viktig å ikke ha bygninger og vekster som skjermer for nedbørmåleren. Her er det egne internasjonale regler for plassering av slikt utstyr med tanke på eksponering.

Nedbøren oppgis i millimeter (mm). Faller det 1 mm nedbør på et areal på 1000 m2, tilsvarer det en vannmengde på 1 m3 = 1 tonn.

Typer

Det er to hovedtyper nedbørmålere:

Bruksområde

Nedbørmålinger blir brukt til flere formål. Meteorologisk institutt bruker de blant annet i klimaforskning, og kommunene bruker nedbørdata for dimensjonering av avløpssystemene. Nedbørdata er også viktig for kraftselskapene.

Gjør det selv

Det finnes noen enkle nedbørmålere som er beregnet på privatpersoner, men disse er ikke egnet til helårsbruk. Målerne kan kjøpes i mange detaljbutikker. De er oftest gjennomsiktige med en skala i mm nedbør på siden, som gjør det enkelt å lese av nedbørmengden.

Se også

Ekstern lenke

Nedbørnormal
Kart med nedbørnormal for Norge. Gjelder for normalperioden 1961-1990. Ill.: met.no

Nedbørnormaler er gjennomsnittlig nedbørmengde i et bestemt tidsrom de siste 30 år.

Typer

Nedbørnormaler brukes særlig om:

Se også

Nedbørnormaler
Kart med nedbørnormal for Norge. Gjelder for normalperioden 1961-1990. Ill.: met.no

Nedbørnormaler er gjennomsnittlig nedbørmengde i et bestemt tidsrom de siste 30 år.

Typer

Nedbørnormaler brukes særlig om:

Se også

Nedbørsdøgn

Et nedbørdøgn defineres i Norge som tiden fra kl 06 UTC til kl 06 UTC neste dag. Data loggføres på dagen målingen er foretatt, f.eks. vil nedbør falt mellom 06.00 17.mai og 06.00. 18. mai loggføres på 18. mai.

Bruksområde

Alle norske meteorologiske stasjoner melder målt nedbørmengde på dette tidspunktet. Noen manuelt bemannede stasjoner melder i tillegg kl 00, 12 og 18 UTC, og enkeltmålingene summeres opp til 24 timers døgnnedbør. Automatiske værstasjoner melder nedbørmengde hver hele time. Noen instrumenttyper kalt pluviometre melder nedbørmengde hvert minutt.

Nedbørstriper
Nedbørstriper. Foto: Camilla W. Stjern.

Nedbørstriper er nedbør som tørker ut før den når bakken.

Se også

Nedising
Ising på lysstolpe på moloen i Djupvik havn, i ytre del av Lyngenfjorden. Foto: Karl-Idar Berg.

Ising er når vanndråper eller våt snø fryser fast som is på for eksempel på bakken, fly eller skip.

Innhold

Beskrivelse

Ising i atmosfæren er et resultat av ulike fysiske forhold. Årsakene variere fra sted til sted, men er sterkt forbundet med topografiske forhold. Ising kan også være et problem for fartøyer, og forårsakes i hovedsak av sjøsprøyt.

Typer

På fly

For luftfarten er ising et velkjent problem, og kan føre til alvorlige hendelser hvis ikke mottiltak blir truffet. Isingen fører til økt luftmotstand, dårligere motoreffekt (propellerising), økt vekt og at vingenes løfteevne forringes.

Ising på fly kan forhindres ved hjelp av fjerning av is som har festet seg før avgang (de-icing) eller ved å forhindre at is bygger seg opp under flyging (anti-icing systemer). Anti-icing kan være elektrisk oppvarming av overflater, ved å lede varm luft fra motorene til vingeforkantene eller å bruke oppblåsbare gummilister som ved å pumpes opp, brekker opp islaget som har festet seg.

Ising forekommer også i stempelmotorer med forgasser (forgasserising), noe som fører til dårligere motorytelse, eventuelt motorstopp. Kan forebygges ved å slå på forgasservarmen. Ising i pitot-røret fører til feilaktig avlesing av flyets fart gjennom luften, derfor finnes det pitot-rørsvarme.

Andre måter å unngå ising, er å unngå luftrom med varslet eller observert ising (fly rundt), eller å utsette avgangen til forholdene har forbedret seg.

Mange havarier har sin årsak i ising, den mest kjente i Skandinavia er kanskje SAS’ flight 751 som 27. desember 1991 styrtet i Gottröra i Norrtälje i Sverige. Årsaken ble fastslått å være forårsaket av klaris som løsnet fra oversiden av vingene og ble sugd inn i motorene og gjorde at de stoppet.

På skip

Ising i Djupvik havn vinteren 2010. Foto: Karl-Idar Berg.

For skipsfarten har ising ført til mange havari og tapte liv. Store mengder is fører til at skipets balansepunkt endres slik at stabiliteten reduseres. Problemet er spesielt farlig for små skip slik som fiskebåter.

Ising fra sjøsprøyt er et stort problem for skip, bøyer og plattformer som opererer på høye breddegrader. I hovedsak oppstår dette når kaldt sjøvann sprøytes over utsatte steder mens lufttemperaturen er under frysepunktet.

Ising på skip kan forekomme dersom man har mye vind, vanligvis over 9 m/s, lufttemperatur under -1.7 grader og lav hav temperatur, normalt under 7 grader. I tillegg vil skipets karakteristikk slik som hastighet, retning, lengde og fribord ha betydning for isningen.

På ledninger

Varierer temperaturen mellom 0 °C og 3 °C kan det ofte komme mye våt snø som klistrer seg til hindringer. Faller temperaturen kan dette fryse og danne is. Dette er den vanligste formen for ising på norske kraftlinjer i lavereliggende, skjermede områder. På deler av Sørlandet kan isbelastningen f eks bli opp mot 10 kilo pr. løpemeter med ledning.

Særlig er dette kjent fra Canada. Der førte en "isingstorm" til en serie havarier for lednings- og kraftlinjemaster i januar 1998.

Se også

Eksterne lenker

Nedskalering

Nedskalering er teknikker for å skaffe finere oppløsning i datasett enn de originale datasettene.

Beskrivelse

Nedskalering brukes mye i klimaforskning til å ta informasjonen fra de store, og grove, globale klimamodellene ned på en mindre skala der en kan forklare hva som skjer lokalt.

Nimbostratus
Nimbostratus. Foto: Australia Severe Weather.

Nimbostratus (Ns), også kalt nedbørskylag, ser ut som et mer eller mindre mørkt, grått, formløst skylag.

Beskrivelse

Nimbostratus. Foto: Australia Severe Weather.

Skylaget består både av iskrystaller og vanndråper. En vil ofte finne raggete og sundrevne styggeværsskyer under nedbørskylaget. Hele skylaget har et diffust og sløret utseende på grunn av fallende nedbør.

Nimbostratus er et eksempel på midlere skyer og er typiske for større nedbørområder/fronter. Skyen kan imidlertid både senke seg til lavere nivå, eller strekke seg opp i høyere nivå.

Se også

Nippflo

Nippflo er når gravitasjonsbølgene er i motfase, dvs. når måneskalken er "halv" og sola lager en bølgetopp der månen lager en bunn. Nippflo er det motsatte av springflo.

Se også

Nn 1954

Normalnull 1954 (NN 1954) er nullnivået i Norges offisielle høydesystem.

Beskrivelse

Hovedsakelig på grunn av landheving ligger NN 1954 de fleste steder litt over dagens middelvann, men stort sett mindre enn 15 cm. NN 1954 er nullnivået (kote null) for høydene i landkartene til Statens kartverk. Nivået er kjent i de fleste kommunene i landet, og mange kommuner har innført NN 1954 som kommunalt null. På «folkemunne» blir NN 1954 ofte kalt NGO-null.

Historikk

Nivået ble bestemt i 1954 av daværende Norges geografiske oppmåling (NGO). Grunnlaget var middelvannsberegninger over mange år fram til 1954.

Se også

Noctilucent clouds
Lysende nattskyer over Asker. Foto: Pål Evensen/met.no

Lysende nattskyer eller noctilucent clouds (NLC) på engelsk, er skyer som ser ut til å lyse i mørket.

Innhold

Beskrivelse

Lysende nattskyer på Trøndelagskysten. Foto: Dag Olav Bollingmo

Lysende nattskyer dannes nær mesopausen i ca 80 km høyde, det vil si langt høyere enn alle andre skyer. På grunn av ekstremt lave temperaturer i denne delen av atmosfæren (-120 grader C) dannes det lett ispartikler på støv (aerosoler) som måtte befinne seg der.

Isen stammer antagelig fra vanndamp som igjen er dannet av metangassutslipp fra jorda. Man er ennå ikke helt sikre på hva slags partikler som gir opphav til disse. Det kan både være partikler fra verdensrommet og fra jorda. Mangel på tidligere observasjoner kan tyde på at vulkanutbrudd eller forurensningen etter den industrielle revolusjonen er opphav til støvpartiklene.

Forekomst

Lysende nattskyer i skjærgården utenfor Kragerø, natt til 15. juli 2009. Foto: Svein Byholt

I Norge kan skyene observeres om sommeren etter hvert som nettene blir mørkere, fra siste halvdel av juli i Sør-Norge. De lyses opp nedenfra, og sola må være mellom 6 og 16 grader under horisonten.

Historikk

Første kjente observasjon av lysende nattskyer ble gjort i 1885, et par år etter det kraftigste vulkanutbrudd i nyere tid (Krakatauvulkanen, Indonesia, 1883).

Dybdestoff

Metaninnholdet i atmosfæren har økt mye de siste 150 årene, og kommer hovedsaklig fra forråtnelsesprosesser i sumper og myrer og fra store jordbruksområder. Metan er en drivhusgass som er 4,5 ganger mer effektiv enn CO2.

Det forskes på om det er en sammenheng mellom økt drivhuseffekt og dannelsen av NLC-skyer. Blant annet har forskere fra land i nordområdene foretatt systematiske radarmålinger av himmelfenomenet siden 1987. Raketter blir også benyttet for å nå opp til dette atmosfærelaget med måleinstrumenter. På fjellet ved Andenes i Vesterålen ligger det et praktfullt observatorium (ALOMAR) med et internasjonalt forskningsmiljø og med blant annet Lidar-instrumenter som måler gjennom mesopausen.

Eksterne lenker

Nordisk sommerdag

Sommerdag er en dag der maksimumstemperaturen er 25°C eller høyere.

Beskrivelse

Sommerdag er en internasjonal definisjon. og i Norge brukes også betegnelsen nordisk sommerdag når maksimumstemperaturen er 20°C eller mer.

Se også

Nordlys
Nordlys i Honningsvåg. Foto: Odd G. Pettersen.

Nordlys (aurora borealis) er et fargerikt lys på nattehimmelen på de høye breddegrader langt nord på jordkloden.

Innhold

Beskrivelse

Nordlys over Skittentinden. Foto: Bjørnar G. Hansen/Visit Tromsø-region AS.

Nord- og sørlyset oppstår når elektroner, protoner og heliumkjerner fra Solas utstråling møter gassmolekyler i de ytre delene av jordatmosfæren, mellom 80 og 500 kilometer over bakken. Med en fart av 1600 km/t treffer partiklene oksygen- og nitrogenmolekylene, og det skapes et "flash" av lys; en såkalt "kvante". Hvor synlig dette "flashet" er, kommer an på hvilket molekyl som blir truffet av elektronet, og på trykket der kollisjonen skjer:

  • Er det et oksygenmolekyl som treffes, og kollisjonen skjer i lavtrykksdeler av atmosfæren, får vi en gul-grønn aurora.
  • Er trykket enda lavere blir lyset rødt. Kollisjoner med nitrogen danner blå farge.

Forekomst

Nordlys over Troms. Foto: Geir Bye/Visit Tromsø-region AS.

Nordlyset er ikke bare for oss nordboere: Dette er et fenomen som er vanlig på Jordas høye breddegrader, uavhengig av om du befinner deg langt nord eller langt sør på kloden. På den sørlige halvkule, heter det sørlys (aurora australis).

Reiser du for eksempel til New Zealand kan du være vitne til det samme skuespillet der, men da heter fenomenet "sørlys". Det spiller heller egentlig ingen rolle hvilken tid det er på året, men fenomenet er vanligst omkring jevndøgn (ca. 23. mars og 23. september), og natten må by på klart vær. På lyse sommernetter, eventuelt med midnattsol er det heller ikke mulig å se nordlyset, men det er der.

Når nord- og sørlys først og fremst opptrer ved polene er det fordi elektronene fra Sola er negativt ladet, og at Jordas magnetfelt derfor først og fremst styrer dem mot den magnetiske nord- og sydpol. Men i og med at auroraene henger sammen med solas utstråling, varierer utstrekningen på lyset med aktiviteten hos solflekkene. Aktiviteten hos solflekkene går i sykluser, og i perioder med topp aktivitet har folk så langt sør som Mexico City kunnet se nordlyset, mens folk i Brisbane, Australia, har kunnet studere sørlyset.

Historikk

Nordlys over Troms. Foto: Bjørnar G. Hansen/Visit Tromsø-region AS.

Fellesbetegnelsen for nord- og sørlyset er "auroraer". Navnet skriver seg fra den romerske gudinnen for morgenrøden, Aurora. Urbefolkningsgrupper både nord og sør på jordkloden har vært oppmerksomme på auroraene til alle tider, og de har spilt en rolle i religion og folketro for så vel inuittene i nord som maoriene i sør. Auroraene er omtalt i Bibelen, og "varslet ulykke" i middelalderens Europa.

Det var den norske vitenskapsmannen Kristian Birkeland (1867-1917) som først var i stand til å forklare nordlyset.

Eksterne lenker

Normal

Normaler er gjennomsnittsverdier over en bestemt 30-års periode (normalperiode) og i dag brukes normalene for 1961-1990.

Innhold

Beskrivelse

Det er interessant å kjenne til de mest ekstreme situasjonene, men det er like interessant å vite hvordan vanlig vær er. Her kommer normalene inn. Selv om det er store variasjoner i været, har det et hovedmønster som gjør at det kan lages en statistisk beskrivelse av det. Det meste av denne beskrivelsen kan være meget enkel.

Det er en internasjonal avtale om at normalene skal benyttes som offisielle gjennomsnittsverdier slik at det blir likt over hele verden. Grunnlaget for alle klimainformasjoner er systematiske observasjoner av været over en lengre periode. Den vanligste klimainformasjonen som lages ut fra observasjonene er gjennomsnittsverider og variasjoner rundt disse.

Bruksområde

Når man har registrert et spesielt vær, kan man finne ut hvor stort avviket er i forhold til normalen, men vel så ofte bruker en normalen som en fast referanseperiode ved sammenlikning mellom ulike værstasjoner.

Ettersom normalperioden også er internasjonalt bestemt, kan for eksempel kartframstillinger av nedbør og temperatur lett krysse landegrenser.

Dybdestoff

Normalene er ikke alene tilstrekkelige for å beskrive klimaet på et sted. Like viktig er variasjonene rundt dem. Variasjoner er derfor hvor mye været kan variere uten å være unormalt.

Variabiliteten er et uttrykk for hvor mye været kan variere uten at noe unaturlig har skjedd. Variabiliteten beregnes ved hjelp av forskjellige statistiske metoder, og den uttrykkes ofte som sannsynlighet for avvik fra normalene.

Et eksempel:

  • Temperaturobservasjoner for juli på Blindern gir en månedsnormal eller middeltemperatur i årene 1961-1990 på 16,5°C.
  • I halvparten av årene har juli månedstemperaturer mellom 15,8°C og 17,4°C.
  • I gjennomsnitt hvert 20. år er månedstemperaturen over 18,5°C.

Hvis månedstemperaturen for juli et år blir 16,0°C, er det en helt vanlig månedstemperatur, mens en månedstemperatur på 19,0°C er en uvanlig månedstemperatur. Men de er begge en del av de naturlige variasjonene i været, og forekomst av en så høy månedstemperatur for juli er en del av klimaet på Blindern.

Se også

Eksterne lenker

Normaler

Normaler er gjennomsnittsverdier over en bestemt 30-års periode (normalperiode) og i dag brukes normalene for 1961-1990.

Innhold

Beskrivelse

Det er interessant å kjenne til de mest ekstreme situasjonene, men det er like interessant å vite hvordan vanlig vær er. Her kommer normalene inn. Selv om det er store variasjoner i været, har det et hovedmønster som gjør at det kan lages en statistisk beskrivelse av det. Det meste av denne beskrivelsen kan være meget enkel.

Det er en internasjonal avtale om at normalene skal benyttes som offisielle gjennomsnittsverdier slik at det blir likt over hele verden. Grunnlaget for alle klimainformasjoner er systematiske observasjoner av været over en lengre periode. Den vanligste klimainformasjonen som lages ut fra observasjonene er gjennomsnittsverider og variasjoner rundt disse.

Bruksområde

Når man har registrert et spesielt vær, kan man finne ut hvor stort avviket er i forhold til normalen, men vel så ofte bruker en normalen som en fast referanseperiode ved sammenlikning mellom ulike værstasjoner.

Ettersom normalperioden også er internasjonalt bestemt, kan for eksempel kartframstillinger av nedbør og temperatur lett krysse landegrenser.

Dybdestoff

Normalene er ikke alene tilstrekkelige for å beskrive klimaet på et sted. Like viktig er variasjonene rundt dem. Variasjoner er derfor hvor mye været kan variere uten å være unormalt.

Variabiliteten er et uttrykk for hvor mye været kan variere uten at noe unaturlig har skjedd. Variabiliteten beregnes ved hjelp av forskjellige statistiske metoder, og den uttrykkes ofte som sannsynlighet for avvik fra normalene.

Et eksempel:

  • Temperaturobservasjoner for juli på Blindern gir en månedsnormal eller middeltemperatur i årene 1961-1990 på 16,5°C.
  • I halvparten av årene har juli månedstemperaturer mellom 15,8°C og 17,4°C.
  • I gjennomsnitt hvert 20. år er månedstemperaturen over 18,5°C.

Hvis månedstemperaturen for juli et år blir 16,0°C, er det en helt vanlig månedstemperatur, mens en månedstemperatur på 19,0°C er en uvanlig månedstemperatur. Men de er begge en del av de naturlige variasjonene i været, og forekomst av en så høy månedstemperatur for juli er en del av klimaet på Blindern.

Se også

Eksterne lenker

Normalnull 1954

Normalnull 1954 (NN 1954) er nullnivået i Norges offisielle høydesystem.

Beskrivelse

Hovedsakelig på grunn av landheving ligger NN 1954 de fleste steder litt over dagens middelvann, men stort sett mindre enn 15 cm. NN 1954 er nullnivået (kote null) for høydene i landkartene til Statens kartverk. Nivået er kjent i de fleste kommunene i landet, og mange kommuner har innført NN 1954 som kommunalt null. På «folkemunne» blir NN 1954 ofte kalt NGO-null.

Historikk

Nivået ble bestemt i 1954 av daværende Norges geografiske oppmåling (NGO). Grunnlaget var middelvannsberegninger over mange år fram til 1954.

Se også

Normalperiode

Normalperioder er 30-års perioder som brukes for å beregne normalverdier (normaler) av meteorologiske data.

Innhold

Beskrivelse

Dagens normalperiode er 1961-1990. Neste normalperiode vil ifølge Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) bli 1991-2020. Både teknologisk utvikling og klimaendringer kan imidlertid føre til at det vil bli beregnet omfattende "normalverdier" for ulike værelementer og stasjoner lenge før perioden 1991-2020 er omme.

Historikk

Allerede i 1935 vedtok WMO at såkalte normalverdier skulle beregnes for spesielle 30-årsperioder. Disse skulle være 1901-1930, 1931-1960, 1961-1990, osv. Periodene kalles gjerne "standardnormal-perioder".

For nedbør og temperatur beregnes gjennomsnittlig månedstemperatur for gitte 30-års perioder. Disse tallene fungerer som en referanse i meteorologien og klimatologien frem til neste normalperiode.

Metode

For standard-normal periodene beregner de ulike meteorologiske instituttene gjennomsnittsverider for en rekke værelementer, for et størst mulig antall stasjoner. Det beregnes også gjennomsnitt for stasjoner som ikke har vært i drift hele 30 års perioden.

Metodikken for å gjøre dette er ganske komplisert, og dette er hovedgrunnen til at Metoeorologisk institutt fremdeles i hovedsak benytter 1961-1990 som normalperiode. I tillegg kommer det faktum at de fleste nasjonale meteorologiske institutter også fremdeles benytter 1961-1990.

Dybdestoff

For stasjoner som har vært i drift uten endringer i lange perioder er det enkelt å beregne gjennomsnittsverdien for vilkårlige tidsperioder med dagens teknologi. Det vil ikke være vanskelig å beregne en normal for perioden 1971-2000.

Meteorologisk institutt har beregnet slike gjennomsnittsverdier for stasjoner som har gode data for hele perioden 1971-2000. Sike verdier finnes både som tabeller og for enkelte elementer også i kartform. Se for eksempel nedbørkart for 1971-2000 på SeNorge.

Se også

Normalperioder

Normalperioder er 30-års perioder som brukes for å beregne normalverdier (normaler) av meteorologiske data.

Innhold

Beskrivelse

Dagens normalperiode er 1961-1990. Neste normalperiode vil ifølge Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) bli 1991-2020. Både teknologisk utvikling og klimaendringer kan imidlertid føre til at det vil bli beregnet omfattende "normalverdier" for ulike værelementer og stasjoner lenge før perioden 1991-2020 er omme.

Historikk

Allerede i 1935 vedtok WMO at såkalte normalverdier skulle beregnes for spesielle 30-årsperioder. Disse skulle være 1901-1930, 1931-1960, 1961-1990, osv. Periodene kalles gjerne "standardnormal-perioder".

For nedbør og temperatur beregnes gjennomsnittlig månedstemperatur for gitte 30-års perioder. Disse tallene fungerer som en referanse i meteorologien og klimatologien frem til neste normalperiode.

Metode

For standard-normal periodene beregner de ulike meteorologiske instituttene gjennomsnittsverider for en rekke værelementer, for et størst mulig antall stasjoner. Det beregnes også gjennomsnitt for stasjoner som ikke har vært i drift hele 30 års perioden.

Metodikken for å gjøre dette er ganske komplisert, og dette er hovedgrunnen til at Metoeorologisk institutt fremdeles i hovedsak benytter 1961-1990 som normalperiode. I tillegg kommer det faktum at de fleste nasjonale meteorologiske institutter også fremdeles benytter 1961-1990.

Dybdestoff

For stasjoner som har vært i drift uten endringer i lange perioder er det enkelt å beregne gjennomsnittsverdien for vilkårlige tidsperioder med dagens teknologi. Det vil ikke være vanskelig å beregne en normal for perioden 1971-2000.

Meteorologisk institutt har beregnet slike gjennomsnittsverdier for stasjoner som har gode data for hele perioden 1971-2000. Sike verdier finnes både som tabeller og for enkelte elementer også i kartform. Se for eksempel nedbørkart for 1971-2000 på SeNorge.

Se også

Normalverdier

Normaler er gjennomsnittsverdier over en bestemt 30-års periode (normalperiode) og i dag brukes normalene for 1961-1990.

Innhold

Beskrivelse

Det er interessant å kjenne til de mest ekstreme situasjonene, men det er like interessant å vite hvordan vanlig vær er. Her kommer normalene inn. Selv om det er store variasjoner i været, har det et hovedmønster som gjør at det kan lages en statistisk beskrivelse av det. Det meste av denne beskrivelsen kan være meget enkel.

Det er en internasjonal avtale om at normalene skal benyttes som offisielle gjennomsnittsverdier slik at det blir likt over hele verden. Grunnlaget for alle klimainformasjoner er systematiske observasjoner av været over en lengre periode. Den vanligste klimainformasjonen som lages ut fra observasjonene er gjennomsnittsverider og variasjoner rundt disse.

Bruksområde

Når man har registrert et spesielt vær, kan man finne ut hvor stort avviket er i forhold til normalen, men vel så ofte bruker en normalen som en fast referanseperiode ved sammenlikning mellom ulike værstasjoner.

Ettersom normalperioden også er internasjonalt bestemt, kan for eksempel kartframstillinger av nedbør og temperatur lett krysse landegrenser.

Dybdestoff

Normalene er ikke alene tilstrekkelige for å beskrive klimaet på et sted. Like viktig er variasjonene rundt dem. Variasjoner er derfor hvor mye været kan variere uten å være unormalt.

Variabiliteten er et uttrykk for hvor mye været kan variere uten at noe unaturlig har skjedd. Variabiliteten beregnes ved hjelp av forskjellige statistiske metoder, og den uttrykkes ofte som sannsynlighet for avvik fra normalene.

Et eksempel:

  • Temperaturobservasjoner for juli på Blindern gir en månedsnormal eller middeltemperatur i årene 1961-1990 på 16,5°C.
  • I halvparten av årene har juli månedstemperaturer mellom 15,8°C og 17,4°C.
  • I gjennomsnitt hvert 20. år er månedstemperaturen over 18,5°C.

Hvis månedstemperaturen for juli et år blir 16,0°C, er det en helt vanlig månedstemperatur, mens en månedstemperatur på 19,0°C er en uvanlig månedstemperatur. Men de er begge en del av de naturlige variasjonene i været, og forekomst av en så høy månedstemperatur for juli er en del av klimaet på Blindern.

Se også

Eksterne lenker

Norske ekstremvær

Norske ekstremvær får navn av Meteorologisk institutt for å lette kommunikasjonen mellom myndigheter og meteorolog, slik at ikke misforståelser oppstår.

Beskrivelse

Lista over navn som skal benyttes settes opp på forhånd, og vakthavende meteorolog som utsteder ekstremværvarselet bruker neste navn på lista. Navnsettingen foregår etter anvisninger fra Verdens meteorologiorganisasjon som innebærer at annen hvert navn skal være kvinne- og mannsnavn, at navnene skal være i alfabetisk rekkefølge etc.

Bare ett uvær de siste årene har vært så geografisk omfattende at alle de tre værvarslinsregionene i Norge (Tromsø, Bergen, Oslo) har deltatt i varslingen: Uværet Hårek, 10. januar 2005.

Navneliste

  • 08.12.1994: (navnløs): Lindesnes-Fedje: Full og til dels sterk storm.
  • 08.12.1994: (navnløs): Lindesnes-Karmøy: Høy vannstand.
  • 19.01.1995: (navnløs): Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane: Opp i sterk storm.
  • 30.01.1995: (navnløs): Hordaland. Sogn og Fjordane, Trøndelag: Full og til dels sterk storm.
  • 31.01.1995: (navnløs): Trøndelag til Narvik: Høy vannstand.
  • 27.05.1995: (navnløs): Telemark og Østlandet: Store nedbørmengder.
  • 31.05.1995: (navnløs): Telemark og Østlandet: Store nedbørmengder.
  • 07.06.1995: (navnløs): Østlandet: Store nedbørmengder.
  • 12.10.1995: Agnar: Nordmøre, Trøndelag: Sterk storm. Helgeland: Full storm 25 m/s.
  • 11.11.1995: Bera: Troms og Vest-Finnmark: Full storm. Fare for snøskred og vanskelige kjøreforhold.
  • 29.01.1996: Dag: (Øst)-Finnmark: Sterk storm i kyst- og fjordstrøk.
  • 28.02.1996: Erika: Trøndelag: Full storm, kortvarig sterk storm.
  • 12.10.1996: Frode: Nordland, Troms og Vest-Finnmark: Full eller sterk storm.
  • 28.10.1996: Gerd: Lindesnes til Oslofjorden med landområder: Opp til storm med kast.
  • 14.01.1997: Hauk: Spitsbergen: Til dels sterk storm.
  • 29.01.1997: Idun: Nordland, Troms og Finnmark: Full storm for Nordland og Troms. Full, senere sterk storm i Finnmark.
  • 06.02.1997: Joar: Vestfjorden, Ofoten: Høy vannstand.
  • 07.02.1997: Joar: Nordfjord, Møre og Romsdal, Trøndelag: W sterk storm, høy vannstand.
  • 17.02.1997: Kari: Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Trøndelag: Full storm og til dels sterk storm.
  • 16.11.1997: Leif: Spitsbergen: Til dels sterk storm.
  • 09.11.1998: Mari: Indre Sør-Trøndelag: Full storm.
  • 26.11.1999: Njål: Støtt til Narvik: Høy vannstand.
  • 28.11.1999: Olrun: Hordaland, Sogn og Fjordane, Trøndelag: Full storm eller sterk storm.
  • 24.12.1999: Peter: Agder, Telemark, Vestfold, Østfold: Liten eller full storm.
  • 28.01.2000: Reidun: Lindesnes - Svenskegrensa: Høy vannstand.
  • 27.03.2000: Sølve: Øst-Finnmark: Full storm.
  • 28.10.2000: Tora: Agder-fylkene: Full storm. Store nedbørmengder og høy vannstand.
  • 15.01.2001: Ulf: Troms og Finnmark: Full storm.
  • 15.12.2001: Valdis: Finnmark: Sterk storm.
  • 17.12.2002: Yrjan: Vesterålen, Troms, Finnmark: Full eller sterk storm.
  • 14.01.2003: Agda: Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag sør for Trondheimsfjorden: Full eller sterk storm.
  • 28.10.2003: Bengt: Tromsø til Vardø: Høy vannstand.
  • 03.12.2003: Clara: Salten til Vest-Finnmark: Full storm.
  • 06.12.2003: Dyre: Møre og Romsdal, Trøndelag: Full storm.
  • 10.12.2003: Edda: Nord-Helgeland til Sør-Troms: Full storm. Sterk storm i Lofoten.
  • 21.12.2004: Finn: Nord-Møre til Vesterålen: Full storm, senere sterk storm.
  • 08.01.2005: Gudrun: Sør-Rogaland: Sterk storm, Agder - Svenskegrensa: Liten til full storm. Egersund-Svenskegrensa: Høy vannstand.
  • 10.01.2005: Hårek: Nord-Trøndelag til Lofoten: Full - kortvarig sterk storm. Høy vannstand.
  • 11.01.2005: Inga: Egersund til Kristiansund: Stormflo (høy vannstand). Liten til sterk storm.
  • August 2005: Varsel om ekstremvær, 'Jostein', trekkes tilbake. Uværet avtar i styrke, og kvalifiserer ikke til betegnelsen ekstremvær.
  • 14.09.2005: Kristin: Ekstrem nedbør i Hordaland og delvis i Sogn og Fjordane.
  • 14.11.2005: Loke: Ekstrem nedbør lokalt, i fylkene Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane.
  • 11.12.05: Mona: Sørvestlig full storm og store nedbørmengder over Helgeland, Saltfjellet, Salten og Lofoten.
  • 18.01.2006: Narve: Søraustlig sterk eller full storm på strekningen Namdalen, Nordland, Troms, kyst- og fjordstrøkene i Vest-Finnmark.
  • 04.12.2006: Oda: Høy vannstand på strekningen Stavanger-Stad.
  • 13.01.2007: Per: Kortvarig vest senere nordvest sterk storm i kystområdene av Rogaland, Hordaland og Sogn.
  • 19.12.2007: Rita: Vestlig full til sterk storm over Nord-Troms, Øst-Finnmark samt kyst- og fjordstrøkene i Vest-Finnmark.
  • 25.01.2008: Sondre: Svært høy vannstand på strekningen Sognefjorden - Kristiansund, sammen med vestlig full storm.
  • 31.01.2008: Tuva: Full storm 25 m/s, på kyststrekningen fra Farsund til svenskegrensa.
  • 25.10.2008: Ulrik: Kortvarig vestlig sterk storm 30 m/s utsatte steder, i Nordfjord, Møre og Romsdal og Trøndelag. Kortvarig sørvestlig sterk storm 30 m/s på kysten og i fjellet på Saltfjellet og Helgeland.
  • 20.11.2008: Vera: Kortvarig sterk storm 30 m/s på kysten nord for Trondheimsfjorden.
  • 31.12.2008: Yngve: Kortvarig nordvestlig sterk storm 30 m/s, for området Nord-Helgeland, Saltfjellet, Salten og Lofoten.
  • 26.01.10: Ask: sørvestlig full storm 25 m/s, kortvarig sterk storm 30 m/s utsatte steder i Nordland, Troms og Vest-Finnmark. Sørvestlig full storm 25 m/s, sterk storm 30 m/s utsatte steder i kyst- og fjordstrøkene i Øst-Finnmark.
  • 24-26.11.2011: Berit: Ekstremt høy vannstand langs kysten fom. Møre og Romsdal tom. Sør-Troms, pga springflo, storm og høye bølger mot land - estimert opptil 110 cm over verdier i tidevannstabellen. Vestlig sterk storm i Nord-Trøndelag og Sør-Helgeland. Ekstremt høy vannstand i Troms/Finnmark estimert opptil 90 cm over verdier i tidevannstabellen.
  • 24-25.12.2011: Cato: Ekstremt høy vannstand ved flo, 60-85 cm over vannstand i tidevannstabellen for Nordland, Troms og Vest-Finnmark. Ca 20 cm lavere enn Berit. Nordland sør for Vesterålen sørvestlig periodevis full storm 25 m/s, og bølgehøyde på 8-11 meter.
  • 24-26.12.2011: Dagmar: Sørvestlig sterk storm 30 m/s på kysten av Sogn/Fjordane, Møre/Romsdal, Trøndelag. I dreining til vestlig vind, vindkast stedvis opp i 40-45 m/s innover land. Høy vannstand kombinert med høye bølger ventes samtidig. Kyststrøkene i Finnmark: Til dels ekstremt høy vannstand mandag ettermiddag. Estimert 50-80 cm over verdier oppgitt i tidevannstabeller.
  • 03-04.01.2012: Emil: Sørvestlig periodevis full storm på kysten av Vest-Agder. Natt til 4.1 vestlig periodevis sterk storm, med vindkast opp mot 35 m/s utsatte steder. 4.1 morgen dreining mot nordvest med lokalt kraftige vindkast 20-25 m/s i indre områder. I Skagerrak natt til 4.1 vestlig opp i sterk storm, bølgehøyde mellom 8 og 12 m.
  • 06.08.2012: Frida: Et område med kraftige regn- og tordenbyger ventes inn over Agder-fylkene. Det vil være store lokale variasjoner i nedbørmengden. Kan komme opp mot 70-100 mm i løpet av et døgn, vesentlig i Vest-Agder og nord i Aust-Agder.
  • 21-22.06.2013: Geir: Lokalt ekstremt mye nedbør i løpet av fredag kveld og natt til lørdag for Agder, Telemark, Buskerud, Oppland. Nedbøren ventes å variere fra sted til sted, lokalt ekstreme mengder. Det kan komme 50-90 mm i løpet av i løpet av kvelden 21.6 og natt til 22.6.

Se også

North atlantic oscillation

Den nord-atlantiske oscillasjon (NAO), på engelsk The North Atlantic Oscillation, er betegnelsen på et klimatisk fenomen som skyldes forskjellene i lufttrykk mellom Island og Asorene.

Innhold

Beskrivelse

Ordet oscillasjon betegner en type svingninger. Den nord-atlantiske oscillasjon kjennetegnes av at lufttrykket ved havnivå over Island svinger i motfase med tilsvarende trykk over Asorene. Det er stort sett på seinhøsten, om vinteren og tidlig på våren at NAO er framtredende.

NAO er nært forbundet med fenomenet Den arktiske oscillasjon som er et mer utbredt mønster av trykkvariasjon, mens NAO er av mer regional art.

Dybdestoff

Man bruker gjerne en indeks (NAO-indeksen) for å beskrive NAO-tilstanden:

  • Høy indeks gir vestavær: Trykket over Island lavere enn normalt. Dette medfører mer vestavind med mild og fuktig vestlig luftstrøm over Sør-Norge, slik at vi får milde vintre i sør.
  • Lav indeks gir østavær: Tilsier kaldere vintervær forbundet med luftmasser fra øst.

Indeksen er den standardiserte differansen mellom trykket over Asorene og Island (SLP står for Sea Level Pressure):

 (SLP[Asorene] - SLP[Island] - middelverdien)/standardavviket

Lufttrykket ved havnivå bestemmes av hvor mye luftmasse som ligger over havet og trykker. Når trykket endrer seg, er det en konsekvens av at luftmassene flytter på seg. Forskjell i trykket mellom ulike steder skaper også en kraft som gjør at vinder oppstår.

Et storstilt temperaturmønster med luft som er varmere enn normalt over Nord-Europa og kaldere enn normalt over det vestlige Grønland og Labrador, er forbundet med NAO. Likså er et nedbørmønster med mer nedbør enn normalt i det sørlige Skandinavia/Nord-Europa og mindre enn normalt over det sørlige Spania/Portugal et trekk som forbindes med positiv NAO-indeks.

Se også

Eksterne lenker

Norwegian Aeronautical Information System

Norwegian Aeronautical Information System (NAIS) er et informasjonssystem for norsk luftfart og er den norske delen av AFTN.

Beskrivelse

Systemet eies og driftes av AVINOR, og er flyværtjenestens viktigste kanal for innhenting og distribusjon av varsler og observasjoner til luftfarten.

Eksterne lenker

Numeriske varslingsmodeller

En numerisk varslingsmodell er et dataprogram som løser et sett med ligninger som beskriver fysikken til et geofysisk system.

Beskrivelse

Ethvert geofysisk system, det være seg atmosfæren, havet eller havoverflaten, påvirkes av ytre krefter og må startes fra en initialtilstand (utgangstilstand). Dersom modellen dekker et begrenset geografisk område må man også oppgi randverdiene rundt modellens ytre grenser.

Når Oksen tek på seg sin hatt, Blæs det innyver den heile natt.

En annen variant av dette værtegnet er ”Når Oksen tek på seg sin hatt, Blæs det innyver den heile natt.”

Beskrivelse

Mange ordtak knytter seg til værendringer når det legger seg en sky (tåke) rundt en fjelltopp.

En værendring skyldes ofte en endring i vindretningen. Tørr innlandsluft kan erstattes av fuktigere havluft. Vindendringen skjer oftest først i høyere luftlag. Mange lavlandsstrøk i landet vårt skjermes godt av terrenget mot vind og vær, i alle fall en tid. Men fjellområdene er mer utsatt. Legger det seg en ”hatt” over en fjelltopp, er det et tegn på at det er fuktig luft i høyere luftlag. Øker skymengden, slik at hatten vokser og kanskje blir et sammenhengende skylag, kan dette tyde på at et nedbørområde er på vei.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

Når skodda la seg i dalbunnen, ble det en god dag.
Kan dette bli en god dag? Foto: met.no

En annen variant av dette værtegnet er ”Når skodda la seg i dalbunnen, ble det en god dag”.

Beskrivelse

Tåke dannes og forsvinner av forskjellige årsaker. Om høsten, på klare netter, avkjøles lufta mest i høyereliggende strøk, for eksempel i fjellet. Den kalde lufta renner ned i dalførene. Blir avkjølingen kraftig nok, dannes det tåke i dalbunnen der fuktighetskilden, elva, også befinner seg.

Når morgen kommer og sola igjen begynner å varme opp bakke og luft, vil denne tåka vanligvis løse seg opp, ”bråne”, og det blir en fin dag. Tidlig på høsten går denne prosessen greit, men jo kortere dager og jo lavere sol, desto vanskeligere blir det å få nok varme fra sola. Seinhøstes kan det nok tenkes at skodda blir liggende hele dagen.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

Når sola går ned i sekk, står ho opp i en bekk.

En annen variant av dette værtegnet er "Når sola går ned i sekk, står ho opp i en bekk".

Beskrivelse

Etter en fin dag uten skyer forsvinner sola i et skylag nær horisonten i vest. Den går ned i en "sekk". Dette skylaget kan være ytterkanten av et stort nedbørområde på vei fra vest østover mot oss. I løpet av natta trekker skyene over himmelen. Neste morgen er det overskyet, "sola er vekk" og sjansene er store for at det faller nedbør: "Sola står opp i en bekk".

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

Når sola skinner på vestansky, blir det regn før kvelden.

Beskrivelse

Hvis dette observeres om morgenen, ved soloppgang, at sola skinner på skyer som ligger i vest, kan dette være et synlig tegn på at et større skyområde ligger under horisonten og er på vei østover. I løpet av noen timer trekker skyene over hele himmelen. Sola forsvinner og det kommer nedbør: "regn før kvelden".

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

O
O3

Ozonlaget er et sjikt der 90 % av atmosfærens ozon (O3) befinner seg, og ligger i stratosfæren.

Innhold

Beskrivelse

Ozonlaget stopper all den mest energirike UV-C stråling, ca. 50% av UV-B, men slipper gjennom mesteparten av den minst energirike UV-A strålingen. Hvis den mest energirike delen av UV-strålingen (UV-C og delvis B) ikke ble stoppet, ville det være ensbetydende med utsletting av mange levende organismer på jorda. Dermed har ozonlaget samme funksjon for å beskytte livet på jorda, som en solbrille har for å beskytte øynene våre.

Ozonlaget høres ut som et jevnt fordelt teppe som omsvøper jorda, men slik er det ikke. I stratosfæren produseres og brytes ozon ned naturlig hele tiden. Mesteparten av ozonet produseres der hvor solstrålingen er mest intens, det vil si i stratosfæren over tropene. Derfra transporteres ozonmolekyler med vinder i stratosfæren både mot sør og nord.

Det er relativt langt mellom hvert ozonmolekyl. Hvis alle ozonmolekyler i stratosfæren ble ført ned til bakken (hvor lufttrykket er 10 til 100 ganger høyere) ville det tilsvare et lag på ca. 3 millimeter ved bakken, fordelt rundt hele kloden.

Reduksjon av ozonmengden i atmosfæren

Vi mennesker har produsert og sluppet ut gasser som tidligere ikke fantes naturlig i atmosfæren, deriblant freongasser eller klorfluorkarbonforbindelser (KFK) samt halongasser. Det er ikke lenge siden KFK-gasser var i hyppig bruk; for eksempel som drivgass i spraybokser og kjølemedium i kjøleskap. Halongasser ble bl.a. brukt i store brannslukningsanlegg. I troposfæren er KFK- og halongasser harmløse, men når de etter noen år kommer opp i stratosfæren, vil det mer intense sollyset der kunne spalte av klor- og bromatomer. Disse frie atomene har en meget stor nedbrytningseffekt på ozon. På grunn av den sterke virkningen klor- og bromholdige gasser har på ozonlaget, og fordi ozonlaget er så tynt, har det internasjonale samfunn innsett alvoret ved utslipp av menneskeskapte klor- og bromforbindelser. Derfor ble det gjort bindende avtaler, først i Montreal (1987) og seinere i København (1992), om at alle I-land skulle slutte med produksjon og bruk av disse gassene.

Nedbryting av ozon over polare strøk

Når det er vinter over den sørlige halvkule dannes en kald virvel over Antarktis (enkelte vintre også over Arktis) som fanger opp KFK-forbindelser. Når sollyset kommer tilbake etter vinteren i Antarktis i september (mars i Arktis) vil sollyset sette i gang reaksjoner som frigjør klor- og bromatomer. Er det i tillegg temperaturer i stratosfæren ned mot - 80 oC eller lavere kan spesielle isskyer, kalt perlemorskyer, bli dannet. Med tilstedeværelse av slike skyer og sollys, kan i utgangspunktet inaktive reservoarer av klor og brom bli frigjort. Denne kombinasjonen virker ekstremt sterkt nedbrytende på ozonlaget. I noen uker i september og oktober kan ozonmengden i Antarktis bli redusert til en tredjedel av sin normale verdi. I mars/april måned kan det også være en sterk reduksjon i ozonmengden i Arktis, men ikke i samme grad som på sørkalotten.

Ozon som drivhusgass

Ozonlaget absorberer mesteparten av den kortbølgede UV-strålingen fra sola, og begrenser dermed noe av solstrålingen som ellers ville ha nådd ned til bakken. Ozon har også den egenskap at den absorberer og sender ut langbølget stråling. Utstrålingen fra en gass øker med økende temperatur. Noe av strålingen fra jorda absorberes av ozonlaget og sendes videre ut til verdensrommet, mens en del sendes i retur mot jorda. Ozon har dermed samme virkning som glasset i et drivhus. I de siste 30 år er det registrert en tynning av ozonlaget i stratosfæren, mens det har vært en økning av ozonmengden i troposfæren. Begge deler pga. menneskelig aktivitet. Tynningen av ozonlaget har netto medført en liten avkjøling av jorden og troposfæren (negativ drivhuseffekt), mens økningen av ozon i troposfæren har gitt en liten økning i temperaturen (økt drivhuseffekt).

Se også

Eksterne lenker

OBS-varsel

OBS-varsel er et varsel om vær man skal være oppmerksom på, men som ikke i første omgang er så omfattende at det sendes ut et ekstemvarsel.

Beskrivelse

Det er mange typer vær som påvirker folks hverdag, men som ikke er så omfattende eller farlig at det skal sendes ut et såkalt ekstremvarsel. Meteorologisk institutt (met.no) legger ut "OBS-varsler" på forsidene til yr.no og met.no

Innholdet i disse varslene inngår vanligvis i teksten til de ordinære tekstvarslene, men her vil viktig (farlig?) og mindre viktig værinformasjon få samme "plass" og det kan være vanskelig å få med seg det som har størst betydning for den enkelte.

Dybdestoff

OBS-varsler omhandler altså vær som vil ha stor betydning for publikums og samfunnets planlegging og gjøremål. Varslene gjelder kun for norske landområder, ikke for banker eller havområder. Meteorologisk institutt lager OBS-varsler i følgende situasjoner:

  • Ved varslet vindstyrke lik eller sterkere enn liten storm på en kyststrekning eller over et landområde.
  • Ved store nedbørmengder.
  • Ved stor snøskredfare over store områder.
  • Ved høy vannstand.
  • Ved vanskelige kjøreforhold.
  • Ved meget stor skogbrannfare.
  • Ved tåke over store områder i innlandet eller på kysten, slik at flytrafikk/veitrafikk stopper opp eller vanskeliggjøres.

Været oppfattes ulikt rundt om i landet, avhengig av hva man er vant til. Værforhold som fører til varsler om vanskelige kjøreforhold eller sterk vind på Østlandet, får gjerne folk nord eller vest i landet til å trekke både på smilebåndet og skuldrene. Når det utstedes OBS-varsler vil derfor meteorologene ta hensyn til hva slags vær som er vanlig på det enkelte sted. For eksempel vil sterk vind ved Lindesnes, Stad, Nordkapp eller "i høyfjellet" ikke gi grunnlag for et eget OBS-varsel, i og med at sterk vind er svært vanlig her. Også "vanskelige kjøreforhold" vil variere avhengig av årstida og hvor i landet man utsteder varsel for.

Se også

OBS-varsler

OBS-varsel er et varsel om vær man skal være oppmerksom på, men som ikke i første omgang er så omfattende at det sendes ut et ekstemvarsel.

Beskrivelse

Det er mange typer vær som påvirker folks hverdag, men som ikke er så omfattende eller farlig at det skal sendes ut et såkalt ekstremvarsel. Meteorologisk institutt (met.no) legger ut "OBS-varsler" på forsidene til yr.no og met.no

Innholdet i disse varslene inngår vanligvis i teksten til de ordinære tekstvarslene, men her vil viktig (farlig?) og mindre viktig værinformasjon få samme "plass" og det kan være vanskelig å få med seg det som har størst betydning for den enkelte.

Dybdestoff

OBS-varsler omhandler altså vær som vil ha stor betydning for publikums og samfunnets planlegging og gjøremål. Varslene gjelder kun for norske landområder, ikke for banker eller havområder. Meteorologisk institutt lager OBS-varsler i følgende situasjoner:

  • Ved varslet vindstyrke lik eller sterkere enn liten storm på en kyststrekning eller over et landområde.
  • Ved store nedbørmengder.
  • Ved stor snøskredfare over store områder.
  • Ved høy vannstand.
  • Ved vanskelige kjøreforhold.
  • Ved meget stor skogbrannfare.
  • Ved tåke over store områder i innlandet eller på kysten, slik at flytrafikk/veitrafikk stopper opp eller vanskeliggjøres.

Været oppfattes ulikt rundt om i landet, avhengig av hva man er vant til. Værforhold som fører til varsler om vanskelige kjøreforhold eller sterk vind på Østlandet, får gjerne folk nord eller vest i landet til å trekke både på smilebåndet og skuldrene. Når det utstedes OBS-varsler vil derfor meteorologene ta hensyn til hva slags vær som er vanlig på det enkelte sted. For eksempel vil sterk vind ved Lindesnes, Stad, Nordkapp eller "i høyfjellet" ikke gi grunnlag for et eget OBS-varsel, i og med at sterk vind er svært vanlig her. Også "vanskelige kjøreforhold" vil variere avhengig av årstida og hvor i landet man utsteder varsel for.

Se også

Obrestad
Okklusjon
Symbolet for en okklusjon slik det vises på prognose- og analysekartene. Illustrasjon: met.no

En okklusjon (lat. stenge eller lukke) dannes når en kaldfront tar igjen en varmfront og skyver varmluft fra den opprinnelige varmsektor videre opp i høyere luftlag.

Beskrivelse

Okklusjoner tegnes oftest fiolette, med både trekanter og halvsirkler på. Trekantene og halvsirklene peker i den retning fronten beveger seg. Dersom fronten ligger mer eller mindre i ro kalles den en stasjonær front.

Typer

Det finnes to typer okklusjoner:

Se også

Okklusjoner
Symbolet for en okklusjon slik det vises på prognose- og analysekartene. Illustrasjon: met.no

En okklusjon (lat. stenge eller lukke) dannes når en kaldfront tar igjen en varmfront og skyver varmluft fra den opprinnelige varmsektor videre opp i høyere luftlag.

Beskrivelse

Okklusjoner tegnes oftest fiolette, med både trekanter og halvsirkler på. Trekantene og halvsirklene peker i den retning fronten beveger seg. Dersom fronten ligger mer eller mindre i ro kalles den en stasjonær front.

Typer

Det finnes to typer okklusjoner:

Se også

Omegablokkering

Omegablokkering (omega block) er et høytrykk som har formen til den greske bokstaven omega.

Beskrivelse

Høytrykket har stort sett samme egenskaper som et vanlig høytrykk Høytrykk, men forflytter seg lite og hindrer at lavtrykk beveger seg inn i området.Vanlige høytrykk hvor strømningsmønsteret i høyden ikke danner et omega mønster, kan også være stasjonære i en periode, men har som regel en tendens til å forflytte seg mere og svekkes hurtigere.

Dybdestoff

Omegaformen kommer av at trykkflaten i høyden danner en rygg i midten, med et tråg på hver side. På bakkenivå viser dette seg som et stabilt høytrykk mellom to lavtrykk. Grunnen til at høytrykket varer så lenge er at det trekker til seg energi fra de to lavtrykkene.

Vest for omegablokkeringa vil varm luft strømme nordover, mens i øst vil kald luft strømme sørover. Dette kan påvirke lufttemepraturen ved bakken, men ved klart vær som det ofte er i høytrykksituasjoner, har inn- og utstrålinga av varme også stor betydning. Sommertid vil sola få mulighet å varme opp bakken ordentlig, mens vintertid vil bakken tape mye varme og det kan bli veldig kaldt, særlig i innlandet.

Se også

Omregning av lufttrykk

Sett inn lufttrykk for å regne om til hektopascal (hPa), millibar (mb) eller millimeter Hg (mm kvikksølv). Bruk punktum og ikke komma hvis du bruker desimaler.

Se også

Omregning av temperatur

Sett inn temperatur for å regne om til celsius, fahrenheit eller kelvin. Bruk punktum og ikke komma hvis du bruker desimaler.

Se også

Omregning av vind

Sett inn vindhastighet for å regne om til m/s, km/t (km/h), knop (kt) eller beaufort (B). Bruk punktum og ikke komma hvis du bruker desimaler.

Se også

Omregning av vindhastighet

Sett inn vindhastighet for å regne om til m/s, km/t (km/h), knop (kt) eller beaufort (B). Bruk punktum og ikke komma hvis du bruker desimaler.

Se også

Oppstrømning

Oppstrømning er et fenomen i havet som er viktig for næringskjeden, er oppstrømning. Når vann dras ut fra kysten i forbindelse med en omvendt stormflo erstattes overflatevannet av vann fra dypere lag. Vannmassen fra de dypere lag er gjerne kaldere enn det gamle overflatevannet, og perioder med oppstrømning gir derfor ofte svært kaldt badevann.

Se også

Eksterne lenker

Optisk fenomen
Dobbel (sekundær) regnbue ved Ørland. Foto: John Erik Furre.
Kuppelen skjermer for sola slik at haloringen (22°) og bisolene på hver side kommer tydelig frem. Foto: Ukjent.

Optiske fenomener brukes som betegnelse på lysfenomener som oppstår på grunn av brytninger av sollys som passerer gjennom partikler i atmosfæren, først og fremst vanndråper og iskrystaller.

Typer

Eksterne lenker

Optiske fenomener
Dobbel (sekundær) regnbue ved Ørland. Foto: John Erik Furre.
Kuppelen skjermer for sola slik at haloringen (22°) og bisolene på hver side kommer tydelig frem. Foto: Ukjent.

Optiske fenomener brukes som betegnelse på lysfenomener som oppstår på grunn av brytninger av sollys som passerer gjennom partikler i atmosfæren, først og fremst vanndråper og iskrystaller.

Typer

Eksterne lenker

Orkan

Orkan er betegnelsen på vindstyrke 12 (32,6 m/s og høyere) på Beaufortskalaen.

Beskrivelse

Ordet er også kortversjon for tropisk orkan. Ordet er avledet av det maya-indianske navnet på vindguden "Hurakan".

Se også

Orkaner

Orkan er betegnelsen på vindstyrke 12 (32,6 m/s og høyere) på Beaufortskalaen.

Beskrivelse

Ordet er også kortversjon for tropisk orkan. Ordet er avledet av det maya-indianske navnet på vindguden "Hurakan".

Se også

Orografisk lavtrykk

Le-lavtrykk er et lavtrykk som er dannet i le av en større fjellkjede.

Beskrivelse

På le-siden av større fjellmassiver kan lufttrykket ved bakken bli lavere enn områdene rundt, og danner det seg et lavtrykk eller tråg. Som regel er dette svake og lite signifikante lavtrykk. På spesielle steder som for eksempel i Genova-bukta i Italia kan de riktig nok dominere værbildet.

Selv om le-lavtrykkene som regel er svake, kan det lett bli kraftige vindskjær og turbulens i forbindelse med fjellene, men det har ikke direkte sammenheng med disse lavtrykkene.

Se også

Orografisk nedbør

Orografisk nedbør er nedbør som utløses på grunn av terrengets innvirkning på luftas bevegelse.

Beskrivelse

Orografisk nedbør utløses ved at fuktig luft tvinges av terrenget (fjellet) til å stige og luft som stiger, avkjøles. Er hevningen stor nok, vil avkjølingen føre til at lufta når metning (100 % relativ fuktighet). Ytterligere hevning (og avkjøling) fører til at noe vanndamp kondenseres til små vanndråper og vi får dannet (orografiske) skyer.

Hvis forholdene ligger til rette for det, vil skydråpene vokse seg større og det felles ut nedbør av disse skyene. På motsatt side av "fjellet" vil lufta kunne synke ned igjen. Lufttemperaturen vil stige og lufta vil være tørrere fordi mye av vanninnholdet i lufta er lagt igjen på luvsiden av fjellet. Skyene løses opp og været er fint.

Se også

Orografisk tåke

Orografisk tåke oppstår når fuktig luft presses oppover en fjellside og avkjøles slik at tåke oppstår.

Beskrivelse

Når fuktig luft tvinges oppover skjer det en avkjøling av lufta. Avkjølingen skjer adiabatisk til metning inntreffer, det vil si at fuktigheten danner små vanndråper. Hvis lufta er ustabil eller ved høy vindhastighet vil det trolig dannes (orografiske) skyer og ikke tåke.

Se også

Orografiske skyer

Orografisk nedbør er nedbør som utløses på grunn av terrengets innvirkning på luftas bevegelse.

Beskrivelse

Orografisk nedbør utløses ved at fuktig luft tvinges av terrenget (fjellet) til å stige og luft som stiger, avkjøles. Er hevningen stor nok, vil avkjølingen føre til at lufta når metning (100 % relativ fuktighet). Ytterligere hevning (og avkjøling) fører til at noe vanndamp kondenseres til små vanndråper og vi får dannet (orografiske) skyer.

Hvis forholdene ligger til rette for det, vil skydråpene vokse seg større og det felles ut nedbør av disse skyene. På motsatt side av "fjellet" vil lufta kunne synke ned igjen. Lufttemperaturen vil stige og lufta vil være tørrere fordi mye av vanninnholdet i lufta er lagt igjen på luvsiden av fjellet. Skyene løses opp og været er fint.

Se også

Oson

Ozonlaget er et sjikt der 90 % av atmosfærens ozon (O3) befinner seg, og ligger i stratosfæren.

Innhold

Beskrivelse

Ozonlaget stopper all den mest energirike UV-C stråling, ca. 50% av UV-B, men slipper gjennom mesteparten av den minst energirike UV-A strålingen. Hvis den mest energirike delen av UV-strålingen (UV-C og delvis B) ikke ble stoppet, ville det være ensbetydende med utsletting av mange levende organismer på jorda. Dermed har ozonlaget samme funksjon for å beskytte livet på jorda, som en solbrille har for å beskytte øynene våre.

Ozonlaget høres ut som et jevnt fordelt teppe som omsvøper jorda, men slik er det ikke. I stratosfæren produseres og brytes ozon ned naturlig hele tiden. Mesteparten av ozonet produseres der hvor solstrålingen er mest intens, det vil si i stratosfæren over tropene. Derfra transporteres ozonmolekyler med vinder i stratosfæren både mot sør og nord.

Det er relativt langt mellom hvert ozonmolekyl. Hvis alle ozonmolekyler i stratosfæren ble ført ned til bakken (hvor lufttrykket er 10 til 100 ganger høyere) ville det tilsvare et lag på ca. 3 millimeter ved bakken, fordelt rundt hele kloden.

Reduksjon av ozonmengden i atmosfæren

Vi mennesker har produsert og sluppet ut gasser som tidligere ikke fantes naturlig i atmosfæren, deriblant freongasser eller klorfluorkarbonforbindelser (KFK) samt halongasser. Det er ikke lenge siden KFK-gasser var i hyppig bruk; for eksempel som drivgass i spraybokser og kjølemedium i kjøleskap. Halongasser ble bl.a. brukt i store brannslukningsanlegg. I troposfæren er KFK- og halongasser harmløse, men når de etter noen år kommer opp i stratosfæren, vil det mer intense sollyset der kunne spalte av klor- og bromatomer. Disse frie atomene har en meget stor nedbrytningseffekt på ozon. På grunn av den sterke virkningen klor- og bromholdige gasser har på ozonlaget, og fordi ozonlaget er så tynt, har det internasjonale samfunn innsett alvoret ved utslipp av menneskeskapte klor- og bromforbindelser. Derfor ble det gjort bindende avtaler, først i Montreal (1987) og seinere i København (1992), om at alle I-land skulle slutte med produksjon og bruk av disse gassene.

Nedbryting av ozon over polare strøk

Når det er vinter over den sørlige halvkule dannes en kald virvel over Antarktis (enkelte vintre også over Arktis) som fanger opp KFK-forbindelser. Når sollyset kommer tilbake etter vinteren i Antarktis i september (mars i Arktis) vil sollyset sette i gang reaksjoner som frigjør klor- og bromatomer. Er det i tillegg temperaturer i stratosfæren ned mot - 80 oC eller lavere kan spesielle isskyer, kalt perlemorskyer, bli dannet. Med tilstedeværelse av slike skyer og sollys, kan i utgangspunktet inaktive reservoarer av klor og brom bli frigjort. Denne kombinasjonen virker ekstremt sterkt nedbrytende på ozonlaget. I noen uker i september og oktober kan ozonmengden i Antarktis bli redusert til en tredjedel av sin normale verdi. I mars/april måned kan det også være en sterk reduksjon i ozonmengden i Arktis, men ikke i samme grad som på sørkalotten.

Ozon som drivhusgass

Ozonlaget absorberer mesteparten av den kortbølgede UV-strålingen fra sola, og begrenser dermed noe av solstrålingen som ellers ville ha nådd ned til bakken. Ozon har også den egenskap at den absorberer og sender ut langbølget stråling. Utstrålingen fra en gass øker med økende temperatur. Noe av strålingen fra jorda absorberes av ozonlaget og sendes videre ut til verdensrommet, mens en del sendes i retur mot jorda. Ozon har dermed samme virkning som glasset i et drivhus. I de siste 30 år er det registrert en tynning av ozonlaget i stratosfæren, mens det har vært en økning av ozonmengden i troposfæren. Begge deler pga. menneskelig aktivitet. Tynningen av ozonlaget har netto medført en liten avkjøling av jorden og troposfæren (negativ drivhuseffekt), mens økningen av ozon i troposfæren har gitt en liten økning i temperaturen (økt drivhuseffekt).

Se også

Eksterne lenker

Osonlaget

Ozonlaget er et sjikt der 90 % av atmosfærens ozon (O3) befinner seg, og ligger i stratosfæren.

Innhold

Beskrivelse

Ozonlaget stopper all den mest energirike UV-C stråling, ca. 50% av UV-B, men slipper gjennom mesteparten av den minst energirike UV-A strålingen. Hvis den mest energirike delen av UV-strålingen (UV-C og delvis B) ikke ble stoppet, ville det være ensbetydende med utsletting av mange levende organismer på jorda. Dermed har ozonlaget samme funksjon for å beskytte livet på jorda, som en solbrille har for å beskytte øynene våre.

Ozonlaget høres ut som et jevnt fordelt teppe som omsvøper jorda, men slik er det ikke. I stratosfæren produseres og brytes ozon ned naturlig hele tiden. Mesteparten av ozonet produseres der hvor solstrålingen er mest intens, det vil si i stratosfæren over tropene. Derfra transporteres ozonmolekyler med vinder i stratosfæren både mot sør og nord.

Det er relativt langt mellom hvert ozonmolekyl. Hvis alle ozonmolekyler i stratosfæren ble ført ned til bakken (hvor lufttrykket er 10 til 100 ganger høyere) ville det tilsvare et lag på ca. 3 millimeter ved bakken, fordelt rundt hele kloden.

Reduksjon av ozonmengden i atmosfæren

Vi mennesker har produsert og sluppet ut gasser som tidligere ikke fantes naturlig i atmosfæren, deriblant freongasser eller klorfluorkarbonforbindelser (KFK) samt halongasser. Det er ikke lenge siden KFK-gasser var i hyppig bruk; for eksempel som drivgass i spraybokser og kjølemedium i kjøleskap. Halongasser ble bl.a. brukt i store brannslukningsanlegg. I troposfæren er KFK- og halongasser harmløse, men når de etter noen år kommer opp i stratosfæren, vil det mer intense sollyset der kunne spalte av klor- og bromatomer. Disse frie atomene har en meget stor nedbrytningseffekt på ozon. På grunn av den sterke virkningen klor- og bromholdige gasser har på ozonlaget, og fordi ozonlaget er så tynt, har det internasjonale samfunn innsett alvoret ved utslipp av menneskeskapte klor- og bromforbindelser. Derfor ble det gjort bindende avtaler, først i Montreal (1987) og seinere i København (1992), om at alle I-land skulle slutte med produksjon og bruk av disse gassene.

Nedbryting av ozon over polare strøk

Når det er vinter over den sørlige halvkule dannes en kald virvel over Antarktis (enkelte vintre også over Arktis) som fanger opp KFK-forbindelser. Når sollyset kommer tilbake etter vinteren i Antarktis i september (mars i Arktis) vil sollyset sette i gang reaksjoner som frigjør klor- og bromatomer. Er det i tillegg temperaturer i stratosfæren ned mot - 80 oC eller lavere kan spesielle isskyer, kalt perlemorskyer, bli dannet. Med tilstedeværelse av slike skyer og sollys, kan i utgangspunktet inaktive reservoarer av klor og brom bli frigjort. Denne kombinasjonen virker ekstremt sterkt nedbrytende på ozonlaget. I noen uker i september og oktober kan ozonmengden i Antarktis bli redusert til en tredjedel av sin normale verdi. I mars/april måned kan det også være en sterk reduksjon i ozonmengden i Arktis, men ikke i samme grad som på sørkalotten.

Ozon som drivhusgass

Ozonlaget absorberer mesteparten av den kortbølgede UV-strålingen fra sola, og begrenser dermed noe av solstrålingen som ellers ville ha nådd ned til bakken. Ozon har også den egenskap at den absorberer og sender ut langbølget stråling. Utstrålingen fra en gass øker med økende temperatur. Noe av strålingen fra jorda absorberes av ozonlaget og sendes videre ut til verdensrommet, mens en del sendes i retur mot jorda. Ozon har dermed samme virkning som glasset i et drivhus. I de siste 30 år er det registrert en tynning av ozonlaget i stratosfæren, mens det har vært en økning av ozonmengden i troposfæren. Begge deler pga. menneskelig aktivitet. Tynningen av ozonlaget har netto medført en liten avkjøling av jorden og troposfæren (negativ drivhuseffekt), mens økningen av ozon i troposfæren har gitt en liten økning i temperaturen (økt drivhuseffekt).

Se også

Eksterne lenker

Osonlaget

Ozonlaget er et sjikt der 90 % av atmosfærens ozon (O3) befinner seg, og ligger i stratosfæren.

Innhold

Beskrivelse

Ozonlaget stopper all den mest energirike UV-C stråling, ca. 50% av UV-B, men slipper gjennom mesteparten av den minst energirike UV-A strålingen. Hvis den mest energirike delen av UV-strålingen (UV-C og delvis B) ikke ble stoppet, ville det være ensbetydende med utsletting av mange levende organismer på jorda. Dermed har ozonlaget samme funksjon for å beskytte livet på jorda, som en solbrille har for å beskytte øynene våre.

Ozonlaget høres ut som et jevnt fordelt teppe som omsvøper jorda, men slik er det ikke. I stratosfæren produseres og brytes ozon ned naturlig hele tiden. Mesteparten av ozonet produseres der hvor solstrålingen er mest intens, det vil si i stratosfæren over tropene. Derfra transporteres ozonmolekyler med vinder i stratosfæren både mot sør og nord.

Det er relativt langt mellom hvert ozonmolekyl. Hvis alle ozonmolekyler i stratosfæren ble ført ned til bakken (hvor lufttrykket er 10 til 100 ganger høyere) ville det tilsvare et lag på ca. 3 millimeter ved bakken, fordelt rundt hele kloden.

Reduksjon av ozonmengden i atmosfæren

Vi mennesker har produsert og sluppet ut gasser som tidligere ikke fantes naturlig i atmosfæren, deriblant freongasser eller klorfluorkarbonforbindelser (KFK) samt halongasser. Det er ikke lenge siden KFK-gasser var i hyppig bruk; for eksempel som drivgass i spraybokser og kjølemedium i kjøleskap. Halongasser ble bl.a. brukt i store brannslukningsanlegg. I troposfæren er KFK- og halongasser harmløse, men når de etter noen år kommer opp i stratosfæren, vil det mer intense sollyset der kunne spalte av klor- og bromatomer. Disse frie atomene har en meget stor nedbrytningseffekt på ozon. På grunn av den sterke virkningen klor- og bromholdige gasser har på ozonlaget, og fordi ozonlaget er så tynt, har det internasjonale samfunn innsett alvoret ved utslipp av menneskeskapte klor- og bromforbindelser. Derfor ble det gjort bindende avtaler, først i Montreal (1987) og seinere i København (1992), om at alle I-land skulle slutte med produksjon og bruk av disse gassene.

Nedbryting av ozon over polare strøk

Når det er vinter over den sørlige halvkule dannes en kald virvel over Antarktis (enkelte vintre også over Arktis) som fanger opp KFK-forbindelser. Når sollyset kommer tilbake etter vinteren i Antarktis i september (mars i Arktis) vil sollyset sette i gang reaksjoner som frigjør klor- og bromatomer. Er det i tillegg temperaturer i stratosfæren ned mot - 80 oC eller lavere kan spesielle isskyer, kalt perlemorskyer, bli dannet. Med tilstedeværelse av slike skyer og sollys, kan i utgangspunktet inaktive reservoarer av klor og brom bli frigjort. Denne kombinasjonen virker ekstremt sterkt nedbrytende på ozonlaget. I noen uker i september og oktober kan ozonmengden i Antarktis bli redusert til en tredjedel av sin normale verdi. I mars/april måned kan det også være en sterk reduksjon i ozonmengden i Arktis, men ikke i samme grad som på sørkalotten.

Ozon som drivhusgass

Ozonlaget absorberer mesteparten av den kortbølgede UV-strålingen fra sola, og begrenser dermed noe av solstrålingen som ellers ville ha nådd ned til bakken. Ozon har også den egenskap at den absorberer og sender ut langbølget stråling. Utstrålingen fra en gass øker med økende temperatur. Noe av strålingen fra jorda absorberes av ozonlaget og sendes videre ut til verdensrommet, mens en del sendes i retur mot jorda. Ozon har dermed samme virkning som glasset i et drivhus. I de siste 30 år er det registrert en tynning av ozonlaget i stratosfæren, mens det har vært en økning av ozonmengden i troposfæren. Begge deler pga. menneskelig aktivitet. Tynningen av ozonlaget har netto medført en liten avkjøling av jorden og troposfæren (negativ drivhuseffekt), mens økningen av ozon i troposfæren har gitt en liten økning i temperaturen (økt drivhuseffekt).

Se også

Eksterne lenker

Overmetning
Metningskurven er en grafisk fremstilling av hvor mye vanndamp (absolutt fuktighet) lufta kan inneholde som funksjon av temperatur. Illustrasjon: met.no

Metning eller overmetning inntreffer når vanndamp i lufta begynner å kondensere.

Innhold

Beskrivelse

Metning inntreffer med når lufta ikke kan holde på mer fuktighet uten sky- eller nedbørsdannelse. Varm luft kan holde på mer fuktighet enn kald luft.

Forekomst

På Svalbard, på Finnmarksvidda og lignende steder kan det om vinteren snø fra nesten klar luft fordi lufta nesten ikke klarer å holde på fuktighet ved lave temperaturer.

Dybdestoff

Vanninnholdet i atmosfæren avhenger av fordampningen fra vegetasjon/fuktig mark, men særlig fra vannflater, verdenshavene etc. Det finnes en grense for hvor mye vanndamp lufta kan inneholde og denne grensen er en funksjon av temperaturen.

Se også

Overskyet

En overskyet dag defineres ut fra skymengden som observeres kl 6, 12 og 18 UTC.

Innhold

Beskrivelse

Summen av observasjonstallene vil bli et tall mellom 0 (helt klart vær ved alle observasjonene) og 24 (helt overskyet ved alle). Dersom summen er 20 eller høyere, betegnes dagen som en overskyet dag.

Bruksområde

Meteorologisk institutt bruker begrepet "overskyet dag" i statistikk. Oversikt over antall dager med pent -, klart - og overskyet vær i vår tjeneste eKlima.

Se også

Eksterne lenker

Ozon

Ozon (O3) er en drivhusgass som absorberer mesteparten av den ultrafiolette strålingen fra sola.

Innhold

Beskrivelse

Omtrent 90% av all ozon i atmosfæren befinner seg i stratosfæren, oftest mer enn 10 km over bakken, og det er det vi omtaler som ozonlaget. Her vil helst ha mest mulig ozon for å beskytte oss fra skadelige stråler.

I troposfæren (under cirka 10 km) er ozon blant de viktigste bidragene til luftforurensning. Ved bakken er ozon skadelig for planter og for mennesker. Dette kalles gjerne bakkenær ozon.

Høye ozon-nivåer fører til betydelige avlingsskader, blant annet på hvete. Plantene tar opp ozon gjennom bladene. Når det for eksempel er tørke, lukker plantene seg og tar dermed opp mindre ozon. I Norge slipper vi stort sett unna de høye ozon-nivåene, men det er relativt fuktig, slik at vi likevel kan få avlingsskader.

For mennesker er ozon giftig og folk med nedsatt lungefunksjon er spesielt utsatt. I EU som helhet antar man at forhøyede ozon-nivåer reduserer den forventede levealder med i underkant av ett år.

Ozon er i tillegg en klimagass. Det meste av oppvarmingen fra ozon i troposfæren er i øvre troposfære. Bakkenær ozon er et betydelig problem i mange industrialiserte og tett befolkede områder, blant annet i Europa og Nord Amerika. Det er et voksende problem i mange raskt voksende økonomier som i Kina.

Dannelse

Nitrogenoksider dannes bla ved forbrenning ved høy temperatur, som for eksempel i bilmotorer. Foto: Einar Egeland.

Noe av ozonet ved bakken er blandet ned fra ozonlaget, men det meste er dannet i de nedre luftlag. For å danne ozon her trengs det en passe blanding av nitrogenoksider og hydrokarboner. De viktigste kildene for nitrogenoksider er menneskeskapte. Naturlige kilder er blant annet lyn og utslipp fra bakken. I tillegg til menneskeskapte kilder som forbrenning, er det naturlige bidraget til utslippene av hydrokarboner større enn for nitrogenoksider.

I tillegg til nitrogenoksider og hydrokarboner trengs det også sollys for å danne ozon. Høye ozon-nivåer er derfor mest et problem om sommeren. Mindre intens solstråling og "dårlig" norsk sommervær er ikke optimalt for dannelse av ozon.

Ozon-episoder over Norge skyldes derfor stort sett langtransporterte luftmasser. Utslipp fra norske kilder bidrar likevel en del lokalt og vil også bidra til dannelse av ozon utenfor Norge.

Bakgrunn

Bakkenær ozon ble først identifisert som et problem på 1950 tallet i Los Angeles ("Los Angeles smog"), hovedsakelig som et resultat av biltrafikk kombinert med intenst sollys.

Under LRTAP (Convention on Long-range Transboundary Air Pollution) har Meteorologisk institutt en sentral rolle i å beregne ozon-nivåene i Europa. I Europa har de fleste land redusert sine utslipp av nitrogenoksider og hydrokarboner betydelig blant annet for å kontrollere nivået av bakkenær ozon. I det meste av Europa har dette resultert i en betydelig nedgang i såkalte ozon-episoder med typisk varighet på noen dager.

Dybdestoff

Figuren viser månedsgjennomsnittet av målt (rød) og beregnet (blå) ozon ved bakken for 54 bakkestasjoner i Europa fra 1990 til 2002. De rette linjene representerer en lineær vinter og sommertrend for målinger og beregnede ozon-verdier. Ill.: met.no

Figuren til høyre viser tidsutviklingen av bakkenær ozon fra 1990 til 2002 for 54 målestasjoner hvor de fleste ligger sentralt i Europa. Her er det en klar variasjon gjennom året, med høye konsentrasjoner om sommeren og lavere konsentrasjoner om vinteren. Det er godt samsvar mellom målte og beregnede verdier. Det viser at vi har god kunnskap om prosessene som bestemmer ozon-nivåene.

Variasjonene fra år til år skylder meteorologiske forhold. Det er en klar tendens at nivåene går noe ned på sommeren som et resultat av reduserte utslipp av nitrogenoksider og hydrokarboner i Europa. Samtidig går nivåene noe opp om vinteren. Dette skyldes flere ting, blant annet at prosesser som bryter ned ozon også blir mindre effektive når forurensningsnivået avtar, men også langtransport av menneskeskapt ozon fra andre kontinenter.

Siden starten av den industrielle revolusjon regner man med at det har vært minst en dobling av bakkenær ozon over det meste av den nordlige halvkule.

Forskere fra Meteorologisk institutt står bak en artikkel om ozontrender fra 1990 til 2002. Artikkelen heter "Can we explain the trends in European ozone levels?" og er skrevet av J. E. Jonson, D. Simpson, H. Fagerli og S. Solberg. Artikkelen er utgitt i Atmos. Chem. Phys. nr. 6 (s. 51-66) 2006 og er tilgjengelig på Atmospheric Chemistryand Physics (ACP).

Eksterne lenker

  • EMEP (European Monitoring and Evaluation Programme, en sentral del av LRTAP konvensjonen) for informasjon og årlige rapporter.
  • Encyclopedia of Earth for oversikt over nettsider om ozon.

Se også

Ozonlaget

Ozonlaget er et sjikt der 90 % av atmosfærens ozon (O3) befinner seg, og ligger i stratosfæren.

Innhold

Beskrivelse

Ozonlaget stopper all den mest energirike UV-C stråling, ca. 50% av UV-B, men slipper gjennom mesteparten av den minst energirike UV-A strålingen. Hvis den mest energirike delen av UV-strålingen (UV-C og delvis B) ikke ble stoppet, ville det være ensbetydende med utsletting av mange levende organismer på jorda. Dermed har ozonlaget samme funksjon for å beskytte livet på jorda, som en solbrille har for å beskytte øynene våre.

Ozonlaget høres ut som et jevnt fordelt teppe som omsvøper jorda, men slik er det ikke. I stratosfæren produseres og brytes ozon ned naturlig hele tiden. Mesteparten av ozonet produseres der hvor solstrålingen er mest intens, det vil si i stratosfæren over tropene. Derfra transporteres ozonmolekyler med vinder i stratosfæren både mot sør og nord.

Det er relativt langt mellom hvert ozonmolekyl. Hvis alle ozonmolekyler i stratosfæren ble ført ned til bakken (hvor lufttrykket er 10 til 100 ganger høyere) ville det tilsvare et lag på ca. 3 millimeter ved bakken, fordelt rundt hele kloden.

Reduksjon av ozonmengden i atmosfæren

Vi mennesker har produsert og sluppet ut gasser som tidligere ikke fantes naturlig i atmosfæren, deriblant freongasser eller klorfluorkarbonforbindelser (KFK) samt halongasser. Det er ikke lenge siden KFK-gasser var i hyppig bruk; for eksempel som drivgass i spraybokser og kjølemedium i kjøleskap. Halongasser ble bl.a. brukt i store brannslukningsanlegg. I troposfæren er KFK- og halongasser harmløse, men når de etter noen år kommer opp i stratosfæren, vil det mer intense sollyset der kunne spalte av klor- og bromatomer. Disse frie atomene har en meget stor nedbrytningseffekt på ozon. På grunn av den sterke virkningen klor- og bromholdige gasser har på ozonlaget, og fordi ozonlaget er så tynt, har det internasjonale samfunn innsett alvoret ved utslipp av menneskeskapte klor- og bromforbindelser. Derfor ble det gjort bindende avtaler, først i Montreal (1987) og seinere i København (1992), om at alle I-land skulle slutte med produksjon og bruk av disse gassene.

Nedbryting av ozon over polare strøk

Når det er vinter over den sørlige halvkule dannes en kald virvel over Antarktis (enkelte vintre også over Arktis) som fanger opp KFK-forbindelser. Når sollyset kommer tilbake etter vinteren i Antarktis i september (mars i Arktis) vil sollyset sette i gang reaksjoner som frigjør klor- og bromatomer. Er det i tillegg temperaturer i stratosfæren ned mot - 80 oC eller lavere kan spesielle isskyer, kalt perlemorskyer, bli dannet. Med tilstedeværelse av slike skyer og sollys, kan i utgangspunktet inaktive reservoarer av klor og brom bli frigjort. Denne kombinasjonen virker ekstremt sterkt nedbrytende på ozonlaget. I noen uker i september og oktober kan ozonmengden i Antarktis bli redusert til en tredjedel av sin normale verdi. I mars/april måned kan det også være en sterk reduksjon i ozonmengden i Arktis, men ikke i samme grad som på sørkalotten.

Ozon som drivhusgass

Ozonlaget absorberer mesteparten av den kortbølgede UV-strålingen fra sola, og begrenser dermed noe av solstrålingen som ellers ville ha nådd ned til bakken. Ozon har også den egenskap at den absorberer og sender ut langbølget stråling. Utstrålingen fra en gass øker med økende temperatur. Noe av strålingen fra jorda absorberes av ozonlaget og sendes videre ut til verdensrommet, mens en del sendes i retur mot jorda. Ozon har dermed samme virkning som glasset i et drivhus. I de siste 30 år er det registrert en tynning av ozonlaget i stratosfæren, mens det har vært en økning av ozonmengden i troposfæren. Begge deler pga. menneskelig aktivitet. Tynningen av ozonlaget har netto medført en liten avkjøling av jorden og troposfæren (negativ drivhuseffekt), mens økningen av ozon i troposfæren har gitt en liten økning i temperaturen (økt drivhuseffekt).

Se også

Eksterne lenker

P
PIREP

Aircraft Report (AIREP) er en rapport fra et in-flight luftfartøy til en bakkestasjon om blant annet værforhold fartøyet har møtt på.

Beskrivelse

De meteorologiske forholdene som vanligvis rapporteres er ising, turbulens og vindskjær.

PPM

Parts per million (PPM) kan oversettes til "milliondeler", på samme måte som prosent betyr "hundredel" og promille "tusendel".

Bruksområde

PPM brukes blant annet til å angi konsentrasjon en av gasser eller andre svevende stoffer i luft. Hvis luft inneholder 1 ppm av en gass, betyr det at det i hver kubikkmeter luft finnes en kubikkcentimeter (en milliliter) av gassen.

Fra tiden før den industrielle revolusjon og fram til i dag har CO2-mengden i atmosfæren økt med ca. 30%, fra ca 280 til 370 ppm.

Se også

Pakkis
Drivis utenfor Hopen værstasjon. Foto: Erik Bjørnstad/met.no

Drivis (eng. drift ice) kalles alle former for havis, bortsett fra fastis, uanhengig av hvilken form den har eller hvordan den er fordelt.

Se også

Parry-bue
Parry-bue og bisoler i Porsgunn. Foto: Morten Kleiva.

Parry-bue er et optisk fenomen som skyldes sollysets brytning og refleksjon i iskrystaller i øvre troposfæren, oftest i forbindelse med cirrus-skyer og halo.

Se også

Eksterne lenker

Parry-buer
Parry-bue og bisoler i Porsgunn. Foto: Morten Kleiva.

Parry-bue er et optisk fenomen som skyldes sollysets brytning og refleksjon i iskrystaller i øvre troposfæren, oftest i forbindelse med cirrus-skyer og halo.

Se også

Eksterne lenker

Parts per million

Parts per million (PPM) kan oversettes til "milliondeler", på samme måte som prosent betyr "hundredel" og promille "tusendel".

Bruksområde

PPM brukes blant annet til å angi konsentrasjon en av gasser eller andre svevende stoffer i luft. Hvis luft inneholder 1 ppm av en gass, betyr det at det i hver kubikkmeter luft finnes en kubikkcentimeter (en milliliter) av gassen.

Fra tiden før den industrielle revolusjon og fram til i dag har CO2-mengden i atmosfæren økt med ca. 30%, fra ca 280 til 370 ppm.

Se også

Pascal

Pascal (Pa) er en måleenhet for trykk. For lufttrykk brukes hektoPascal (hPa): 1hPa=100Pa.

Historikk

Navnet kommer fra Blaise Pascal (1623 - 1662), fransk filosof og naturvitenskapsmann. Innen fysikken kjent for forsøk med målinger som viste at lufttrykket endret seg med høyden over havet. Han antydet også at en trykkmåler (barometer) kunne brukes som høydemåler.

Se også

Passat

Passatvind (også kalt "passaten") er navnet på vinden som blåser over havområdene fra høytrykksområdene omkring 30° N/S mot stillebeltet ved ekvator.

Beskrivelse

Passatvinden er Jordens mest stabile vindsystem. På grunn av corioliseffekten blir framherskende vindretning nordøstlig nord for ekvator og sørøstlig sør for ekvator.

Se også

Passatbeltet

Passatvind (også kalt "passaten") er navnet på vinden som blåser over havområdene fra høytrykksområdene omkring 30° N/S mot stillebeltet ved ekvator.

Beskrivelse

Passatvinden er Jordens mest stabile vindsystem. På grunn av corioliseffekten blir framherskende vindretning nordøstlig nord for ekvator og sørøstlig sør for ekvator.

Se også

Passaten

Passatvind (også kalt "passaten") er navnet på vinden som blåser over havområdene fra høytrykksområdene omkring 30° N/S mot stillebeltet ved ekvator.

Beskrivelse

Passatvinden er Jordens mest stabile vindsystem. På grunn av corioliseffekten blir framherskende vindretning nordøstlig nord for ekvator og sørøstlig sør for ekvator.

Se også

Passatvind

Passatvind (også kalt "passaten") er navnet på vinden som blåser over havområdene fra høytrykksområdene omkring 30° N/S mot stillebeltet ved ekvator.

Beskrivelse

Passatvinden er Jordens mest stabile vindsystem. På grunn av corioliseffekten blir framherskende vindretning nordøstlig nord for ekvator og sørøstlig sør for ekvator.

Se også

Passatvindene

Passatvind (også kalt "passaten") er navnet på vinden som blåser over havområdene fra høytrykksområdene omkring 30° N/S mot stillebeltet ved ekvator.

Beskrivelse

Passatvinden er Jordens mest stabile vindsystem. På grunn av corioliseffekten blir framherskende vindretning nordøstlig nord for ekvator og sørøstlig sør for ekvator.

Se også

Passatvinder

Passatvind (også kalt "passaten") er navnet på vinden som blåser over havområdene fra høytrykksområdene omkring 30° N/S mot stillebeltet ved ekvator.

Beskrivelse

Passatvinden er Jordens mest stabile vindsystem. På grunn av corioliseffekten blir framherskende vindretning nordøstlig nord for ekvator og sørøstlig sør for ekvator.

Se også

Pent vær

Penvær defineres utfra skymengden som observeres kl 6, 12 og 18 UTC.

Innhold

Beskrivelse

Summen av observasjonstallene vil bli et tall mellom 0 (helt klart vær ved alle observasjonene) og 24 (helt overskyet ved alle). Dersom summen er 9 eller mindre og ikke høyere enn 4 ved noen enkelt observasjon, betegnes dagen som en penværsdag. I dagligtale vil nok dette fremstå som en noe streng definisjon.

Vi har også en enda strengere betegnelse, klarvær, som benyttes ved sum 4 eller lavere. Andre definisjoner som finnes er overskyet dag og soltid/soltimer.

I værvarslingen

Meteorologisk institutt bruker begrepet "penværsdag" i statistikk. Du finner oversikt over antall dager med pent -, klart - og overskyet vær klimadatabasen eKlima.

Se også

Eksterne lenker

Pentademidler

Pentademidler er gjennomsnittsverdier i et tidsrom på fem dager.

Pentvær

Penvær defineres utfra skymengden som observeres kl 6, 12 og 18 UTC.

Innhold

Beskrivelse

Summen av observasjonstallene vil bli et tall mellom 0 (helt klart vær ved alle observasjonene) og 24 (helt overskyet ved alle). Dersom summen er 9 eller mindre og ikke høyere enn 4 ved noen enkelt observasjon, betegnes dagen som en penværsdag. I dagligtale vil nok dette fremstå som en noe streng definisjon.

Vi har også en enda strengere betegnelse, klarvær, som benyttes ved sum 4 eller lavere. Andre definisjoner som finnes er overskyet dag og soltid/soltimer.

I værvarslingen

Meteorologisk institutt bruker begrepet "penværsdag" i statistikk. Du finner oversikt over antall dager med pent -, klart - og overskyet vær klimadatabasen eKlima.

Se også

Eksterne lenker

Penvær

Penvær defineres utfra skymengden som observeres kl 6, 12 og 18 UTC.

Innhold

Beskrivelse

Summen av observasjonstallene vil bli et tall mellom 0 (helt klart vær ved alle observasjonene) og 24 (helt overskyet ved alle). Dersom summen er 9 eller mindre og ikke høyere enn 4 ved noen enkelt observasjon, betegnes dagen som en penværsdag. I dagligtale vil nok dette fremstå som en noe streng definisjon.

Vi har også en enda strengere betegnelse, klarvær, som benyttes ved sum 4 eller lavere. Andre definisjoner som finnes er overskyet dag og soltid/soltimer.

I værvarslingen

Meteorologisk institutt bruker begrepet "penværsdag" i statistikk. Du finner oversikt over antall dager med pent -, klart - og overskyet vær klimadatabasen eKlima.

Se også

Eksterne lenker

Penværsdag

Penvær defineres utfra skymengden som observeres kl 6, 12 og 18 UTC.

Innhold

Beskrivelse

Summen av observasjonstallene vil bli et tall mellom 0 (helt klart vær ved alle observasjonene) og 24 (helt overskyet ved alle). Dersom summen er 9 eller mindre og ikke høyere enn 4 ved noen enkelt observasjon, betegnes dagen som en penværsdag. I dagligtale vil nok dette fremstå som en noe streng definisjon.

Vi har også en enda strengere betegnelse, klarvær, som benyttes ved sum 4 eller lavere. Andre definisjoner som finnes er overskyet dag og soltid/soltimer.

I værvarslingen

Meteorologisk institutt bruker begrepet "penværsdag" i statistikk. Du finner oversikt over antall dager med pent -, klart - og overskyet vær klimadatabasen eKlima.

Se også

Eksterne lenker

Perlemorskyer
Perlemor over Oslo, desember 2003. Foto: Bjørn-Henrik Lybeck.

Perlemorskyer (eng. mother of pearl) er lysende, ofte linseformede skyer som opptrer i stratosfæren.

Innhold

Beskrivelse

Perlemor over Tiller. Foto: Geir Kjosavik.

Disse vakre skyene, som spiller i alle regnbuens farger, blir dannet på høye breddegrader om vinteren i forbindelse med sterke luftstrømmer over fjell. Skyene blir dannet i en høyde av 20-30 km og ligger dermed mer enn dobbelt så høyt som vanlige slørskyer (cirrus).

Perlemorskyene kan best sees når solen står like under horisonten. Skyene kan like gjerne ligge der resten av døgnet, men observeres da bare som et lett, hvitt slør. Bare en skytype har mer spektakulære farger enn perlemorskyer og det er lysende nattskyer.

Skyene består av iskrystaller. Solstrålene brytes i iskrystallene akkurat som når lyset går gjennom et prisme, og det flotte fargespekteret vises.

Luften i stratosfæren er normalt meget tørr, den relative fuktigheten er bare på noen få prosent. Tidvis hender det at utløpere fra den kalde polare stratosfære tilføres så mye vanndamp fra troposfæren at perlemorskyer dannes. Perlemorskyer dannes altså helst i polare områder og i perioden desember-februar, når atmosfæren er på sitt kaldeste og solas daglige gang er gunstig.

Typer

Detaljer fra perlemorskyene over Tiller. Foto: Geir Kjosavik.

Det finnes flere typer perlemorskyer. Den vanligste typen er linseformet og skyldes kraftig vind over fjell. Fjellene setter lufta i bølgebevegelser, som forplanter seg langt opp i atmosfæren. Der lufta stiger mot "bølgetoppene" blir lufta ekstra avkjølt, og selv nesten helt tørr luft kan kondensere til skyer. Flere skyer med noe avstand viser forskjellige bølgetopper. Det skyfrie området i mellom er en "bølgebunn". I tillegg til iskrystaller kan skyene bestå av kjemiske sammensetninger som blant annet påvirker ozonbalansen i stratosfæren.

Historikk

Perlemorskyer ble første gang omtalt på slutten av 1800-tallet av Henrik Mohn, daværende bestyrer av Meteorologisk institutt.

Dybdestoff

Perlemorskyer over Valdres. Foto: Pål Evensen/met.no

Goethe (1749-1832) er for ettertiden mest kjent for sin diktning. I unge år var han også en habil vitenskapsmann, blant annet dypt fascinert av regnbuens magi. Newtons brytningsteori, der regnbuens farger med formler og tall forklares som sollysets gang gjennom regndråpene, ble en solid nedtur for Goethe. Han følte verken mer klokskap eller lykke av slike forklaringer.

Goethes Faust sier (før han slutter sin pakt med djevelen): "Jeg arme narr er like klok som før jeg leste første bok". I filosofien har motstanden mot "moderne" naturvitenskap vært en gjenganger, særlig siden 1500-tallet da Jorda "ble rund" og planetenglene ble "fordrevet" fra solsystemet.

De fleste lar seg fascinere av perlemorskyene som fra tid til annen pynter opp himmelen over Norge midtvinters. Stadig kommer det henvendelser til Meteorologisk institutt om en forklaring av fenomenet. Perlemorskyer og regnbuer er to alen av samme stykke, og de som vil følge Goethes eksempel er herved advart.

Se også

Permafrost
Meteorologisk stasjon på Juvasshøe hvor temperaturen måles kontinuerlig i 36 ulike nivåer. Toppen av borehullet ses i nedre bildekant. Foto: Ketil Isaksen/met.no

Permafrost er frost i bakken året rundt.

Innhold

Beskrivelse

Boring av et 129 meter dypt hull i permafrosten på Juvvasshøe i Jotunheimen (1894 m.o.h.). Foto: Ketil Isaksen/met.no

Dersom sommervarmen i et område ikke greier å fjerne vinterkulden i bakken, vil det dannes permafrost på stedet. Om sommeren tiner det øverste laget av permafrosten, det såkalte aktive laget, som i dybde varierer i ulike områder fra 0,5 til 5 meter. Det aktive laget tiner og fryser hvert år.

Det regionale utbredelsesmønstret av permafrosten er i hovedsak bestemt av lufttemperaturen. Det dannes vanligvis permafrost i landområder som har en årstemperatur på -2 °C eller kaldere. En annen viktig faktor for utbredelsesmønstret av permafrosten er snøforholdene.

Typer

Permafrost nordlige halvkule. Illustrasjon: Ketil Isaksen/met.no
  • Alpin permafrost er områder høyt til fjells.
  • Arktisk permafrost er områder langt mot nord.

Utbredelse

Om lag en firedel av Jordas landoverflate har i dag permafrost. I Norge finner vi arktisk permafrost på Svalbard og enkelte steder i Øst-Finnmark. Alpin permafrost finner vi i høyfjellsområder over hele landet.

Den nedre grensen for permafrosten, unntatt sporadisk og rester av gammel permafrost, er i Jotunheimen om lag 1450 m o.h., på Dovrefjell 1300 m o.h. og ved områdene omkring Femunden 1100 m o.h.

Se også

Pilar
Pilar i nærheten av Dagali i januar 2010. Foto: Andreas Erichsen.

Pilar eller solstolpe (eng. pillar) er et halofenomen som dannes i iskrystallskyer, når iskrystallene er av typen horisontal plate og er orientert i samme retning.

Beskrivelse

Bildet er tatt ca. kl 21.45 på Kolsås og solstrålen varte helt fra solen gikk ned og til kl 22.10. Foto: Odd Tore Saugerud.

Iskrystaller kan ha en mengde ulike former avhengig av hvordan forholdene var der krystallene ble dannet. De ulike formene gir opphav til en mengde ulike halofenomener, hvorav en av de mest vanlige er ring rundt sola med radius 22 grader. Pilar er et litt mer sjeldent halo-fenomen, men ikke helt uvanlig.

Se også

Eksterne lenker

Pillar
Pilar i nærheten av Dagali i januar 2010. Foto: Andreas Erichsen.

Pilar eller solstolpe (eng. pillar) er et halofenomen som dannes i iskrystallskyer, når iskrystallene er av typen horisontal plate og er orientert i samme retning.

Beskrivelse

Bildet er tatt ca. kl 21.45 på Kolsås og solstrålen varte helt fra solen gikk ned og til kl 22.10. Foto: Odd Tore Saugerud.

Iskrystaller kan ha en mengde ulike former avhengig av hvordan forholdene var der krystallene ble dannet. De ulike formene gir opphav til en mengde ulike halofenomener, hvorav en av de mest vanlige er ring rundt sola med radius 22 grader. Pilar er et litt mer sjeldent halo-fenomen, men ikke helt uvanlig.

Se også

Eksterne lenker

Pilot Report

Aircraft Report (AIREP) er en rapport fra et in-flight luftfartøy til en bakkestasjon om blant annet værforhold fartøyet har møtt på.

Beskrivelse

De meteorologiske forholdene som vanligvis rapporteres er ising, turbulens og vindskjær.

Piteraq

Piteraq er fallvind fra Grønlandsisen.

Pluviograf

En pluviograf er et instrument som gir en grafisk fremstilling av nedbørmålinger fra et pluviometer, for eksempel på en papirremse.

Se også

Pluviografer

En pluviograf er et instrument som gir en grafisk fremstilling av nedbørmålinger fra et pluviometer, for eksempel på en papirremse.

Se også

Pluviometer

Et pluviometer er en automatisk nedbørmåler som er spesielt egnet til å måle nedbørintensitet.

Målemetode

Et pluviometer består av en sylinder med en trakt inni. Under trakten er det to små kar som rommer 0,1 eller 0,2 mm nedbør hver. Når nedbør faller blir det ene karet fylt opp og vipper slik at det tømmes. Det andre karet vippes da opp og fylles.

Antall slike vipp blir registrert og summert opp for å vite nedbørmengden som har falt for eksempel i løpet av en time eller et døgn. Det er varmeelement inni sylinderen som smelter fast nedbør (snø, sludd, hagl) i trakten, men pluviometre er ikke egnet i snørike områder.

Typer

Det finnes flere typer pluviometre. Disse brukes av Meteorologisk institutt:

  • Et pluviometer av typen Belford OMC-212. Foto: met.no

  • Bildet viser vippekaret inni et Belfort OMC-212 pluviometer. Foto: met.no

  • Lambrecht er en annen type pluviometer, her vist uten kapsling. Foto: met.no

Se også

Pluviometer

Et pluviometer er en automatisk nedbørmåler som er spesielt egnet til å måle nedbørintensitet.

Målemetode

Et pluviometer består av en sylinder med en trakt inni. Under trakten er det to små kar som rommer 0,1 eller 0,2 mm nedbør hver. Når nedbør faller blir det ene karet fylt opp og vipper slik at det tømmes. Det andre karet vippes da opp og fylles.

Antall slike vipp blir registrert og summert opp for å vite nedbørmengden som har falt for eksempel i løpet av en time eller et døgn. Det er varmeelement inni sylinderen som smelter fast nedbør (snø, sludd, hagl) i trakten, men pluviometre er ikke egnet i snørike områder.

Typer

Det finnes flere typer pluviometre. Disse brukes av Meteorologisk institutt:

  • Et pluviometer av typen Belford OMC-212. Foto: met.no

  • Bildet viser vippekaret inni et Belfort OMC-212 pluviometer. Foto: met.no

  • Lambrecht er en annen type pluviometer, her vist uten kapsling. Foto: met.no

Se også

Pluviometre

Et pluviometer er en automatisk nedbørmåler som er spesielt egnet til å måle nedbørintensitet.

Målemetode

Et pluviometer består av en sylinder med en trakt inni. Under trakten er det to små kar som rommer 0,1 eller 0,2 mm nedbør hver. Når nedbør faller blir det ene karet fylt opp og vipper slik at det tømmes. Det andre karet vippes da opp og fylles.

Antall slike vipp blir registrert og summert opp for å vite nedbørmengden som har falt for eksempel i løpet av en time eller et døgn. Det er varmeelement inni sylinderen som smelter fast nedbør (snø, sludd, hagl) i trakten, men pluviometre er ikke egnet i snørike områder.

Typer

Det finnes flere typer pluviometre. Disse brukes av Meteorologisk institutt:

  • Et pluviometer av typen Belford OMC-212. Foto: met.no

  • Bildet viser vippekaret inni et Belfort OMC-212 pluviometer. Foto: met.no

  • Lambrecht er en annen type pluviometer, her vist uten kapsling. Foto: met.no

Se også

Polarbane satellitter
Figuren viser hvordan satellitten beveger seg i et omløp rundt jorden. Når den beveger seg dekker den et 3000 km bredt område (lyst felt). Den røde linja viser nøyaktig over hvilke områder satellitten beveger seg (satellittens «ground track»). Figuren viser at satellitten ikke når samme punkt etter et omløp rundt jorden. Illustrasjon: NCAR.

Polarbanesatellitter er en værsatellitt som går i bane rundt Jorden og passerer over begge polområdene.

Figuren viser hvordan sju påfølgende omløp beveger seg i forhold til jordens akse. Satellittens bane ligger ca 10 grader mot vest i forhold til en lengdegrad. For hvert omløp roterer jorden 26 grader, slik at hver satellitt gjør 14 omløp på et døgn. Pilene viser hvilken vei satellitten beveger seg. Tettheten av linjene viser at alle satellittbaner vil dekke polområdene. Nærmere ekvator vil ikke alle landområder blir dekket i løpet av et døgn. Illustrasjon: NCAR.

Innhold

Beskrivelse

En polarbanesatellitt beveger seg i ca. 850 km høyde, og bruker litt over 100 minutter på et omløp rundt jorden. Jorden roterer mens satellitten går i fast bane i forhold til Jordens akse.

Satellittenes høyde over bakken er tilpasset slik at den passerer over det samme området til samme tid hver dag. Banen kalles da solsynkronisert. Solsykroniseringen av NOAA satellittene gir god dekkning over USA om morgenen og om ettermidddagen, amerikansk tid. På grunn av Norges plassering i forhold til USA vil de beste passasjene noen timer seinere. Selv om jorden bare roterer en gang under satellitten hvert døgn gir den to serier med data. I perioder av døgnet vil det være mange satellittpassasjer som gir gode bilder av Norge.

En annen type meteorologiske satellitter er geostasjonære satellitter.

Typer

I 2006 skjøt EUMETSAT opp sin første satellitt i polar bane. Satellitten kalles METOP og inngår i et program som kalles EPS (European Polarorbiting System). Det er planlagt å sende opp to satellitter med mange av de samme egenskapene som dagens NOAA satellitter. METOP vil øke dekningen av satellittdata over Europa. Se også:

Bruksområde

Meteorlogisk institutt har siden slutten av 1960 tallet lest ned data fra polarbanesatellitter. Til å begynne med ble det bare lest ned analoge bildedata for visuell tolking. På begynnelsen av 1980-tallet ble et nytt system for nedlesing av digitale data installert. Det ble da mulig å lese ned data med høyere oppløsning og data fra andre instrumenter. Meteorologisk institutt er i dag en av få i Norge som leser ned digitale data fra polarbanesatellitter.

Satellittdata har tradisjonelt blitt brukt for visuell tolkning, men de senere årene har de også blitt brukt i værvarslingsmodeller og for å beregne sjøtemperatur og ismengden i Nord-Atlanteren. I dag er NOAA 15, 16 og 17 i operasjonell drift. På grunn av rask teknisk utvikling og at satellittene hele tiden beveger seg nærmere bakken har de en beregnet levetid på noen få år. Med jamne mellomrom blir det derfor sendt ut nye satellitter i polarbane rundt jorden.

Bildet viser et lavtrykk og er satt sammen av to bilder fra en av de første værsatellittene, TIROS 1. Foto: NOAA.

Historikk

De første bildene av værfenomener fra verdensrommet ble tatt av kameraer ombord i raketter sent på 1940-tallet. Dette var inngangsporten til en ny periode for værvarsling og observasjoner av jorda.

I 1957 sendte Sovietunionen opp Sputnik 1. Dette var den første satellitten med mulighet for å observere atmosfæren og jorden. USA sendte bare noen måneder senere opp sin første observasjonssatellitt.

De første satellittprosjektene ble betegnet som mislykket før TIROS 1 sendte gode bilder tilbake til jorden i 79 dager, fra 1. april 1960. TIROS er en forkortelse for Television and Infrared Observation Satellite.

Senere har det blitt utviklet nye satellitter med bedre instrumenter, og baner som er tilpasset det operative værvarslingsmiljøet. I 1970 ble andre generasjon NOAA-satellitter påbegynt. Disse fikk navnene NOAA 1 til NOAA 5. Navngivingen blir fulgt opp også i den tredje og foreløpig siste genereasjonen NOAA-satellitter. Disse satellittene går under betegnelsen TIROS N og har navnene NOAA 6 til NOAA 16.

Dybdestoff

Bildeserien fra tre av passene til NOAA 16 28. januar 2002. De røde linjene viser satellittens "ground track". Nord-Europa 01:22UTC (topp), 03:03 UTC og 04:43 UTC 28 januar 2002. Bilde: NOAA/met.no

Sammenlignet med Norges plassering beveger satellitten seg mot vest for hvert omløp. Polarbanesatellitter beveger seg med stor hastighet over himmelhvelvingen, enten mot nord eller mot sør. Mens den beveger seg gjør satellitten sine målinger og sender dem som en kontinuerlig strøm av data til jorda. Datene som sendes til Jorden sendes som APT eller HRPT. APT (Automatic Picture Transmition)er et analogt dataformat som bergrenser seg til visuell tolkning. APT krever relativt enkelt utstyr for å lese ned data fra satellittene. HRPT (High Resolution Picture Transmition) er et digitalt dataformat. Dette krever et mer avansert nedlesingsystem. Fordelen med HRPT er at dataene kan brukes til beregning av ulike meteorlogiske størrelser.

For å kunne nyttegjøre seg av dataene med den beste kvaliteten er man avhengig av å kunne "se" satellitten mens den passerer over våre områder. Vi kan da lese ned data fra sydspissen av Italia og helt opp til nord for Svalbard. For å klare dette er vi avhengig av å ha en antenne som kan følge satellittens bane. Ved å beregne når og hvor satellitten kommer over horisonten vil antenna følger banen over himmelen. Dersom beregningene er gale vil satellitten passere uten at vi har fått lest ned de nødvendige data.

Satellittene inneholder systemer for formidling av meteorologiske data som feks. DCS (Data Colection System). DCS er et komunikasjonsystem som overfører data fra meteorologiske bøyer og avsidesliggende automatstasjoner. I tillegg er S&R (Serch and Rescue) et komunikasjonsystem som plukker opp nødsignaler og som lokaliserer hvor det kommer fra. S&R har liten meteorologisk verdi men er viktig for sikkerheten bla. på sjøen.

Se også

Polarbanesatellitt
Figuren viser hvordan satellitten beveger seg i et omløp rundt jorden. Når den beveger seg dekker den et 3000 km bredt område (lyst felt). Den røde linja viser nøyaktig over hvilke områder satellitten beveger seg (satellittens «ground track»). Figuren viser at satellitten ikke når samme punkt etter et omløp rundt jorden. Illustrasjon: NCAR.

Polarbanesatellitter er en værsatellitt som går i bane rundt Jorden og passerer over begge polområdene.

Figuren viser hvordan sju påfølgende omløp beveger seg i forhold til jordens akse. Satellittens bane ligger ca 10 grader mot vest i forhold til en lengdegrad. For hvert omløp roterer jorden 26 grader, slik at hver satellitt gjør 14 omløp på et døgn. Pilene viser hvilken vei satellitten beveger seg. Tettheten av linjene viser at alle satellittbaner vil dekke polområdene. Nærmere ekvator vil ikke alle landområder blir dekket i løpet av et døgn. Illustrasjon: NCAR.

Innhold

Beskrivelse

En polarbanesatellitt beveger seg i ca. 850 km høyde, og bruker litt over 100 minutter på et omløp rundt jorden. Jorden roterer mens satellitten går i fast bane i forhold til Jordens akse.

Satellittenes høyde over bakken er tilpasset slik at den passerer over det samme området til samme tid hver dag. Banen kalles da solsynkronisert. Solsykroniseringen av NOAA satellittene gir god dekkning over USA om morgenen og om ettermidddagen, amerikansk tid. På grunn av Norges plassering i forhold til USA vil de beste passasjene noen timer seinere. Selv om jorden bare roterer en gang under satellitten hvert døgn gir den to serier med data. I perioder av døgnet vil det være mange satellittpassasjer som gir gode bilder av Norge.

En annen type meteorologiske satellitter er geostasjonære satellitter.

Typer

I 2006 skjøt EUMETSAT opp sin første satellitt i polar bane. Satellitten kalles METOP og inngår i et program som kalles EPS (European Polarorbiting System). Det er planlagt å sende opp to satellitter med mange av de samme egenskapene som dagens NOAA satellitter. METOP vil øke dekningen av satellittdata over Europa. Se også:

Bruksområde

Meteorlogisk institutt har siden slutten av 1960 tallet lest ned data fra polarbanesatellitter. Til å begynne med ble det bare lest ned analoge bildedata for visuell tolking. På begynnelsen av 1980-tallet ble et nytt system for nedlesing av digitale data installert. Det ble da mulig å lese ned data med høyere oppløsning og data fra andre instrumenter. Meteorologisk institutt er i dag en av få i Norge som leser ned digitale data fra polarbanesatellitter.

Satellittdata har tradisjonelt blitt brukt for visuell tolkning, men de senere årene har de også blitt brukt i værvarslingsmodeller og for å beregne sjøtemperatur og ismengden i Nord-Atlanteren. I dag er NOAA 15, 16 og 17 i operasjonell drift. På grunn av rask teknisk utvikling og at satellittene hele tiden beveger seg nærmere bakken har de en beregnet levetid på noen få år. Med jamne mellomrom blir det derfor sendt ut nye satellitter i polarbane rundt jorden.

Bildet viser et lavtrykk og er satt sammen av to bilder fra en av de første værsatellittene, TIROS 1. Foto: NOAA.

Historikk

De første bildene av værfenomener fra verdensrommet ble tatt av kameraer ombord i raketter sent på 1940-tallet. Dette var inngangsporten til en ny periode for værvarsling og observasjoner av jorda.

I 1957 sendte Sovietunionen opp Sputnik 1. Dette var den første satellitten med mulighet for å observere atmosfæren og jorden. USA sendte bare noen måneder senere opp sin første observasjonssatellitt.

De første satellittprosjektene ble betegnet som mislykket før TIROS 1 sendte gode bilder tilbake til jorden i 79 dager, fra 1. april 1960. TIROS er en forkortelse for Television and Infrared Observation Satellite.

Senere har det blitt utviklet nye satellitter med bedre instrumenter, og baner som er tilpasset det operative værvarslingsmiljøet. I 1970 ble andre generasjon NOAA-satellitter påbegynt. Disse fikk navnene NOAA 1 til NOAA 5. Navngivingen blir fulgt opp også i den tredje og foreløpig siste genereasjonen NOAA-satellitter. Disse satellittene går under betegnelsen TIROS N og har navnene NOAA 6 til NOAA 16.

Dybdestoff

Bildeserien fra tre av passene til NOAA 16 28. januar 2002. De røde linjene viser satellittens "ground track". Nord-Europa 01:22UTC (topp), 03:03 UTC og 04:43 UTC 28 januar 2002. Bilde: NOAA/met.no

Sammenlignet med Norges plassering beveger satellitten seg mot vest for hvert omløp. Polarbanesatellitter beveger seg med stor hastighet over himmelhvelvingen, enten mot nord eller mot sør. Mens den beveger seg gjør satellitten sine målinger og sender dem som en kontinuerlig strøm av data til jorda. Datene som sendes til Jorden sendes som APT eller HRPT. APT (Automatic Picture Transmition)er et analogt dataformat som bergrenser seg til visuell tolkning. APT krever relativt enkelt utstyr for å lese ned data fra satellittene. HRPT (High Resolution Picture Transmition) er et digitalt dataformat. Dette krever et mer avansert nedlesingsystem. Fordelen med HRPT er at dataene kan brukes til beregning av ulike meteorlogiske størrelser.

For å kunne nyttegjøre seg av dataene med den beste kvaliteten er man avhengig av å kunne "se" satellitten mens den passerer over våre områder. Vi kan da lese ned data fra sydspissen av Italia og helt opp til nord for Svalbard. For å klare dette er vi avhengig av å ha en antenne som kan følge satellittens bane. Ved å beregne når og hvor satellitten kommer over horisonten vil antenna følger banen over himmelen. Dersom beregningene er gale vil satellitten passere uten at vi har fått lest ned de nødvendige data.

Satellittene inneholder systemer for formidling av meteorologiske data som feks. DCS (Data Colection System). DCS er et komunikasjonsystem som overfører data fra meteorologiske bøyer og avsidesliggende automatstasjoner. I tillegg er S&R (Serch and Rescue) et komunikasjonsystem som plukker opp nødsignaler og som lokaliserer hvor det kommer fra. S&R har liten meteorologisk verdi men er viktig for sikkerheten bla. på sjøen.

Se også

Polarbanesatellitten
Figuren viser hvordan satellitten beveger seg i et omløp rundt jorden. Når den beveger seg dekker den et 3000 km bredt område (lyst felt). Den røde linja viser nøyaktig over hvilke områder satellitten beveger seg (satellittens «ground track»). Figuren viser at satellitten ikke når samme punkt etter et omløp rundt jorden. Illustrasjon: NCAR.

Polarbanesatellitter er en værsatellitt som går i bane rundt Jorden og passerer over begge polområdene.

Figuren viser hvordan sju påfølgende omløp beveger seg i forhold til jordens akse. Satellittens bane ligger ca 10 grader mot vest i forhold til en lengdegrad. For hvert omløp roterer jorden 26 grader, slik at hver satellitt gjør 14 omløp på et døgn. Pilene viser hvilken vei satellitten beveger seg. Tettheten av linjene viser at alle satellittbaner vil dekke polområdene. Nærmere ekvator vil ikke alle landområder blir dekket i løpet av et døgn. Illustrasjon: NCAR.

Innhold

Beskrivelse

En polarbanesatellitt beveger seg i ca. 850 km høyde, og bruker litt over 100 minutter på et omløp rundt jorden. Jorden roterer mens satellitten går i fast bane i forhold til Jordens akse.

Satellittenes høyde over bakken er tilpasset slik at den passerer over det samme området til samme tid hver dag. Banen kalles da solsynkronisert. Solsykroniseringen av NOAA satellittene gir god dekkning over USA om morgenen og om ettermidddagen, amerikansk tid. På grunn av Norges plassering i forhold til USA vil de beste passasjene noen timer seinere. Selv om jorden bare roterer en gang under satellitten hvert døgn gir den to serier med data. I perioder av døgnet vil det være mange satellittpassasjer som gir gode bilder av Norge.

En annen type meteorologiske satellitter er geostasjonære satellitter.

Typer

I 2006 skjøt EUMETSAT opp sin første satellitt i polar bane. Satellitten kalles METOP og inngår i et program som kalles EPS (European Polarorbiting System). Det er planlagt å sende opp to satellitter med mange av de samme egenskapene som dagens NOAA satellitter. METOP vil øke dekningen av satellittdata over Europa. Se også:

Bruksområde

Meteorlogisk institutt har siden slutten av 1960 tallet lest ned data fra polarbanesatellitter. Til å begynne med ble det bare lest ned analoge bildedata for visuell tolking. På begynnelsen av 1980-tallet ble et nytt system for nedlesing av digitale data installert. Det ble da mulig å lese ned data med høyere oppløsning og data fra andre instrumenter. Meteorologisk institutt er i dag en av få i Norge som leser ned digitale data fra polarbanesatellitter.

Satellittdata har tradisjonelt blitt brukt for visuell tolkning, men de senere årene har de også blitt brukt i værvarslingsmodeller og for å beregne sjøtemperatur og ismengden i Nord-Atlanteren. I dag er NOAA 15, 16 og 17 i operasjonell drift. På grunn av rask teknisk utvikling og at satellittene hele tiden beveger seg nærmere bakken har de en beregnet levetid på noen få år. Med jamne mellomrom blir det derfor sendt ut nye satellitter i polarbane rundt jorden.

Bildet viser et lavtrykk og er satt sammen av to bilder fra en av de første værsatellittene, TIROS 1. Foto: NOAA.

Historikk

De første bildene av værfenomener fra verdensrommet ble tatt av kameraer ombord i raketter sent på 1940-tallet. Dette var inngangsporten til en ny periode for værvarsling og observasjoner av jorda.

I 1957 sendte Sovietunionen opp Sputnik 1. Dette var den første satellitten med mulighet for å observere atmosfæren og jorden. USA sendte bare noen måneder senere opp sin første observasjonssatellitt.

De første satellittprosjektene ble betegnet som mislykket før TIROS 1 sendte gode bilder tilbake til jorden i 79 dager, fra 1. april 1960. TIROS er en forkortelse for Television and Infrared Observation Satellite.

Senere har det blitt utviklet nye satellitter med bedre instrumenter, og baner som er tilpasset det operative værvarslingsmiljøet. I 1970 ble andre generasjon NOAA-satellitter påbegynt. Disse fikk navnene NOAA 1 til NOAA 5. Navngivingen blir fulgt opp også i den tredje og foreløpig siste genereasjonen NOAA-satellitter. Disse satellittene går under betegnelsen TIROS N og har navnene NOAA 6 til NOAA 16.

Dybdestoff

Bildeserien fra tre av passene til NOAA 16 28. januar 2002. De røde linjene viser satellittens "ground track". Nord-Europa 01:22UTC (topp), 03:03 UTC og 04:43 UTC 28 januar 2002. Bilde: NOAA/met.no

Sammenlignet med Norges plassering beveger satellitten seg mot vest for hvert omløp. Polarbanesatellitter beveger seg med stor hastighet over himmelhvelvingen, enten mot nord eller mot sør. Mens den beveger seg gjør satellitten sine målinger og sender dem som en kontinuerlig strøm av data til jorda. Datene som sendes til Jorden sendes som APT eller HRPT. APT (Automatic Picture Transmition)er et analogt dataformat som bergrenser seg til visuell tolkning. APT krever relativt enkelt utstyr for å lese ned data fra satellittene. HRPT (High Resolution Picture Transmition) er et digitalt dataformat. Dette krever et mer avansert nedlesingsystem. Fordelen med HRPT er at dataene kan brukes til beregning av ulike meteorlogiske størrelser.

For å kunne nyttegjøre seg av dataene med den beste kvaliteten er man avhengig av å kunne "se" satellitten mens den passerer over våre områder. Vi kan da lese ned data fra sydspissen av Italia og helt opp til nord for Svalbard. For å klare dette er vi avhengig av å ha en antenne som kan følge satellittens bane. Ved å beregne når og hvor satellitten kommer over horisonten vil antenna følger banen over himmelen. Dersom beregningene er gale vil satellitten passere uten at vi har fått lest ned de nødvendige data.

Satellittene inneholder systemer for formidling av meteorologiske data som feks. DCS (Data Colection System). DCS er et komunikasjonsystem som overfører data fra meteorologiske bøyer og avsidesliggende automatstasjoner. I tillegg er S&R (Serch and Rescue) et komunikasjonsystem som plukker opp nødsignaler og som lokaliserer hvor det kommer fra. S&R har liten meteorologisk verdi men er viktig for sikkerheten bla. på sjøen.

Se også

Polarbanesatellitter
Figuren viser hvordan satellitten beveger seg i et omløp rundt jorden. Når den beveger seg dekker den et 3000 km bredt område (lyst felt). Den røde linja viser nøyaktig over hvilke områder satellitten beveger seg (satellittens «ground track»). Figuren viser at satellitten ikke når samme punkt etter et omløp rundt jorden. Illustrasjon: NCAR.

Polarbanesatellitter er en værsatellitt som går i bane rundt Jorden og passerer over begge polområdene.

Figuren viser hvordan sju påfølgende omløp beveger seg i forhold til jordens akse. Satellittens bane ligger ca 10 grader mot vest i forhold til en lengdegrad. For hvert omløp roterer jorden 26 grader, slik at hver satellitt gjør 14 omløp på et døgn. Pilene viser hvilken vei satellitten beveger seg. Tettheten av linjene viser at alle satellittbaner vil dekke polområdene. Nærmere ekvator vil ikke alle landområder blir dekket i løpet av et døgn. Illustrasjon: NCAR.

Innhold

Beskrivelse

En polarbanesatellitt beveger seg i ca. 850 km høyde, og bruker litt over 100 minutter på et omløp rundt jorden. Jorden roterer mens satellitten går i fast bane i forhold til Jordens akse.

Satellittenes høyde over bakken er tilpasset slik at den passerer over det samme området til samme tid hver dag. Banen kalles da solsynkronisert. Solsykroniseringen av NOAA satellittene gir god dekkning over USA om morgenen og om ettermidddagen, amerikansk tid. På grunn av Norges plassering i forhold til USA vil de beste passasjene noen timer seinere. Selv om jorden bare roterer en gang under satellitten hvert døgn gir den to serier med data. I perioder av døgnet vil det være mange satellittpassasjer som gir gode bilder av Norge.

En annen type meteorologiske satellitter er geostasjonære satellitter.

Typer

I 2006 skjøt EUMETSAT opp sin første satellitt i polar bane. Satellitten kalles METOP og inngår i et program som kalles EPS (European Polarorbiting System). Det er planlagt å sende opp to satellitter med mange av de samme egenskapene som dagens NOAA satellitter. METOP vil øke dekningen av satellittdata over Europa. Se også:

Bruksområde

Meteorlogisk institutt har siden slutten av 1960 tallet lest ned data fra polarbanesatellitter. Til å begynne med ble det bare lest ned analoge bildedata for visuell tolking. På begynnelsen av 1980-tallet ble et nytt system for nedlesing av digitale data installert. Det ble da mulig å lese ned data med høyere oppløsning og data fra andre instrumenter. Meteorologisk institutt er i dag en av få i Norge som leser ned digitale data fra polarbanesatellitter.

Satellittdata har tradisjonelt blitt brukt for visuell tolkning, men de senere årene har de også blitt brukt i værvarslingsmodeller og for å beregne sjøtemperatur og ismengden i Nord-Atlanteren. I dag er NOAA 15, 16 og 17 i operasjonell drift. På grunn av rask teknisk utvikling og at satellittene hele tiden beveger seg nærmere bakken har de en beregnet levetid på noen få år. Med jamne mellomrom blir det derfor sendt ut nye satellitter i polarbane rundt jorden.

Bildet viser et lavtrykk og er satt sammen av to bilder fra en av de første værsatellittene, TIROS 1. Foto: NOAA.

Historikk

De første bildene av værfenomener fra verdensrommet ble tatt av kameraer ombord i raketter sent på 1940-tallet. Dette var inngangsporten til en ny periode for værvarsling og observasjoner av jorda.

I 1957 sendte Sovietunionen opp Sputnik 1. Dette var den første satellitten med mulighet for å observere atmosfæren og jorden. USA sendte bare noen måneder senere opp sin første observasjonssatellitt.

De første satellittprosjektene ble betegnet som mislykket før TIROS 1 sendte gode bilder tilbake til jorden i 79 dager, fra 1. april 1960. TIROS er en forkortelse for Television and Infrared Observation Satellite.

Senere har det blitt utviklet nye satellitter med bedre instrumenter, og baner som er tilpasset det operative værvarslingsmiljøet. I 1970 ble andre generasjon NOAA-satellitter påbegynt. Disse fikk navnene NOAA 1 til NOAA 5. Navngivingen blir fulgt opp også i den tredje og foreløpig siste genereasjonen NOAA-satellitter. Disse satellittene går under betegnelsen TIROS N og har navnene NOAA 6 til NOAA 16.

Dybdestoff

Bildeserien fra tre av passene til NOAA 16 28. januar 2002. De røde linjene viser satellittens "ground track". Nord-Europa 01:22UTC (topp), 03:03 UTC og 04:43 UTC 28 januar 2002. Bilde: NOAA/met.no

Sammenlignet med Norges plassering beveger satellitten seg mot vest for hvert omløp. Polarbanesatellitter beveger seg med stor hastighet over himmelhvelvingen, enten mot nord eller mot sør. Mens den beveger seg gjør satellitten sine målinger og sender dem som en kontinuerlig strøm av data til jorda. Datene som sendes til Jorden sendes som APT eller HRPT. APT (Automatic Picture Transmition)er et analogt dataformat som bergrenser seg til visuell tolkning. APT krever relativt enkelt utstyr for å lese ned data fra satellittene. HRPT (High Resolution Picture Transmition) er et digitalt dataformat. Dette krever et mer avansert nedlesingsystem. Fordelen med HRPT er at dataene kan brukes til beregning av ulike meteorlogiske størrelser.

For å kunne nyttegjøre seg av dataene med den beste kvaliteten er man avhengig av å kunne "se" satellitten mens den passerer over våre områder. Vi kan da lese ned data fra sydspissen av Italia og helt opp til nord for Svalbard. For å klare dette er vi avhengig av å ha en antenne som kan følge satellittens bane. Ved å beregne når og hvor satellitten kommer over horisonten vil antenna følger banen over himmelen. Dersom beregningene er gale vil satellitten passere uten at vi har fått lest ned de nødvendige data.

Satellittene inneholder systemer for formidling av meteorologiske data som feks. DCS (Data Colection System). DCS er et komunikasjonsystem som overfører data fra meteorologiske bøyer og avsidesliggende automatstasjoner. I tillegg er S&R (Serch and Rescue) et komunikasjonsystem som plukker opp nødsignaler og som lokaliserer hvor det kommer fra. S&R har liten meteorologisk verdi men er viktig for sikkerheten bla. på sjøen.

Se også

Polare lavtrykk
Satellittbilde av et polart lavtrykk i april 2007. Foto: NOAA/met.no

Polare lavtrykk er små, forholdsvis intense lavtrykk som dannes i arktiske luftmasser på nordsiden av polarfronten om vinteren.

Innhold

Beskrivelse

Satellittbilde av kaldluftsutbrudd fra iskanten mellom Svalbard og Novaja Semlja. Foto: NOAA/met.no

Polare lavtrykk kan være skumle siden de kan gi raske økninger i vinden, og de gir kraftig nedbør, ofte som snø og snøfokk med vanskelige siktforhold og generelt dårlig vær. Erfaringsmessig så kan vinden øke fra bris til storm i løpet av mindre enn et kvarter, og i tidligere tider var polare lavtrykk årsaken til mange forlis og ulykker. Siden 1999 er det bare ett kjent tilfelle i Norge hvor liv har gått tapt på grunn av polare lavtrykk. Selv om de polare lavtrykkene dannes ute over det åpne havet, vil de i mange tilfeller følge en bane inn mot Norskekysten, og i slike tilfeller kan de lett gi overraskende og uhåndterlig vær også for folk på land.

Polare lavtrykk kan ses på satellittbildene som tydelige virvler med et mørkt og skyfritt øye i senter. På mange måter likner de de store tropiske syklonene, men de er generelt mindre i utstrekning. Vanligvis har de en diameter på fra 200 til 600 km, og de gir ikke fullt så mye vind. I gjennomsnitt så observeres det en vindstyrke på 21 m/s rundt et polart lavtrykk, men ca. en tredjedel av tilfellene har vind på full storm eller med. Det kraftigste som er observert i moderne tid hadde 36 m/s (orkan styrke) over en 12-timers periode. Polare lavtrykk er vanligst når det er vestlig til nordlig vind, men i Finnmark forekommer de også når det ellers blåser fra nordlig til nordøstlig kant.

Som regel er det kraftigst vind og mest nedbør i den vestlige sektoren av et polart lavtrykk, og relativt lite vind på østsiden, men også nord for senteret kan det være mye vind. I et lavtrykk som nærmer seg kysten kan man til og med få en periode med svak fralandsvind med klar luft på østsiden, og et kortvarig 'stille før stormen'. Siden vinden endrer retning såpass raskt, får man også urolig sjø med mye sjøsprøyt og det kan være fare for ising, hvis temperaturen er lav nok. I noen tilfeller er det også observert torden i forbindelse med polare lavtrykk.

Dannelse

Dannelsesområdet for polare lavtrykk fra 1999 til 2007. Illustrasjon: Gunnar Noer/met.no

Polare lavtrykk dannes ved at enten konvektiv eller baroklin i lave lag forsterkes av en passerende kaldt tråg i lagene over.

Polare lavtrykk dannes når kald luft fra de store is- og snølagte områdene i Arktis blir blåst ut over det relativt varmere havet. Slike utbrudd av kaldluft er vanlig i bakkant av store passerende synoptiske lavtrykk. Ettersom luftmassen får tilført varme og fuktighet fra havoverflaten, destabiliseres den gradvis, og bygeskyer bygger seg opp i gradvis større tykkelse ettersom lufta strømmer sørover.

I en vanlig bygeværssituasjon utenfor Nord-Norge når bygene opp i 3 til 4 km høyde, og gir snøbyger over store områder. I bygeskyene stiger lufta raskt, og det dannes et sug inn under skyen. Hvis det instabile laget blir tykt nok, har bygene en tendens til å organisere seg i bygelinjer, med en mer organisert innstrømning inn mot de konvektive områdene. Slike bygelinjer gir opphav til sterk vind, gjerne stiv eller sterk kuling og tett snøfall. De er svært vanlige over Norskehavet og Barentshavet i hele vinterhalvåret.

Over polisen er det også et basseng av kald luft i noe høyere lag, om vinteren ofte med temperaturer på -40 til -50oC i 6 km høyde. Fra tid til annen blir også denne lufta dratt med sørover. Sammen med en gunstig plassering av jetstrømmen, kan denne kaldlufta virke til å destabilisere lagene under. Man kan få en sammenhengende instabil luftsøyle fra havnivå og opp i 6-10 km høyde. Et allerede instabilt område, eksempelvis med velutviklede bygelinjer eller allerede instabile frontsoner, kan utvikle seg videre. Vi får en vertikalbevegelse i skymassen som er så kraftig at innsuget under skybasen danner en virvel, og det dannes et polart lavtrykk.

Forekomst

Månedsfordelingen av polare lavtrykk fra 1999 til 2008. Illustrasjon: Gunnar Noer/met.no

Polare lavtrykk forekommer der hvor kald luft møter varmt hav: Utenfor Japan, i Hudson Bay, utenfor Vest-Grønland, og til og med i Middelhavet. Den varme Golfstrømmen og nærheten til kaldluft fra Ishavet og Grønland gjør at Norskehavet og Barentshavet er spesielt gunstige dannelsesområder. Vanligst er de litt unna iskanten, dvs. fra 0-meridianen og øst til Novaja Zemlja, og fra iskanten i nord og til kysten av Nord-Norge og Trøndelag. I noen tilfeller dannes det også polare lavtrykk lenger sør i Nordsjøen, men dette er mindre vanlig. Ved Vervarslinga for Nord-Norge har vi siden 1999 registrert opp mot 80 tilfeller innenfor vårt varslingsområde.

Polare lavtrykk opptrer bare i vintersesongen, fra september/oktober til mai. Flest tilfeller er det i januar og mars, med noen færre i februar. I et normalt år har vi fra 5 til 15 lavtrykk som treffer Norskekysten. De siste årene 2010, 2011 og 2013 var det en stor forekomst av polare lavtrykk i mars, etter en lang midtvintersperiode med lite byger og nedbør.

I værvarslingen

Satellittbilde av bygelinjer utenfor kysten av Nord-Norge. Foto: NOAA/met.no

Varsling av polare lavtrykk har alltid vært vanskelig. Før satellittbildene kom, kunne de lett passere mellom de få observasjonene i Barentshavet, og ta skip og meteorologer med overraskelse. Rundt årtusenskiftet var det en periode på ca. 9 timer om natten hvor det ikke var dekning, og mye kunne skje i løpet av den tiden. I dag er situasjonen bedre. Meteorologene har dekning av satellittbilder det meste av døgnet, og et stadig bedre utbygd radarnett gjør at vi kan varsle med større presisjon når lavtrykkene nærmer seg kysten. De siste årene har meteorologene også fått tilgang til vindmålinger over hav fra satellittene. Dette gir en god dekning av store områder.

De meteorologiske prognosemodellene har også blitt vesentlig bedre. De aller fleste polare lavtrykk fanges nå opp på 6-12 timers varsel, selv om de fortsatt i 2009 har noe usikkehet med hensyn på presis plassering og dybde. Ut over 12 timer blir prognosene gradvis mindre sikre, men meteorologene får som regel en god pekepinn på at forholdene ligger til rette for utvikling noen dager i forveien.

Det kan ofte være vanskelig for meteorologen å få formidlet et varsel om polare lavtrykk ut til brukerne. Den mest brukte kanalen er de vanlige tekstvarslene fra Meteorologisk institutt, men disse favner over store områder og gjerne en tidsperiode på 24 til 36 timer, så kortvarige fenomener har en tendens til å bli oversett i disse varslene. Kulingvarslene er også en mye brukt varslingstype til kystfiskeflåten. Til flyværtjenesten varsles polare lavtrykk på forskjellige måter, for eksempel på SIG-kart, de nevnes på IGA-varslene og på TAF-varsler.

Dybdestoff

Uvanlig polart lavtrykk nord for Svalbard 8. januar 2010. Vervarslinga for Nord-Norge hadde ikke tidligere observert slike lavtrykk så langt nord. Foto: NOAA/met.no

Tropiske orkaner og polare lavtrykk har fellestrekk og er meteorologisk beslektede fenomener. Likheten er at begge dannes over relativt sett varmt hav og trenger en varm havflate for å leve og utvikles. De svekkes raskt hvis de kommer inn over land. De er mer eller mindre symmetriske, ofte med et "øye" i sentrum. De følges av kraftig bygenedbør og sterk vind. Heving av fuktig luft og skydannelse er den viktigste energikilden.

De tropiske orkanene krever vanntemperatur høyere enn 27oC. Tilsvarende krever polare lavtrykk at temperaturforskjellen mellom havoverflaten og lufta i 6 km høyde er 43oC, dvs. de kan dannes over vann med 0oC, hvis lufta i 6 km høyde er kald nok. Siden de polare lavtrykkene lever i en kaldere og tørrere verden enn de tropiske orkanene, er de generelt langt mindre og svakere enn den tropiske utgaven.

Se også

Eksterne lenker

Polarfront

Polarfront er navnet på et værskip som lå i Norskehavet, mellom Vestlandet og Island, i posisjon 66 gr. nordlig bredde og 02 gr. østlig lengde.

Beskrivelse

De første værskipene ble utplassert i årene før 2. verdenskrig. Men rett etter 2. verdenskrig ble det opprettet et system av værskip, i alt 13, plassert i det nordlige Atlanterhavet som et ledd i sikringen av flytrafikken over havet. Fra værskipene ble det foretatt meteorologiske målinger i havnivå (hver time) og måleinstrumenter ble sendt opp med ballonger (fire ganger i døgnet) for å skaffe observasjonsdata fra høyere luftlag. Skipene kunne også bidra i redningsarbeidet ved flyhavarier.

Måledata fra de store verdenshavene var mangelvare og værskipene ble plassert i værharde områder, langt fra øyer og kontinentenes kyster. I meteorologenes analyser av værforholdene til havs var data fra værskipene meget nyttige.

Norge kom tidlig med i værskipsamarbeidet og fikk ansvaret for å bemanne posisjon "M". De 13 værskipene i Atlanterhavet fikk hver sin bokstav fra "A" til "M". En ombygd engelsk fregatt, nå kalt "Polarfront", ble anskaffet og plassert i Norskehavet i 1948.Værskipet ble i årenes løp skiftet ut med mer moderne fartøy men navnet ble beholdt. I en periode alternerte det nederlandske værskipet "Cumulus" med "Polarfront" i posisjon "M".

Etterhvert fikk mannskapet ombord på "Polarfront" flere oppgaver i tillegg til værobservasjon. Oseanografiske målinger ned til 1000 meters dyp ble foretatt: strøm, bølgehøyde, temperatur, saltholdighet, kjemisk sammensetning (forurensninger). Også prøver av lufta for analyse av forurensinger ble foretatt. Disse målingene inngikk i et internasjonalt nettverk for å kartlegge klimaendringer i atmosfære og hav, målinger foretatt i en posisjon fjernt fra menneskelig aktivitet.

Å drifte et værskip er kostbart. Instrumenter plassert i moderne værsatellitter har vist seg å kunne gi observasjonsdata som i enkelte sammenhenger tilfredsstiller de meteorologiske krav/ønsker. Det ble derfor besluttet å legge ned driften av "Polarfront" fra 1.1 2010, etter over 60 års sammenhengende drift. "Polarfront" var inntil denne datoen det siste værskipet i drift.

Ekstreme forhold

3. november 1959 viste vindmåleren ombord i "Polarfront" en middelvindhastighet på 37 m/s. "Orkan" begynner på 32,6 m/s.

I 1981 installeres en bølgehøydemåler ombord i "Polarfront". 11. november 2001 måles en signifikant bølgehøyde på 15,5 m. Den største enkeltbølgen ble målt til 27,2 m.

15. februar måles lufttrykket på "Polarfront" (timesverdi) til 935,5 hPa. Dette er det laveste lufttrykket som noen gang er målt i Norskehavet

Polarfronten

Polarfronten er skillet mellom varm subtropisk luft i sør og kaldere polar luft i nord.

Beskrivelse

Polarfronten danner et av troposfærens primære frontsystemer, og de fleste lavtrykk utenfor tropene oppstår som bølger på polarfronten.

Når det utvikles et frontallavtrykk, vil vi etter hvert få to markante fronter, varm- og kaldfront. Varmfronten fortrenger kald luft, mens kaldfronten fortrenger varm luft. Frontene representerer altså et luftmasseskille, et skille mellom to forskjellige luftmasser.

Når lavtrykk dannes i frontsonen vil vinden (nord for ekvator) blåse mot klokka rundt lavtrykket. På sørlige halvkule er det motsatt.

Dybdestoff

Temperaturforskjellen i en front innebærer mye (potensiell) energi som kan omdannes til lavtrykk og vind (kinetisk energi). I frontsoner er det også mye fuktig luft som, når den omdannes til nedbør, frigjør energi. Energien brukes til å drive lavtrykkssystemene.

Ettersom varm luft på våre breddegrader som regel ligger mot sør og kald luft mot nord, vil det dannes en varmfront øst for, og kaldfront vest for, lavtrykket, se animasjon av polarfronten

Se også

Polarfrontsykloner

Lavtrykk (el. sykloner) er et område hvor lufttrykket er lavere enn omgivelsene.

Innhold

Beskrivelse

I et lavtrykk har man oppstigende luft som danner skyer, noe som ofte fører til vind og nedbør. Lufta strømmer mot klokka (anticlockwise) rundt et lavtrykk på den nordlige halvkula og motsatt på sørlige halvkula.

Typer

Sett fra satellitt

Lavtrykk over Norskehavet og et høytrykk over Finland 10. april 2002. RGB(124)-bildet er sammensatt av to påfølgende pass fra NOAA-satellittene. Foto: met.no

Lavtrykk har flere velkjente trekk som er mulig å se i et satellittbilde. Bildet til høyre viser et lavtrykk over Norskehavet og et høytrykk over Finland 10. april 2002:

  • Lavtrykksenter er vist ved den gule pila og kan gjennkjennes som en spiral av skyer i ulike lag. Nær bakken er det ofte et tett lag av skyer. Høyere oppe er det et tynnere lag av høye skyer. På den nordlige halvkule vil vinden rundt et lavtrykk peke mot klokka og føre luft inn mot lavtrykksenteret. Dette kan kjennetegnes med at skyer legger seg i bånd rundt lavtrykket.
  • Varmfronten kjennetegnes på et satellittbilde ved et bånd av høye skyer som vist ved den røde pila og den stipplede linja på bildet over. Varmfronten beveger seg mot klokka rundt lavtrykket.
  • Kaldfronten i forbindelse med dette lavtrykket er vist ved den blå pila. På et satellittbilde kan kaldfronten kjennetegnes som et bånd av bygeskyer som beveger seg mot klokka rundt lavtrykksenteret. Kaldfronten strekker seg fra varmfronten som vist ved den blå stipplede linja. Kald luft som trekkes sørover vest for lavtrykket danner ustabil luft. Det kan da dannes lave bygeskyer mens det er lite høye skyer.
  • Varmsektoren på bildet er ikke tydelig. Et slør av høye Cirrusskyer dekker eventuelle lavere skyer.
  • Høytrykk vises med den grønne pila i bildet. Høytrykksituasjoner gir ofte klart vær som i dette bildet.

Dybdestoff

En middels/liten syklon på ca 1000km i diameter har en bevegelsesenergi (vindenergi) på ca 1018 Joule ≈ 12 x 106 tonn TNT ≈ 2store hydrogenbomber.

Frigjøring av latent varme, dvs. kondensasjon av vanndamp, vil bidra med ca. 10 ganger så energi (20 hydrogenbomber). Kondensasjon av 15 gram vanndamp frigjør like mye varme som forbrenning av ca 1 gram bensin.

Se også

Polarklima
Norge inndelt i Köppens klimasoner. Figur: met.no

Polarklima eller arktisk klima kjennetegnes ved at gjennomsnittstemperaturen er under +10°C i årets varmeste måned.

Beskrivelse

Ifølge Köppens klimaklassifikasjon defineres polarklima som områder der det ikke naturlig vokser trær på grunn av lave temperaturer.

Dette er klimasone E i Köppens klimaklassifikasjon. Deles videre inn i:

  • ET, tundraklima, der varmeste måned har en gjennomsnittstemperatur på mer enn 0°C.
  • EF, glasialt klima, der temperaturen i varmeste måned er under 0°C.

Utbredelse

På fastlands-Norge finner vi polarklima på deler av Varangerhalvøya. I Vardø har juli, som den varmeste måneden, en gjennomsnittstemperatur på + 9,2°C, og har med dette et polarklima. Store deler av våre fjellområder (ovenfor tregrensen) har høyfjellsklima, som tilsvarer polarklima. Se kart til høyre.

Se også

Polarluft

Polarluft er luftmasser som dannes i forbindelse med stabile høytrykksområder over den nordlige delen av kontinentene (Sibir, Canada) når landområdene er snødekte vinterstid.

Se også

Polart lavtrykk
Satellittbilde av et polart lavtrykk i april 2007. Foto: NOAA/met.no

Polare lavtrykk er små, forholdsvis intense lavtrykk som dannes i arktiske luftmasser på nordsiden av polarfronten om vinteren.

Innhold

Beskrivelse

Satellittbilde av kaldluftsutbrudd fra iskanten mellom Svalbard og Novaja Semlja. Foto: NOAA/met.no

Polare lavtrykk kan være skumle siden de kan gi raske økninger i vinden, og de gir kraftig nedbør, ofte som snø og snøfokk med vanskelige siktforhold og generelt dårlig vær. Erfaringsmessig så kan vinden øke fra bris til storm i løpet av mindre enn et kvarter, og i tidligere tider var polare lavtrykk årsaken til mange forlis og ulykker. Siden 1999 er det bare ett kjent tilfelle i Norge hvor liv har gått tapt på grunn av polare lavtrykk. Selv om de polare lavtrykkene dannes ute over det åpne havet, vil de i mange tilfeller følge en bane inn mot Norskekysten, og i slike tilfeller kan de lett gi overraskende og uhåndterlig vær også for folk på land.

Polare lavtrykk kan ses på satellittbildene som tydelige virvler med et mørkt og skyfritt øye i senter. På mange måter likner de de store tropiske syklonene, men de er generelt mindre i utstrekning. Vanligvis har de en diameter på fra 200 til 600 km, og de gir ikke fullt så mye vind. I gjennomsnitt så observeres det en vindstyrke på 21 m/s rundt et polart lavtrykk, men ca. en tredjedel av tilfellene har vind på full storm eller med. Det kraftigste som er observert i moderne tid hadde 36 m/s (orkan styrke) over en 12-timers periode. Polare lavtrykk er vanligst når det er vestlig til nordlig vind, men i Finnmark forekommer de også når det ellers blåser fra nordlig til nordøstlig kant.

Som regel er det kraftigst vind og mest nedbør i den vestlige sektoren av et polart lavtrykk, og relativt lite vind på østsiden, men også nord for senteret kan det være mye vind. I et lavtrykk som nærmer seg kysten kan man til og med få en periode med svak fralandsvind med klar luft på østsiden, og et kortvarig 'stille før stormen'. Siden vinden endrer retning såpass raskt, får man også urolig sjø med mye sjøsprøyt og det kan være fare for ising, hvis temperaturen er lav nok. I noen tilfeller er det også observert torden i forbindelse med polare lavtrykk.

Dannelse

Dannelsesområdet for polare lavtrykk fra 1999 til 2007. Illustrasjon: Gunnar Noer/met.no

Polare lavtrykk dannes ved at enten konvektiv eller baroklin i lave lag forsterkes av en passerende kaldt tråg i lagene over.

Polare lavtrykk dannes når kald luft fra de store is- og snølagte områdene i Arktis blir blåst ut over det relativt varmere havet. Slike utbrudd av kaldluft er vanlig i bakkant av store passerende synoptiske lavtrykk. Ettersom luftmassen får tilført varme og fuktighet fra havoverflaten, destabiliseres den gradvis, og bygeskyer bygger seg opp i gradvis større tykkelse ettersom lufta strømmer sørover.

I en vanlig bygeværssituasjon utenfor Nord-Norge når bygene opp i 3 til 4 km høyde, og gir snøbyger over store områder. I bygeskyene stiger lufta raskt, og det dannes et sug inn under skyen. Hvis det instabile laget blir tykt nok, har bygene en tendens til å organisere seg i bygelinjer, med en mer organisert innstrømning inn mot de konvektive områdene. Slike bygelinjer gir opphav til sterk vind, gjerne stiv eller sterk kuling og tett snøfall. De er svært vanlige over Norskehavet og Barentshavet i hele vinterhalvåret.

Over polisen er det også et basseng av kald luft i noe høyere lag, om vinteren ofte med temperaturer på -40 til -50oC i 6 km høyde. Fra tid til annen blir også denne lufta dratt med sørover. Sammen med en gunstig plassering av jetstrømmen, kan denne kaldlufta virke til å destabilisere lagene under. Man kan få en sammenhengende instabil luftsøyle fra havnivå og opp i 6-10 km høyde. Et allerede instabilt område, eksempelvis med velutviklede bygelinjer eller allerede instabile frontsoner, kan utvikle seg videre. Vi får en vertikalbevegelse i skymassen som er så kraftig at innsuget under skybasen danner en virvel, og det dannes et polart lavtrykk.

Forekomst

Månedsfordelingen av polare lavtrykk fra 1999 til 2008. Illustrasjon: Gunnar Noer/met.no

Polare lavtrykk forekommer der hvor kald luft møter varmt hav: Utenfor Japan, i Hudson Bay, utenfor Vest-Grønland, og til og med i Middelhavet. Den varme Golfstrømmen og nærheten til kaldluft fra Ishavet og Grønland gjør at Norskehavet og Barentshavet er spesielt gunstige dannelsesområder. Vanligst er de litt unna iskanten, dvs. fra 0-meridianen og øst til Novaja Zemlja, og fra iskanten i nord og til kysten av Nord-Norge og Trøndelag. I noen tilfeller dannes det også polare lavtrykk lenger sør i Nordsjøen, men dette er mindre vanlig. Ved Vervarslinga for Nord-Norge har vi siden 1999 registrert opp mot 80 tilfeller innenfor vårt varslingsområde.

Polare lavtrykk opptrer bare i vintersesongen, fra september/oktober til mai. Flest tilfeller er det i januar og mars, med noen færre i februar. I et normalt år har vi fra 5 til 15 lavtrykk som treffer Norskekysten. De siste årene 2010, 2011 og 2013 var det en stor forekomst av polare lavtrykk i mars, etter en lang midtvintersperiode med lite byger og nedbør.

I værvarslingen

Satellittbilde av bygelinjer utenfor kysten av Nord-Norge. Foto: NOAA/met.no

Varsling av polare lavtrykk har alltid vært vanskelig. Før satellittbildene kom, kunne de lett passere mellom de få observasjonene i Barentshavet, og ta skip og meteorologer med overraskelse. Rundt årtusenskiftet var det en periode på ca. 9 timer om natten hvor det ikke var dekning, og mye kunne skje i løpet av den tiden. I dag er situasjonen bedre. Meteorologene har dekning av satellittbilder det meste av døgnet, og et stadig bedre utbygd radarnett gjør at vi kan varsle med større presisjon når lavtrykkene nærmer seg kysten. De siste årene har meteorologene også fått tilgang til vindmålinger over hav fra satellittene. Dette gir en god dekning av store områder.

De meteorologiske prognosemodellene har også blitt vesentlig bedre. De aller fleste polare lavtrykk fanges nå opp på 6-12 timers varsel, selv om de fortsatt i 2009 har noe usikkehet med hensyn på presis plassering og dybde. Ut over 12 timer blir prognosene gradvis mindre sikre, men meteorologene får som regel en god pekepinn på at forholdene ligger til rette for utvikling noen dager i forveien.

Det kan ofte være vanskelig for meteorologen å få formidlet et varsel om polare lavtrykk ut til brukerne. Den mest brukte kanalen er de vanlige tekstvarslene fra Meteorologisk institutt, men disse favner over store områder og gjerne en tidsperiode på 24 til 36 timer, så kortvarige fenomener har en tendens til å bli oversett i disse varslene. Kulingvarslene er også en mye brukt varslingstype til kystfiskeflåten. Til flyværtjenesten varsles polare lavtrykk på forskjellige måter, for eksempel på SIG-kart, de nevnes på IGA-varslene og på TAF-varsler.

Dybdestoff

Uvanlig polart lavtrykk nord for Svalbard 8. januar 2010. Vervarslinga for Nord-Norge hadde ikke tidligere observert slike lavtrykk så langt nord. Foto: NOAA/met.no

Tropiske orkaner og polare lavtrykk har fellestrekk og er meteorologisk beslektede fenomener. Likheten er at begge dannes over relativt sett varmt hav og trenger en varm havflate for å leve og utvikles. De svekkes raskt hvis de kommer inn over land. De er mer eller mindre symmetriske, ofte med et "øye" i sentrum. De følges av kraftig bygenedbør og sterk vind. Heving av fuktig luft og skydannelse er den viktigste energikilden.

De tropiske orkanene krever vanntemperatur høyere enn 27oC. Tilsvarende krever polare lavtrykk at temperaturforskjellen mellom havoverflaten og lufta i 6 km høyde er 43oC, dvs. de kan dannes over vann med 0oC, hvis lufta i 6 km høyde er kald nok. Siden de polare lavtrykkene lever i en kaldere og tørrere verden enn de tropiske orkanene, er de generelt langt mindre og svakere enn den tropiske utgaven.

Se også

Eksterne lenker

Polhavet

Polhavet, også kalt Polarhavet, er havet rundt Nordpolen, begrenset av Nord-Amerikas, Grønlands, Europas og Asias nordkyster samt Svalbard og Novaja Semlja. Polhavet er dekket av havis, og isen er i stadig bevegelse

Se også

Potensiell temperatur

Potensiell temperatur er den temperaturen tørr luft et stykke over bakken ville fått hvis den ble tvunget ned til havnivå.

Beskrivelse

Lufttrykket påvirker temperaturen direkte. Når lufttrykket øker, øker temperaturen. Når lufttrykket avtar, avtar temperaturen. Siden lufttrykket avtar med høyden, avtar temperaturen med høyden.

Potensiell temperatur er en temperatur som brukes for å kunne se bort i fra lufttrykkets påvirkning på temperaturen. Den potensielle temperaturen i en gitt høyde er dermed den temperaturen lufta ville hatt ved samme lufttrykk som ved havnivå.

Linjer med samme potensiell temperatur kalles for isentroper. Å se et vertikalt plot av isentroper kan gi verdifull informasjon om den statiske stabiliteten og potensiale for fjellbølger.

Dybdestoff

Varm luft er lettere enn kald luft. Allikevel avtar temperaturen med høyden, siden lufttrykket avtar. Den potensielle temperaturen øker imidlertid med høyden. Dermed kan en se at selv om lufta i høyere luftlag er kaldere enn temperaturen lenger nede, er den potensielt varmere.

Fra et radiosondediagram kan man finne potensiell temperatur ved å følge tørradiabat-kurven. Se eksempel under ekvivalent potensiell temperatur.

Se også

Present Weather Sensor

Værsensorer (eng. Present Weather Sensor) måler værtype og sikt automatisk og gir tilbake en kode disse.

Bruksområde

Værsensorene brukes i Norge bare på flyplasser.

Se også

Prognose

Værvarsler eller værprognoser sier noe om værsituasjonen i framtida.

Innhold

Beskrivelse

Det kan være et varsel formet som en beskrivende tekst, et kart som viser værsituasjonen ved et tidspunkt i framtida eller et grafisk produkt (meteogram) som viser endringene av forskjellige meteorologiske variabler (temperatur, lufttrykk, nedbør) framover i tid.

Historikk

Før radioen begynte med værvarsler, førte blant annet togene spesielle signaler, som angav ventet vær. Les om dette i artikkelen Gamle værsignaler utgitt i Været nr. 2 1981 (pdf).

Se også

Eksterne lenker

Prognoser

Værvarsler eller værprognoser sier noe om værsituasjonen i framtida.

Innhold

Beskrivelse

Det kan være et varsel formet som en beskrivende tekst, et kart som viser værsituasjonen ved et tidspunkt i framtida eller et grafisk produkt (meteogram) som viser endringene av forskjellige meteorologiske variabler (temperatur, lufttrykk, nedbør) framover i tid.

Historikk

Før radioen begynte med værvarsler, førte blant annet togene spesielle signaler, som angav ventet vær. Les om dette i artikkelen Gamle værsignaler utgitt i Været nr. 2 1981 (pdf).

Se også

Eksterne lenker

Psykrometer

Et psykrometer er et instrument for å måle våttemperaturen og dermed finne relativ fuktighet.

Målemetode

Instrumentet måler innhold av vanndamp i lufta ved å kjøle lufta ned til såkalt våttemperatur. En "klut" fuktes under et termometer, slik at lufta tilføres fuktighet inntil metning. Lufta må bruke energi for ta opp fuktigheten. Dermed faller temperaturen. Relativ fuktighet i den opprinnelige lufta utledes ut av temperaturfallet, se psykrometertabell.

Se også

Psykrometertabell

Psykrometertabellen er beregnet for fuktning med destillert vann. Luftgjennomstrømningen bør fortrinnsvis være mellom 2.5 og 10 m/s.

Se også

Psykrometre

Et psykrometer er et instrument for å måle våttemperaturen og dermed finne relativ fuktighet.

Målemetode

Instrumentet måler innhold av vanndamp i lufta ved å kjøle lufta ned til såkalt våttemperatur. En "klut" fuktes under et termometer, slik at lufta tilføres fuktighet inntil metning. Lufta må bruke energi for ta opp fuktigheten. Dermed faller temperaturen. Relativ fuktighet i den opprinnelige lufta utledes ut av temperaturfallet, se psykrometertabell.

Se også

Pyranometre
Et pyranometer. Foto: Bård Gudim.

Et pyranometer er en type strålingsinstrument som måler kortbølget solstråling.

Målemetode

Når instrumentet er montert i horisontal stilling, måler det globalstrålingen som består av direkte og diffus (spredt) stråling. Instrumentet består av en føler (termosøyle) som er beskyttet av to glasskupler som er gjennomskinnelige for stråling i bølgeområdet 300-3000 nm. Den sirkelformede føleren er malt svart for at den skal absorbere solstrålingen. Temperaturen i denne delen av termosøylen varierer raskt, mens temperaturen i den "kalde" delen (med stor termisk treghet) endrer seg langsomt. Temperaturdifferansen i termosøylen gir et mål for intensiteten i den innkommende solstrålingen, oppgitt i W/m2.

Dersom vi skygger for den direkte solstrålingen med en liten skjerm over instrumentet som følger solens bane, registrerer vi den diffuse (spredte) solstrålingen.

Man kan også montere pyranometret slik at føleren vender ned mot bakken. Då måler vi den reflekterte kortbølgete strålingen.

Se også

Ekstern lenke

Pyrheliometre

Et pyrheliometer er en type strålingsinstrument som måler direkte solstråling (kortbølget solstråling uten diffus stråling).

Målemetode

Instrumentet peker mot solen hele tiden. I likhet med pyranometre, består det av en svartmalt føler (termosøyle) som absorberer strålingen. Strålingsstyrken blir oppgitt i W/m2.

Se også

Q
QNH

QNH er et tall for kalibrering av altimetere i forbindelse med landing og avgang.

Innhold

Beskrivelse

QNH fremkommer når QFE reduseres til havets nivå etter standardatmosfæren (ISA). QNH oppgis alltid i hele tall, uten desimaler.

Bruksområde

QNH brukes som referanse i høydemålere i fly ved landing og take-off, jfr. transition level og transition altitude.

Dybdestoff

Utgangspunktet for utregning av QNH er avlest lufttrykk på stasjonen, og standardatmosfærens egenskaper. Når en korrekt utregnet QNH er satt i altimeterets subskala, vil altimeteret vise flyplassens elevasjon (høyde over havet/høyde AMSL) når flyet står på bakken. QNH brukes under transition altitude og transition level. Over disse settes 1013,25 i altimeterets subskala.

Se også

QuikSCAT

QuikSCAT er et instrument som gir vindobservasjoer fra satellitt over hav.

Beskrivelse

Instrumentet er et scatterometer ombord i en polarbanesatellitt som opereres av NASA. Scatterometeret er en radar som opererer i mikrobølgeområdet, ser gjennom skyer og måler tilbakespredningen fra havoverflaten. Denne tilbakespredningen er avhengig av vinden.

Fordi satellitten ser samme område på havoverflaten fra flere retninger kan man beregne både vindstyrke og -retning og beregningen gir vinden 10 m over havflaten.

Kartene som viser vindfeltene lages ved å sette sammen målinger fra flere passasjer. Dette gir god flatedekning, men observasjonene er ikke samtidige. Observasjonene i østre deler av kartet er noen timer forskjellig fra observasjonene i vestre deler.

Se også

Eksterne lenker

R
REALCLIMATE

RealClimate er et nettsted av og med klimaforskere hvor resultatene fra klimaforskning raskt blir debattert.

Eksterne lenker

Radar
Radar Rissa i Trøndelag. Foto: met.no

En værradar er en radar (forkortelse for RAdio Detection And Ranging) som viser konsentrasjonen av nedbørpartikler (regn, snø, sludd, hagl) i et område rundt radaren. Indirekte kan også vindforholdene bestemmes, ved hjelp av nedbørpartiklenes bevegelse.

Innhold

Beskrivelse

Prinsippskisse for en værradar. Illustrasjon: met.no
Sammensatt bilde av radarene i Norden. Illustrasjon: met.no
Radarbilde fra radarene i Asker og på Hægebostad (Sørøst-Norge). Illustrasjon: met.no

En værradar består av en sender, antenne, mottaker og en prosesseringsenhet som genererer og viser produkter. Radaren sender ut elektromagnetiske pulser. Når disse pulsene treffer nedbør eller partikler i lufta, vil noe bli reflektert tilbake til antennen. Alle radarprodukter blir beregnet ut fra ekkoene og dess sterkere ekko, jo større nedbørintensitet.

Selv om en radar har meget stor rekkevidde, er radarens overvåkningsområde begrenset til 240 km. På grunn av jordkrumningen vil de ekkoene som ligger lengst vekk fra radaren, komme fra stor høyde, slik at det er umulig å si noe om hva som skjer nærmere bakken.

Innenfor radarens dekningsområde kan man varsle relativt nøyaktig noen timer frem i tid, hvor og når det kommer nedbør og hvordan vindforholdene vil bli.

Moderne værradarer er Doppler-radarer.

I værvarslingen

Utbyggingen av et landsdekkende nasjonalt værradarnett er en prioritert oppgave for Meteorologisk institutt. Les mer om de norske værradarene på met.no

I oktober 2009 sto radaren på Stad ferdig og den var i operasjonell drift fra og med november 2009. Bildegalleriet viser byggeprosessen:

  • Tårnet på radaren bygges. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Kran og tårn er klargjort for installasjon av selve radaren. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Radomen som skal beskytte radaren mot vær og vind bygges opp av mange mindre paneler. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Radomen tar form. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Brannvesenet hjalp til med å teste om radomen var tett. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Radomen senkes på plass ned over radaren. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Tårnet dekkes med naturstein. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Radartårnet er ferdig. Foto: Rune Bøe/met.no

Samarbeid

Ved å kombinere informasjon fra flere radarer, er det mulig å følge nedbørens utbredelse og forflytning over store områder.

Samarbeidet med Danmark, Sverige og Finland gjør det mulighet til å overvåke værutviklingen i det meste av Skandinavia. Danmark har 4 radarer, Finland har 7 (bygger nå sin 8.), Sverige har 12 og Norge har 8 operative radarer.

Dybdestoff

Statens strålevern sjekker alltid nærområdene til våre radarer for å se om det er noe uønsket stråling og hittil har de aldri funnet noe helsefarlig stråling nær de norske værradarene. Radarstrålene "peker" oppover og radarstrålene fra en værradar har en åpningsvinkel på 1 grad slik at strålene ikke skal komme ned til bakken. (Da får vi uønskede ekko).

Se også

Eksterne lenker

Radiosonde
Radiosondeslipp fra ALOMAR, Andøya. Foto: ALOMAR.

En radiosonde er et instrument som måler atmosfærens temperatur, fuktighet og lufttrykk fra bakken og oppover.

Målemetode

Eksempel på temperatur-, fuktighet- og vindprofil fra Jan Mayen. Illustrasjon: met.no

Dataene gir et vertikalt inntrykk av atmosfærens tilstand. Vanligvis blir radiosondene festet til en værballong med hydrogen eller helium slik at den stiger til værs (sondeoppstigning). En radiosender sender måledata ned til mottakerutstyr på bakken etter hvert som radiosonden stiger, derav begrepet radiosondeoppstigning.

Trykkmålingene omregnes til høyde over utslippstedet/havets overflate, slik at temperatur- og fuktighetsmålingene viser en vertikalprofil. Radiosondens horisontale avdrift (retning/hastighet) kartlegges og på denne indirekte måten måles vindforholdene oppover i atmosfæren.

Gassballongen utvider seg etter hvert som den stiger (lufta på yttersiden av ballongen blir stadig tynnere) og til slutt sprekker den. Dette kan skje så høyt som 30 000 meter over havoverflaten. Radiosonden har da vanligvis drevet langt bort fra oppslippstedet. Det vil være umulig å finne radiosonden igjen der den faller ned, samtidig som den vil ødelegges når den treffer bakken. Derfor er radiosonder "engangsutstyr".

Bruksområde

Meteorologisk institutt har ansvar for oppsending av radiosonder fra norsk område. Fra ishavsstasjonene Bjørnøya og Jan Mayen, og fra landstasjonene Bodø, Ørlandet og Sola slippes det radiosonder til faste tider hver dag. Også fra oljeplattformen "Ekofisk" i Nordsjøen og fra Ny-Ålesund på Spitsbergen sendes det opp radiosonder forholdsvis regelmessig. I tillegg kan det slippes radiosonder fra Blindern etter behov.

Til forskningsformål kan radiosonder også slippes fra fly, med posisjonering av sondemålingene ved hjelp av satellitter (GPS). Fordelen med dette er at man ikke er låst til spesielle steder, men kan oppsøke værfenomener der de inntreffer.

Se også

Radiosonder
Radiosondeslipp fra ALOMAR, Andøya. Foto: ALOMAR.

En radiosonde er et instrument som måler atmosfærens temperatur, fuktighet og lufttrykk fra bakken og oppover.

Målemetode

Eksempel på temperatur-, fuktighet- og vindprofil fra Jan Mayen. Illustrasjon: met.no

Dataene gir et vertikalt inntrykk av atmosfærens tilstand. Vanligvis blir radiosondene festet til en værballong med hydrogen eller helium slik at den stiger til værs (sondeoppstigning). En radiosender sender måledata ned til mottakerutstyr på bakken etter hvert som radiosonden stiger, derav begrepet radiosondeoppstigning.

Trykkmålingene omregnes til høyde over utslippstedet/havets overflate, slik at temperatur- og fuktighetsmålingene viser en vertikalprofil. Radiosondens horisontale avdrift (retning/hastighet) kartlegges og på denne indirekte måten måles vindforholdene oppover i atmosfæren.

Gassballongen utvider seg etter hvert som den stiger (lufta på yttersiden av ballongen blir stadig tynnere) og til slutt sprekker den. Dette kan skje så høyt som 30 000 meter over havoverflaten. Radiosonden har da vanligvis drevet langt bort fra oppslippstedet. Det vil være umulig å finne radiosonden igjen der den faller ned, samtidig som den vil ødelegges når den treffer bakken. Derfor er radiosonder "engangsutstyr".

Bruksområde

Meteorologisk institutt har ansvar for oppsending av radiosonder fra norsk område. Fra ishavsstasjonene Bjørnøya og Jan Mayen, og fra landstasjonene Bodø, Ørlandet og Sola slippes det radiosonder til faste tider hver dag. Også fra oljeplattformen "Ekofisk" i Nordsjøen og fra Ny-Ålesund på Spitsbergen sendes det opp radiosonder forholdsvis regelmessig. I tillegg kan det slippes radiosonder fra Blindern etter behov.

Til forskningsformål kan radiosonder også slippes fra fly, med posisjonering av sondemålingene ved hjelp av satellitter (GPS). Fordelen med dette er at man ikke er låst til spesielle steder, men kan oppsøke værfenomener der de inntreffer.

Se også

Radomer
Radar Rissa i Trøndelag. Foto: met.no

En radom er kuppelen på en radar.

Se også

Rankine

Rankine er temperaturskala etter samme prinsipp som kelvin-skalaen.

Beskrivelse

Den har 0 grader som absolutt laveste temperatur (ingen partikkel-bevegelse). Forskjellen fra kelvin-skalaen er at rankine bruker fahrenheit-grader i stedet for celsius-grader som temperaturintervall.

Se også

RealClimate

RealClimate er et nettsted av og med klimaforskere hvor resultatene fra klimaforskning raskt blir debattert.

Eksterne lenker

Reaumur

Reaumur var en gammel temperaturskala med frysepunkt for vann ved 0 grader og kokepunkt ved 80 grader.

Beskrivelse

1 grad Reaumur = 1,25 grader celsius. Reaumur ble introdusert av den franske fysikeren Rene de Reaumur i 1731. Reaumur-skalaen var mye brukt i Europa inntil celsius-skalaen overtok.

Se også

Refraksjonsdiagram

Et refraksjonsdiagram er en type bølgekart som viser hvordan bølgene endrer retning over et område med varierende dybde.

Innhold

Beskrivelse

Hvert refraksjonsdiagram gjelder for en gitt dypvanns bølgeperiode og en gitt bølgeretning. Kurvene i diagrammet kalles stråler eller strålebaner og er parallelle med bølgeretningen.

Bruksområde

Refraksjonsdiagram blir tidvis brukt inne ved land og er mest nyttig for å lokalisere områder med rotet sjø eller kryssende sjøer. For eksempel, et skip i et område der flere strålebaner krysser hverandre med nær 90 graders vinkel opplever at det kommer bølger både forfra og fra siden. Samtidig får bølgene en pyramideform som gir vanskelige manøvreringsforhold, spesielt for mindre skip.

Dybdestoff

Ettersom bølgeenergien transporteres langs strålebanene, vil en konsentrasjon av stråler medføre en konsentrasjon av bølgeenergi og følgelig en økning i bølgehøyden. Dette betyr at refraksjonsdiagrammet kan være et nyttig hjelpemiddel for å lokalisere områder med høyere bølger. Det er imidlertid vanskelig å tallfeste endringene i bølgehøyden ut fra et refraksjonsdiagram.

Se også

Refraksjonsmodell

Refraksjonsmodell beregner hvordan bølger med en bestemt bølgeperiode avbøyes som følge av endringer i vanndybden.

Beskrivelse

Dette er ikke en spektral modell som de øvrige bølgemodellene.

Se også

Regn

Regn er vanndråper med diameter større enn 0,5 mm.

Beskrivelse

Fallhastigheten er ca 3m/s eller mer og øker med økende diameter. Når dråpene har fått en diameter på ca. 5 mm vil hastigheten være 8-9 m/s. Luftmotstanden vil da bli så stor at dråpen "revner" og splittes opp i mindre regndråper. Regndråper har altså en maksimalstørrelse på en diameter lik ca. 5 mm.

Se også

Regnbogan varsla skurevær.

En annen variant av dette værtegnet er ”Regnbuer bebuder regn av og til, såkalt småvær."

Beskrivelse

Disse værtegnene beskriver en værtype: en skiftende skyhimmel, sola skinner innimellom regnbygeskyene. Denne værtypen kan vi ha om ettermiddagene sommerstid. Når regnbuen observeres kan det være et synlig tegn på den første regnbygen i nærheten. Sannsynligheten er stor for at det blir flere utover kvelden. Kanskje regnbygeskyene blir så mange at sola tildekkes og regnbuen forsvinner, eller ”småværet” fortsetter, som en blanding av sol og regn.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

Regnbue
Hoved- og sekundærregnbue over Elverum. Foto: Arne Mo.
Samme regnbue som over, men i litt annet lys. Foto: Arne Mo.

Regnbuer er et optisk fenomen som skyldes sollysets brytning når det treffer vanndråper i atmosfæren.

Eksempel fra Stavernodden fyr: Vinkelen mellom øyet, regnbuen og sola er ca 42 grader. Størst diameter på regnbuer får man derfor når sola står lavt på himmelen. Bredden på buen og klarheten i fargene avhenger endel av dråpestørrelsen. Foto: Gerd Røed.

Innhold

Beskrivelse

Samme motiv, men med sekundær regnbue til høyre i bildet. Legg merke til at fargespekteret går motsatt vei i den sekundære buen (fiolett ytterst, rødt innerst). Det skyldes at lyset reflekteres en ekstra gang. Foto: Gerd Røed.

Fargene dannes ved at det synlige lyset spaltes i stråler med forskjellig bølgelengde når det passerer gjennom/reflekteres i dråpene. Fargeintensiteten sier en del om dråpestørrelsen: Dråper over ca. 1 mm i diameter gir en fin og tydelig rødfarge, mens blått vises dårlig. Jo større dråper, jo kraftigere rødfarge.

Rekkefølgen på fargene i hovedregnbuen er rød, oransje, gul, grønn, blå, indigo og fiolett, sett utenfra og innover. Fargene er omvendt (fiolett ytterst og rødt innerst) i den sekundære regnbuen fordi lyset reflekteres en ekstra gang.

Regnbuer kan også dannes i forbindelse med tåke eller måneskinn.

Typer

Det er vanlig at en regnbue består av en indre bue som har sterke farger (hovedregnbue) og en ytre bue med svakere lys (sekundær regnbue), men den ytre buen er ikke alltid synlig. En tredje bue er i teorien også mulig, men er sjelden og svært vanskelig å se.

Hovedregnbuer

Regnbuen oppstår i det sollyset skinner gjennom vanndråper i lufta, og vi ser regnbuen foran oss når vi har sola i ryggen. Sollyset inneholder alle synlige bølgelengder av lys. Regnbuen dannes ved at det synlige (hvite) sollyset brytes opp i stråler med forskjellig bølgelengde når det passerer gjennom vanndråpene og reflekteres i ulike vinkler. Vi ser regnbuen lettest om morgenen eller kvelden når sola står lavt.

Sekundære regnbuer

Sekundær eller dobbel regnbue ved Ørland i midten av juni 2008. Foto: John Erik Furre.

En sekundær regnbue oppstår over hovedregnbuen når lyset reflekteres en ekstra gang i vanndråpen, men den er ikke alltid så lett å se siden den har såpass svak lysstyrke (under halvparten av hovedregnbuen).

Dybdestoff

Stråler som bøyes av utenfor buens røde bånd gir ikke noe lys til oss, og det blir derfor mørkere over hovedregnbuen. Tilsvarende gjelder under det røde båndet i den sekundære regnbuen. Dette gir et mørkere felt mellom den indre buen og den ytre buen, og kalles fra gammelt av «Alexanders bånd».

Stråler som bøyes av utenfor buens fiolette bånd samles opp under den hovedregnbuen, og derfor ser det lysere ut der. Tilsvarende gjelder over den sekundære regnbuen.

Se også

Eksterne lenker

Regnbue om kvelden varsler godvær.

Beskrivelse

Her har vi nok en gang en situasjon der et nedbørområde har passert oss, fra vest mot øst. Det er kveld og sola står lavt på himmelen. Kanskje den nettopp har kommet fram i en sprekk i skydekket som vokser seg større. Vi står med sola i ryggen og ser en regnbue i øst. Det har falt regn tidligere på dagen men nå har regnværet flyttet seg østover. Det er disse regndråpene sola skinner på slik at regnbuen dannes. Det mest sannsynlige er at regnværet fortsetter østover, vekk fra oss og oppklarningen fra vest fortsetter. Vi varsler ”godvær”.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

Regnbuer
Hoved- og sekundærregnbue over Elverum. Foto: Arne Mo.
Samme regnbue som over, men i litt annet lys. Foto: Arne Mo.

Regnbuer er et optisk fenomen som skyldes sollysets brytning når det treffer vanndråper i atmosfæren.

Eksempel fra Stavernodden fyr: Vinkelen mellom øyet, regnbuen og sola er ca 42 grader. Størst diameter på regnbuer får man derfor når sola står lavt på himmelen. Bredden på buen og klarheten i fargene avhenger endel av dråpestørrelsen. Foto: Gerd Røed.

Innhold

Beskrivelse

Samme motiv, men med sekundær regnbue til høyre i bildet. Legg merke til at fargespekteret går motsatt vei i den sekundære buen (fiolett ytterst, rødt innerst). Det skyldes at lyset reflekteres en ekstra gang. Foto: Gerd Røed.

Fargene dannes ved at det synlige lyset spaltes i stråler med forskjellig bølgelengde når det passerer gjennom/reflekteres i dråpene. Fargeintensiteten sier en del om dråpestørrelsen: Dråper over ca. 1 mm i diameter gir en fin og tydelig rødfarge, mens blått vises dårlig. Jo større dråper, jo kraftigere rødfarge.

Rekkefølgen på fargene i hovedregnbuen er rød, oransje, gul, grønn, blå, indigo og fiolett, sett utenfra og innover. Fargene er omvendt (fiolett ytterst og rødt innerst) i den sekundære regnbuen fordi lyset reflekteres en ekstra gang.

Regnbuer kan også dannes i forbindelse med tåke eller måneskinn.

Typer

Det er vanlig at en regnbue består av en indre bue som har sterke farger (hovedregnbue) og en ytre bue med svakere lys (sekundær regnbue), men den ytre buen er ikke alltid synlig. En tredje bue er i teorien også mulig, men er sjelden og svært vanskelig å se.

Hovedregnbuer

Regnbuen oppstår i det sollyset skinner gjennom vanndråper i lufta, og vi ser regnbuen foran oss når vi har sola i ryggen. Sollyset inneholder alle synlige bølgelengder av lys. Regnbuen dannes ved at det synlige (hvite) sollyset brytes opp i stråler med forskjellig bølgelengde når det passerer gjennom vanndråpene og reflekteres i ulike vinkler. Vi ser regnbuen lettest om morgenen eller kvelden når sola står lavt.

Sekundære regnbuer

Sekundær eller dobbel regnbue ved Ørland i midten av juni 2008. Foto: John Erik Furre.

En sekundær regnbue oppstår over hovedregnbuen når lyset reflekteres en ekstra gang i vanndråpen, men den er ikke alltid så lett å se siden den har såpass svak lysstyrke (under halvparten av hovedregnbuen).

Dybdestoff

Stråler som bøyes av utenfor buens røde bånd gir ikke noe lys til oss, og det blir derfor mørkere over hovedregnbuen. Tilsvarende gjelder under det røde båndet i den sekundære regnbuen. Dette gir et mørkere felt mellom den indre buen og den ytre buen, og kalles fra gammelt av «Alexanders bånd».

Stråler som bøyes av utenfor buens fiolette bånd samles opp under den hovedregnbuen, og derfor ser det lysere ut der. Tilsvarende gjelder over den sekundære regnbuen.

Se også

Eksterne lenker

Regnbuer av måneskinn
Det er sjelden at månelyset er sterkt nok til å lage en regnbue med farger. Foto: Skjalg Andersen.

Regnbue av måneskinn dannes ved at lysstrålene fra månen (reflektert sollys), brytes i regndråpene.

Beskrivelse

Månebuen dannes på samme måte som den vanlige regnbuen (dannet av sollyset), men er et fenomen som forekommer sjeldent. Hovedårsaken er at månelyset er så mye svakere enn sollyset.

For at en månebue skal kunne oppstå, må disse forutsetningene være tilstede:

  • Månen være full eller bortimot full. Da er månelyset sterkest.
  • Det må regne på motsatt side av der månen befinner seg. Vi ser buen med månelyset i ryggen.
  • Himmelen må være mørk.
  • Månen må ikke stå høyere på himmelen enn 42º.

Se også

Eksterne lenker

Regnbuer bebuder regn av og til, såkalt "småvær".

En annen variant av dette værtegnet er ”Regnbuer bebuder regn av og til, såkalt småvær."

Beskrivelse

Disse værtegnene beskriver en værtype: en skiftende skyhimmel, sola skinner innimellom regnbygeskyene. Denne værtypen kan vi ha om ettermiddagene sommerstid. Når regnbuen observeres kan det være et synlig tegn på den første regnbygen i nærheten. Sannsynligheten er stor for at det blir flere utover kvelden. Kanskje regnbygeskyene blir så mange at sola tildekkes og regnbuen forsvinner, eller ”småværet” fortsetter, som en blanding av sol og regn.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

Regnbyge

Regnbyger er regn som starter og slutter brått og det er stor variasjon i nedbørmengden over korte avstander.

Beskrivelse

Vanndråpene i en regnbyge skiller seg ikke fra de som betegnes som regn. Forskjellen ligger i intensiteten og den lokale karakteren.

Se også

Regnbyger

Regnbyger er regn som starter og slutter brått og det er stor variasjon i nedbørmengden over korte avstander.

Beskrivelse

Vanndråpene i en regnbyge skiller seg ikke fra de som betegnes som regn. Forskjellen ligger i intensiteten og den lokale karakteren.

Se også

Regnskygge

Regnskygger er et nedbørfattige områder på lesiden av høydedrag.

Regnskygger

Regnskygger er et nedbørfattige områder på lesiden av høydedrag.

Regntid

Regntid er en årstid i tropiske eller subtropiske strøk med mye regn.

Se også

Rekord

Værrekorder er offisielle noteringer av ekstremverdier for forskjellige værparametere.

Innhold

Beskrivelse

De mest vanlige værrekordene er høyeste maksimumstemperatur, laveste minimumstemperatur, høyeste og laveste måneds- og årstemperatur, største og minste måneds- og årsnedbør og største døgnnedbør. Alle disse rekordene kan settes for et land, område eller sted.

Typer

  • Nedbørrekorder
  • Temperatur
  • Vind

Internasjonale standarder

For at en værrekord skal være en meteorologisk rekord må det mer til enn å sjekke gradestokken eller tømme nedbørmåleren. Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) har utarbeidet internasjonale standarder og stiller en rekke krav for at en værobservasjon skal holde mål.

For eksempel stilles det krav til utstyret man måler med, til stedet hvor utstyret er plassert, og av og til også til observatøren (der det foretas manuelle observasjoner). Hensikten er at alle verdens meteorologiske målinger skal kunne sammenliknes, slik at man kan avdekke værmessige og klimatiske forskjeller.

Klimaforskerne på Meteorologisk institutt utfører en del detektivarbeid i forbindelse med gamle rekorder. Er målingen tilstrekkelig gammel, vet man rett og slett ikke alltid hvordan den er utført, eller hvem som foretok den. Verdier som virker unaturlige i forhold til dagens målinger granskes derfor ekstra nøye. Og fra tid til annen underkjennes en gammel rekord som følge av dette.

Rekorder som gjelder vind og høye bølger er kanskje de rekordene som er vanskeligst å fastsette nøye. Sensorer som registrerer vindhastighet og bølgehøyde er ofte plassert på forholdsvis utsatte steder, og ofte, når situasjonen blir ekstrem, ødelegger været sensorene.

Se også

Eksterne lenker

Rekorder

Værrekorder er offisielle noteringer av ekstremverdier for forskjellige værparametere.

Innhold

Beskrivelse

De mest vanlige værrekordene er høyeste maksimumstemperatur, laveste minimumstemperatur, høyeste og laveste måneds- og årstemperatur, største og minste måneds- og årsnedbør og største døgnnedbør. Alle disse rekordene kan settes for et land, område eller sted.

Typer

  • Nedbørrekorder
  • Temperatur
  • Vind

Internasjonale standarder

For at en værrekord skal være en meteorologisk rekord må det mer til enn å sjekke gradestokken eller tømme nedbørmåleren. Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) har utarbeidet internasjonale standarder og stiller en rekke krav for at en værobservasjon skal holde mål.

For eksempel stilles det krav til utstyret man måler med, til stedet hvor utstyret er plassert, og av og til også til observatøren (der det foretas manuelle observasjoner). Hensikten er at alle verdens meteorologiske målinger skal kunne sammenliknes, slik at man kan avdekke værmessige og klimatiske forskjeller.

Klimaforskerne på Meteorologisk institutt utfører en del detektivarbeid i forbindelse med gamle rekorder. Er målingen tilstrekkelig gammel, vet man rett og slett ikke alltid hvordan den er utført, eller hvem som foretok den. Verdier som virker unaturlige i forhold til dagens målinger granskes derfor ekstra nøye. Og fra tid til annen underkjennes en gammel rekord som følge av dette.

Rekorder som gjelder vind og høye bølger er kanskje de rekordene som er vanskeligst å fastsette nøye. Sensorer som registrerer vindhastighet og bølgehøyde er ofte plassert på forholdsvis utsatte steder, og ofte, når situasjonen blir ekstrem, ødelegger været sensorene.

Se også

Eksterne lenker

Relativ fuktighet

Relativ fuktighet er det prosentvise forholdet mellom luftas absolutte fuktighet og den fuktighet som må til for å oppnå metning ved en gitt temperatur.

Beskrivelse

Temperaturen i lufta avgjør hvor mange vannmolekyler lufta kan holde på før vanndampen begynner å kondensere. Ved enhver temperatur er det en øvre grense for hvor stort vanndampinnhold lufta kan ha: Lufta er mettet med vanndamp.

Den relative fuktigheten er forholdet mellom mengden vanndamp i lufta og den maksimale mengden vanndamp som kan være ved den målte temperaturen. Er lufta mettet med vanndamp, er den relative fuktigheten 100 %. Det er sjelden at denne grensa nås i den frie atmosfæren. Unntaket er inne i skyer eller tåke.

Dybdestoff

Siden relativ fuktighet er temperaturavhengig er den et dårlig mål på hvor mye vanndamp som er i lufta. Blant meteorologer bruker en derfor duggpunktstemperaturen for å finne den absolutte fuktigheten til lufta.

Se også

Returperiode

Returperioder er en måte å beskrive hvor ofte en kan forvente at en type vær forkommer og hvor ekstremt det er.

Innhold

Beskrivelse

En måte å beskrive klimaet på er returperioder. Disse vil variere fra sted til sted, og kan beskrive de lokale værforholdene.

Eksempler

Et ekstremt regnvær kan beskrives som noe som opptrer hvert 5 år, da er returperioden 5 år. Hvor ofte en kan forvente at det kommer 50 mm nedbør i løpet av 24 timer varierer fra sted til sted. I Oslo og Trondheim kan en forvente slikt regnvær med 7 års mellomrom, mens en kan forvente det minst en gang hvert år i Bergen.

Bruksområde

Returperiodene er viktige i samfunnsplanleggingen og brukes ofte i arbeid med å dimensjonere infrastruktur, for eksempel er det vanlig å definere avløpet for regnvann ut fra 30 års returperiode.

Eksterne lenker

Se også

Returperioder

Returperioder er en måte å beskrive hvor ofte en kan forvente at en type vær forkommer og hvor ekstremt det er.

Innhold

Beskrivelse

En måte å beskrive klimaet på er returperioder. Disse vil variere fra sted til sted, og kan beskrive de lokale værforholdene.

Eksempler

Et ekstremt regnvær kan beskrives som noe som opptrer hvert 5 år, da er returperioden 5 år. Hvor ofte en kan forvente at det kommer 50 mm nedbør i løpet av 24 timer varierer fra sted til sted. I Oslo og Trondheim kan en forvente slikt regnvær med 7 års mellomrom, mens en kan forvente det minst en gang hvert år i Bergen.

Bruksområde

Returperiodene er viktige i samfunnsplanleggingen og brukes ofte i arbeid med å dimensjonere infrastruktur, for eksempel er det vanlig å definere avløpet for regnvann ut fra 30 års returperiode.

Eksterne lenker

Se også

Rim
Trærne og omgivelsene rundt Nidarosdomen er dekket av rim. Foto: Terje O. Nordvik.


Rim er vanndamp som fryser til iskrystaller på faste underlag som veibanen, bilvinduet eller gressplenen.

Innhold

Beskrivelse

Rim i desember, på Tomter i Indre Østfold. Ikke bare er det vakkert - det gjør også dagen litt lysere! Foto: Stein Seljeseth.

Rim oppstår når temperaturen på bakken faller under luftas duggpunkttemperatur (se også metning) og bakketemperaturen samtidig er på minussiden. Ved plussgrader i bakken avsettes vanndampen som dugg.

Lufttemperaturen måles og varsles i 2 m høyde over bakken. I stille kaldt vær kan temperaturen på bakken være flere grader lavere enn i 2 m høyde. Det kan altså rime på bakken selv om termometeret viser pluss-grader.

Forekomst

Rimdannelse forekommer ved lokal avkjøling av bakken og lufta nær bakken. Hvis den relative luftfuktigheten er høy kan det avsettes rim på bakken. Resultatet kan bli glatte veier og rullebaner.

Rimdannelse kan også forekomme hvis fuktig luft blåser innover et kaldt område. Da iser det mot vinden, for eksempel på grener, gress og lignende. Denne isen er ofte svært porøs og brytes lett i stykker.

Bruksområde

Rimdannelse på fly som har stått i ro på bakken i lengre eller kortere tid er farlig å ta av med, derfor blir de aviset (de-icet) før avgang. Den mest brukte metoden er å spraye flyet med en oppvarmet glykol-løsning, da løsner/smelter isen, og i tillegg forebygges isdannelse en tid etter takeoff. Vinterstid kan det ved trafikktette perioder danne seg kø av fly som venter på å bli aviset.

Se også

Rimfrost
Trærne og omgivelsene rundt Nidarosdomen er dekket av rim. Foto: Terje O. Nordvik.


Rim er vanndamp som fryser til iskrystaller på faste underlag som veibanen, bilvinduet eller gressplenen.

Innhold

Beskrivelse

Rim i desember, på Tomter i Indre Østfold. Ikke bare er det vakkert - det gjør også dagen litt lysere! Foto: Stein Seljeseth.

Rim oppstår når temperaturen på bakken faller under luftas duggpunkttemperatur (se også metning) og bakketemperaturen samtidig er på minussiden. Ved plussgrader i bakken avsettes vanndampen som dugg.

Lufttemperaturen måles og varsles i 2 m høyde over bakken. I stille kaldt vær kan temperaturen på bakken være flere grader lavere enn i 2 m høyde. Det kan altså rime på bakken selv om termometeret viser pluss-grader.

Forekomst

Rimdannelse forekommer ved lokal avkjøling av bakken og lufta nær bakken. Hvis den relative luftfuktigheten er høy kan det avsettes rim på bakken. Resultatet kan bli glatte veier og rullebaner.

Rimdannelse kan også forekomme hvis fuktig luft blåser innover et kaldt område. Da iser det mot vinden, for eksempel på grener, gress og lignende. Denne isen er ofte svært porøs og brytes lett i stykker.

Bruksområde

Rimdannelse på fly som har stått i ro på bakken i lengre eller kortere tid er farlig å ta av med, derfor blir de aviset (de-icet) før avgang. Den mest brukte metoden er å spraye flyet med en oppvarmet glykol-løsning, da løsner/smelter isen, og i tillegg forebygges isdannelse en tid etter takeoff. Vinterstid kan det ved trafikktette perioder danne seg kø av fly som venter på å bli aviset.

Se også

Ring rundt månen varsler om værskifte, snø eller annen nedbør.

Beskrivelse

"Ring rundt månen" viser det samme som "ring rundt sola". Månen reflekterer sollyset og særlig når månen er full kan dette lyset bli så kraftig at det brytes gjennom et tynt skylag bestående av iskrystaller. Det dannes en mer eller mindre tydelig ring med månen i midten. Skyene som månelyset skinner gjennom, kan være ytterkanten av et nedbørområde på vei mot oss. Været vil skifte. Om noen timer, kanskje i løpet av kommende formiddag, vil det falle nedbør.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

Ring rundt sola betyr væromslag og nedbør
Eksempel på "ring rundt sola". Foto: Jan Mostrøm/met.no
Eksempel på bisol. Foto: Rasmus Benestad/met.no

En annen variant av dette værtegnet er "Ring rundt sola betyr væromslag og nedbør".

Beskrivelse

De store sammenhengende skysystemene som vanligvis beveger seg fra vest mot øst på våre breddegrader viser seg ofte først som et lag av tynne gjennomsiktige skyer. Disse skyene befinner seg høyt oppe i troposfæren og består av iskrystaller. Når sola skinner gjennom slike skyer, brytes lysstrålene.

Iskrystallene virker som små prismer. Lysbrytningen fører til forskjellige lysmønstre på himmelen, ofte i forskjellige farger. Det vanligste er en ring rundt sola, men også enkelte sterkt lysende "flekker" eller streker kan vises. Disse kalles blant annet bisol, værsol, solulv.

De forskjellige optiske fenomenene forteller at observatøren ser skyer i ytterkanten av et nedbørområde. Et varsel som ofte slår til er da at skyene vil tilta i mengde og tykkelse, sola forsvinner og nedbør vil falle om noen timer, kanskje neste dag. Det kommer regn eller snø, avhengig av årstida.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

Ring rundt sola betyr væromslag og nedbør.
Eksempel på "ring rundt sola". Foto: Jan Mostrøm/met.no
Eksempel på bisol. Foto: Rasmus Benestad/met.no

En annen variant av dette værtegnet er "Ring rundt sola betyr væromslag og nedbør".

Beskrivelse

De store sammenhengende skysystemene som vanligvis beveger seg fra vest mot øst på våre breddegrader viser seg ofte først som et lag av tynne gjennomsiktige skyer. Disse skyene befinner seg høyt oppe i troposfæren og består av iskrystaller. Når sola skinner gjennom slike skyer, brytes lysstrålene.

Iskrystallene virker som små prismer. Lysbrytningen fører til forskjellige lysmønstre på himmelen, ofte i forskjellige farger. Det vanligste er en ring rundt sola, men også enkelte sterkt lysende "flekker" eller streker kan vises. Disse kalles blant annet bisol, værsol, solulv.

De forskjellige optiske fenomenene forteller at observatøren ser skyer i ytterkanten av et nedbørområde. Et varsel som ofte slår til er da at skyene vil tilta i mengde og tykkelse, sola forsvinner og nedbør vil falle om noen timer, kanskje neste dag. Det kommer regn eller snø, avhengig av årstida.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

Roaring forties

Roaring forties er et havområde på den sørlige halvkule.

Rossby-bølger

Rossbybølger er benevnelsen på de lange bølgene som opptrer i luftstrømmene i midlere og øvre troposfære i vestavindsbeltet. Bølgelengden er typisk fra 6000 til 10000 km.

Innhold

Beskrivelse

Rossbybølgene gir skillet mellom varm luft i sør (tropeluft) og kald luft i nord (polarluft). Bølgene er "forstyrrelser" i luftstrømmen forårsaket av høye fjellkjeder som tvinger strømmen til å bukte seg, eller av store forskjeller i atmosfærens oppvarming fra hav- eller jordoverflate. I sammenheng med rossbybølgene oppstår det en jetstrøm nær tropopausen (se termalvind).

I de høyere luftlag i vestavindsbeltet bukter luftstrømmen (jetstrømmen) seg rundt jordkloden og danner vekselvis høytrykksrygger og lavtrykksrenner (tråg). En rygg og et tråg utgjør en rossbybølge. Som regel er det 3-6 rossbybølger rundt jordkloden samtidig.

Ryggene som består av varmluft og trågene som består av kaldluft, beveger seg vanligvis sakte mot øst. De kan også være stasjonære eller mer sjeldent bevege seg mot vest. Rossbybølgene er avgjørende for lavtrykksdannelse og -bevegelse i nedre del av troposfæren. Antallet, forflytningen i øst/vestretning og amplituden (utslag i nord/sørretning) til rossbybølgene har stor betydning for dannelsen, utviklingen og bevegelsen til polarfronten og de vandrende lavtrykkene på våre breddegrader.

Historikk

Bølgene ble først forklart av den svensk-amerikanske meteorologen Carl-Gustaf Rossby (1898-1957) på slutten av 1930-tallet. Rossby var sentral i miljøet rundt Vilhelm Bjerknes og Bergensskolen.

Dybdestoff

«Carl-Gustaf Rossby et al, 1939: "Relation between variations in the intensity of the zonal circulation of the atmosphere and the displacements of the semi-permanent centers of action." Journal of Marine Research vol. 2, s. 38-55.»

Se også

Eksterne lenker

Rossbybølger

Rossbybølger er benevnelsen på de lange bølgene som opptrer i luftstrømmene i midlere og øvre troposfære i vestavindsbeltet. Bølgelengden er typisk fra 6000 til 10000 km.

Innhold

Beskrivelse

Rossbybølgene gir skillet mellom varm luft i sør (tropeluft) og kald luft i nord (polarluft). Bølgene er "forstyrrelser" i luftstrømmen forårsaket av høye fjellkjeder som tvinger strømmen til å bukte seg, eller av store forskjeller i atmosfærens oppvarming fra hav- eller jordoverflate. I sammenheng med rossbybølgene oppstår det en jetstrøm nær tropopausen (se termalvind).

I de høyere luftlag i vestavindsbeltet bukter luftstrømmen (jetstrømmen) seg rundt jordkloden og danner vekselvis høytrykksrygger og lavtrykksrenner (tråg). En rygg og et tråg utgjør en rossbybølge. Som regel er det 3-6 rossbybølger rundt jordkloden samtidig.

Ryggene som består av varmluft og trågene som består av kaldluft, beveger seg vanligvis sakte mot øst. De kan også være stasjonære eller mer sjeldent bevege seg mot vest. Rossbybølgene er avgjørende for lavtrykksdannelse og -bevegelse i nedre del av troposfæren. Antallet, forflytningen i øst/vestretning og amplituden (utslag i nord/sørretning) til rossbybølgene har stor betydning for dannelsen, utviklingen og bevegelsen til polarfronten og de vandrende lavtrykkene på våre breddegrader.

Historikk

Bølgene ble først forklart av den svensk-amerikanske meteorologen Carl-Gustaf Rossby (1898-1957) på slutten av 1930-tallet. Rossby var sentral i miljøet rundt Vilhelm Bjerknes og Bergensskolen.

Dybdestoff

«Carl-Gustaf Rossby et al, 1939: "Relation between variations in the intensity of the zonal circulation of the atmosphere and the displacements of the semi-permanent centers of action." Journal of Marine Research vol. 2, s. 38-55.»

Se også

Eksterne lenker

Rukleskyer
Flak av altocumulus. Foto: Hans Waagen/met.no

Altocumulus (Ac), også kalt rukleskyer eller lammeskyer, er hvite eller gråaktige skyer som ligner skiver, baller eller helleliknende smådeler.

Beskrivelse

Skyene består for det meste av underkjølte små vanndråper, men ved meget lave temperaturer vil de også inneholde iskrystaller. Altocumulus, altostratus og nimbostratus kalles midlere skyer. Slike har skybase ca 2-5 km over bakkenivå.

Sett fra satellitt

Den røde pila på bildet over peker på et område som er dekket av altocumulus. Foto: met.no

I et satellittbilde er det forholdsvis lett å kjenne igjen skyer. Midlere og lave skyer ligger lavere enn syv kilometer og er varmere enn høye skyer og reflekterer mindre sollys enn høye skyer. Sammensetningen av kanalene i et RGB (124)-bilde gjør at de får et preg av gul farge. Temperaturen i toppen av skyene er viktig for hvilken farge de får i et RGB-bilde.

Altocumulus og stratocumulus ser ganske like ut og kan lett forveksles. Både altocumulus og stratocumulus kan se ut som en klumpete masse av små haugskyer. En måte å skille dem fra hverandre er at stratocumulus har høyere skytopptemperatur og vil være litt gulere. Dersom det ikke er klaring mellom de enkelte skyene eller at skyene har for liten horisontal utstrekning, kan de bli sett på som et sammenhengende lag av skyer. Det er da vanskelig å avgjøre hva slags skyer det er.

Se også

Altocumulus over Bodø. Foto: Hans Waagen/met.no
Rullebanestatus

En MOTNE-kode er en kode som gir informasjon om en rullebanes tilstand (rullebanestatus).

Beskrivelse

Koden består av åtte tall, og gies som tilleggsinformasjon i en METAR. Koden oppgir hva rullebanen er dekket av (snø, slaps, is), hvor stor del av banen som er dekket, tykkelsen på dekket, og antatt bremseeffekt. Koden er sjeldent i bruk for tiden.

Se også

Rutevarsel

Et rutevarsel er strekningsvarsler for helikoptertrafikken til og fra oljeinstallasjonene i Nordsjøen.

Beskrivelse

Varslene inneholder følgende elementer:

Bruksområde

Det blir for tiden utstedt varsler for strekningene Sola-Ekofisk, Sola-Sleipner, Flesland-Oseberg, Flesland-Gullfaks C, Florø-Gullfaks C og Kvernberget-Heidrun.

Rutevarsler

Et rutevarsel er strekningsvarsler for helikoptertrafikken til og fra oljeinstallasjonene i Nordsjøen.

Beskrivelse

Varslene inneholder følgende elementer:

Bruksområde

Det blir for tiden utstedt varsler for strekningene Sola-Ekofisk, Sola-Sleipner, Flesland-Oseberg, Flesland-Gullfaks C, Florø-Gullfaks C og Kvernberget-Heidrun.

Rygg
Det skraverte området viser en høytrykksrygg. Illustrasjon: met.no

Høytrykksrygger eller bare rygger, er v-formede isobarmønstre som bare oppstår i høytrykk. Tilsvarende for lavtrykk, kalles tråg.

Se også

Råme

Luftfuktighet er det toalte vanndampinnholdet i lufta.

Beskrivelse

Luftfuktighet er et viktig parameter for å forutsi været. Det er spesielt interessant å måle luftfuktigheten oppover i atmosfæren. Dette gjøres ved å koble instrumenter til en radiosender og en ballong (radiosonder).

Se også

Røstbanken
S
SIGWX

SIG-kart (SIGWX) er en grafisk fremstilling av signifikante værforhold over et angitt område.

Beskrivelse

Den norske flyværtjenesten lager SIG-kart over norsk område med tilstøtende havområder. Kartene gjelder for luftrommet fra bakken og opp til FL150, og blir utstedt for fire tidspunkt i døgnet. De inneholder blant annet opplysninger om:

Dybdestoff

World Area Forecast Centre'ene lager SIG-kart for store deler av verden, i forskjellige utsnitt, og i høydene FL100-450 (midlere høyder) og FL250-630 (høye høyder). Disse kartene blir også utgitt fire ganger i døgnet, og de inneholder opplysninger om ising, turbulens, klarluftsturbulens, jetstrømmer og tropopausehøyde.

Kartene er tilgjengelige for alle og enhver på Avinors IPPC-sider (se lenke under).

Eksterne lenker

SMHI

SMHI er det svenske meteorologiske og hydrologiske instituttet.

Eksterne lenker

SNAP

SNAP (Severe Nuclear Accident Program) er en meteorologisk spredningsmodell for nukleært nedfall.

Innhold

Beskrivelse

I april 2010 ble SNAP tatt i bruk til spredningsberegning av vulkansk aske fra utbruddet på Eyjafjallajökull på Island. Gult felt er oppsamlet nedfall (aske som har falt ned av seg selv), rødt felt er partikler i lufta som er under innflytelse av nedbør og sort er der askepartiklene var 17. april 2010 kl. 13 UTC. Illustrasjon: met.no

Ved hjelp av en reell værsituasjon og SNAP, kan man simulerer transporten til og nedfallet fra en radioaktiv sky. SNAP mates med oppdaterte meteorologiske data fra met.no's værvarslingsmodell HIRLAM (High Resolution Limited Area Modell). På den måten kan man si noe om atomutslippets konsekvenser for norske områder.

I SNAP-modellen beskrives utslippet som en "sekk" av små partikler (aerosoler) som beveger seg med luftmassene. "Sekken" har ikke en gitt størrelse og kan ikke deles opp i mindre deler. Derimot kan massen i sekken deles opp, og under atmosfærisk transport kan den miste masse som følge av nedfall og radioaktiv nedbryting.

Spredningsmodellen er utviklet og driftet av Meteorologisk institutt, og brukes av Statens strålevern som ledd i Norges nasjonale atomberedskap.

Bakgrunn

Etter Tsjernobyl-ulykken i 1986 ble det utviklet meteorologiske spredningsmodeller for atmosfærisk transport og nedfall av radioaktive stoffer. Disse spredningsmodellene kan beregne omfanget og konsekvensene av en eventuell ulykke, og på den måten fungere som et beslutningsstøtteverktøy. De siste årene er det også tatt hensyn til faren for terroraksjoner. Dette har medført at muligheten for å simulere hendelser som involverer en eksplosjon er blitt implementert i spredningsmodellene.

I april 2010 ble SNAP tatt i bruk til spredningsberegning av aske fra vulkanutbruddet på Island (se eksempel til høyre).

Se også

Eksterne lenker

SNAP-modell

SNAP (Severe Nuclear Accident Program) er en meteorologisk spredningsmodell for nukleært nedfall.

Innhold

Beskrivelse

I april 2010 ble SNAP tatt i bruk til spredningsberegning av vulkansk aske fra utbruddet på Eyjafjallajökull på Island. Gult felt er oppsamlet nedfall (aske som har falt ned av seg selv), rødt felt er partikler i lufta som er under innflytelse av nedbør og sort er der askepartiklene var 17. april 2010 kl. 13 UTC. Illustrasjon: met.no

Ved hjelp av en reell værsituasjon og SNAP, kan man simulerer transporten til og nedfallet fra en radioaktiv sky. SNAP mates med oppdaterte meteorologiske data fra met.no's værvarslingsmodell HIRLAM (High Resolution Limited Area Modell). På den måten kan man si noe om atomutslippets konsekvenser for norske områder.

I SNAP-modellen beskrives utslippet som en "sekk" av små partikler (aerosoler) som beveger seg med luftmassene. "Sekken" har ikke en gitt størrelse og kan ikke deles opp i mindre deler. Derimot kan massen i sekken deles opp, og under atmosfærisk transport kan den miste masse som følge av nedfall og radioaktiv nedbryting.

Spredningsmodellen er utviklet og driftet av Meteorologisk institutt, og brukes av Statens strålevern som ledd i Norges nasjonale atomberedskap.

Bakgrunn

Etter Tsjernobyl-ulykken i 1986 ble det utviklet meteorologiske spredningsmodeller for atmosfærisk transport og nedfall av radioaktive stoffer. Disse spredningsmodellene kan beregne omfanget og konsekvensene av en eventuell ulykke, og på den måten fungere som et beslutningsstøtteverktøy. De siste årene er det også tatt hensyn til faren for terroraksjoner. Dette har medført at muligheten for å simulere hendelser som involverer en eksplosjon er blitt implementert i spredningsmodellene.

I april 2010 ble SNAP tatt i bruk til spredningsberegning av aske fra vulkanutbruddet på Island (se eksempel til høyre).

Se også

Eksterne lenker

SNAP-modellen

SNAP (Severe Nuclear Accident Program) er en meteorologisk spredningsmodell for nukleært nedfall.

Innhold

Beskrivelse

I april 2010 ble SNAP tatt i bruk til spredningsberegning av vulkansk aske fra utbruddet på Eyjafjallajökull på Island. Gult felt er oppsamlet nedfall (aske som har falt ned av seg selv), rødt felt er partikler i lufta som er under innflytelse av nedbør og sort er der askepartiklene var 17. april 2010 kl. 13 UTC. Illustrasjon: met.no

Ved hjelp av en reell værsituasjon og SNAP, kan man simulerer transporten til og nedfallet fra en radioaktiv sky. SNAP mates med oppdaterte meteorologiske data fra met.no's værvarslingsmodell HIRLAM (High Resolution Limited Area Modell). På den måten kan man si noe om atomutslippets konsekvenser for norske områder.

I SNAP-modellen beskrives utslippet som en "sekk" av små partikler (aerosoler) som beveger seg med luftmassene. "Sekken" har ikke en gitt størrelse og kan ikke deles opp i mindre deler. Derimot kan massen i sekken deles opp, og under atmosfærisk transport kan den miste masse som følge av nedfall og radioaktiv nedbryting.

Spredningsmodellen er utviklet og driftet av Meteorologisk institutt, og brukes av Statens strålevern som ledd i Norges nasjonale atomberedskap.

Bakgrunn

Etter Tsjernobyl-ulykken i 1986 ble det utviklet meteorologiske spredningsmodeller for atmosfærisk transport og nedfall av radioaktive stoffer. Disse spredningsmodellene kan beregne omfanget og konsekvensene av en eventuell ulykke, og på den måten fungere som et beslutningsstøtteverktøy. De siste årene er det også tatt hensyn til faren for terroraksjoner. Dette har medført at muligheten for å simulere hendelser som involverer en eksplosjon er blitt implementert i spredningsmodellene.

I april 2010 ble SNAP tatt i bruk til spredningsberegning av aske fra vulkanutbruddet på Island (se eksempel til høyre).

Se også

Eksterne lenker

SPECI

SPECI er navnet på en ikke-rutinemessig værobservasjon fra en lufthavn.

Beskrivelse

Ved signifikante endringer i værforholdene siden siste rutinemessige observasjon (METAR) ble sendt, sendes en SPECI. Koden SPECI er skrevet i er identisk med METAR-koden. Ved lufthavner som rutinemessig sender METAR hver halvtime, sendes det ikke SPECI.

Se også

SPL

Lufttrykk ved havnivå eller Mean Sea Level Pressure (MSLP) er lufttrykket som er oppgitt i en værobservasjon (SYNOP) og som er justert til havets nivå.

Beskrivelse

Målinger av lufttrykk skjer både over land og hav. Ettersom lufta blir tynnere dess høyere man befinner seg, vil også lufttrykket være lavere. For at man skal kunne sammenlikne lufttrykket overalt må man justere målinger over land til havnivå. Dette gjøres ved at det målte lufttrykket justeres til havets nivå enten ved QFF eller etter standardatmosfæren. Uten denne justeringen ville målinger fra fjellstasjoner alltid vise lavest trykk, og det ville blitt håpløst å finne de virkelige lavtrykkene.

I værvarslingen

Lufttrykket ved havets nivå er svært viktig for meteorologene. En analyse av værsituasjonen innebærer å tegne isobarer i havnivå. Først når dette er gjort får meteorologene en oversikt over hvor lavtrykk og høytrykk befinner seg.

Se også

ST-WAVE bølgemodell

ST-WAVE bølgemodell (Steady-State Spectral Wave Model) antar at bølger og vind er konstant og ut fra dette beregner en stasjonær sjøtilstand.

Beskrivelse

ST-WAVE er mindre ressurskrevende enn SWAN bølgemodell, men egner seg best for relativt små områder med begrenset lokal bølgevekst. Modellen brukes for varsling for Sletta og Boknafjord.

Se også

Eksterne lenker

SWAN bølgemodell

SWAN bølgemodell (Simulating Waves Near-Shore) tar hensyn til de spesielle forhold som gjelder for bølger når de kommer inn på grunt vann.

Beskrivelse

SWAN er utviklet fra WAM bølgemodell og er egnet for modellering med høy gitteroppløsning som er nødvendig å bruke nær kysten og i fjorder. Modellen brukes for varsling i Trondheimsleia.

Se også

Eksterne lenker

SYNOP

SYNOP er et internasjonalt standardisert meldingsformat som blir brukt for å formidle værobservasjoner fra bakkestasjoner.

Innhold

Beskrivelse

Meldingsformatet benytter en rekke kodesett for å beskrive ulike værelementer. Et tilsvarende meldingsformat benyttet fra skip og offshoreplattformer kalles SHIP.

Bruksområde

Poenget er å få frem værsituasjonen på et gitt tidspunkt over et større geografisk område.

Se også

Ekstern lenke

Saffir-Simpson skalaen

Saffir-Simpsonskalaen brukes til å klassifisere tropiske sykloner og orkaner.

Innhold

Beskrivelse

Inndelingen er basert på vindhastigheten omkring stormsenteret. Vindhastigheten er midlet over 1 minutt.

Type Kategori Atmosfæretrykk (hPa) Vind (m/s) Vind (km/t)
Tropisk lavtrykk TD - <17,5 <63
Tropisk storm TS - 17,5-32,4 63-117
Tropisk orkan 1 >980 32,5-42,4 117-153
Tropisk orkan 2 965-980 42,5-49,9 153-176
Tropisk orkan 3 945-965 50,0-57,9 176-208
Tropisk orkan 4 920-945 58,0-68,9 208-245
Tropisk orkan 5 under 920 >69 >248

Historikk

Skalaen er blitt benyttet av National Hurricane Center (NOAA) siden 1970 tallet, da den ble utviklet av ingeniøren Herbert Saffir og tidligere leder av NOAA Robert Simpson.

Se også

Eksterne lenker

Saffir-Simpsonskalaen

Saffir-Simpsonskalaen brukes til å klassifisere tropiske sykloner og orkaner.

Innhold

Beskrivelse

Inndelingen er basert på vindhastigheten omkring stormsenteret. Vindhastigheten er midlet over 1 minutt.

Type Kategori Atmosfæretrykk (hPa) Vind (m/s) Vind (km/t)
Tropisk lavtrykk TD - <17,5 <63
Tropisk storm TS - 17,5-32,4 63-117
Tropisk orkan 1 >980 32,5-42,4 117-153
Tropisk orkan 2 965-980 42,5-49,9 153-176
Tropisk orkan 3 945-965 50,0-57,9 176-208
Tropisk orkan 4 920-945 58,0-68,9 208-245
Tropisk orkan 5 under 920 >69 >248

Historikk

Skalaen er blitt benyttet av National Hurricane Center (NOAA) siden 1970 tallet, da den ble utviklet av ingeniøren Herbert Saffir og tidligere leder av NOAA Robert Simpson.

Se også

Eksterne lenker

Saffir-simpson

Saffir-Simpsonskalaen brukes til å klassifisere tropiske sykloner og orkaner.

Innhold

Beskrivelse

Inndelingen er basert på vindhastigheten omkring stormsenteret. Vindhastigheten er midlet over 1 minutt.

Type Kategori Atmosfæretrykk (hPa) Vind (m/s) Vind (km/t)
Tropisk lavtrykk TD - <17,5 <63
Tropisk storm TS - 17,5-32,4 63-117
Tropisk orkan 1 >980 32,5-42,4 117-153
Tropisk orkan 2 965-980 42,5-49,9 153-176
Tropisk orkan 3 945-965 50,0-57,9 176-208
Tropisk orkan 4 920-945 58,0-68,9 208-245
Tropisk orkan 5 under 920 >69 >248

Historikk

Skalaen er blitt benyttet av National Hurricane Center (NOAA) siden 1970 tallet, da den ble utviklet av ingeniøren Herbert Saffir og tidligere leder av NOAA Robert Simpson.

Se også

Eksterne lenker

Saffir-simpsonskala

Saffir-Simpsonskalaen brukes til å klassifisere tropiske sykloner og orkaner.

Innhold

Beskrivelse

Inndelingen er basert på vindhastigheten omkring stormsenteret. Vindhastigheten er midlet over 1 minutt.

Type Kategori Atmosfæretrykk (hPa) Vind (m/s) Vind (km/t)
Tropisk lavtrykk TD - <17,5 <63
Tropisk storm TS - 17,5-32,4 63-117
Tropisk orkan 1 >980 32,5-42,4 117-153
Tropisk orkan 2 965-980 42,5-49,9 153-176
Tropisk orkan 3 945-965 50,0-57,9 176-208
Tropisk orkan 4 920-945 58,0-68,9 208-245
Tropisk orkan 5 under 920 >69 >248

Historikk

Skalaen er blitt benyttet av National Hurricane Center (NOAA) siden 1970 tallet, da den ble utviklet av ingeniøren Herbert Saffir og tidligere leder av NOAA Robert Simpson.

Se også

Eksterne lenker

Salinitet

Salinitet er betegnelsen på havets saltholdighet, tidligere også kalt saltgehalt.

Beskrivelse

Saliniteten er målt i "practical salinity units" (PSU) som i praksis er sammenfallende med saltholdigheten målt i promille av volum sjøvann (g/kg). Saliniteten påvirker sammen med temperaturen havets egenvekt eller tetthet og er derfor viktig for den storstilte sirkulasjonen. Tettheten øker med saliniteten.

Saliniteten i overflaten styres lokalt av balansen mellom innstrømming av vann og lokal fordamping og nedbør samt eventuell avrenning fra elver dersom man er nær kysten. I dypet vil saltholdigheten være utelukkende styrt av blanding av vannmasser med ulikt saltinnhold.

Forekomst

Typisk salinitet i de store verdenshavene er mellom 32 og 35 PSU. I norske fjorder kan overflatevannet bli svært ferskt i nedbørsrike perioder grunnet avrenning fra elver og regnvann som treffer overflaten.

Brakkvann er definert til å ha en salinitet under 30 PSU, men i praksis er det vanlig å regne vann under 20 PSU som brakkvann. Et ferskt overflatelag gir opphav til en grunn sirkulasjon siden brakkvannet nær overflaten ikke er tungt nok til å blande seg med de saltere vannmassene under. Dermed blir fjorden oksygenfattig med lav biologisk aktivitet under det øvre, vinddominerte laget (0-10 m).

Sandfokk
Sandstorm på Jæren. Foto: Einar Egeland.

Sandstorm, sand- eller støvfokk er betydelige mengder støv/sand over et større område (ørken) som transporteres opp i lufta på grunn av sterk vind. Gir til dels dårlig sikt.

Sandstorm
Sandstorm på Jæren. Foto: Einar Egeland.

Sandstorm, sand- eller støvfokk er betydelige mengder støv/sand over et større område (ørken) som transporteres opp i lufta på grunn av sterk vind. Gir til dels dårlig sikt.

Sandvirvler

Støvvirvler eller sandvirvler (eng. dust devil) tydelig definerte lokale virvelbevegelser i atmosfæren frakter sand og støv til værs.

Beskrivelse

Støvvirvlene skyldes sterk soloppvarming av bakken i et område med mye sand eller tørr jord. Lufta nær bakken stiger lokalt (konveksjon) og det settes i gang en "støvete" virvel når luft fra omgivelsene strømmer inn for å erstatte den oppstigende, varme lufta.

Forekomst

I Norge blir det ofte observert slike fenomener om våren over jordbruksområder med nypløyd tørr jord, før veksten har begynt. Virvlene er gjerne noen meter høye, med en diameter på noen få meter.

Se også

Satelitt
Slik så Norge ut fra satellitt om morgenen 7. mai 2010. Det er veldig sjeldent at man har så lite skyer i hele Norge samtidig. Årsaken var ett høytrykk som lå over Kola, og ett som lå nord for De britiske øyer. Også i høyere luftlag var det høytrykksrygger som dominerte. Foto: NOAA.

Værsatellitter er satellitter som gir meteorologisk relevant informasjon om et område.

Innhold

Beskrivelse

Meteorologiske satellitter er av flere typer. Felles for alle er at de bærer sensorer som måler elektromagnetisk stråling fra bakkeoverflaten og atmosfæren. Den elektromagnetiske strålingen er både fra den synlige delen (reflektert sollys) av det elektromagnetiske spekteret, den nær infrarøde og infrarøde delen (stort sett stråling avgitt fra jord-atmosfære systemet) og mikrobølgedelen av spekteret. Noen satellitter har bildedannende sensorer. Observasjonsgeometrien for disse ligner på et fotoapparat og informasjonen kan settes sammen til det som kalles et "satellittbilde" og som gir oss en sammenhengende romlig forståelse av fenomenet som studeres. Andre sensorer er av typen sonderingsinstrumenter. Disse kan gi et profil av meteorologisk interessante egenskaper ved atmosfæren som for eksempel temperatur eller vanndamp (lignende radiosonder). Informasjonen fra disse sensorene kan av og til også settes sammen til tradisjonelle bilder, men ofte er observasjonsgeometrien slik at målepunktene ikke ligger tett nok til å lage et bilde.

Typer

Det finnes to hovedtyper værsatellitter:

Bruksområde

Ved Meteorologisk institutt benyttes data fra værsatellitter i den daglige varslingen av været. Data som blir observert fra værsatellitter gir informasjon om værsituasjonen og ulike værfenomener som:

Ved hjelp av automatiserte metoder, brukes informasjon fra satellitter også til å:

  • skille skyfrie fra skyete områder
  • identifisere områder med havis
  • identifisere områder med snø
  • estimere temperaturen til havoverflaten
  • estimere kort- og langbølget innstråling ved bakken

Satellittinformasjon brukes også i numeriske varslingsmodeller.

Sett fra satellitt

Satellittbilde med skydekke og snø fra kysten av Norge sør for Stadt og fjellene i Sør-Norge. Foto: met.no

Land som ikke er dekket av skyer reflekterer ca 30% av sollyset, samtidig som det stråler ut en del varmestråling. Vann kan stråle ut like mye varmestråling, men reflekterer nesten ikke lys.

Satellittbildet nederst til høyre viser kysten av Norge sør for Stadt og fjellene i Sør-Norge. Land blir gjengitt som grønt, mens vann gjengis som mørkt eller sort:

  • Den blå pila peker på skyfrie landområder.
  • Den gule pila peker på skyfrie havområder.
  • Den røde pila peker på Sognefjorden og områder med snø. Snø er synlig i et satellittbilde fordi det stråler ut lite varmestråling. Samtidig reflekteres mye sollys i forhold til landområdene rundt. Snø vil ha nesten samme farge som lave skyer. Tåke og lave skyer i fjellet kan være vanskelig å se.

Se også

Eksterne lenker

Satelitter
Slik så Norge ut fra satellitt om morgenen 7. mai 2010. Det er veldig sjeldent at man har så lite skyer i hele Norge samtidig. Årsaken var ett høytrykk som lå over Kola, og ett som lå nord for De britiske øyer. Også i høyere luftlag var det høytrykksrygger som dominerte. Foto: NOAA.

Værsatellitter er satellitter som gir meteorologisk relevant informasjon om et område.

Innhold

Beskrivelse

Meteorologiske satellitter er av flere typer. Felles for alle er at de bærer sensorer som måler elektromagnetisk stråling fra bakkeoverflaten og atmosfæren. Den elektromagnetiske strålingen er både fra den synlige delen (reflektert sollys) av det elektromagnetiske spekteret, den nær infrarøde og infrarøde delen (stort sett stråling avgitt fra jord-atmosfære systemet) og mikrobølgedelen av spekteret. Noen satellitter har bildedannende sensorer. Observasjonsgeometrien for disse ligner på et fotoapparat og informasjonen kan settes sammen til det som kalles et "satellittbilde" og som gir oss en sammenhengende romlig forståelse av fenomenet som studeres. Andre sensorer er av typen sonderingsinstrumenter. Disse kan gi et profil av meteorologisk interessante egenskaper ved atmosfæren som for eksempel temperatur eller vanndamp (lignende radiosonder). Informasjonen fra disse sensorene kan av og til også settes sammen til tradisjonelle bilder, men ofte er observasjonsgeometrien slik at målepunktene ikke ligger tett nok til å lage et bilde.

Typer

Det finnes to hovedtyper værsatellitter:

Bruksområde

Ved Meteorologisk institutt benyttes data fra værsatellitter i den daglige varslingen av været. Data som blir observert fra værsatellitter gir informasjon om værsituasjonen og ulike værfenomener som:

Ved hjelp av automatiserte metoder, brukes informasjon fra satellitter også til å:

  • skille skyfrie fra skyete områder
  • identifisere områder med havis
  • identifisere områder med snø
  • estimere temperaturen til havoverflaten
  • estimere kort- og langbølget innstråling ved bakken

Satellittinformasjon brukes også i numeriske varslingsmodeller.

Sett fra satellitt

Satellittbilde med skydekke og snø fra kysten av Norge sør for Stadt og fjellene i Sør-Norge. Foto: met.no

Land som ikke er dekket av skyer reflekterer ca 30% av sollyset, samtidig som det stråler ut en del varmestråling. Vann kan stråle ut like mye varmestråling, men reflekterer nesten ikke lys.

Satellittbildet nederst til høyre viser kysten av Norge sør for Stadt og fjellene i Sør-Norge. Land blir gjengitt som grønt, mens vann gjengis som mørkt eller sort:

  • Den blå pila peker på skyfrie landområder.
  • Den gule pila peker på skyfrie havområder.
  • Den røde pila peker på Sognefjorden og områder med snø. Snø er synlig i et satellittbilde fordi det stråler ut lite varmestråling. Samtidig reflekteres mye sollys i forhold til landområdene rundt. Snø vil ha nesten samme farge som lave skyer. Tåke og lave skyer i fjellet kan være vanskelig å se.

Se også

Eksterne lenker

Satellitt
Slik så Norge ut fra satellitt om morgenen 7. mai 2010. Det er veldig sjeldent at man har så lite skyer i hele Norge samtidig. Årsaken var ett høytrykk som lå over Kola, og ett som lå nord for De britiske øyer. Også i høyere luftlag var det høytrykksrygger som dominerte. Foto: NOAA.

Værsatellitter er satellitter som gir meteorologisk relevant informasjon om et område.

Innhold

Beskrivelse

Meteorologiske satellitter er av flere typer. Felles for alle er at de bærer sensorer som måler elektromagnetisk stråling fra bakkeoverflaten og atmosfæren. Den elektromagnetiske strålingen er både fra den synlige delen (reflektert sollys) av det elektromagnetiske spekteret, den nær infrarøde og infrarøde delen (stort sett stråling avgitt fra jord-atmosfære systemet) og mikrobølgedelen av spekteret. Noen satellitter har bildedannende sensorer. Observasjonsgeometrien for disse ligner på et fotoapparat og informasjonen kan settes sammen til det som kalles et "satellittbilde" og som gir oss en sammenhengende romlig forståelse av fenomenet som studeres. Andre sensorer er av typen sonderingsinstrumenter. Disse kan gi et profil av meteorologisk interessante egenskaper ved atmosfæren som for eksempel temperatur eller vanndamp (lignende radiosonder). Informasjonen fra disse sensorene kan av og til også settes sammen til tradisjonelle bilder, men ofte er observasjonsgeometrien slik at målepunktene ikke ligger tett nok til å lage et bilde.

Typer

Det finnes to hovedtyper værsatellitter:

Bruksområde

Ved Meteorologisk institutt benyttes data fra værsatellitter i den daglige varslingen av været. Data som blir observert fra værsatellitter gir informasjon om værsituasjonen og ulike værfenomener som:

Ved hjelp av automatiserte metoder, brukes informasjon fra satellitter også til å:

  • skille skyfrie fra skyete områder
  • identifisere områder med havis
  • identifisere områder med snø
  • estimere temperaturen til havoverflaten
  • estimere kort- og langbølget innstråling ved bakken

Satellittinformasjon brukes også i numeriske varslingsmodeller.

Sett fra satellitt

Satellittbilde med skydekke og snø fra kysten av Norge sør for Stadt og fjellene i Sør-Norge. Foto: met.no

Land som ikke er dekket av skyer reflekterer ca 30% av sollyset, samtidig som det stråler ut en del varmestråling. Vann kan stråle ut like mye varmestråling, men reflekterer nesten ikke lys.

Satellittbildet nederst til høyre viser kysten av Norge sør for Stadt og fjellene i Sør-Norge. Land blir gjengitt som grønt, mens vann gjengis som mørkt eller sort:

  • Den blå pila peker på skyfrie landområder.
  • Den gule pila peker på skyfrie havområder.
  • Den røde pila peker på Sognefjorden og områder med snø. Snø er synlig i et satellittbilde fordi det stråler ut lite varmestråling. Samtidig reflekteres mye sollys i forhold til landområdene rundt. Snø vil ha nesten samme farge som lave skyer. Tåke og lave skyer i fjellet kan være vanskelig å se.

Se også

Eksterne lenker

Satellitter
Slik så Norge ut fra satellitt om morgenen 7. mai 2010. Det er veldig sjeldent at man har så lite skyer i hele Norge samtidig. Årsaken var ett høytrykk som lå over Kola, og ett som lå nord for De britiske øyer. Også i høyere luftlag var det høytrykksrygger som dominerte. Foto: NOAA.

Værsatellitter er satellitter som gir meteorologisk relevant informasjon om et område.

Innhold

Beskrivelse

Meteorologiske satellitter er av flere typer. Felles for alle er at de bærer sensorer som måler elektromagnetisk stråling fra bakkeoverflaten og atmosfæren. Den elektromagnetiske strålingen er både fra den synlige delen (reflektert sollys) av det elektromagnetiske spekteret, den nær infrarøde og infrarøde delen (stort sett stråling avgitt fra jord-atmosfære systemet) og mikrobølgedelen av spekteret. Noen satellitter har bildedannende sensorer. Observasjonsgeometrien for disse ligner på et fotoapparat og informasjonen kan settes sammen til det som kalles et "satellittbilde" og som gir oss en sammenhengende romlig forståelse av fenomenet som studeres. Andre sensorer er av typen sonderingsinstrumenter. Disse kan gi et profil av meteorologisk interessante egenskaper ved atmosfæren som for eksempel temperatur eller vanndamp (lignende radiosonder). Informasjonen fra disse sensorene kan av og til også settes sammen til tradisjonelle bilder, men ofte er observasjonsgeometrien slik at målepunktene ikke ligger tett nok til å lage et bilde.

Typer

Det finnes to hovedtyper værsatellitter:

Bruksområde

Ved Meteorologisk institutt benyttes data fra værsatellitter i den daglige varslingen av været. Data som blir observert fra værsatellitter gir informasjon om værsituasjonen og ulike værfenomener som:

Ved hjelp av automatiserte metoder, brukes informasjon fra satellitter også til å:

  • skille skyfrie fra skyete områder
  • identifisere områder med havis
  • identifisere områder med snø
  • estimere temperaturen til havoverflaten
  • estimere kort- og langbølget innstråling ved bakken

Satellittinformasjon brukes også i numeriske varslingsmodeller.

Sett fra satellitt

Satellittbilde med skydekke og snø fra kysten av Norge sør for Stadt og fjellene i Sør-Norge. Foto: met.no

Land som ikke er dekket av skyer reflekterer ca 30% av sollyset, samtidig som det stråler ut en del varmestråling. Vann kan stråle ut like mye varmestråling, men reflekterer nesten ikke lys.

Satellittbildet nederst til høyre viser kysten av Norge sør for Stadt og fjellene i Sør-Norge. Land blir gjengitt som grønt, mens vann gjengis som mørkt eller sort:

  • Den blå pila peker på skyfrie landområder.
  • Den gule pila peker på skyfrie havområder.
  • Den røde pila peker på Sognefjorden og områder med snø. Snø er synlig i et satellittbilde fordi det stråler ut lite varmestråling. Samtidig reflekteres mye sollys i forhold til landområdene rundt. Snø vil ha nesten samme farge som lave skyer. Tåke og lave skyer i fjellet kan være vanskelig å se.

Se også

Eksterne lenker

Sc

Stratocumulus (Sc), også kalt bukleskyer, er hvitaktige eller gråblåe lag eller flak sammensatt av baller eller valker.

Beskrivelse

Stratocumulus et eksempel på lave skyer og er overveiende vannskyer. Ved lave temperaturer kan de inneholde iskrystaller og kornsnø. Av og til kan man se bølgeskyer i forbindelse med inversjonslag med kraftig vindskjær (Kelvin-Helmholtz-bølger). Disse skyene er i utgangspunktet stratocumulus.

Stratocumulusskyer er vanlig i inversjoner, men det er ikke ofte det dannes flotte Kelvin-Helmholtz-bølger.

Se også

Scatterometer

Et scatterometer er instrument for å måle vind på havoverflaten fra satellitt.

Målemetode

Et scatterometer er en radar som sender ut et mikrobølge-radiosignal som spres tilbake fra jordoverflaten. Signaler som treffer havoverflaten, spres tilbake ved såkalt Bragg-resonans, der den returnerte signalstyrken avhenger av krusningene på havoverflaten. Dette gjør det mulig å avlede vinden rett over havoverflaten. For å kunne avlede både vindstyrke og -retning sender instrumentet ut signaler mot havoverflaten i flere retninger.

Bruksområde

Vindobservasjoner fra satellittbårne scatterometre brukes i værvarsling, og de er viktige fordi de gir informasjon fra store havområder hvor det ikke finnes andre observasjoner av vind. Scatterometre kan også gi informasjon om dekke av sjøis og istype, og dessuten informasjon om bakkens fuktighet over landområder.

Satellitter som har eller har hatt scatterometre, er

  • Seasat (1978)
  • ERS-1 (1991-2000)
  • ERS-2 (1995-)
  • QuikSCAT (1999-)
  • MetOp (2006-)

Se også

Scatterometre

Et scatterometer er instrument for å måle vind på havoverflaten fra satellitt.

Målemetode

Et scatterometer er en radar som sender ut et mikrobølge-radiosignal som spres tilbake fra jordoverflaten. Signaler som treffer havoverflaten, spres tilbake ved såkalt Bragg-resonans, der den returnerte signalstyrken avhenger av krusningene på havoverflaten. Dette gjør det mulig å avlede vinden rett over havoverflaten. For å kunne avlede både vindstyrke og -retning sender instrumentet ut signaler mot havoverflaten i flere retninger.

Bruksområde

Vindobservasjoner fra satellittbårne scatterometre brukes i værvarsling, og de er viktige fordi de gir informasjon fra store havområder hvor det ikke finnes andre observasjoner av vind. Scatterometre kan også gi informasjon om dekke av sjøis og istype, og dessuten informasjon om bakkens fuktighet over landområder.

Satellitter som har eller har hatt scatterometre, er

  • Seasat (1978)
  • ERS-1 (1991-2000)
  • ERS-2 (1995-)
  • QuikSCAT (1999-)
  • MetOp (2006-)

Se også

Scirocco

Sirocco eller scirocco er varm og tørr luft av tropisk opprinnelse.

Beskrivelse

Siroccoen foran et lavtrykk som beveger seg østover gjennom Middelhavet vil i begynnelsen være ganske tørr. Etter som lavtrykket nærmer seg blandes den tørre luften med fuktigere luft. Da vil den kunne gi en del nedbør når den støter på - og presses oppover av det Europeiske kontinentet.

Navnet sirocco har italiensk opprinnelse. Andre navn på det samme er Jugo (Kroatia), Marin (Frankrike), Leveche (Spania) og Ghibli (Libya).

Forekomst

Sirocco strømmer nordover fra Nord Afrika, over Middelhavet og inn over den sørlige delen av Europa. Drivkraften for vinden er helst lavtrykk som kommer fra Atlanterhavet og beveger seg østover gjennom Middelhavsområdet. Siroccoen arter seg som en ganske sterk sør eller sørøst vind, og den tar opp fuktighet på sin ferd over Middelhavet. Ofte fører den med seg fint sandstøv, virvlet opp fra ørkenområdet i Sahara.

Se også

Sea Level Pressure

Lufttrykk ved havnivå eller Mean Sea Level Pressure (MSLP) er lufttrykket som er oppgitt i en værobservasjon (SYNOP) og som er justert til havets nivå.

Beskrivelse

Målinger av lufttrykk skjer både over land og hav. Ettersom lufta blir tynnere dess høyere man befinner seg, vil også lufttrykket være lavere. For at man skal kunne sammenlikne lufttrykket overalt må man justere målinger over land til havnivå. Dette gjøres ved at det målte lufttrykket justeres til havets nivå enten ved QFF eller etter standardatmosfæren. Uten denne justeringen ville målinger fra fjellstasjoner alltid vise lavest trykk, og det ville blitt håpløst å finne de virkelige lavtrykkene.

I værvarslingen

Lufttrykket ved havets nivå er svært viktig for meteorologene. En analyse av værsituasjonen innebærer å tegne isobarer i havnivå. Først når dette er gjort får meteorologene en oversikt over hvor lavtrykk og høytrykk befinner seg.

Se også

Sesongvarsler

Sesongvarsler er værprognoser for de kommende tre månedene.

Beskrivelse

Vanligvis gir sesongvarsler sannsynligheter, og involverer såkalte 'ensemble'-beregning. Et ensemble består gjerne av flere utregninger med samme eller flere modeller og med litt ulike utgangstilstander. Man får en ide om usikkerhet og sannsynlige fremtidige tilstander ved å se hvor store sprik det er mellom sluttresultatet.

Bruksområde

Sesongvarslene er ofte brukt for å lage prognoser for ENSO, og har gjerne ganske god treffsikkerhet for tropene, men involverer gjerne koblete hav-atmosfæremodeller for hele kloden. Ved høyere breddegrader, er sesongvarslene fremdeles upålitelige, og er mye mer usikre enn vanlige værvarsler. Det finnes også prognoser basert på statistiske metoder.

Se også

Sesongvarsling

Sesongvarsler er værprognoser for de kommende tre månedene.

Beskrivelse

Vanligvis gir sesongvarsler sannsynligheter, og involverer såkalte 'ensemble'-beregning. Et ensemble består gjerne av flere utregninger med samme eller flere modeller og med litt ulike utgangstilstander. Man får en ide om usikkerhet og sannsynlige fremtidige tilstander ved å se hvor store sprik det er mellom sluttresultatet.

Bruksområde

Sesongvarslene er ofte brukt for å lage prognoser for ENSO, og har gjerne ganske god treffsikkerhet for tropene, men involverer gjerne koblete hav-atmosfæremodeller for hele kloden. Ved høyere breddegrader, er sesongvarslene fremdeles upålitelige, og er mye mer usikre enn vanlige værvarsler. Det finnes også prognoser basert på statistiske metoder.

Se også

Significant Meteorological Information

SIGMET står for Significant Meteorological Information og er et varsel for luftfarten om signifikante værfenomener som sterk turbulens, sterk ising, fjellbølger, og vulkansk aske.

Signifikant bølgehøyde
Den signifikante bølgehøyden er også omtrentlig lik Hm0, integralet av bølgespekteret. Illustrasjon: WMO.

Signifikant bølgehøyde (Hs) er gjennomsnittsverdien av den høyeste tredjedelen av individuelle bølgehøyder i en 20 minutters periode.

Innhold

Beskrivelse

Dette skal tilsvare den bølgehøyden som en trent observatør (for eksempel en sjømann) vil anslå bølgehøyden til. Den signifikante bølgehøyden er også omtrent proporsjonal med kvadratroten av den totale bølgeenergien, som er integralet av bølgespekteret. Enkeltbølger kan være opptil dobbelt så store som den signifikante bølgehøyden.

Monsterbølger

10. mars 2008 ble det målt en signifikant bølgehøyde på 17,8 meter utenfor Irland. Det er nær 100 års verdi for Nord Atlanterhavet. (Tallene angir antall meter.) Illustrasjon: met.no

I forbindelse med et kraftig lavtrykk som kom inn over Irland og England, ble det 10. mars 2008 målt en signifikant bølgehøyde på hele 17,8 meter, noe som er nær en 100-års verdi for Nord-Atlanterhavet. Målingen ble gjort av en britisk bøye.

Også varslingsmodellen som Meteorologisk institutt benytter, har varslet bølgehøyder opp mot 18 meter i området, men slike målinger er kontroversielle. En tilsvarende høyde ble målt under orkanen Katrina utenfor New Orleans. I januar 2006 målte en bøye på Norne feltet i Norskehavet en signifikant bølgehøyde på 17 meter. Begge målingene er satt i tvil.

11. november 2001 ble den signifikante bølgehøyden observert fra værskipet Polarfront i Norskehavet (posisjon 66 gr. nordlig bredde, 02 gr. østlig lengde) til 15,5 meter, men den maksimale bølgehøyden var på hele 27,2 meter!

Olje/gassinstallasjon Signifikant bølgehøyde Dato
Heidrun 16,5 m (usikker verdi) 11. november 2001
Værskipet Polarfront 15,5 m 11. november 2001
Draugen 15,2 m 11. november 2001
Frigg/Heimdal 14,0 m 12. desember 1990
Gullfaks C/Stattfjord 13,3 m 31. januar 1995
Ekofisk 13,0 m 12. desember 1990


Eksempel

Eksempel på en måleserie av vannstandsendringer i løpet av 90 sekunder. Illustrasjon: WMO.

Gitt 1000 bølger der 2/3 av bølgene er under 4m. De øvrige 333 (høyeste 1/3-del) fordeler seg slik: 1 på 8m, 10 på 7m, 50 på 6m, 100 på 5m og 172 på 4m. Signifikant bølgehøyde: (1x8 + 10x7 + 50x6 + 100x5 + 172x4) : 333 = 4,7m.

Se også

Sikt

Synsvidde eller sikt angir hvor langt man kan se.

Innhold

Målemetoder

Horisontalsikt kan i mange tilfeller være vanskelig å bedømme. Den manuelle måten å måle horisontalsikt er ved å ta ut faste holdepunkter i terrenget rundt målepunktet. Ser man for eksempel en bygning 100 meter unna, men ikke et annet holdepunkt 150 meter unna, er sikten mellom 100 og 150 meter. Som hjelp for observatøren, er det for hver målestasjon med siktmåling laget et fastmerkediagram som viser avstand til kjente punkter i terrenget.

Typer

Meteorologens uttrykk for varlsing av synsvidde:

  • God sikt: mer enn 10 km
  • Moderat sikt: 4-10 km
  • Dårlig sikt: 1-4 km
  • Tåke: mindre enn 1 km

Bruksområde

Informasjon om sikt brukes i værvarslingen og er viktig i flysikringstjenesten. Dårlig sikt vil gjøre det mindre trygt å ta av, lande og ferdes på flyplassområdet.

Alle norske flyplasser med rutetrafikk har siktmåler som måler sikten automatisk.

Historikk

Tradisjonelt ble det også målt sikt på fyrene, men ikke nå lenger siden disse ikke er bemannet.

Se også

Ekstern lenke

Siktmåler
En automatisk siktmåler.

En siktmåler måler sikten automatisk.

Innhold

Målemeteode

Den moderne metoden å måle horisontalsikt på er ved å sette opp en sender og en mottaker i vinkel. Ved reflekterende partikler i lufta vil stråling fra sender reflekteres og nå mottaker. Forholdet mellom sendt stråling og mottatt stråling sier noe om sikt.

Bruksområde

Slike instrumenter brukes nesten bare i flysikringstjenesten.

Gjør det selv

Det enkleste er å måle opp avstanden i luftlinje til faste holdepunkter og lage et siktdiagram. Å få riktig avstand til punkter i terrenget er lettest og billigst å gjøre med et kart.

Se også

Ekstern lenke

Siktmålere
En automatisk siktmåler.

En siktmåler måler sikten automatisk.

Innhold

Målemeteode

Den moderne metoden å måle horisontalsikt på er ved å sette opp en sender og en mottaker i vinkel. Ved reflekterende partikler i lufta vil stråling fra sender reflekteres og nå mottaker. Forholdet mellom sendt stråling og mottatt stråling sier noe om sikt.

Bruksområde

Slike instrumenter brukes nesten bare i flysikringstjenesten.

Gjør det selv

Det enkleste er å måle opp avstanden i luftlinje til faste holdepunkter og lage et siktdiagram. Å få riktig avstand til punkter i terrenget er lettest og billigst å gjøre med et kart.

Se også

Ekstern lenke

Sir Francis Beaufort

Sir Francis Beaufort var en britisk admiral (1774-1857) som utviklet en skala for hvordan forskjellige vindhastigheter virket på havoverflaten og seilføringen på seilskutene. Skalaen ble satt opp i 1806 og ble senere overført til forhold på landjorden og på fjellet.

Se også

Eksterne lenker

Sirocco

Sirocco eller scirocco er varm og tørr luft av tropisk opprinnelse.

Beskrivelse

Siroccoen foran et lavtrykk som beveger seg østover gjennom Middelhavet vil i begynnelsen være ganske tørr. Etter som lavtrykket nærmer seg blandes den tørre luften med fuktigere luft. Da vil den kunne gi en del nedbør når den støter på - og presses oppover av det Europeiske kontinentet.

Navnet sirocco har italiensk opprinnelse. Andre navn på det samme er Jugo (Kroatia), Marin (Frankrike), Leveche (Spania) og Ghibli (Libya).

Forekomst

Sirocco strømmer nordover fra Nord Afrika, over Middelhavet og inn over den sørlige delen av Europa. Drivkraften for vinden er helst lavtrykk som kommer fra Atlanterhavet og beveger seg østover gjennom Middelhavsområdet. Siroccoen arter seg som en ganske sterk sør eller sørøst vind, og den tar opp fuktighet på sin ferd over Middelhavet. Ofte fører den med seg fint sandstøv, virvlet opp fra ørkenområdet i Sahara.

Se også

Sjøbris
Sjøbris (dag og kveld). Illustrasjon: met.no/Tor Helge Skaslien.
Vindretning utover dagen. Illustrasjon: met.no/Tor Helge Skaslien.

Sjøbris er når sjøluft blir dratt inn mot lavtrykket, det vil si inn mot land.

Beskrivelse

Effekten kan merkes fra tidlig formiddag, men er som regel sterkest et stykke ut på ettermiddagen. Langs det meste av Norskekysten kan vindstyrken komme opp i ca frisk bris 8-10m/s. I tillegg kan det være andre årsaker til at vindstyrken blir høyere eller lavere.

Sjøbrisen kan av og til merkes flere mil inn over land, men med mindre styrke enn på kysten. Vindretningen dreier etter hvert som sola passerer over horisonten, derav navnet solgangsbris. Først blåser det rett på kysten, senere parallelt med kysten. Retningen bestemmes i hovedsak av trykk-kraften (lavtrykksplasseringen) og Coriolis-effekten, og varierer langs kysten.

"Havgula" er et annet navn på sjøbris som særlig er brukt på Vestlandet.

Se også

Sjøgang

Sjøgang er det samlede bildet av havbølger som skyldes vindsjø, dønning og strøm.

Bruksområde

Sjøgang blir meldt av observatører langs kysten, på skip og på off-shore-installasjoner. For eksempel: "Torungen fyr: smul sjø". Da snakker vi om sjøgang. Tabellen under knytter betegnelsene for sjøgang sammen med bølgehøyden:

Sjøgang Engelsk begegnelse Bølgehøyde i meter
Havblikk Calm (glassy) 0,0m
Småkruset sjø Calm (rippled) 0-0,1m
Smul sjø Smooth (wavelets) 0,1-0,5m
Svak sjø Slight 0,5-1,25m
Noe sjø Moderate 1,25-2,5m
Mye sjø Rough 2,5-4m
Høy sjø Very Rough 4-6m
Svært hav High 6-9m
Veldig opprørt hav Very High 9-14m
Overordentlig opprørt hav Phenomenal +14m

I værvarslingen

Varsler av sjøgang gjelder velutviklede vindbølger over åpen sjø. Se bølgehøyde.

Se også

Sjøis
Havis ved Hopen værstasjon. Foto: Ragnar Sønstebø/met.no

Havis (eng. sea ice) er frosset havvann som flyter på havoverflaten.

Innhold

Beskrivelse

Skip som tar seg fram mellom isflak. Foto: Detlef Froemming/Deutscher Wetterdienst.

Havis dekker store deler av Arktis og Antarktis og dannes og smeltes med de polare årstidene.I Arktis overlever noe is flere år, mens havisen rundt Antaktis er sesong is som i hovedsaksmelter bort i den varme årstiden. Selv om både Arktis og Antarktis er av avgjørende betydning for marine pattedyr og fugler, ser havisen i Arktis ut til å ha en viktigere rolle for regulering av klimaet.

Typer

Satellittbilde over nordvestlige deler av Spitsbergen og den arktiske iskanten i Norskehavet. Foto: met.no

Sett fra satellitt

Bildet til høyre viser nordvestlige deler av Spitsbergen og den arktiske iskanten i Norskehavet:

  • Spitsbergen er dekket av snø og trer fram nede til høyre i bildet.
  • Grensen mellom åpen sjø og havis er tegnet inn med en blå strek.
  • Den gule pila peker på et område med tett is.
  • Den røde pila peker på et område nær iskanten der isen blir brudt opp i mindre flak som etterhvert smelter.

Se også

Eksterne lenker

Sjøkartnull

Sjøkartnull er referansenivå for dybder i sjøkartene og høyder i tidevannstabellen.

Innhold

Beskrivelse

Nullnivået i sjøkartene er, av sikkerhetsgrunner, lagt så lavt at vannstanden sjelden faller under dette nivået. Høydeforskjellen mellom middelvann og sjøkartnull avhenger av størrelsen på tidevannet og er størst i Nord-Norge der tidevannsforskjellene er størst.

Dybdestoff

Fra 01.01.2000 innførte de fleste Nordsjølandene «laveste astronomiske tidevann» (LAT) som felles referansenivå i sjøkartene. LAT er det laveste tidevannet som vil forekomme på et sted. I praksis bestemmes LAT ved å beregne tidevannstabeller for 19 år og plukke ut det laveste lavvannet. I områder der tidevannsvariasjonene er små i forhold til værets virkning på vannstanden, kan sjøkartnull av sikkerhetsgrunner legges lavere enn LAT.

I Norge gjelder dette Sørlandskysten og Oslofjorden, hvor vannstanden i lange perioder (ofte opptil 1-2 uker) ligger lavere enn LAT. Sjøkartnull er av denne grunn lagt 30 cm lavere enn LAT i Indre Oslofjord (innenfor Drøbaksundet) og 20 cm lavere enn LAT langs kysten fra Svenskegrensen til Utsira (Rogaland). For resten av landet, inkludert Svalbard, er sjøkartnull sammenfallende med LAT.

Se også

Eksterne lenker

Sjøsprøyt

Sjøsprøyt er vanndråper fra havoverflaten som piskes opp i lufta ved sterk vind og kan fryse til is på båter eller land. Sikten nedsettes pga. vanndråpene i lufta.

Beskrivelse

Ved lufttemperatur under 0 gr. C vil dråpene være underkjølte og vannet vil fryse til is hvis dråpene treffer land eller båter til havs.

Forekomst

Fenomenet er vanligst i de nordlige landsdelene, men kan også forekomme på Sørlandet. Fartøyer og strandsoner kan også ise ved sjøsprøyt. Ved sterk nedising av fartøyer vil stabiliteten kunne endres og i verste fall har kantring forekommet.

Se også

Sjøstatus

Sjøstatus er et element i METAR og enkelte SIG-kart som beskriver sjøens tilstand og bølgehøyde.

Se også

Skiftende bris

Skiftende bris betyr vind av bris styrke og med skiftende retning. Når begrepet skiftende bris brukes, skal vindstyrken være under frisk bris, dvs. under 7,9 m/s.

Se også

Skiftende skydekke
Lettskyet over Forskningsparken i Oslo. Foto: met.no

Skymengde er et mål for hvor stor del av himmelen som er dekket med skyer.

Innhold

Beskrivelse

Observert skymengde kan angis i antall åttendedeler av himmelen som er dekket av skyer eller som et prosent-tall. I SYNOP-meldingene er åttendedelene standard.

UttrykkSkymengde
Klart, evt. pent vær0-2 åttendedeler
Lettskyet1-3 åttendedeler
Delvis skyet3-5 åttendedeler
Skyet5-8 åttendedeler
Skiftende skydekkeVariasjon med minst 3/8, minst 2 ganger i perioden


I værvarslingen

Typiske uttrykk for forandringer i skydekke og nedbør:

  • Oppklarnende vær, oppklarning: Overgang til oppholdsvær med høyst 4/8 total skymengde.
  • Kortvarig (forbigående) oppklarning: Det begynner å skye til igjen i slutten av varslingsperioden eller litt senere.
  • Tiltykning til nedbør. Tiltyknende, tilskyende vær: Overgang fra oppholdsvær med klare partier på himmelen..
  • Lettere vær: Det ventes forsatt nedbør, men vesentlig mindre i denne perioden enn i foregående.

I flymeteorologien

Flyværtjenesten bruker andre uttrykk for skymengde. Disse er også internasjonal standard, men er regulert av ICAO gjennom METAR-koden.

ForkortelseUttrykkSkymengde
SKCSky Clear0 åttendedeler
FEWFew1-2 åttendedeler
SCTScattered3-4 åttendedeler
BKNBroken5-7 åttendedeler
OVCOvercast8 åttendedeler

Ekstern lenke

Skjoldryggen
Sklinnabanken
Skodde
Strålingståke på Ørlandet. Foto: John Furre/met.no

Tåke eller skodde er små svevende vanndråper (eventuelt iskrystaller eller skydråper) som gjør at sikten i horisontal retning ved bakken reduseres til under 1 km.

Innhold

Beskrivelse

Tåke i fjellet. Foto: Einar Egeland.

Tåke dannes ved at luft nede ved bakken kondenserer, for eksempel ved at luft avkjøles i løpet av natten. Når et luftlag løftes og det er liten vertikal bevegelse inne i skylaget kan det dannes stratus- eller altostratus-skyer.

Generelt må lufta være mettet og inneholde kondensasjonskjerner for at tåke skal dannes. Det er en gradvis overgang mellom tåke og dis, men grensen på 1 km er en internasjonal standard. I byluft kan tåke og røyk danne smog.

Typer

Tåke kan oppstå på flere måter, og vi har ulike navn på tåke etter hvordan den er blitt til:

Forekomst

  • Daglig variasjon: Gjelder særlig strålingståke fordi den er såpass grunn at den lett blir offer for soloppvarmingen. NB! Max. tykkelse ofte like etter soloppgang fordi litt oppvarming kan øke vertikal utstrekning før den letter fra bakken.
  • Årlig variasjon: Om sommeren hyppigst i Norskehavet, Ishavet, og kysten sør til Jæren. Om våren på Sørlandskysten (pga smeltevann fra elver og Østersjøen). Høst- og tidlig vinter: Innlandet og enkelte kyststrøk med mye strålingståke f.eks. London, Oslo, Kirkenes.
  • Geografisk utbredelse: Kaldt hav, særlig nær varme havstrømmer f.eks. Labrador Sea, Barentshavet, Norskehavet, Nordsjøen som alle ligger nær Golfstrømmen.

Sett fra satellitt

Den røde pila på bildet over viser tåke i Skagerak 14. mai 2001. Foto: met.no

I et satellittbilde er det forholdsvis lett å kjenne igjen skyer. Midlere og lave skyer ligger lavere enn syv kilometer og er varmere enn høye skyer og reflekterer mindre sollys enn høye skyer. Sammensetningen av kanalene i et RGB (124)-bilde gjør at de får et preg av gul farge. Temperaturen i toppen av skyene er viktig for hvilken farge de får i et RGB-bilde.

På et satellittbilde er det mulig å se både tåke og lagskyer. Tåke har nesten samme temperatur som bakken, men reflekterer mye sollyser. Tåke blir derfor helt gul på satellittbilder. Tåke har nesten samme temperatur som bakken under. I IR-kanalene gir dette liten kontrast mellom skyen og bakke. Høy refleksjon av sollys i toppen av skylaget gjør derimot at skyene synes godt i et de VIS-bilde. Ved å sammenligne IR og VIS er det derfor mulig å se om skyene ligger ved bakken eller lenger oppe i atmosfæren.

Stratus og altostratus er lagskyer der undersiden av skyen hever seg fra bakkenivå. I et satellittbilde er det ikke mulig å si noe om skyenes underside. Det kan derfor være vanskelig å se forskjell på tåke og lave lagskyer. Altostratusskyer har lavere skytopptemperatur og vil være lysere enn stratus i et satellittbilde.

Dybdestoff

Tåke kan løses opp på forskjellige måter:

  • Oppvarming som fører til at tåken heves til stratus, hvilket gir oppklarning ved bakken.
  • Vind bryter ned inversjonen, som fører til blanding og påfølgende temperaturstigning som igjen fører til stratus og eventuelt oppklarning.
  • Nedbør fører til at fuktigheten avtar (over snø: dråpene fryser mot snøoverflaten). Nedbør kan falle gjennom tåken og suge til seg tåkedråper slik at sikten bedres.
  • Kunstig oppløsning kan skje på flere måter: oppvarming (f.eks ved å brenne olje langs en rullebane), eller ved å påvirke dråpestørrelsen ved akustiske bølger eller ved at kjemikalier sprøytes ned på tåken fra fly.

Se også

Skogbrann

Skogbrannfarevarsel er et varsel om faren for skogbrann for et gitt sted.

Innhold

Beskrivelse

Nedbørmengden om sommeren kan variere mye fra sted til sted på grunn av byger, i tillegg til at terreng og vegetasjon har stor betydning for skogbrannfaren. Før løvsprett (av bjørk) og i en overgangsperiode på en måned etter løvsprett antas skogbunnen å være mer antennelig på grunn av tørt fjorårsmateriale.

Husk at det er et generelt forbud i Norge mot å gjøre opp ild i skog og mark mellom 15. april og 15. september.

I værmeldingen

Beregning av brannfareindeks foregår ikke på samme måte som beregning av værvarsler. Mens værvarslene benytter observasjoner for å "regne seg videre" både med hensyn til hvilket sted og tidspunkt varselet gjelder for, kan brannfareindeksen kun beregnes for steder det finnes observasjoner fra.

Dermed trenger ikke nødvendigvis den generell brannfaren for et område å framgå av brannfareindeksen, som altså beregnes for ett sted.

I sesongen fra cirka 1. april til cirka 1. september blir skogbrannfaren spesielt overvåket, men også ellers i året dersom det oppstår stor fare for skogbrann.

Metode

Det er tre meteorologiske elementer som inngår i beregningen: nedbør, lufttemperatur og luftfuktighet. Ut fra de to siste elementene beregnes luftens tørrhetsgrad, det vil si luftens evne til å trekke til seg fuktighet fra omgivelsene.

Det brukes også en vegetasjonskonstant for å fange opp de endringer som skjer i skogbunnen fra våren og fram til årets vegetasjon er fullt utviklet utpå forsommeren.

Se også

Eksterne lenker

Skogbrannfare

Skogbrannfarevarsel er et varsel om faren for skogbrann for et gitt sted.

Innhold

Beskrivelse

Nedbørmengden om sommeren kan variere mye fra sted til sted på grunn av byger, i tillegg til at terreng og vegetasjon har stor betydning for skogbrannfaren. Før løvsprett (av bjørk) og i en overgangsperiode på en måned etter løvsprett antas skogbunnen å være mer antennelig på grunn av tørt fjorårsmateriale.

Husk at det er et generelt forbud i Norge mot å gjøre opp ild i skog og mark mellom 15. april og 15. september.

I værmeldingen

Beregning av brannfareindeks foregår ikke på samme måte som beregning av værvarsler. Mens værvarslene benytter observasjoner for å "regne seg videre" både med hensyn til hvilket sted og tidspunkt varselet gjelder for, kan brannfareindeksen kun beregnes for steder det finnes observasjoner fra.

Dermed trenger ikke nødvendigvis den generell brannfaren for et område å framgå av brannfareindeksen, som altså beregnes for ett sted.

I sesongen fra cirka 1. april til cirka 1. september blir skogbrannfaren spesielt overvåket, men også ellers i året dersom det oppstår stor fare for skogbrann.

Metode

Det er tre meteorologiske elementer som inngår i beregningen: nedbør, lufttemperatur og luftfuktighet. Ut fra de to siste elementene beregnes luftens tørrhetsgrad, det vil si luftens evne til å trekke til seg fuktighet fra omgivelsene.

Det brukes også en vegetasjonskonstant for å fange opp de endringer som skjer i skogbunnen fra våren og fram til årets vegetasjon er fullt utviklet utpå forsommeren.

Se også

Eksterne lenker

Skogbrannfarevarsel

Skogbrannfarevarsel er et varsel om faren for skogbrann for et gitt sted.

Innhold

Beskrivelse

Nedbørmengden om sommeren kan variere mye fra sted til sted på grunn av byger, i tillegg til at terreng og vegetasjon har stor betydning for skogbrannfaren. Før løvsprett (av bjørk) og i en overgangsperiode på en måned etter løvsprett antas skogbunnen å være mer antennelig på grunn av tørt fjorårsmateriale.

Husk at det er et generelt forbud i Norge mot å gjøre opp ild i skog og mark mellom 15. april og 15. september.

I værmeldingen

Beregning av brannfareindeks foregår ikke på samme måte som beregning av værvarsler. Mens værvarslene benytter observasjoner for å "regne seg videre" både med hensyn til hvilket sted og tidspunkt varselet gjelder for, kan brannfareindeksen kun beregnes for steder det finnes observasjoner fra.

Dermed trenger ikke nødvendigvis den generell brannfaren for et område å framgå av brannfareindeksen, som altså beregnes for ett sted.

I sesongen fra cirka 1. april til cirka 1. september blir skogbrannfaren spesielt overvåket, men også ellers i året dersom det oppstår stor fare for skogbrann.

Metode

Det er tre meteorologiske elementer som inngår i beregningen: nedbør, lufttemperatur og luftfuktighet. Ut fra de to siste elementene beregnes luftens tørrhetsgrad, det vil si luftens evne til å trekke til seg fuktighet fra omgivelsene.

Det brukes også en vegetasjonskonstant for å fange opp de endringer som skjer i skogbunnen fra våren og fram til årets vegetasjon er fullt utviklet utpå forsommeren.

Se også

Eksterne lenker

Skredfare
Eksempel på flakskred. Foto: NGI.

Snøskred er når vind, temperatur og nedbør virker på et snødekke slik at snøens strekkspenninger ikke lenger klarer å holde snødekket sammen, men løsner og faller ut.

Innhold

Beskrivelse

Den europeiske skredfareskalaen, se varsom.no. (Klikk på bildet for stor versjon.) Illustrasjon: NVE.

Snødekket, terrenget og været bestemmer snøskredfaren i et område. De fleste skred går under eller like etter større snøfall, gjerne i kombinasjon med sterk vind. Snømengden som skal til for å utløse skred avhenger av vinden. Temperaturendringer (til mildvær) er også viktig. Dessuten må terrenget helle med mer enn 30 grader for at det skal kunne gå skred. Snøskredfare deles inn etter en 5-delt skredfareskala (se illustrasjon til høyre).

Typer

Man skiller mellom tre hovedtyper snøskred:

Snøskredvarsling

Ved varsling av snøskred tar man utgangspunkt i været siste dager samt observasjoner av snødekket. Så vurderes hvordan værprognosene vil påvirke snødekket de neste dagene.

Viktige meteorologiske vurderinger er:

  • nedbørmengde- og intensitet
  • vindstyrke- og retning
  • temperaturendringer til mildvær i fjellet (løsneområder)

Varsler for snøskredfare publiseres på varsom.no og yr.no. Ved stor eller meget stor snøskredfare publiseres OBS-varsler på yr.no.

Forekomst

I Norge er det de kystnære fjellområdene på Vestlandet og i Nord-Norge som er mest utsatt. Dette fordi disse områdene ligger utsatt til for vind og vær, og fordi topografien er "gunstig". I fylkene Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nordland, Troms og i kyst- og fjellstrøkene i Vest-Finnmark går det vanligvis snøskred i løpet av en vintersesong.

Historikk

I 1972 kom et stortingsvedtak som førte til at Meteorologisk institutt fikk ansvar for varsling av snøskred i Norge. Det ble samtidig vedtatt at det skulle opprettes en snøskredgruppe ved NGI (Norges Geotekniske Institutt). Fra 1. januar 2009 er NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) nasjonal skredetat.

Dybdestoff

Vinden frakter snøen vekk fra forblåste steder og legger den fra seg i lé-områder. Den pakker snøen sammen og vi får fokksnø. Den kan motstå større påkjenninger enn løs snø. Det kan bygges opp store mengder fokksnø før det eventuelt går skred. To effekter av vind:

  • Ved sterk vind vil mindre snø falle rett ned, mer forflyttes og snøen vil bygge opp fonner.
  • Ved svak vind vil mer snø falle rett ned og mindre forflyttes.

I snøskredsammenheng er det stor forskjell på en temperaturendring fra -30° til -10° og fra -4° til 0°. Når det er kaldt, vil dannelsen av isbruer mellom snøkrystallene gå sakte, og vi kan få et ustabilt snødekke i flere dager etter et snøfall. Overgangen til mildvær er viktig (men ikke nødvendig) for å utløse skred. To effekter av mildvær er:

  • Først stiger temperaturen, og snødekket blir mindre fast slik at skredfaren øker.
  • Deretter stabiliseres snødekket gradvis fordi dannelsen av isbruer mellom krystallene går raskere. Da øker fastheten i snødekket og skredfaren avtar.

De fleste skred av denne typen går i løpet av 0-6 timer etter at mildværet har kommet.

Se også Skredskolen på varsom.no.

Se også

Eksterne sider

Skredfareskala
Eksempel på flakskred. Foto: NGI.

Snøskred er når vind, temperatur og nedbør virker på et snødekke slik at snøens strekkspenninger ikke lenger klarer å holde snødekket sammen, men løsner og faller ut.

Innhold

Beskrivelse

Den europeiske skredfareskalaen, se varsom.no. (Klikk på bildet for stor versjon.) Illustrasjon: NVE.

Snødekket, terrenget og været bestemmer snøskredfaren i et område. De fleste skred går under eller like etter større snøfall, gjerne i kombinasjon med sterk vind. Snømengden som skal til for å utløse skred avhenger av vinden. Temperaturendringer (til mildvær) er også viktig. Dessuten må terrenget helle med mer enn 30 grader for at det skal kunne gå skred. Snøskredfare deles inn etter en 5-delt skredfareskala (se illustrasjon til høyre).

Typer

Man skiller mellom tre hovedtyper snøskred:

Snøskredvarsling

Ved varsling av snøskred tar man utgangspunkt i været siste dager samt observasjoner av snødekket. Så vurderes hvordan værprognosene vil påvirke snødekket de neste dagene.

Viktige meteorologiske vurderinger er:

  • nedbørmengde- og intensitet
  • vindstyrke- og retning
  • temperaturendringer til mildvær i fjellet (løsneområder)

Varsler for snøskredfare publiseres på varsom.no og yr.no. Ved stor eller meget stor snøskredfare publiseres OBS-varsler på yr.no.

Forekomst

I Norge er det de kystnære fjellområdene på Vestlandet og i Nord-Norge som er mest utsatt. Dette fordi disse områdene ligger utsatt til for vind og vær, og fordi topografien er "gunstig". I fylkene Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nordland, Troms og i kyst- og fjellstrøkene i Vest-Finnmark går det vanligvis snøskred i løpet av en vintersesong.

Historikk

I 1972 kom et stortingsvedtak som førte til at Meteorologisk institutt fikk ansvar for varsling av snøskred i Norge. Det ble samtidig vedtatt at det skulle opprettes en snøskredgruppe ved NGI (Norges Geotekniske Institutt). Fra 1. januar 2009 er NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) nasjonal skredetat.

Dybdestoff

Vinden frakter snøen vekk fra forblåste steder og legger den fra seg i lé-områder. Den pakker snøen sammen og vi får fokksnø. Den kan motstå større påkjenninger enn løs snø. Det kan bygges opp store mengder fokksnø før det eventuelt går skred. To effekter av vind:

  • Ved sterk vind vil mindre snø falle rett ned, mer forflyttes og snøen vil bygge opp fonner.
  • Ved svak vind vil mer snø falle rett ned og mindre forflyttes.

I snøskredsammenheng er det stor forskjell på en temperaturendring fra -30° til -10° og fra -4° til 0°. Når det er kaldt, vil dannelsen av isbruer mellom snøkrystallene gå sakte, og vi kan få et ustabilt snødekke i flere dager etter et snøfall. Overgangen til mildvær er viktig (men ikke nødvendig) for å utløse skred. To effekter av mildvær er:

  • Først stiger temperaturen, og snødekket blir mindre fast slik at skredfaren øker.
  • Deretter stabiliseres snødekket gradvis fordi dannelsen av isbruer mellom krystallene går raskere. Da øker fastheten i snødekket og skredfaren avtar.

De fleste skred av denne typen går i løpet av 0-6 timer etter at mildværet har kommet.

Se også Skredskolen på varsom.no.

Se også

Eksterne sider

Skybase
Eksempel på en cumulus-sky med skybase i 1000 meters høyde og skytopp i 2000 meters høyde. Illustrasjon: met.no

Skybase eller skyhøyde er avstanden fra bakken og opp til undersiden av skyen.

Innhold

Målemetode

Den manuelle måten å måle skyhøyde på, er ved visuell observasjon. Siden det ikke er noen faste holdepunkter oppe i lufta, blir dette en grov måling.

Skyhøyde kan også måles automatisk.

Bruksområde

Skybase eller skyhøyden er viktig i blant annet flysikringstjenesten, men brukes også i offentlig værvarsling. Et tykt dekke av lave skyer gjør det mer utfordrende å lande et fly da piloten ikke kan se rullebanen før umiddelbart før landing.

Se også

Ekstern lenke

Skydekke
Lettskyet over Forskningsparken i Oslo. Foto: met.no

Skymengde er et mål for hvor stor del av himmelen som er dekket med skyer.

Innhold

Beskrivelse

Observert skymengde kan angis i antall åttendedeler av himmelen som er dekket av skyer eller som et prosent-tall. I SYNOP-meldingene er åttendedelene standard.

UttrykkSkymengde
Klart, evt. pent vær0-2 åttendedeler
Lettskyet1-3 åttendedeler
Delvis skyet3-5 åttendedeler
Skyet5-8 åttendedeler
Skiftende skydekkeVariasjon med minst 3/8, minst 2 ganger i perioden


I værvarslingen

Typiske uttrykk for forandringer i skydekke og nedbør:

  • Oppklarnende vær, oppklarning: Overgang til oppholdsvær med høyst 4/8 total skymengde.
  • Kortvarig (forbigående) oppklarning: Det begynner å skye til igjen i slutten av varslingsperioden eller litt senere.
  • Tiltykning til nedbør. Tiltyknende, tilskyende vær: Overgang fra oppholdsvær med klare partier på himmelen..
  • Lettere vær: Det ventes forsatt nedbør, men vesentlig mindre i denne perioden enn i foregående.

I flymeteorologien

Flyværtjenesten bruker andre uttrykk for skymengde. Disse er også internasjonal standard, men er regulert av ICAO gjennom METAR-koden.

ForkortelseUttrykkSkymengde
SKCSky Clear0 åttendedeler
FEWFew1-2 åttendedeler
SCTScattered3-4 åttendedeler
BKNBroken5-7 åttendedeler
OVCOvercast8 åttendedeler

Ekstern lenke

Skydråper

Skydråper er bittesmå vanndråper.

Beskrivelse

Skydråper er dråper som ikke har rukket å vokse seg store nok til at de begynner å falle. Typisk størrelse på en skydråpe er 20 mikrometer, eller to hundredels millimeter, i diameter.

Skyer
Cumulus med sine blomkålaktige utvekster er kanskje den av skytypene som er lettest å dra kjensel på. Foto: Hans Waagen/met.no
Cumulonimbus over Bundefjorden juli 2006. En bygesky med den karakteristiske formen av en ambolt. Foto: Per Hauger.

Skyer er små vanndråper (skydråper) eller iskrystaller som ser ut til "å henge i lufta". Skyer kan bestå av vann, is eller en kombinasjon av begge.

Innhold

Beskrivelse

Altocumulus lenticularis. Foto: met.no

Skyer kan bestå av vanndråper, iskrystaller eller begge deler. En varm sky er en sky hvor temperaturen i skyen er høyere enn 0 grader. Vi har ikke iskrystaller i varme skyer. I kalde skyer er temperaturen under 0 grader i hele skyen, eller i det minste i den øverste delen av skyen. Dette betyr ikke at skyen består utelukkende av iskrystaller, men kan også bestå av underkjølte vanndråper.

Vann er den eneste kjemiske forbindelsen i atmosfæren som naturlig finnes i tre aggregattilstander: Som gass (vanndamp), væske (vanndråper) og fast form (is). I større eller mindre grad finnes vanndampen "over alt", men er usynlig. Først når vanndamp kondenserer dannes det synlige vanndråper. Når sollys treffer vanndråper vil de spre lyset ulikt avhengig av størrelsen på dråpene.

Form

Fantastiske mammatusskyer over Masfjorden i juli 2002. nesten som om Leonardo da Vinci selv har vært på ferde? Foto: Jan Mostrøm/met.no

Skyenes form, høyde og utseende sier noe om stabilitetsforholdene der de dannes, og vil ofte være en indikator på kommende værutvikling. Vi har forskjellige nedbørtyper bundet til hvilke skyer nedbøren kommer fra. I hovedtrekk har vi to fasonger:

Typer

Perlemorskyer over Oslo, desember 2003. Foto: Bjørn-Henrik Lybeck.

World Meteorological Organization (WMO) har kategorisert skytypene i 10 hovedgrupper:

Latinske navn Forkortelse Norske navn Høye Midlere Lave
Cirrus Ci Fjærskyer x
Cirrocumulus Cc Makrellskyer x
Cirrostratus Cs Slørskyer x
Altocumulus Ac Rukleskyer x
Altostratus As Lagskyer x
Nimbostratus Ns Nedbørskylag x
Stratocumulus Sc Bukleskyer x
Stratus St Tåkeskyer x
Cumulus Cu Haugskyer x
Cumulonimbus Cb Bygeskyer x

Høyde

Nimbostratusskyer over Lofoten 22. juli 2006. Foto: Ole Kristiansen.

Hvis en ser bort fra lysende nattskyer og perlemorskyer (som ligger i stratosfæren), forekommer alle skyene i troposfæren, altså lavere enn tropopausen.

På grunn av tropenes høye temperaturer, har troposfæren sin største vertikale utstrekning der. Tropopausen ligger da også betydelig høyere i tropene enn i polområdene. Det fører til at vi har skyer opp til større høyder og de kan ha større vertikal utstrekning i tropene enn noen andre steder.

Inndelingen av skyer er global, så det er tatt hensyn til klimasonene og geografisk utbredelse under inndelingen. Troposfæren inndeles i tre nivåer: høy, midlere og lav. Nivåene overlapper hverandre til dels. Inndelingen ser slik ut:

Etasjer (nivå) Polare områder Tempererte områder Tropiske områder
Høy 3-8 km 5-13 km 6-18 km
Midlere 2-4 km 2-7 km 2-8 km
Lav 0-2 km 0-2 km 0-2 km

Dannelse

Et noe sammensatt skybilde. De fleste skyene ligger i midlere og høyere nivå. Foto: Hans Waagen.

Skyer dannes altså som følge av at vanndamp kondenserer. For de fleste skyer skjer dette ved at fuktig luft heves. Et resultat av hevningen vil være at luften som kommer under lavere trykk vil ekspandere og avkjøles. Noe av vanndampen vil da kondensere og vi får skydannelse.

Det er to enkle fysiske regler som kan hjelpe oss til å forstå dannelsen av skyer:

  • Varm luft vil stige tilværs, når den gjør det, vil den gradvis utvide seg og avkjøles.
  • Jo varmere luften er, dess mer fuktighet kan den inneholde.

Historikk

Den første vellykkede skyklassifiseringen ble gjort av den britiske kjemikeren Luke Howard i 1803. Han brukte latin til å beskrive skyene, og det er i store trekk hans beskrivelse som fortsatt brukes. Det er ham vi kan takke både for cirrus (hårskyer), cumulus (haugskyer) og stratus (lagskyer).

Dybdestoff

Lave, midlere og høyere skyer sier ingenting om skyens vertikale utstrekning. Både cumulonimbus og nimbostratus kan f.eks. ha en vertikal utstrekning på 10-12 km og strekke seg tvers i gjennom troposfæren.

Ofte er skylaget en blanding av ulike skytyper i flere høydenivåer. Observasjoner fra bakken og fra satellitter utfyller hverandre når meteorologene skaffer seg oversikt over værsituasjonen.

Værobservatøren vil ha nytte av først å prøve og finne hvor stor del av himmelen som er dekt med skyerog hvor høyt de forskjellige skyene ligger. Det vil da være lettere etterpå å finne hvilken skytyper som er på himmelen.

Se også

Eksterne lenker

Skyer på himmelen en lummer sommerdag gir en byge før kvelden.

En annen variant av dette værtegnet er ”Skyer på himmelen en lummer sommerdag gir en byge før kvelden”.

Beskrivelse

Sommerstid dannes og utvikles ofte skyer som kan gi regnbyger. Himmelen kan gjerne være skyfri om morgenen, men etter hvert som sola kommer høyere på himmelen, varmes lufta som ligger nærmest bakken opp, den stiger til værs, avkjøles og slik dannes det skyer. Hvis atmosfæren er ustabil, kan den oppstigende lufta og dermed skyene komme opp i stor høyde. Skyene vokser og blir de store nok, kan de utvikle seg til regnbygeskyer.

Minker skyene, betyr det at atmosfæren stabiliseres. En nedsynkende bevegelse høyere opp i atmosfæren får skyene til å løse seg opp og vi kan vente tørrvær.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

Skyet
Lettskyet over Forskningsparken i Oslo. Foto: met.no

Skymengde er et mål for hvor stor del av himmelen som er dekket med skyer.

Innhold

Beskrivelse

Observert skymengde kan angis i antall åttendedeler av himmelen som er dekket av skyer eller som et prosent-tall. I SYNOP-meldingene er åttendedelene standard.

UttrykkSkymengde
Klart, evt. pent vær0-2 åttendedeler
Lettskyet1-3 åttendedeler
Delvis skyet3-5 åttendedeler
Skyet5-8 åttendedeler
Skiftende skydekkeVariasjon med minst 3/8, minst 2 ganger i perioden


I værvarslingen

Typiske uttrykk for forandringer i skydekke og nedbør:

  • Oppklarnende vær, oppklarning: Overgang til oppholdsvær med høyst 4/8 total skymengde.
  • Kortvarig (forbigående) oppklarning: Det begynner å skye til igjen i slutten av varslingsperioden eller litt senere.
  • Tiltykning til nedbør. Tiltyknende, tilskyende vær: Overgang fra oppholdsvær med klare partier på himmelen..
  • Lettere vær: Det ventes forsatt nedbør, men vesentlig mindre i denne perioden enn i foregående.

I flymeteorologien

Flyværtjenesten bruker andre uttrykk for skymengde. Disse er også internasjonal standard, men er regulert av ICAO gjennom METAR-koden.

ForkortelseUttrykkSkymengde
SKCSky Clear0 åttendedeler
FEWFew1-2 åttendedeler
SCTScattered3-4 åttendedeler
BKNBroken5-7 åttendedeler
OVCOvercast8 åttendedeler

Ekstern lenke

Skygate
Satellittbilde med skygater. Foto: met.no

Skygater er bånd av skyer.

Beskrivelse

Disse båndene av skyer dannes i situasjoner der vinden blåser ut fra iskanten mot åpent hav. Dannelsen av skygater er uavhengig av skyene i de høyere luftlagene og er tydligst når det er skyfritt lenger oppe i atmosfæren.

Sett fra satellitt

  • De grå pilene på bildet viser at vinden blåser ut fra isen vest for Spitsbergen.
  • Den røde pila peker på haugskyer som dannes et stykke ut fra iskanten. Haugskyene vokser mens de beveger seg ut fra iskanten og kan danne bygeskyer.
Skygater
Satellittbilde med skygater. Foto: met.no

Skygater er bånd av skyer.

Beskrivelse

Disse båndene av skyer dannes i situasjoner der vinden blåser ut fra iskanten mot åpent hav. Dannelsen av skygater er uavhengig av skyene i de høyere luftlagene og er tydligst når det er skyfritt lenger oppe i atmosfæren.

Sett fra satellitt

  • De grå pilene på bildet viser at vinden blåser ut fra isen vest for Spitsbergen.
  • Den røde pila peker på haugskyer som dannes et stykke ut fra iskanten. Haugskyene vokser mens de beveger seg ut fra iskanten og kan danne bygeskyer.
Skyhøyde
Eksempel på en cumulus-sky med skybase i 1000 meters høyde og skytopp i 2000 meters høyde. Illustrasjon: met.no

Skybase eller skyhøyde er avstanden fra bakken og opp til undersiden av skyen.

Innhold

Målemetode

Den manuelle måten å måle skyhøyde på, er ved visuell observasjon. Siden det ikke er noen faste holdepunkter oppe i lufta, blir dette en grov måling.

Skyhøyde kan også måles automatisk.

Bruksområde

Skybase eller skyhøyden er viktig i blant annet flysikringstjenesten, men brukes også i offentlig værvarsling. Et tykt dekke av lave skyer gjør det mer utfordrende å lande et fly da piloten ikke kan se rullebanen før umiddelbart før landing.

Se også

Ekstern lenke

Skyhøydemåler
En automatisk skyhøydemåler.

Skyhøydemålere måler skyhøyden automatisk.

Innhold

Målemetode

For å måle skyhøyde automatisk, brukes et ceilometer (uttales: sillometer). Dette instrumentet skyter en laserstråle vertikalt. Tiden det tar før mottatt refleksjon brukes til å beregne skyhøyde. Moderne ceilometre har minne internt eller i form av en tilknyttet logge-PC. På denne måten får man, etter hvert som skydekket passerer over, et bilde av hele skydekket på hele himmelen.

Bruksområde

Slike instrumenter brukes nesten bare i flysikringstjenesten.

Gjør det selv

Det mest pålitelige er et ceilometer som koster cirka kr. 140 000,- og ligger derfor utenfor prisklassen til de fleste.

Se også

Skyhøydemålere
En automatisk skyhøydemåler.

Skyhøydemålere måler skyhøyden automatisk.

Innhold

Målemetode

For å måle skyhøyde automatisk, brukes et ceilometer (uttales: sillometer). Dette instrumentet skyter en laserstråle vertikalt. Tiden det tar før mottatt refleksjon brukes til å beregne skyhøyde. Moderne ceilometre har minne internt eller i form av en tilknyttet logge-PC. På denne måten får man, etter hvert som skydekket passerer over, et bilde av hele skydekket på hele himmelen.

Bruksområde

Slike instrumenter brukes nesten bare i flysikringstjenesten.

Gjør det selv

Det mest pålitelige er et ceilometer som koster cirka kr. 140 000,- og ligger derfor utenfor prisklassen til de fleste.

Se også

Skyis

Skyis er en form for ising som oppstår når underkjølte skydråper danner is.

Innhold

Beskrivelse

I et lag i atmosfæren med temperatur mellom 0 °C og -15 °C består en sky oftest av underkjølte skydråper. Disse fryser når de treffer en ledning, en mast på bakken eller et fly i lufta og danner is. Jo mer vann (mange dråper, store dråper) skyen inneholder, jo større er sjansen for ising. Tunge dråper treffer lettere en hindring, og isen øker med dråpestørrelsen. Hvor vidt et objekt iser ned, avhenger av form og størrelse. Isen vokser mot vinden; Dess mer vind, dess mer is.

Forekomst

Skyis kan bli et problem i høyder over 400 meter i uskjermet terreng. Typisk istetthet er 500 kg/m3. På en ledning som strekkes i høyder over 1000 meter kan skyis vokse til flere hundre kilo pr meter ledning, i uskjermet terreng. Høyere fjell i vindretningen for fuktig luft virker skjermende, også nærliggende skrenter, åssider og skog.

Historikk

Den mest ekstreme isingen som er registrert i Norge var på den første tilførselsledningen til Lønahorgi hovedsender ved Voss i 1961. Iskappen var opptil 1,4 m i tverrmål og veide 305 kg pr. løpende meter ledning.

Se også

Skymengde
Lettskyet over Forskningsparken i Oslo. Foto: met.no

Skymengde er et mål for hvor stor del av himmelen som er dekket med skyer.

Innhold

Beskrivelse

Observert skymengde kan angis i antall åttendedeler av himmelen som er dekket av skyer eller som et prosent-tall. I SYNOP-meldingene er åttendedelene standard.

UttrykkSkymengde
Klart, evt. pent vær0-2 åttendedeler
Lettskyet1-3 åttendedeler
Delvis skyet3-5 åttendedeler
Skyet5-8 åttendedeler
Skiftende skydekkeVariasjon med minst 3/8, minst 2 ganger i perioden


I værvarslingen

Typiske uttrykk for forandringer i skydekke og nedbør:

  • Oppklarnende vær, oppklarning: Overgang til oppholdsvær med høyst 4/8 total skymengde.
  • Kortvarig (forbigående) oppklarning: Det begynner å skye til igjen i slutten av varslingsperioden eller litt senere.
  • Tiltykning til nedbør. Tiltyknende, tilskyende vær: Overgang fra oppholdsvær med klare partier på himmelen..
  • Lettere vær: Det ventes forsatt nedbør, men vesentlig mindre i denne perioden enn i foregående.

I flymeteorologien

Flyværtjenesten bruker andre uttrykk for skymengde. Disse er også internasjonal standard, men er regulert av ICAO gjennom METAR-koden.

ForkortelseUttrykkSkymengde
SKCSky Clear0 åttendedeler
FEWFew1-2 åttendedeler
SCTScattered3-4 åttendedeler
BKNBroken5-7 åttendedeler
OVCOvercast8 åttendedeler

Ekstern lenke

Skymengde
Lettskyet over Forskningsparken i Oslo. Foto: met.no

Skymengde er et mål for hvor stor del av himmelen som er dekket med skyer.

Innhold

Beskrivelse

Observert skymengde kan angis i antall åttendedeler av himmelen som er dekket av skyer eller som et prosent-tall. I SYNOP-meldingene er åttendedelene standard.

UttrykkSkymengde
Klart, evt. pent vær0-2 åttendedeler
Lettskyet1-3 åttendedeler
Delvis skyet3-5 åttendedeler
Skyet5-8 åttendedeler
Skiftende skydekkeVariasjon med minst 3/8, minst 2 ganger i perioden


I værvarslingen

Typiske uttrykk for forandringer i skydekke og nedbør:

  • Oppklarnende vær, oppklarning: Overgang til oppholdsvær med høyst 4/8 total skymengde.
  • Kortvarig (forbigående) oppklarning: Det begynner å skye til igjen i slutten av varslingsperioden eller litt senere.
  • Tiltykning til nedbør. Tiltyknende, tilskyende vær: Overgang fra oppholdsvær med klare partier på himmelen..
  • Lettere vær: Det ventes forsatt nedbør, men vesentlig mindre i denne perioden enn i foregående.

I flymeteorologien

Flyværtjenesten bruker andre uttrykk for skymengde. Disse er også internasjonal standard, men er regulert av ICAO gjennom METAR-koden.

ForkortelseUttrykkSkymengde
SKCSky Clear0 åttendedeler
FEWFew1-2 åttendedeler
SCTScattered3-4 åttendedeler
BKNBroken5-7 åttendedeler
OVCOvercast8 åttendedeler

Ekstern lenke

Skypumpe
Skypumpe tatt fra båten Color Fantasy. Foto: Karl Wisløff.

Skypumpe er en traktformet sky som strekker seg fra undersiden av en sky og ned til vannoverflaten.

Beskrivelse

Skypumpe over Indre Oslofjord. Foto: Kai Schøne.

Skypumper ligner tornadoer, men når vanligvis ikke samme intensitet som en tornado. Luft suges opp av en vakuumlignende effekt i skyen. Noe vann og av og til fisk kan suges opp, men selve søylen er ikke sjøvann, men skyldes metning av lufta på grunn av adiabatisk temperaturfall.

En ekte tornado påvirkes av Coriolis-effekten slik at rotasjonen som oftest går mot klokka på den nordlige halvkule (med klokka sør for ekvator). Rotasjonsretningen til en skypumpe er mer tilfeldig.

Se også

Skypumper
Skypumpe tatt fra båten Color Fantasy. Foto: Karl Wisløff.

Skypumpe er en traktformet sky som strekker seg fra undersiden av en sky og ned til vannoverflaten.

Beskrivelse

Skypumpe over Indre Oslofjord. Foto: Kai Schøne.

Skypumper ligner tornadoer, men når vanligvis ikke samme intensitet som en tornado. Luft suges opp av en vakuumlignende effekt i skyen. Noe vann og av og til fisk kan suges opp, men selve søylen er ikke sjøvann, men skyldes metning av lufta på grunn av adiabatisk temperaturfall.

En ekte tornado påvirkes av Coriolis-effekten slik at rotasjonen som oftest går mot klokka på den nordlige halvkule (med klokka sør for ekvator). Rotasjonsretningen til en skypumpe er mer tilfeldig.

Se også

Skytopp
Eksempel på en cumulus-sky med skybase i 1000 meters høyde og skytopp i 2000 meters høyde. Illustrasjon: met.no

En skytopp er høyden til toppen av skyen, målt fra bakken.

Se også

Skytopp og skybase
Eksempel på en cumulus-sky med skybase i 1000 meters høyde og skytopp i 2000 meters høyde. Illustrasjon: met.no

Skybase eller skyhøyde er avstanden fra bakken og opp til undersiden av skyen.

Innhold

Målemetode

Den manuelle måten å måle skyhøyde på, er ved visuell observasjon. Siden det ikke er noen faste holdepunkter oppe i lufta, blir dette en grov måling.

Skyhøyde kan også måles automatisk.

Bruksområde

Skybase eller skyhøyden er viktig i blant annet flysikringstjenesten, men brukes også i offentlig værvarsling. Et tykt dekke av lave skyer gjør det mer utfordrende å lande et fly da piloten ikke kan se rullebanen før umiddelbart før landing.

Se også

Ekstern lenke

Skytopper
Eksempel på en cumulus-sky med skybase i 1000 meters høyde og skytopp i 2000 meters høyde. Illustrasjon: met.no

En skytopp er høyden til toppen av skyen, målt fra bakken.

Se også

Skålkorsanemometer
Eksempler på koppanemometer (skålkorsanemometer) med vindfløy.

Et skålkorsanemometer eller koppanemometer er den vanligste typen av vindmålere.

Beskrivelse

Et skålkorsanemometer er den "tradisjonelle" måten å måle vind på ved å bruke to instrumenter der det ene måler vindhastighet og det andre måler retning. Et skålkorsanemometer består av bevegelige deler som slites og må skiftes etter hvert.

Hvis man ønsker å fange opp raske horisontale og vertikale endringer i vindhastigheten, for eksempel målinger av turbulens, egner det seg best å benytte vindmålere med ultralyd.

Målemetode

Skålkorsanemometeret roterer etter hvert som det fanger opp luftas bevegelsesenergi. Hastigheten måles av et instrument som har skåler påmontert en aksel. Vinden "fanges" i skålene og akselen går rundt. Rotasjonshastigheten til akselen er proporsjonal med vindhastigheten. Hver omdreining av aksen gir en elektrisk puls til et "telleverk" som tolker dette om til hastighet.

Retning måles ved at en vane (ser nesten ut som en bred og veldig kort og flat padleåre) er påmontert en aksling. Akslingens posisjon påvises av flere elektriske kontaktpunkter. Signalene fra denne sendes til samme rapporterings/avlesningsutstyr som vindhastigheten.

Se også

Skålkorsanemometre
Eksempler på koppanemometer (skålkorsanemometer) med vindfløy.

Et skålkorsanemometer eller koppanemometer er den vanligste typen av vindmålere.

Beskrivelse

Et skålkorsanemometer er den "tradisjonelle" måten å måle vind på ved å bruke to instrumenter der det ene måler vindhastighet og det andre måler retning. Et skålkorsanemometer består av bevegelige deler som slites og må skiftes etter hvert.

Hvis man ønsker å fange opp raske horisontale og vertikale endringer i vindhastigheten, for eksempel målinger av turbulens, egner det seg best å benytte vindmålere med ultralyd.

Målemetode

Skålkorsanemometeret roterer etter hvert som det fanger opp luftas bevegelsesenergi. Hastigheten måles av et instrument som har skåler påmontert en aksel. Vinden "fanges" i skålene og akselen går rundt. Rotasjonshastigheten til akselen er proporsjonal med vindhastigheten. Hver omdreining av aksen gir en elektrisk puls til et "telleverk" som tolker dette om til hastighet.

Retning måles ved at en vane (ser nesten ut som en bred og veldig kort og flat padleåre) er påmontert en aksling. Akslingens posisjon påvises av flere elektriske kontaktpunkter. Signalene fra denne sendes til samme rapporterings/avlesningsutstyr som vindhastigheten.

Se også

Sludd

Sludd er en blanding av snø og regn, iskrystaller og vann. Temperaturen er nær 0 oC.

Se også

Slåtterøy
Slørskyer
Cirrostratus i forbindelse med en front. Foto: Hans Waagen/met.no

Cirrostratus (Cs), eller slørskyer, gir et hvitaktig skydekke som ikke visker ut randen av sol eller måne.

Beskrivelse

Cirrostratus klassifiseres som høye skyer og dannes når et luftlag med fuktig luft løftes oppover i atmosfæren.Det er vanlig at disse skyene danner halo. Slørskyene er hovedsakelig sammensatt av iskrystaller.

Sett fra satellitt

Satellittbilde av cirrostratus vest for Nord-Norge. Foto: met.no

I et satellittbilde er det forholdsvis lett å kjenne igjen skyer. Høye skyer blir lyse fordi de reflekterer mye sollys samtidig som de stråler ut lite varmestråling. Temperaturen i toppen av skyene er viktig for hvilken farge de får i et RGB-bilde.

Bildet nederst til høyre viser cirrostratus vest for Nord-Norge 12. april 2002:

  • Den røde pila på bildet viser cirrostratus i forbindelse med en varmfront.
  • De høye cirrostratus-skyene er lyse fordi de reflekterer mye solstråling samtidig som de har lav skytopptemperatur og stråler ut lite varmestråling.

Se også

Smog

Smog (av eng. SMoke og fOG) er dis eller tåke som i stor grad skyldes industriforurensning.

Se også

Sno

Sno er en folkelig betegnelse på sur og kald vind.

Snow grains
Eksempel på kornsnø. Foto: Jan Mostrøm/met.no

Kornsnø (eng. snow grains) er små hvite kornete faste partikler som faller ut av tåke/tåkeskyer.

Beskrivelse

De dannes ved at små vann- eller skydråper (underkjølte) fryser og baller seg sammen til større korn.

Kornsnø minner litt om små hagl, men dannes i helt andre skytyper enn hagl. Kornsnø tyder på lagdelte skyer med små underkjølte vanndråper og er et signal til flyoperativt personell om isingsfare i skyene.

Se også

Snø
Vinterstemning over Kløve i Voss. Foto: Frida Meyer.

Snø er nedbør i form av sekskantede iskrystaller med stor variasjon i form og størrelse, avhengig av temperaturforholdene i atmosfæren.

Innhold

Beskrivelse

Krystallene slår seg gjerne sammen til større flak, diameter på 5-10 cm kan inntreffe i mildt vær med særlig høy luftfuktighet. Snøpartiklene kan ha mange forskjellige former og utseende avhengig av temperaturforholdene i lufta som snøen faller gjennom og hvilke fysiske prosesser snøen har vært utsatt for.

Typer

Vakkert og hvitt i Votndalsåsen, Ål i Hallingdal. Foto: Ole Einar Tveito/met.no

Hvit snø

At snøen er hvit handler ikke om snøen i seg selv, men om hvordan lys reflekteres. Sollyset består av mange farger som til sammen fremtrer som hvitt lys. Når sollyset treffer en ren snøflate reflekteres det meste av lyset. Det reflekterte lyset er identisk med lyset som traff snøflaten, og snøen vil framtre som hvit.

Forsøker du derimot å reflektere lyset gjennom et prisme, vil noe annet skje: Prismet vil sørge for at fargene brytes forskjellig, og dermed får en fram de ulike fargene i det hvite lyset. Dette er det samme vi ser når sollyset går gjennom vanndråper, med regnbue som resultat.

De færreste overflater reflekterer lyset like direkte som det en snøflate gjør. I de fleste tilfeller vil sollyset også bli absorbert når det treffer noe i naturen. Hvilke deler av lyset som blir absorbert varierer. Nå er det slik at en gjenstand som absorberer for eksempel den grønne delen av lyset, i neste omgang også vil sende ut dette lyset.

Dybdestoff

Mye snø på Hellerud februar 2009. Foto: Heidi Lippestad/met.no.

Snø er tungt!

  • Nysnø som faller ved temperatur omkring 0 °C har ofte en tyngde på ca. 100 gram pr. liter.
  • Er temperaturen over 0 °C blir snøen våt, og egenvekten kan fort komme opp i 150 gram eller mer pr. liter.
  • Nysnø som faller ved temperatur under - 6 °C kan i enkelte tilfeller ha en tyngde på ned mot 20 gram pr. liter.
  • Snø som driver i fonner på fjellet kan bli ekstremt tung; kanskje opp mot 400 gram pr. liter snø.

Snøen består i utgangspunktet av sekskantede krystaller. Ved lav temperatur er krystallene "skarpe", og bidrar til å holde snøfnuggene fra hverandre. Våt snø, eller snø som drives sammen i fonner av vinden kan oppnå langt større tetthet. Når fokksnøen blir så tung, er det fordi vinden sliper ned krystallene til meget små partikler mens den blåser snøfnuggene bortover. Dermed blir det mulig å pakke snøen tett.

Ved påsketider er det ikke uvanlig at tettheten på snøen gir en egenvekt på rundt 300 gram pr. liter. Dette betyr at det ligger ca. 300 kg. snø pr. m2 på hyttetaket hvis snødybden er 1 meter. Er hyttetaket på rundt 100 m2 betyr det at vekten som ligger på hytta er omlag 30 tonn. Dette tilsvarer vekten av en fullastet betongbil. Hvis noe av snøen på taket smelter og dette vannet trekker seg inn i resten av snøen, vil ikke vekten av snøen på taket øke. Snødybden på taket vil minke og egenvekten på restsnøen vil øke, men ikke den totale vektbelastningen. Faller det regn på et snødekt tak, vil den totale vekten øke, hvis ikke noe av vannet renner vekk.

"Egenvekt" og "tetthet" er det samme som "spesifikk vekt" og er et mål på masse per volumenhet av et materiale.

Se også

Snøakkumulering
Snø på Svalbard. Foto: Ketil Isaksen/met.no

Snøakkumulering beskriver hvor mye snø som er falt gjennom vinteren.

Innhold

Dybdestoff

Snøkartene på yr.no tar utgangspunkt i temperatur- og nedbørdata fra det nasjonale observasjonsnettet til Meteorologisk institutt. Ved hjelp av interpolering av disse dataene og en fordelt snømodell beregnes daglig landsdekkende kart over aktuell snømengde, mengde fritt vann i snøen og avrenning fra snøsmelting og regn.

Denne metoden tar hensyn til smelting og refrysing av smeltevann, samt at deler av vinternedbøren kommer som regn. Snøforholdene simuleres med en oppløsning på en kvadratkilometer. Snømengden er gitt i forhold til normal snømengde for aktuell dag i året basert på statistikk for perioden 1971-2000.

Snøens vannekvivalent er et mål på aktuell snømengde omgjort til millimeter vann. Hydrologene beskriver ofte snømagasinet til ethvert tidspunkt i vannekvivalenter.

Historikk

På Meteorologisk institutt har begrepet snøakkumulering tradisjonelt vært benyttet for å beskrive hvor mye nedbør (i mm) som har falt siden snødekket etablerte seg på høsten, uten å ta hensyn til eventuell smelting i løpet av vinteren.

Se også

Eksterne lenker

Snødekke
Snødekke. Foto: Ketil Isaksen/met.no

Snødekke beskriver hvor stor del av marka ved en nedbørstasjon som er dekket av snø.

Innhold

Beskrivelse

Beskrivelsen gjelder stasjonsområdet og landskapet omkring, ikke lengre unna enn ca 1 km. Snødekke deles inn i skalaen 0-4, der 0 symboliserer barmark overalt og 4 symboliserer snø overalt.

Målemetode

Snøens vannekvivalent er et mål på aktuell snømengde omgjort til millimeter vann. Hydrologene beskriver ofte snømagasinet til ethvert tidspunkt i vannekvivalenter.

Se også

Eksterne lenker

Snødybde
Snø på Svalbard. Foto: Ketil Isaksen/met.no

Snødybde er avstand fra bakke til overside av snølaget.

Innhold

Beskrivelse

Over tid vil snøen presses sammen av sin egen tyngde, raskest når temperaturen er høy. Så lenge det ikke faller snø vil derfor snødybden avta, selv om temperaturen er under 0 grader.

Snøens egenvekt øker med alder, temperatur og med dybde under overflaten. Vinden påvirker også snøen i stor grad. Vindtransport av snø fører til at krystallstrukturen i snøen gradvis brytes ned og får en enklere form. Snøen blir dermed mer sammenpakket og snøens egenvekt øker. Nysnø har en egenvekt på omkring 100 kg/m3, men etter hvert som snøen omdannes vil egenvekten komme opp i 200-400 kg/m3.

Målemetode

Meteorologene varsler nedbørmengden i mm vann, uansett nedbørform. Vi smelter den målte snømengden og oppgir/måler nedbørmengden i mm vann. Snøens vannekvivalent er et mål på aktuell snømengde omgjort til millimeter vann. Hydrologene beskriver ofte snømagasinet til ethvert tidspunkt i vannekvivalenter. En grov huskeregel er at 1 cm snø blir til 1 mm nedbør, altså en faktor på 10.

Snøens tetthet, det vil si hvor mye vann det blir ut av en dm3 (liter) snø vil variere mye. Nysnø har en egenvekt på omkring 0,1 kg/dm3, men etter hvert som snøen blir gammel og våt vil egenvekten komme opp i 0,2-0,4 kg/dm3.

Snø blir til vann

Hvor mye vann blir det hvis man smelter snø? For eksempel vil en terrasse på 10 m2 som er dekket av 1 m dyp nysnø gi ca 1000 liter vann, hvis man smelter all snøen. Tilsvarende vil 1 m dyp gammel snø gi 2000 til 4000 liter vann!

  • 1 m dyp nysnø gir ved smelting ca 100 liter vann pr m2
  • 1 m dyp gammelsnø gir ved smelting 200-400 liter vann pr m2

Se også

Eksterne lenker

Snødybdemåler
En målestav for manuell snødybdemåling. Foto: Heidi Lippestad/met.no

En snødybdemåler måler dybden av snøen som ligger på bakken.

Innhold

Målemetode

Snødybde måles i cm. Eventuell snøsmelting og naturlig komprimering tas ikke med. Derfor vil ofte snødybde avta etter noen dager uten nedbør, og etter regnskyll eller mildvær.

Typer

Det er i dag hovedsaklig to måter vi måler snødybde på:

Manuelle målere

Den manuelle snødybdemåleren er en målestav/stang som er gradert i cm med 0-punktet i bakkenivå. Man kan enten ha en fast snødybdemåler som settes i bakken før frosten og denne står på samme sted gjennom hele vinteren. Eller man kan ha en løs måler for å ta flere stikkprøver innenfor et område på 5x5 meter. Løs måler brukes særlig på områder med skavler og ujevn snøoverflate. Man tar da tre målinger og beregner middelverdien av disse.

Automatiske målere

En automatisk snødybdemåler. Foto: met.no

På automatiske værstasjoner bruker man en automatisk snødybdemåler (akustisk avstandsmåler). Måleren blir montert i en fast høyde over bakken, godt over den maksimale snødybden. Måleren sender en ultralyd-plus som treffer snødekket og reflekteres tilbake, som et ekkolodd. Da kan man beregne avstanden fra sensoren og ned til snødekket. Når man i tillegg vet avstanden fra bakkenivå og opp til måleren, kan man da beregne snødybden.

Gjør det selv

Stikk en stav i bakken der du vet av erfaring at det verken fonner seg eller blåser av. Fest en meterstokk (tidligere kjent som tommestokk) til staven og les av. Det er viktig å ikke trampe like ved eller rydde snø ved en slik måleanretning.

Se også

Snødybdemålere
En målestav for manuell snødybdemåling. Foto: Heidi Lippestad/met.no

En snødybdemåler måler dybden av snøen som ligger på bakken.

Innhold

Målemetode

Snødybde måles i cm. Eventuell snøsmelting og naturlig komprimering tas ikke med. Derfor vil ofte snødybde avta etter noen dager uten nedbør, og etter regnskyll eller mildvær.

Typer

Det er i dag hovedsaklig to måter vi måler snødybde på:

Manuelle målere

Den manuelle snødybdemåleren er en målestav/stang som er gradert i cm med 0-punktet i bakkenivå. Man kan enten ha en fast snødybdemåler som settes i bakken før frosten og denne står på samme sted gjennom hele vinteren. Eller man kan ha en løs måler for å ta flere stikkprøver innenfor et område på 5x5 meter. Løs måler brukes særlig på områder med skavler og ujevn snøoverflate. Man tar da tre målinger og beregner middelverdien av disse.

Automatiske målere

En automatisk snødybdemåler. Foto: met.no

På automatiske værstasjoner bruker man en automatisk snødybdemåler (akustisk avstandsmåler). Måleren blir montert i en fast høyde over bakken, godt over den maksimale snødybden. Måleren sender en ultralyd-plus som treffer snødekket og reflekteres tilbake, som et ekkolodd. Da kan man beregne avstanden fra sensoren og ned til snødekket. Når man i tillegg vet avstanden fra bakkenivå og opp til måleren, kan man da beregne snødybden.

Gjør det selv

Stikk en stav i bakken der du vet av erfaring at det verken fonner seg eller blåser av. Fest en meterstokk (tidligere kjent som tommestokk) til staven og les av. Det er viktig å ikke trampe like ved eller rydde snø ved en slik måleanretning.

Se også

Snødybdemåling
En målestav for manuell snødybdemåling. Foto: Heidi Lippestad/met.no

En snødybdemåler måler dybden av snøen som ligger på bakken.

Innhold

Målemetode

Snødybde måles i cm. Eventuell snøsmelting og naturlig komprimering tas ikke med. Derfor vil ofte snødybde avta etter noen dager uten nedbør, og etter regnskyll eller mildvær.

Typer

Det er i dag hovedsaklig to måter vi måler snødybde på:

Manuelle målere

Den manuelle snødybdemåleren er en målestav/stang som er gradert i cm med 0-punktet i bakkenivå. Man kan enten ha en fast snødybdemåler som settes i bakken før frosten og denne står på samme sted gjennom hele vinteren. Eller man kan ha en løs måler for å ta flere stikkprøver innenfor et område på 5x5 meter. Løs måler brukes særlig på områder med skavler og ujevn snøoverflate. Man tar da tre målinger og beregner middelverdien av disse.

Automatiske målere

En automatisk snødybdemåler. Foto: met.no

På automatiske værstasjoner bruker man en automatisk snødybdemåler (akustisk avstandsmåler). Måleren blir montert i en fast høyde over bakken, godt over den maksimale snødybden. Måleren sender en ultralyd-plus som treffer snødekket og reflekteres tilbake, som et ekkolodd. Da kan man beregne avstanden fra sensoren og ned til snødekket. Når man i tillegg vet avstanden fra bakkenivå og opp til måleren, kan man da beregne snødybden.

Gjør det selv

Stikk en stav i bakken der du vet av erfaring at det verken fonner seg eller blåser av. Fest en meterstokk (tidligere kjent som tommestokk) til staven og les av. Det er viktig å ikke trampe like ved eller rydde snø ved en slik måleanretning.

Se også

Snødybdemålinger
En målestav for manuell snødybdemåling. Foto: Heidi Lippestad/met.no

En snødybdemåler måler dybden av snøen som ligger på bakken.

Innhold

Målemetode

Snødybde måles i cm. Eventuell snøsmelting og naturlig komprimering tas ikke med. Derfor vil ofte snødybde avta etter noen dager uten nedbør, og etter regnskyll eller mildvær.

Typer

Det er i dag hovedsaklig to måter vi måler snødybde på:

Manuelle målere

Den manuelle snødybdemåleren er en målestav/stang som er gradert i cm med 0-punktet i bakkenivå. Man kan enten ha en fast snødybdemåler som settes i bakken før frosten og denne står på samme sted gjennom hele vinteren. Eller man kan ha en løs måler for å ta flere stikkprøver innenfor et område på 5x5 meter. Løs måler brukes særlig på områder med skavler og ujevn snøoverflate. Man tar da tre målinger og beregner middelverdien av disse.

Automatiske målere

En automatisk snødybdemåler. Foto: met.no

På automatiske værstasjoner bruker man en automatisk snødybdemåler (akustisk avstandsmåler). Måleren blir montert i en fast høyde over bakken, godt over den maksimale snødybden. Måleren sender en ultralyd-plus som treffer snødekket og reflekteres tilbake, som et ekkolodd. Da kan man beregne avstanden fra sensoren og ned til snødekket. Når man i tillegg vet avstanden fra bakkenivå og opp til måleren, kan man da beregne snødybden.

Gjør det selv

Stikk en stav i bakken der du vet av erfaring at det verken fonner seg eller blåser av. Fest en meterstokk (tidligere kjent som tommestokk) til staven og les av. Det er viktig å ikke trampe like ved eller rydde snø ved en slik måleanretning.

Se også

Snøfokk

Snøfokk er snø som sterk vind virvler opp fra bakken, noe som gjør at sikten nedsettes og kan bli dårlig.

Se også

Snømåling
En målestav for manuell snødybdemåling. Foto: Heidi Lippestad/met.no

En snødybdemåler måler dybden av snøen som ligger på bakken.

Innhold

Målemetode

Snødybde måles i cm. Eventuell snøsmelting og naturlig komprimering tas ikke med. Derfor vil ofte snødybde avta etter noen dager uten nedbør, og etter regnskyll eller mildvær.

Typer

Det er i dag hovedsaklig to måter vi måler snødybde på:

Manuelle målere

Den manuelle snødybdemåleren er en målestav/stang som er gradert i cm med 0-punktet i bakkenivå. Man kan enten ha en fast snødybdemåler som settes i bakken før frosten og denne står på samme sted gjennom hele vinteren. Eller man kan ha en løs måler for å ta flere stikkprøver innenfor et område på 5x5 meter. Løs måler brukes særlig på områder med skavler og ujevn snøoverflate. Man tar da tre målinger og beregner middelverdien av disse.

Automatiske målere

En automatisk snødybdemåler. Foto: met.no

På automatiske værstasjoner bruker man en automatisk snødybdemåler (akustisk avstandsmåler). Måleren blir montert i en fast høyde over bakken, godt over den maksimale snødybden. Måleren sender en ultralyd-plus som treffer snødekket og reflekteres tilbake, som et ekkolodd. Da kan man beregne avstanden fra sensoren og ned til snødekket. Når man i tillegg vet avstanden fra bakkenivå og opp til måleren, kan man da beregne snødybden.

Gjør det selv

Stikk en stav i bakken der du vet av erfaring at det verken fonner seg eller blåser av. Fest en meterstokk (tidligere kjent som tommestokk) til staven og les av. Det er viktig å ikke trampe like ved eller rydde snø ved en slik måleanretning.

Se også

Snømålinger
En målestav for manuell snødybdemåling. Foto: Heidi Lippestad/met.no

En snødybdemåler måler dybden av snøen som ligger på bakken.

Innhold

Målemetode

Snødybde måles i cm. Eventuell snøsmelting og naturlig komprimering tas ikke med. Derfor vil ofte snødybde avta etter noen dager uten nedbør, og etter regnskyll eller mildvær.

Typer

Det er i dag hovedsaklig to måter vi måler snødybde på:

Manuelle målere

Den manuelle snødybdemåleren er en målestav/stang som er gradert i cm med 0-punktet i bakkenivå. Man kan enten ha en fast snødybdemåler som settes i bakken før frosten og denne står på samme sted gjennom hele vinteren. Eller man kan ha en løs måler for å ta flere stikkprøver innenfor et område på 5x5 meter. Løs måler brukes særlig på områder med skavler og ujevn snøoverflate. Man tar da tre målinger og beregner middelverdien av disse.

Automatiske målere

En automatisk snødybdemåler. Foto: met.no

På automatiske værstasjoner bruker man en automatisk snødybdemåler (akustisk avstandsmåler). Måleren blir montert i en fast høyde over bakken, godt over den maksimale snødybden. Måleren sender en ultralyd-plus som treffer snødekket og reflekteres tilbake, som et ekkolodd. Da kan man beregne avstanden fra sensoren og ned til snødekket. Når man i tillegg vet avstanden fra bakkenivå og opp til måleren, kan man da beregne snødybden.

Gjør det selv

Stikk en stav i bakken der du vet av erfaring at det verken fonner seg eller blåser av. Fest en meterstokk (tidligere kjent som tommestokk) til staven og les av. Det er viktig å ikke trampe like ved eller rydde snø ved en slik måleanretning.

Se også

Snøskred
Eksempel på flakskred. Foto: NGI.

Snøskred er når vind, temperatur og nedbør virker på et snødekke slik at snøens strekkspenninger ikke lenger klarer å holde snødekket sammen, men løsner og faller ut.

Innhold

Beskrivelse

Den europeiske skredfareskalaen, se varsom.no. (Klikk på bildet for stor versjon.) Illustrasjon: NVE.

Snødekket, terrenget og været bestemmer snøskredfaren i et område. De fleste skred går under eller like etter større snøfall, gjerne i kombinasjon med sterk vind. Snømengden som skal til for å utløse skred avhenger av vinden. Temperaturendringer (til mildvær) er også viktig. Dessuten må terrenget helle med mer enn 30 grader for at det skal kunne gå skred. Snøskredfare deles inn etter en 5-delt skredfareskala (se illustrasjon til høyre).

Typer

Man skiller mellom tre hovedtyper snøskred:

Snøskredvarsling

Ved varsling av snøskred tar man utgangspunkt i været siste dager samt observasjoner av snødekket. Så vurderes hvordan værprognosene vil påvirke snødekket de neste dagene.

Viktige meteorologiske vurderinger er:

  • nedbørmengde- og intensitet
  • vindstyrke- og retning
  • temperaturendringer til mildvær i fjellet (løsneområder)

Varsler for snøskredfare publiseres på varsom.no og yr.no. Ved stor eller meget stor snøskredfare publiseres OBS-varsler på yr.no.

Forekomst

I Norge er det de kystnære fjellområdene på Vestlandet og i Nord-Norge som er mest utsatt. Dette fordi disse områdene ligger utsatt til for vind og vær, og fordi topografien er "gunstig". I fylkene Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nordland, Troms og i kyst- og fjellstrøkene i Vest-Finnmark går det vanligvis snøskred i løpet av en vintersesong.

Historikk

I 1972 kom et stortingsvedtak som førte til at Meteorologisk institutt fikk ansvar for varsling av snøskred i Norge. Det ble samtidig vedtatt at det skulle opprettes en snøskredgruppe ved NGI (Norges Geotekniske Institutt). Fra 1. januar 2009 er NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) nasjonal skredetat.

Dybdestoff

Vinden frakter snøen vekk fra forblåste steder og legger den fra seg i lé-områder. Den pakker snøen sammen og vi får fokksnø. Den kan motstå større påkjenninger enn løs snø. Det kan bygges opp store mengder fokksnø før det eventuelt går skred. To effekter av vind:

  • Ved sterk vind vil mindre snø falle rett ned, mer forflyttes og snøen vil bygge opp fonner.
  • Ved svak vind vil mer snø falle rett ned og mindre forflyttes.

I snøskredsammenheng er det stor forskjell på en temperaturendring fra -30° til -10° og fra -4° til 0°. Når det er kaldt, vil dannelsen av isbruer mellom snøkrystallene gå sakte, og vi kan få et ustabilt snødekke i flere dager etter et snøfall. Overgangen til mildvær er viktig (men ikke nødvendig) for å utløse skred. To effekter av mildvær er:

  • Først stiger temperaturen, og snødekket blir mindre fast slik at skredfaren øker.
  • Deretter stabiliseres snødekket gradvis fordi dannelsen av isbruer mellom krystallene går raskere. Da øker fastheten i snødekket og skredfaren avtar.

De fleste skred av denne typen går i løpet av 0-6 timer etter at mildværet har kommet.

Se også Skredskolen på varsom.no.

Se også

Eksterne sider

Snøskredfare
Eksempel på flakskred. Foto: NGI.

Snøskred er når vind, temperatur og nedbør virker på et snødekke slik at snøens strekkspenninger ikke lenger klarer å holde snødekket sammen, men løsner og faller ut.

Innhold

Beskrivelse

Den europeiske skredfareskalaen, se varsom.no. (Klikk på bildet for stor versjon.) Illustrasjon: NVE.

Snødekket, terrenget og været bestemmer snøskredfaren i et område. De fleste skred går under eller like etter større snøfall, gjerne i kombinasjon med sterk vind. Snømengden som skal til for å utløse skred avhenger av vinden. Temperaturendringer (til mildvær) er også viktig. Dessuten må terrenget helle med mer enn 30 grader for at det skal kunne gå skred. Snøskredfare deles inn etter en 5-delt skredfareskala (se illustrasjon til høyre).

Typer

Man skiller mellom tre hovedtyper snøskred:

Snøskredvarsling

Ved varsling av snøskred tar man utgangspunkt i været siste dager samt observasjoner av snødekket. Så vurderes hvordan værprognosene vil påvirke snødekket de neste dagene.

Viktige meteorologiske vurderinger er:

  • nedbørmengde- og intensitet
  • vindstyrke- og retning
  • temperaturendringer til mildvær i fjellet (løsneområder)

Varsler for snøskredfare publiseres på varsom.no og yr.no. Ved stor eller meget stor snøskredfare publiseres OBS-varsler på yr.no.

Forekomst

I Norge er det de kystnære fjellområdene på Vestlandet og i Nord-Norge som er mest utsatt. Dette fordi disse områdene ligger utsatt til for vind og vær, og fordi topografien er "gunstig". I fylkene Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nordland, Troms og i kyst- og fjellstrøkene i Vest-Finnmark går det vanligvis snøskred i løpet av en vintersesong.

Historikk

I 1972 kom et stortingsvedtak som førte til at Meteorologisk institutt fikk ansvar for varsling av snøskred i Norge. Det ble samtidig vedtatt at det skulle opprettes en snøskredgruppe ved NGI (Norges Geotekniske Institutt). Fra 1. januar 2009 er NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) nasjonal skredetat.

Dybdestoff

Vinden frakter snøen vekk fra forblåste steder og legger den fra seg i lé-områder. Den pakker snøen sammen og vi får fokksnø. Den kan motstå større påkjenninger enn løs snø. Det kan bygges opp store mengder fokksnø før det eventuelt går skred. To effekter av vind:

  • Ved sterk vind vil mindre snø falle rett ned, mer forflyttes og snøen vil bygge opp fonner.
  • Ved svak vind vil mer snø falle rett ned og mindre forflyttes.

I snøskredsammenheng er det stor forskjell på en temperaturendring fra -30° til -10° og fra -4° til 0°. Når det er kaldt, vil dannelsen av isbruer mellom snøkrystallene gå sakte, og vi kan få et ustabilt snødekke i flere dager etter et snøfall. Overgangen til mildvær er viktig (men ikke nødvendig) for å utløse skred. To effekter av mildvær er:

  • Først stiger temperaturen, og snødekket blir mindre fast slik at skredfaren øker.
  • Deretter stabiliseres snødekket gradvis fordi dannelsen av isbruer mellom krystallene går raskere. Da øker fastheten i snødekket og skredfaren avtar.

De fleste skred av denne typen går i løpet av 0-6 timer etter at mildværet har kommet.

Se også Skredskolen på varsom.no.

Se også

Eksterne sider

Snøskredvarsling
Eksempel på flakskred. Foto: NGI.

Snøskred er når vind, temperatur og nedbør virker på et snødekke slik at snøens strekkspenninger ikke lenger klarer å holde snødekket sammen, men løsner og faller ut.

Innhold

Beskrivelse

Den europeiske skredfareskalaen, se varsom.no. (Klikk på bildet for stor versjon.) Illustrasjon: NVE.

Snødekket, terrenget og været bestemmer snøskredfaren i et område. De fleste skred går under eller like etter større snøfall, gjerne i kombinasjon med sterk vind. Snømengden som skal til for å utløse skred avhenger av vinden. Temperaturendringer (til mildvær) er også viktig. Dessuten må terrenget helle med mer enn 30 grader for at det skal kunne gå skred. Snøskredfare deles inn etter en 5-delt skredfareskala (se illustrasjon til høyre).

Typer

Man skiller mellom tre hovedtyper snøskred:

Snøskredvarsling

Ved varsling av snøskred tar man utgangspunkt i været siste dager samt observasjoner av snødekket. Så vurderes hvordan værprognosene vil påvirke snødekket de neste dagene.

Viktige meteorologiske vurderinger er:

  • nedbørmengde- og intensitet
  • vindstyrke- og retning
  • temperaturendringer til mildvær i fjellet (løsneområder)

Varsler for snøskredfare publiseres på varsom.no og yr.no. Ved stor eller meget stor snøskredfare publiseres OBS-varsler på yr.no.

Forekomst

I Norge er det de kystnære fjellområdene på Vestlandet og i Nord-Norge som er mest utsatt. Dette fordi disse områdene ligger utsatt til for vind og vær, og fordi topografien er "gunstig". I fylkene Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nordland, Troms og i kyst- og fjellstrøkene i Vest-Finnmark går det vanligvis snøskred i løpet av en vintersesong.

Historikk

I 1972 kom et stortingsvedtak som førte til at Meteorologisk institutt fikk ansvar for varsling av snøskred i Norge. Det ble samtidig vedtatt at det skulle opprettes en snøskredgruppe ved NGI (Norges Geotekniske Institutt). Fra 1. januar 2009 er NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) nasjonal skredetat.

Dybdestoff

Vinden frakter snøen vekk fra forblåste steder og legger den fra seg i lé-områder. Den pakker snøen sammen og vi får fokksnø. Den kan motstå større påkjenninger enn løs snø. Det kan bygges opp store mengder fokksnø før det eventuelt går skred. To effekter av vind:

  • Ved sterk vind vil mindre snø falle rett ned, mer forflyttes og snøen vil bygge opp fonner.
  • Ved svak vind vil mer snø falle rett ned og mindre forflyttes.

I snøskredsammenheng er det stor forskjell på en temperaturendring fra -30° til -10° og fra -4° til 0°. Når det er kaldt, vil dannelsen av isbruer mellom snøkrystallene gå sakte, og vi kan få et ustabilt snødekke i flere dager etter et snøfall. Overgangen til mildvær er viktig (men ikke nødvendig) for å utløse skred. To effekter av mildvær er:

  • Først stiger temperaturen, og snødekket blir mindre fast slik at skredfaren øker.
  • Deretter stabiliseres snødekket gradvis fordi dannelsen av isbruer mellom krystallene går raskere. Da øker fastheten i snødekket og skredfaren avtar.

De fleste skred av denne typen går i løpet av 0-6 timer etter at mildværet har kommet.

Se også Skredskolen på varsom.no.

Se også

Eksterne sider

Snøsmelting
Snø blir til vann. Foto: Heidi Lippestad/met.no

Snøsmelting er når snø smelter til vann.

Innhold

Beskrivelse

Snøens egenskaper forandrer seg en god del gjennom vinteren. For eksempel vil tettheten øke fram til snøsmeltinga. I begynnelsen av vinteren er den omkring 100 kg/m³ i lavlandet og 300 kg/m³ i fjellet. Forskjellen skyldes at vinden i fjellet pakker snøen godt sammen. På slutten av sesongen kommer tettheten opp i 300 kg/m³ i lavlandet og 500-600 kg/m³ i fjellet. Tettheten for ren is er 900 kg/m³.

Typer

Snøsmeltingen varierer fra år til år, men også her finnes det normaler. Figuren viser normalen for snøsmelting og sier noe om når det har vært bart for snø i gjennomsnitt i perioden 1971-2000. Illustrasjon: met.no

Det er vanlig å dele snøsmeltingen inn i tre faser:

  • Oppvarmingsfasen begynner når energien fra luft, sol, bakke og nedbør fører til en langsom oppvarming av snøen. Denne fasen varer til snøen har fått en jevn temperatur på 0 °C.
  • Modningsfasen er når ytterligere energitilførsel fører til at smeltingen starter. Smeltevannet renner imidlertid ikke vekk, det bare siger ned i snøen.
  • Avrenningsfasen fordi snøen nå ikke kan ta til seg mer vann, vil tilført energi gå med til å smelte snøen, og smeltevannet renne vekk.

Dybdestoff

Når man sier at snøen smelter så raskt når det regner, er det fordi det gjerne er mildt og overskyet vær med høy fuktighet, der også vinden kan bidra med sitt. Men det er ikke varmen fra regnet som fører til smeltingen.

Hvis man ser litt mer detaljert på det, kan man tenke seg flere faktorer som bidrar til snøsmelting fra norske fjell. Under er resultater fra undersøkelser som er gjort og tallene kan ses på som gjennomsnittet over flere år:

  • Det viktigste når snøen skal smelte, er tilført varme fra lufta. Dette skjer når lufttemperaturen er høyere enn 0 °C. I undersøkelser som er gjort stod denne faktoren i gjennomsnitt for 65 % av energitilførselen.
  • Forskjellen mellom kortbølget stråling fra sola og langbølget stråling fra jordoverflaten var den nest viktigste faktoren, og utgjorde omlag 35 % av den tilførte energien. Grunnen til at sola ikke bidrar mer, er at den hvite snøen reflekterer mesteparten av strålingen. Dette problemet kan løses ved å gjøre snøen mørkere, for eksempel ved å strø aske på den, slik bøndene har gjort til alle tider.
  • Når vanndamp i lufta kondenseres til vann på snøen frigjøres varme, som fører til snøsmelting. På overskyete dager kunne denne kondensasjonsvarmen bidra så mye som 25 % til at snøen smeltet, men for hele snøsmeltingsperioden sett under ett var de andre faktorene viktigere.
  • Varme fra regn og varme fra bakken bidro også til snøsmelting, men så lite at det så å si var uten betydning.

Mange andre steder i verden er det slik at nettostrålingen kan stå for det meste av smeltingen. Her til lands vil snøsmelting også skje når det kommer mild og fuktig luft inn fra havet. På Vestlandet er dette vanlig hele vinteren, og de største smelteflommene forekommer ofte i slikt vær.

Se også

Eksterne lenker

Snøstjerne

Isnåler eller snøstjerner er bittesmå nåler eller stjerner som kan falle ut av lufta fra "klar himmel" når temperaturen er lav, men også fra iståke eller tåke.

Se også

Snøstjerner

Isnåler eller snøstjerner er bittesmå nåler eller stjerner som kan falle ut av lufta fra "klar himmel" når temperaturen er lav, men også fra iståke eller tåke.

Se også

Snøstorm

Snøstorm er en folkelig betegnelse på værfenomenet vind + snøfall.

I værvarslingen

Meteorologisk institutt benytter ikke begrepet, fordi det er vanskelig å komme fram til en enhetlig definisjon på hva som skal til for at det er snøstorm. Det noen vil kalle snøstorm i Oslo, er noe ganske annet enn hva som kan oppleves på Finse eller ved Nordkapp.

Se også

Sola
Bildet av sola er fra en partiell solformørkelse i august 2008, selv om dette ikke kommer fram på bildet. Foto: Terje O. Nordvik.

Sola er den viktigste energikilden til alt som foregår på jorda, blant annet de fysiske prosessene i atmosfæren som vi kaller "vær".

Beskrivelse

Hovedgrunnen til at følbar varme fra sola varierer, er om det er skyer eller ikke. Et veldig tynt skydekke som knapt er synlig, reflekterer mye sollys, slik at det sollyset som treffer bakken er mindre intenst enn uten skyer. Luftfuktighet (eller vanndamp) absorberer noe sollys. Vanndamp, andre gasser og støv i atmosfæren tar opp gjennomsnittlig 16% av solstrålingen før den når bakken. Men variasjonene i vanndamp fra dag til dag er nok ikke store nok til at det er det som gjør at det kjennes som om varmen fra sola varierer.

Forekomst

Den vinkelen som solstrålene treffer jordoverflaten med bestemmer hvor mye energei om mottas pr. flateenhet. Derfor varmer sola mer nær ekvator enn andre steder nærmere polene. Sola står mer eller mindre rett over ekvator hele året og solstrålene treffer jordoverflaten nær en rett vinkel ved ekvator. Ved polene treffer strålene jordoverflaten med en spiss vinkel. Sollys som treffer jordoverflaten med en spiss vinkel spres over et større areal enn sollys som treffer overflaten direkte. Tilsvarende når sola går opp eller ned - i motsetning til midt på dagen - den varmer mer når den står høyest på himmelen i sør midt på dagen enn ved soloppgang eller solnedgang.

Vinkelen som sollyset treffer jordoverflaten med varierer i løpet av året fra sted til sted. Dette er den viktigste årsaken til årstidsvariasjonen i været/klima rundt om på kloden. "Klima" betyr egentlig "helning" (jordaksens helning i forhold til det innkomne sollyset). Midnattsol og mørketid har sin årsak i den samme variasjonen i jordaksens varierende helning.

Du kan selv gjøre et eksperiment med en lommelykt for å se dette fenomenet. Lys rett ned på et ark, og du vil se en sirkel rundt lyset. Hold lommelykten på skrå inn mot arket og du vil se at området som nå treffes av lyset er større.

Se også

Soldager

Soldager er dager med sol.

Beskrivelse

Meteorologisk institutt har ingen offisiell oversikt over soldager. Dette skyldes at det ikke finnes noen entydig definisjon på begrepet: Hvor mye sol må det til før vi kaller det en soldag? Det nærmeste vi kommer er en oversikt basert på skydekke. Ut fra skydekkeobservasjoner lages indikatoren penværsdag. Dette er nok en noe strengere definisjon enn folk flest opplever som en soldag.

Se også

Solen
Bildet av sola er fra en partiell solformørkelse i august 2008, selv om dette ikke kommer fram på bildet. Foto: Terje O. Nordvik.

Sola er den viktigste energikilden til alt som foregår på jorda, blant annet de fysiske prosessene i atmosfæren som vi kaller "vær".

Beskrivelse

Hovedgrunnen til at følbar varme fra sola varierer, er om det er skyer eller ikke. Et veldig tynt skydekke som knapt er synlig, reflekterer mye sollys, slik at det sollyset som treffer bakken er mindre intenst enn uten skyer. Luftfuktighet (eller vanndamp) absorberer noe sollys. Vanndamp, andre gasser og støv i atmosfæren tar opp gjennomsnittlig 16% av solstrålingen før den når bakken. Men variasjonene i vanndamp fra dag til dag er nok ikke store nok til at det er det som gjør at det kjennes som om varmen fra sola varierer.

Forekomst

Den vinkelen som solstrålene treffer jordoverflaten med bestemmer hvor mye energei om mottas pr. flateenhet. Derfor varmer sola mer nær ekvator enn andre steder nærmere polene. Sola står mer eller mindre rett over ekvator hele året og solstrålene treffer jordoverflaten nær en rett vinkel ved ekvator. Ved polene treffer strålene jordoverflaten med en spiss vinkel. Sollys som treffer jordoverflaten med en spiss vinkel spres over et større areal enn sollys som treffer overflaten direkte. Tilsvarende når sola går opp eller ned - i motsetning til midt på dagen - den varmer mer når den står høyest på himmelen i sør midt på dagen enn ved soloppgang eller solnedgang.

Vinkelen som sollyset treffer jordoverflaten med varierer i løpet av året fra sted til sted. Dette er den viktigste årsaken til årstidsvariasjonen i været/klima rundt om på kloden. "Klima" betyr egentlig "helning" (jordaksens helning i forhold til det innkomne sollyset). Midnattsol og mørketid har sin årsak i den samme variasjonen i jordaksens varierende helning.

Du kan selv gjøre et eksperiment med en lommelykt for å se dette fenomenet. Lys rett ned på et ark, og du vil se en sirkel rundt lyset. Hold lommelykten på skrå inn mot arket og du vil se at området som nå treffes av lyset er større.

Se også

Solflekker

Solflekkene er mørke felter på solas overflate som skyldes temperaturforskjeller i overflaten.

Beskrivelse

Solflekkene synliggjør variasjon i styrken i solens magnetiske felter. Disse magnetiske feltene har en tendens til å "klumpe seg litt sammen" enkelte steder (som når man koker spagetti). Når feltene samles, forsterker magnetismen seg.

En "sammenklumping" like under solens overflate hindrer energitransporten (fra solens kjerne der energien blir dannet) til soloverflaten. Når energitransporten svekkes, synker temperaturen noe. Dette gir et mørkere preg. Flekkene har imidlertid fortsatt en høy temperatur, ca 4000 grader Kelvin, mot det "normale" på ca 6000 grader Kelvin.

Solaktiviteten kan også forbindes med mengden naturlige radiobølger som stråles ut fra sola (10,7 cm bølgelengde), UV-stråling, og fenomen som fakler (flares), "prominence" som er materie som slynges ut i brostrukturer, og masse-utblåsninger. Man mener at disse også er forbundet med magnetiske felt som "sprekker".

Solflekkaktiviteten varierer over en omtrentlig periode på 11 år, sammen med andre aktiviterer som flares og solstormer.

Solkonstanten kan måles fra satellitter. For å måle over lengre tid må man benytte ulike satellitter, da den enkelte satellitts levetid kun er noen år.

SOHO (SOlar Heliospheric Observatory) er en satelitt som gir omfattende informasjon om solaktivitet. Solflekker og mye annet kan studeres på prosjektets hjemmeside: [1]

Se også

Eksterne lenker

Solgangsbris
Finn retningen på solgangsbrisen (sjøbrisen om ettermiddagen) følgende steder: a) Arendal b) Bergen c) Tromsø d) "Svenskekysten" e) Kysten Norkapp-Vardø. Illustrasjon: met.no (Se fasit.)

Solgangsbris er en vind som opptrer i kyststrøk og som varierer i retning og hastighet i løpet av døgnet.

Beskrivelse

På varme sommerdager med mye sol blir landjorda varmet opp. Lufta nær bakken varmes opp og det dannes lavtrykk over land. Lufta stiger og brer seg mot sidene i høyere luftlag, mens luft siger inn fra sjøen i lavere luftlag (sjøbris). Om natta skjer det motsatte: I klarvær avkjøles landjorda mye. Lufta nær bakken avkjøles og det dannes et svakt høytrykk over land med tilhørende lavtrykk over sjøen (landbris).

Monsun er et annet fenomen med samme årsak som solgangsbris, den skifter retning bare to ganger i året.

Typer

Se også

Solgangsvind
Finn retningen på solgangsbrisen (sjøbrisen om ettermiddagen) følgende steder: a) Arendal b) Bergen c) Tromsø d) "Svenskekysten" e) Kysten Norkapp-Vardø. Illustrasjon: met.no (Se fasit.)

Solgangsbris er en vind som opptrer i kyststrøk og som varierer i retning og hastighet i løpet av døgnet.

Beskrivelse

På varme sommerdager med mye sol blir landjorda varmet opp. Lufta nær bakken varmes opp og det dannes lavtrykk over land. Lufta stiger og brer seg mot sidene i høyere luftlag, mens luft siger inn fra sjøen i lavere luftlag (sjøbris). Om natta skjer det motsatte: I klarvær avkjøles landjorda mye. Lufta nær bakken avkjøles og det dannes et svakt høytrykk over land med tilhørende lavtrykk over sjøen (landbris).

Monsun er et annet fenomen med samme årsak som solgangsbris, den skifter retning bare to ganger i året.

Typer

Se også

Solitonsky

Solitonskyer er enkeltstående og sjeldne skyer som beveger seg med jevn hastighet, uten å endre utseende.

Eksterne lenker

Solmålere
Til høyre sees et mer moderne elektronisk instrument for avlesning av soltimer. (Til venstre en manuell Campbell-Stokes solregistrator.) Foto: Tor Skaslien/met.no

En solregistrator er et instrument som måler soltid.

Innhold

Målemetode

Det finnes flere metoder for å måle soltid, ikke minst med elektroniske løsninger. I følge WMOs anbefaling er soltid definert som perioden den direkte solstrålingen er høyere enn 120 W/m2.

Automatiske målere

Måler direkte solstråling og gir antall minutter når den er høyere enn 120 W/m2. Meteorologisk institutt bruker:

  • Kipp & Zonen CSD 3

Manuelle målere

Se også

Ekstern lenke

Solnedgang

Soloppgang og solnedgang hører hjemme under faget astrofysikk og ikke meteorologi.

Eksterne lenker

Soloppgang

Soloppgang og solnedgang hører hjemme under faget astrofysikk og ikke meteorologi.

Eksterne lenker

Solregistrator
Til høyre sees et mer moderne elektronisk instrument for avlesning av soltimer. (Til venstre en manuell Campbell-Stokes solregistrator.) Foto: Tor Skaslien/met.no

En solregistrator er et instrument som måler soltid.

Innhold

Målemetode

Det finnes flere metoder for å måle soltid, ikke minst med elektroniske løsninger. I følge WMOs anbefaling er soltid definert som perioden den direkte solstrålingen er høyere enn 120 W/m2.

Automatiske målere

Måler direkte solstråling og gir antall minutter når den er høyere enn 120 W/m2. Meteorologisk institutt bruker:

  • Kipp & Zonen CSD 3

Manuelle målere

Se også

Ekstern lenke

Solregistratorer
Til høyre sees et mer moderne elektronisk instrument for avlesning av soltimer. (Til venstre en manuell Campbell-Stokes solregistrator.) Foto: Tor Skaslien/met.no

En solregistrator er et instrument som måler soltid.

Innhold

Målemetode

Det finnes flere metoder for å måle soltid, ikke minst med elektroniske løsninger. I følge WMOs anbefaling er soltid definert som perioden den direkte solstrålingen er høyere enn 120 W/m2.

Automatiske målere

Måler direkte solstråling og gir antall minutter når den er høyere enn 120 W/m2. Meteorologisk institutt bruker:

  • Kipp & Zonen CSD 3

Manuelle målere

Se også

Ekstern lenke

Solspeiling

Solstråling (eng. sunglint) forekommer ofte i RGB(124) satellittbilder og har samme fargenyanse som lave skyer eller tåke. Solspeiling er ikke et meteorologisk fenomen.

Den røde pila på satellittbildet over viser solspeiling utenfor kysten av Norge, sør for Stadt. Foto: met.no

Beskrivelse

Når det er lite bølger slik at vannet har en tilnærmet plan overflate vil solinnstrålingen reflekteres tilbake ut i atmosfæren. Satellitten observerer da økt utstråling i de synlige kanalene, men ikke i de infrarøde kanalene. Ved å sammenligne visuelle og infrarøde bilder er det mulig å se hva som er sunglint og hva som er lave skyer.

Over åpent hav vil solspeiling se ut som en lys gul sirkel som skiller seg tydelig fra det mørke vannet. Radien av sirkelen avhenger av hvor mye bølger det er. En helt plan havoverflate gir en liten sirkel. Når det blir mer bølger blir ringen større og mer diffus. Sunglint fra innsjøer og kystområder er tydelig på grunn av det skarpe skillet mellom vann og land.

Bildet er lest ned tidlig på ettermiddagen da solen står i sørvest og satellitten passerer rett over østlandsområdet på vei nordvestover. Solspeilet skiller seg fra det dypt blå havet og det grønne lander og er lett å se fordi skyene i området har lav skytopptemparatur.

Soltid

Soltid er hvor lenge det totalt har vært solskinn den enkelte dag.

Beskrivelse

Ved noen få stasjoner registreres soltid. Det gjøres for eksempel ved hjelp av en Campbell-Stokes solregistrator. Tabellen nedenfor viser gjennomsnittlig antall soltimer per måned og år på en del steder der vi har hatt målinger over lengre tid (20-30 år i løpet av normalperioden 1961-1990).

Se også

Soltidmåler
Til høyre sees et mer moderne elektronisk instrument for avlesning av soltimer. (Til venstre en manuell Campbell-Stokes solregistrator.) Foto: Tor Skaslien/met.no

En solregistrator er et instrument som måler soltid.

Innhold

Målemetode

Det finnes flere metoder for å måle soltid, ikke minst med elektroniske løsninger. I følge WMOs anbefaling er soltid definert som perioden den direkte solstrålingen er høyere enn 120 W/m2.

Automatiske målere

Måler direkte solstråling og gir antall minutter når den er høyere enn 120 W/m2. Meteorologisk institutt bruker:

  • Kipp & Zonen CSD 3

Manuelle målere

Se også

Ekstern lenke

Soltidmålere
Til høyre sees et mer moderne elektronisk instrument for avlesning av soltimer. (Til venstre en manuell Campbell-Stokes solregistrator.) Foto: Tor Skaslien/met.no

En solregistrator er et instrument som måler soltid.

Innhold

Målemetode

Det finnes flere metoder for å måle soltid, ikke minst med elektroniske løsninger. I følge WMOs anbefaling er soltid definert som perioden den direkte solstrålingen er høyere enn 120 W/m2.

Automatiske målere

Måler direkte solstråling og gir antall minutter når den er høyere enn 120 W/m2. Meteorologisk institutt bruker:

  • Kipp & Zonen CSD 3

Manuelle målere

Se også

Ekstern lenke

Soltimer

Soltid er hvor lenge det totalt har vært solskinn den enkelte dag.

Beskrivelse

Ved noen få stasjoner registreres soltid. Det gjøres for eksempel ved hjelp av en Campbell-Stokes solregistrator. Tabellen nedenfor viser gjennomsnittlig antall soltimer per måned og år på en del steder der vi har hatt målinger over lengre tid (20-30 år i løpet av normalperioden 1961-1990).

Se også

Soltimeteller
Til høyre sees et mer moderne elektronisk instrument for avlesning av soltimer. (Til venstre en manuell Campbell-Stokes solregistrator.) Foto: Tor Skaslien/met.no

En solregistrator er et instrument som måler soltid.

Innhold

Målemetode

Det finnes flere metoder for å måle soltid, ikke minst med elektroniske løsninger. I følge WMOs anbefaling er soltid definert som perioden den direkte solstrålingen er høyere enn 120 W/m2.

Automatiske målere

Måler direkte solstråling og gir antall minutter når den er høyere enn 120 W/m2. Meteorologisk institutt bruker:

  • Kipp & Zonen CSD 3

Manuelle målere

Se også

Ekstern lenke

Soltimetellere
Til høyre sees et mer moderne elektronisk instrument for avlesning av soltimer. (Til venstre en manuell Campbell-Stokes solregistrator.) Foto: Tor Skaslien/met.no

En solregistrator er et instrument som måler soltid.

Innhold

Målemetode

Det finnes flere metoder for å måle soltid, ikke minst med elektroniske løsninger. I følge WMOs anbefaling er soltid definert som perioden den direkte solstrålingen er høyere enn 120 W/m2.

Automatiske målere

Måler direkte solstråling og gir antall minutter når den er høyere enn 120 W/m2. Meteorologisk institutt bruker:

  • Kipp & Zonen CSD 3

Manuelle målere

Se også

Ekstern lenke

Sommer
Sommer i Nordland. Foto: Heidi Lyngby.
Ustabilt sommervær kan skape dramatiske effekter, slik som her i Eidsberg i Østfold. Foto: Sigmund Tvermyr.

Sommer er i klimatologisk sammenheng den tiden av året når den normale døgnmiddeltemperaturenfor det aktuelle stedet er over 10°C.

Innhold

Beskrivelse

I tillegg til denne definisjonen er det vanlig å definere en sommerdag som en dag der den høyeste temperaturen er 20°C eller mer.

Sommertid

Fra siste søndag i mars til siste søndag i oktober stilles klokka i Norge 2 timer før UTC. For eksempel kl 00UTC = kl 02 norsk tid. Om vinteren er forskjellen 1 time, det vil si at man i oktober må stille klokka tilbake én time og i mars én time frem. igjen.

I værvarsling er man avhengig av at alle værobservasjoner rapporteres inn på samme tidspunkt, uansett hvor på kloden det observeres. Derfor stilles klokka etter UTC hele året i meteorologien.

Se også

Eksterne lenker

Sommerdag

Sommerdag er en dag der maksimumstemperaturen er 25°C eller høyere.

Beskrivelse

Sommerdag er en internasjonal definisjon. og i Norge brukes også betegnelsen nordisk sommerdag når maksimumstemperaturen er 20°C eller mer.

Se også

Sommeren
Sommer i Nordland. Foto: Heidi Lyngby.
Ustabilt sommervær kan skape dramatiske effekter, slik som her i Eidsberg i Østfold. Foto: Sigmund Tvermyr.

Sommer er i klimatologisk sammenheng den tiden av året når den normale døgnmiddeltemperaturenfor det aktuelle stedet er over 10°C.

Innhold

Beskrivelse

I tillegg til denne definisjonen er det vanlig å definere en sommerdag som en dag der den høyeste temperaturen er 20°C eller mer.

Sommertid

Fra siste søndag i mars til siste søndag i oktober stilles klokka i Norge 2 timer før UTC. For eksempel kl 00UTC = kl 02 norsk tid. Om vinteren er forskjellen 1 time, det vil si at man i oktober må stille klokka tilbake én time og i mars én time frem. igjen.

I værvarsling er man avhengig av at alle værobservasjoner rapporteres inn på samme tidspunkt, uansett hvor på kloden det observeres. Derfor stilles klokka etter UTC hele året i meteorologien.

Se også

Eksterne lenker

Sommerfugleffekt

Sommerfugleffekten (eng. the Butterfly Effect) er når et lite avvik i starten gir store avvik over tid, noe som beskrives i kaosteorien.

Innhold

Beskrivelse

Partiklene følger hverandre tett i begynnelsen, men det lille avviket i starten gir store avvik over tid. Dette illustrerer usikkerheten i værprognosene etter et par dager (langtidsvarselet). Det vil alltid være avvik mellom virkeligheten og de fysiske data datamaskinene får som input. Avviket kan f.eks. være at temperaturen et sted avrundes fra 13,2351 grader til 13,2 grader, eller at en sommerfugl i Brasil flakser med vingene. Selv de som mener at de fysiske modellene er eller kan bli perfekte (positiv determinisme) må da innse at verden i praksis er uforutsigbar.

Eksempel

Test sommerfugleffekten selv ved å klikk i vinduet for å se en partikkelbevegelse. Klikk én eller flere ganger til i nærheten for å sette i gang flere partikler. Etter hvert minner tegningen om sommerfuglvinger, men opprinnelsen til begrepet er en annen (se over).


Illustrasjon: Used with permission. Copyright 1996, James P. Crutchfield. All rights reserved.

Historikk

Sommerfugleffekten ble lansert av den am. meteorologen Edward Lorenz 29. desember 1972 i en forelesning til "the Am. Association for the advancement of Science" ("Predictability: Does the flap of a butterfly's wings in Brazil set off a tornado in Texas"). Forelesningen ble ikke publisert, men er senere gjengitt f.eks. i app. 1 i Lorenz bok "The Essence of Chaos".

Se også

Eksterne lenker

Sommerfugleffekten

Sommerfugleffekten (eng. the Butterfly Effect) er når et lite avvik i starten gir store avvik over tid, noe som beskrives i kaosteorien.

Innhold

Beskrivelse

Partiklene følger hverandre tett i begynnelsen, men det lille avviket i starten gir store avvik over tid. Dette illustrerer usikkerheten i værprognosene etter et par dager (langtidsvarselet). Det vil alltid være avvik mellom virkeligheten og de fysiske data datamaskinene får som input. Avviket kan f.eks. være at temperaturen et sted avrundes fra 13,2351 grader til 13,2 grader, eller at en sommerfugl i Brasil flakser med vingene. Selv de som mener at de fysiske modellene er eller kan bli perfekte (positiv determinisme) må da innse at verden i praksis er uforutsigbar.

Eksempel

Test sommerfugleffekten selv ved å klikk i vinduet for å se en partikkelbevegelse. Klikk én eller flere ganger til i nærheten for å sette i gang flere partikler. Etter hvert minner tegningen om sommerfuglvinger, men opprinnelsen til begrepet er en annen (se over).


Illustrasjon: Used with permission. Copyright 1996, James P. Crutchfield. All rights reserved.

Historikk

Sommerfugleffekten ble lansert av den am. meteorologen Edward Lorenz 29. desember 1972 i en forelesning til "the Am. Association for the advancement of Science" ("Predictability: Does the flap of a butterfly's wings in Brazil set off a tornado in Texas"). Forelesningen ble ikke publisert, men er senere gjengitt f.eks. i app. 1 i Lorenz bok "The Essence of Chaos".

Se også

Eksterne lenker

Sommersolverv

Sommersolverv er den dagen i året Jordas rotasjonsakse gjennom polene har en slik helning at Nordpolen er nærmest Sola.

Beskrivelse

Sommersolverv er ca. 21-22. juni og er den lengste dagen på den nordlige halvkule. Sola står i senit over "den nordlige vendekrets", det vil si 23,5 grader nord.

Se også

Sommertid
Sommer i Nordland. Foto: Heidi Lyngby.
Ustabilt sommervær kan skape dramatiske effekter, slik som her i Eidsberg i Østfold. Foto: Sigmund Tvermyr.

Sommer er i klimatologisk sammenheng den tiden av året når den normale døgnmiddeltemperaturenfor det aktuelle stedet er over 10°C.

Innhold

Beskrivelse

I tillegg til denne definisjonen er det vanlig å definere en sommerdag som en dag der den høyeste temperaturen er 20°C eller mer.

Sommertid

Fra siste søndag i mars til siste søndag i oktober stilles klokka i Norge 2 timer før UTC. For eksempel kl 00UTC = kl 02 norsk tid. Om vinteren er forskjellen 1 time, det vil si at man i oktober må stille klokka tilbake én time og i mars én time frem. igjen.

I værvarsling er man avhengig av at alle værobservasjoner rapporteres inn på samme tidspunkt, uansett hvor på kloden det observeres. Derfor stilles klokka etter UTC hele året i meteorologien.

Se også

Eksterne lenker

Sondeoppstigning
Radiosondeslipp fra ALOMAR, Andøya. Foto: ALOMAR.

En radiosonde er et instrument som måler atmosfærens temperatur, fuktighet og lufttrykk fra bakken og oppover.

Målemetode

Eksempel på temperatur-, fuktighet- og vindprofil fra Jan Mayen. Illustrasjon: met.no

Dataene gir et vertikalt inntrykk av atmosfærens tilstand. Vanligvis blir radiosondene festet til en værballong med hydrogen eller helium slik at den stiger til værs (sondeoppstigning). En radiosender sender måledata ned til mottakerutstyr på bakken etter hvert som radiosonden stiger, derav begrepet radiosondeoppstigning.

Trykkmålingene omregnes til høyde over utslippstedet/havets overflate, slik at temperatur- og fuktighetsmålingene viser en vertikalprofil. Radiosondens horisontale avdrift (retning/hastighet) kartlegges og på denne indirekte måten måles vindforholdene oppover i atmosfæren.

Gassballongen utvider seg etter hvert som den stiger (lufta på yttersiden av ballongen blir stadig tynnere) og til slutt sprekker den. Dette kan skje så høyt som 30 000 meter over havoverflaten. Radiosonden har da vanligvis drevet langt bort fra oppslippstedet. Det vil være umulig å finne radiosonden igjen der den faller ned, samtidig som den vil ødelegges når den treffer bakken. Derfor er radiosonder "engangsutstyr".

Bruksområde

Meteorologisk institutt har ansvar for oppsending av radiosonder fra norsk område. Fra ishavsstasjonene Bjørnøya og Jan Mayen, og fra landstasjonene Bodø, Ørlandet og Sola slippes det radiosonder til faste tider hver dag. Også fra oljeplattformen "Ekofisk" i Nordsjøen og fra Ny-Ålesund på Spitsbergen sendes det opp radiosonder forholdsvis regelmessig. I tillegg kan det slippes radiosonder fra Blindern etter behov.

Til forskningsformål kan radiosonder også slippes fra fly, med posisjonering av sondemålingene ved hjelp av satellitter (GPS). Fordelen med dette er at man ikke er låst til spesielle steder, men kan oppsøke værfenomener der de inntreffer.

Se også

Springflo

Springflo får vi to dager etter nymåne og fullmåne, når månens og solas gravitasjonskrefter trekker havet i samme retning.

Beskrivelse

Tidevannet er i utgangspunktet gravitasjonsbølger. Sterkest virker månen, men sola har også betydning. Disse lager hver sine bølger, men ved nymåne og fullmåne vil bølgene komme i fase (spring). Kraftigst flo blir det når et kraftig lavtrykk gir sterk vind mot kysten over tid, og dette sammenfaller med springflo.

Springflo forveksles ofte med stormflo.

Se også

Sprøhagl

Sprøhagl er hvite, porøse og lett sammentrykkelige små kuler med diameter 2-5 mm som dannes ved at små underkjølte vanndråper fryser og fester seg sammen.

Se også

Squall
Snøbyge over Tromsø. Foto: Gunnar Mellem.

En byge er betegnelsen på nedbør som kan være intens, men som har kort varighet og berører et begrenset geografisk område.

Innhold

Beskrivelse

Dette skjer fordi nedbøren kommer fra en enkelt bygesky (cumulonimbus-sky), som har en geografisk utstrekning på bare noen få kilometer. En byge er på sett og vis et lavtrykk på veldig liten skala (se instabilitetslavtrykk).

Kraftige byger gir gjerne fall i lufttrykket på et par hPa og det kan bli kraftige vindkast ved bakken.

Dannelse

Damatisk bygevær i nærheten av Namsos 2007. Foto: Terje O. Nordvik.

En typisk bygesky dannes og oppløses i løpet av ca 1 t, men avløses ofte av neste byge slik at nedbøren i lengre perioder kan fortone seg nesten sammenhengende. Bygenedbør er ofte intens på grunn av kraftige vertikale luftstrømmer og iskrystalleffekten.

Dybdestoff

Squall er et engelsk begrep for "kraftig byge" og kraftig bygenedbør og tordenvær er ikke uvanlig. Dersom squallene er organisert i en linje, beskrives de som en bygelinje (squall line).

I tropiske strøk (særlig i stillebeltet nær ekvator) er squalls et hyppig fenomen uten at det der er koblet til særskilte lavtrykk. Det er fordi på ekvator kan det ikke utvikles lavtrykk i vanlig fortand ettersom corioliskrafta er 0.

På Meteorologisk institutt brukes ofte "squall" til brukergrupper med engelsk som arbeidsspråk, f.eks. flygere. I henhold til internasjonal standard kreves det en plutselig vindøkning på minst 8 m/s før man kan kalle det "squall". I tillegg må vindstyrken nå opp i 11 m/s (liten kuling) og vare i minst 1 minutt (altså mer enn et vindkast).

Se også

Squall line
Symbolet for bygelinjer slik det vises på prognose- og analysekartene. Illustrasjon: met.no

I en bygelinje (eng. squall line) er bygene organisert langs en linje som godt kan bli flere hundre kilometer lang.

Beskrivelse

Bygelinjer dannes over for eksempel fjellkjeder, der oppvarming gjennom dagen gir næring til bygedannelse, men dannes også i ustabil luft foran en front.

Bygelinjer i varmsektoren foran en kaldfront er vanligvis en splittet kaldfront. Splittet eller dobbel kaldfront skyldes at kald luft i høyden beveger seg foran bakkefronten. Dette fjerner mye av nedbørspotensialet fra bakkefronten.

Bruksområde

Når du seiler eller flyr kan du styre unna en enkelt kraftig byge, men det er verre å komme rundt en bygelinje. Flyene vil fortrinnsvis gå over.

Se også

St. Elms ild

St.Elms ild (eng. St.Elmo's fire) er en type gnist eller utladning.

Beskrivelse

St. Elms ild dannes lettest på skarpe gjenstander som stikker opp fra bakken, for eksempel skipsmaster og flaggstenger. Et fenomen som kan være til forveksling likt er kulelyn.

St. Elms ild oppstår gjerne i tordenvær eller når vi nesten har tordenvær. Når spenningen mellom bakken og skylaget er stor nok til å rive molekylene i lufta fra hverandre omformes gassene i lufta til plasma. Plasmaen er en god leder av elektrisitet og avgir fluorescerende grønt/blått/fiolett lys når utgangspunktet er troposfæreluft som hovedsaklig består av nitrogen og oksygen. Plasma dannet av andre gasser gir andre farger.

Se også

Stabil luft

Instabilitet er at atmosfæren har kommet ut av sin likevektstilstand.

Typer

I atmosfæren har en flere typer instabilitet. De viktigste er:

Stad
Standard-normal perioder

Normalperioder er 30-års perioder som brukes for å beregne normalverdier (normaler) av meteorologiske data.

Innhold

Beskrivelse

Dagens normalperiode er 1961-1990. Neste normalperiode vil ifølge Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) bli 1991-2020. Både teknologisk utvikling og klimaendringer kan imidlertid føre til at det vil bli beregnet omfattende "normalverdier" for ulike værelementer og stasjoner lenge før perioden 1991-2020 er omme.

Historikk

Allerede i 1935 vedtok WMO at såkalte normalverdier skulle beregnes for spesielle 30-årsperioder. Disse skulle være 1901-1930, 1931-1960, 1961-1990, osv. Periodene kalles gjerne "standardnormal-perioder".

For nedbør og temperatur beregnes gjennomsnittlig månedstemperatur for gitte 30-års perioder. Disse tallene fungerer som en referanse i meteorologien og klimatologien frem til neste normalperiode.

Metode

For standard-normal periodene beregner de ulike meteorologiske instituttene gjennomsnittsverider for en rekke værelementer, for et størst mulig antall stasjoner. Det beregnes også gjennomsnitt for stasjoner som ikke har vært i drift hele 30 års perioden.

Metodikken for å gjøre dette er ganske komplisert, og dette er hovedgrunnen til at Metoeorologisk institutt fremdeles i hovedsak benytter 1961-1990 som normalperiode. I tillegg kommer det faktum at de fleste nasjonale meteorologiske institutter også fremdeles benytter 1961-1990.

Dybdestoff

For stasjoner som har vært i drift uten endringer i lange perioder er det enkelt å beregne gjennomsnittsverdien for vilkårlige tidsperioder med dagens teknologi. Det vil ikke være vanskelig å beregne en normal for perioden 1971-2000.

Meteorologisk institutt har beregnet slike gjennomsnittsverdier for stasjoner som har gode data for hele perioden 1971-2000. Sike verdier finnes både som tabeller og for enkelte elementer også i kartform. Se for eksempel nedbørkart for 1971-2000 på SeNorge.

Se også

Standardatmosfære

Standardatmosfæren eller ISA (ICAO Standard Atmosphere), er en hypotetisk "gjennomsnittsatmosfære" der fysiske parametre er fastsatt en gang for alle.

Bruksområde

Standardatmosfæren brukes som referanse for høydemålere i fly ved distanseflyvning. Fordi høydemålerne til to fly som møtes begge er kalibrert etter standardatmosfæren, risikerer de ikke å kollidere. På den andre siden viser høydemålerne feil høyde i forhold til virkeligheten (sann høyde) og andre prosedyrer brukes derfor under avgang og landing.

Dybdestoff

Temperaturen i havets nivå til 15°C i Norge, Brasil og alle andre steder. Tilsvarende settes:

  • lufttrykket i havets nivå til 1013.25hPa
  • temperaturendringen med høyden (lapse rate) til -0.65°/100m
  • tropopausehøyde/-temp til 11000m/-57°

Se også

Standardatmosfæren

Standardatmosfæren eller ISA (ICAO Standard Atmosphere), er en hypotetisk "gjennomsnittsatmosfære" der fysiske parametre er fastsatt en gang for alle.

Bruksområde

Standardatmosfæren brukes som referanse for høydemålere i fly ved distanseflyvning. Fordi høydemålerne til to fly som møtes begge er kalibrert etter standardatmosfæren, risikerer de ikke å kollidere. På den andre siden viser høydemålerne feil høyde i forhold til virkeligheten (sann høyde) og andre prosedyrer brukes derfor under avgang og landing.

Dybdestoff

Temperaturen i havets nivå til 15°C i Norge, Brasil og alle andre steder. Tilsvarende settes:

  • lufttrykket i havets nivå til 1013.25hPa
  • temperaturendringen med høyden (lapse rate) til -0.65°/100m
  • tropopausehøyde/-temp til 11000m/-57°

Se også

Standardnormal-periode

Normalperioder er 30-års perioder som brukes for å beregne normalverdier (normaler) av meteorologiske data.

Innhold

Beskrivelse

Dagens normalperiode er 1961-1990. Neste normalperiode vil ifølge Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) bli 1991-2020. Både teknologisk utvikling og klimaendringer kan imidlertid føre til at det vil bli beregnet omfattende "normalverdier" for ulike værelementer og stasjoner lenge før perioden 1991-2020 er omme.

Historikk

Allerede i 1935 vedtok WMO at såkalte normalverdier skulle beregnes for spesielle 30-årsperioder. Disse skulle være 1901-1930, 1931-1960, 1961-1990, osv. Periodene kalles gjerne "standardnormal-perioder".

For nedbør og temperatur beregnes gjennomsnittlig månedstemperatur for gitte 30-års perioder. Disse tallene fungerer som en referanse i meteorologien og klimatologien frem til neste normalperiode.

Metode

For standard-normal periodene beregner de ulike meteorologiske instituttene gjennomsnittsverider for en rekke værelementer, for et størst mulig antall stasjoner. Det beregnes også gjennomsnitt for stasjoner som ikke har vært i drift hele 30 års perioden.

Metodikken for å gjøre dette er ganske komplisert, og dette er hovedgrunnen til at Metoeorologisk institutt fremdeles i hovedsak benytter 1961-1990 som normalperiode. I tillegg kommer det faktum at de fleste nasjonale meteorologiske institutter også fremdeles benytter 1961-1990.

Dybdestoff

For stasjoner som har vært i drift uten endringer i lange perioder er det enkelt å beregne gjennomsnittsverdien for vilkårlige tidsperioder med dagens teknologi. Det vil ikke være vanskelig å beregne en normal for perioden 1971-2000.

Meteorologisk institutt har beregnet slike gjennomsnittsverdier for stasjoner som har gode data for hele perioden 1971-2000. Sike verdier finnes både som tabeller og for enkelte elementer også i kartform. Se for eksempel nedbørkart for 1971-2000 på SeNorge.

Se også

Standardnormal-perioder

Normalperioder er 30-års perioder som brukes for å beregne normalverdier (normaler) av meteorologiske data.

Innhold

Beskrivelse

Dagens normalperiode er 1961-1990. Neste normalperiode vil ifølge Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) bli 1991-2020. Både teknologisk utvikling og klimaendringer kan imidlertid føre til at det vil bli beregnet omfattende "normalverdier" for ulike værelementer og stasjoner lenge før perioden 1991-2020 er omme.

Historikk

Allerede i 1935 vedtok WMO at såkalte normalverdier skulle beregnes for spesielle 30-årsperioder. Disse skulle være 1901-1930, 1931-1960, 1961-1990, osv. Periodene kalles gjerne "standardnormal-perioder".

For nedbør og temperatur beregnes gjennomsnittlig månedstemperatur for gitte 30-års perioder. Disse tallene fungerer som en referanse i meteorologien og klimatologien frem til neste normalperiode.

Metode

For standard-normal periodene beregner de ulike meteorologiske instituttene gjennomsnittsverider for en rekke værelementer, for et størst mulig antall stasjoner. Det beregnes også gjennomsnitt for stasjoner som ikke har vært i drift hele 30 års perioden.

Metodikken for å gjøre dette er ganske komplisert, og dette er hovedgrunnen til at Metoeorologisk institutt fremdeles i hovedsak benytter 1961-1990 som normalperiode. I tillegg kommer det faktum at de fleste nasjonale meteorologiske institutter også fremdeles benytter 1961-1990.

Dybdestoff

For stasjoner som har vært i drift uten endringer i lange perioder er det enkelt å beregne gjennomsnittsverdien for vilkårlige tidsperioder med dagens teknologi. Det vil ikke være vanskelig å beregne en normal for perioden 1971-2000.

Meteorologisk institutt har beregnet slike gjennomsnittsverdier for stasjoner som har gode data for hele perioden 1971-2000. Sike verdier finnes både som tabeller og for enkelte elementer også i kartform. Se for eksempel nedbørkart for 1971-2000 på SeNorge.

Se også

Standardnormaler

Normalperioder er 30-års perioder som brukes for å beregne normalverdier (normaler) av meteorologiske data.

Innhold

Beskrivelse

Dagens normalperiode er 1961-1990. Neste normalperiode vil ifølge Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) bli 1991-2020. Både teknologisk utvikling og klimaendringer kan imidlertid føre til at det vil bli beregnet omfattende "normalverdier" for ulike værelementer og stasjoner lenge før perioden 1991-2020 er omme.

Historikk

Allerede i 1935 vedtok WMO at såkalte normalverdier skulle beregnes for spesielle 30-årsperioder. Disse skulle være 1901-1930, 1931-1960, 1961-1990, osv. Periodene kalles gjerne "standardnormal-perioder".

For nedbør og temperatur beregnes gjennomsnittlig månedstemperatur for gitte 30-års perioder. Disse tallene fungerer som en referanse i meteorologien og klimatologien frem til neste normalperiode.

Metode

For standard-normal periodene beregner de ulike meteorologiske instituttene gjennomsnittsverider for en rekke værelementer, for et størst mulig antall stasjoner. Det beregnes også gjennomsnitt for stasjoner som ikke har vært i drift hele 30 års perioden.

Metodikken for å gjøre dette er ganske komplisert, og dette er hovedgrunnen til at Metoeorologisk institutt fremdeles i hovedsak benytter 1961-1990 som normalperiode. I tillegg kommer det faktum at de fleste nasjonale meteorologiske institutter også fremdeles benytter 1961-1990.

Dybdestoff

For stasjoner som har vært i drift uten endringer i lange perioder er det enkelt å beregne gjennomsnittsverdien for vilkårlige tidsperioder med dagens teknologi. Det vil ikke være vanskelig å beregne en normal for perioden 1971-2000.

Meteorologisk institutt har beregnet slike gjennomsnittsverdier for stasjoner som har gode data for hele perioden 1971-2000. Sike verdier finnes både som tabeller og for enkelte elementer også i kartform. Se for eksempel nedbørkart for 1971-2000 på SeNorge.

Se også

Stasjonær front
Symbolet for en stasjonær front slik det vises på prognose- og analysekartene. Illustrasjon: met.no

Stasjonære fronter eller kvasistasjonære fronter er fronter som ligger tilnærmet i ro.

Beskrivelse

Figuren viser vindmønsteret til en stasjonær front. Illustrasjon: met.no

Hvis fronten ligger mer eller mindre i ro regner vi med at den beveger seg med mindre enn 5 knop, eller ca 10 km/t. Stasjonære fronter tegnes med både trekanter på en side og halvsirkler på den andre siden.

Stasjonære fronter er som regel anafronter. Det kan ofte virke som disse frontene er lite aktive, men de er ofte arnested for syklogenese (lavtrykksdannelse).

Se også

Stasjonære fronter
Symbolet for en stasjonær front slik det vises på prognose- og analysekartene. Illustrasjon: met.no

Stasjonære fronter eller kvasistasjonære fronter er fronter som ligger tilnærmet i ro.

Beskrivelse

Figuren viser vindmønsteret til en stasjonær front. Illustrasjon: met.no

Hvis fronten ligger mer eller mindre i ro regner vi med at den beveger seg med mindre enn 5 knop, eller ca 10 km/t. Stasjonære fronter tegnes med både trekanter på en side og halvsirkler på den andre siden.

Stasjonære fronter er som regel anafronter. Det kan ofte virke som disse frontene er lite aktive, men de er ofte arnested for syklogenese (lavtrykksdannelse).

Se også

Statisk instabilitet

Statisk instabilitet eller hydrostatisk instabilitet, er når temperaturen avtar oppover med mer enn 1° pr. 100m.

Innhold

Beskrivelse

Statisk instabilitet oppstår når den vertikale trykkkraften på lufta som virker oppover, er større en tyngdekraften på lufta. Når instabilitet først er oppstått, prøver naturen å komme tilbake til en stabil tilstand for å oppnå hydrostatisk likevekt. I instabil (ustabil) luft oppstår det vertikalbevegelser for å "utjevne" temperaturforskjellene som er oppstått mellom to høydenivå og dermed komme tilbake til likeveksttilstand.

Eksempler

Ustabil luft kalles ofte bygeluft fordi det lett dannes cumuliformede skyer og eventuelt byger når lufta stiger (se skyer). Ustabil luft er i Norge mest forbundet med været etter en kaldfront eller i andre situasjoner med typisk maritim kaldluft (se luftmasser)

Men det kan også være svært ustabil luft i en godværssituasjon, for eksempel ettermiddagsbyger om sommeren som dannes fordi lufta nær bakken stiger etter at den er varmet opp av solinnstrålingen.

Dybdestoff

Temperaturreduksjonen på mer enn 1° pr. 100m refereres til umettet luft. Når lufta er mettet, er tilsvarende forhold 0.5°/100m.

Se også

Statisk stabilitet

Statisk stabilitet eller hydrostatisk stabilitet, er når temperaturen avtar oppover med mindre enn 1° pr. 100m.

Innhold

Beskrivelse

Statisk stabilitet oppstår når den vertikale trykkkraften på lufta som virker oppover, er mindre en tyngdekraften på lufta.Atmosfæren er som regel statisk stabil fordi den alltid prøver å komme tilbake til hydrostatisk likevekt.

Typer

Når lufta er veldig stabil, kan temperaturen være konstant (se isoterm) eller til og med stige med høyden ( se inversjon).

Dybdestoff

Temperaturreduksjonen på mindre enn 1° pr. 100m refereres til umettet luft. Når lufta er mettet, er tilsvarende forhold 0.5°/100m. For å slippe å ta hensyn til trykkets påvirkning på temperaturen med høyden, det lettere å ta utgangspunkt i potensiell temperatur. Hvis den potensielle temperaturen øker med høyden, er lufta statisk stabil.

Se også

Sterk kuling
Sterk kuling og snøbyge i november. Sikten er dårligere enn ved stiv kuling. Foto: Einar Egeland.

Sterk kuling er betegnelsen på vindstyrke 8 (17,2-20,7 m/s) på Beaufortskalaen.

Se også

Sterk storm

Sterk storm er betegnelsen på vindstyrke 11 (28,5-32,6 m/s) på Beaufortskalaen.

Se også

Stille

Stille er betegnelsen på vindstyrke 0 (0,0-0,2 m/s) på Beaufortskalaen.

Stillebelte

Stillebelte (eng. doldrums) er områder på Jorden med svak vind.

Stillebeltet

Stillebelte (eng. doldrums) er områder på Jorden med svak vind.

Stiv kulin
Stiv kuling og snøbyge i november. Sikten er bedre enn ved sterk kuling. Foto: Einar Egeland.

Stiv kuling er betegnelsen på vindstyrke 7 (13,9-17,1 m/s) på Beaufortskalaen.

Se også

Stiv kuling
Stiv kuling og snøbyge i november. Sikten er bedre enn ved sterk kuling. Foto: Einar Egeland.

Stiv kuling er betegnelsen på vindstyrke 7 (13,9-17,1 m/s) på Beaufortskalaen.

Se også

Stor flo spådde styggevær, stor fjære godvær.

Beskrivelse

Lufttrykket påvirker havnivået. Høyt lufttrykk presser havoverflata ned, lavt lufttrykk gir høyere vannstand enn normalt.

Det er sol og måne som skaper flo og fjære, men ”været” har også påvirkning på vannstanden. Vanligvis er ordtaket om stor flo og fjære en ”observasjon”, dvs. det er styggevær samtidig som det er stor flo. Men noen ganger kan nok floa rekke å bli uvanlig stor en kort tid før stormen og uværet slår til. Lavtrykkene beveger seg raskt så virkningen på vannstanden blir kortvarig. Men har vi et kraftig høytrykk over oss, som gir stor fjære, varer disse ofte flere dager og ”varselet” kan ha gyldighet.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

Storegga
Storm

Storm deles inn i liten storm, full storm og sterk stormBeaufortskalaen.

Stormdag

Stormdag er en dag det registreres minst liten storm i minst en 10-minutters periode i løpet av døgnet.

Stormflo
Januar 2005: Ekstremværet Inga førte til stormflo i Bergen. Foto: met.no

Stormflo er et fenomen som oppstår når pålandsvinden sørger for opphopning av vann langs kysten, samtidig som vannspeilet heves som følge av lavt lufttrykk.

Dybdestoff

En tommelfingerregel er at 1 hPa (=1 mb) forskjell i trykk utgjør 1 cm for vannstanden. Et kraftig lavtrykk (for eksempel 960 hPa) kan altså heve vannet med 50 cm i forhold til et normalt trykk (ca 1010 hPa).

Se også

Stratiformede skyer

Stratiforme skyer (lagdelte skyer) er en samlebetegnelse for skyer som er forholdsvis flate skyer som dekker svært store områder, men uten stor vertikal utstrekning.

Beskrivelse

Disse skyene er dannet ved relativ sakte hevning av luften over et større område. Nedbør fra stratiforme skyer (unntatt cirrus) karakteriseres som jevn nedbør (ikke byger).

Eksempler

Se også

Stratocumulus

Stratocumulus (Sc), også kalt bukleskyer, er hvitaktige eller gråblåe lag eller flak sammensatt av baller eller valker.

Beskrivelse

Stratocumulus et eksempel på lave skyer og er overveiende vannskyer. Ved lave temperaturer kan de inneholde iskrystaller og kornsnø. Av og til kan man se bølgeskyer i forbindelse med inversjonslag med kraftig vindskjær (Kelvin-Helmholtz-bølger). Disse skyene er i utgangspunktet stratocumulus.

Stratocumulusskyer er vanlig i inversjoner, men det er ikke ofte det dannes flotte Kelvin-Helmholtz-bølger.

Se også

Stratopausen

Stratopausen er overgangen mellom stratosfæren og mesosfæren, ca 40-50km over jordoverflaten.

Beskrivelse

Temperaturen i stratopausen kan komme opp i noen plussgrader. Lufttrykket er ca 1 hPa, dvs. ca 0.1% av trykket ved havoverflaten.

Se også

Stratosfære

Stratosfæren er laget i Jordas atmosfære mellom troposfæren og mesosfæren, dvs. i ca 10 til 50 km høyde.

Beskrivelse

Ozoninnholdet bidrar til effektiv absorbsjon av ultrafiolett stråling fra Sola. Temperaturen øker fra ca minus 60 grader celsius nær tropopausen til ca 0 grader nær stratopausen. Av og til kan skyer trenge inn i nedre del av sjiktet, men stratosfæren er normalt skyfri. Et unntak er perlemorskyer.

Se også

Stratosfæren

Stratosfæren er laget i Jordas atmosfære mellom troposfæren og mesosfæren, dvs. i ca 10 til 50 km høyde.

Beskrivelse

Ozoninnholdet bidrar til effektiv absorbsjon av ultrafiolett stråling fra Sola. Temperaturen øker fra ca minus 60 grader celsius nær tropopausen til ca 0 grader nær stratopausen. Av og til kan skyer trenge inn i nedre del av sjiktet, men stratosfæren er normalt skyfri. Et unntak er perlemorskyer.

Se også

Stratus

Stratus (St), også kalt tåkeskyer, har et jevnt, ullent, grått eller gråblått skylag.

Beskrivelse

Stratus er lave skyer og kan til tider også være oppsplittet i uregelmessige strimler og flak. Skyene består for det meste av vanndråper, men kan ved lave temperaturer også inneholde iskrystaller. Stratus gir vanligvis ikke halo, men hvis en får det, er det et bevis på at det er kaldt og iskrystaller tilstede.

Se også

Strålingståke
Strålingståke på Ørlandet. Foto: John Furre/met.no

Strålingståke oppstår når luft nær bakken blir mettet som følge av strålingsavkjøling.

Beskrivelse

Strålingståke over Ørland. Foto: John Furre/met.no

Strålingståke oppstår hyppigst i innlandet om høsten, særlig i klarvær. Bakken taper varme til atmosfæren og lufta nærmest bakken avkjøles, det dannes en inversjon. Dersom avkjølingen pågår lenge nok slik at vanndampen begynner å kondensere kan tåke dannes. Strålingståke forsvinner raskt når sola får tak.

Gunstige betingelser for strålingståke er:

  • Fuktig bakke.
  • Tørt i høyden (helst skyfritt).
  • Vindstille eller svak vind.
  • Terrenget holder på lufta, f.eks. dalbunn (unngår drenering)

Se eksempel på strålingståke med kommentarer: Strålingståke på Nes i Ådal.

Se også

Strøm

Havstrømmer er havets bevegelse i ulike dybdenivåer.

Beskrivelse

Siden havet har en horisontal utstrekning som er mange ganger større enn bunndypet er havets bevegelse nær horisontal unntatt på de aller minste skalaer. Nær overflaten er havstrømmene dominert av atmosfæren. Det øvre sjiktet (0-5m) reagerer raskt på endringer i vindretning og -styrke.

Tidevannet er derimot et barotropt fenomen, det vil si at tidevannsstrømmene er like sterke gjennom hele vannsøylen. Havets egenbevegelse er styrt av fordelingen av salt og temperatur. På samme måte som lavtrykk og høytrykk i atmosfæren oppstår mellom luftmasser av ulik tetthet vil virvler i havet oppstå mellom vannmasser med ulik tetthet. Langs kysten av kontinenter finner man kyststrømmer som i stor grad domineres av kontrasten mellom ferskt kystvann (fra elver) og saltere vannmasser lengre til havs.

Typer

  • Golfstrømmen
  • Kyststrømmen

Se også

Støvfokk
Sandstorm på Jæren. Foto: Einar Egeland.

Sandstorm, sand- eller støvfokk er betydelige mengder støv/sand over et større område (ørken) som transporteres opp i lufta på grunn av sterk vind. Gir til dels dårlig sikt.

Støvvirvler

Støvvirvler eller sandvirvler (eng. dust devil) tydelig definerte lokale virvelbevegelser i atmosfæren frakter sand og støv til værs.

Beskrivelse

Støvvirvlene skyldes sterk soloppvarming av bakken i et område med mye sand eller tørr jord. Lufta nær bakken stiger lokalt (konveksjon) og det settes i gang en "støvete" virvel når luft fra omgivelsene strømmer inn for å erstatte den oppstigende, varme lufta.

Forekomst

I Norge blir det ofte observert slike fenomener om våren over jordbruksområder med nypløyd tørr jord, før veksten har begynt. Virvlene er gjerne noen meter høye, med en diameter på noen få meter.

Se også

Sublimasjon

Sublimasjon er en faseovergang direkte fra fast form til gass.

Beskrivelse

En slik faseovergang kan være fordampning av snø eller is til vanndamp uten at snøen eller isen smelter først.

Se også

Subsidens

Subsidens er nedsynkende luft som oppstår særlig i forbindelse med høytrykksområder.

Se også

Subsidens

Subsidens er nedsynkende luft som oppstår særlig i forbindelse med høytrykksområder.

Se også

Subtropisk luft

Subtropisk luft er luftmasser som dannes ved ca 30-40 grader N/S, det vil si mellom tropene og mer tempererte strøk mot polene.

Beskrivelse

Særlig interessant for norske forhold er den subtropiske lufta som ofte føres nordover av Azor-høytrykket. Der denne lufta møter polar luft nordfra dannes polarfronten.

Se også

Subtropiske høytrykksområder

Subtropiske høytrykksområder er betegnelsen på høytrykksbeltene som ligger på ca 30 grader nordlig og sørlig breddegrad.

Se også

Sun dog
Bisol og Parry-bue i Porsgrunn. Foto: Morten Kleiva.

Bisol eller parhelion (eng. sun dog, mock sun eller subsun) er et optisk fenomen som skyldes sollysets brytning og refleksjon i iskrystaller i øvre troposfæren, oftest i forbindelse med cirrus-skyer og halo.

Innhold

Beskrivelse

Det spesielle med bisol er at iskrystallene er heksagonalformede med vertikal akse som lyset brytes i gjennom eller reflekteres mot. Bisolene er fokuspunkter på den "parheliske sirkelen" som vises som en horisontal linje (se bildet øverst). Bisol over sola og "solstolper" (vertikale lyslinjer) kan forklares på lignende måte.

Når sola er nær horisonten får haloen og den parheliske sirkelen samme vinkelavstand fra sola, slik at bisolene ligger på haloen. Hvis sola står høyere på himmelen vil eventuelle bisoler ligge utenfor haloen.

Eksempler

Fotografens kommentar til bildene: "Solen var i ferd med å gå ned og til tider kunne man se "fire soler", det endret seg hele tiden og da jeg tok bildene var det tre, enten som i et triangel eller tre ved siden av hverandre. Det var et fantastisk skue."

  • Parry-bue over, bisol til venstre. Foto: Raymond Myrland.

  • Bisol til høyre. Foto: Raymond Myrland.

  • Bisol til venstre. Foto: Raymond Myrland

Se også

Eksterne lenker

Svak vind

Svak vind er betegnelsen på vindstyrke 2 (1,6-3,3 m/s) på Beaufortskalaen.

Se også

Svalene flyr høyt mot godvær, men lavt når det blir dårlig vær.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

Sveriges Meteorologiska och Hydrologiska Institut

SMHI er det svenske meteorologiske og hydrologiske instituttet.

Eksterne lenker

Sverre Petterssen

Sverre Petterssen (1898-1974) var bestyrer ved Værvarslinga på Vestlandet 1931-39.

Bakgrunn

Petterssen ble født i Hadsel og ble cand. real i 1926 og dr. philos i 1933. Professor i meteorolog ved MIT 1939-42. Sjef for aerologisk avdeling, Meteorological Office, Storbritannia, (men lønnet av den norske regjering) 1942-45. Ansatt ved Det norske meteorologiske institutt 1945-48. Sjef for dem meteorologiske forskningen ved luftforsvaret i USA 1948-52. Petterssen avsluttet sin karriere som professor ved University of Chicago 1952-63.

Svingninger i vannstanden

Værets virkning er forhold (vind og trykk) som forårsaker endringer i vannstanden.

Beskrivelse

Det er vindpådraget på havoverflaten og lufttrykkendringer som forårsaker endringer i vannstanden. Vinden drar i gang strømmer som flytter vannmassene. I dyphavet er effekten liten, men ved kysten får man en opphopning av vann og større vannstandsendringer. Lufttrykket har en noe mindre effekt: 1 hPa endring i lufttrykk gir ca. 1 cm endring i vannstand (invers barometereffekt).

Dybdestoff

Det er også en mulighet for at vannstandssvingninger kan oppstå som egensvingninger i et delvis lukket havområde (for eksempel en fjord) med en frekvens som er bestemt av bassengets geometri. Slike svingninger kan trigges av tidevann og av atmosfæren, men perioden er vanligvis kort (noen timer).

I forbindelse med kraftige lavtrykk kan vannstandsøkningen bli stor, se (stormflo). Langs deler av norskekysten kan økningen bli over 1 meter. Når et lavtrykk passerer vil stormfloen den forårsaker ha tendens til å forplante seg langs kysten med kysten til høyre. Således kan man oppleve en vannstandsøkning langt fra det verste lavtrykket. En stormflo kan bli forhøyet nær elveutløp når den kommer sammen med langvarig kraftig regn.

Ved høyt lufttrykk og fralandsvind vil en kunne få vannstand som er lavere enn det beregnete tidevannet. I Oslofjorden kan en til tider oppleve at vannstanden er minst 1 meter lavere enn beregnet tidevann.

Se også

Sydnåvind og vestavind kjem mæ størtevatn, noråvind mø køle, auståvind mæ tørrvær, sø-austvind mæ silregn.

Beskrivelse

Rundt et lavtrykk blåser vinden mot utviseren. Tenker vi oss de forskjellige vindretningene rundt et lavtrykk som treffer Vestlandet og prøver å ta med oss geografien, dvs. fralandsvind og pålandsvind, så er værtegnet en meget god beskrivelse av værforholdene ved de forskjellige vindretningene. Det er altså ikke et værvarsel, men heller observasjoner av værforholdene ved de forskjellige vindretningene.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

Syklon

Lavtrykk (el. sykloner) er et område hvor lufttrykket er lavere enn omgivelsene.

Innhold

Beskrivelse

I et lavtrykk har man oppstigende luft som danner skyer, noe som ofte fører til vind og nedbør. Lufta strømmer mot klokka (anticlockwise) rundt et lavtrykk på den nordlige halvkula og motsatt på sørlige halvkula.

Typer

Sett fra satellitt

Lavtrykk over Norskehavet og et høytrykk over Finland 10. april 2002. RGB(124)-bildet er sammensatt av to påfølgende pass fra NOAA-satellittene. Foto: met.no

Lavtrykk har flere velkjente trekk som er mulig å se i et satellittbilde. Bildet til høyre viser et lavtrykk over Norskehavet og et høytrykk over Finland 10. april 2002:

  • Lavtrykksenter er vist ved den gule pila og kan gjennkjennes som en spiral av skyer i ulike lag. Nær bakken er det ofte et tett lag av skyer. Høyere oppe er det et tynnere lag av høye skyer. På den nordlige halvkule vil vinden rundt et lavtrykk peke mot klokka og føre luft inn mot lavtrykksenteret. Dette kan kjennetegnes med at skyer legger seg i bånd rundt lavtrykket.
  • Varmfronten kjennetegnes på et satellittbilde ved et bånd av høye skyer som vist ved den røde pila og den stipplede linja på bildet over. Varmfronten beveger seg mot klokka rundt lavtrykket.
  • Kaldfronten i forbindelse med dette lavtrykket er vist ved den blå pila. På et satellittbilde kan kaldfronten kjennetegnes som et bånd av bygeskyer som beveger seg mot klokka rundt lavtrykksenteret. Kaldfronten strekker seg fra varmfronten som vist ved den blå stipplede linja. Kald luft som trekkes sørover vest for lavtrykket danner ustabil luft. Det kan da dannes lave bygeskyer mens det er lite høye skyer.
  • Varmsektoren på bildet er ikke tydelig. Et slør av høye Cirrusskyer dekker eventuelle lavere skyer.
  • Høytrykk vises med den grønne pila i bildet. Høytrykksituasjoner gir ofte klart vær som i dette bildet.

Dybdestoff

En middels/liten syklon på ca 1000km i diameter har en bevegelsesenergi (vindenergi) på ca 1018 Joule ≈ 12 x 106 tonn TNT ≈ 2store hydrogenbomber.

Frigjøring av latent varme, dvs. kondensasjon av vanndamp, vil bidra med ca. 10 ganger så energi (20 hydrogenbomber). Kondensasjon av 15 gram vanndamp frigjør like mye varme som forbrenning av ca 1 gram bensin.

Se også

Sykloner

Lavtrykk (el. sykloner) er et område hvor lufttrykket er lavere enn omgivelsene.

Innhold

Beskrivelse

I et lavtrykk har man oppstigende luft som danner skyer, noe som ofte fører til vind og nedbør. Lufta strømmer mot klokka (anticlockwise) rundt et lavtrykk på den nordlige halvkula og motsatt på sørlige halvkula.

Typer

Sett fra satellitt

Lavtrykk over Norskehavet og et høytrykk over Finland 10. april 2002. RGB(124)-bildet er sammensatt av to påfølgende pass fra NOAA-satellittene. Foto: met.no

Lavtrykk har flere velkjente trekk som er mulig å se i et satellittbilde. Bildet til høyre viser et lavtrykk over Norskehavet og et høytrykk over Finland 10. april 2002:

  • Lavtrykksenter er vist ved den gule pila og kan gjennkjennes som en spiral av skyer i ulike lag. Nær bakken er det ofte et tett lag av skyer. Høyere oppe er det et tynnere lag av høye skyer. På den nordlige halvkule vil vinden rundt et lavtrykk peke mot klokka og føre luft inn mot lavtrykksenteret. Dette kan kjennetegnes med at skyer legger seg i bånd rundt lavtrykket.
  • Varmfronten kjennetegnes på et satellittbilde ved et bånd av høye skyer som vist ved den røde pila og den stipplede linja på bildet over. Varmfronten beveger seg mot klokka rundt lavtrykket.
  • Kaldfronten i forbindelse med dette lavtrykket er vist ved den blå pila. På et satellittbilde kan kaldfronten kjennetegnes som et bånd av bygeskyer som beveger seg mot klokka rundt lavtrykksenteret. Kaldfronten strekker seg fra varmfronten som vist ved den blå stipplede linja. Kald luft som trekkes sørover vest for lavtrykket danner ustabil luft. Det kan da dannes lave bygeskyer mens det er lite høye skyer.
  • Varmsektoren på bildet er ikke tydelig. Et slør av høye Cirrusskyer dekker eventuelle lavere skyer.
  • Høytrykk vises med den grønne pila i bildet. Høytrykksituasjoner gir ofte klart vær som i dette bildet.

Dybdestoff

En middels/liten syklon på ca 1000km i diameter har en bevegelsesenergi (vindenergi) på ca 1018 Joule ≈ 12 x 106 tonn TNT ≈ 2store hydrogenbomber.

Frigjøring av latent varme, dvs. kondensasjon av vanndamp, vil bidra med ca. 10 ganger så energi (20 hydrogenbomber). Kondensasjon av 15 gram vanndamp frigjør like mye varme som forbrenning av ca 1 gram bensin.

Se også

Syklonfamilie

En syklonfamilie er et begrep som skal beskrive en serie lavtrykk som dannes på polarfronten.

Se også

Syklonfamilie

En syklonfamilie er et begrep som skal beskrive en serie lavtrykk som dannes på polarfronten.

Se også

Synopkoden

SYNOP er et internasjonalt standardisert meldingsformat som blir brukt for å formidle værobservasjoner fra bakkestasjoner.

Innhold

Beskrivelse

Meldingsformatet benytter en rekke kodesett for å beskrive ulike værelementer. Et tilsvarende meldingsformat benyttet fra skip og offshoreplattformer kalles SHIP.

Bruksområde

Poenget er å få frem værsituasjonen på et gitt tidspunkt over et større geografisk område.

Se også

Ekstern lenke

Synoptisk situasjon

Synoptisk situasjon er et sett med værobservasjoner som er tatt på samme tid (synoptisk).

Beskrivelse

Observatører over hele kloden tar observasjoner kl 00, 03, 06, 09, 12, 15, 18 og 21 UTC. De må altså følge klokken på 0-meridianen (også kalt Greenwich Meantime). Den synoptiske situasjonen danner grunnlaget for analyser og prognoser.

Se også

Synoptisk situasjon

Synoptisk situasjon er et sett med værobservasjoner som er tatt på samme tid (synoptisk).

Beskrivelse

Observatører over hele kloden tar observasjoner kl 00, 03, 06, 09, 12, 15, 18 og 21 UTC. De må altså følge klokken på 0-meridianen (også kalt Greenwich Meantime). Den synoptiske situasjonen danner grunnlaget for analyser og prognoser.

Se også

Synsvidde

Synsvidde eller sikt angir hvor langt man kan se.

Innhold

Målemetoder

Horisontalsikt kan i mange tilfeller være vanskelig å bedømme. Den manuelle måten å måle horisontalsikt er ved å ta ut faste holdepunkter i terrenget rundt målepunktet. Ser man for eksempel en bygning 100 meter unna, men ikke et annet holdepunkt 150 meter unna, er sikten mellom 100 og 150 meter. Som hjelp for observatøren, er det for hver målestasjon med siktmåling laget et fastmerkediagram som viser avstand til kjente punkter i terrenget.

Typer

Meteorologens uttrykk for varlsing av synsvidde:

  • God sikt: mer enn 10 km
  • Moderat sikt: 4-10 km
  • Dårlig sikt: 1-4 km
  • Tåke: mindre enn 1 km

Bruksområde

Informasjon om sikt brukes i værvarslingen og er viktig i flysikringstjenesten. Dårlig sikt vil gjøre det mindre trygt å ta av, lande og ferdes på flyplassområdet.

Alle norske flyplasser med rutetrafikk har siktmåler som måler sikten automatisk.

Historikk

Tradisjonelt ble det også målt sikt på fyrene, men ikke nå lenger siden disse ikke er bemannet.

Se også

Ekstern lenke

Sørlys
Nordlys i Honningsvåg. Foto: Odd G. Pettersen.

Nordlys (aurora borealis) er et fargerikt lys på nattehimmelen på de høye breddegrader langt nord på jordkloden.

Innhold

Beskrivelse

Nordlys over Skittentinden. Foto: Bjørnar G. Hansen/Visit Tromsø-region AS.

Nord- og sørlyset oppstår når elektroner, protoner og heliumkjerner fra Solas utstråling møter gassmolekyler i de ytre delene av jordatmosfæren, mellom 80 og 500 kilometer over bakken. Med en fart av 1600 km/t treffer partiklene oksygen- og nitrogenmolekylene, og det skapes et "flash" av lys; en såkalt "kvante". Hvor synlig dette "flashet" er, kommer an på hvilket molekyl som blir truffet av elektronet, og på trykket der kollisjonen skjer:

  • Er det et oksygenmolekyl som treffes, og kollisjonen skjer i lavtrykksdeler av atmosfæren, får vi en gul-grønn aurora.
  • Er trykket enda lavere blir lyset rødt. Kollisjoner med nitrogen danner blå farge.

Forekomst

Nordlys over Troms. Foto: Geir Bye/Visit Tromsø-region AS.

Nordlyset er ikke bare for oss nordboere: Dette er et fenomen som er vanlig på Jordas høye breddegrader, uavhengig av om du befinner deg langt nord eller langt sør på kloden. På den sørlige halvkule, heter det sørlys (aurora australis).

Reiser du for eksempel til New Zealand kan du være vitne til det samme skuespillet der, men da heter fenomenet "sørlys". Det spiller heller egentlig ingen rolle hvilken tid det er på året, men fenomenet er vanligst omkring jevndøgn (ca. 23. mars og 23. september), og natten må by på klart vær. På lyse sommernetter, eventuelt med midnattsol er det heller ikke mulig å se nordlyset, men det er der.

Når nord- og sørlys først og fremst opptrer ved polene er det fordi elektronene fra Sola er negativt ladet, og at Jordas magnetfelt derfor først og fremst styrer dem mot den magnetiske nord- og sydpol. Men i og med at auroraene henger sammen med solas utstråling, varierer utstrekningen på lyset med aktiviteten hos solflekkene. Aktiviteten hos solflekkene går i sykluser, og i perioder med topp aktivitet har folk så langt sør som Mexico City kunnet se nordlyset, mens folk i Brisbane, Australia, har kunnet studere sørlyset.

Historikk

Nordlys over Troms. Foto: Bjørnar G. Hansen/Visit Tromsø-region AS.

Fellesbetegnelsen for nord- og sørlyset er "auroraer". Navnet skriver seg fra den romerske gudinnen for morgenrøden, Aurora. Urbefolkningsgrupper både nord og sør på jordkloden har vært oppmerksomme på auroraene til alle tider, og de har spilt en rolle i religion og folketro for så vel inuittene i nord som maoriene i sør. Auroraene er omtalt i Bibelen, og "varslet ulykke" i middelalderens Europa.

Det var den norske vitenskapsmannen Kristian Birkeland (1867-1917) som først var i stand til å forklare nordlyset.

Eksterne lenker

Sørpeskred

Sørpeskred er skred som kan oppstå når det regner kraftig på et snødekke eller ved sterk solstråling om våren.

Se også

T
TCu

Towering cumulus (Tcu) eller godt opptårnet cumulus er en høy, blomkål-liknende sky med voksende "skudd" fra toppen.

Beskrivelse

Skyen er av cumulus-typen med mye større vertikal enn horisontal utstrekning. Opptårnet cumulus kan også representere et forstadium til cumulonimbus.

Bruksområde

Skytypen er av signifikant betydning for lufttrafikken og begrepet brukes mest i forbindelse med varsling av skyer for flytrafikken.

Se også

TREND

Trendvarsel eller landingsvarsel er et to-timers værvarsel for en flyplass som også er et element i METAR.

Taifun
Satellittbilde av tyfonen Hagupit i 2008. Foto: NOAA/met.no.

Tyfon eller taifun er en tropisk orkan med vindstyrke opp i storm eller orkan.

Bruksområde

Begrepet blir brukt om tropiske orkaner som oppstår i det vestlige Stillehav og de Indiske hav.

Se også

Tampen
Tar kyrne (sauene, geitene) vegen mot fjellet, blir det godt vær. Men søker de mot heimemarka, blir det ruskevær.
Dyr på beite i Hjelmeland i Rogaland. Foto: Heidi Lippestad/met.no

Beskrivelse

Siste del av slike værtegn kan ha noe for seg. Ikke fordi dyra har en ”sans” for hvordan været kommer til å bli, men fordi værendringer ofte kommer tidligere i høyereliggende områder, i fjellet, enn i lavlandet, heimemarka. Husdyr som befinner seg i fjellet merker vindøkning, økende fuktighet (tåke) og dette følte ubehaget gjør at de trekker unna. De forflytter seg til lavereliggende områder der de kommer i le av vinden.

Første del av uttrykket har ingen meningsfull varslingsverdi. De tar vegen mot fjellet fordi det allerede er brukbart vær i lavlandet og de fortsetter oppover i høyereliggende strøk, så høyt som ”været” tillater.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

Tcu

Towering cumulus (Tcu) eller godt opptårnet cumulus er en høy, blomkål-liknende sky med voksende "skudd" fra toppen.

Beskrivelse

Skyen er av cumulus-typen med mye større vertikal enn horisontal utstrekning. Opptårnet cumulus kan også representere et forstadium til cumulonimbus.

Bruksområde

Skytypen er av signifikant betydning for lufttrafikken og begrepet brukes mest i forbindelse med varsling av skyer for flytrafikken.

Se også

Temperatur
Klassisk termometer eller gradestokk. Foto: iStock.

Temperatur er et mål på hvor hurtig atomene eller molekylene beveger seg; et stoffs indre bevegelsesenergi.

Innhold

Beskrivelse

Når varme (energi) tilføres, endres energitilstanden og temperaturen øker. Det er ingen bevelgelse i atomene/molekylene ved det absolutte nullpunkt.

Temperaturskalaen beveger seg på begge sider av 0-punktet, noe som kan skape forvirring i forhold til begrepsbruken når temperaturen beveger seg fra for eksempel -12 °C til -10 °C. På et gammeldags termometer (se bildet), som består av en kvikksølvsøyle inne i et glassrør med en skala der 0-punktet ligger omtrent midt på, ser man tydelig at:

  • Temperaturen synker hvis den går fra -10 °C til -12 °C (kvikksølvsøylen blir kortere).
  • -10 °C er en høyere temperatur enn -12 °C (streken for -10 °C er høyere opp på skalen enn -12 °C)
  • Hvis temperaturen øker, blir det varmere (kvikksølvsøylen blir lengre).

Hvis meteorologen sier: "Temperaturen i Tromsø er nå -13 °C. Den forventes å stige noe i løpet av formiddagen." da skal det bli litt mildere.

Typer

Temperatur kan måles med flere måleenheter:

I værvarslingen

Uttrykkene for temperaturendringer brukes blant annet i tekstvarslene på yr.no.

Typiske uttrykk for temperaturendringer Forventet endring
Uendret, stort sett uendret. 0-2 grader.
Litt kaldere, varmere, kjøligere, mildere. Litt høyere, lavere temperatur. 2-4 grader.
Kaldere, varmere, kjøligere, mildere. 4-7 grader.
Betydelig kaldere, varmere, kjøligere, mildere. Mer enn 7 grader.

Se også

Eksterne lenker

Temperaturdøgn

Et temperaturdøgn er tiden fra kl 18 UTC til 18 UTC neste dag. I Norge tilsvarer det kl 20 for sommertid og kl 19 for normaltid.

Beskrivelse

Dette er det døgnet som brukes når vi finner for eksempel døgnets maksimum- og minimumtemperatur. Når det gjelder døgnets gjennomsnittstemperatur beregnes den ut fra kallenderdøgnet.

Med en vanlig temperaturgang gjennom døgnet inntreffer minimumstemperaturen sent på natta/morgenen og maksimumstemperaturen om ettermiddagen. Begge ekstremtemperaturene inntreffer derfor vanligvis på samme dato.

Se også

Temperaturen
Klassisk termometer eller gradestokk. Foto: iStock.

Temperatur er et mål på hvor hurtig atomene eller molekylene beveger seg; et stoffs indre bevegelsesenergi.

Innhold

Beskrivelse

Når varme (energi) tilføres, endres energitilstanden og temperaturen øker. Det er ingen bevelgelse i atomene/molekylene ved det absolutte nullpunkt.

Temperaturskalaen beveger seg på begge sider av 0-punktet, noe som kan skape forvirring i forhold til begrepsbruken når temperaturen beveger seg fra for eksempel -12 °C til -10 °C. På et gammeldags termometer (se bildet), som består av en kvikksølvsøyle inne i et glassrør med en skala der 0-punktet ligger omtrent midt på, ser man tydelig at:

  • Temperaturen synker hvis den går fra -10 °C til -12 °C (kvikksølvsøylen blir kortere).
  • -10 °C er en høyere temperatur enn -12 °C (streken for -10 °C er høyere opp på skalen enn -12 °C)
  • Hvis temperaturen øker, blir det varmere (kvikksølvsøylen blir lengre).

Hvis meteorologen sier: "Temperaturen i Tromsø er nå -13 °C. Den forventes å stige noe i løpet av formiddagen." da skal det bli litt mildere.

Typer

Temperatur kan måles med flere måleenheter:

I værvarslingen

Uttrykkene for temperaturendringer brukes blant annet i tekstvarslene på yr.no.

Typiske uttrykk for temperaturendringer Forventet endring
Uendret, stort sett uendret. 0-2 grader.
Litt kaldere, varmere, kjøligere, mildere. Litt høyere, lavere temperatur. 2-4 grader.
Kaldere, varmere, kjøligere, mildere. 4-7 grader.
Betydelig kaldere, varmere, kjøligere, mildere. Mer enn 7 grader.

Se også

Eksterne lenker

Temperaturer
Klassisk termometer eller gradestokk. Foto: iStock.

Temperatur er et mål på hvor hurtig atomene eller molekylene beveger seg; et stoffs indre bevegelsesenergi.

Innhold

Beskrivelse

Når varme (energi) tilføres, endres energitilstanden og temperaturen øker. Det er ingen bevelgelse i atomene/molekylene ved det absolutte nullpunkt.

Temperaturskalaen beveger seg på begge sider av 0-punktet, noe som kan skape forvirring i forhold til begrepsbruken når temperaturen beveger seg fra for eksempel -12 °C til -10 °C. På et gammeldags termometer (se bildet), som består av en kvikksølvsøyle inne i et glassrør med en skala der 0-punktet ligger omtrent midt på, ser man tydelig at:

  • Temperaturen synker hvis den går fra -10 °C til -12 °C (kvikksølvsøylen blir kortere).
  • -10 °C er en høyere temperatur enn -12 °C (streken for -10 °C er høyere opp på skalen enn -12 °C)
  • Hvis temperaturen øker, blir det varmere (kvikksølvsøylen blir lengre).

Hvis meteorologen sier: "Temperaturen i Tromsø er nå -13 °C. Den forventes å stige noe i løpet av formiddagen." da skal det bli litt mildere.

Typer

Temperatur kan måles med flere måleenheter:

I værvarslingen

Uttrykkene for temperaturendringer brukes blant annet i tekstvarslene på yr.no.

Typiske uttrykk for temperaturendringer Forventet endring
Uendret, stort sett uendret. 0-2 grader.
Litt kaldere, varmere, kjøligere, mildere. Litt høyere, lavere temperatur. 2-4 grader.
Kaldere, varmere, kjøligere, mildere. 4-7 grader.
Betydelig kaldere, varmere, kjøligere, mildere. Mer enn 7 grader.

Se også

Eksterne lenker

Temperaturgradient

Temperaturgradient er forskjeller i temperaturen horisontalt eller vertikalt.

Innhold

Beskrivelse

Gradient er en matematisk størrelse som utfører derivasjoner i det 3-dimensjonale rommet. Når man har romlige variasjoner i temperaturen, snakker man derfor om temperaturgradienter. Dette står i motsetning til temperaturvariasjoner i tid.

Eksempler

I forbindelse med fronter oppstår det ofte store horisontale temperaturgradienter. Disse kan bl.a. finnes ved å bruke tykkelseslinjer.

Se også

Eksterne lenker

Temperaturinversjon
Nederst i lia er skogen hvitrimet og lengre opp er den svart. Foto: Jonn Haga

En inversjon (av invers som betyr omvendt) er når temperaturen stiger med høyden.

Beskrivelse

Luftforurensing over Oslo i forbindelse med inversjon. Foto: Michael Gauss/met.no

Vanligvis vil temperaturen avta oppover i atmosfæren. Beveger vi oss oppover, til fjells eller opp i lufta med et fly, blir det som regel kaldere jo høyere vi kommer.

5. januar 2002 kl 8 registrerte man i Oslo -13,1°C på Blindern (snaut 100 moh), mens lufta ved Tryvann (500 m.o.h.) hadde en temperatur på +2,3°C. Dvs en forskjell på 15,4 grader. Dette var en temperaturendring som er motsatt av det vanlige.

Den viktigste årsaken til dette er at atmosfæren varmes opp nedenfra. Mesteparten av solstrålene (kort bølgelengde) går tvers gjennom atmosfæren uten å varme den opp nevneverdig. Til slutt treffer strålene Jordas overflate og denne tilføres varme og temperaturen på bakken eller havoverflaten stiger. Lufta som er i kontakt med underlaget varmes opp og konveksjon blander lufta oppover i atmosfæren. Resultatet er en likevektstilstand i atmosfærens nederste lag, troposfæren, med høyest temperatur nærmest bakken og fallende temperatur og lufttrykk oppover. Dette fører til at atmosfæren holder seg stabil, med den tyngste lufta nederst og lettere luft lenger oppe. Hadde lufttrykket vært konstant med høyden, ville temperaturen alltid ha økt med høyden og ikke avtatt.

Dybdestoff

Men ved samme lufttrykk er kald luft tyngre enn varm luft. Hvis temperaturen i lufta nær bakken av en eller annen grunn faller, vil den kaldeste (tyngste) lufta synke ned i de laveste områdene i terrenget på grunn av tyngdekraften. På en klar vinternatt med snø på bakken vil underlaget/snøen sende langbølget stråling ut i verdensrommet. Bakken mister varme og temperaturen i snøen faller. Lufta nær bakken avkjøles på grunn av kontakten med underlaget. Den avkjølte "tunge" lufta synker ned i de laveste områdene i terrenget; forsenkninger, daler, fjorder osv. I slike værsituasjoner vil vi da få en temperaturendring som er motsatt av det vanlige.

Når den tunge kalde lufta har lagt seg ned i de laveste områdene i terrenget, er den vanskelig å flytte på. Kommer varmere luft strømmende inn over et område som har hatt kaldt vintervær en stund, vil høyereliggende strøk kunne merke temperaturstigningen, uten at lufta kommer seg ned til de lavereliggende områdene. Her holder det seg kaldt. Det må kraftig vind til for å blande lufta slik at varmlufta også kommer seg ned til de mest skjermete lavereliggende områdene.

Se også

Temperaturinversjoner
Nederst i lia er skogen hvitrimet og lengre opp er den svart. Foto: Jonn Haga

En inversjon (av invers som betyr omvendt) er når temperaturen stiger med høyden.

Beskrivelse

Luftforurensing over Oslo i forbindelse med inversjon. Foto: Michael Gauss/met.no

Vanligvis vil temperaturen avta oppover i atmosfæren. Beveger vi oss oppover, til fjells eller opp i lufta med et fly, blir det som regel kaldere jo høyere vi kommer.

5. januar 2002 kl 8 registrerte man i Oslo -13,1°C på Blindern (snaut 100 moh), mens lufta ved Tryvann (500 m.o.h.) hadde en temperatur på +2,3°C. Dvs en forskjell på 15,4 grader. Dette var en temperaturendring som er motsatt av det vanlige.

Den viktigste årsaken til dette er at atmosfæren varmes opp nedenfra. Mesteparten av solstrålene (kort bølgelengde) går tvers gjennom atmosfæren uten å varme den opp nevneverdig. Til slutt treffer strålene Jordas overflate og denne tilføres varme og temperaturen på bakken eller havoverflaten stiger. Lufta som er i kontakt med underlaget varmes opp og konveksjon blander lufta oppover i atmosfæren. Resultatet er en likevektstilstand i atmosfærens nederste lag, troposfæren, med høyest temperatur nærmest bakken og fallende temperatur og lufttrykk oppover. Dette fører til at atmosfæren holder seg stabil, med den tyngste lufta nederst og lettere luft lenger oppe. Hadde lufttrykket vært konstant med høyden, ville temperaturen alltid ha økt med høyden og ikke avtatt.

Dybdestoff

Men ved samme lufttrykk er kald luft tyngre enn varm luft. Hvis temperaturen i lufta nær bakken av en eller annen grunn faller, vil den kaldeste (tyngste) lufta synke ned i de laveste områdene i terrenget på grunn av tyngdekraften. På en klar vinternatt med snø på bakken vil underlaget/snøen sende langbølget stråling ut i verdensrommet. Bakken mister varme og temperaturen i snøen faller. Lufta nær bakken avkjøles på grunn av kontakten med underlaget. Den avkjølte "tunge" lufta synker ned i de laveste områdene i terrenget; forsenkninger, daler, fjorder osv. I slike værsituasjoner vil vi da få en temperaturendring som er motsatt av det vanlige.

Når den tunge kalde lufta har lagt seg ned i de laveste områdene i terrenget, er den vanskelig å flytte på. Kommer varmere luft strømmende inn over et område som har hatt kaldt vintervær en stund, vil høyereliggende strøk kunne merke temperaturstigningen, uten at lufta kommer seg ned til de lavereliggende områdene. Her holder det seg kaldt. Det må kraftig vind til for å blande lufta slik at varmlufta også kommer seg ned til de mest skjermete lavereliggende områdene.

Se også

Temperaturkalkulator

Sett inn temperatur for å regne om til celsius, fahrenheit eller kelvin. Bruk punktum og ikke komma hvis du bruker desimaler.

Se også

Temperaturkalkulatorer

Sett inn temperatur for å regne om til celsius, fahrenheit eller kelvin. Bruk punktum og ikke komma hvis du bruker desimaler.

Se også

Temperaturmålere
Klassisk termometer eller gradestokk. Foto: iStock.

Et termometer er et instrument til å måle temperaturen i et stoff (gasser, væsker, faste stoffer).

Innhold

Beskrivelse

Prinsippet bak de fleste termometre er at stoff utvider seg eller trekker seg sammen når temperaturen i stoffet endres.

Siden temperaturendringer i stoffer er basert på temperaturstråling, kan ikke termometre plasseres ukritisk rundt. Termometret beskyttes mot direkte varmestråling fra sola ved å plasseres inne i en hvit trehytte eller en hvit plasthytte med dobbel vegg. I tillegg vurderes stedene for slik plassering ut fra en rekke fysiske parametere. Termometret og skjermen/hytta plasseres slik at det blir målt cirka 2 meter over bakkenivå.

Termometre må kalibreres for å vise riktig temperatur, men siden så godt som alle termometre i dag masseproduseres, er det veldig små avvik. Disse avvikene er som regel knyttet til urenheter i materialet (sprit og platina) og små avvik i tykkelse og lengde på platinatråd. Slike avvik utgjør normalt inntil ca 0,1 °C. Dette regnes som tilstrekkelig nøyaktig til meteorologisk bruk.

For å påvise nøyaktigheten til et termometer sammenlignes det med en kalibrert referanse i et temperaturregulert væskebad. Dette regnes som en meget pålitelig måte å kalibrere termometre. En annen metode er å sammenligne termometret med en feltreferanse på aktuelt målested. Dette er en mye brukt metode for å dokumentere målesløyfer og langtidsstabilitet.

Typer

I et kvikksølvtermometer er det en søyle av kvikksølv inne i et glassrør som endrer volum, og denne endringen kan avleses på en skala. Kvikksølvsøylens lengde når termometeret plasseres i smeltende snø/is avmerkes (0 grader celsius). Tilsvarende settes termometeret i kokende vann. Kvikksølvsøylen utvider seg og et nytt merke avsettes (100 grader celsius). Avstanden mellom de to merkene inndeles i 100 delstreker med samme avstand. Skalaen forlenges videre forbi 100-streken og på den andre siden av 0-merket. Slik kalibreres et termometer som skal vise temperaturen i grader celsius ( oC ).

Andre typer termometre benytter egenskapene i andre væsker/gasser. Metallers følsomhet (volumendring) for temperaturendringer utnyttes også i enkelte termometre.

Måleenheter

I Europa bruker vi Celsius som måleenhet, men det finnes også andre enheter for å oppgi temperatur:

Målemetode

I tradisjonell meteorologisk observasjon brukes et "væske-i-glass"-termometer. I dette termometeret er det en søyle av væske (kvikksølv, sprit eller kvikksølv-thallium) inne i et glassrør. Søylen utvider seg med stigende temperatur og trekker seg sammen med synkende temperatur. Enden av søylen avleses på en skala.

I dag finnes det flere måleprinsipper for å måle temperatur elektronisk. Det måleprinsippet som Meteorologisk institutt har valgt, er å måle elektrisk motstand i en platinatråd. Ved 100 Ω (uttales: ohm) er temperaturen 0 °C. Ved lavere motstand er temperaturen lavere og ved høyere motstand er temperaturen høyere.

Gjør det selv

Hvis du bor i enebolig eller har leilighet med fasade mot nord er det greit å henge termometeret ut av vinduet og med litt avstand fra glasset. Glass er ikke så god isolator som mange tror. De som har fasade mot sør, må finne andre måter å skjerme instrumentet. Dette kan for eksempel være å utnytte overheng på verandaen. Slik tilpassing kan gå på bekostning av lengde på kabel. Her kan nevnes at det nå finnes flere trådløse termometre på markedet. For de fleste er ikke nøyaktighetskravet så veldig stort, slik at utstyret kan være relativt rimelig.

Se også

Eksterne lenker

Temperaturnormal
Kart med temperaturnormal for Norge. Gjelder for normalperioden 1961-1990. Ill.: met.no

Temperaturnormaler er gjennomsnittstemperaturene over en lengre periode, som regel 30 år.

Se også

Temperaturnormaler
Kart med temperaturnormal for Norge. Gjelder for normalperioden 1961-1990. Ill.: met.no

Temperaturnormaler er gjennomsnittstemperaturene over en lengre periode, som regel 30 år.

Se også

Temperert klima
Norge inndelt i Köppens klimasoner. Figur: met.no

Temperert klima er klima med tydelige årstider.

Beskrivelse

I et temperert klima er temperaturen i årets kaldeste måned er mellom +18 og -3°C. Nedbørmengden ligger over grensene for tørt klima (B). Temperert klima er klimasone C i Köppens klimaklassifikasjon.

Forekomst

Mange kyststrøk i Norge og Svalbard kommer under temperert klima. Se kart til høyre.

Se også

Tempererte soner

Tempererte soner er klimabelter mellom polarsirklene og vendesirklene på den nordlige og sørlige halvkule.

Termallavtrykk

Et termallavtrykk er et lavtrykk som dannes som følge oppvarming av landjorda.

Beskrivelse

På dager med lite skyer vil sola varme opp bakken. Bakken gir fra seg varmen ganske raskt og det fører til stigende lufttemperaturer nær bakken. Etter hvert vil denne lufta stige, og det blir et lokalt undertrykk det vil si et lavtrykk. Lavtrykk av denne typen er svake i forhold til frontlavtrykk og instabilitetslavtrykk.

Forekomst

I all hovedsak er dette et sommerfenomen, det blir svake vinder og stort sett bra vær. Kjente begreper som henger sammen med dette er land- og sjøbris (solgangsbris), termikk, godværs-cumulus og hvis det er tilstrekkelig fuktighet; ettermiddagsbyger. Monsuner er eksempel på det samme, men i mye større skala (årstidsvariasjoner).

Se også

Termalvind

Termalvind er differansen mellom geostrofisk vind i to nivåer og er en "teoretisk" vind som ikke kan måles.

Beskrivelse

Termalvind oppstår i områder med horisontale temperaturforskjeller og "blåser" slik at man, med termalvinden i ryggen, har kald luft til venstre og varm luft til høyre på nordlige halvkule (motsatt sør for ekvator). Se også Rossbybølger.

Se også

Termikk

Termikk er opp- og nedgående luftstrømmer.

Beskrivelse

På en skyfri sommerdag vil sollyset varme opp jordoverflaten. Forskjellig type overflate (vann, skog, åker, bebyggelse) absorberer solenergien ulikt og får forskjellig temperatur. Lufta som kommer i kontakt med underlaget varmes opp og stiger til værs, særlig der bakketemperaturen er høy.

For å kompensere for den oppstigende lufta , skjer det nedsynking av luft over kjøligere terreng. Disse opp- og nedgående luftstrømmene kalles termikk.

Bruksområde

Et lite fly som beveger seg i forholdsvis lav høyde vil forflyttes opp og ned i forhold til bevegelsesretningen, det opplever urolig luft (turbulens). Seilflyging baserer seg på at det er termikk i atmosfæren. For flygeren gjelder det å vinne høyde ved hjelp av de oppstigende luftstrømmene.

Se også

Terminal Aerodrome Forecast

TAF står for Terminal Aerodrome Forecast og er et kortfattet, kodet punktværvarsel spesielt utarbeidet for flyplassene.

Beskrivelse

En TAF består av en hoveddel med forventet framherskende vær. Denne delen skal alltid gi en selvstendig beskrivelse av følgende elementer: bakkevind, sikt, vær og skyer. Dersom det forventes signifikante avvik fra hoveddelen beskrives dette i en eller flere tilleggsdeler til hoveddelen.

Varselet skal også være representativt for stedets inn- og utflygningsområder.

Normal gyldighetsperiode for TAF i Norge er 9 eller 24 timer.

Eksempel

Eksempelet under er fra Flesland 28. oktober 2009:

TAF 280800Z 2809/2909 12008KT 9999 -RA FEW020 BKN040 TEMPO 2821/2909 15015G25KT

De ulike delene betyr:

  • 280800Z = Utstedelsestidspunkt: den 28. (dato), kl.08:00 UTC.
  • 2809/2909 = Gyldighetsperiode: Fra den 28. kl.09:00 UTC til den 29. kl.09:00 UTC.
  • 12008KT = Vind av åtte knops styrke, fra retning 120° (øst-sørøstlig).
  • 9999 = Sikten er på 10 km eller mer.
  • -RA = Lett regn.
  • FEW020 = En eller to åttendedeler skydekke i 2000 fot høyde.
  • BKN040 = Fem til sju åttendedeler skydekke i 4000 fot høyde.
  • TEMPO = Temporært, signifikant avvik fra hoveddelen av varselet følger.
  • 2821/2909 = Gyldighetsperiode for avviket: fra den 28. kl.21:00 UTC til den 29. kl.09:00 UTC.
  • 15015G25KT = Vind av femten knops styrke, med vindkast opp i tjuefem knop, fra retning 150° (sør-sørøstlig).

Se også

  • METAR
  • IPPC (The Internet Pilot Planning Centre)
Termisk høytrykk

Høytrykk (el. antisyklon) er et område hvor lufttrykket på en flate (f.eks bakken) er høyere enn omgivelsene.

Innhold

Beskrivelse

Høytrykk kjennetegnes med nedsynking av tørr kald luft over et stort område. Lufta virker skyoppløsende og fører til stabilt vær og opphold. Om vinteren kan et høytrykk også medføre kaldt vær. Dersom lufta føres ned over en varm fuktig flate kan det dannes tåke eller lave lagskyer.

Lufta strømmer med klokka rundt et høytrykk (motsatt på sørlige halvkule), men med en komponent mot lavere trykk i friksjonssjiktet nær bakken. Ettersom luft stadig forsvinner fra høytrykksområdet, må den erstattes av luft fra høyere luftlag. Derfor oppstår det nedadgående luftstrømmer (subsidens) og stabile forhold (lite skyer, ingen nedbør) i et høytrykk. Isobarene ligger vanligvis langt fra hverandre, noe som også fører til svake vinder. Vær imidlertid oppmerksom på at stabile forhold med svake vinder begunstiger tåkedannelse.

Varme høytrykk

Man tenker helst på de store (horisontalt og vertikalt) H-områdene i subtropiske strøk ca 30gr. N/S (f.eks. nær Azorene). De ligger ofte nærmest i ro og pumper varm luft nordover mot polarfronten (på N-hemisfære). Om sommeren er de typiske for havområdene, om vinteren strekker de seg oftere inn over land. Av og til beveger de seg nordover og blokkerer for lavtrykk vestfra. Værforholdene i selve høytrykksområdene preges av pent vær. Men når de varme fuktige luftmassene avkjøles i polare strøk blir det disig og tåke/yr (maritim varmluft).

Kalde høytrykk

Her mener man de typiske vinterhøytrykkene som dannes mest p.g.a. snødekt land i polare strøk. Vanlig f.eks. i Sibir, Canada og Nord-Skandinavia. Avkjølingen fra bakken fører til lavt trykk i høyere luftlag og høyt trykk i lavt nivå (<10.000ft). Disse høytrykkene blokkerer ikke særlig godt for lavtrykk vestfra, men de bidrar likevel ofte til at lavtrykkene presses rundt Nord-Skandinavia om vinteren.

Dybdestoff

polarfronten dannes lavtrykk i grenseflaten mellom polar luft og subtropisk luft. Lavtrykkene representerer bølgetoppene. Mellom to bølgetopper må det være en bølgedal, denne kan vi kalle høytrykksrygg. I ryggen vil det være antisyklonal strømning (lufta beveger seg med klokka). Lufta i en slik bølgedal/høytrykksrygg er forholdsvis kald, fordi den kalde polare luftmassen har trengt langt sør.

Se også

Termisk lavtrykk

Et termallavtrykk er et lavtrykk som dannes som følge oppvarming av landjorda.

Beskrivelse

På dager med lite skyer vil sola varme opp bakken. Bakken gir fra seg varmen ganske raskt og det fører til stigende lufttemperaturer nær bakken. Etter hvert vil denne lufta stige, og det blir et lokalt undertrykk det vil si et lavtrykk. Lavtrykk av denne typen er svake i forhold til frontlavtrykk og instabilitetslavtrykk.

Forekomst

I all hovedsak er dette et sommerfenomen, det blir svake vinder og stort sett bra vær. Kjente begreper som henger sammen med dette er land- og sjøbris (solgangsbris), termikk, godværs-cumulus og hvis det er tilstrekkelig fuktighet; ettermiddagsbyger. Monsuner er eksempel på det samme, men i mye større skala (årstidsvariasjoner).

Se også

Termisk turbulens

Termisk turbulens er opp- og nedgående luftstrømmer om hverandre, for eksempel i forbindelse med byger.

Beskrivelse

Termisk turbulens forårsakes av oppvarming av lufta nær bakken eller havet. Bygerskyer og vær henger sammen med termisk turbulens (se også termikk).

Se også

Termodynamikk

Termodynamikk er transport av temperatur.

Termometer
Klassisk termometer eller gradestokk. Foto: iStock.

Et termometer er et instrument til å måle temperaturen i et stoff (gasser, væsker, faste stoffer).

Innhold

Beskrivelse

Prinsippet bak de fleste termometre er at stoff utvider seg eller trekker seg sammen når temperaturen i stoffet endres.

Siden temperaturendringer i stoffer er basert på temperaturstråling, kan ikke termometre plasseres ukritisk rundt. Termometret beskyttes mot direkte varmestråling fra sola ved å plasseres inne i en hvit trehytte eller en hvit plasthytte med dobbel vegg. I tillegg vurderes stedene for slik plassering ut fra en rekke fysiske parametere. Termometret og skjermen/hytta plasseres slik at det blir målt cirka 2 meter over bakkenivå.

Termometre må kalibreres for å vise riktig temperatur, men siden så godt som alle termometre i dag masseproduseres, er det veldig små avvik. Disse avvikene er som regel knyttet til urenheter i materialet (sprit og platina) og små avvik i tykkelse og lengde på platinatråd. Slike avvik utgjør normalt inntil ca 0,1 °C. Dette regnes som tilstrekkelig nøyaktig til meteorologisk bruk.

For å påvise nøyaktigheten til et termometer sammenlignes det med en kalibrert referanse i et temperaturregulert væskebad. Dette regnes som en meget pålitelig måte å kalibrere termometre. En annen metode er å sammenligne termometret med en feltreferanse på aktuelt målested. Dette er en mye brukt metode for å dokumentere målesløyfer og langtidsstabilitet.

Typer

I et kvikksølvtermometer er det en søyle av kvikksølv inne i et glassrør som endrer volum, og denne endringen kan avleses på en skala. Kvikksølvsøylens lengde når termometeret plasseres i smeltende snø/is avmerkes (0 grader celsius). Tilsvarende settes termometeret i kokende vann. Kvikksølvsøylen utvider seg og et nytt merke avsettes (100 grader celsius). Avstanden mellom de to merkene inndeles i 100 delstreker med samme avstand. Skalaen forlenges videre forbi 100-streken og på den andre siden av 0-merket. Slik kalibreres et termometer som skal vise temperaturen i grader celsius ( oC ).

Andre typer termometre benytter egenskapene i andre væsker/gasser. Metallers følsomhet (volumendring) for temperaturendringer utnyttes også i enkelte termometre.

Måleenheter

I Europa bruker vi Celsius som måleenhet, men det finnes også andre enheter for å oppgi temperatur:

Målemetode

I tradisjonell meteorologisk observasjon brukes et "væske-i-glass"-termometer. I dette termometeret er det en søyle av væske (kvikksølv, sprit eller kvikksølv-thallium) inne i et glassrør. Søylen utvider seg med stigende temperatur og trekker seg sammen med synkende temperatur. Enden av søylen avleses på en skala.

I dag finnes det flere måleprinsipper for å måle temperatur elektronisk. Det måleprinsippet som Meteorologisk institutt har valgt, er å måle elektrisk motstand i en platinatråd. Ved 100 Ω (uttales: ohm) er temperaturen 0 °C. Ved lavere motstand er temperaturen lavere og ved høyere motstand er temperaturen høyere.

Gjør det selv

Hvis du bor i enebolig eller har leilighet med fasade mot nord er det greit å henge termometeret ut av vinduet og med litt avstand fra glasset. Glass er ikke så god isolator som mange tror. De som har fasade mot sør, må finne andre måter å skjerme instrumentet. Dette kan for eksempel være å utnytte overheng på verandaen. Slik tilpassing kan gå på bekostning av lengde på kabel. Her kan nevnes at det nå finnes flere trådløse termometre på markedet. For de fleste er ikke nøyaktighetskravet så veldig stort, slik at utstyret kan være relativt rimelig.

Se også

Eksterne lenker

Termometre
Klassisk termometer eller gradestokk. Foto: iStock.

Et termometer er et instrument til å måle temperaturen i et stoff (gasser, væsker, faste stoffer).

Innhold

Beskrivelse

Prinsippet bak de fleste termometre er at stoff utvider seg eller trekker seg sammen når temperaturen i stoffet endres.

Siden temperaturendringer i stoffer er basert på temperaturstråling, kan ikke termometre plasseres ukritisk rundt. Termometret beskyttes mot direkte varmestråling fra sola ved å plasseres inne i en hvit trehytte eller en hvit plasthytte med dobbel vegg. I tillegg vurderes stedene for slik plassering ut fra en rekke fysiske parametere. Termometret og skjermen/hytta plasseres slik at det blir målt cirka 2 meter over bakkenivå.

Termometre må kalibreres for å vise riktig temperatur, men siden så godt som alle termometre i dag masseproduseres, er det veldig små avvik. Disse avvikene er som regel knyttet til urenheter i materialet (sprit og platina) og små avvik i tykkelse og lengde på platinatråd. Slike avvik utgjør normalt inntil ca 0,1 °C. Dette regnes som tilstrekkelig nøyaktig til meteorologisk bruk.

For å påvise nøyaktigheten til et termometer sammenlignes det med en kalibrert referanse i et temperaturregulert væskebad. Dette regnes som en meget pålitelig måte å kalibrere termometre. En annen metode er å sammenligne termometret med en feltreferanse på aktuelt målested. Dette er en mye brukt metode for å dokumentere målesløyfer og langtidsstabilitet.

Typer

I et kvikksølvtermometer er det en søyle av kvikksølv inne i et glassrør som endrer volum, og denne endringen kan avleses på en skala. Kvikksølvsøylens lengde når termometeret plasseres i smeltende snø/is avmerkes (0 grader celsius). Tilsvarende settes termometeret i kokende vann. Kvikksølvsøylen utvider seg og et nytt merke avsettes (100 grader celsius). Avstanden mellom de to merkene inndeles i 100 delstreker med samme avstand. Skalaen forlenges videre forbi 100-streken og på den andre siden av 0-merket. Slik kalibreres et termometer som skal vise temperaturen i grader celsius ( oC ).

Andre typer termometre benytter egenskapene i andre væsker/gasser. Metallers følsomhet (volumendring) for temperaturendringer utnyttes også i enkelte termometre.

Måleenheter

I Europa bruker vi Celsius som måleenhet, men det finnes også andre enheter for å oppgi temperatur:

Målemetode

I tradisjonell meteorologisk observasjon brukes et "væske-i-glass"-termometer. I dette termometeret er det en søyle av væske (kvikksølv, sprit eller kvikksølv-thallium) inne i et glassrør. Søylen utvider seg med stigende temperatur og trekker seg sammen med synkende temperatur. Enden av søylen avleses på en skala.

I dag finnes det flere måleprinsipper for å måle temperatur elektronisk. Det måleprinsippet som Meteorologisk institutt har valgt, er å måle elektrisk motstand i en platinatråd. Ved 100 Ω (uttales: ohm) er temperaturen 0 °C. Ved lavere motstand er temperaturen lavere og ved høyere motstand er temperaturen høyere.

Gjør det selv

Hvis du bor i enebolig eller har leilighet med fasade mot nord er det greit å henge termometeret ut av vinduet og med litt avstand fra glasset. Glass er ikke så god isolator som mange tror. De som har fasade mot sør, må finne andre måter å skjerme instrumentet. Dette kan for eksempel være å utnytte overheng på verandaen. Slik tilpassing kan gå på bekostning av lengde på kabel. Her kan nevnes at det nå finnes flere trådløse termometre på markedet. For de fleste er ikke nøyaktighetskravet så veldig stort, slik at utstyret kan være relativt rimelig.

Se også

Eksterne lenker

Termopausen

Eksobasen (også kalt baropausen eller termopausen) er overgangen mellom termosfæren og eksosfæren, ca 400-500 km over Jordas overflate.

Se også

Termosfæren

Termosfæren er laget i Jordas atmosfære mellom mesosfæren og eksosfæren, dvs. i ca 80 til 400-500 km høyde.

Beskrivelse

I termosfæren øker temperaturen raskt. Typiske verdier i 300-400 km høyde er mellom 1000 og 1500 grader, avhengig av variasjoner i solaktiviteten. Den høye temperaturen skyldes absorbsjon av ultrafiolett solstråling. Partikkeltettheten er så liten at det ikke ville vært mulig å måle den med et termometer eller føle den på kroppen.

Se også

Tetthet

Tetthet er egenvekten (masse per volum) av et fast stoff, en væske eller en gass, målt i kg/m3.

Beskrivelse

Atmosfærens tetthet er bestemt av trykket, temperaturen og luftfuktigheten. Sjøvannets tetthet bestemmes av temperaturen, saliniteten og i mindre grad trykket.

Dybdestoff

For atmosfæren vil tettheten ved havnivå være omtrent 1,2 kg/m3 (1,2 g/L), men fordi luft er kompressibel vil tettheten avta raskt med fallende trykk oppover i atmosfæren. Økende temperatur og luftfuktighet reduserer tettheten.

Sjøvann er i liten grad kompressibelt og har derfor en tetthet som er mest avhengig av salinitet og temperatur. Tettheten til sjøvann varierer mellom 1 020 og 1 029 kg/m3 og øker med økende salinitet og fallende temperatur.

Tid

Døgnet deles inn slik:

Tidsangivelse - Klokkeslett

  • I morgen - Etter 06:00
  • I morgen (tidlig) - 06:00-09:00
  • I (morgen) formiddag - 09:00-12:00
  • (I) (morgen) ettermiddag - 12:00-18:00
  • (I) (morgen) kveld - 18:00-24:00
  • (I) natt - 00:00-06:00
Tidevann

Tidevann er i utgangspunktet gravitasjonsbølger.

Beskrivelse

Sterkest virker månen, men sola har også betydning. Månen og sola lager hver sine bølger, men ved nymåne og fullmåne vil bølgene komme i fase (spring), derav springflo. Det motsatte kalles det nippflo.

Hvor store utslag flo og fjære har kommer veldig an på hvordan landmasser og havgrunner forstyrrer gravitasjonsbølgenes forplantning. Noen steder kan tidevannsbølgene komme inn fra to eller flere retninger og det hele blir ganske komplisert.

Tidevannet skyldes tiltrekningskreftene og de innbyrdes bevegelsene i jord-måne-sol systemet (tidevannet blir også kalt astronomisk tidevann). Analyse av vannstandsobservasjoner over minst en måned, men helst flere år, gir grunnlag for å beregne tidevannet for et hvilket som helst tidspunkt. Slike beregninger blir publisert årlig i tidevannstabeller.

Se også

Eksterne lenker

Tidsserie

En tidsserie er værobservasjoner listet i kronologisk rekkefølge.

Tidsserier

En tidsserie er værobservasjoner listet i kronologisk rekkefølge.

Tidssone

UTC er en kortform av Universal Time Coordinated og angir grunnlaget for sivile tidsangivelser i alle land.

Beskrivelse

UTC er ingen egentlig forkortelse, de to første bokstavene angir at det er snakk om en variant av universell tid (engelsk Universal Time) som forkortes UT, og den tredje bokstaven angir at det er koordinert tid (engelsk Coordinated).

Det forekommer ikke sommertid i UTC.

Bruksområde

I værvarsling er bruk av UTC nødvendig blant annet for å lage væranalyser.

Se også

Tolkning av satellittbilder
Bildet viser kombinasjon av tre visuelle kanaler. Foto: EUMETSAT/met.no

Tolkning av satellittbilder er å lære seg å lese satellittbilder.

Innhold

Beskrivelse

Bildet viser en kombinasjon av to visuelle kanaler og én infrarød kanal. Foto: EUMETSAT/met.no

Begrepet satellittbilder blir vanligvis brukt om satellittinformasjon som er basert på optiske sensorer. Det vil si sensorer som observerer elektromagnetisk stråling i den synlige eller infrarøde delen av det elektromagnetiske spekteret. Det brukes imidlertid også f.eks. om tolkning av bilder basert på mikrobølge informasjon slik som f.eks. "Synthetic Aperature Radar" (SAR). For at informasjonen fra den satellittbaserte sensoren skal kunne tolkes som et bilde må sensoren sette sammen informasjonen slik at den er kontinuerlig i rommet, slik at den kan oppfattes som et "bilde".

Typer

  • Bilde fra IR-kanaler: Den infrarøde delen av spekteret. Foto: EUMETSAT/met.no

  • Bilde fra synlige kanaler: Den visuelle delen av spekteret. Foto: EUMETSAT/met.no

  • Bilde fra vanndampkanaler. Foto: EUMETSAT/met.no

Dybdestoff

Beskrivelsen som er gitt her er basert på informasjonen som er tilgjengelig på den geostasjonære satellitten MSG som opereres av EUMETSAT. Denne har et bildedannende instrument som observerer elektromagnetisk stråling i 12 kanaler plassert i den synlige delen, den nær infrarøde delen og den infrarøde delen av det elektromagnetiske spekteret.

Med 12 kanaler til disposisjon, er det en hel vitenskap å sette sammen kanaler til falske fargebilder. En vanlig kombinasjon er kanal 3,2 og 1. Dette gir ganske likt fargespekter i forhold til hva et vanlig bilde gir. Se bildet under. Legg merke til siden bildet er fra 18 desember, så ligger alt nord for polarsirkelen i mørket.

De fleste bildene på denne siden er av typen RGB(124), der det vises data fra flere bølgelengdeområder i samme bilde. Et RBG bilde lages ved å kombinere data fra tre ulike bølgelengdeområder. Hvert bølgelengdeområde får hver sin farge (rød, grønn og blå) før dataene settes sammen til et bilde. Dersom sola står høyt på himmelen blir mye lys reflektert fra atmosfæren. Det er da vanlig å lage RGB bilder av to VIS kanaler (1 og 2) og en IR kanal (4). Dette gir de bildene som lettest kan sammenlignes med de fargene vi kjenner fra virkligheten.

Når solen går under horisonten forsvinner mye av informasjonen fra den synlige og nær infrarøde delen av dataene. Etter solnedgang kombineres bare IR kanaler. Disse bildene kalles RGB(345) og er satt sammen av kanal (3, 4 og 5). Disse bildene kan i store trekk tolkes som IR bilder.

Se også

Eksterne lenker

Tomasmesse

Tomasmesse er 21. desember og fra gammelt av skulle julebaksten være ferdig da. Det siste som ble bakt var gjerne lefser, for de hadde kortere holdbarhet enn mye av den andre julebaksten. Derfor ble Kakelinna noen steder kalt for lefestøværet.

Innhold

Beskrivelse

Til Tomasmesse skulle man også ha brygget ferdig årets juleøl. Det begynte man med på Annadagen, 9.desember. Perioden fra 9. til 21. desember ble kalt bryggjardøgra eller bryggjardøgri. Nåde den som ikke brygget til Jul. Etter Gulatingsloven var det nemlig hjemmel for bøtelegge den som ikke overholdt påbudet om å brygge Juleøl.

Man ventet altså ofte mildvær på disse tider, kakelinne. Samtidig var det forventet at det skulle komme et væromslag. Godt vær ved Tomasmesse, som ofte faller på samme dagen som vintersolverv, var et tegn på et godt år - og til slutt skulle været ved solverv vare hele vinteren.

Historikk

Dagen var til minne om apostelen Tomas, som ofte ble kalt "den vantro Tomas". I følge legenden måtte Tomas kjenne på sårene etter naglene i Jesus' hender for å bli overbevist om at det virkelig var Jesus som hadde stått opp fra de døde. Tomas prekte i Persia og India. Han led martyrdøden i år 68 eller 69.

Se også

Eksterne lenker

Torden
Tordenvær på Gotland. Foto: Ane Kortner.
Tordenvær på Gotland. Foto: Ane Kortner.

Torden er en kraftig lyd som oppstår som følge av lyn.

Innhold

Beskrivelse

Ved en lynutladning varmes luften i lynkanalen brått og kraftig opp. Generelt utvider luften seg når den varmes opp og trekker seg sammen igjen ved avkjøling. Oppvarmingen av luften ved lyn skjer i løpet av mikrosekunder og denne brå oppvarmingen medfører en brå utvidelse av luften i lynkanalen. Det dannes en sjokkbølge som brer seg ut i alle retninger med lydens hastighet. Avkjølingen starter idet lynet er ferdig og lynkanalen trekker seg raskt sammen igjen. Både utvidelsen og sammentrekningen produserer torden.

Lyden beveger seg med en fart av ca. 1000 km/t eller ca. 330 m/s. Det betyr at ved å telle antall sekunder fra lynet sees til det høres, kan man finne ut hvor langt unna lynet er. Tar det tre sekunder fra lynet sees til lyden høres er man ca. 1km unna. Grunnen til at det som regel ikke bare høres ett smell, men en ganske lang rumling, tordenen «ruller», er at lyden fra forskjellige deler av lynkanalen kommer fram til øret på forskjellige tidspunkter.

Enkelte ganger er lynet for langt unna til at man hører torden. Fenomenet kalles kornmo.

I værvarslingen

Meteorologisk institutt kan varsle mulighet for torden fordi vi til en viss grad vet når forholdene i luftmassene er slik at det utvikles kraftige byger. Vi tar da i bruk all tilgjengelig meteorologisk informasjon og varsler torden på samme måte som andre værfenomener (regn, tåke, vind, osv.)

Se også

Eksterne lenker

Tordenvær
Tordenvær over Brasil, foreviget av en astronaut. Foto: NASA.

Tordenvær brukes ofte når lyn og torden observeres samtidig. Tordenvær kan være både med og uten samtidig nedbør

Innhold

Forekomst

Tordenvær kan forekomme over hele landet. Mest lyn og torden er det om sommeren, fordi atmosfæren da er mest ustabil og de vertikale luftstrømmene og nedbørdannelsen i skyene er sterkest da. Det er gjerne om ettermiddagen at det er størst tordenværsaktivitet og det skyldes at bevegelsene inne i skyene er sterkest etter en lang dag med soloppvarming, slik at luften beveger seg raskt til værs. Men tordenvær forekommer også på andre tider av døgnet og til alle årstider.

Forholdsregler

Foto: Terje O. Nordvik.

Å oppholde seg utendørs i et tordenvær kan være farlig. Lynnedslag kan medføre materielle skader på bygninger og installasjoner og hvert år skades flere nordmenn ved at de treffes av lyn. Dødsfall forekommer, men sjelden. Imidlertid kan faren unngås ved å vite litt om utsatte og trygge steder.

"Lyn" er en gnist som utløses ved at det har oppstått store elektriske spenningsforskjeller i atmosfæren: mellom jordoverflaten og en tordensky, mellom to tordenskyer eller inne i en og samme tordensky. Det er når lynet treffer jordoverflaten at farlige situasjoner kan oppstå. Når et lyn går fra en sky og ned til bakken (eller motsatt vei), vil alltid lynet velge den korteste veien. Det er derfor alltid det høyeste punktet under skya som er "det utsatte stedet". Det kan være en fjelltopp, en åskam, det høyeste treet i skogen, den høyeste bygningen (kirketårnet). Hovedregelen når det gjelder å unngå å bli truffet av lynet er derfor: unngå å være det høyeste punktet !!

Nedenfor finner du noen gode regler for oppførsel under tordenvær. Følger du dem, vil du være ganske trygg:

Tordenvær over øygruppen utenfor Fiskebäck, Gøteborg. Foto: Fredrik Dahl.
  • Ikke gå inn under trær for å unngå å bli våt av ev. regn som kommer fra tordenskya.
  • Ikke opphold deg på steder der hodet ditt stikker opp og blir det høyeste punktet, f.eks. på en åpen slette (svinge kølla på golfbanen) eller på en fjellvidde (med fiskestanga stikkende opp av sekken). Hvis et tordenvær nærmer seg, er det lurt å komme seg ned i lavere terreng, ev. legge seg ned i en grop til uværet har gitt seg eller passert.
  • Ikke dra på fisketur i båt når det tordner. Du kan fungere som lynavleder; lynet kan ta veien om deg til vannet.
  • Ikke bad. Ute i vannet er hodet høyeste punktet, og kan være det punktet som lynet går igjennom på sin vei til bakken (vannet).
  • Er du ute i båt kan det være greit å komme seg til land, selv om det forholdsvis sjelden forekommer skader i denne sammenheng.
  • Er du inne i en bygning: Ikke bruk fasttelefonen. Et lynnedslag i nærheten kan følge telefonledningen og gi en lydimpuls i telefonapparatet som i verste fall kan skade hørselen. Unngå også strømførende ledninger og metallrør i huset. Disse kan lede strømmen ved et ev. lynnedslag i huset og skade en person som f.eks. ligger i badekaret.
  • Ta ut stikkontakter og TV-/radioantenner fra veggene. Hvis da lynet slår ned i antenner eller ledningsnett blir ikke utstyret skadet. Overspenningsvern i sikringsboksen kan hindre strømimpulsen fra lynet i å spre seg i det interne ledningsnettet, men har ingen verdi hvis TV-antenna treffes!
  • Det tryggeste sted man kan oppholde seg er i en bil. Dersom lynet treffer bilen følger det karosseriet utvendig og videre til bakken. Det smeller selvsagt kraftig og ofte punkterer bilen også, men inni er det helt trygt. Også i et fly er du trygg. Her også vil lynet følge flyets metalloverflate. En annet forhold er at det i forbindelse tordenskyer ofte er veldig urolig luft, "turbulens", noe som kan være meget ubehagelig for passasjerene (men ikke farlig!). Dette gjør at flygere forsøker å holde stor avstand til slike skyer for å unngå turbulensen og dermed også reduserer lynfaren.
  • Går du på fortauet eller skal krysse gata i en by med høye hus rundt deg på alle kanter, er du også trygg. Et ev. lyn vil slå ned i en bygning og ikke treffe deg.

Om sommeren

Om sommeren lyner og tordner det mest i Agder, Telemark og på Østlandet, mer i innlandet enn ved kysten. Også i disse områdene er nok enkelte steder mer utsatt enn andre. De observasjonsmetodene som er benyttet hittil er ikke gode nok til å kunne gi riktig informasjon om nøyaktig hvor det er mest og hvor det er minst.

Om sommeren er soloppvarmingen av bakken kraftigst. Den varme bakken varmer luften opp nedenfra. Den varme luufta stiger til værs og er lufta tilstrekkelig ustabil vil det dannes skyer. Skyene kan vokse seg store, til bygeskyer og nedbør utløses. Er oppvarmingen kraftig nok og lufta tilstrekkelig ustabil, kan bygeskyene utvikle seg til tordenskyer. Om ettermiddagen og kvelden, etterhvert som sola kommer lavere på himmelen, avtar oppvarmingen. "Kraften" går ut av skyene. Bygene, nedbør og torden, dør ut.

Om vinteren

Vintertordenvær forekommer over hav og langs kysten, fra Lindesnes i sør til Finnmark i nord.

Tordenbyger om vinteren dannes som regel i kalde polare luftmasser (fra Grønland eller Arktis) som strømmer ut over Nordsjøen og Norskehavet fra isen eller Grønland. Temperaturforskjellen mellom disse luftmassene og havvannet kan være 40 til 50 grader. Polarlufta oppvarmes nedenfra, av havvannet. Lufta blir ustabil. Vi får dannet bygeskyer, av og til med torden/lyn. Slike tordenvær kan nå inn til kysten. Men beveger skyene seg inn over land, vil lufta stabiliseres på grunn av avkjøling over et snødekt terreng.

Se også

Eksterne lenker

Tordenvær gir væromslag.

Beskrivelse

Dette er ikke varsel som har allmenn gyldighet. Men en type tordenvær knyttes nettopp til situasjoner der vi har hatt veldig varm og fuktig (lummer) luft over oss en tid. Så endres værsituasjonen og det transporteres kaldere (og tørrere) luft inn over vår landsdel. Der den varme og kalde lufta møtes utløses energi. Vi får kraftige regnbyger og ofte tordenvær en kort periode. Væromslaget fører til at lufta ”renses”: temperaturen faller, fuktigheten avtar og det føles mer behagelig.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

Tornado

En tornado kjennetegnes som en virvel med svært kraftig syklonisk vind (oftest mot klokka på den nordlige halvkule).

Innhold

Beskrivelse

Figuren viser et tversnitt gjennom stormen fra sørvest til nordøst. Den oppstigende luften må kunne rotere for at en tornado kan dannes. Én årsak til rotasjonen, kan være betydelige vertikale eller horisontale vindskjær i det storstilte vindmønsteret. De røde pilene viser retningen på luftstrømmene. Illustrasjon: met.no

Ordet tornado kommer fra det spanske ordet "tronada" som betyr tordenvær, naturlig nok da utviklingen av tornadoer er knyttet til aktive tordenskyer.

  • En gjennomsnittstornado er 100-200 meter bred, reiser 5-10 km og varer få minutter.
  • De minste tornadoene har en diameter på 10-50 meter, varer bare få minutter, vandrer kortere enn 1 km og har vindhastigheter under 150 km/time.
  • De største har en diameter på 1000-2500 meter, varer opptil 3 timer, vandrer opptil 300 km eller mer og har vindhastigheter anslått til 300-400 km/time.

Luftmasser presses raskt oppover i tornadoen, og det skapes et lavtrykk under den som igjen fører til kraftige vinder langs bakken inn mot lavtrykkssenteret. Derfor kan skader forekomme på biler, hus og lignende uten at de trenger å rammes direkte av en tornado. En virvel som ikke når bakken kalles en trombe.

Selv om luftmasser presses oppover i en tornado, er det likevel slik at den skyvirvelen som vi ser er senket ned fra tordenskyen. Fargen på skyvirvelen kan variere sterkt, avhengig av hva som suges opp fra bakken og generell belysning.

Typiske værforhold som kan føre til utvikling av tornadoer:

  • Varme og fuktige luftmasser med utpreget utvikling av tordenskyer, særlig når kjøligere luftmasser presser på fra vest (pga kaldfront/kald okklusjon).
  • Vindskjær (markert horisontal/vertikal endring av vindhastigheten) som transporteres inn i sjiktet mellom bakken og nederste del av tordenskyen.

I værvarslingen

Når meteorologer i USA skal anslå vindhastigheter knyttet til tornadoer, bruker de The Fujita-Pearson Tornado Intensity Scale.

Historikk

De fleste tornadoer i Norge er F0 eller F1 tornadoer (se Fujita-Pearsonskalaen), men kortvarig kan de nok være F2 tornadoer. De vil overveiende være "svake" etter amerikansk målestokk. Tornadoer er et årlig fenomen i Norge og de forekommer trolig oftere enn hva vi kan dokumentere.

  • Tirsdag 2. september 1997 omkring kl 2030 ble det observert en F1-tornado over kommunene Aurskog-Høland, Nes og Sør-Odal. Den hadde en diameter på 100-200m, men i et mindre område var det markant skogskade i bredde 700-800m, noe som indikerer en periode med større diameter og trolig større intensitet (kan hende kortvarig F2). Den vandret nord-nordøstover med en gjennomsnittlig hastighet cirka 50 km/time og med maksimal vindhastighet på 30-40 m/s. Målt fra første til siste nedslag i terrenget var banen 25-30 km. Tornadoen forårsaket skogskade (anslagsvis ble 10.000 kubikkmeter trær veltet/kuttet over) og ødela svært mange lysstolper pluss en del trafoer. Den rev også av et hyttetak i Sør-Odal.
  • Fredag 29. august 1997 omkring kl 1930 ble det observert en tornado på Hjartingstølen, som ligger på et høydedrag ca 950 moh vest på Golsfjellet. Tornadoen rev opp tak, bjelker og spikerslag på to hus pluss et verandatak. Mesteparten ble gjenfunnet cirka 200m unna stølen.
  • 26. august 1996 ble det observert en etter norske forhold kraftig tornado i Kongsvinger-traktene. Skogskadene var mer omfattende enn etter tornadoen 2. september i 1997.
  • 6. august 2000 oppsto en tornado nær Drøbak. Den ble først observert som en skypumpe i Oslofjorden og fortsatte østover. Den etterlot seg ødelagte tak og raserte endel skog, senere overrasket den folk i Aurskog/Høland med kraftige vindkast og store hagl.

Dybdestoff

Varm, fuktig luft stiger opp ved soloppgang eller når de storstilte vindsystemene presser den opp, for eksempel ved heving over en fjellkjede eller en front. Latent energi frigjøres under kondensasjonen og bidrar til ytterligere oppstigning. Lokket med varm tørr luft hindrer fri oppstiging, og dermed frigjøring av latent energi. Når den oppstigende luften har nok energi, kan den bryte gjennom lokket og danne tordenvær. Tornadoer dannes i tordenvær. Illustrasjon: met.no

Tornadoer dannes gjerne i utkanten av kraftige oppstrømmer som går inn i tordenskyen og tett inntil kraftige nedstrømmer med regn/hagl som kommer ned fra tordenskyen. Slike områder under en tordensky er nemlig svært virveldannende. Et plutselig utbrudd med regn/hagl kan derfor være et tegn på at en tornado er i emning. Det er fortsatt en kompleks vitenskap å forklare hvorfor noen tordenvær genererer tornadoer når andre tordenvær av samme/større intensitet ikke gjør det.

Forflytningshastigheten er for det meste 30-80 km/time, men noen farer i vei raskere enn 110 km/time. Tornadoer vil normalt bevege seg fra sørvest mot nordøst på den nordlige halvkule. Banen de følger kan variere mye; rettlinjet eller bestående av "kruseduller". De slår lettest ned i markert oppgående terreng, ofte løfter de seg i nedstigende terreng. Noen tornadoer består av flere skyvirvler (suction vortices) som roterer rundt et felles sentrum: Disse er av de mest ødeleggende tornadoene.

Se også

Tornadoer

En tornado kjennetegnes som en virvel med svært kraftig syklonisk vind (oftest mot klokka på den nordlige halvkule).

Innhold

Beskrivelse

Figuren viser et tversnitt gjennom stormen fra sørvest til nordøst. Den oppstigende luften må kunne rotere for at en tornado kan dannes. Én årsak til rotasjonen, kan være betydelige vertikale eller horisontale vindskjær i det storstilte vindmønsteret. De røde pilene viser retningen på luftstrømmene. Illustrasjon: met.no

Ordet tornado kommer fra det spanske ordet "tronada" som betyr tordenvær, naturlig nok da utviklingen av tornadoer er knyttet til aktive tordenskyer.

  • En gjennomsnittstornado er 100-200 meter bred, reiser 5-10 km og varer få minutter.
  • De minste tornadoene har en diameter på 10-50 meter, varer bare få minutter, vandrer kortere enn 1 km og har vindhastigheter under 150 km/time.
  • De største har en diameter på 1000-2500 meter, varer opptil 3 timer, vandrer opptil 300 km eller mer og har vindhastigheter anslått til 300-400 km/time.

Luftmasser presses raskt oppover i tornadoen, og det skapes et lavtrykk under den som igjen fører til kraftige vinder langs bakken inn mot lavtrykkssenteret. Derfor kan skader forekomme på biler, hus og lignende uten at de trenger å rammes direkte av en tornado. En virvel som ikke når bakken kalles en trombe.

Selv om luftmasser presses oppover i en tornado, er det likevel slik at den skyvirvelen som vi ser er senket ned fra tordenskyen. Fargen på skyvirvelen kan variere sterkt, avhengig av hva som suges opp fra bakken og generell belysning.

Typiske værforhold som kan føre til utvikling av tornadoer:

  • Varme og fuktige luftmasser med utpreget utvikling av tordenskyer, særlig når kjøligere luftmasser presser på fra vest (pga kaldfront/kald okklusjon).
  • Vindskjær (markert horisontal/vertikal endring av vindhastigheten) som transporteres inn i sjiktet mellom bakken og nederste del av tordenskyen.

I værvarslingen

Når meteorologer i USA skal anslå vindhastigheter knyttet til tornadoer, bruker de The Fujita-Pearson Tornado Intensity Scale.

Historikk

De fleste tornadoer i Norge er F0 eller F1 tornadoer (se Fujita-Pearsonskalaen), men kortvarig kan de nok være F2 tornadoer. De vil overveiende være "svake" etter amerikansk målestokk. Tornadoer er et årlig fenomen i Norge og de forekommer trolig oftere enn hva vi kan dokumentere.

  • Tirsdag 2. september 1997 omkring kl 2030 ble det observert en F1-tornado over kommunene Aurskog-Høland, Nes og Sør-Odal. Den hadde en diameter på 100-200m, men i et mindre område var det markant skogskade i bredde 700-800m, noe som indikerer en periode med større diameter og trolig større intensitet (kan hende kortvarig F2). Den vandret nord-nordøstover med en gjennomsnittlig hastighet cirka 50 km/time og med maksimal vindhastighet på 30-40 m/s. Målt fra første til siste nedslag i terrenget var banen 25-30 km. Tornadoen forårsaket skogskade (anslagsvis ble 10.000 kubikkmeter trær veltet/kuttet over) og ødela svært mange lysstolper pluss en del trafoer. Den rev også av et hyttetak i Sør-Odal.
  • Fredag 29. august 1997 omkring kl 1930 ble det observert en tornado på Hjartingstølen, som ligger på et høydedrag ca 950 moh vest på Golsfjellet. Tornadoen rev opp tak, bjelker og spikerslag på to hus pluss et verandatak. Mesteparten ble gjenfunnet cirka 200m unna stølen.
  • 26. august 1996 ble det observert en etter norske forhold kraftig tornado i Kongsvinger-traktene. Skogskadene var mer omfattende enn etter tornadoen 2. september i 1997.
  • 6. august 2000 oppsto en tornado nær Drøbak. Den ble først observert som en skypumpe i Oslofjorden og fortsatte østover. Den etterlot seg ødelagte tak og raserte endel skog, senere overrasket den folk i Aurskog/Høland med kraftige vindkast og store hagl.

Dybdestoff

Varm, fuktig luft stiger opp ved soloppgang eller når de storstilte vindsystemene presser den opp, for eksempel ved heving over en fjellkjede eller en front. Latent energi frigjøres under kondensasjonen og bidrar til ytterligere oppstigning. Lokket med varm tørr luft hindrer fri oppstiging, og dermed frigjøring av latent energi. Når den oppstigende luften har nok energi, kan den bryte gjennom lokket og danne tordenvær. Tornadoer dannes i tordenvær. Illustrasjon: met.no

Tornadoer dannes gjerne i utkanten av kraftige oppstrømmer som går inn i tordenskyen og tett inntil kraftige nedstrømmer med regn/hagl som kommer ned fra tordenskyen. Slike områder under en tordensky er nemlig svært virveldannende. Et plutselig utbrudd med regn/hagl kan derfor være et tegn på at en tornado er i emning. Det er fortsatt en kompleks vitenskap å forklare hvorfor noen tordenvær genererer tornadoer når andre tordenvær av samme/større intensitet ikke gjør det.

Forflytningshastigheten er for det meste 30-80 km/time, men noen farer i vei raskere enn 110 km/time. Tornadoer vil normalt bevege seg fra sørvest mot nordøst på den nordlige halvkule. Banen de følger kan variere mye; rettlinjet eller bestående av "kruseduller". De slår lettest ned i markert oppgående terreng, ofte løfter de seg i nedstigende terreng. Noen tornadoer består av flere skyvirvler (suction vortices) som roterer rundt et felles sentrum: Disse er av de mest ødeleggende tornadoene.

Se også

Towering Cumulus

Towering cumulus (Tcu) eller godt opptårnet cumulus er en høy, blomkål-liknende sky med voksende "skudd" fra toppen.

Beskrivelse

Skyen er av cumulus-typen med mye større vertikal enn horisontal utstrekning. Opptårnet cumulus kan også representere et forstadium til cumulonimbus.

Bruksområde

Skytypen er av signifikant betydning for lufttrafikken og begrepet brukes mest i forbindelse med varsling av skyer for flytrafikken.

Se også

Towering cumulus

Towering cumulus (Tcu) eller godt opptårnet cumulus er en høy, blomkål-liknende sky med voksende "skudd" fra toppen.

Beskrivelse

Skyen er av cumulus-typen med mye større vertikal enn horisontal utstrekning. Opptårnet cumulus kan også representere et forstadium til cumulonimbus.

Bruksområde

Skytypen er av signifikant betydning for lufttrafikken og begrepet brukes mest i forbindelse med varsling av skyer for flytrafikken.

Se også

Trajektorier
Trajektoriet over viser at det er god mulighet for at en luftpakke med vond lukt forflyttet seg fra Skottland til Vestlandet. Illustrasjon: met.no

Trajektorier er beregninger som viser hvordan en luftpakke blir fraktet med vinden fra ett bestemt sted, og framover.

Eksempel

Et sammenbrudd i en pumpestasjon i Edinburgh i april 2007 førte til at rundt 100 millioner liter kloakk strømmet ut i sjøen, med påfølgende stank. Trajektoriet til høyre viser at det er god mulighet for at en luftpakke med vond lukt forflyttet seg fra Skottland til Vestlandet. Trajektoriet er basert på værvarslingsmodellen HIRLAM 20, og er laget i høyde 925 hPa (dvs. 5-700 meter over bakkenivå).

Bruksområde

Trajektorieberegninger kan si noe om alle typer utslipp til luft. Meteorologisk institutt gjør stadige øvelser for å opprettholde kunnskapen om slike beregninger, i fall det skal forekomme et atomutslipp.

Traktvind

Traktvind er vind som forsterkes i utgangen av en trakt, for eksempel en fjord, en dal eller et sund.

Innhold

Beskrivelse

Når luft strømmer gjennom en forsnevring i terrenget, blir den presset sammen. Når lufta kommer ut på andre siden av trakten, utvider den seg igjen. Dette skaper trykkforskjeller mellom inngangen og utgangen til trakta. Denne trykkforskjellen skaper en akselerasjon gjennom trakta, med sterkest vind der trakta utvider seg, siden trykket er lavest her.

Eksempler

Fralandsvind om vinteren i Norge har gjerne sterke vinder i fjorder, daler og sund. Den sterke vinden, særlig i utgangen av fjordene, kan bli mye sterkere enn trykkfeltet i utgangspunktet skulle tilsi. Dette kan skape alvorlige problemer for fiskere og annen båttrafikk som ferdes i slike fjordmunninger. I Finnmark har alle værrelaterte båtforlis de siste 30 årene oppstått i forbindelse med slik sterk traktvind ut Rognsundet i Vest-Finnmark (Google Kart).

Historikk

Tradisjonelt sett har man trodd at den sterkeste vinden kom i midten av en trakt, der arealet var minst. Dette skyldtes at man har brukt en forenklet teori (venturieffekten) til å forklare samme fenomen som man observerer på væsker i rør, med det man observerer i atmosfæren. Dette viser seg ikke å stemme med observasjoner og erfaringer siden bildet er mer komplisert i atmosfæren enn i et rør med væske. Hovedårsaken er at trykket blir lavere i utgangen av trakten i atmosfæren, mens det i et rør er lavest trykk, der arealet er minst.

Se også

Eksterne lenker

Transition altitude

Transition altitude eller gjennomgangshøyde er høyden over en flyplass der man på flyets høydemåler ved take-off bytter referanse fra flyplassens QNH til standardatmosfæren (ISA).

Se også

Transition level

Transition level eller gjennomgangsnivå er høyden over en flyplass der man på flyets høydemåler ved innflyging bytter referanse fra standardatmosfæren (ISA) til flyplassens QNH.

Se også

Tregrensen

Tregrensen angir yttergrensen for vekst av trær. Over tregrensen er det for kaldt, eller for tørt, til at trær vil vokse. Tregrensen varierer mye i Norge, og gjenspeiler forskjellene i klimaet. På Hardangervidda er den ca 1100 m, mens den er 350-400 m på Finnmarksvidda.

Trekker tåka til sjøs, blir det godt vær. Trekker den innover landet - regn og uvær.

Beskrivelse

Tåka beveger seg med vinden. Trekker tåka til sjøs, betyr det fralandsvind. Det får vi når vi har forholdsvis høyt lufttrykk over land. Høytrykk forbinder vi vanligvis med godt vær.

Får vi pålandsvind, vil fuktig luft trekke inn fra havet, kanskje i forbindelse med et lavtrykk. Vi kan vente nedbør, kanskje også sterkere vind etter hvert.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

Trendvarsel

Trendvarsel eller landingsvarsel er et to-timers værvarsel for en flyplass som også er et element i METAR.

Trippelpunkt

Trippelpunkt er et begrep som i meteorologien brukes om et punkt på et analysert værkart, der varmfront, kaldfront og okklusjon møtes.

I kjemien brukes begrepet [[trippelpunkt][1]] om et punkt i et fasediagram der de fysiske forholdene (trykk og temperatur) er slik at et stoff (f.eks. vann) kan opptre i alle tre faser: gassform, flytende form og fast form

Trombe

En trombe (eng. funnel) er en traktformet sky på undersiden av skybasen som ikke strekker seg ned til bakken.

Beskrivelse

Når en trombe slår ned til bakken kalles dette for en tornado.

Se også

Tromber

En trombe (eng. funnel) er en traktformet sky på undersiden av skybasen som ikke strekker seg ned til bakken.

Beskrivelse

Når en trombe slår ned til bakken kalles dette for en tornado.

Se også

Tropedag

Tropedag kalles av noen i Norge en dag med temperaturmaksimum på minst 30 grader, men tropedag er ikke noe offisielt begrep.

Se også

Tropedager

Tropedag kalles av noen i Norge en dag med temperaturmaksimum på minst 30 grader, men tropedag er ikke noe offisielt begrep.

Se også

Tropedøgn

Tropedøgn er et døgn hvor dagtemperaturen på et tidspunkt overskrider 30 varmegrader, mens nattetemperaturen aldri faller under 20. Begrepet er sjelden brukt.

Se også

Tropeluft

Tropeluft er luftmasser som er dannet over hav der de subtropiske høytrykksområdene befinner seg, f.eks. Azorhøytrykket i det nordlige Atlanterhavet.

Se også

Tropenatt
Midnattsol i Nupen i Kvæfjord kommune, med utsikt nordover Andfjorden. Foto: Jakob Eitrheim.
Også fra i Nupen i Kvæfjord kommune. Foto: Jakob Eitrheim.

Tropenetter brukes i Norge om netter hvor minimumstemperaturen er 20 grader eller mer, men har ikke noe med tropiske forhold å gjøre.

Innhold

Beskrivelse

Begrepet "tropenatt" har vært i brukt lenge i Norge, men begrepet er imidlertid ikke angitt i Met Office's "Meteorological Glossary", og det har heller ikke lykkes å finne noen referanse til begrepet hos Verdens Meteorologiorganisasjon (WMO). I en tysk ordbok "Handwoerterbuch der Meteorologie" angis imidlertid definisjon av "Tropentage", og begrepet "tropenatt" benyttes også i Sverige og Finland.

Forekomst

Over alt vil temperaturen synke om natten, som følge av at jorda avgir varme, som den har tatt til seg i løpet av dagen (langbølget utstråling).

De høyeste maksimumstemperaturene om sommeren forekommer vanligvis inne i landet. Ikke så sjelden kommer Nesbyen i Hallingdal høyest på gradestokken. Det er imidlertid sparsomt med forekomsten av tropenetter på innlandsstasjonene. På stasjonene langs kysten forekommer tropenattfenomenet langt oftere - selv om maksimumstemperaturen her sjelden kan hamle opp med det som observeres på målestasjoner inne i landet. I Norge er det Færder fyr i Vestfold som er registrert med flest tropenetter.

Men også sjøen har stor varmekapasitet. Utover ettersommeren kan man i perioder ha sjøtemperatur godt over 20 ºC, i deler av landet. På fyrstasjoner med sjø på alle kanter vil høy sjøtemperatur medføre at lufttemperaturen ikke synker så mye gjennom natten, som den gjør i innlandet. Dette kan være tilstrekkelig til at grensen på 20 ºC ikke underskrides.

Høy sjøtemperatur er imidlertid ikke den eneste forklaringen. I Nord-Norge der sjøtemperaturen sjelden blir høyere enn 10-15 ºC, er heller ikke tropenetter uvanlige i varme perioder om sommeren. Tropenetter i Nord-Norge forekommer oftest i forbindelse med varm vind som er med på å holde temperaturen oppe i løpet av natta. Det at en har midnattsol og at sola står relativt høyt på himmelen tidlig om morgenen, kan også være med på å bidra til at varmetapet og temperaturfallet i løpet av natta, ikke blir like stort som lenger sør i landet.

Historikk

Tidligere opererte man med en definisjon som sa at en tropenatt ikke hadde minimumstemperatur under 25 grader. For mange år siden ble imidlertid dette "fornorsket" til 20 grader, slik at vi kunne få tropenetter i Norge også.

I en oppsummering av været i 1947 skrev den daværende sjefen for klimaavdelingen:

"I juni noterte en således den største maksimumstemperaturen som er målt i Oslo i juni, og i juli hendte det flere steder langs kysten at nattens minimumstemperatur ikke var under 20 grader C. Slike netter kalles "tropenetter", og de er sjeldne på våre breddegrader, men i sommer hadde vi slike netter helt oppe i Lofoten selvom sommeren deroppe forøvrig ikke var så bra."

Se også

Eksterne lenker

Tropenetter
Midnattsol i Nupen i Kvæfjord kommune, med utsikt nordover Andfjorden. Foto: Jakob Eitrheim.
Også fra i Nupen i Kvæfjord kommune. Foto: Jakob Eitrheim.

Tropenetter brukes i Norge om netter hvor minimumstemperaturen er 20 grader eller mer, men har ikke noe med tropiske forhold å gjøre.

Innhold

Beskrivelse

Begrepet "tropenatt" har vært i brukt lenge i Norge, men begrepet er imidlertid ikke angitt i Met Office's "Meteorological Glossary", og det har heller ikke lykkes å finne noen referanse til begrepet hos Verdens Meteorologiorganisasjon (WMO). I en tysk ordbok "Handwoerterbuch der Meteorologie" angis imidlertid definisjon av "Tropentage", og begrepet "tropenatt" benyttes også i Sverige og Finland.

Forekomst

Over alt vil temperaturen synke om natten, som følge av at jorda avgir varme, som den har tatt til seg i løpet av dagen (langbølget utstråling).

De høyeste maksimumstemperaturene om sommeren forekommer vanligvis inne i landet. Ikke så sjelden kommer Nesbyen i Hallingdal høyest på gradestokken. Det er imidlertid sparsomt med forekomsten av tropenetter på innlandsstasjonene. På stasjonene langs kysten forekommer tropenattfenomenet langt oftere - selv om maksimumstemperaturen her sjelden kan hamle opp med det som observeres på målestasjoner inne i landet. I Norge er det Færder fyr i Vestfold som er registrert med flest tropenetter.

Men også sjøen har stor varmekapasitet. Utover ettersommeren kan man i perioder ha sjøtemperatur godt over 20 ºC, i deler av landet. På fyrstasjoner med sjø på alle kanter vil høy sjøtemperatur medføre at lufttemperaturen ikke synker så mye gjennom natten, som den gjør i innlandet. Dette kan være tilstrekkelig til at grensen på 20 ºC ikke underskrides.

Høy sjøtemperatur er imidlertid ikke den eneste forklaringen. I Nord-Norge der sjøtemperaturen sjelden blir høyere enn 10-15 ºC, er heller ikke tropenetter uvanlige i varme perioder om sommeren. Tropenetter i Nord-Norge forekommer oftest i forbindelse med varm vind som er med på å holde temperaturen oppe i løpet av natta. Det at en har midnattsol og at sola står relativt høyt på himmelen tidlig om morgenen, kan også være med på å bidra til at varmetapet og temperaturfallet i løpet av natta, ikke blir like stort som lenger sør i landet.

Historikk

Tidligere opererte man med en definisjon som sa at en tropenatt ikke hadde minimumstemperatur under 25 grader. For mange år siden ble imidlertid dette "fornorsket" til 20 grader, slik at vi kunne få tropenetter i Norge også.

I en oppsummering av været i 1947 skrev den daværende sjefen for klimaavdelingen:

"I juni noterte en således den største maksimumstemperaturen som er målt i Oslo i juni, og i juli hendte det flere steder langs kysten at nattens minimumstemperatur ikke var under 20 grader C. Slike netter kalles "tropenetter", og de er sjeldne på våre breddegrader, men i sommer hadde vi slike netter helt oppe i Lofoten selvom sommeren deroppe forøvrig ikke var så bra."

Se også

Eksterne lenker

Tropical storm

Tropiske stormer (eng. tropical storm) er tropiske sykloner med maksimal gjennomsnittsvind på mer enn 61,2 km/time.

Se også

Tropisk klima

Tropisk klima er klima hvor middeltemperaturen er > 18° C i alle årets måneder.

Beskrivelse

Dette er klimasone A i Köppens klimaklassifikasjon.

Se også

Tropisk orkan

En tropisk orkan (eng. hurricane) er en tropisk syklon med vindhastighet over 117 km/timen.

Innhold

Beskrivelse

Begrept orkan er først og fremst en betegnelse på en vindhastighet, mens en tropisk orkan er et lavtrykk med opprinnelse i tropene.

Sett fra satellitt

Den tropiske okanen ERIN 14. september 2001. Foto: Canada Centre for Remote Sensing /met.no

På et satellittbilde vil et ekstremt tropisk lavtrykk kjennetegnes som en stor bygesky. Bildet til høyre viser den tropiske okanen ERIN som nådde kysten av USA 14. september 2001:

  • Den røde pila viser at det midt inne i skymassivet er et skyfritt øye der det er kraftig nedsynking av luft.
  • De tykke røde pilene indikerer vindretning og vindstyrke nær bakken. Luft føres inn mot orkansenteret der det føres opp og kondenserer.
  • Den grønne pila viser at det er små bygeskyer som ligger i bånd parallellt med vindretningen nær bakken.
  • Luft føres ut i toppen av orkansenteret og danner et tynt slør av høye Cirruskyer vist ved den gule pila.

Se også

Eksterne lenker

Tropisk regnklima

Tropisk klima er klima hvor middeltemperaturen er > 18° C i alle årets måneder.

Beskrivelse

Dette er klimasone A i Köppens klimaklassifikasjon.

Se også

Tropisk storm

Tropiske stormer (eng. tropical storm) er tropiske sykloner med maksimal gjennomsnittsvind på mer enn 61,2 km/time.

Se også

Tropisk syklon

Tropiske sykloner er lavtrykk som utvikles over havområder i tropiske eller subtropiske områder nær ekvator på sommeren og sensommeren.

Innhold

Beskrivelse

Rundt nyttår er det dermed den sørlige halvkulen som rammes, mens "vår" halvkule har sin sesong 6 måneder seinere. Energien i de tropiske syklonene kommer hovedsaklig fra frigjøring av enorme varmemengder fra kondensasjon av vanndamp. For å kunne dannes må syklonen være over åpen sjø i starten, og sjøtemperaturen må være over 26,5 grader. Det er også en rekke andre betingelser knyttet til værsituasjonen som må være tilfredsstilt for at syklonen skal oppstå.

Over land og kaldt hav mister tropiske sykloner raskt sin energi. I et belte mellom 5 S og 5 N kan de ikke dannes, fordi effekten av jordrotasjonen (Coriolis) er for svak til at den (farlige) sirkulerende bevegelsen rundt senteret kan vedlikeholdes.

Forekomst

Områder som rammes av tropiske sykloner er i dag godt kartlagt. Det Karibiske Hav, Mexicogulfen og det nordlige Atlanterhavet rammes av gjennomsnittlig 10 tropiske stormer hvert år, mens f.eks områdene i det sørlige Stillehavet rammes 5 ganger årlig i gjennomsnitt.

Se også

Eksterne lenker

Tropiske orkaner

En tropisk orkan (eng. hurricane) er en tropisk syklon med vindhastighet over 117 km/timen.

Innhold

Beskrivelse

Begrept orkan er først og fremst en betegnelse på en vindhastighet, mens en tropisk orkan er et lavtrykk med opprinnelse i tropene.

Sett fra satellitt

Den tropiske okanen ERIN 14. september 2001. Foto: Canada Centre for Remote Sensing /met.no

På et satellittbilde vil et ekstremt tropisk lavtrykk kjennetegnes som en stor bygesky. Bildet til høyre viser den tropiske okanen ERIN som nådde kysten av USA 14. september 2001:

  • Den røde pila viser at det midt inne i skymassivet er et skyfritt øye der det er kraftig nedsynking av luft.
  • De tykke røde pilene indikerer vindretning og vindstyrke nær bakken. Luft føres inn mot orkansenteret der det føres opp og kondenserer.
  • Den grønne pila viser at det er små bygeskyer som ligger i bånd parallellt med vindretningen nær bakken.
  • Luft føres ut i toppen av orkansenteret og danner et tynt slør av høye Cirruskyer vist ved den gule pila.

Se også

Eksterne lenker

Tropiske stormer

Tropiske stormer (eng. tropical storm) er tropiske sykloner med maksimal gjennomsnittsvind på mer enn 61,2 km/time.

Se også

Tropiske sykloner

Tropiske sykloner er lavtrykk som utvikles over havområder i tropiske eller subtropiske områder nær ekvator på sommeren og sensommeren.

Innhold

Beskrivelse

Rundt nyttår er det dermed den sørlige halvkulen som rammes, mens "vår" halvkule har sin sesong 6 måneder seinere. Energien i de tropiske syklonene kommer hovedsaklig fra frigjøring av enorme varmemengder fra kondensasjon av vanndamp. For å kunne dannes må syklonen være over åpen sjø i starten, og sjøtemperaturen må være over 26,5 grader. Det er også en rekke andre betingelser knyttet til værsituasjonen som må være tilfredsstilt for at syklonen skal oppstå.

Over land og kaldt hav mister tropiske sykloner raskt sin energi. I et belte mellom 5 S og 5 N kan de ikke dannes, fordi effekten av jordrotasjonen (Coriolis) er for svak til at den (farlige) sirkulerende bevegelsen rundt senteret kan vedlikeholdes.

Forekomst

Områder som rammes av tropiske sykloner er i dag godt kartlagt. Det Karibiske Hav, Mexicogulfen og det nordlige Atlanterhavet rammes av gjennomsnittlig 10 tropiske stormer hvert år, mens f.eks områdene i det sørlige Stillehavet rammes 5 ganger årlig i gjennomsnitt.

Se også

Eksterne lenker

Tropopausen

Tropopausen er overgangen mellom troposfæren og stratosfæren, ca 8-15km over jordoverflaten.

Beskrivelse

Temperaturen i tropopausen er i størrelsesorden –50 til –60 grader celsius. Lufttrykket er ca 200-400 hPa, ca 25% av trykket i havnivå.

Se også

Troposfære

Troposfæren er laget i Jordas atmosfære som er mellom Jordas overflate og stratosfæren, dvs. ifra bakken og opp til mellom 8 til 15 km over bakken.

Beskrivelse

I troposfæren avtar temperaturen med høyden. Verken infrarød varmestråling fra Jorda eller ultrafiolett stråling fra Sola absorberes særlig effektivt. I sjiktet nær bakken avtar temperaturen med 0.5-1 grader/100m, mest i tørr luft.

Høyden på tropopausen varierer endel med årstid og breddegrad, og den er lavest nær polene om vinteren, høyest ved ekvator.

Se også

Troposfæren

Troposfæren er laget i Jordas atmosfære som er mellom Jordas overflate og stratosfæren, dvs. ifra bakken og opp til mellom 8 til 15 km over bakken.

Beskrivelse

I troposfæren avtar temperaturen med høyden. Verken infrarød varmestråling fra Jorda eller ultrafiolett stråling fra Sola absorberes særlig effektivt. I sjiktet nær bakken avtar temperaturen med 0.5-1 grader/100m, mest i tørr luft.

Høyden på tropopausen varierer endel med årstid og breddegrad, og den er lavest nær polene om vinteren, høyest ved ekvator.

Se også

Trykk

Lufttrykk er vekten av all luften i en søyle over instrumentet eller målepunktet. Lufttrykk oppgis i hektopascal, hPa (1 hPa = 100 Pa).

Innhold

Beskrivelse

Trykk er definert som "kraft fordelt på en flate".

Vanligvis forbinder man lavt lufttrykk med dårlig vær (skyer, nedbør, vind) mens høyt trykk forbindes med pent vær (sol, klarvær, lite vind). Dette er ikke alltid tilfelle, men det som er det avgjørende er lufttrykkforandringene - eller tendensen - over tid.

Synker lufttrykket raskt - kanskje 10 hPa på tre timer - går det mot dårligere vær ( se isallobar). En rask stigning av lufttrykket kan vise at det dårlige været har passert og man kan forvente en bedring i været. Et skikkelig høytrykk med stabilt vær over lengre tid har gjerne bygget seg opp over flere døgn. Et slikt høytrykk kan holde seg i flere uker.

Typer

Lavtrykk og høytrykk er velkjente fenomener som har mye å si for været i Norge og andre land som ligger mellom 45 og 70 grader nord eller sør. Et lavtrykk på disse bredder er et stort værsystem som strekker seg over flere tusen kilometer.

Dybdestoff

Med lufttrykket mener vi vekten av den luftsøylen som er vertikalt over det stedet lufttrykket måles. Gjennomsnittlig er vekten av luften over en m² omkring 10 tonn ved havets overflate. Lufttrykket avtar raskt med høyden.

Lufttrykket ved havets overflate i en ICAO standard atmosfære ( ISA) er 1013,2 hPa.

Målenheten for lufttrykk er hPa, hektopascal. Tidligere ble dette oppgit i millibar, mb. (1 mb = 1 hPa).

Se også

Eksterne lenker

Trykkflate

Trykkflate eller flygenivå (Flight Level) (FL) er en tenkt flate i atmosfæren der lufttrykket er likt over hele flaten.

Bruksområde

Flygenivå brukes mye i luftfarten. Flyene måler høyden i trykk ved hjelp av altimetre. For at to fly i samme område skal unngå kollisjon passer flygelederne på at flyene beveger seg i ulike trykkflater (se standardatmosfæren).

Trykkflater brukes også mye i værvarsling for å få et bilde av luftstrømmene i øvre troposfære (se også isohypse).

Se også

Trykkflater

Trykkflate eller flygenivå (Flight Level) (FL) er en tenkt flate i atmosfæren der lufttrykket er likt over hele flaten.

Bruksområde

Flygenivå brukes mye i luftfarten. Flyene måler høyden i trykk ved hjelp av altimetre. For at to fly i samme område skal unngå kollisjon passer flygelederne på at flyene beveger seg i ulike trykkflater (se standardatmosfæren).

Trykkflater brukes også mye i værvarsling for å få et bilde av luftstrømmene i øvre troposfære (se også isohypse).

Se også

Trykkgradient

Trykkgradient er et uttrykk for hvordan lufttrykket endrer seg når vi forflytter oss horisontalt. Stor trykkgradient (rask endring) betyr som regel mye vind.

Trykkhøydemåler

Altimeter eller trykkhøydemåler er et fellesbegrep for instrumenter som måler høyde, særlig høydemålere i fly.

Innhold

Målemetode

Det vanligste er å bruke et aneroidbarometer til å måle trykkforskjellen mellom to nivåer. Lufttrykket avtar med høyden, noe avhengig av temperatur og andre atmosfæriske forhold. Basert på trykkforskjellen regner et altimeter ut omtrentlig høydeforskjell.

Det er også mulig å måle høyden til et fly, en radiosonde og lignende ved hjelp av satellittposisjonering (GPS). En helt annen metode er å måle høyde ved hjelp av laser. Noen satellitter har altimetre som måler topografi på denne måten.

Bruksområde

Alle flyplasser beregner QNH som flyene må bruke i lav høyde. Ved langdistanseflyvning er høyden i forhold til andre fly mest relevant, det vil si at flyene må holde seg i en FL gitt av flyvelederne, og da må altimeteret være innstilt etter ISA. Se også transition altitude og transition level.

Dybdestoff

Alitmetre baseres på Dh=Dp/(rg).

Hvis luftas tetthet (r) og gravitasjonsakselrasjonen (g) settes konstant, finnes høydeforskjellen (Dh) direkte av trykkforskjellen (Dp). Høydemålere i fly bruker dette prinsippet. Ved landing og avgang er det høyden i forhold til flyplassen (og terrenget rundt) som er mest relevant (height).

  • Altitude : høyde over havet
  • Height: høyde over bakken
  • FL (Flight Level): Trykkflater i standardatmosfæren (med 500ft mellomrom)
  • Dp = rgDh = Vekten (mg) av lufta i høydeintervallet mellom målingene.
  • r er gjennomsnittstetthet i luftsøylen.

For å slippe å regne ut dette hver gang har man ferdige tabeller på hver stasjon der det måles trykk. Man bruker da ulike tabeller for QFF og QNH.

Se også

Trykkhøydemålere

Altimeter eller trykkhøydemåler er et fellesbegrep for instrumenter som måler høyde, særlig høydemålere i fly.

Innhold

Målemetode

Det vanligste er å bruke et aneroidbarometer til å måle trykkforskjellen mellom to nivåer. Lufttrykket avtar med høyden, noe avhengig av temperatur og andre atmosfæriske forhold. Basert på trykkforskjellen regner et altimeter ut omtrentlig høydeforskjell.

Det er også mulig å måle høyden til et fly, en radiosonde og lignende ved hjelp av satellittposisjonering (GPS). En helt annen metode er å måle høyde ved hjelp av laser. Noen satellitter har altimetre som måler topografi på denne måten.

Bruksområde

Alle flyplasser beregner QNH som flyene må bruke i lav høyde. Ved langdistanseflyvning er høyden i forhold til andre fly mest relevant, det vil si at flyene må holde seg i en FL gitt av flyvelederne, og da må altimeteret være innstilt etter ISA. Se også transition altitude og transition level.

Dybdestoff

Alitmetre baseres på Dh=Dp/(rg).

Hvis luftas tetthet (r) og gravitasjonsakselrasjonen (g) settes konstant, finnes høydeforskjellen (Dh) direkte av trykkforskjellen (Dp). Høydemålere i fly bruker dette prinsippet. Ved landing og avgang er det høyden i forhold til flyplassen (og terrenget rundt) som er mest relevant (height).

  • Altitude : høyde over havet
  • Height: høyde over bakken
  • FL (Flight Level): Trykkflater i standardatmosfæren (med 500ft mellomrom)
  • Dp = rgDh = Vekten (mg) av lufta i høydeintervallet mellom målingene.
  • r er gjennomsnittstetthet i luftsøylen.

For å slippe å regne ut dette hver gang har man ferdige tabeller på hver stasjon der det måles trykk. Man bruker da ulike tabeller for QFF og QNH.

Se også

Trykktendens

Isallobar er en linje gjennom punkter som har hatt samme endring i lufttrykk i siste observasjonsperiode. Meteorologene tegner isallobarer for å få bedre oversikt over bevegelsen til trykksentra og fronter.

Tråg
Symbolet for tråg slik det vises på prognose- og analysekartene.

Tråg (eng. trough = trau, fordypning) utløper fra et lavtrykk, karakterisert med et v-formet isobarmønster, eller "lavtrykksrenne". Begrepet brukes også om områder med kraftig bygeaktivitet.

Innhold

Bruksområde

I Norge brukes begrepet tråg vanligvis om de linjene av byger som oppstår bak en kaldfront. Særlig om vinteren, når havet er varmt i forhold til polar/arktisk kaldluft, opptrer dette fenomenet nesten daglig.

Dybdestoff: Isobarfelt

Figuren viser det v-formede isobarmønster i et lavtrykkstråg. Illustrasjon: met.no

Fronter ligger i tråg og er forbundet med vindskjær. Tegningen til høyre viser et typisk isobarmønster (i havnivå) i forbindelse med en front. Vinden følger isobarene med en liten komponent inn mot lavere trykk.

Tilsvarende kan vi finne tråg i isobarfeltet høyere oppe i atmosfæren f.eks. i 500 hPa, uten at vi nødvendigvis har lavtrykk ved bakken. Disse kalles gjerne høydetråg.

Dybdestoff: Byger

Figuren viser det v-formede isobarmønster i et høydetråg. Illustrasjon: met.no

Det finnes flere varianter av tråg i forbindelse med bygeaktivitet. Begrepet brukes noe ulikt rundt om i verden etter hvilken variant som er mest vanlig i vedkommende region.

Det dannes ofte kraftige byger i forbindelse med høydetråg (se over) og kald luft i høyden. Det typiske for slike områder er stor instabilitet i vertikal retning, noe som resulterer i lange rekker av byger på tvers av isobarlinjene.

Se også

Trænabanken
Tsunami

Tsunami er et japansk ord som betegner bølger skapt av omfattende forstyrrelse av sjøvannet: Jordskjelv, vulkanutbrudd eller meteorer.

Beskrivelse

Tsunami-bølgene kan være opptil 100 km lange og ned mot 0,5 m høye. Energien som en tsunami fører med seg er langt større enn den de vinddrevne bølger har. I tillegg mister bølgen lite energi mens den forflytter seg.

Tsunami-bølgen gjør ingen skade før den treffer havbunn. Ute på åpent hav registrerer man svært lite til en tsunami-bølge. Når bølgen kommer inn til kysten treffer den bunn og bølgelengden blir redusert, slik at bølgen vokser i høyden og bryter inn over land. Når bølgen treffer bunn vil hastigheten i front av bølgen vil reduseres så bakre del av bølgen tar igjen fremre del og skaper en kjempebølge.

Tsunami må ikke forveksles med vinddrevne bølger eller tidevannsbølger.

Historikk

Norge ble rammet av en 10-20 meter høy tsunami-bølge for ca 8100 år siden. Da gikk et av verdens største undersjøiske leirras ved Storegga, 100 km nordvest for Mørekysten. Et område like stort som Island raste ut i Norskehavet. Raset, som gikk på 300-2500 meters dyp, skapte den 10-20 meter høye flodbølgen som nådde Norskekysten.

Se også

Tundraklima
Norge inndelt i Köppens klimasoner. Figur: met.no

Polarklima eller arktisk klima kjennetegnes ved at gjennomsnittstemperaturen er under +10°C i årets varmeste måned.

Beskrivelse

Ifølge Köppens klimaklassifikasjon defineres polarklima som områder der det ikke naturlig vokser trær på grunn av lave temperaturer.

Dette er klimasone E i Köppens klimaklassifikasjon. Deles videre inn i:

  • ET, tundraklima, der varmeste måned har en gjennomsnittstemperatur på mer enn 0°C.
  • EF, glasialt klima, der temperaturen i varmeste måned er under 0°C.

Utbredelse

På fastlands-Norge finner vi polarklima på deler av Varangerhalvøya. I Vardø har juli, som den varmeste måneden, en gjennomsnittstemperatur på + 9,2°C, og har med dette et polarklima. Store deler av våre fjellområder (ovenfor tregrensen) har høyfjellsklima, som tilsvarer polarklima. Se kart til høyre.

Se også

Turbosfæren

Homosfæren (også kalt turbosfæren) er sjiktet av Jordas atmosfære opp til ca 100 km høyde, der lufta består av godt blandede molekylære gasser, slik at gassinnholdet i sjiktet blir relativt homogent.

Se også

Turbulens

Turbulens kan oversettes til "lufturo" og oppstår når luftstrømmen brytes, slik at vindhastigheten og/eller vindretningen endres hurtig over korte avstander.

Typer turbulens

Det skilles mellom to hovedtyper turbulens:

I værvarslingen

Det blir laget turbulensvarsler for flyplassene i Hammerfest, Honningsvåg, Narvik, Sandnessjøen, Trondheim, Ørsta-Volda og Sandane. Disse er spesielle fordi de er kjent for å ha mye turbulens.

Se også

Tussmørke

Tussmørke er den tiden av døgnet før soloppgang (demring) og tiden etter solnedgang (skumring).

Innhold

Beskrivelse

Lys fra sola spres og reflekteres i den øvre atmosfæren og lyser opp den lavere atmosfæren. Tidene for tussmørke er definert etter solas posisjon i forhold til horisonten.

Typer

Det er tre etablerte underkategorier av tussmørke:

  • Allminnelig tussmørke (sola mindre enn 6° under horisonten)
  • Nautisk tussmørke (sola er mellom 6 og 12° under horisonten)
  • Astronomisk tussmørke (sola er mellom 12 og 18° under horisonten)

Se også

Eksterne lenker

Tussmørket

Tussmørke er den tiden av døgnet før soloppgang (demring) og tiden etter solnedgang (skumring).

Innhold

Beskrivelse

Lys fra sola spres og reflekteres i den øvre atmosfæren og lyser opp den lavere atmosfæren. Tidene for tussmørke er definert etter solas posisjon i forhold til horisonten.

Typer

Det er tre etablerte underkategorier av tussmørke:

  • Allminnelig tussmørke (sola mindre enn 6° under horisonten)
  • Nautisk tussmørke (sola er mellom 6 og 12° under horisonten)
  • Astronomisk tussmørke (sola er mellom 12 og 18° under horisonten)

Se også

Eksterne lenker

Tyfon
Satellittbilde av tyfonen Hagupit i 2008. Foto: NOAA/met.no.

Tyfon eller taifun er en tropisk orkan med vindstyrke opp i storm eller orkan.

Bruksområde

Begrepet blir brukt om tropiske orkaner som oppstår i det vestlige Stillehav og de Indiske hav.

Se også

Tyfoner
Satellittbilde av tyfonen Hagupit i 2008. Foto: NOAA/met.no.

Tyfon eller taifun er en tropisk orkan med vindstyrke opp i storm eller orkan.

Bruksområde

Begrepet blir brukt om tropiske orkaner som oppstår i det vestlige Stillehav og de Indiske hav.

Se også

Tykkelseslinjer
Tykkelseslinjer mellom 500 og 1000 hPa over Norden 11. november 2009. De stiplete linjene er tykkelseslinjene. Tallene tilsvarer høydeforskjellen mellom 500hPa og 1000hPa. De laveste tykkelseslinjene, og dermed den kaldeste lufta, befinner seg i denne situasjonen over Grønland. Illustrasjon: met.no

Tykkelseslinjer er linjer gjennom punkter med samme høydeforskjell mellom to trykkflater.

Innhold

Beskrivelse

Tykkelseslinjene gir informasjon om luftmassens gjennomsnittlige temperaturforhold mellom to trykkflater. Når luftmassen er varm, vil avstanden mellom trykkflatene være større enn når lufta er kald. Høydeforskjellen indikerer derfor om den totale luftmassen mellom trykkflatene en tar utgangspunkt i, er varm eller kald.

I værvarslingen

Tykkelseslinjer brukes hyppig i værvarsling. Siden de indikerer temperaturforskjellene til ulike luftmasser, kan de være gode indikatorer til å finne fronter. Ulempen er at tykkelseslinjene kun tar utgangpunkt i luftmassens temperatur og ikke luftmassens fuktighet. For å kunne ta hensyn til fuktigheten, bruker en gjerne også ekvivalent potensiell temperatur.

I tillegg kan de brukes som et estimat til å finne nedbørformer. I bygesituasjoner om vinteren vil f.eks. en høydeforskjell på ca. 5200m eller mindre mellom 1000hPa-flaten og 500hPa-flaten, gi en indikasjon på at eventuell nedbør vil komme som snø i havets nivå. Hvis lufta er tørr vil det imidlertid kunne snø på langt høyere tykkelser (se våttemperatur).

Se også

Eksterne lenker

Tåke
Strålingståke på Ørlandet. Foto: John Furre/met.no

Tåke eller skodde er små svevende vanndråper (eventuelt iskrystaller eller skydråper) som gjør at sikten i horisontal retning ved bakken reduseres til under 1 km.

Innhold

Beskrivelse

Tåke i fjellet. Foto: Einar Egeland.

Tåke dannes ved at luft nede ved bakken kondenserer, for eksempel ved at luft avkjøles i løpet av natten. Når et luftlag løftes og det er liten vertikal bevegelse inne i skylaget kan det dannes stratus- eller altostratus-skyer.

Generelt må lufta være mettet og inneholde kondensasjonskjerner for at tåke skal dannes. Det er en gradvis overgang mellom tåke og dis, men grensen på 1 km er en internasjonal standard. I byluft kan tåke og røyk danne smog.

Typer

Tåke kan oppstå på flere måter, og vi har ulike navn på tåke etter hvordan den er blitt til:

Forekomst

  • Daglig variasjon: Gjelder særlig strålingståke fordi den er såpass grunn at den lett blir offer for soloppvarmingen. NB! Max. tykkelse ofte like etter soloppgang fordi litt oppvarming kan øke vertikal utstrekning før den letter fra bakken.
  • Årlig variasjon: Om sommeren hyppigst i Norskehavet, Ishavet, og kysten sør til Jæren. Om våren på Sørlandskysten (pga smeltevann fra elver og Østersjøen). Høst- og tidlig vinter: Innlandet og enkelte kyststrøk med mye strålingståke f.eks. London, Oslo, Kirkenes.
  • Geografisk utbredelse: Kaldt hav, særlig nær varme havstrømmer f.eks. Labrador Sea, Barentshavet, Norskehavet, Nordsjøen som alle ligger nær Golfstrømmen.

Sett fra satellitt

Den røde pila på bildet over viser tåke i Skagerak 14. mai 2001. Foto: met.no

I et satellittbilde er det forholdsvis lett å kjenne igjen skyer. Midlere og lave skyer ligger lavere enn syv kilometer og er varmere enn høye skyer og reflekterer mindre sollys enn høye skyer. Sammensetningen av kanalene i et RGB (124)-bilde gjør at de får et preg av gul farge. Temperaturen i toppen av skyene er viktig for hvilken farge de får i et RGB-bilde.

På et satellittbilde er det mulig å se både tåke og lagskyer. Tåke har nesten samme temperatur som bakken, men reflekterer mye sollyser. Tåke blir derfor helt gul på satellittbilder. Tåke har nesten samme temperatur som bakken under. I IR-kanalene gir dette liten kontrast mellom skyen og bakke. Høy refleksjon av sollys i toppen av skylaget gjør derimot at skyene synes godt i et de VIS-bilde. Ved å sammenligne IR og VIS er det derfor mulig å se om skyene ligger ved bakken eller lenger oppe i atmosfæren.

Stratus og altostratus er lagskyer der undersiden av skyen hever seg fra bakkenivå. I et satellittbilde er det ikke mulig å si noe om skyenes underside. Det kan derfor være vanskelig å se forskjell på tåke og lave lagskyer. Altostratusskyer har lavere skytopptemperatur og vil være lysere enn stratus i et satellittbilde.

Dybdestoff

Tåke kan løses opp på forskjellige måter:

  • Oppvarming som fører til at tåken heves til stratus, hvilket gir oppklarning ved bakken.
  • Vind bryter ned inversjonen, som fører til blanding og påfølgende temperaturstigning som igjen fører til stratus og eventuelt oppklarning.
  • Nedbør fører til at fuktigheten avtar (over snø: dråpene fryser mot snøoverflaten). Nedbør kan falle gjennom tåken og suge til seg tåkedråper slik at sikten bedres.
  • Kunstig oppløsning kan skje på flere måter: oppvarming (f.eks ved å brenne olje langs en rullebane), eller ved å påvirke dråpestørrelsen ved akustiske bølger eller ved at kjemikalier sprøytes ned på tåken fra fly.

Se også

Tåkebank
Tåkebanke

Tåkeflak eller tåkebanke er et tynt tåkedekke på havet som ikke er sammenhengende fordi det også er områder med bedre sikt. Tåkeflakene er vanligvis lavere enn 2 m over bakken.

Se også

Tåkebue
Tåkebue over Trøndelag i september. Foto: Terje O. Nordvik

Tåkebuer er et optisk fenomen som oppstår ved at lys treffer bittesmå vanndråper og reflekteres som en bue.

Beskrivelse

Tåkebuer dannes på samme måte som regnbuer, men tåkebuer dannes i situasjoner med svært mye mindre dråper i atmosfæren enn når regnbuer dannes. En regndråpe kan ha en diameter på ca. 1 mm mens en tåkedråpe har en gjennomsnittlig diameter på ca. 0,01 mm! De bittesmå tåkedråpene bøyer lyset på en annen måte enn hva de større regndråpene gjør. De små dråpene har andre optiske egenskaper enn regndråpene. De store regndråpene kan sammenliknes med glassprismer, der det hvite sollyset spaltes i forskjellige tydelige farger. Men i tåkedråpene spres lyset på en mye mer "uklar" måte, kalt diffraksjon. Derfor er også tåkebuene nærmest hvite, ikke så fargesprakende som sin fetter regnbuen.

Se også

Eksterne lenker

Tåkebuer
Tåkebue over Trøndelag i september. Foto: Terje O. Nordvik

Tåkebuer er et optisk fenomen som oppstår ved at lys treffer bittesmå vanndråper og reflekteres som en bue.

Beskrivelse

Tåkebuer dannes på samme måte som regnbuer, men tåkebuer dannes i situasjoner med svært mye mindre dråper i atmosfæren enn når regnbuer dannes. En regndråpe kan ha en diameter på ca. 1 mm mens en tåkedråpe har en gjennomsnittlig diameter på ca. 0,01 mm! De bittesmå tåkedråpene bøyer lyset på en annen måte enn hva de større regndråpene gjør. De små dråpene har andre optiske egenskaper enn regndråpene. De store regndråpene kan sammenliknes med glassprismer, der det hvite sollyset spaltes i forskjellige tydelige farger. Men i tåkedråpene spres lyset på en mye mer "uklar" måte, kalt diffraksjon. Derfor er også tåkebuene nærmest hvite, ikke så fargesprakende som sin fetter regnbuen.

Se også

Eksterne lenker

Tåkedis

Tåkedis er bittesmå vanndråper spredt jevnt i lufta, slik at sikten nedsettes. Sikten er større enn 1 km men mindre enn 10 km.

Se også

Tåkeflak

Tåkeflak eller tåkebanke er et tynt tåkedekke på havet som ikke er sammenhengende fordi det også er områder med bedre sikt. Tåkeflakene er vanligvis lavere enn 2 m over bakken.

Se også

Tåkeskyer

Stratus (St), også kalt tåkeskyer, har et jevnt, ullent, grått eller gråblått skylag.

Beskrivelse

Stratus er lave skyer og kan til tider også være oppsplittet i uregelmessige strimler og flak. Skyene består for det meste av vanndråper, men kan ved lave temperaturer også inneholde iskrystaller. Stratus gir vanligvis ikke halo, men hvis en får det, er det et bevis på at det er kaldt og iskrystaller tilstede.

Se også

Tørketid

Tørketid er årlig tilbakevendende periode(r) med lite eller ingen nedbør.

Se også

Tørradiabat

Tørradiabaten beskriver temperaturendringen med høyden av tørr luft under adiabatiske forhold.

Beskrivelse

Når luft kommer i vertikal bevegelse vil den oppleve en trykkendring. Når luft stiger utvides det og temperaturen vil avta. Tørr luft avtar med 1grad/100m. Dersom temperaturen i vanlig luft avtar mer enn 1grad/100m, kalles lufta instabil. Dersom temperaturen avtar mindre enn 1grad/100m kalles luften stabil.

Se også

Tørradiabaten

Tørradiabaten beskriver temperaturendringen med høyden av tørr luft under adiabatiske forhold.

Beskrivelse

Når luft kommer i vertikal bevegelse vil den oppleve en trykkendring. Når luft stiger utvides det og temperaturen vil avta. Tørr luft avtar med 1grad/100m. Dersom temperaturen i vanlig luft avtar mer enn 1grad/100m, kalles lufta instabil. Dersom temperaturen avtar mindre enn 1grad/100m kalles luften stabil.

Se også

Tørrdis

Ølrøyk (øl av norrønt ylr = varme) eller tørrdis er bittesmå "naturlige" støvpartikler (salt, støv eller liknende) i lufta gjør at sikten nedsettes litt. Dette skjer ved lav luftfuktighet.

Beskrivelse

Ølrøyk oppstår som oftest hos oss når varmluft fra kontinentet transporteres nordover. En mørk bakgrunn får en blålig tone («Fjellene blåner»), mens en lys bakgrunn får skittengul eller rødgul farge (f.eks. skyer ved horisonten, snøfjell, kveldsola).

Se også

Tørt klima

Tørt klima også kalt arid klima, er et område som har temperatur- og nedbørforhold i henhold til et sett kriterier.

Beskrivelse

Disse kriteriene er:

  • R < 2T hvis minst 70% av nedbøren kommer i vinterhalvåret
  • R < 2T + 14 hvis nedbøren er jevnt fordelt mellom sommer og vinter
  • R < 2T + 28 hvis minst 70% av R kommer i sommerhalvåret

R er årsnedbør i cm og T er årsmiddeltemperaturmperatur in °C.

Dette er klimasone B i Köppens klimaklassifikasjon.

Se også

U
UV-index

UV-indeks er et mål på hvor sterk den ultrafiolette strålingen (UV) er.

Innhold

Beskrivelse

Indeksen er en internasjonalt standard og angir effektiv intensitet på solas UV-stråler der mennesker befinner seg. Indeksen går vanligvis mellom 0 og 15, mengden kan gå høyere under ekstreme forhold. Indeksen oppgis vanligvis for den tiden på dagen da strålingen er sterkest, det vil si når sola står høyest på himmelen, midt på dagen.

Styrke på UV-strålingen UV-indeks Tilsvarer Tiltak
Lav 1-2 Vinter i Norge. Ingen
Moderat 3-5 Påske i Norge. Vår/høst i Sør-Norge, perioden mai-august i Nord-Norge. Klær, solhatt og solbriller. Ta pauser!
Sterk 6-7 Sør-Norge i juni og juli, høyfjellet i mai. Spania vår og høst. Klær, solhatt og solbriller. Ta pauser fra solen mellom kl. 12-15. Bruk solkrem med høy faktor (15) og UVA-beskyttelse.
Svært høy 8-10 Isbre/høyfjell med snø i juni og juli. Middelhavet om sommeren. Unngå solen mellom kl. 12-15 og søk skygge. Bruk klær, solhatt og solbriller.
Ekstrem >11 Kanariøyene og Alpene om sommeren. Områder nær Ekvator. Grenseverdi for solarier. Unngå solen mellom kl. 12-15. Søk skygge. Klær, solhatt og solbriller absolutt nødvendig.

I værvarslingen

På yr.no finner du UV-varsel som er et resultat av samarbeidet mellom:

Se også

Eksterne lenker

UV-stråling
Soling i hytteveggen. Foto: met.no

UV-stråling eller ultrafiolett stråling er elektromagnetisk stråling og kommer fra solen. UV-stråling kan også oppleves i solarier.

Innhold

Beskrivelse

UV-strålene er usynlige for øyet, og inneholder mer energi enn synlig lys. Det er UV-strålingen som gjør huden brun, men det er også disse strålene som brenner oss, og som kan føre til helseskader. Det er viktig å huske at UV-stråling spres langt mer effektivt i atmosfæren enn synlig lys. Derfor kan man bli solbrent i skyggen på en fin klarværsdag. Stråling fra sola er "kortbølget stråling", fordi solas overflate har så høy temperatur (ca 6000°C).

Selv om det meste av UV-strålingen absorberes av ozonlaget, når likevel en del UV-stråling ned til bakken. Om vinteren, og morgen og kveld om sommeren, blir man ikke solbrent. Det er fordi den viktigste faktoren som bestemmer UV-strålingen nede ved bakken er solvinkelen. Lav sol gjør at solstrålingen får en lengre bane gjennom atmosfæren. Dette har samme effekt som et tykkere ozonlag. Videre blir mye av UV-strålingen svekket av skyer. Det beskyttende ozonlaget er normalt tykkest om våren og på høye breddegrader (mot polene). Men tykkelsen på ozonlaget, og dermed UV-strålingen, kan variere ganske mye. Disse endringene skyldes stort sett endringer i meteorologiske forhold, men i tillegg har det vært en menneskeskapt svekkelse av ozonlaget de siste årene.

Typer

UV-stråling deles vanligvis inn i tre kategorier:

  • UVA ligger nærmest det synlige lyset i elektromagnetiske spekteret og er det som gir brunfarge ved soling.
  • UVB stoppes vanligvis i osonlaget, men den som når jordoverflaten gjør oss solbrente.
  • UVC absorberes i sin helhet av ulike gasser (f.eks. oson) i atmosfæren.

Dybdestoff

  • Skyer reflekterer om lag 30% av sollyset og absorberer om lag 15% av solstrålene som går gjennom dem.
  • På en skyfri dag absorberes rundt 17% av solstrålene som går gjennom atmosfæren.
  • Nysnø reflekterer omlag 90% av alt sollys. Beskytt deg mot strålene hvis du går på ski eller oppholder deg mye ute om vinteren.
  • Ørkensanden reflekterer om lag 30% av solstrålene.
  • De store havene og regnskogene kan absorbere opp mot 90% av solstrålene.

Se også

Eksterne lenker

Underkjølt regn

Underkjølt regn er regndråper som har en temperatur under 0 oC og som fryser til is ved kontakt med omgivelsene.

Beskrivelse

Vanndråper som svever fritt i atmosfæren og som ikke er frosset til is selv om temperaturen i dråpene og i lufta omkring er under 0 oC, kalles underkjølte. Vanndråper med temperatur ned til ca. - 40 °C kan forekomme i atmosfæren. Når slike dråper treffer jordoverflaten, vil de fryse til is (under forutsetning av at underlaget har en temperatur under 0 °C). Dette kan føre til glatte veier og rullebaner på flyplasser. Underkjølte dråper som fryser til is kan feste seg til trær og antenner som kan knekke under vekten av isen. Denne prosessen kan også gi store skader på kraftledningsnettet.

Hvis regndråpene har en temperatur like over frysepunktet og de faller på et underlag med temperatur under 0 °C, vil det også kunne dannes et islag ved at vannet på bakken fryser. Dette er som oftest en kortvarig tilstand, fordi temperaturen i lufta fører til smelting av isen.

Skal vanndråpene fryse, må det finnes frysekjerner inne i dråpene. Underkjølte vanndråper vil også fryse momentant hvis de kommer i berøring med faste legemer og skaper problemer for fly, skip, telemaster o.l.

Forekomst

Underkjølt regn oppstår fra tid til annen vinterstid i Norge, særlig i innlandet i forbindelse med varmfrontpassasjer (inversjon). I luftlaget et stykke over bakken vil lufta ha en temperatur over 0 oC og sky- og regndråper i denne lufta vil bestå av flytende vann. Nærmest bakken vil det ligge et kaldt luftlag der temperaturen er under 0 oC. Når regndråpene passerer gjennom dette kalde laget, vil de avkjøles til en temperatur under 0 oC. De blir "underkjølte". Når disse dråpene treffer bakken, vil de fryse til is øyeblikkelig. Treffer de veibanen kan det bli svært glatt, hvis veimyndighetene ikke har preparert (saltet) veibanen på forhånd.

Underkjølte skydråper er et vanlig fenomen i norske områder (se Iskrystalleffekten).

Se også

Underkjølt tåke

Underkjølt tåke er små underkjølte vanndråper som svever i luftlaget nær bakken og fryser til is ved kontakt med omgivelsene.

Se også

Underkjølt vann

Underkjølt regn er regndråper som har en temperatur under 0 oC og som fryser til is ved kontakt med omgivelsene.

Beskrivelse

Vanndråper som svever fritt i atmosfæren og som ikke er frosset til is selv om temperaturen i dråpene og i lufta omkring er under 0 oC, kalles underkjølte. Vanndråper med temperatur ned til ca. - 40 °C kan forekomme i atmosfæren. Når slike dråper treffer jordoverflaten, vil de fryse til is (under forutsetning av at underlaget har en temperatur under 0 °C). Dette kan føre til glatte veier og rullebaner på flyplasser. Underkjølte dråper som fryser til is kan feste seg til trær og antenner som kan knekke under vekten av isen. Denne prosessen kan også gi store skader på kraftledningsnettet.

Hvis regndråpene har en temperatur like over frysepunktet og de faller på et underlag med temperatur under 0 °C, vil det også kunne dannes et islag ved at vannet på bakken fryser. Dette er som oftest en kortvarig tilstand, fordi temperaturen i lufta fører til smelting av isen.

Skal vanndråpene fryse, må det finnes frysekjerner inne i dråpene. Underkjølte vanndråper vil også fryse momentant hvis de kommer i berøring med faste legemer og skaper problemer for fly, skip, telemaster o.l.

Forekomst

Underkjølt regn oppstår fra tid til annen vinterstid i Norge, særlig i innlandet i forbindelse med varmfrontpassasjer (inversjon). I luftlaget et stykke over bakken vil lufta ha en temperatur over 0 oC og sky- og regndråper i denne lufta vil bestå av flytende vann. Nærmest bakken vil det ligge et kaldt luftlag der temperaturen er under 0 oC. Når regndråpene passerer gjennom dette kalde laget, vil de avkjøles til en temperatur under 0 oC. De blir "underkjølte". Når disse dråpene treffer bakken, vil de fryse til is øyeblikkelig. Treffer de veibanen kan det bli svært glatt, hvis veimyndighetene ikke har preparert (saltet) veibanen på forhånd.

Underkjølte skydråper er et vanlig fenomen i norske områder (se Iskrystalleffekten).

Se også

Underkjølt vanndamp

Underkjølt regn er regndråper som har en temperatur under 0 oC og som fryser til is ved kontakt med omgivelsene.

Beskrivelse

Vanndråper som svever fritt i atmosfæren og som ikke er frosset til is selv om temperaturen i dråpene og i lufta omkring er under 0 oC, kalles underkjølte. Vanndråper med temperatur ned til ca. - 40 °C kan forekomme i atmosfæren. Når slike dråper treffer jordoverflaten, vil de fryse til is (under forutsetning av at underlaget har en temperatur under 0 °C). Dette kan føre til glatte veier og rullebaner på flyplasser. Underkjølte dråper som fryser til is kan feste seg til trær og antenner som kan knekke under vekten av isen. Denne prosessen kan også gi store skader på kraftledningsnettet.

Hvis regndråpene har en temperatur like over frysepunktet og de faller på et underlag med temperatur under 0 °C, vil det også kunne dannes et islag ved at vannet på bakken fryser. Dette er som oftest en kortvarig tilstand, fordi temperaturen i lufta fører til smelting av isen.

Skal vanndråpene fryse, må det finnes frysekjerner inne i dråpene. Underkjølte vanndråper vil også fryse momentant hvis de kommer i berøring med faste legemer og skaper problemer for fly, skip, telemaster o.l.

Forekomst

Underkjølt regn oppstår fra tid til annen vinterstid i Norge, særlig i innlandet i forbindelse med varmfrontpassasjer (inversjon). I luftlaget et stykke over bakken vil lufta ha en temperatur over 0 oC og sky- og regndråper i denne lufta vil bestå av flytende vann. Nærmest bakken vil det ligge et kaldt luftlag der temperaturen er under 0 oC. Når regndråpene passerer gjennom dette kalde laget, vil de avkjøles til en temperatur under 0 oC. De blir "underkjølte". Når disse dråpene treffer bakken, vil de fryse til is øyeblikkelig. Treffer de veibanen kan det bli svært glatt, hvis veimyndighetene ikke har preparert (saltet) veibanen på forhånd.

Underkjølte skydråper er et vanlig fenomen i norske områder (se Iskrystalleffekten).

Se også

Underkjølt vanndråper

Underkjølt regn er regndråper som har en temperatur under 0 oC og som fryser til is ved kontakt med omgivelsene.

Beskrivelse

Vanndråper som svever fritt i atmosfæren og som ikke er frosset til is selv om temperaturen i dråpene og i lufta omkring er under 0 oC, kalles underkjølte. Vanndråper med temperatur ned til ca. - 40 °C kan forekomme i atmosfæren. Når slike dråper treffer jordoverflaten, vil de fryse til is (under forutsetning av at underlaget har en temperatur under 0 °C). Dette kan føre til glatte veier og rullebaner på flyplasser. Underkjølte dråper som fryser til is kan feste seg til trær og antenner som kan knekke under vekten av isen. Denne prosessen kan også gi store skader på kraftledningsnettet.

Hvis regndråpene har en temperatur like over frysepunktet og de faller på et underlag med temperatur under 0 °C, vil det også kunne dannes et islag ved at vannet på bakken fryser. Dette er som oftest en kortvarig tilstand, fordi temperaturen i lufta fører til smelting av isen.

Skal vanndråpene fryse, må det finnes frysekjerner inne i dråpene. Underkjølte vanndråper vil også fryse momentant hvis de kommer i berøring med faste legemer og skaper problemer for fly, skip, telemaster o.l.

Forekomst

Underkjølt regn oppstår fra tid til annen vinterstid i Norge, særlig i innlandet i forbindelse med varmfrontpassasjer (inversjon). I luftlaget et stykke over bakken vil lufta ha en temperatur over 0 oC og sky- og regndråper i denne lufta vil bestå av flytende vann. Nærmest bakken vil det ligge et kaldt luftlag der temperaturen er under 0 oC. Når regndråpene passerer gjennom dette kalde laget, vil de avkjøles til en temperatur under 0 oC. De blir "underkjølte". Når disse dråpene treffer bakken, vil de fryse til is øyeblikkelig. Treffer de veibanen kan det bli svært glatt, hvis veimyndighetene ikke har preparert (saltet) veibanen på forhånd.

Underkjølte skydråper er et vanlig fenomen i norske områder (se Iskrystalleffekten).

Se også

Underkjølt yr

Underkjølt yr er yrdråper som har en temperatur under 0 gr. C og som fryser til is ved kontakt med omgivelsene.

Se også

Underkjølte regndråper

Underkjølt regn er regndråper som har en temperatur under 0 oC og som fryser til is ved kontakt med omgivelsene.

Beskrivelse

Vanndråper som svever fritt i atmosfæren og som ikke er frosset til is selv om temperaturen i dråpene og i lufta omkring er under 0 oC, kalles underkjølte. Vanndråper med temperatur ned til ca. - 40 °C kan forekomme i atmosfæren. Når slike dråper treffer jordoverflaten, vil de fryse til is (under forutsetning av at underlaget har en temperatur under 0 °C). Dette kan føre til glatte veier og rullebaner på flyplasser. Underkjølte dråper som fryser til is kan feste seg til trær og antenner som kan knekke under vekten av isen. Denne prosessen kan også gi store skader på kraftledningsnettet.

Hvis regndråpene har en temperatur like over frysepunktet og de faller på et underlag med temperatur under 0 °C, vil det også kunne dannes et islag ved at vannet på bakken fryser. Dette er som oftest en kortvarig tilstand, fordi temperaturen i lufta fører til smelting av isen.

Skal vanndråpene fryse, må det finnes frysekjerner inne i dråpene. Underkjølte vanndråper vil også fryse momentant hvis de kommer i berøring med faste legemer og skaper problemer for fly, skip, telemaster o.l.

Forekomst

Underkjølt regn oppstår fra tid til annen vinterstid i Norge, særlig i innlandet i forbindelse med varmfrontpassasjer (inversjon). I luftlaget et stykke over bakken vil lufta ha en temperatur over 0 oC og sky- og regndråper i denne lufta vil bestå av flytende vann. Nærmest bakken vil det ligge et kaldt luftlag der temperaturen er under 0 oC. Når regndråpene passerer gjennom dette kalde laget, vil de avkjøles til en temperatur under 0 oC. De blir "underkjølte". Når disse dråpene treffer bakken, vil de fryse til is øyeblikkelig. Treffer de veibanen kan det bli svært glatt, hvis veimyndighetene ikke har preparert (saltet) veibanen på forhånd.

Underkjølte skydråper er et vanlig fenomen i norske områder (se Iskrystalleffekten).

Se også

Underkjølte skydråper

Underkjølt regn er regndråper som har en temperatur under 0 oC og som fryser til is ved kontakt med omgivelsene.

Beskrivelse

Vanndråper som svever fritt i atmosfæren og som ikke er frosset til is selv om temperaturen i dråpene og i lufta omkring er under 0 oC, kalles underkjølte. Vanndråper med temperatur ned til ca. - 40 °C kan forekomme i atmosfæren. Når slike dråper treffer jordoverflaten, vil de fryse til is (under forutsetning av at underlaget har en temperatur under 0 °C). Dette kan føre til glatte veier og rullebaner på flyplasser. Underkjølte dråper som fryser til is kan feste seg til trær og antenner som kan knekke under vekten av isen. Denne prosessen kan også gi store skader på kraftledningsnettet.

Hvis regndråpene har en temperatur like over frysepunktet og de faller på et underlag med temperatur under 0 °C, vil det også kunne dannes et islag ved at vannet på bakken fryser. Dette er som oftest en kortvarig tilstand, fordi temperaturen i lufta fører til smelting av isen.

Skal vanndråpene fryse, må det finnes frysekjerner inne i dråpene. Underkjølte vanndråper vil også fryse momentant hvis de kommer i berøring med faste legemer og skaper problemer for fly, skip, telemaster o.l.

Forekomst

Underkjølt regn oppstår fra tid til annen vinterstid i Norge, særlig i innlandet i forbindelse med varmfrontpassasjer (inversjon). I luftlaget et stykke over bakken vil lufta ha en temperatur over 0 oC og sky- og regndråper i denne lufta vil bestå av flytende vann. Nærmest bakken vil det ligge et kaldt luftlag der temperaturen er under 0 oC. Når regndråpene passerer gjennom dette kalde laget, vil de avkjøles til en temperatur under 0 oC. De blir "underkjølte". Når disse dråpene treffer bakken, vil de fryse til is øyeblikkelig. Treffer de veibanen kan det bli svært glatt, hvis veimyndighetene ikke har preparert (saltet) veibanen på forhånd.

Underkjølte skydråper er et vanlig fenomen i norske områder (se Iskrystalleffekten).

Se også

Underkjølte vanndråper

Underkjølt regn er regndråper som har en temperatur under 0 oC og som fryser til is ved kontakt med omgivelsene.

Beskrivelse

Vanndråper som svever fritt i atmosfæren og som ikke er frosset til is selv om temperaturen i dråpene og i lufta omkring er under 0 oC, kalles underkjølte. Vanndråper med temperatur ned til ca. - 40 °C kan forekomme i atmosfæren. Når slike dråper treffer jordoverflaten, vil de fryse til is (under forutsetning av at underlaget har en temperatur under 0 °C). Dette kan føre til glatte veier og rullebaner på flyplasser. Underkjølte dråper som fryser til is kan feste seg til trær og antenner som kan knekke under vekten av isen. Denne prosessen kan også gi store skader på kraftledningsnettet.

Hvis regndråpene har en temperatur like over frysepunktet og de faller på et underlag med temperatur under 0 °C, vil det også kunne dannes et islag ved at vannet på bakken fryser. Dette er som oftest en kortvarig tilstand, fordi temperaturen i lufta fører til smelting av isen.

Skal vanndråpene fryse, må det finnes frysekjerner inne i dråpene. Underkjølte vanndråper vil også fryse momentant hvis de kommer i berøring med faste legemer og skaper problemer for fly, skip, telemaster o.l.

Forekomst

Underkjølt regn oppstår fra tid til annen vinterstid i Norge, særlig i innlandet i forbindelse med varmfrontpassasjer (inversjon). I luftlaget et stykke over bakken vil lufta ha en temperatur over 0 oC og sky- og regndråper i denne lufta vil bestå av flytende vann. Nærmest bakken vil det ligge et kaldt luftlag der temperaturen er under 0 oC. Når regndråpene passerer gjennom dette kalde laget, vil de avkjøles til en temperatur under 0 oC. De blir "underkjølte". Når disse dråpene treffer bakken, vil de fryse til is øyeblikkelig. Treffer de veibanen kan det bli svært glatt, hvis veimyndighetene ikke har preparert (saltet) veibanen på forhånd.

Underkjølte skydråper er et vanlig fenomen i norske områder (se Iskrystalleffekten).

Se også

Ustabil luft


Ustabil luft også kalt labil luft, er en luftmasse der de vertikale temperaturforholdene er slik at det foregår (mer eller mindre kraftig) vertikal transport av luft. Dette medfører dannelse av cumulusskyer. Er lufta instabil i et tykt luftlag, dannes cumulonimbusskyer som medfører bygevær,

Se også

Utnord og utsør

Utsør og utnord er vind fra havet inn mot Norskekysten; ut fra, altså vind fra sørvest og nordvest.

Beskrivelse

Dette er vindretninger som vikingene brukte, og begrepene var i alle fall i bruk på Vestlandet fram til 1940-50 tallet. Det er tydelig at retningene eller begrepene har "oppstått" på Vestlandet, men de ble også benyttet andre steder - selv om det ikke passet med at utsør kom fra havet.

Se også

Utsør og utnord

Utsør og utnord er vind fra havet inn mot Norskekysten; ut fra, altså vind fra sørvest og nordvest.

Beskrivelse

Dette er vindretninger som vikingene brukte, og begrepene var i alle fall i bruk på Vestlandet fram til 1940-50 tallet. Det er tydelig at retningene eller begrepene har "oppstått" på Vestlandet, men de ble også benyttet andre steder - selv om det ikke passet med at utsør kom fra havet.

Se også

V
VA

Vulkansk aske (eng. volcanic ash) finnes i atmosfæren og er en stor sikkerhetsrisiko for luftfarten.

Innhold

Beskrivelse

Vulkansk aske er vanskelig å oppdage fra et fly og den synes ikke på værradaren. Det eneste kjente motmiddelet er å legge om rutene, det vil si å fly rundt, over eller under askeskyen. Asken er farlig av flere grunner:

  • Det farligste fenomenet er at askepartiklenes smeltepunkt er lavere enn turbinmotorenes arbeidstemperatur. Dette fører til at asken smelter til en tyktflytende, lavalignende masse, som sakte flyter bakover i motoren og kveler den. Uten motorkraft blir jetfly forvandlet til glidefly, om enn dårlige sådan.
  • Langt oppe i atmosfæren, der de store passasjerflyene ferdes, er det svært tørt. Når et fly flyr gjennom en askesky, gnisser askepartiklene mot flykroppen og genererer statisk elektrisitet. Dette kan observeres som mange små elektriske utladninger, St. Elms ild. Disse utladningene fører til forstyrrelser i radiosambandet, slik at besetningen ikke får varslet noen eller bedt om assistanse.
  • Askepartiklene er veldig harde, og har skarpe kanter, noe som gjør at alle fremovervendte overflater effektivt blir sandblåst. Spesielt utsatt er frontvinduene, som blir matte, og flygerene mister sikten fremover.
  • Rørene til friskluftinntak og lignende kan bli så kraftig sandblåst at det fører til brudd.

Historikk

Kart over Volcanic Ash Advisory Centre (VAAC) ansvarsområder. Illustrasjon: ICAO

Luftfartsindustrien ble for alvor oppmerksom på vulkansk aske som en sikkerhetsrisiko 24. juni 1982, da British Airways flight 9, en Boeing 747, på vei fra London til Auckland fløy inn i en askesky fra den indonesiske vulkanen Mount Galunggung. Alle fire motorene stoppet, og flyet var nær ved å havarere med 263 personer om bord. Kaptein Eric Moody sin annonsering over høytaleranlegget til passasjerene har gått inn i luftfartshistorien som tidenes underdrivelse:

«Ladies and gentlemen, this is your captain speaking. We have a small problem. All four engines have stopped. We are doing our damnedest to get it under control. I trust you are not in too much distress.»

Samarbeid

Etter hendelsen i 1982 (som senere ble kalt «the Jakarta Incident») ble det opprettet flere Volcanic Ash Advisory Centre (VAAC), som har som oppgave å utstede varsler om vulkansk aske i atmosfæren: Volcanic ash advisory (VAA).

Volcanic Ash Advisory Centre er en del av International Airways Volcano Watch (IAVW). Dette er et internasjonalt system satt i gang av ICAO for å identifisere områder med vulkansk aske og å varsle bevegelsene til disse gjennom å utstede Notam og SIGMET. Observasjoner kommer fra satellitter, fly som er underveis, vulkanobservatorier og andre organisasjoner.

I Norge er det Flyværtjenesten som formidler observasjoner om askeskyer og varsler om spredningen av dem.

Eksterne lenker

VAA

Vulkansk aske (eng. volcanic ash) finnes i atmosfæren og er en stor sikkerhetsrisiko for luftfarten.

Innhold

Beskrivelse

Vulkansk aske er vanskelig å oppdage fra et fly og den synes ikke på værradaren. Det eneste kjente motmiddelet er å legge om rutene, det vil si å fly rundt, over eller under askeskyen. Asken er farlig av flere grunner:

  • Det farligste fenomenet er at askepartiklenes smeltepunkt er lavere enn turbinmotorenes arbeidstemperatur. Dette fører til at asken smelter til en tyktflytende, lavalignende masse, som sakte flyter bakover i motoren og kveler den. Uten motorkraft blir jetfly forvandlet til glidefly, om enn dårlige sådan.
  • Langt oppe i atmosfæren, der de store passasjerflyene ferdes, er det svært tørt. Når et fly flyr gjennom en askesky, gnisser askepartiklene mot flykroppen og genererer statisk elektrisitet. Dette kan observeres som mange små elektriske utladninger, St. Elms ild. Disse utladningene fører til forstyrrelser i radiosambandet, slik at besetningen ikke får varslet noen eller bedt om assistanse.
  • Askepartiklene er veldig harde, og har skarpe kanter, noe som gjør at alle fremovervendte overflater effektivt blir sandblåst. Spesielt utsatt er frontvinduene, som blir matte, og flygerene mister sikten fremover.
  • Rørene til friskluftinntak og lignende kan bli så kraftig sandblåst at det fører til brudd.

Historikk

Kart over Volcanic Ash Advisory Centre (VAAC) ansvarsområder. Illustrasjon: ICAO

Luftfartsindustrien ble for alvor oppmerksom på vulkansk aske som en sikkerhetsrisiko 24. juni 1982, da British Airways flight 9, en Boeing 747, på vei fra London til Auckland fløy inn i en askesky fra den indonesiske vulkanen Mount Galunggung. Alle fire motorene stoppet, og flyet var nær ved å havarere med 263 personer om bord. Kaptein Eric Moody sin annonsering over høytaleranlegget til passasjerene har gått inn i luftfartshistorien som tidenes underdrivelse:

«Ladies and gentlemen, this is your captain speaking. We have a small problem. All four engines have stopped. We are doing our damnedest to get it under control. I trust you are not in too much distress.»

Samarbeid

Etter hendelsen i 1982 (som senere ble kalt «the Jakarta Incident») ble det opprettet flere Volcanic Ash Advisory Centre (VAAC), som har som oppgave å utstede varsler om vulkansk aske i atmosfæren: Volcanic ash advisory (VAA).

Volcanic Ash Advisory Centre er en del av International Airways Volcano Watch (IAVW). Dette er et internasjonalt system satt i gang av ICAO for å identifisere områder med vulkansk aske og å varsle bevegelsene til disse gjennom å utstede Notam og SIGMET. Observasjoner kommer fra satellitter, fly som er underveis, vulkanobservatorier og andre organisasjoner.

I Norge er det Flyværtjenesten som formidler observasjoner om askeskyer og varsler om spredningen av dem.

Eksterne lenker

VAAC

Vulkansk aske (eng. volcanic ash) finnes i atmosfæren og er en stor sikkerhetsrisiko for luftfarten.

Innhold

Beskrivelse

Vulkansk aske er vanskelig å oppdage fra et fly og den synes ikke på værradaren. Det eneste kjente motmiddelet er å legge om rutene, det vil si å fly rundt, over eller under askeskyen. Asken er farlig av flere grunner:

  • Det farligste fenomenet er at askepartiklenes smeltepunkt er lavere enn turbinmotorenes arbeidstemperatur. Dette fører til at asken smelter til en tyktflytende, lavalignende masse, som sakte flyter bakover i motoren og kveler den. Uten motorkraft blir jetfly forvandlet til glidefly, om enn dårlige sådan.
  • Langt oppe i atmosfæren, der de store passasjerflyene ferdes, er det svært tørt. Når et fly flyr gjennom en askesky, gnisser askepartiklene mot flykroppen og genererer statisk elektrisitet. Dette kan observeres som mange små elektriske utladninger, St. Elms ild. Disse utladningene fører til forstyrrelser i radiosambandet, slik at besetningen ikke får varslet noen eller bedt om assistanse.
  • Askepartiklene er veldig harde, og har skarpe kanter, noe som gjør at alle fremovervendte overflater effektivt blir sandblåst. Spesielt utsatt er frontvinduene, som blir matte, og flygerene mister sikten fremover.
  • Rørene til friskluftinntak og lignende kan bli så kraftig sandblåst at det fører til brudd.

Historikk

Kart over Volcanic Ash Advisory Centre (VAAC) ansvarsområder. Illustrasjon: ICAO

Luftfartsindustrien ble for alvor oppmerksom på vulkansk aske som en sikkerhetsrisiko 24. juni 1982, da British Airways flight 9, en Boeing 747, på vei fra London til Auckland fløy inn i en askesky fra den indonesiske vulkanen Mount Galunggung. Alle fire motorene stoppet, og flyet var nær ved å havarere med 263 personer om bord. Kaptein Eric Moody sin annonsering over høytaleranlegget til passasjerene har gått inn i luftfartshistorien som tidenes underdrivelse:

«Ladies and gentlemen, this is your captain speaking. We have a small problem. All four engines have stopped. We are doing our damnedest to get it under control. I trust you are not in too much distress.»

Samarbeid

Etter hendelsen i 1982 (som senere ble kalt «the Jakarta Incident») ble det opprettet flere Volcanic Ash Advisory Centre (VAAC), som har som oppgave å utstede varsler om vulkansk aske i atmosfæren: Volcanic ash advisory (VAA).

Volcanic Ash Advisory Centre er en del av International Airways Volcano Watch (IAVW). Dette er et internasjonalt system satt i gang av ICAO for å identifisere områder med vulkansk aske og å varsle bevegelsene til disse gjennom å utstede Notam og SIGMET. Observasjoner kommer fra satellitter, fly som er underveis, vulkanobservatorier og andre organisasjoner.

I Norge er det Flyværtjenesten som formidler observasjoner om askeskyer og varsler om spredningen av dem.

Eksterne lenker

VFR

Visuelle flygeregler eller Visual flight rules (VFR) er et omfattende sett regler for luftfarten som krever at piloten har god nok sikt til å orientere seg, navigere, kontrollere flyets orientering i luften, og å unngå sammenstøt med terreng og andre luftfartøyer.

Beskrivelse

Visuelle flygeforhold er en forutsetning for å kunne operere under visuelle flygeregler.

Se også

Eksterne lenker

VMC

Visual meteorological conditions (VMC) er værforhold som tillater en pilot å fly etter visuelle flygeregler (VFR) i motsetning til Instrument meteorological conditions.

Se også

VV

Vertikal sikt eller Vertical Visibility (VV) er hvor langt man kan se oppover (vertikalt).

Bruksområde

I observasjoner (METAR) og varsler (TAF) for flytrafikken oppgis i enkelte tilfeller vertikalsikt i stedet for høyden til skyer. Dette gjelder når man ikke kan se skyene, på grunn av tåke eller i nedbørsituasjoner, der vertikalsikten kan være betydelig mindre enn høyden til skyene (f.eks. tette snøbyger).

VV i METAR-koden må ikke forveksles med VV i synop-koden, der VV er kodebokstaver for horisontal sikt.

Se også

Vadleslette

Vadleslette eller valleslette er et uttrykk fra Vestlandet og betegner svært våt snø.

Valleslette

Vadleslette eller valleslette er et uttrykk fra Vestlandet og betegner svært våt snø.

Vann

Vann er en fargeløs væske, en kjemisk forbindelse mellom hydrogen og oksygen (H2O).

Innhold

Beskrivelse

Vannets kretsløp kan vi si starter med de store vann- og isreservoarene på jordoverflaten, verdenshavene og polisen, samt våtmark. Herfra tilføres atmosfæren fuktighet gjennom fordampning (flytende vann går over til vanndamp) og sublimasjon (snø/is går over til vanndamp).

Typer

Vann forekommer i atmosfæren i alle tre faser:

Dybdestoff

I faseovergangene avgis og tilføres det varmeenergi. Fordamping og smelting krever tilførsel av energi. Kondensasjon og frysing frigjør energi.

Gjennom forskjellige fysiske prosesser i atmosfæren avkjøles lufta slik at noe av vanndampen kondenserer til flytende vann (sky- eller regndråper). Som regel fryser dråpene til iskrystaller i skyene. Iskrystallene vokser ved at vanndamp kondenserer på krystallene og ved kollisjon mellom iskrystaller og (underkjølte vanndråper), og felles etter hvert ut som nedbør. Nedbørpartiklene når bakken enten i fast form (snø, hagl) eller som yr/regn etter en smelteprosess. Dette kretsløpet tar noen dager/uker.

Nedbøren har det med å falle i konsentrerte områder på jordoverflaten, mens fordampningen skjer over mye større områder. Ettersom det hele tiden omsettes varmeenergi i faseovergangene har vanndampens kretsløp stor betydning for energibalansen (ubalansen) i atmosfæren.

Se også

Vanndamp

Vanndamp (H2O) er vann i gassform.

Beskrivelse

Vanndamp opptrer som en usynlig gass i atmosfæren. Når vanndampen kondenserer til vann, blir den synlig og kan sees i form av skyer eller regndråper. Vanndamp er vår viktigste drivhusgass og står for en langt større del av drivhuseffekten enn for eksempel CO2.

I dagligtale snakker man om vanndamp som den synlige røyken som kommer fra en kokende kjele med vann. Dette er egentlig feil, siden røyken en ser, er skydannelse som oppstår fordi den varme vanndampen avkjøles av lufta utenfor kjelen og går over til synlige små vanndråper i væskeform.

Dybdestoff

Atmosfæren kan bare holde på en gitt mengde vanndamp i lufta. Dette er avhengig av luftas temperatur og trykk. Luft med mye vanndamp er lettere enn luft med lite vanndamp. Dette skyldes at H2O-molekylene er lettere enn nitrogen- og oksygenmolekylene som det finnes mest av i den tørre lufta.

Når det er mye vanndamp, vil H2O-molekylene oppta plassen som de tyngre molekylene ellers ville hatt, og lufta blir lettere. Luft med vann i væskeform i form av skyer eller regndråper, vil imidlertid være langt tyngre enn luft uten vann i væskeform. I meteorologien er det derfor viktig å skille mellom vann i gassform og vann i væskeform.

Se også

Vanndampen

Vanndamp (H2O) er vann i gassform.

Beskrivelse

Vanndamp opptrer som en usynlig gass i atmosfæren. Når vanndampen kondenserer til vann, blir den synlig og kan sees i form av skyer eller regndråper. Vanndamp er vår viktigste drivhusgass og står for en langt større del av drivhuseffekten enn for eksempel CO2.

I dagligtale snakker man om vanndamp som den synlige røyken som kommer fra en kokende kjele med vann. Dette er egentlig feil, siden røyken en ser, er skydannelse som oppstår fordi den varme vanndampen avkjøles av lufta utenfor kjelen og går over til synlige små vanndråper i væskeform.

Dybdestoff

Atmosfæren kan bare holde på en gitt mengde vanndamp i lufta. Dette er avhengig av luftas temperatur og trykk. Luft med mye vanndamp er lettere enn luft med lite vanndamp. Dette skyldes at H2O-molekylene er lettere enn nitrogen- og oksygenmolekylene som det finnes mest av i den tørre lufta.

Når det er mye vanndamp, vil H2O-molekylene oppta plassen som de tyngre molekylene ellers ville hatt, og lufta blir lettere. Luft med vann i væskeform i form av skyer eller regndråper, vil imidlertid være langt tyngre enn luft uten vann i væskeform. I meteorologien er det derfor viktig å skille mellom vann i gassform og vann i væskeform.

Se også

Vanndamptrykk

Vanndamptrykk er vanndampens partialtrykk og beskriver luftas absolutte fuktighet.

Se også

Vannets kretsløp

Vann er en fargeløs væske, en kjemisk forbindelse mellom hydrogen og oksygen (H2O).

Innhold

Beskrivelse

Vannets kretsløp kan vi si starter med de store vann- og isreservoarene på jordoverflaten, verdenshavene og polisen, samt våtmark. Herfra tilføres atmosfæren fuktighet gjennom fordampning (flytende vann går over til vanndamp) og sublimasjon (snø/is går over til vanndamp).

Typer

Vann forekommer i atmosfæren i alle tre faser:

Dybdestoff

I faseovergangene avgis og tilføres det varmeenergi. Fordamping og smelting krever tilførsel av energi. Kondensasjon og frysing frigjør energi.

Gjennom forskjellige fysiske prosesser i atmosfæren avkjøles lufta slik at noe av vanndampen kondenserer til flytende vann (sky- eller regndråper). Som regel fryser dråpene til iskrystaller i skyene. Iskrystallene vokser ved at vanndamp kondenserer på krystallene og ved kollisjon mellom iskrystaller og (underkjølte vanndråper), og felles etter hvert ut som nedbør. Nedbørpartiklene når bakken enten i fast form (snø, hagl) eller som yr/regn etter en smelteprosess. Dette kretsløpet tar noen dager/uker.

Nedbøren har det med å falle i konsentrerte områder på jordoverflaten, mens fordampningen skjer over mye større områder. Ettersom det hele tiden omsettes varmeenergi i faseovergangene har vanndampens kretsløp stor betydning for energibalansen (ubalansen) i atmosfæren.

Se også

Vannmasser

Vannmasser klassifiseres etter temperatur og salinitet og er en grov oppdeling av hvordan verdenshavene fordeler seg.

Beskrivelse

Ulike vannmasser i verdenshavene har ulik opprinnelse. Kaldt og salt vann er tyngst og vil synke ned og danne de dypere vannmassene. Derfor oppstår mesteparten av dypvannet nær polene. Det varmere overflatevannet oppstår gjerne nær ekvator hvor fordamping øker saliniteten, men hvor høy solinnstråling samtidig øker temperaturen. I Norskehavet regner det mer enn det fordamper og dette gir et relativt ferskt men også kaldt overflatevann.

Balansen mellom saliniteten og temperaturen avgjør tettheten til vannmassene.

Forekomst

Langs kysten av Norge finner vi Den noske kyststrømmen som er fersk og kald grunnet avrenning fra elver i bunnen av de norske fjordene og dermed lett å skille fra det saltere og varmere vannet i Den norske atlanterhavsstrømmen, som er en forlengelse av Golfstrømmen.

Eksempler på vannmasser i verdenshavene er:

  • Antarctic Bottom Water (AABW)
  • North Atlantic Deep Water (NADW)
  • Circumpolar Deep Water (CDW)
  • Antarctic Intermediate Water (AAIW)

Se også

Vannskille
Kartet viser vannskillet i Norge. Illustrasjon: met.no

Et vannskille er i liten skala skillelinjen som er trukket langs de høyeste punktene på høydredraget, åsen, fjellet mellom to vassdrag.

Beskrivelse

Vannskillet er grensen mellom to vassdrag/elvers nedbørsfelt. Regn som faller på hver side av et vannskille vil renne i hver sin retning, ende opp i ulike bekker og elver og vil til slutt noen ganger ende opp i ulike hav.

Terrenget påvirker luftstrømmene i atmosfæren og har derfor stor betydning for det lokale været. En høy fjellkjede men også lavere høydedrag vil påvirke været slik at det kan bli forskjellig på le- og luvsiden. For å markere hvor et slikt værskille forekommer, blir begrepet "vannskillet" benyttet.

Bruksområde

I værvarsler fra Meteorologisk institutt ble "vannskillet" brukt som betegnelse på værskillet mellom Vestlandet og Østlandet (øst og vest for vannskillet, det vil i grove trekk si Langfjella og Jotunheimen) og mellom Østlandet og Trøndelag (nord og sør for vannskillet, dvs. fjellstrøkene Strynefjellet-Trollheimen- Dovrefjell-Svenskegrensa). Nedbør som faller "midt på" dette vannskillet vil enten følge vassdragene øst-/sørover mot Oslofjorden/Skagerrakskysten, eller vest-/nordover mot Vestlandet/Trøndelag.

I Nord-Norge (Nordland og Troms) følger vannskillet grovt sett riksgrensa mot Sverige, mens det i Finnmark ikke er så markerte grensefjell og dermed et mer "utydelig" vannskille. Elvene på norsk side renner ut i Norskehavet. Elvene på svensk side av vannskillet renner ut i Østersjøen.

Siden det har vist seg at mange som befinner seg i fjellheimen i Sør-Norge har vansker med å plassere vannskillet i geografien, benyttes dette uttrykket nå lite i værmeldingene.

Se også

Vannskillet
Kartet viser vannskillet i Norge. Illustrasjon: met.no

Et vannskille er i liten skala skillelinjen som er trukket langs de høyeste punktene på høydredraget, åsen, fjellet mellom to vassdrag.

Beskrivelse

Vannskillet er grensen mellom to vassdrag/elvers nedbørsfelt. Regn som faller på hver side av et vannskille vil renne i hver sin retning, ende opp i ulike bekker og elver og vil til slutt noen ganger ende opp i ulike hav.

Terrenget påvirker luftstrømmene i atmosfæren og har derfor stor betydning for det lokale været. En høy fjellkjede men også lavere høydedrag vil påvirke været slik at det kan bli forskjellig på le- og luvsiden. For å markere hvor et slikt værskille forekommer, blir begrepet "vannskillet" benyttet.

Bruksområde

I værvarsler fra Meteorologisk institutt ble "vannskillet" brukt som betegnelse på værskillet mellom Vestlandet og Østlandet (øst og vest for vannskillet, det vil i grove trekk si Langfjella og Jotunheimen) og mellom Østlandet og Trøndelag (nord og sør for vannskillet, dvs. fjellstrøkene Strynefjellet-Trollheimen- Dovrefjell-Svenskegrensa). Nedbør som faller "midt på" dette vannskillet vil enten følge vassdragene øst-/sørover mot Oslofjorden/Skagerrakskysten, eller vest-/nordover mot Vestlandet/Trøndelag.

I Nord-Norge (Nordland og Troms) følger vannskillet grovt sett riksgrensa mot Sverige, mens det i Finnmark ikke er så markerte grensefjell og dermed et mer "utydelig" vannskille. Elvene på norsk side renner ut i Norskehavet. Elvene på svensk side av vannskillet renner ut i Østersjøen.

Siden det har vist seg at mange som befinner seg i fjellheimen i Sør-Norge har vansker med å plassere vannskillet i geografien, benyttes dette uttrykket nå lite i værmeldingene.

Se også

Vannstand

Vannstand er vannets høyde og påvirkes av tidevann og værets virkning.

Innhold

Beskrivelse

I forbindelse med kraftige lavtrykk kan vannstandsøkningen bli stor (stormflo). Langs deler av norskekysten kan økningen bli over 1 meter. Når et lavtrykk passerer vil stormfloen den forårsaker ha tendens til å forplante seg langs kysten med kysten til høyre. Således kan man oppleve en vannstandsøkning langt fra det verste lavtrykket. En stormflo kan bli forhøyet nær elveutløp når den kommer sammen med langvarig kraftig regn.

Ved høyt lufttrykk og fralandsvind vil en kunne få vannstand som er lavere enn det beregnete tidevannet. I Oslofjorden kan en til tider oppleve at vannstanden er minst 1 meter lavere enn beregnet tidevann.

Vannstanden kan presenteres til ulike referansenivå og de mest vanlige er:

I værvarslingen

Vannstandsvarsel er et varsel for totalvannstand, det vil si for tiden summen av kurvene for tidevann og værets virkning.

Dybdestoff

Astronomisk tidevann er forholdsvis deterministiske signaler, som opptrer som stabile svingninger ved helt presise frekvenser. Været virkning er mye mindre stabil i frekvens, og vannstandsendringen er direkte knyttet til værsystemenes utvikling. I vårt område er det snakk om lavtrykkenes passeringsfrekvens, som varierer sterkt i tid.

Det er også en mulighet for at vannstandssvingninger kan oppstå som egensvingninger i et delvis lukket havområde (for eksempel en fjord) med en frekvens som er bestemt av bassengets geometri. Slike svingninger kan trigges av tidevann og av atmosfæren, men perioden er vanligvis kort (noen timer).

Se også

Eksterne nettsider

Vannstanden

Vannstand er vannets høyde og påvirkes av tidevann og værets virkning.

Innhold

Beskrivelse

I forbindelse med kraftige lavtrykk kan vannstandsøkningen bli stor (stormflo). Langs deler av norskekysten kan økningen bli over 1 meter. Når et lavtrykk passerer vil stormfloen den forårsaker ha tendens til å forplante seg langs kysten med kysten til høyre. Således kan man oppleve en vannstandsøkning langt fra det verste lavtrykket. En stormflo kan bli forhøyet nær elveutløp når den kommer sammen med langvarig kraftig regn.

Ved høyt lufttrykk og fralandsvind vil en kunne få vannstand som er lavere enn det beregnete tidevannet. I Oslofjorden kan en til tider oppleve at vannstanden er minst 1 meter lavere enn beregnet tidevann.

Vannstanden kan presenteres til ulike referansenivå og de mest vanlige er:

I værvarslingen

Vannstandsvarsel er et varsel for totalvannstand, det vil si for tiden summen av kurvene for tidevann og værets virkning.

Dybdestoff

Astronomisk tidevann er forholdsvis deterministiske signaler, som opptrer som stabile svingninger ved helt presise frekvenser. Været virkning er mye mindre stabil i frekvens, og vannstandsendringen er direkte knyttet til værsystemenes utvikling. I vårt område er det snakk om lavtrykkenes passeringsfrekvens, som varierer sterkt i tid.

Det er også en mulighet for at vannstandssvingninger kan oppstå som egensvingninger i et delvis lukket havområde (for eksempel en fjord) med en frekvens som er bestemt av bassengets geometri. Slike svingninger kan trigges av tidevann og av atmosfæren, men perioden er vanligvis kort (noen timer).

Se også

Eksterne nettsider

Varm luftmasse

Luftmasser er et stort område (~ flere hundre km2) med homogen luft med hensyn på temperatur, fuktighet og stabilitet.

Innhold

Beskrivelse

Luftmassen dannes over tid i et område med lite vind og omtrent likt underlag. Luften kommer etter hvert i likevekt med underlaget.

Duggpunkttemperaturen er ofte den mest konservative parameteren i en luftmasse, altså den størrelsen som endres minst over tid. På et værkart er det fornuftig å lete etter observasjoner med omtrent samme duggpunkttemperatur hvis man ønsker å identifisere en luftmasse.

Grenseflaten mellom to luftmasser kalles frontflate.

Typer

I sum er det praktisk med inndeling i fire typer luftmasser:

  • Kontintental kaldluft: Delvis skyet, lite nedbør, god sikt, lett konveksjon/termikk/turbulens
  • Kontinental varmluft: Normalt tørt, stabilt, pent vær
  • Maritim kaldluft: Cu/Cb, byger, gusty, turbulent, god sikt utenom byger
  • Maritim varmluft: Jevn vind, disig/tåke/stratus, yr. Fine forhold over inversjonen.

Eksempler

Hva skjer når det er nordvestlig vind over Norge på vinterstid?

Luften hentes ned fra Grønland/Jan Mayen. Luftmassen ble dannet over snø- eller isdekte områder, dvs. kontinental (tørr) luft med pent vær. Den blåser så ut over åpent hav. Lufta er kaldere enn overflaten (havet), altså kontinental kaldluft. Etter hvert suger den til seg noe fuktighet fra havet og modifiseres til maritim kaldluft. Det dannes byger. Særlig når den kalde lufta kommer over den "varme" Golfstrømmen blir bygene kraftige. At nordvesten henger sammen med byger, er noe "alle" mellom Lindesnes og Finnmark vet.

Dybdestoff

Typiske områder der luftmasser dannes er:

  • Stillebeltet nær ekvator (ekvatorialluft)
  • De store H-trykksområder ca 30°N/S for ekvator (tropeluft/subtropisk luft)
  • Snødekte landområder (polarluft)
  • Områder der både land og sjø er dekt av snø/is (arktisk/antarktisk luft)

Meteorologisk sett er det viktigere å klassifisere lufta i forhold til underlaget den blåser inn over enn geografisk opprinnelse. Når en luftmasse blåser vekk fra det underlaget den var i likevekt med, modifiseres den av det nye underlaget:

  • Luftmassen er kaldere enn overflaten til området den blåser inn over (kaldluftsadveksjon).
  • Luftmassen er varmere enn overflaten til området den blåser inn over (varmluftsadveksjon).

Se også

Varm okklusjon
Symbolet for en varm-okklusjon slik den vises på prognose- og analysekartene. Illustrasjon: met.no

Varm-okklusjon er en okklusjon der kaldlufta bak den opprinnelige kaldfronten er varmere enn foran den opprinnelige varmfronten. Når en varm-okklusjon nærmer seg, stiger temperaturen.

Se også

Varm-okklusjon
Symbolet for en varm-okklusjon slik den vises på prognose- og analysekartene. Illustrasjon: met.no

Varm-okklusjon er en okklusjon der kaldlufta bak den opprinnelige kaldfronten er varmere enn foran den opprinnelige varmfronten. Når en varm-okklusjon nærmer seg, stiger temperaturen.

Se også

Varm-okklusjoner
Symbolet for en varm-okklusjon slik den vises på prognose- og analysekartene. Illustrasjon: met.no

Varm-okklusjon er en okklusjon der kaldlufta bak den opprinnelige kaldfronten er varmere enn foran den opprinnelige varmfronten. Når en varm-okklusjon nærmer seg, stiger temperaturen.

Se også

Varmeindeks

Varmeindeks (eng. heat index eller humidex) er et mål på hvor komfortabel man føler seg når det er høy temperatur og høy luftfuktighet.

Innhold

Beskrivelse

Skal vi ha det forholdsvis behagelig når lufttemperaturen er høy, må kroppen ha mulighet til å kvitte seg med overskuddsvarme. Vi svetter og svetten fordamper. Denne prosessen fjerner varme fra kroppen. Når lufttemperaturen begynner å nærme seg kroppstemperaturen på 37 °C og det er høy relativ fuktighet, vil fordampingen av svette gå saktere. Dette får oss til å «føle» at temperaturen er høyere enn det termometeret viser. Når temperaturen er høyere enn kroppstemperaturen, vil i tillegg vanndamp i lufta kunne kondensere på kroppen vår, og ubehaget blir riktig stort og farlig. Jo større relativ fuktighet, desto mer kondensasjon.

Eksempler

Hvis lufttemperaturen er så høy som 35 °C og den relative fuktigheten er 40 %, vil det føles som om lufttemperaturen er 37 °C. Øker fuktigheten til 70 % , føles det som vi har en lufttemperatur på 50 °C!

En sommerdag i Norge ligger luftfuktigheten vanligvis på mellom 40 og 60 % når det er oppholdsvær. Det er sjelden at lufttemperaturen kommer over 30 °C. Da er det liten sjanse for at temperatur + luftfuktighet skal gi ubehagelige opplevelser. På sydlige breddegrader kan imidlertid denne kunnskapen være god å ta med seg.

Tabell


Se også

Eksterne lenker

Varmestråling

Infrarød stråling er varmen som stråles fra jorda ut i verdensrommet.

Beskrivelse

Det er ikke bare sola som utstråler energi (varme). Jordas overflate absorberer ultrafiolett (kortbølget) stråling fra Sola. Men jordoverflaten, atmosfæren og skyene sender også ut stråling. Infrarød stråling omtales i dagligtale som varmestråling. Infrarød stråling er "langbølget stråling".

Atmosfæren absorberer mye av den infrarøde strålingen. Drivhusgassene, som for ekeksempel vanndamp, ozon og karbondioksid fanger opp de infrarøde strålene, og reflekterer dem. Dermed beholder jorda såpass mye varme at det klimaet vi i dag kjenner, opprettholdes.

Se også

Varmfront
Symbolet for en varmfront slik den vises på prognose- og analysekartene. Illustrasjon: met.no

Varmfronter er når varm luft fortrenger kaldere luft.

Beskrivelse

Varmfronter tegnes oftest rød, med halvsirkler på. Fronten beveger seg i den retning halvsirklene peker. Dersom fronten ligger mer eller mindre i ro kalles den en stasjonær front. Varmfronter beveger seg saktere enn kaldfronter, og blir tatt igjen av disse.

Hvis vinden er jevn (uten kast), kan varmfrontenes hastighet grovt estimeres ved å se på hastigheten til kaldlufta som fortrenges.

Se også

Varmfronten
Symbolet for en varmfront slik den vises på prognose- og analysekartene. Illustrasjon: met.no

Varmfronter er når varm luft fortrenger kaldere luft.

Beskrivelse

Varmfronter tegnes oftest rød, med halvsirkler på. Fronten beveger seg i den retning halvsirklene peker. Dersom fronten ligger mer eller mindre i ro kalles den en stasjonær front. Varmfronter beveger seg saktere enn kaldfronter, og blir tatt igjen av disse.

Hvis vinden er jevn (uten kast), kan varmfrontenes hastighet grovt estimeres ved å se på hastigheten til kaldlufta som fortrenges.

Se også

Varmfronter
Symbolet for en varmfront slik den vises på prognose- og analysekartene. Illustrasjon: met.no

Varmfronter er når varm luft fortrenger kaldere luft.

Beskrivelse

Varmfronter tegnes oftest rød, med halvsirkler på. Fronten beveger seg i den retning halvsirklene peker. Dersom fronten ligger mer eller mindre i ro kalles den en stasjonær front. Varmfronter beveger seg saktere enn kaldfronter, og blir tatt igjen av disse.

Hvis vinden er jevn (uten kast), kan varmfrontenes hastighet grovt estimeres ved å se på hastigheten til kaldlufta som fortrenges.

Se også

Varmluftsadveksjon

Varmluftsadveksjon er luft som beveger seg (advekteres) over vann eller land med lavere temperatur enn lufta.

Se også

Varmokklusjon
Symbolet for en varm-okklusjon slik den vises på prognose- og analysekartene. Illustrasjon: met.no

Varm-okklusjon er en okklusjon der kaldlufta bak den opprinnelige kaldfronten er varmere enn foran den opprinnelige varmfronten. Når en varm-okklusjon nærmer seg, stiger temperaturen.

Se også

Varmsektor
Det grå området mellom frontene er varmsektoren.

Varmsektor er området mellom en varmfront og en kaldfront.

Beskrivelse

Varmsektoren er fylt med forholdsvis varm luft. I bølger på polarfronten består varmsektoren av tropeluft som er transportert nordover. Begrepet kaldsektor finnes ikke. I området foran varmfronten og bak kaldfronten er lufta til dels betydelig kaldere enn i varmsektoren. Bak kaldfronten strømmer polarluft sørover.

Skylaget i varmsektoren varierer og kan bestå av stratus, stratocumulus eller tåke. Skydannelsen i varmsektoren avhenger av hvordan temperaturen endrer seg oppover i atmosfæren.

Varmsektoren
Det grå området mellom frontene er varmsektoren.

Varmsektor er området mellom en varmfront og en kaldfront.

Beskrivelse

Varmsektoren er fylt med forholdsvis varm luft. I bølger på polarfronten består varmsektoren av tropeluft som er transportert nordover. Begrepet kaldsektor finnes ikke. I området foran varmfronten og bak kaldfronten er lufta til dels betydelig kaldere enn i varmsektoren. Bak kaldfronten strømmer polarluft sørover.

Skylaget i varmsektoren varierer og kan bestå av stratus, stratocumulus eller tåke. Skydannelsen i varmsektoren avhenger av hvordan temperaturen endrer seg oppover i atmosfæren.

Varslingsområder
Varslingsområder for indre strøk på Sør-Østlandet

Oppland kan også deles sør eller nord for Gjøvik og Hedmark sør eller nord for Hamar.

Se også

Eksterne lenker

Varslingsområder for kysten av Sør-Østlandet
Varslingsområder i Nordland
Varslingsområder i Troms og Finnmark (kysten)
Varslingsområder i Trøndelag og Møre og Romsdal
Varslingsområder på Vestlandet
Varslingsområder: Fjellet i Sør-Norge

Fjellheimen i Sør-Norge kan deles opp i et stort antall områder som har egne navn. I værmeldingene er det nødvendig å finne samlebetegnelser. Ofte har nærliggende fjellområder samme vær, og plass/tid til rådighet i værmeldingene gjør det umulig å nevne mange navn samtidig.

I de mest omfattende daglige værmeldingene som f.eks i påsken benyttes følgende betegnelser, regnet fra sør mot nordøst:

  • Langfjella sør for Haukeli
  • Langfjella mellom Haukeli og Finse
  • Langfjella nord for Finse
  • Jotunheimen
  • Fjellstrøkene Strynefjell – Trollheimen
  • Rondane
  • Fjellstrøkene Dovrefjell – Svenskegrensa

Eksterne lenker

Varslingsområder: Nordenskiöld Land og Spitsbergen

For å gjøre varslet for Spitsbergen mer konsistent og relevant utstedes det i dag to varsler for brukerne:

  • Nordenskiöld Land, som skal dekke behovet til lokalbefolkningen og media
  • Spitsbergen, som skal hovedsakelig dekke Sysselmannens behov og sikkerheten til ekspedisjoner og langtransporter

Hvor er Nordenskiöld Land

Nordenskiöld Land er halvøya mellom Isfjorden og Van Mijenfjorden/Bellsund på Spitsbergen. Selv om det er en forholdsvis liten del av Spitsbergen, dekker den de større tettstedene Longyearbyen, Barentsburg og Svea.

Hva inneholder varselet for Spitsbergen

Et varsel for hele Spitsbergen må ta hensyn til vindfulle steder som Hinlopen, Sørkapp og Danskøya, og vær både i sør, nord og øst. Det må av hensyn til liv og verdier inneholde det mest alvorlige været på Spitsbergen, uavhengig om dette er steder hvor lokalbefolkningen bor.

Varslingsområder: Nordland (kysten)
Varslingsområder: Sør-Østlandet (indre strøk)

Oppland kan også deles sør eller nord for Gjøvik og Hedmark sør eller nord for Hamar.

Se også

Eksterne lenker

Varslingsområder: Sør-Østlandet (kysten)
Varslingsområder: Sørlandet

Sørlandet defineres som ”kysten av Agderfylkene + deler av innlandet i disse to fylkene”.

I værmeldingene våre har vi valgt å bruke fylkesnavnene (Vest- og Aust-Agder) og så dele fylkene i ”kysten” og ”indre strøk”. Sammen med et varsel for ”Langfjella sør for Haukeli” vil da Agderfylkene være dekket.

Se også

Varslingsområder: Troms og Finnmark (kysten)
Varslingsområder: Trøndelag og Møre og Romsdal (kysten)
Varslingsområder: Vestlandet

I værmeldingene betyr Vestlandet fylkene Rogaland, Hordaland, Sogn & Fjordane og Møre & Romsdal.

Stad utgjør i mange tilfeller et værskille, slik at begrepet Vestlandet sør for Stad brukes. Grovt sett skilles da Møre & Romsdal ut fra de tre fylkene lengre sør på Vestlandet.

Vest-Norge er et litt uklart geografisk begrep og benyttes derfor ikke i værmeldingene.

Varslingsområder: Vestlandet (kysten)
Varslingsområder: Ytre/Indre Oslofjord og Ytre/Indre Skagerrak

Ytre/Indre Oslofjord

Oslofjorden strekker seg fra Rådhuskaia og ca. ut til Færder fyr og har med seg kysten av Østfold, Akershus, Buskerud, Vestfold og Telemark.

Skillet mellom Indre og Ytre Oslofjord går omtrent der fjorden snevrer seg inn ved Hurumlandet/Drøbak og der Drammensfjorden begynner. Indre Oslofjord brukes som et begrep i værvarslingen, men normalt vil ikke begrepet Ytre Oslofjord bli benyttet. I stedet bruker man varslingsområdene kysten av Østfold og kysten av Vestfold (se kart nedenfor). I noen kystvarsler benyttes også Svenskegrensa-Stavern. Dette området omfatter kysten av Østfold inn til sørenden av Hurumlandet og kysten av Vestfold fra sørenden av Hurumlandet og utover til Stavern.

Ytre/Indre Skagerrak

Trekker du en linje mellom Torungen fyr (Arendal) og Skagen, Danmarks nordspiss, vil du grovt sett ha Ytre Skagerrak vest for denne linja og Indre Skagerrak i øst.

Varslingsområder: Øst-Finnmark og Vest-Finnmark

Værmessig er skillet mellom Øst-Finnmark og Vest-Finnmark slik:

Porsangerfjorden ligger i Vest-Finnmark, Laksefjorden ligger i Øst-Finnmark. Halvøya mellom disse fjordene markerer skillet.

Varslingsområder: Østafjells

Med begrepet østafjells mener vi den delen av Sør-Norge som ligger ”øst for fjella”, dvs. øst for den lange fjellkjeden som starter i sør med Setesdalsheiene og fortsetter nordover til Dovrefjell.

Dalfører skjærer seg inn i fjellkjeden (f.eks. Hallingdal og Valdres) og enkelte fjellområder ligger utenom det sammenhengende fjellpartiet (Norefjell, Trysilfjell). Når samlebetegnelsen ”østafjells” benyttes i værmeldingen, er det derfor nødvendig å tolke dette ut ifra de lokale terrengforholdene.

Varslingsområder: Østafjells og Østlandet

Med begrepet østafjells mener vi den delen av Sør-Norge som ligger ”øst for fjella”, dvs. øst for den lange fjellkjeden som starter i sør med Setesdalsheiene og fortsetter nordover til Dovrefjell.

Dalfører skjærer seg inn i fjellkjeden (f.eks. Hallingdal og Valdres) og enkelte fjellområder ligger utenom det sammenhengende fjellpartiet (Norefjell, Trysilfjell). Når samlebetegnelsen ”østafjells” benyttes i værmeldingen, er det derfor nødvendig å tolke dette ut ifra de lokale terrengforholdene.

Østlandet er betegnelsen området ”østafjells” unntatt de to Agderfylkene og Telemark.

Vedurstofa Islands

VI er Islands meteorologiske insitutt.

Se også

Eksterne lenker

Vekstgradtall

Vekstgradtall er hvor gode forhold det er for plantenes vekst.

Innhold

Beskrivelse

Beregningen tar utgangspunkt i at det må være en døgnmiddeltemperatur på 5 ºC for at plantene skal vokse. Dager som har under 5 ºC får verdien 0, for på så kjølige dager vokser det ikke i det hele tatt.

Eksempel

Mandag den 5. august ligger døgnmiddeltemperaturen på 10 ºC. Dermed får denne dagen gradtallet 5, fordi det er 5 ºC varmere enn "minimumskravet" for at en plante skal vokse. Hvis vi for enkelthets skyld tenker oss at hele denne uken i august har en døgnmiddeltemperatur på 10 ºC betyr dette at vi har 7 døgn som hver har 5 ºC mer enn minstekravet. 7 x 5= 35. Vekstgradtallet for denne uken er med andre ord 35.

Hvis vi tenker oss at søndag den 11. august bare hadde 3 ºC ville denne dagen fått verdien 0, og vekstgradtallet for uken hadde ligget på 30.

Bruksområde

Vekstgradtallet er interessant for blant annet landsbruksnæringen.

Se også

Verdens meteorologiorganisasjon

WMO står for World Meteorological Organisation, Den meteorologiske verdensorganisasjon eller Verdens meteorologiorganisasjon som den ofte omtales som.

Beskrivelse

WMO er en spesialorganisasjon under FN, og ble opprettet i 1951 for å arbeide med vær, klima og vannressursene på Jorda. WMO bygger på arbeidet til IMO (the International Meteorological Organisation), opprettet i 1873.

Samarbeid

WMO har 188 medlemsland og territorier (januar 2007).

Eksterne lenker

Vertikal temperaturgradient

Vertikal temperaturgradient (eng. lapse rate) er et mål på hvor mye temperaturen endrer seg med høyden.

Beskrivelse

I de nederste kilometrene av atmosfæren avtar temperaturen i gjennomsnitt med ca 0,65 grader/100m. Den vertikale temperaturgradienten er et mål på den statiske stabiliteten i atmosfæren og er til stor hjelp når meteorologene skal vurdere hvilke skytyper som kan ventes.

Av og til stiger temperaturen med høyden og dette kalles en inversjon.

Se også

Vertikale temperaturgradienter

Vertikal temperaturgradient (eng. lapse rate) er et mål på hvor mye temperaturen endrer seg med høyden.

Beskrivelse

I de nederste kilometrene av atmosfæren avtar temperaturen i gjennomsnitt med ca 0,65 grader/100m. Den vertikale temperaturgradienten er et mål på den statiske stabiliteten i atmosfæren og er til stor hjelp når meteorologene skal vurdere hvilke skytyper som kan ventes.

Av og til stiger temperaturen med høyden og dette kalles en inversjon.

Se også

Vertikalsikt

Vertikal sikt eller Vertical Visibility (VV) er hvor langt man kan se oppover (vertikalt).

Bruksområde

I observasjoner (METAR) og varsler (TAF) for flytrafikken oppgis i enkelte tilfeller vertikalsikt i stedet for høyden til skyer. Dette gjelder når man ikke kan se skyene, på grunn av tåke eller i nedbørsituasjoner, der vertikalsikten kan være betydelig mindre enn høyden til skyene (f.eks. tette snøbyger).

VV i METAR-koden må ikke forveksles med VV i synop-koden, der VV er kodebokstaver for horisontal sikt.

Se også

Vest-tampen
Vestavindbeltet

Vestavindsbeltet er en sone mellom ca 30° nord og polarfronten, eller tilsvarende sør for ekvator.

Beskrivelse

Denne sonen domineres nesten fullstendig av vestlige vindsystemer. Norge ligger i dette beltet, og det er en av grunnene til at det regner mer på Vestlandet enn Østlandet.

Dybdestoff

Lufta som blåser nordover ut fra de subtropiske høytrykksområdene (på nordlige halvkule) dreies etter hvert østover (dvs. vestavind) før den møter polarlufta ved cirka 60 grader N (polarfronten). Området mellom polarfronten og de subtropiske høytrykkene ved ca 30 grader N kalles vestavindsbeltet. Tilsvarende sør for ekvator.

Se også

Vestavindsbeltet

Vestavindsbeltet er en sone mellom ca 30° nord og polarfronten, eller tilsvarende sør for ekvator.

Beskrivelse

Denne sonen domineres nesten fullstendig av vestlige vindsystemer. Norge ligger i dette beltet, og det er en av grunnene til at det regner mer på Vestlandet enn Østlandet.

Dybdestoff

Lufta som blåser nordover ut fra de subtropiske høytrykksområdene (på nordlige halvkule) dreies etter hvert østover (dvs. vestavind) før den møter polarlufta ved cirka 60 grader N (polarfronten). Området mellom polarfronten og de subtropiske høytrykkene ved ca 30 grader N kalles vestavindsbeltet. Tilsvarende sør for ekvator.

Se også

Vesterålsbankene
Vilhelm Bjerknes
Vilhelm Bjerknes sa: "Gjennom 50 år har meteorologer i hele verden sett på værkart uten å oppdage de viktigste mønstrene på dem. Jeg ga bare den rette type kart til de rette unge menn, og de oppdaget fort rynkene i værets ansikt."

Vilhelm Bjerknes (1862-1951) eller Vilhelm Frimann Koren Bjerknes, var professor i mekanikk og matematisk fysikk.

Beskrivelse

Vilhelm Bjerknes' vitenskapelige arbeider er grunnleggende for all moderne værvarsling. Men også hans evne til å skape fruktbare forskningsmiljøer bidro sterkt til å heve nivået innen meteorologien. Bjerknes jobbetførst med matematisk teori for resonansfenomener og trådløs telegrafi. Fra omkring århundreskiftet ble han mer interessert i hydrodynamikk. Resultatet av dette arbeidet kjenner vi i dag som "Bjerknes' sirkulasjonssatser". Hans virkelige gjennombrudd kom da han startet arbeidet med å anvende hydrodynamisk teori til praktisk værvarsling.

Bakgrunn

  • I perioden 1888-91 tok Vilhelm Bjerknes lærereksamen, og studerte siden ved euroepsiek læresteder i Paris, i Genève, og i Bonn.
  • I 1891 ble Bjerknes amanuensis på Fysisk Institutt i Oslo.
  • I 1892 tok han sin doktorgrad, "Om elektricitetens bevægelse i Hertz' primære leder".
  • I 1893 ble Bjerknes professor i mekanikk og matematisk fysikk ved Stockholms Høgskola, en stilling han innehar til 1907.
  • I 1897 gjorde Bjerknes en oppdagelse som skulle føre ham over i geofysikken. Han fant da sine berømte sirkulasjonssatser, som gir forklaringen på hvordan sirkulerende bevegelser i en væske eller gass blir dannet.
  • I 1904 publiserte Vilhelm Bjerknes en artikkel, som sa at dårlig vær da værprognoser ble vitenskap kunne løses ved hjelp av likninger. Prinsipielt gjør likningene det mulig å beregne fordelingen av atmosfærens tilstand for ethvert tidspunkt framover i tid, dersom man kjenner temperatur, trykk, fuktighet og vindens retning og styrke i øyeblikket. Men allerede i en tale,"En rasjonell metode for værvarsling", som han holdt i Fysikersamfundet den 24. oktober 1903,la Bjerknes fram sine teorier offentlig.
  • I 1905 holdt han en tilsvarende forelesning ved The Carnegie Institution of Washington. Direktøren ved dette instituttet, dr. Woodward, ble smittet av den glød og begeistring Bjerknes la for dagen. Resultatet ble at fra 1906 og 35 år framover fikk Bjerknes et årlig bidrag fra Carnegie Institution for å anvende teoriene sine på problemer i meteorologi og oseanografi.
  • I 1907 var Vilhelm Bjerknes tilbake på på Fysisk Institutt i Oslo, som professor i mekanikk og teoretisk fysikk.
  • I 1912 ble han kalt til Leipzig for å lede det nye Gophysikaliches Institut ved Universitetet. Her konsentrerte han seg om prognoseoppgaven: Å arbeide med det teoretiske grunnlaget for beregning av morgendagens vær.
  • I 1917 ble Vilhelm Bjerknes ansatt som styrer av den meteorologiske virksomheten ved det nyopprettede Geofysiske instituttet i Bergen (fra 1946 en del av Universitet i Bergen). Bergensskolen er benevnelsen på fagmiljøet som ble dannet rundt Bjerknes på "Geofysen".
  • I 1926 gikk ferden tilbake til Oslo, hvor han var professor i mekanikk og teoretisk fysikk inntil han gikk av for aldersgrensen.

Se også

Vind
Uvær i Askim 2001. Foto: Rune S. Nielsen.

Vind er luft i horisontal bevegelse og karakteriseres ved vindhastighet (for eksempel knop, m/s eller beaufort) og vindretning.

Vindstyrke

Kuling på Jæren. Foto: Einar Egeland.

Vindstyrke eller vindhastighet kan måles i:

  • Meter per sekund (m/s)
  • Kilometer i timen (km/h)
  • Knop (kt)
  • Beaufort (B)

Se omregning av vind for å regne om fra en enhet til en annen.

Målemetode

Liten til stiv kuling med snøbyger. Foto: Einar Egeland.

Kartlegging av vinden viser at retning og styrke kan variere mye i løpet av kort tid. Skal vi si noe meningsfullt om vindforholdene, må vi benytte gjennomsnittsverdier. Gjennomsnittlig vindstyrke og -retning i løpet av 10 minutter benyttes når vind skal observeres.

Det samme gjelder når vindforholdene beskrives i et værvarsel. Når det i en værmelding varsles om liten kuling, betyr det at vinden vil variere omkring en gjennomsnittsverdi (12 m/s). Det vil forekomme vindkast betydelig sterkere enn denne verdien og perioder med roligere vindforhold.

Vind blir målt i form av hastighet og retning i forhold til kompasset. Vindhastigheten oppgis vanligvis i meter per sekund (m/s) eller knop (i luftfarten og til sjøs) og retning i grader (180 er fra sør, 360 fra nord, 90 fra øst osv.).

Vindstyrke måles og varsles vanligvis som en gjennomsnittshastighet over 10 minutter. Når det f.eks. varsles full storm 25 m/s er det ikke uvanlig med enkelte vindkast opp i "orkans styrke" (> 33 m/s), men "orkan" kalles det ikke før middelvinden er 33 m/s eller mer. Media har en tendens til å fokusere på høyeste vindkast og knytte denne vindhastigheten til Beauforts vindskala (storm, orkan), derav navnet "journalist-orkan".

Vindmåleren skal måle vinden i 10 meters høyde over bakken. Når man måler vind er det viktig å ta hensyn til terrenget rundt, men også bygninger og vegetasjon i nærheten når vindmåleren skal plasseres. Slike forhold kan påvirke vindmålingene, både retning og hastighet. Det er bevegelsene i "den frie atmosfæren" som skal måles.

Tidligere ble vind målt, eller egentlig observert, i form av påvirkning på omgivelsene (bøyning av greiner, skumtopper på bølgetopper, rasering av skog osv.) og kodet i Beaufort-skalaen. Det vi i dag kaller vindhastighet ble tidligere referert til som vindstyrke.

Se også

Vindavkjøling
Vindtette klær er viktig når det blåser på fjellet. Foto: Heidi Lippestad/met.no

Vindavkjølingsindeks (eng. wind chill) eller avkjølingsindeks viser den temperatur vi måtte hatt i «vindstille» forhold for å oppleve samme kulde som ved de eksisterende vind- og temperaturforhold.

Innhold

Beskrivelse

Vindavkjølingsindeksen regner om de aktuelle temperatur- og vindforhold til en følt eller effektiv temperatur. Se også kalkulatoren for beregning av vindavkjøling.

Tabell

Tabellen nedenfor viser hvordan indeksen varierer med den observerte temperaturen (i 2 meters høyde over bakken) og den observerte vindstyrken (i 10 meters høyde over bakken). Fargene sier noe om når forfrysninger kan forekomme:

  • allerede ved en indeks på -25 (lyseblått)
  • etter 10 minutter ved en indeks på -35 (mørkeblått): Varm hud som plutselig blir eksponert for kulden (kortere tid dersom huden er kald fra starten).
  • mindre enn to minutter ved -60 (rødt): Varm hud som plutselig blir eksponert for kulden. (Kortere tid dersom huden er kald fra starten).

Historikk

I 1939, under en ekspedisjon til Antarktis, ble det utført eksperimenter som ledet til en "vindavkjølingsindeks". Denne indeksen, med noen modifikasjoner, var i bruk i over 60 år.

I 2000 tok Environment Canada, som har ansvar for værvarsling, i tillegg til flere andre nasjonale miljøoppgaver, initiativ til å få utviklet en ny internasjonal standard, en indeks for vindavkjøling, basert på nyere relevant forskning. Teoretiske beregninger og uttesting førte til at Canada (og USA) i 2001 tok i bruk denne nye indeksen.

Dybdestoff

Formelen for beregning av vindavkjølingsindeksen W ser slik ut:

W = 13,12 + 0,6215*T - 11,37*V0,16 + 0,3965*T*V0,16

  • T = temperaturen i oC, målt i 2 meters høyde.
  • V= vindhastigheten i km/time, målt i 10 meters høyde.

Disse to verdiene inngår i en standard meteorologisk observasjon.

Se også

Vindavkjølingsindeks
Vindtette klær er viktig når det blåser på fjellet. Foto: Heidi Lippestad/met.no

Vindavkjølingsindeks (eng. wind chill) eller avkjølingsindeks viser den temperatur vi måtte hatt i «vindstille» forhold for å oppleve samme kulde som ved de eksisterende vind- og temperaturforhold.

Innhold

Beskrivelse

Vindavkjølingsindeksen regner om de aktuelle temperatur- og vindforhold til en følt eller effektiv temperatur. Se også kalkulatoren for beregning av vindavkjøling.

Tabell

Tabellen nedenfor viser hvordan indeksen varierer med den observerte temperaturen (i 2 meters høyde over bakken) og den observerte vindstyrken (i 10 meters høyde over bakken). Fargene sier noe om når forfrysninger kan forekomme:

  • allerede ved en indeks på -25 (lyseblått)
  • etter 10 minutter ved en indeks på -35 (mørkeblått): Varm hud som plutselig blir eksponert for kulden (kortere tid dersom huden er kald fra starten).
  • mindre enn to minutter ved -60 (rødt): Varm hud som plutselig blir eksponert for kulden. (Kortere tid dersom huden er kald fra starten).

Historikk

I 1939, under en ekspedisjon til Antarktis, ble det utført eksperimenter som ledet til en "vindavkjølingsindeks". Denne indeksen, med noen modifikasjoner, var i bruk i over 60 år.

I 2000 tok Environment Canada, som har ansvar for værvarsling, i tillegg til flere andre nasjonale miljøoppgaver, initiativ til å få utviklet en ny internasjonal standard, en indeks for vindavkjøling, basert på nyere relevant forskning. Teoretiske beregninger og uttesting førte til at Canada (og USA) i 2001 tok i bruk denne nye indeksen.

Dybdestoff

Formelen for beregning av vindavkjølingsindeksen W ser slik ut:

W = 13,12 + 0,6215*T - 11,37*V0,16 + 0,3965*T*V0,16

  • T = temperaturen i oC, målt i 2 meters høyde.
  • V= vindhastigheten i km/time, målt i 10 meters høyde.

Disse to verdiene inngår i en standard meteorologisk observasjon.

Se også

Vindbyger

Vindbyger er kraftige vindkast, ofte samtidig med bygeaktivitet (nedbør, torden).

Se også

Vinden ga seg når sjøen falt.

En annen variant av dette værtegnet er ”Vinden ga seg når sjøen falt”.

Beskrivelse

De to værtegnene beskriver værendringer som skjer når et lavtrykk, med tilhørende nedbør og vind, passerer et sted på kysten. Vanlig flo og fjære skyldes månens og solas påvirkning på havoverflaten, så værvarsleren må klare å skille ut den ekstra effekten som lufttrykk-forandringen har på flo og fjære.

Når et lavtrykk er på vei inn mot kysten vestfra, vil havet flø. Med lavtrykket følger nedbør, som begynner svakt men øker på inntil lavtrykket passerer og nedbøren gir seg.

Vinden øker også når lavtrykket nærmer seg. Etter at lavtrykket har passert, begynner lufttrykket å stige. Dette bidrar til at sjøen faller. Vinden vil også som regel gradvis minke i styrke.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

Vindens virkninger i fjellet

Tabellen viser effekten av vindstyrkene i fjellet ved de forskjellige beaufortstyrkene.

Beaufort Benevnelsem/s Knop Virkninger i fjellet
0 Stille 0,0-0,2 0-1 Snøfiller daler omtrent rett ned, gjerne i en pendlende bevegelse.
1 Flau vind 0,3-1,5 1-3 Så vidt følbar. Det er tydelig at snøfillene driver med vinden.
2 Svak vind 1,6-3,3 4-6 Godt følbar i sterk kulde. Snøfillene beveger seg mer horisontalt enn vertikalt.
3 Lett bris 3,4-5,4 7-10 Vinden merkes tydelig og kan sjenere. Fallende snø synes å bevege seg meget raskere horisontalt enn vertikalt.
4 Laber bris 5,5-7,9 11-16 Er ubehagelig i kaldt vær og gir merkbar motstand. Fallende snø hvirvler av sted med vinden. Snødrevet mot ansiktet er meget sjenerende.
5 Frisk bris 8,0-10,7 17-21 Det blir tungt å gå på ski mot været. Fokksnø som driver langs bakken, hvirvles så høyt at synsvidden nedsettes. Snødrevet pisker i ansiktet.
6 Liten Kuling 10,8-13,8 22-27 Det er meget slitsomt å ta seg fram mot været. Snøfokk setter ned sikten til under 1 km. Vanskelig å holde ubeskyttet ansikt mot vinden i lengre tid. Folk flest bør ikke legge ut på tur over snaufjellet ved denne og høyere vindstyrker.
7 Stiv kuling 13,9-17,1 28-33 I motvind må en lute seg fram over skiene og legge stor kraft i stavtakene, selv på flat mark. Det kan være vanskelig å holde bena i vindrossene. Snøfokk setter ned sikten til få hundre meter. Vanskelig å orientere seg i terrenget. En skitur i fjellet ved vindstyrke 7 er en stor påkjenning for de fleste.
8 Sterk kuling 17,2-20,7 34-40 Fjellet står i kok. Kvister og lav fra trærne driver med vinden.Meget vanskelig å gå på skiene. Nesten umulig å bære skiene på nakken. Snøfokk setter ned sikten til under 100 m. Umulig å orientere seg i terrenget. Meget vanskelig å følge selv godt kvistede løyper. Legg ikke ut på tur!
9 Liten storm 20,8-24,4 41-47 Vind og snøfokk gjør det umulig å ta seg fram på ski over fjellet. Selv i klarvær og lite snøfokk kan påkjenningen bli så stor at en snøhule eller hytte er eneste redning.
10 Full storm 24,5-28,4 48-55 Denne og høyere vindstyrker vil de fleste aldri komme ut for. Trær velter over ledninger for telefon og strøm. Det knaker i tømmervegger. Lette småhus rives av grunnmuren.
11 Sterk storm 28,5-32,6 56-63 Veier og jernbanelinjer blokkeres. Det er kaos på telefon- og strømnettet. Skog blir rasert.
12 Orkan 32,7- 64- Hvis bebyggelse rammes blir det en naturkatastrofe som gjerne vil kreve flere menneskeliv.

Se også

Eksterne lenker

Vindens virkninger på land

Tabellen viser effekten av vindstyrkene på land ved de forskjellige beaufortstyrkene.

Beaufort Benevnelsem/s Knop Virkninger på land
0 Stille 0,0-0,2 0-1 Røyken stiger rett opp.
1 Flau vind 0,3-1,5 1-3 En kan se vindretningen av røykens drift
2 Svak vind 1,6-3,3 4-6 En kan føle vinden. Bladene på trærne rører seg, vinden kan løfte små vimpler.
3 Lett bris 3,4-5,4 7-10 Løv og småkvister rører seg. Vinden strekker lette flagg og vimpler.
4 Laber bris 5,5-7,9 11-16 Vinden løfter støv og løse papirer, rører på kvister og smågreine, strekker større flagg og vimpler.
5 Frisk bris 8,0-10,7 17-21 Småtrær med løv begynner å svaie. På vann begynner småbølgene å toppe seg.
6 Liten Kuling 10,8-13,8 22-27 Store greiner og mindre stammer rører seg. Det hviner i telefonledninger. Det er vanskelig å bruke paraply. En merker motstand når en går.
7 Stiv kuling 13,9-17,1 28-33 Hele trær rører på seg. Det er tungt å gå mot vinden.
8 Sterk kuling 17,2-20,7 34-40 Vinden brekker kvister av trærne. Det er tungt å gå mot vinden.
9 Liten storm 20,8-24,4 41-47 Hele store trær svaier og hiver. Takstein kan blåse ned.
10 Full storm 24,5-28,4 48-55 Sjelden inne i landet. Trær rykkes opp med rot. Stor skade på hus.
11 Sterk storm 28,5-32,6 56-63 Forekommer sjelden og følges av store ødeleggelser.
12 Orkan 32,7- 64- Forekommer meget sjelden. Uvanlig store ødeleggelser.

Se også

Vindens virkninger på sjøen

Tabellen viser effekten av vindstyrkene på sjøen ved de forskjellige beaufortstyrkene.

Beaufort Benevnelsem/s Knop Virkninger på sjøen
0 Stille 0,0-0,2 0-1 Sjøen er speilblank (havblikk).
1 Flau vind 0,3-1,5 1-3 Vindretning sees av røykens drift.
2 Svak vind 1,6-3,3 4-6 Små korte, men tydelige bølger med glatte kammer som ikke brekker.
3 Lett bris 3,4-5,4 7-10 Småbølgene begynner å toppe seg, det dannes skum, som ser ut som glass. en og annen skumskavl kan forekomme.
4 Laber bris 5,5-7,9 11-16 Bølgene blir lengre, endel skumskavler.
5 Frisk bris 8,0-10,7 17-21 Middelstore bølger som har mer utpreget langstrakt form og med mange skumskavler. Sjøsprøyt fra toppene kan forekomme.
6 Liten Kuling 10,8-13,8 22-27 Store bølger begynner å danne seg. Skumskavlene er større overalt. Gjerne noe sjøsprøyt.
7 Stiv kuling 13,9-17,1 28-33 Sjøen hoper seg opp og hvitt skum fra bølgetopper som brekker, begynner å blåse i strimer i vindretningen.
8 Sterk kuling 17,2-20,7 34-40 Middels høye bølger av større lengde. Bølgekammene er ved å brytes opp til sjørokk, som driver i tydelige markerte strimer med vinden.
9 Liten storm 20,8-24,4 41-47 Høye bølger. Tette skumstrimer driver i vindretningen. Sjøen begynner å rulle. Sjørokket kan minske synsvidden.
10 Full storm 24,5-28,4 48-55 Meget høye bølger med lange overhengende kammer. skummet, som dannes i store flak, driver med vinden i tette hvite strimer så sjøen får et hvitaktig utseende. Rullingen blir tung og støtende. Synsvidden nedsettes.
11 Sterk storm 28,5-32,6 56-63 Ualminnelig høye bølger (små og middelstore skip kan for en tid forsvinne i bølgedalene). Sjøen er fullstendig dekket av lange, hvite skumflak som ligger i vindens retning. Overalt blåser bølgekammene til frådelignende skum. Sjørokket nedsetter synsvidden.
12 Orkan 32,7- 64- Luften er fylt av skum og sjørokk som nedsetter synsvidden betydelig. Sjøen er fullstendig hvit av drivende skum.

Se også

Vindfløy

Vindfløy er et instrument for bestemmelse av vindretningen.

Målemetode

Prinsippet er veldig enkelt, en plate som "legger" seg i vindretningen. Retningen avleses så digitalt, eventuelt manuelt (værhane). Vindfløy er som regel koblet til et anemometer.

Se også

Vindhastighet

Beaufortskalaen er en skala som brukes til å bestemme vindstyrken. Skalaen er oppkalt etter Sir Francis Beaufort.

Beaufort Benevnelse m/s Knop
0 Stille 0,0-0,2 0-1
1 Flau vind 0,3-1,5 1-3
2 Svak vind 1,6-3,3 4-6
3 Lett bris 3,4-5,4 7-10
4 Laber bris 5,5-7,9 11-16
5 Frisk bris 8,0-10,7 17-21
6 Liten Kuling 10,8-13,8 22-27
7 Stiv kuling 13,9-17,1 28-33
8 Sterk kuling 17,2-20,7 34-40
9 Liten storm 20,8-24,4 41-47
10 Full storm 24,5-28,4 48-55
11 Sterk storm 28,5-32,6 56-63
12 Orkan 32,7- 64-

Se også

Vindkalkulator

Sett inn vindhastighet for å regne om til m/s, km/t (km/h), knop (kt) eller beaufort (B). Bruk punktum og ikke komma hvis du bruker desimaler.

Se også

Vindkalkulatorer

Sett inn vindhastighet for å regne om til m/s, km/t (km/h), knop (kt) eller beaufort (B). Bruk punktum og ikke komma hvis du bruker desimaler.

Se også

Vindkast

Vindkast (eng. gust) er den største øyeblikkelige vindhastigheten en vindmåler registrerer i et tidsrom, vanligvis 10 minutter.

Beskrivelse

Vindhastigheten varierer mye i løpet av kort tid. Perioder, korte eller lange, med sterk vind avløses av perioder med roligere vindforhold. Vindretningen varierer også mye. For å kunne si noe meningsfylt om vinden, må vi operere med gjennomsnittsvinden (middelvind) for retning og styrke over et tidsrom, f.eks. 10 minutter. Dette gjøres når vinden observeres (måles) og når den varsles i værmeldingene.

De sterkeste vindkastene kan ha en hastighet på opptil 1,5 ganger middelvindhastigheten i et tidsrom. Det er disse vindkastene som kan gjøre stor skade, f. eks. på trær og bygninger. Når det i værmeldingen varsles om stiv kuling, middelvindhastighet på 15 m/s, kan det komme kortvarige vindkast med hastighet på over 20 m/s.

Det er viktig å merke seg at betegnelser som "liten kuling" og "full storm" knytter seg til middelvindhastigheten. Det er galt å si "stiv kuling, 15 m/s, med liten storm i kastene", selv om det ventes vindkast med en hastighet på 22 m/s. Vindkastenes maksimale hastighet kan oppgis i observasjoner og værvarsler, men da kun som hastighet (m/s) og ikke knyttet til Beauforts vindskala.

Dybdestoff

Verdensrekorden for vindkast, som ikke er relatert til tornadoer, er på 408 km/t. Rekorden ble registrert i forbindelse med den tropiske syklonen Olivia 10. april 1996 på Barrow Island i Australia. Den forrige rekorden var på 372 km/t og er fra april 1934 i Mount Washington i USA.

Se også

Vindmåler

En vindmåler eller et anemometer måler vindhastighet og vindretning i forhold til kompasset.

Innhold

Beskrivelse

Vindhastighet oppgis i meter per sekund (m/s) og retning i grader (180 er fra sør, 360 fra nord, 90 fra øst osv.). Tidligere ble vind målt, eller egentlig observert, i form av påvirkning på omgivelsene (bøyning av greiner, skumtopper på bølgetopper, rasering av skog osv.) og kodet i Beaufortskalaen. Det vi i dag kaller vindhastighet ble tidligere referert til som vindstyrke.

Målemetoder

Hovedregelen er at vind måles i 10 meters høyde i åpent landskap. Eksponering er viktig å tenke på når vind skal måles for meteorologisk anvendelse. Derfor er det viktig å ta hensyn til terreng og bygningsmasse i nærheten. Her finnes internasjonale retningslinjer.

Typer

Det er to hovedtyper av vindmålere: Den "tradisjonelle" hvor vi bruker to instrumenter der det ene måler vindhastighet og det andre måler retning. Og den mest moderne, hvor vindhastighet blir målt ved hjelp av ultralyd:

Bruksområde

Vindmålinger er viktig for blant annet værvarsling, flytrafikk og båttrafikk. De blir også brukt til å kartlegge områder som kan være egnet til produksjon av vindkraft.

Gjør det selv

Det finnes noen instrumenter beregnet på privatpersoner, men disse er kostbare og gjør at få kjøper slikt utstyr.

For å få så god eksponering som mulig, vil mønet på et hus eller uthus være best egnet. Dette er ikke godt nok for meteorologisk anvendelse da et skråtak vil forsterke vinden, og vegger vil skape løftevinder. Derfor er det ikke særlig egnet å ha slikt utstyr på verandaen eller ut vinduet hvis man bor i blokk. Det anbefales derfor å vurdere behovet og nytten nøye før innkjøp av instrumenter.

Se også

Ekstern lenke

Vindmålere

En vindmåler eller et anemometer måler vindhastighet og vindretning i forhold til kompasset.

Innhold

Beskrivelse

Vindhastighet oppgis i meter per sekund (m/s) og retning i grader (180 er fra sør, 360 fra nord, 90 fra øst osv.). Tidligere ble vind målt, eller egentlig observert, i form av påvirkning på omgivelsene (bøyning av greiner, skumtopper på bølgetopper, rasering av skog osv.) og kodet i Beaufortskalaen. Det vi i dag kaller vindhastighet ble tidligere referert til som vindstyrke.

Målemetoder

Hovedregelen er at vind måles i 10 meters høyde i åpent landskap. Eksponering er viktig å tenke på når vind skal måles for meteorologisk anvendelse. Derfor er det viktig å ta hensyn til terreng og bygningsmasse i nærheten. Her finnes internasjonale retningslinjer.

Typer

Det er to hovedtyper av vindmålere: Den "tradisjonelle" hvor vi bruker to instrumenter der det ene måler vindhastighet og det andre måler retning. Og den mest moderne, hvor vindhastighet blir målt ved hjelp av ultralyd:

Bruksområde

Vindmålinger er viktig for blant annet værvarsling, flytrafikk og båttrafikk. De blir også brukt til å kartlegge områder som kan være egnet til produksjon av vindkraft.

Gjør det selv

Det finnes noen instrumenter beregnet på privatpersoner, men disse er kostbare og gjør at få kjøper slikt utstyr.

For å få så god eksponering som mulig, vil mønet på et hus eller uthus være best egnet. Dette er ikke godt nok for meteorologisk anvendelse da et skråtak vil forsterke vinden, og vegger vil skape løftevinder. Derfor er det ikke særlig egnet å ha slikt utstyr på verandaen eller ut vinduet hvis man bor i blokk. Det anbefales derfor å vurdere behovet og nytten nøye før innkjøp av instrumenter.

Se også

Ekstern lenke

Vindmålere med ultralyd

Vindmålere med ultralyd måler vindhastighet og vindretning og er spesielt egnet til å måle turbulens.

Innhold

Målemetode

Vindmålere med ultralyd er den mest moderne måten å måle vind. Hastigheten til pulser av ultralyd måles i aksen nord-sør og øst-vest. En vektorsummering av disse hastighetene gir et resultat i form av retning og størrelse (hastighet). Disse beregningene gjøres internt i instrumentet. Fordelen med dette instrumentet er at det ikke har bevegelige deler og derfor har en levetid på mange år før det må vedlikeholdes.

Typer

Det finnes ulike produsenter av vindmålere med ultralyd. Meteorologisk institutt bruker disse fra produsenten Gill:

  • WindObserver
  • Windsonic

Dybdestoff

Ultralydsensorenes måleprinsipp: To og to givere (transdusere), T1 og T2 peker mot hverandre med en gitt avstand. Begge transdusere kan sende og ta imot ultralydpulser. Tiden en lydpuls bruker fra T1 til T2 måles. Tiden lydpulsen bruker fra T2 til T1 måles.

  • L= Avstand mellom T1 og T2
  • C= Lydhastigheten
  • V= Lufthastigheten
  • T1= Tiden ultralydpulsen bruker med vinden
  • T2= Tiden ultralydpulsen bruker mot vinden

Beregningen blir som følger: T2 = L/(C-V) og T1 = L/(C+V).Derav: V=L/2 (1/T1 - 1/T2) og C = L/2 (1/T1 + 1/T2)

Vi ser her at C, som vil variere med temperaturen, ikke kommer med i beregningen og derfor vil ikke lufttemperaturen ha noen innvirkning på målingen.

Se også

Eksterne lenker

Vindpil

Vindpiler er symboler som brukes for å angi vindstyke og vindretning.

Innhold

Beskrivelse

Pilspissen angir vindretning og i eksemplene i tabellen, blåser vinden fra vest mot øst (vestavind). Strekene på vindpilene viser hvor sterk vinden er:

Pil uten "tverrstrek" betyr mindre enn 1,5 m/s (lite vind).
Pil med halv strek betyr 2,5 m/s.
Pil med hel strek betyr 5 m/s.
Pil med trekant betyr 25 m/s.

Eksempler

Strekene legges sammen for å finne riktig vindstyrke:

12,5 m/s som er liten kuling. Strekene legges sammen: 5 + 5 + 2,5 = 12,5 m/s.
32,5 m/s som er orkan. Strekene legges sammen: 25 + 5 + 2,5 = 32,5 m/s.

Se også

Eksterne lenker

Vindpiler

Vindpiler er symboler som brukes for å angi vindstyke og vindretning.

Innhold

Beskrivelse

Pilspissen angir vindretning og i eksemplene i tabellen, blåser vinden fra vest mot øst (vestavind). Strekene på vindpilene viser hvor sterk vinden er:

Pil uten "tverrstrek" betyr mindre enn 1,5 m/s (lite vind).
Pil med halv strek betyr 2,5 m/s.
Pil med hel strek betyr 5 m/s.
Pil med trekant betyr 25 m/s.

Eksempler

Strekene legges sammen for å finne riktig vindstyrke:

12,5 m/s som er liten kuling. Strekene legges sammen: 5 + 5 + 2,5 = 12,5 m/s.
32,5 m/s som er orkan. Strekene legges sammen: 25 + 5 + 2,5 = 32,5 m/s.

Se også

Eksterne lenker

Vindrose
Eksempelet viser vindrose for Færder fyr. Illustrasjon: met.no

Vindroser er en grafisk framstilling av framherskende vindretning og -hastighet på et gitt sted.

Innhold

Beskrivelse

Vindroser gir et raskt og godt bilde av omtrentlig vindfordeling. Som grunnlag benyttes værobservasjonsdata, for eksempel fire målinger i døgnet over 30 år. Ettersom vindforholdene ofte er ulike på forskjellige tider av året, er det vanlig å lage ei vindrose for hver måned eller hver sesong (årstid).

Tidligere, når en i hovedsak baserte vindmålingene på visuelle tegn, var det nokså ofte observert vindstille. Med instrumentelle målinger fanger en opp også svak vind som ikke gir synlig virkning på røyk, trær og bølger. Stasjoner med slikt utstyr har derfor sjelden vindstille.

Dersom det ofte er vindstille, er det vanlig å angi den prosentvise forekomsten av dette i en liten sirkel i midten.

Eksempel

Eksempelet over viser vinden på Færder fyr om høsten, basert på observasjoner i perioden 1971-2000.

Observasjonene av vindretning er her fordelt på åtte sektorer, og lengden på den enkelte pil (trekant) viser hvor hyppig den enkelte vindretning forekommer. Vi ser at det er vind fra sørvest i drøyt 20 prosent av tilfellene. Fra nord, nordøst og vest rundt 15 prosent hver og fra sør 11-12 prosent. De tre gjenværende retningene har alle godt under 10 prosent hver. Totalen skal bli 100 prosent.

Hver pil eller trekant er delt inn i fargefelter. Disse må sammenliknes med en skala, som følger Beaufortskalaen (se under). Ut fra dette kan en finne omtrentlig hvor ofte vinden har en viss styrke (hastighet). Vi ser at av vinden fra sørvest er rundt halvparten frisk bris eller liten kuling (Beaufort 5 eller 6).

Se også

Eksterne lenker

Vindroser
Eksempelet viser vindrose for Færder fyr. Illustrasjon: met.no

Vindroser er en grafisk framstilling av framherskende vindretning og -hastighet på et gitt sted.

Innhold

Beskrivelse

Vindroser gir et raskt og godt bilde av omtrentlig vindfordeling. Som grunnlag benyttes værobservasjonsdata, for eksempel fire målinger i døgnet over 30 år. Ettersom vindforholdene ofte er ulike på forskjellige tider av året, er det vanlig å lage ei vindrose for hver måned eller hver sesong (årstid).

Tidligere, når en i hovedsak baserte vindmålingene på visuelle tegn, var det nokså ofte observert vindstille. Med instrumentelle målinger fanger en opp også svak vind som ikke gir synlig virkning på røyk, trær og bølger. Stasjoner med slikt utstyr har derfor sjelden vindstille.

Dersom det ofte er vindstille, er det vanlig å angi den prosentvise forekomsten av dette i en liten sirkel i midten.

Eksempel

Eksempelet over viser vinden på Færder fyr om høsten, basert på observasjoner i perioden 1971-2000.

Observasjonene av vindretning er her fordelt på åtte sektorer, og lengden på den enkelte pil (trekant) viser hvor hyppig den enkelte vindretning forekommer. Vi ser at det er vind fra sørvest i drøyt 20 prosent av tilfellene. Fra nord, nordøst og vest rundt 15 prosent hver og fra sør 11-12 prosent. De tre gjenværende retningene har alle godt under 10 prosent hver. Totalen skal bli 100 prosent.

Hver pil eller trekant er delt inn i fargefelter. Disse må sammenliknes med en skala, som følger Beaufortskalaen (se under). Ut fra dette kan en finne omtrentlig hvor ofte vinden har en viss styrke (hastighet). Vi ser at av vinden fra sørvest er rundt halvparten frisk bris eller liten kuling (Beaufort 5 eller 6).

Se også

Eksterne lenker

Vindskjær
Figuren viser et vindskjær. Illustrasjon: met.no

Vindskjær (eng. wind shear) er kraftige endringer i vindretning og/eller vindstyrke som ikke skyldes friksjon eller termisk turbulens.

Beskrivelse

Vindskjær er mest vanlig nær jetstrømmer, fronter, temperaturinversjoner og i forbindelse med føringer i terrenget.

I værvarslingen

Vindskjær varsles som "varsel for vindskjær" (Wind shear warning).

Se også

Vindstille

Stille er betegnelsen på vindstyrke 0 (0,0-0,2 m/s) på Beaufortskalaen.

Vindstillebeltet

Stillebelte (eng. doldrums) er områder på Jorden med svak vind.

Vindstyrke

Beaufortskalaen er en skala som brukes til å bestemme vindstyrken. Skalaen er oppkalt etter Sir Francis Beaufort.

Beaufort Benevnelse m/s Knop
0 Stille 0,0-0,2 0-1
1 Flau vind 0,3-1,5 1-3
2 Svak vind 1,6-3,3 4-6
3 Lett bris 3,4-5,4 7-10
4 Laber bris 5,5-7,9 11-16
5 Frisk bris 8,0-10,7 17-21
6 Liten Kuling 10,8-13,8 22-27
7 Stiv kuling 13,9-17,1 28-33
8 Sterk kuling 17,2-20,7 34-40
9 Liten storm 20,8-24,4 41-47
10 Full storm 24,5-28,4 48-55
11 Sterk storm 28,5-32,6 56-63
12 Orkan 32,7- 64-

Se også

Vindstyrker

Beaufortskalaen er en skala som brukes til å bestemme vindstyrken. Skalaen er oppkalt etter Sir Francis Beaufort.

Beaufort Benevnelse m/s Knop
0 Stille 0,0-0,2 0-1
1 Flau vind 0,3-1,5 1-3
2 Svak vind 1,6-3,3 4-6
3 Lett bris 3,4-5,4 7-10
4 Laber bris 5,5-7,9 11-16
5 Frisk bris 8,0-10,7 17-21
6 Liten Kuling 10,8-13,8 22-27
7 Stiv kuling 13,9-17,1 28-33
8 Sterk kuling 17,2-20,7 34-40
9 Liten storm 20,8-24,4 41-47
10 Full storm 24,5-28,4 48-55
11 Sterk storm 28,5-32,6 56-63
12 Orkan 32,7- 64-

Se også

Vinter
Vinter og minus 12 grader i Toplandsheia desember 2007. Foto: Fredrik Grindland.

Vinter er i klimatologisk sammenheng den tiden av året da normal døgnmiddeltemperatur er lavere enn 0ºC.

Eksempler

I for eksempel Stavanger, har den kaldeste måneden (februar), en månedsmiddeltemperatur på 1,1 ºC. Klimatologisk sett har derfor Stavanger ingen vinter, selv om det forekommer perioder eller dager der det er minusgrader.

Tabellen viser når og hvor lenge det er vinter på åtte steder i Norge, sett i forhold til normalvinteren:

Sted Start Slutt Antall døgn
Bergen Aldri Aldri Ingen
Karasjok 12. oktober 28. april 199
Kjevik 15. desember 6. mars 82
Oslo 20. november 16. mars 117
Røros 25. oktober 19. april 177
Sola Aldri Aldri Ingen
Tromsø 6. november 13. april 159

Se også

Vinteren
Vinter og minus 12 grader i Toplandsheia desember 2007. Foto: Fredrik Grindland.

Vinter er i klimatologisk sammenheng den tiden av året da normal døgnmiddeltemperatur er lavere enn 0ºC.

Eksempler

I for eksempel Stavanger, har den kaldeste måneden (februar), en månedsmiddeltemperatur på 1,1 ºC. Klimatologisk sett har derfor Stavanger ingen vinter, selv om det forekommer perioder eller dager der det er minusgrader.

Tabellen viser når og hvor lenge det er vinter på åtte steder i Norge, sett i forhold til normalvinteren:

Sted Start Slutt Antall døgn
Bergen Aldri Aldri Ingen
Karasjok 12. oktober 28. april 199
Kjevik 15. desember 6. mars 82
Oslo 20. november 16. mars 117
Røros 25. oktober 19. april 177
Sola Aldri Aldri Ingen
Tromsø 6. november 13. april 159

Se også

Vintersolverv

Vintersolverv er årets korteste dag på den nordlige halvkule.

Beskrivelse

På vintersolverv er Sola på sitt laveste og dette skjer ca. 21. desember hvert år. Det er med andre ord den dagen i året Jordas rotasjonsakse gjennom polene har en slik helning at Sydpolen er nærmest Sola. Sola står i senit over "den sørlige vendekrets", dvs. 23,5 grader S.

Se også

Eksterne lenker

Virga

Virga er nedbør som ikke når bakken.

Beskrivelse

Er lufta mellom en sky og bakken tørr nok, vil nedbør som faller ut av skyen kunne fordampe før den når bakken.

Se også

Virvelvind
Virvelvind. Foto: Håvard Nygård.

Virvelvind kraftig roterende vindbevegelse over land eller hav og forekommer i forbindelse med kraftige tordenbyger.

Beskrivelse

Virvelvind er en fellesbetegnelse på små lavtrykk med kraftig sirkulasjon i en diameter fra få meter (støvvirvler) til et par kilometer (store tornadoer).

Beskrivelse

Virvelvind over Solfjellstua. Foto: Arne Kristian Boiesen.

Årsaken til og virkningen av de ulike virvelvindene er forskjellige.

Se også

Visual flight rules

Visuelle flygeregler eller Visual flight rules (VFR) er et omfattende sett regler for luftfarten som krever at piloten har god nok sikt til å orientere seg, navigere, kontrollere flyets orientering i luften, og å unngå sammenstøt med terreng og andre luftfartøyer.

Beskrivelse

Visuelle flygeforhold er en forutsetning for å kunne operere under visuelle flygeregler.

Se også

Eksterne lenker

Visual meteorological conditions

Visual meteorological conditions (VMC) er værforhold som tillater en pilot å fly etter visuelle flygeregler (VFR) i motsetning til Instrument meteorological conditions.

Se også

Visuelle flyveregler

Visuelle flygeregler eller Visual flight rules (VFR) er et omfattende sett regler for luftfarten som krever at piloten har god nok sikt til å orientere seg, navigere, kontrollere flyets orientering i luften, og å unngå sammenstøt med terreng og andre luftfartøyer.

Beskrivelse

Visuelle flygeforhold er en forutsetning for å kunne operere under visuelle flygeregler.

Se også

Eksterne lenker

Voksende skyer gir gjerne regn; minker de, kan en vente tørrvær.

En annen variant av dette værtegnet er ”Skyer på himmelen en lummer sommerdag gir en byge før kvelden”.

Beskrivelse

Sommerstid dannes og utvikles ofte skyer som kan gi regnbyger. Himmelen kan gjerne være skyfri om morgenen, men etter hvert som sola kommer høyere på himmelen, varmes lufta som ligger nærmest bakken opp, den stiger til værs, avkjøles og slik dannes det skyer. Hvis atmosfæren er ustabil, kan den oppstigende lufta og dermed skyene komme opp i stor høyde. Skyene vokser og blir de store nok, kan de utvikle seg til regnbygeskyer.

Minker skyene, betyr det at atmosfæren stabiliseres. En nedsynkende bevegelse høyere opp i atmosfæren får skyene til å løse seg opp og vi kan vente tørrvær.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

Volcanic Ash

Vulkansk aske (eng. volcanic ash) finnes i atmosfæren og er en stor sikkerhetsrisiko for luftfarten.

Innhold

Beskrivelse

Vulkansk aske er vanskelig å oppdage fra et fly og den synes ikke på værradaren. Det eneste kjente motmiddelet er å legge om rutene, det vil si å fly rundt, over eller under askeskyen. Asken er farlig av flere grunner:

  • Det farligste fenomenet er at askepartiklenes smeltepunkt er lavere enn turbinmotorenes arbeidstemperatur. Dette fører til at asken smelter til en tyktflytende, lavalignende masse, som sakte flyter bakover i motoren og kveler den. Uten motorkraft blir jetfly forvandlet til glidefly, om enn dårlige sådan.
  • Langt oppe i atmosfæren, der de store passasjerflyene ferdes, er det svært tørt. Når et fly flyr gjennom en askesky, gnisser askepartiklene mot flykroppen og genererer statisk elektrisitet. Dette kan observeres som mange små elektriske utladninger, St. Elms ild. Disse utladningene fører til forstyrrelser i radiosambandet, slik at besetningen ikke får varslet noen eller bedt om assistanse.
  • Askepartiklene er veldig harde, og har skarpe kanter, noe som gjør at alle fremovervendte overflater effektivt blir sandblåst. Spesielt utsatt er frontvinduene, som blir matte, og flygerene mister sikten fremover.
  • Rørene til friskluftinntak og lignende kan bli så kraftig sandblåst at det fører til brudd.

Historikk

Kart over Volcanic Ash Advisory Centre (VAAC) ansvarsområder. Illustrasjon: ICAO

Luftfartsindustrien ble for alvor oppmerksom på vulkansk aske som en sikkerhetsrisiko 24. juni 1982, da British Airways flight 9, en Boeing 747, på vei fra London til Auckland fløy inn i en askesky fra den indonesiske vulkanen Mount Galunggung. Alle fire motorene stoppet, og flyet var nær ved å havarere med 263 personer om bord. Kaptein Eric Moody sin annonsering over høytaleranlegget til passasjerene har gått inn i luftfartshistorien som tidenes underdrivelse:

«Ladies and gentlemen, this is your captain speaking. We have a small problem. All four engines have stopped. We are doing our damnedest to get it under control. I trust you are not in too much distress.»

Samarbeid

Etter hendelsen i 1982 (som senere ble kalt «the Jakarta Incident») ble det opprettet flere Volcanic Ash Advisory Centre (VAAC), som har som oppgave å utstede varsler om vulkansk aske i atmosfæren: Volcanic ash advisory (VAA).

Volcanic Ash Advisory Centre er en del av International Airways Volcano Watch (IAVW). Dette er et internasjonalt system satt i gang av ICAO for å identifisere områder med vulkansk aske og å varsle bevegelsene til disse gjennom å utstede Notam og SIGMET. Observasjoner kommer fra satellitter, fly som er underveis, vulkanobservatorier og andre organisasjoner.

I Norge er det Flyværtjenesten som formidler observasjoner om askeskyer og varsler om spredningen av dem.

Eksterne lenker

Volcanic Ash Advisory Centre

Vulkansk aske (eng. volcanic ash) finnes i atmosfæren og er en stor sikkerhetsrisiko for luftfarten.

Innhold

Beskrivelse

Vulkansk aske er vanskelig å oppdage fra et fly og den synes ikke på værradaren. Det eneste kjente motmiddelet er å legge om rutene, det vil si å fly rundt, over eller under askeskyen. Asken er farlig av flere grunner:

  • Det farligste fenomenet er at askepartiklenes smeltepunkt er lavere enn turbinmotorenes arbeidstemperatur. Dette fører til at asken smelter til en tyktflytende, lavalignende masse, som sakte flyter bakover i motoren og kveler den. Uten motorkraft blir jetfly forvandlet til glidefly, om enn dårlige sådan.
  • Langt oppe i atmosfæren, der de store passasjerflyene ferdes, er det svært tørt. Når et fly flyr gjennom en askesky, gnisser askepartiklene mot flykroppen og genererer statisk elektrisitet. Dette kan observeres som mange små elektriske utladninger, St. Elms ild. Disse utladningene fører til forstyrrelser i radiosambandet, slik at besetningen ikke får varslet noen eller bedt om assistanse.
  • Askepartiklene er veldig harde, og har skarpe kanter, noe som gjør at alle fremovervendte overflater effektivt blir sandblåst. Spesielt utsatt er frontvinduene, som blir matte, og flygerene mister sikten fremover.
  • Rørene til friskluftinntak og lignende kan bli så kraftig sandblåst at det fører til brudd.

Historikk

Kart over Volcanic Ash Advisory Centre (VAAC) ansvarsområder. Illustrasjon: ICAO

Luftfartsindustrien ble for alvor oppmerksom på vulkansk aske som en sikkerhetsrisiko 24. juni 1982, da British Airways flight 9, en Boeing 747, på vei fra London til Auckland fløy inn i en askesky fra den indonesiske vulkanen Mount Galunggung. Alle fire motorene stoppet, og flyet var nær ved å havarere med 263 personer om bord. Kaptein Eric Moody sin annonsering over høytaleranlegget til passasjerene har gått inn i luftfartshistorien som tidenes underdrivelse:

«Ladies and gentlemen, this is your captain speaking. We have a small problem. All four engines have stopped. We are doing our damnedest to get it under control. I trust you are not in too much distress.»

Samarbeid

Etter hendelsen i 1982 (som senere ble kalt «the Jakarta Incident») ble det opprettet flere Volcanic Ash Advisory Centre (VAAC), som har som oppgave å utstede varsler om vulkansk aske i atmosfæren: Volcanic ash advisory (VAA).

Volcanic Ash Advisory Centre er en del av International Airways Volcano Watch (IAVW). Dette er et internasjonalt system satt i gang av ICAO for å identifisere områder med vulkansk aske og å varsle bevegelsene til disse gjennom å utstede Notam og SIGMET. Observasjoner kommer fra satellitter, fly som er underveis, vulkanobservatorier og andre organisasjoner.

I Norge er det Flyværtjenesten som formidler observasjoner om askeskyer og varsler om spredningen av dem.

Eksterne lenker

Volcanic ash advisory

Vulkansk aske (eng. volcanic ash) finnes i atmosfæren og er en stor sikkerhetsrisiko for luftfarten.

Innhold

Beskrivelse

Vulkansk aske er vanskelig å oppdage fra et fly og den synes ikke på værradaren. Det eneste kjente motmiddelet er å legge om rutene, det vil si å fly rundt, over eller under askeskyen. Asken er farlig av flere grunner:

  • Det farligste fenomenet er at askepartiklenes smeltepunkt er lavere enn turbinmotorenes arbeidstemperatur. Dette fører til at asken smelter til en tyktflytende, lavalignende masse, som sakte flyter bakover i motoren og kveler den. Uten motorkraft blir jetfly forvandlet til glidefly, om enn dårlige sådan.
  • Langt oppe i atmosfæren, der de store passasjerflyene ferdes, er det svært tørt. Når et fly flyr gjennom en askesky, gnisser askepartiklene mot flykroppen og genererer statisk elektrisitet. Dette kan observeres som mange små elektriske utladninger, St. Elms ild. Disse utladningene fører til forstyrrelser i radiosambandet, slik at besetningen ikke får varslet noen eller bedt om assistanse.
  • Askepartiklene er veldig harde, og har skarpe kanter, noe som gjør at alle fremovervendte overflater effektivt blir sandblåst. Spesielt utsatt er frontvinduene, som blir matte, og flygerene mister sikten fremover.
  • Rørene til friskluftinntak og lignende kan bli så kraftig sandblåst at det fører til brudd.

Historikk

Kart over Volcanic Ash Advisory Centre (VAAC) ansvarsområder. Illustrasjon: ICAO

Luftfartsindustrien ble for alvor oppmerksom på vulkansk aske som en sikkerhetsrisiko 24. juni 1982, da British Airways flight 9, en Boeing 747, på vei fra London til Auckland fløy inn i en askesky fra den indonesiske vulkanen Mount Galunggung. Alle fire motorene stoppet, og flyet var nær ved å havarere med 263 personer om bord. Kaptein Eric Moody sin annonsering over høytaleranlegget til passasjerene har gått inn i luftfartshistorien som tidenes underdrivelse:

«Ladies and gentlemen, this is your captain speaking. We have a small problem. All four engines have stopped. We are doing our damnedest to get it under control. I trust you are not in too much distress.»

Samarbeid

Etter hendelsen i 1982 (som senere ble kalt «the Jakarta Incident») ble det opprettet flere Volcanic Ash Advisory Centre (VAAC), som har som oppgave å utstede varsler om vulkansk aske i atmosfæren: Volcanic ash advisory (VAA).

Volcanic Ash Advisory Centre er en del av International Airways Volcano Watch (IAVW). Dette er et internasjonalt system satt i gang av ICAO for å identifisere områder med vulkansk aske og å varsle bevegelsene til disse gjennom å utstede Notam og SIGMET. Observasjoner kommer fra satellitter, fly som er underveis, vulkanobservatorier og andre organisasjoner.

I Norge er det Flyværtjenesten som formidler observasjoner om askeskyer og varsler om spredningen av dem.

Eksterne lenker

Vulkansk aske

Vulkansk aske (eng. volcanic ash) finnes i atmosfæren og er en stor sikkerhetsrisiko for luftfarten.

Innhold

Beskrivelse

Vulkansk aske er vanskelig å oppdage fra et fly og den synes ikke på værradaren. Det eneste kjente motmiddelet er å legge om rutene, det vil si å fly rundt, over eller under askeskyen. Asken er farlig av flere grunner:

  • Det farligste fenomenet er at askepartiklenes smeltepunkt er lavere enn turbinmotorenes arbeidstemperatur. Dette fører til at asken smelter til en tyktflytende, lavalignende masse, som sakte flyter bakover i motoren og kveler den. Uten motorkraft blir jetfly forvandlet til glidefly, om enn dårlige sådan.
  • Langt oppe i atmosfæren, der de store passasjerflyene ferdes, er det svært tørt. Når et fly flyr gjennom en askesky, gnisser askepartiklene mot flykroppen og genererer statisk elektrisitet. Dette kan observeres som mange små elektriske utladninger, St. Elms ild. Disse utladningene fører til forstyrrelser i radiosambandet, slik at besetningen ikke får varslet noen eller bedt om assistanse.
  • Askepartiklene er veldig harde, og har skarpe kanter, noe som gjør at alle fremovervendte overflater effektivt blir sandblåst. Spesielt utsatt er frontvinduene, som blir matte, og flygerene mister sikten fremover.
  • Rørene til friskluftinntak og lignende kan bli så kraftig sandblåst at det fører til brudd.

Historikk

Kart over Volcanic Ash Advisory Centre (VAAC) ansvarsområder. Illustrasjon: ICAO

Luftfartsindustrien ble for alvor oppmerksom på vulkansk aske som en sikkerhetsrisiko 24. juni 1982, da British Airways flight 9, en Boeing 747, på vei fra London til Auckland fløy inn i en askesky fra den indonesiske vulkanen Mount Galunggung. Alle fire motorene stoppet, og flyet var nær ved å havarere med 263 personer om bord. Kaptein Eric Moody sin annonsering over høytaleranlegget til passasjerene har gått inn i luftfartshistorien som tidenes underdrivelse:

«Ladies and gentlemen, this is your captain speaking. We have a small problem. All four engines have stopped. We are doing our damnedest to get it under control. I trust you are not in too much distress.»

Samarbeid

Etter hendelsen i 1982 (som senere ble kalt «the Jakarta Incident») ble det opprettet flere Volcanic Ash Advisory Centre (VAAC), som har som oppgave å utstede varsler om vulkansk aske i atmosfæren: Volcanic ash advisory (VAA).

Volcanic Ash Advisory Centre er en del av International Airways Volcano Watch (IAVW). Dette er et internasjonalt system satt i gang av ICAO for å identifisere områder med vulkansk aske og å varsle bevegelsene til disse gjennom å utstede Notam og SIGMET. Observasjoner kommer fra satellitter, fly som er underveis, vulkanobservatorier og andre organisasjoner.

I Norge er det Flyværtjenesten som formidler observasjoner om askeskyer og varsler om spredningen av dem.

Eksterne lenker

Vår
Vår! Foto: Frida Meyer.

Vår er overgangen mellom vinter og sommer og den perioden av året normal døgnmiddeltemperatur er mellom 0ºC og 10ºC (disse inkludert) og temperaturtendensen samtidig er stigende gjennom perioden.

Beskrivelse

Dersom stedet ikke har klimatologisk vinter, begynner våren første dag temperaturen stiger fra årets normalminimum.

Se også

Våren
Vår! Foto: Frida Meyer.

Vår er overgangen mellom vinter og sommer og den perioden av året normal døgnmiddeltemperatur er mellom 0ºC og 10ºC (disse inkludert) og temperaturtendensen samtidig er stigende gjennom perioden.

Beskrivelse

Dersom stedet ikke har klimatologisk vinter, begynner våren første dag temperaturen stiger fra årets normalminimum.

Se også

Vårjevndøgn

Vårjevndøgn er den ene av to dager i året at Sola står rett over ekvator og natt og dag er like lange.

Innhold

Beskrivelse

På den nordlige jordhalvkule er vårjevndøgn vanligvis 21. mars. Høstjevndøgn er tilsvarende dag om høsten. På Nordpolen er det bare én soloppgang i året (vårjevndøgn) og en solnedgang (høstjevndøgn). I mellom disse er det enten mørketid eller midnattsol.

Dybdestoff

Sett fra jorda er sola ei skive. Når solskivas sentrum er rett under horisonten er fortsatt den øverste kanten synlig. I tillegg skjer det en avbøyning av lyset i atmosfæren (refraksjon). Solas radius er omkring 16 bueminutter. Atmosfærens refraksjon utgjør omkring 34 bueminutter, med variasjon avhengig av lufttrykk og luftfuktighet. Den samlede effekten gjør dagen omkring 14 minutter lenger enn natten ved ekvator, og enda lenger på høyere breddegrader.

Se også

Eksterne lenker

Våttemperatur

Våttemperatur eller wet-bulb temperatur er den temperaturen lufta får, hvis vi avkjøler den (adiabatisk) ned til metningspunktet, ved å fordampe inn vann og dermed tilføre mer vanndamp.

Innhold

Beskrivelse

Lufta må bruke energi for å fordampe vannet til vanndamp. Dette fører til at temperaturen faller og at fuktigheten øker. Wet-bulb temperaturen oppnåes når lufta er blitt mettet. I umettet luft vil wet-bulb temperaturen alltid være høyere enn duggpunktstemperaturen, siden lufta får tilført mer vanndamp enn den opprinnelig har.

Våttemperatur måles vanligvis med et psykrometer. Fra wet-bulb temperatur er det enkelt å utlede relativ fuktighet og duggpunktstemperatur i den opprinnelige lufta.

Dybdestoff

Wet-bulb temperaturen kan også være en god indikator på om det kommer snø eller regn. Hvis lufta inneholder noen få plussgrader, samtidig som den er veldig tørr, vil wet-bulb temperaturen kunne være negativ. Dermed vil eventuell nedbør som faller gjennom lufta, komme som snø i stedet for regn på bakken. Dette skjer fordi den første nedbøren som faller, fordamper, og trekker mye energi ut av lufta. Dette forhindrer snøen i å smelte når den nærmer seg bakken, til tross for at en har plussgrader her. Temperaturen på bakken vil etter hvert også synke, men hvis den ikke synker tilstrekkelig, vil ny nedbør som kommer smelte til regn, siden lufta nå har blitt tilført mer fuktighet.

Se også

Eksterne lenker

Vær

Vær er målbare, kortvarige tilstander i atmosfæren over et gitt sted, med betegnelser som godt, overskyet, regn, snø, kjølig, kaldt, mildt og varmt.

Beskrivelse

Værobservatørene melder "været ved observasjonstiden" og "været siden forrige observasjonstid" i to ulike kodesystemer. Været ved observasjonstiden har koder for:

Se også

Ekstern lenke

Væranalyse

Væranalyser er en oppsummering av værsituasjonen på et bestemt tidspunkt.

Innhold

Beskrivelse

En analyse er oftest et kart der lavtrykk/høytrykk, trykklinjer (isobarer) og fronter er tegnet inn. En lignende tolkning som ligger frem i tid kalles prognose.

Bruksområde

I værvarsling brukt om tolkningen av et sett med værobservasjoner som er tatt på samme tid (synoptisk), f.eks. kl 12 utc.

Se også

Eksterne nettsteder

Væranalyser

Væranalyser er en oppsummering av værsituasjonen på et bestemt tidspunkt.

Innhold

Beskrivelse

En analyse er oftest et kart der lavtrykk/høytrykk, trykklinjer (isobarer) og fronter er tegnet inn. En lignende tolkning som ligger frem i tid kalles prognose.

Bruksområde

I værvarsling brukt om tolkningen av et sett med værobservasjoner som er tatt på samme tid (synoptisk), f.eks. kl 12 utc.

Se også

Eksterne nettsteder

Værballong
Radiosondeslipp fra ALOMAR, Andøya. Foto: ALOMAR.

En radiosonde er et instrument som måler atmosfærens temperatur, fuktighet og lufttrykk fra bakken og oppover.

Målemetode

Eksempel på temperatur-, fuktighet- og vindprofil fra Jan Mayen. Illustrasjon: met.no

Dataene gir et vertikalt inntrykk av atmosfærens tilstand. Vanligvis blir radiosondene festet til en værballong med hydrogen eller helium slik at den stiger til værs (sondeoppstigning). En radiosender sender måledata ned til mottakerutstyr på bakken etter hvert som radiosonden stiger, derav begrepet radiosondeoppstigning.

Trykkmålingene omregnes til høyde over utslippstedet/havets overflate, slik at temperatur- og fuktighetsmålingene viser en vertikalprofil. Radiosondens horisontale avdrift (retning/hastighet) kartlegges og på denne indirekte måten måles vindforholdene oppover i atmosfæren.

Gassballongen utvider seg etter hvert som den stiger (lufta på yttersiden av ballongen blir stadig tynnere) og til slutt sprekker den. Dette kan skje så høyt som 30 000 meter over havoverflaten. Radiosonden har da vanligvis drevet langt bort fra oppslippstedet. Det vil være umulig å finne radiosonden igjen der den faller ned, samtidig som den vil ødelegges når den treffer bakken. Derfor er radiosonder "engangsutstyr".

Bruksområde

Meteorologisk institutt har ansvar for oppsending av radiosonder fra norsk område. Fra ishavsstasjonene Bjørnøya og Jan Mayen, og fra landstasjonene Bodø, Ørlandet og Sola slippes det radiosonder til faste tider hver dag. Også fra oljeplattformen "Ekofisk" i Nordsjøen og fra Ny-Ålesund på Spitsbergen sendes det opp radiosonder forholdsvis regelmessig. I tillegg kan det slippes radiosonder fra Blindern etter behov.

Til forskningsformål kan radiosonder også slippes fra fly, med posisjonering av sondemålingene ved hjelp av satellitter (GPS). Fordelen med dette er at man ikke er låst til spesielle steder, men kan oppsøke værfenomener der de inntreffer.

Se også

Værbåten varslet vind i den retningen båten pekte.
Eksempel på altocumulus lenticularis. Foto: Hans Waagen.

"Værbåten" i dette værtegnet viser til en mandel- eller sigarformet lys sky høyt oppe i klarvær.

Beskrivelse

Denne skytypen, altocumulus lenticularis på fagspråket, dannes på lesiden av en fjellside når det blåser kraftig på tvers av fjellet. Luftstrømmen settes i en bølgebevegelse og på bølgetoppene dannes disse spesielle skyene. Det ser ut som skyene ligger stille, samtidig som det blåser kraftig i den høyden skyene befinner seg i. Formen minner om en mandel.

Har vi sterk vestavind, kan vi av og til observere slike skyer på Østlandet (Grue). Den sterke vinden i høyere luftlag slår ofte ned til bakken og da vil vindretningen bli nær den ”værbåten” eller ”mandelen” peker i.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

Værelement

Værelement er et adskilt fysisk aspekt ved været.

Atmosfærens fysiske tilstand kan beskrives ved et sett av samtidige forekomster av flere værelementer ved et geografisk sted eller i et gitt avgrenset område.


Eksempler

Værets virkning

Værets virkning er forhold (vind og trykk) som forårsaker endringer i vannstanden.

Beskrivelse

Det er vindpådraget på havoverflaten og lufttrykkendringer som forårsaker endringer i vannstanden. Vinden drar i gang strømmer som flytter vannmassene. I dyphavet er effekten liten, men ved kysten får man en opphopning av vann og større vannstandsendringer. Lufttrykket har en noe mindre effekt: 1 hPa endring i lufttrykk gir ca. 1 cm endring i vannstand (invers barometereffekt).

Dybdestoff

Det er også en mulighet for at vannstandssvingninger kan oppstå som egensvingninger i et delvis lukket havområde (for eksempel en fjord) med en frekvens som er bestemt av bassengets geometri. Slike svingninger kan trigges av tidevann og av atmosfæren, men perioden er vanligvis kort (noen timer).

I forbindelse med kraftige lavtrykk kan vannstandsøkningen bli stor, se (stormflo). Langs deler av norskekysten kan økningen bli over 1 meter. Når et lavtrykk passerer vil stormfloen den forårsaker ha tendens til å forplante seg langs kysten med kysten til høyre. Således kan man oppleve en vannstandsøkning langt fra det verste lavtrykket. En stormflo kan bli forhøyet nær elveutløp når den kommer sammen med langvarig kraftig regn.

Ved høyt lufttrykk og fralandsvind vil en kunne få vannstand som er lavere enn det beregnete tidevannet. I Oslofjorden kan en til tider oppleve at vannstanden er minst 1 meter lavere enn beregnet tidevann.

Se også

Værfenomen

Værfenomener er vær som observeres, f.eks. ølrøyk, tåke eller yr.

Beskrivelse

Verdens meteorologiorganisasjon, WMO, har laget et regelverk for hvordan meteorologiske observasjoner skal foretas. Det er viktig at offisielle observasjoner utføres på samme måte overalt på jordkloden.

"Værfenomener" inndeles i 100 forskjellige typer, grader av intensitet, kombinasjoner av flere fenomen osv. I kategorien værfenomener (under) finner du en del av disse.

Værfenomener

Værfenomener er vær som observeres, f.eks. ølrøyk, tåke eller yr.

Beskrivelse

Verdens meteorologiorganisasjon, WMO, har laget et regelverk for hvordan meteorologiske observasjoner skal foretas. Det er viktig at offisielle observasjoner utføres på samme måte overalt på jordkloden.

"Værfenomener" inndeles i 100 forskjellige typer, grader av intensitet, kombinasjoner av flere fenomen osv. I kategorien værfenomener (under) finner du en del av disse.

Værhane

Vindfløy er et instrument for bestemmelse av vindretningen.

Målemetode

Prinsippet er veldig enkelt, en plate som "legger" seg i vindretningen. Retningen avleses så digitalt, eventuelt manuelt (værhane). Vindfløy er som regel koblet til et anemometer.

Se også

Værkalkulator
Værkalkulatorer
Værkart

Værkart er et kart som inneholder meteorologisk informasjon fra et geografisk begrenset område.

Typer

  • Analysekart
  • Prognosekart
  • Høydekart
  • Signifikante værkart

Beskrivelse

Et værkart som inneholder observasjoner beskriver de meteorologiske forholdene f.eks. ved jorda overflate på et bestemt tidspunkt og kalles et analysekart. Meteorologene analyserer et værkart med observasjoner, slik at været blir "systematisert". Luftmasser skilles ut. Fronter markeres. Isobarer trekkes opp for derved å finne lavtrykk- og høytrykksområder. Områder med samme vær, f.eks. tåke eller nedbør markeres.

Et kart som inneholder en beskrivelse av værsituasjonen (trykkbilde, frontposisjoner, nedbørområder etc.) på et bestemt tidspunkt i framtida, kalles et prognosekart

Værkart som beskriver vind- og temperaturforholdene i høyere luftlag kalles høydekart.

Signifikante værkart kalles de spesialkartene som utarbeides for luftfarten. Disse inneholder informasjon om spesielle værfenomen som kan utgjøre en fare for flytrafikken. Forskjellig typer informasjon, som ising, turbulens og jetstrømmer, vises i kodeform på slike kart.

Se også

Værkoder

SYNOP er et internasjonalt standardisert meldingsformat som blir brukt for å formidle værobservasjoner fra bakkestasjoner.

Innhold

Beskrivelse

Meldingsformatet benytter en rekke kodesett for å beskrive ulike værelementer. Et tilsvarende meldingsformat benyttet fra skip og offshoreplattformer kalles SHIP.

Bruksområde

Poenget er å få frem værsituasjonen på et gitt tidspunkt over et større geografisk område.

Se også

Ekstern lenke

Værmelding

Værvarsler eller værprognoser sier noe om værsituasjonen i framtida.

Innhold

Beskrivelse

Det kan være et varsel formet som en beskrivende tekst, et kart som viser værsituasjonen ved et tidspunkt i framtida eller et grafisk produkt (meteogram) som viser endringene av forskjellige meteorologiske variabler (temperatur, lufttrykk, nedbør) framover i tid.

Historikk

Før radioen begynte med værvarsler, førte blant annet togene spesielle signaler, som angav ventet vær. Les om dette i artikkelen Gamle værsignaler utgitt i Været nr. 2 1981 (pdf).

Se også

Eksterne lenker

Værmeldinger

Værvarsler eller værprognoser sier noe om værsituasjonen i framtida.

Innhold

Beskrivelse

Det kan være et varsel formet som en beskrivende tekst, et kart som viser værsituasjonen ved et tidspunkt i framtida eller et grafisk produkt (meteogram) som viser endringene av forskjellige meteorologiske variabler (temperatur, lufttrykk, nedbør) framover i tid.

Historikk

Før radioen begynte med værvarsler, førte blant annet togene spesielle signaler, som angav ventet vær. Les om dette i artikkelen Gamle værsignaler utgitt i Været nr. 2 1981 (pdf).

Se også

Eksterne lenker

Værprognose

Værvarsler eller værprognoser sier noe om værsituasjonen i framtida.

Innhold

Beskrivelse

Det kan være et varsel formet som en beskrivende tekst, et kart som viser værsituasjonen ved et tidspunkt i framtida eller et grafisk produkt (meteogram) som viser endringene av forskjellige meteorologiske variabler (temperatur, lufttrykk, nedbør) framover i tid.

Historikk

Før radioen begynte med værvarsler, førte blant annet togene spesielle signaler, som angav ventet vær. Les om dette i artikkelen Gamle værsignaler utgitt i Været nr. 2 1981 (pdf).

Se også

Eksterne lenker

Værprognoser

Værvarsler eller værprognoser sier noe om værsituasjonen i framtida.

Innhold

Beskrivelse

Det kan være et varsel formet som en beskrivende tekst, et kart som viser værsituasjonen ved et tidspunkt i framtida eller et grafisk produkt (meteogram) som viser endringene av forskjellige meteorologiske variabler (temperatur, lufttrykk, nedbør) framover i tid.

Historikk

Før radioen begynte med værvarsler, førte blant annet togene spesielle signaler, som angav ventet vær. Les om dette i artikkelen Gamle værsignaler utgitt i Været nr. 2 1981 (pdf).

Se også

Eksterne lenker

Værradaer
Radar Rissa i Trøndelag. Foto: met.no

En værradar er en radar (forkortelse for RAdio Detection And Ranging) som viser konsentrasjonen av nedbørpartikler (regn, snø, sludd, hagl) i et område rundt radaren. Indirekte kan også vindforholdene bestemmes, ved hjelp av nedbørpartiklenes bevegelse.

Innhold

Beskrivelse

Prinsippskisse for en værradar. Illustrasjon: met.no
Sammensatt bilde av radarene i Norden. Illustrasjon: met.no
Radarbilde fra radarene i Asker og på Hægebostad (Sørøst-Norge). Illustrasjon: met.no

En værradar består av en sender, antenne, mottaker og en prosesseringsenhet som genererer og viser produkter. Radaren sender ut elektromagnetiske pulser. Når disse pulsene treffer nedbør eller partikler i lufta, vil noe bli reflektert tilbake til antennen. Alle radarprodukter blir beregnet ut fra ekkoene og dess sterkere ekko, jo større nedbørintensitet.

Selv om en radar har meget stor rekkevidde, er radarens overvåkningsområde begrenset til 240 km. På grunn av jordkrumningen vil de ekkoene som ligger lengst vekk fra radaren, komme fra stor høyde, slik at det er umulig å si noe om hva som skjer nærmere bakken.

Innenfor radarens dekningsområde kan man varsle relativt nøyaktig noen timer frem i tid, hvor og når det kommer nedbør og hvordan vindforholdene vil bli.

Moderne værradarer er Doppler-radarer.

I værvarslingen

Utbyggingen av et landsdekkende nasjonalt værradarnett er en prioritert oppgave for Meteorologisk institutt. Les mer om de norske værradarene på met.no

I oktober 2009 sto radaren på Stad ferdig og den var i operasjonell drift fra og med november 2009. Bildegalleriet viser byggeprosessen:

  • Tårnet på radaren bygges. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Kran og tårn er klargjort for installasjon av selve radaren. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Radomen som skal beskytte radaren mot vær og vind bygges opp av mange mindre paneler. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Radomen tar form. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Brannvesenet hjalp til med å teste om radomen var tett. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Radomen senkes på plass ned over radaren. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Tårnet dekkes med naturstein. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Radartårnet er ferdig. Foto: Rune Bøe/met.no

Samarbeid

Ved å kombinere informasjon fra flere radarer, er det mulig å følge nedbørens utbredelse og forflytning over store områder.

Samarbeidet med Danmark, Sverige og Finland gjør det mulighet til å overvåke værutviklingen i det meste av Skandinavia. Danmark har 4 radarer, Finland har 7 (bygger nå sin 8.), Sverige har 12 og Norge har 8 operative radarer.

Dybdestoff

Statens strålevern sjekker alltid nærområdene til våre radarer for å se om det er noe uønsket stråling og hittil har de aldri funnet noe helsefarlig stråling nær de norske værradarene. Radarstrålene "peker" oppover og radarstrålene fra en værradar har en åpningsvinkel på 1 grad slik at strålene ikke skal komme ned til bakken. (Da får vi uønskede ekko).

Se også

Eksterne lenker

Værradar
Radar Rissa i Trøndelag. Foto: met.no

En værradar er en radar (forkortelse for RAdio Detection And Ranging) som viser konsentrasjonen av nedbørpartikler (regn, snø, sludd, hagl) i et område rundt radaren. Indirekte kan også vindforholdene bestemmes, ved hjelp av nedbørpartiklenes bevegelse.

Innhold

Beskrivelse

Prinsippskisse for en værradar. Illustrasjon: met.no
Sammensatt bilde av radarene i Norden. Illustrasjon: met.no
Radarbilde fra radarene i Asker og på Hægebostad (Sørøst-Norge). Illustrasjon: met.no

En værradar består av en sender, antenne, mottaker og en prosesseringsenhet som genererer og viser produkter. Radaren sender ut elektromagnetiske pulser. Når disse pulsene treffer nedbør eller partikler i lufta, vil noe bli reflektert tilbake til antennen. Alle radarprodukter blir beregnet ut fra ekkoene og dess sterkere ekko, jo større nedbørintensitet.

Selv om en radar har meget stor rekkevidde, er radarens overvåkningsområde begrenset til 240 km. På grunn av jordkrumningen vil de ekkoene som ligger lengst vekk fra radaren, komme fra stor høyde, slik at det er umulig å si noe om hva som skjer nærmere bakken.

Innenfor radarens dekningsområde kan man varsle relativt nøyaktig noen timer frem i tid, hvor og når det kommer nedbør og hvordan vindforholdene vil bli.

Moderne værradarer er Doppler-radarer.

I værvarslingen

Utbyggingen av et landsdekkende nasjonalt værradarnett er en prioritert oppgave for Meteorologisk institutt. Les mer om de norske værradarene på met.no

I oktober 2009 sto radaren på Stad ferdig og den var i operasjonell drift fra og med november 2009. Bildegalleriet viser byggeprosessen:

  • Tårnet på radaren bygges. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Kran og tårn er klargjort for installasjon av selve radaren. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Radomen som skal beskytte radaren mot vær og vind bygges opp av mange mindre paneler. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Radomen tar form. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Brannvesenet hjalp til med å teste om radomen var tett. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Radomen senkes på plass ned over radaren. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Tårnet dekkes med naturstein. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Radartårnet er ferdig. Foto: Rune Bøe/met.no

Samarbeid

Ved å kombinere informasjon fra flere radarer, er det mulig å følge nedbørens utbredelse og forflytning over store områder.

Samarbeidet med Danmark, Sverige og Finland gjør det mulighet til å overvåke værutviklingen i det meste av Skandinavia. Danmark har 4 radarer, Finland har 7 (bygger nå sin 8.), Sverige har 12 og Norge har 8 operative radarer.

Dybdestoff

Statens strålevern sjekker alltid nærområdene til våre radarer for å se om det er noe uønsket stråling og hittil har de aldri funnet noe helsefarlig stråling nær de norske værradarene. Radarstrålene "peker" oppover og radarstrålene fra en værradar har en åpningsvinkel på 1 grad slik at strålene ikke skal komme ned til bakken. (Da får vi uønskede ekko).

Se også

Eksterne lenker

Værradaren
Radar Rissa i Trøndelag. Foto: met.no

En værradar er en radar (forkortelse for RAdio Detection And Ranging) som viser konsentrasjonen av nedbørpartikler (regn, snø, sludd, hagl) i et område rundt radaren. Indirekte kan også vindforholdene bestemmes, ved hjelp av nedbørpartiklenes bevegelse.

Innhold

Beskrivelse

Prinsippskisse for en værradar. Illustrasjon: met.no
Sammensatt bilde av radarene i Norden. Illustrasjon: met.no
Radarbilde fra radarene i Asker og på Hægebostad (Sørøst-Norge). Illustrasjon: met.no

En værradar består av en sender, antenne, mottaker og en prosesseringsenhet som genererer og viser produkter. Radaren sender ut elektromagnetiske pulser. Når disse pulsene treffer nedbør eller partikler i lufta, vil noe bli reflektert tilbake til antennen. Alle radarprodukter blir beregnet ut fra ekkoene og dess sterkere ekko, jo større nedbørintensitet.

Selv om en radar har meget stor rekkevidde, er radarens overvåkningsområde begrenset til 240 km. På grunn av jordkrumningen vil de ekkoene som ligger lengst vekk fra radaren, komme fra stor høyde, slik at det er umulig å si noe om hva som skjer nærmere bakken.

Innenfor radarens dekningsområde kan man varsle relativt nøyaktig noen timer frem i tid, hvor og når det kommer nedbør og hvordan vindforholdene vil bli.

Moderne værradarer er Doppler-radarer.

I værvarslingen

Utbyggingen av et landsdekkende nasjonalt værradarnett er en prioritert oppgave for Meteorologisk institutt. Les mer om de norske værradarene på met.no

I oktober 2009 sto radaren på Stad ferdig og den var i operasjonell drift fra og med november 2009. Bildegalleriet viser byggeprosessen:

  • Tårnet på radaren bygges. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Kran og tårn er klargjort for installasjon av selve radaren. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Radomen som skal beskytte radaren mot vær og vind bygges opp av mange mindre paneler. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Radomen tar form. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Brannvesenet hjalp til med å teste om radomen var tett. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Radomen senkes på plass ned over radaren. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Tårnet dekkes med naturstein. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Radartårnet er ferdig. Foto: Rune Bøe/met.no

Samarbeid

Ved å kombinere informasjon fra flere radarer, er det mulig å følge nedbørens utbredelse og forflytning over store områder.

Samarbeidet med Danmark, Sverige og Finland gjør det mulighet til å overvåke værutviklingen i det meste av Skandinavia. Danmark har 4 radarer, Finland har 7 (bygger nå sin 8.), Sverige har 12 og Norge har 8 operative radarer.

Dybdestoff

Statens strålevern sjekker alltid nærområdene til våre radarer for å se om det er noe uønsket stråling og hittil har de aldri funnet noe helsefarlig stråling nær de norske værradarene. Radarstrålene "peker" oppover og radarstrålene fra en værradar har en åpningsvinkel på 1 grad slik at strålene ikke skal komme ned til bakken. (Da får vi uønskede ekko).

Se også

Eksterne lenker

Værradarer
Radar Rissa i Trøndelag. Foto: met.no

En værradar er en radar (forkortelse for RAdio Detection And Ranging) som viser konsentrasjonen av nedbørpartikler (regn, snø, sludd, hagl) i et område rundt radaren. Indirekte kan også vindforholdene bestemmes, ved hjelp av nedbørpartiklenes bevegelse.

Innhold

Beskrivelse

Prinsippskisse for en værradar. Illustrasjon: met.no
Sammensatt bilde av radarene i Norden. Illustrasjon: met.no
Radarbilde fra radarene i Asker og på Hægebostad (Sørøst-Norge). Illustrasjon: met.no

En værradar består av en sender, antenne, mottaker og en prosesseringsenhet som genererer og viser produkter. Radaren sender ut elektromagnetiske pulser. Når disse pulsene treffer nedbør eller partikler i lufta, vil noe bli reflektert tilbake til antennen. Alle radarprodukter blir beregnet ut fra ekkoene og dess sterkere ekko, jo større nedbørintensitet.

Selv om en radar har meget stor rekkevidde, er radarens overvåkningsområde begrenset til 240 km. På grunn av jordkrumningen vil de ekkoene som ligger lengst vekk fra radaren, komme fra stor høyde, slik at det er umulig å si noe om hva som skjer nærmere bakken.

Innenfor radarens dekningsområde kan man varsle relativt nøyaktig noen timer frem i tid, hvor og når det kommer nedbør og hvordan vindforholdene vil bli.

Moderne værradarer er Doppler-radarer.

I værvarslingen

Utbyggingen av et landsdekkende nasjonalt værradarnett er en prioritert oppgave for Meteorologisk institutt. Les mer om de norske værradarene på met.no

I oktober 2009 sto radaren på Stad ferdig og den var i operasjonell drift fra og med november 2009. Bildegalleriet viser byggeprosessen:

  • Tårnet på radaren bygges. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Kran og tårn er klargjort for installasjon av selve radaren. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Radomen som skal beskytte radaren mot vær og vind bygges opp av mange mindre paneler. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Radomen tar form. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Brannvesenet hjalp til med å teste om radomen var tett. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Radomen senkes på plass ned over radaren. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Tårnet dekkes med naturstein. Foto: Rune Bøe/met.no

  • Radartårnet er ferdig. Foto: Rune Bøe/met.no

Samarbeid

Ved å kombinere informasjon fra flere radarer, er det mulig å følge nedbørens utbredelse og forflytning over store områder.

Samarbeidet med Danmark, Sverige og Finland gjør det mulighet til å overvåke værutviklingen i det meste av Skandinavia. Danmark har 4 radarer, Finland har 7 (bygger nå sin 8.), Sverige har 12 og Norge har 8 operative radarer.

Dybdestoff

Statens strålevern sjekker alltid nærområdene til våre radarer for å se om det er noe uønsket stråling og hittil har de aldri funnet noe helsefarlig stråling nær de norske værradarene. Radarstrålene "peker" oppover og radarstrålene fra en værradar har en åpningsvinkel på 1 grad slik at strålene ikke skal komme ned til bakken. (Da får vi uønskede ekko).

Se også

Eksterne lenker

Værrekord

Værrekorder er offisielle noteringer av ekstremverdier for forskjellige værparametere.

Innhold

Beskrivelse

De mest vanlige værrekordene er høyeste maksimumstemperatur, laveste minimumstemperatur, høyeste og laveste måneds- og årstemperatur, største og minste måneds- og årsnedbør og største døgnnedbør. Alle disse rekordene kan settes for et land, område eller sted.

Typer

  • Nedbørrekorder
  • Temperatur
  • Vind

Internasjonale standarder

For at en værrekord skal være en meteorologisk rekord må det mer til enn å sjekke gradestokken eller tømme nedbørmåleren. Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) har utarbeidet internasjonale standarder og stiller en rekke krav for at en værobservasjon skal holde mål.

For eksempel stilles det krav til utstyret man måler med, til stedet hvor utstyret er plassert, og av og til også til observatøren (der det foretas manuelle observasjoner). Hensikten er at alle verdens meteorologiske målinger skal kunne sammenliknes, slik at man kan avdekke værmessige og klimatiske forskjeller.

Klimaforskerne på Meteorologisk institutt utfører en del detektivarbeid i forbindelse med gamle rekorder. Er målingen tilstrekkelig gammel, vet man rett og slett ikke alltid hvordan den er utført, eller hvem som foretok den. Verdier som virker unaturlige i forhold til dagens målinger granskes derfor ekstra nøye. Og fra tid til annen underkjennes en gammel rekord som følge av dette.

Rekorder som gjelder vind og høye bølger er kanskje de rekordene som er vanskeligst å fastsette nøye. Sensorer som registrerer vindhastighet og bølgehøyde er ofte plassert på forholdsvis utsatte steder, og ofte, når situasjonen blir ekstrem, ødelegger været sensorene.

Se også

Eksterne lenker

Værrekorder

Værrekorder er offisielle noteringer av ekstremverdier for forskjellige værparametere.

Innhold

Beskrivelse

De mest vanlige værrekordene er høyeste maksimumstemperatur, laveste minimumstemperatur, høyeste og laveste måneds- og årstemperatur, største og minste måneds- og årsnedbør og største døgnnedbør. Alle disse rekordene kan settes for et land, område eller sted.

Typer

  • Nedbørrekorder
  • Temperatur
  • Vind

Internasjonale standarder

For at en værrekord skal være en meteorologisk rekord må det mer til enn å sjekke gradestokken eller tømme nedbørmåleren. Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) har utarbeidet internasjonale standarder og stiller en rekke krav for at en værobservasjon skal holde mål.

For eksempel stilles det krav til utstyret man måler med, til stedet hvor utstyret er plassert, og av og til også til observatøren (der det foretas manuelle observasjoner). Hensikten er at alle verdens meteorologiske målinger skal kunne sammenliknes, slik at man kan avdekke værmessige og klimatiske forskjeller.

Klimaforskerne på Meteorologisk institutt utfører en del detektivarbeid i forbindelse med gamle rekorder. Er målingen tilstrekkelig gammel, vet man rett og slett ikke alltid hvordan den er utført, eller hvem som foretok den. Verdier som virker unaturlige i forhold til dagens målinger granskes derfor ekstra nøye. Og fra tid til annen underkjennes en gammel rekord som følge av dette.

Rekorder som gjelder vind og høye bølger er kanskje de rekordene som er vanskeligst å fastsette nøye. Sensorer som registrerer vindhastighet og bølgehøyde er ofte plassert på forholdsvis utsatte steder, og ofte, når situasjonen blir ekstrem, ødelegger været sensorene.

Se også

Eksterne lenker

Værsatelit
Slik så Norge ut fra satellitt om morgenen 7. mai 2010. Det er veldig sjeldent at man har så lite skyer i hele Norge samtidig. Årsaken var ett høytrykk som lå over Kola, og ett som lå nord for De britiske øyer. Også i høyere luftlag var det høytrykksrygger som dominerte. Foto: NOAA.

Værsatellitter er satellitter som gir meteorologisk relevant informasjon om et område.

Innhold

Beskrivelse

Meteorologiske satellitter er av flere typer. Felles for alle er at de bærer sensorer som måler elektromagnetisk stråling fra bakkeoverflaten og atmosfæren. Den elektromagnetiske strålingen er både fra den synlige delen (reflektert sollys) av det elektromagnetiske spekteret, den nær infrarøde og infrarøde delen (stort sett stråling avgitt fra jord-atmosfære systemet) og mikrobølgedelen av spekteret. Noen satellitter har bildedannende sensorer. Observasjonsgeometrien for disse ligner på et fotoapparat og informasjonen kan settes sammen til det som kalles et "satellittbilde" og som gir oss en sammenhengende romlig forståelse av fenomenet som studeres. Andre sensorer er av typen sonderingsinstrumenter. Disse kan gi et profil av meteorologisk interessante egenskaper ved atmosfæren som for eksempel temperatur eller vanndamp (lignende radiosonder). Informasjonen fra disse sensorene kan av og til også settes sammen til tradisjonelle bilder, men ofte er observasjonsgeometrien slik at målepunktene ikke ligger tett nok til å lage et bilde.

Typer

Det finnes to hovedtyper værsatellitter:

Bruksområde

Ved Meteorologisk institutt benyttes data fra værsatellitter i den daglige varslingen av været. Data som blir observert fra værsatellitter gir informasjon om værsituasjonen og ulike værfenomener som:

Ved hjelp av automatiserte metoder, brukes informasjon fra satellitter også til å:

  • skille skyfrie fra skyete områder
  • identifisere områder med havis
  • identifisere områder med snø
  • estimere temperaturen til havoverflaten
  • estimere kort- og langbølget innstråling ved bakken

Satellittinformasjon brukes også i numeriske varslingsmodeller.

Sett fra satellitt

Satellittbilde med skydekke og snø fra kysten av Norge sør for Stadt og fjellene i Sør-Norge. Foto: met.no

Land som ikke er dekket av skyer reflekterer ca 30% av sollyset, samtidig som det stråler ut en del varmestråling. Vann kan stråle ut like mye varmestråling, men reflekterer nesten ikke lys.

Satellittbildet nederst til høyre viser kysten av Norge sør for Stadt og fjellene i Sør-Norge. Land blir gjengitt som grønt, mens vann gjengis som mørkt eller sort:

  • Den blå pila peker på skyfrie landområder.
  • Den gule pila peker på skyfrie havområder.
  • Den røde pila peker på Sognefjorden og områder med snø. Snø er synlig i et satellittbilde fordi det stråler ut lite varmestråling. Samtidig reflekteres mye sollys i forhold til landområdene rundt. Snø vil ha nesten samme farge som lave skyer. Tåke og lave skyer i fjellet kan være vanskelig å se.

Se også

Eksterne lenker

Værsatelitt
Slik så Norge ut fra satellitt om morgenen 7. mai 2010. Det er veldig sjeldent at man har så lite skyer i hele Norge samtidig. Årsaken var ett høytrykk som lå over Kola, og ett som lå nord for De britiske øyer. Også i høyere luftlag var det høytrykksrygger som dominerte. Foto: NOAA.

Værsatellitter er satellitter som gir meteorologisk relevant informasjon om et område.

Innhold

Beskrivelse

Meteorologiske satellitter er av flere typer. Felles for alle er at de bærer sensorer som måler elektromagnetisk stråling fra bakkeoverflaten og atmosfæren. Den elektromagnetiske strålingen er både fra den synlige delen (reflektert sollys) av det elektromagnetiske spekteret, den nær infrarøde og infrarøde delen (stort sett stråling avgitt fra jord-atmosfære systemet) og mikrobølgedelen av spekteret. Noen satellitter har bildedannende sensorer. Observasjonsgeometrien for disse ligner på et fotoapparat og informasjonen kan settes sammen til det som kalles et "satellittbilde" og som gir oss en sammenhengende romlig forståelse av fenomenet som studeres. Andre sensorer er av typen sonderingsinstrumenter. Disse kan gi et profil av meteorologisk interessante egenskaper ved atmosfæren som for eksempel temperatur eller vanndamp (lignende radiosonder). Informasjonen fra disse sensorene kan av og til også settes sammen til tradisjonelle bilder, men ofte er observasjonsgeometrien slik at målepunktene ikke ligger tett nok til å lage et bilde.

Typer

Det finnes to hovedtyper værsatellitter:

Bruksområde

Ved Meteorologisk institutt benyttes data fra værsatellitter i den daglige varslingen av været. Data som blir observert fra værsatellitter gir informasjon om værsituasjonen og ulike værfenomener som:

Ved hjelp av automatiserte metoder, brukes informasjon fra satellitter også til å:

  • skille skyfrie fra skyete områder
  • identifisere områder med havis
  • identifisere områder med snø
  • estimere temperaturen til havoverflaten
  • estimere kort- og langbølget innstråling ved bakken

Satellittinformasjon brukes også i numeriske varslingsmodeller.

Sett fra satellitt

Satellittbilde med skydekke og snø fra kysten av Norge sør for Stadt og fjellene i Sør-Norge. Foto: met.no

Land som ikke er dekket av skyer reflekterer ca 30% av sollyset, samtidig som det stråler ut en del varmestråling. Vann kan stråle ut like mye varmestråling, men reflekterer nesten ikke lys.

Satellittbildet nederst til høyre viser kysten av Norge sør for Stadt og fjellene i Sør-Norge. Land blir gjengitt som grønt, mens vann gjengis som mørkt eller sort:

  • Den blå pila peker på skyfrie landområder.
  • Den gule pila peker på skyfrie havområder.
  • Den røde pila peker på Sognefjorden og områder med snø. Snø er synlig i et satellittbilde fordi det stråler ut lite varmestråling. Samtidig reflekteres mye sollys i forhold til landområdene rundt. Snø vil ha nesten samme farge som lave skyer. Tåke og lave skyer i fjellet kan være vanskelig å se.

Se også

Eksterne lenker

Værsatelitter
Slik så Norge ut fra satellitt om morgenen 7. mai 2010. Det er veldig sjeldent at man har så lite skyer i hele Norge samtidig. Årsaken var ett høytrykk som lå over Kola, og ett som lå nord for De britiske øyer. Også i høyere luftlag var det høytrykksrygger som dominerte. Foto: NOAA.

Værsatellitter er satellitter som gir meteorologisk relevant informasjon om et område.

Innhold

Beskrivelse

Meteorologiske satellitter er av flere typer. Felles for alle er at de bærer sensorer som måler elektromagnetisk stråling fra bakkeoverflaten og atmosfæren. Den elektromagnetiske strålingen er både fra den synlige delen (reflektert sollys) av det elektromagnetiske spekteret, den nær infrarøde og infrarøde delen (stort sett stråling avgitt fra jord-atmosfære systemet) og mikrobølgedelen av spekteret. Noen satellitter har bildedannende sensorer. Observasjonsgeometrien for disse ligner på et fotoapparat og informasjonen kan settes sammen til det som kalles et "satellittbilde" og som gir oss en sammenhengende romlig forståelse av fenomenet som studeres. Andre sensorer er av typen sonderingsinstrumenter. Disse kan gi et profil av meteorologisk interessante egenskaper ved atmosfæren som for eksempel temperatur eller vanndamp (lignende radiosonder). Informasjonen fra disse sensorene kan av og til også settes sammen til tradisjonelle bilder, men ofte er observasjonsgeometrien slik at målepunktene ikke ligger tett nok til å lage et bilde.

Typer

Det finnes to hovedtyper værsatellitter:

Bruksområde

Ved Meteorologisk institutt benyttes data fra værsatellitter i den daglige varslingen av været. Data som blir observert fra værsatellitter gir informasjon om værsituasjonen og ulike værfenomener som:

Ved hjelp av automatiserte metoder, brukes informasjon fra satellitter også til å:

  • skille skyfrie fra skyete områder
  • identifisere områder med havis
  • identifisere områder med snø
  • estimere temperaturen til havoverflaten
  • estimere kort- og langbølget innstråling ved bakken

Satellittinformasjon brukes også i numeriske varslingsmodeller.

Sett fra satellitt

Satellittbilde med skydekke og snø fra kysten av Norge sør for Stadt og fjellene i Sør-Norge. Foto: met.no

Land som ikke er dekket av skyer reflekterer ca 30% av sollyset, samtidig som det stråler ut en del varmestråling. Vann kan stråle ut like mye varmestråling, men reflekterer nesten ikke lys.

Satellittbildet nederst til høyre viser kysten av Norge sør for Stadt og fjellene i Sør-Norge. Land blir gjengitt som grønt, mens vann gjengis som mørkt eller sort:

  • Den blå pila peker på skyfrie landområder.
  • Den gule pila peker på skyfrie havområder.
  • Den røde pila peker på Sognefjorden og områder med snø. Snø er synlig i et satellittbilde fordi det stråler ut lite varmestråling. Samtidig reflekteres mye sollys i forhold til landområdene rundt. Snø vil ha nesten samme farge som lave skyer. Tåke og lave skyer i fjellet kan være vanskelig å se.

Se også

Eksterne lenker

Værsatellitt
Slik så Norge ut fra satellitt om morgenen 7. mai 2010. Det er veldig sjeldent at man har så lite skyer i hele Norge samtidig. Årsaken var ett høytrykk som lå over Kola, og ett som lå nord for De britiske øyer. Også i høyere luftlag var det høytrykksrygger som dominerte. Foto: NOAA.

Værsatellitter er satellitter som gir meteorologisk relevant informasjon om et område.

Innhold

Beskrivelse

Meteorologiske satellitter er av flere typer. Felles for alle er at de bærer sensorer som måler elektromagnetisk stråling fra bakkeoverflaten og atmosfæren. Den elektromagnetiske strålingen er både fra den synlige delen (reflektert sollys) av det elektromagnetiske spekteret, den nær infrarøde og infrarøde delen (stort sett stråling avgitt fra jord-atmosfære systemet) og mikrobølgedelen av spekteret. Noen satellitter har bildedannende sensorer. Observasjonsgeometrien for disse ligner på et fotoapparat og informasjonen kan settes sammen til det som kalles et "satellittbilde" og som gir oss en sammenhengende romlig forståelse av fenomenet som studeres. Andre sensorer er av typen sonderingsinstrumenter. Disse kan gi et profil av meteorologisk interessante egenskaper ved atmosfæren som for eksempel temperatur eller vanndamp (lignende radiosonder). Informasjonen fra disse sensorene kan av og til også settes sammen til tradisjonelle bilder, men ofte er observasjonsgeometrien slik at målepunktene ikke ligger tett nok til å lage et bilde.

Typer

Det finnes to hovedtyper værsatellitter:

Bruksområde

Ved Meteorologisk institutt benyttes data fra værsatellitter i den daglige varslingen av været. Data som blir observert fra værsatellitter gir informasjon om værsituasjonen og ulike værfenomener som:

Ved hjelp av automatiserte metoder, brukes informasjon fra satellitter også til å:

  • skille skyfrie fra skyete områder
  • identifisere områder med havis
  • identifisere områder med snø
  • estimere temperaturen til havoverflaten
  • estimere kort- og langbølget innstråling ved bakken

Satellittinformasjon brukes også i numeriske varslingsmodeller.

Sett fra satellitt

Satellittbilde med skydekke og snø fra kysten av Norge sør for Stadt og fjellene i Sør-Norge. Foto: met.no

Land som ikke er dekket av skyer reflekterer ca 30% av sollyset, samtidig som det stråler ut en del varmestråling. Vann kan stråle ut like mye varmestråling, men reflekterer nesten ikke lys.

Satellittbildet nederst til høyre viser kysten av Norge sør for Stadt og fjellene i Sør-Norge. Land blir gjengitt som grønt, mens vann gjengis som mørkt eller sort:

  • Den blå pila peker på skyfrie landområder.
  • Den gule pila peker på skyfrie havområder.
  • Den røde pila peker på Sognefjorden og områder med snø. Snø er synlig i et satellittbilde fordi det stråler ut lite varmestråling. Samtidig reflekteres mye sollys i forhold til landområdene rundt. Snø vil ha nesten samme farge som lave skyer. Tåke og lave skyer i fjellet kan være vanskelig å se.

Se også

Eksterne lenker

Værsatellitter
Slik så Norge ut fra satellitt om morgenen 7. mai 2010. Det er veldig sjeldent at man har så lite skyer i hele Norge samtidig. Årsaken var ett høytrykk som lå over Kola, og ett som lå nord for De britiske øyer. Også i høyere luftlag var det høytrykksrygger som dominerte. Foto: NOAA.

Værsatellitter er satellitter som gir meteorologisk relevant informasjon om et område.

Innhold

Beskrivelse

Meteorologiske satellitter er av flere typer. Felles for alle er at de bærer sensorer som måler elektromagnetisk stråling fra bakkeoverflaten og atmosfæren. Den elektromagnetiske strålingen er både fra den synlige delen (reflektert sollys) av det elektromagnetiske spekteret, den nær infrarøde og infrarøde delen (stort sett stråling avgitt fra jord-atmosfære systemet) og mikrobølgedelen av spekteret. Noen satellitter har bildedannende sensorer. Observasjonsgeometrien for disse ligner på et fotoapparat og informasjonen kan settes sammen til det som kalles et "satellittbilde" og som gir oss en sammenhengende romlig forståelse av fenomenet som studeres. Andre sensorer er av typen sonderingsinstrumenter. Disse kan gi et profil av meteorologisk interessante egenskaper ved atmosfæren som for eksempel temperatur eller vanndamp (lignende radiosonder). Informasjonen fra disse sensorene kan av og til også settes sammen til tradisjonelle bilder, men ofte er observasjonsgeometrien slik at målepunktene ikke ligger tett nok til å lage et bilde.

Typer

Det finnes to hovedtyper værsatellitter:

Bruksområde

Ved Meteorologisk institutt benyttes data fra værsatellitter i den daglige varslingen av været. Data som blir observert fra værsatellitter gir informasjon om værsituasjonen og ulike værfenomener som:

Ved hjelp av automatiserte metoder, brukes informasjon fra satellitter også til å:

  • skille skyfrie fra skyete områder
  • identifisere områder med havis
  • identifisere områder med snø
  • estimere temperaturen til havoverflaten
  • estimere kort- og langbølget innstråling ved bakken

Satellittinformasjon brukes også i numeriske varslingsmodeller.

Sett fra satellitt

Satellittbilde med skydekke og snø fra kysten av Norge sør for Stadt og fjellene i Sør-Norge. Foto: met.no

Land som ikke er dekket av skyer reflekterer ca 30% av sollyset, samtidig som det stråler ut en del varmestråling. Vann kan stråle ut like mye varmestråling, men reflekterer nesten ikke lys.

Satellittbildet nederst til høyre viser kysten av Norge sør for Stadt og fjellene i Sør-Norge. Land blir gjengitt som grønt, mens vann gjengis som mørkt eller sort:

  • Den blå pila peker på skyfrie landområder.
  • Den gule pila peker på skyfrie havområder.
  • Den røde pila peker på Sognefjorden og områder med snø. Snø er synlig i et satellittbilde fordi det stråler ut lite varmestråling. Samtidig reflekteres mye sollys i forhold til landområdene rundt. Snø vil ha nesten samme farge som lave skyer. Tåke og lave skyer i fjellet kan være vanskelig å se.

Se også

Eksterne lenker

Værsensor

Værsensorer (eng. Present Weather Sensor) måler værtype og sikt automatisk og gir tilbake en kode disse.

Bruksområde

Værsensorene brukes i Norge bare på flyplasser.

Se også

Værsensorer

Værsensorer (eng. Present Weather Sensor) måler værtype og sikt automatisk og gir tilbake en kode disse.

Bruksområde

Værsensorene brukes i Norge bare på flyplasser.

Se også

Værtegn

Værtegn er egentlig forbeholdt folkeminnevitenskapen, men noen gamle værtegn har noe for seg.

Beskrivelse

Observasjoner av skyhimmelen og kjennskap til naturen har dannet ordtak og regler som har gått i arv. Folkeminnegranskerne har samlet inn og tatt vare på de folkelige værtegnene i Norge. Noen av disse har stor utbredelse og har samme betydning over hele landet, andre er bare kjent lokalt. Terrenget, fjell, daler og fjorder, gir grunnlag for lokal tilpassing.

De fleste, for eksempel at det er en sammenheng mellom mengden av rognebær om høsten og snømengden kommende vinter, har ikke noe for seg. Noen av de gamle værtegnene tar utgangspunkt i været selv og det vi kan observere ved å studere for eksempel skyhimmelen, vindforholdene, lysbrytning, nedbør og fuktighet.

Været slik det er nå kan ofte fortelle oss hvordan det kommer til å bli de nærmeste timene, kanskje kommende døgn. Slike observasjoner kan si noe om de fysiske prosessene som foregår i atmosfæren. I slike tilfeller får de gamle værtegnene støtte fra moderne meteorologi.

Eksempler

Noen av de værtegnene som har et innhold som lar seg forklare meteorologisk og som har en "fysisk" mening:

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Værvarsel

Værvarsler eller værprognoser sier noe om værsituasjonen i framtida.

Innhold

Beskrivelse

Det kan være et varsel formet som en beskrivende tekst, et kart som viser værsituasjonen ved et tidspunkt i framtida eller et grafisk produkt (meteogram) som viser endringene av forskjellige meteorologiske variabler (temperatur, lufttrykk, nedbør) framover i tid.

Historikk

Før radioen begynte med værvarsler, førte blant annet togene spesielle signaler, som angav ventet vær. Les om dette i artikkelen Gamle værsignaler utgitt i Været nr. 2 1981 (pdf).

Se også

Eksterne lenker

Værvarsler

Værvarsler eller værprognoser sier noe om værsituasjonen i framtida.

Innhold

Beskrivelse

Det kan være et varsel formet som en beskrivende tekst, et kart som viser værsituasjonen ved et tidspunkt i framtida eller et grafisk produkt (meteogram) som viser endringene av forskjellige meteorologiske variabler (temperatur, lufttrykk, nedbør) framover i tid.

Historikk

Før radioen begynte med værvarsler, førte blant annet togene spesielle signaler, som angav ventet vær. Les om dette i artikkelen Gamle værsignaler utgitt i Været nr. 2 1981 (pdf).

Se også

Eksterne lenker

W
W

Våttemperatur eller wet-bulb temperatur er den temperaturen lufta får, hvis vi avkjøler den (adiabatisk) ned til metningspunktet, ved å fordampe inn vann og dermed tilføre mer vanndamp.

Innhold

Beskrivelse

Lufta må bruke energi for å fordampe vannet til vanndamp. Dette fører til at temperaturen faller og at fuktigheten øker. Wet-bulb temperaturen oppnåes når lufta er blitt mettet. I umettet luft vil wet-bulb temperaturen alltid være høyere enn duggpunktstemperaturen, siden lufta får tilført mer vanndamp enn den opprinnelig har.

Våttemperatur måles vanligvis med et psykrometer. Fra wet-bulb temperatur er det enkelt å utlede relativ fuktighet og duggpunktstemperatur i den opprinnelige lufta.

Dybdestoff

Wet-bulb temperaturen kan også være en god indikator på om det kommer snø eller regn. Hvis lufta inneholder noen få plussgrader, samtidig som den er veldig tørr, vil wet-bulb temperaturen kunne være negativ. Dermed vil eventuell nedbør som faller gjennom lufta, komme som snø i stedet for regn på bakken. Dette skjer fordi den første nedbøren som faller, fordamper, og trekker mye energi ut av lufta. Dette forhindrer snøen i å smelte når den nærmer seg bakken, til tross for at en har plussgrader her. Temperaturen på bakken vil etter hvert også synke, men hvis den ikke synker tilstrekkelig, vil ny nedbør som kommer smelte til regn, siden lufta nå har blitt tilført mer fuktighet.

Se også

Eksterne lenker

WAFC

World Area Forecast Centre (WAFC) er et meteorologisk senter som lager værinformasjon til flyging på midlere og høyere nivåer, som for eksempel vind- og temperaturkart, eller SIGWX-kart.

Samarbeid

Det finnes to slike sentre, WAFC London og WAFC Washington, og disse fungerer som reserve for hverandre. (WAFC London ligger ikke i London, men i Exeter, og WAFC Washington ligger ikke i Washington, men i Kansas...)

Se også

WAM bølgemodell

WAM bølgemodell (WAve Model) brukes til varsling for alle åpne havområder.

Beskrivelse

WAM er en modell som beregner vekst og forplantning av vindgenererte bølger. Modellen er satt opp for ulike modellområder med gitteroppløsning fra 45 til 4 km. Modellen drives av vinden fra en atmosfæremodell og kjøres med 50 km og 10 km gitteroppløsning. I nordområdene begrenses modellen av den aktuelle isgrense.

Havområdet som modellen dekker omfatter store deler av det nordvestlige Atlanterhav, Norskehavet, Nordsjøen, Skagerrak/Kattegat, Østersjøen, Barentshavet og deler av Polhavet.

Se også

WDB

WDB står for Weather and Water Database og er et lagringssytem for meteorologiske, hydrologiske og oseanografiske observasjoner, varsler og analyser.

Eksterne lenker

WMO

WMO står for World Meteorological Organisation, Den meteorologiske verdensorganisasjon eller Verdens meteorologiorganisasjon som den ofte omtales som.

Beskrivelse

WMO er en spesialorganisasjon under FN, og ble opprettet i 1951 for å arbeide med vær, klima og vannressursene på Jorda. WMO bygger på arbeidet til IMO (the International Meteorological Organisation), opprettet i 1873.

Samarbeid

WMO har 188 medlemsland og territorier (januar 2007).

Eksterne lenker

WS
Figuren viser et vindskjær. Illustrasjon: met.no

Vindskjær (eng. wind shear) er kraftige endringer i vindretning og/eller vindstyrke som ikke skyldes friksjon eller termisk turbulens.

Beskrivelse

Vindskjær er mest vanlig nær jetstrømmer, fronter, temperaturinversjoner og i forbindelse med føringer i terrenget.

I værvarslingen

Vindskjær varsles som "varsel for vindskjær" (Wind shear warning).

Se også

Wet-bulb temperatur

Våttemperatur eller wet-bulb temperatur er den temperaturen lufta får, hvis vi avkjøler den (adiabatisk) ned til metningspunktet, ved å fordampe inn vann og dermed tilføre mer vanndamp.

Innhold

Beskrivelse

Lufta må bruke energi for å fordampe vannet til vanndamp. Dette fører til at temperaturen faller og at fuktigheten øker. Wet-bulb temperaturen oppnåes når lufta er blitt mettet. I umettet luft vil wet-bulb temperaturen alltid være høyere enn duggpunktstemperaturen, siden lufta får tilført mer vanndamp enn den opprinnelig har.

Våttemperatur måles vanligvis med et psykrometer. Fra wet-bulb temperatur er det enkelt å utlede relativ fuktighet og duggpunktstemperatur i den opprinnelige lufta.

Dybdestoff

Wet-bulb temperaturen kan også være en god indikator på om det kommer snø eller regn. Hvis lufta inneholder noen få plussgrader, samtidig som den er veldig tørr, vil wet-bulb temperaturen kunne være negativ. Dermed vil eventuell nedbør som faller gjennom lufta, komme som snø i stedet for regn på bakken. Dette skjer fordi den første nedbøren som faller, fordamper, og trekker mye energi ut av lufta. Dette forhindrer snøen i å smelte når den nærmer seg bakken, til tross for at en har plussgrader her. Temperaturen på bakken vil etter hvert også synke, men hvis den ikke synker tilstrekkelig, vil ny nedbør som kommer smelte til regn, siden lufta nå har blitt tilført mer fuktighet.

Se også

Eksterne lenker

Whiteout

Whiteout er når man mister orienteringsevnen på grunn av manglende kontraster i omgivelsene rundt seg.

Beskrivelse

Whiteout kan oppstå i tett snøfall, gjerne i kombinasjon med sterk vind, eller i snøfokk. Det kan også oppstå over et jevnt, snødekket terreng under et heldekkende skylag. Ved whiteout ser man ikke lengre horisonten, og det er ingen skygger i terrenget. Det kan virke som om bakken og himmelen går i ett, og man mister alle referanser til terrenget omkring.

Bruksområde

Whiteout er en fare for luftfartøyer som opererer nær bakken, der pilotene er avhengige av visuelle referanser for å kunne kontrollere fartøyets orientering i luften og å unngå sammenstøt med terrenget.

Se også

Willem Barentz

Willem Barentz var en nederlandsk sjømann og opphavet til navnet Barentshavet.

Bakgrunn

Barentz er kjent for sine tre ekspedisjoner på 1590-tallet, der han lette etter nordøstpassasjen til Asia. På de 2 første kom han til Novaja Zemlja. På den 3. "oppdaget" han tilfeldigvis Spitsbergen i 1596, og rundet deretter nordsiden av Novaja Zemlja før ekspedisjonen ble sittende fast i isen. Han døde under et forsøk på å nå land i 1597.

Willy-willies

Willy-willies er navn på tropisk orkan nær Australia.

Se også

Wind chill
temperatur vi måtte hatt i «vindstille» forhold for å oppleve samme kulde som ved de eksisterende vind- og temperaturforhold.

Beskrivelse

Vindavkjølingsindeksen regner om de aktuelle temperatur- og vindforhold til en følt eller effektiv temperatur. Se også kalkulatoren for beregning av vindavkjøling.

Tabell

Tabellen nedenfor viser hvordan indeksen varierer med den observerte temperaturen (i 2 meters høyde over bakken) og den observerte vindstyrken (i 10 meters høyde over bakken). Fargene sier noe om når forfrysninger kan forekomme:

  • allerede ved en indeks på -25 (lyseblått)
  • etter 10 minutter ved en indeks på -35 (mørkeblått): Varm hud som plutselig blir eksponert for kulden (kortere tid dersom huden er kald fra starten).
  • mindre enn to minutter ved -60 (rødt): Varm hud som plutselig blir eksponert for kulden. (Kortere tid dersom huden er kald fra starten).

Historikk

I 1939, under en ekspedisjon til Antarktis, ble det utført eksperimenter som ledet til en "vindavkjølingsindeks". Denne indeksen, med noen modifikasjoner, var i bruk i over 60 år.

I 2000 tok Environment Canada, som har ansvar for værvarsling, i tillegg til flere andre nasjonale miljøoppgaver, initiativ til å få utviklet en ny internasjonal standard, en indeks for vindavkjøling, basert på nyere relevant forskning. Teoretiske beregninger og uttesting førte til at Canada (og USA) i 2001 tok i bruk denne nye indeksen.

Dybdestoff

Formelen for beregning av vindavkjølingsindeksen W ser slik ut:

W = 13,12 + 0,6215*T - 11,37*V0,16 + 0,3965*T*V0,16

  • T = temperaturen i oC, målt i 2 meters høyde.
  • V= vindhastigheten i km/time, målt i 10 meters høyde.

Disse to verdiene inngår i en standard meteorologisk observasjon.

Se også

Wind shear
termisk turbulens.

Beskrivelse

Vindskjær er mest vanlig nær jetstrømmer, fronter, temperaturinversjoner og i forbindelse med føringer i terrenget.

I værvarslingen

Vindskjær varsles som "varsel for vindskjær" (Wind shear warning).

Se også

Wladimir Köppen

K. Wladimir Köppen (1846-1940) var en tysk klimatolog.

Beskrivelse

K. Wladimir Köppen publiserte systemet med inndelingen i klimasoner i den detaljerte formen første gang i 1918 og reviderte det senere flere ganger helt frem mot sin død.

Se også

World Area Forecast Centre

World Area Forecast Centre (WAFC) er et meteorologisk senter som lager værinformasjon til flyging på midlere og høyere nivåer, som for eksempel vind- og temperaturkart, eller SIGWX-kart.

Samarbeid

Det finnes to slike sentre, WAFC London og WAFC Washington, og disse fungerer som reserve for hverandre. (WAFC London ligger ikke i London, men i Exeter, og WAFC Washington ligger ikke i Washington, men i Kansas...)

Se også

X
Y
Z
Z

Z-tid eller Zulu-tid tilsvarer UTC og GMT: for eksempel 00Z = 00UTC = 00GMT.

Bruksområde

Norsk normaltid, som også betegnes som CET (Central European Time) ligger en time foran Z-tid og norsk sommertid to timer foran.

Z-tid eller sonetid blir lite brukt i dag. Dagens standard er UTC.

Dybdestoff

Z-tid er en del av sonetid-systemet:

  • Bokstavene A til M (unntatt J) beskriver lengdegrader med 15 graders mellomrom østover: 00A = 23Z (=23UTC), 00B=23A=22Z osv.
  • Bokstavene N til Y tilsvarende vestover: 00N=01Z=02A=23O=22P osv.

Se også

Z-tid

Z-tid eller Zulu-tid tilsvarer UTC og GMT: for eksempel 00Z = 00UTC = 00GMT.

Bruksområde

Norsk normaltid, som også betegnes som CET (Central European Time) ligger en time foran Z-tid og norsk sommertid to timer foran.

Z-tid eller sonetid blir lite brukt i dag. Dagens standard er UTC.

Dybdestoff

Z-tid er en del av sonetid-systemet:

  • Bokstavene A til M (unntatt J) beskriver lengdegrader med 15 graders mellomrom østover: 00A = 23Z (=23UTC), 00B=23A=22Z osv.
  • Bokstavene N til Y tilsvarende vestover: 00N=01Z=02A=23O=22P osv.

Se også

Zulu

Z-tid eller Zulu-tid tilsvarer UTC og GMT: for eksempel 00Z = 00UTC = 00GMT.

Bruksområde

Norsk normaltid, som også betegnes som CET (Central European Time) ligger en time foran Z-tid og norsk sommertid to timer foran.

Z-tid eller sonetid blir lite brukt i dag. Dagens standard er UTC.

Dybdestoff

Z-tid er en del av sonetid-systemet:

  • Bokstavene A til M (unntatt J) beskriver lengdegrader med 15 graders mellomrom østover: 00A = 23Z (=23UTC), 00B=23A=22Z osv.
  • Bokstavene N til Y tilsvarende vestover: 00N=01Z=02A=23O=22P osv.

Se også

Zulu-tid

Z-tid eller Zulu-tid tilsvarer UTC og GMT: for eksempel 00Z = 00UTC = 00GMT.

Bruksområde

Norsk normaltid, som også betegnes som CET (Central European Time) ligger en time foran Z-tid og norsk sommertid to timer foran.

Z-tid eller sonetid blir lite brukt i dag. Dagens standard er UTC.

Dybdestoff

Z-tid er en del av sonetid-systemet:

  • Bokstavene A til M (unntatt J) beskriver lengdegrader med 15 graders mellomrom østover: 00A = 23Z (=23UTC), 00B=23A=22Z osv.
  • Bokstavene N til Y tilsvarende vestover: 00N=01Z=02A=23O=22P osv.

Se også



Bron: Meteorologisk institutt

Eenheden

Taal



Pictogrammen


Temperatuur

Vochtigheid

Luchtdruk

Windkracht

Windvlaag

Neerslag

Zonnestraling

Sneeuw

Gevoelstemperatuur

Dauwpunt

UV

Zichtbaarheid

Wolkenbasis

Evapotranspiratie

Binnentemperatuur

Binnen-vochtigheid


Zon op

Zon onder

Maan op

Maan onder

Time

Menu

Vanaf

Tot

Volledig scherm

Exporteer als afbeelding

Instellingen

Homepage

Webcam

Tabel

Grafiek

Kaart

Stabiel

Stijgend

Dalend

Waarschuwing

Breedtegraad

Lengtegraad

Historie

Zonsverduistering

Maansverduisteringen

GPS

Hoogte

Dag

Maand

Jaar

Hoge temperatuur

Lage temperatuur

Dag

Nacht

Lente

Zomer

Herfst

Winter